Betaferon

Bayer AG

Cytokin, interferon.

ATC-nr.: L03A B08

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L03A B08
Interferon beta-1b
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 23.01.2018) er utarbeidet av Bayer.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 0,25 mg/ml (8 mill. IE/ml): Hvert sett inneh.: I) Hetteglass: Interferon beta-1b 0,3 mg (9,6 mill. IE), humant albumin, mannitol. II) Ferdigfylt sprøyte (2,25 ml): Natriumkloridoppløsning 5,4 mg/ml 1,2 ml.


Indikasjoner

Indisert for behandling av pasienter med enkeltstående demyeliniserende hendelse med en aktiv inflammatorisk prosess, hvis den er alvorlig nok til å kreve behandling med kortikosteroider intravenøst, dersom alternativ diagnose er utelukket, og dersom det fastslås at det foreligger en høy risiko for at de vil utvikle klinisk definitiv multippel sklerose (MS). Også indisert for pasienter med MS med remitterende forløp og 2 eller flere eksaserbasjoner innenfor de 2 siste årene, og med MS med sekundært progressivt forløp med aktiv sykdom, tydeliggjort ved eksaserbasjoner.

Dosering

Skal initieres av lege med erfaring fra behandling av MS.
Voksne: Anbefalt dose 0,25 mg (8 mill. IE), tilsv. 1 ml av den ferdig tilberedte oppløsningen, som skal gis s.c. 1 gang annenhver dag. Generelt anbefales dosetitrering ved starten av behandlingen. Start med en s.c. dose på 62,5 μg (0,25 ml) annenhver dag (behandlingsdag 1, 3, 5), og øk sakte (125 μg (0,5 ml) behandlingsdag 7, 9, 11 og 187,5 μg (0,75 ml) behandlingsdag 13, 15, 17) til en dose på 250 μg (1 ml) annenhver dag (behandlingsdag 19, 21, 23 osv.). Titreringsperioden kan justeres dersom det oppstår signifikante bivirkninger. For å oppnå adekvat effekt bør en dose på 250 μg (1 ml) annenhver dag nås. Optimal dosering er ikke fullstendig klarlagt. Det er ikke klarlagt hvor lenge pasienten bør behandles. Ved MS med remitterende forløp er det vist behandlingseffekt i de 2 første årene. Ved en enkeltstående klinisk hendelse som tyder på MS, ble progresjonen mot klinisk definitiv MS signifikant forsinket i en periode på 5 år. Behandling anbefales ikke ved remitterende MS som har færre enn 2 eksaserbasjoner i løpet av de siste 2 årene eller hos pasienter med sekundær progressiv MS som ikke har hatt aktiv sykdom de siste 2 årene. Hvis respons uteblir f.eks. ved jevn forverring iht. EDSS-skalaen gjennom 6 måneder eller om det i tillegg til behandling med preparatet kreves minst 3 behandlinger med ACTH eller kortikosteroider i løpet av en 1-årsperiode, skal behandlingen seponeres.
Spesielle pasientgrupper: Barn og ungdom: Det er ikke utført kliniske eller farmakokinetiske studier. Skal ikke gis til barn <12 år.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonssubstans (I) tilsettes 1,2 ml oppløsningsmiddel (II). Bruk hetteglassadapteret. Skal oppløses helt uten at hetteglasset ristes. Etter tilberedning trekkes respektive volum som angitt under dosering opp i sprøyten fra hetteglasset. Se bruksanvisning i pakningsvedlegg for ytterligere detaljer.
Administrering: Gis s.c.

Kontraindikasjoner

Behandlingsstart under graviditet. Sykehistorie med overfølsomhet for naturlig eller rekombinant interferon beta, humant albumin eller noen av hjelpestoffene. Nåværende alvorlige depressive lidelser og/eller selvmordstanker. Leversvikt.

Forsiktighetsregler

Administrering av cytokiner til pasienter med en tidligere konstatert monoklonal gammopati har vært satt i forbindelse med utvikling av systemisk kapillærlekkasje med sjokklignende symptomer og dødelig utgang. I sjeldne tilfeller er det observert pankreatitt, ofte i forbindelse med hypertriglyseridemi. Forsiktighet skal utvises ved tidligere eller nåværende depressive lidelser, spesielt ved selvmordstanker. Depresjoner og selvmordstanker forekommer oftere hos MS-pasienter og i forbindelse med interferonbruk. Pasienter skal rådes til å kontakte sin forskrivende lege umiddelbart ved ev. symptomer. Pasienter med depresjoner må følges nøye og gis riktig behandling. Seponering bør overveies. Forsiktighet må utvises ved tidligere anfall og ved behandling med antiepileptika, særlig hvis denne ikke gir adekvat kontroll. Preparatet inneholder humant albumin, og det er derfor en potensiell risiko for overføring av virale sykdommer. En risiko for overføring av Creutzfeldt-Jacobs sykdom (CJD) kan heller ikke utelukkes. Ved kjent sykehistorie med thyreoideaforstyrrelser eller ved kliniske indikasjoner, anbefales det å ta regelmessige prøver av thyreoideafunksjon. I tillegg til disse laboratorietestene som vanligvis kreves for overvåking av pasienter med MS, anbefales det å ta fullstendige prøver for hematologisk status og differensialtellinger av hvite blodceller, blodplatetellinger, og ta prøver for blodkjemi, inkl. funksjonstester av leveren (f.eks. ASAT, ALAT og γ-GT) før behandlingsstart, og så regelmessig under behandlingen, samt senere med jevne mellomrom ved manglende kliniske symptomer. Pasienter med anemi, trombocytopeni, leukopeni (alene eller i kombinasjon) kan kreve mer intensiv overvåkning av komplette blodcelletellinger, med differensial- og blodplatetellinger. Pasienter som utvikler nøytropeni, skal overvåkes nøye mht. utvikling av feber eller infeksjoner. Trombocytopeni er observert med kraftig reduksjon i blodplateantallet. Forhøyede verdier av serumtransaminaser er svært ofte sett, i de fleste tilfeller milde og forbigående. I sjeldne tilfeller er alvorlig leverskade, inkl. leversvikt sett. De alvorligste tilfellene forekom vanligvis ved behandling med andre hepatotoksiske legemidler, eller ved komorbide tilstander. Pasienter skal overvåkes mht. tegn på leverskade. Ved forhøyede verdier av serumtransaminaser skal nøye overvåkning og undersøkelser foretas, og behandlingen skal seponeres ved betydelig økning eller ved symptomer som tyder på utvikling av hepatitt. I fravær av kliniske tegn på leverskader og etter normalisering av leverenzymer, kan behandlingen med interferon beta-1b igjen vurderes under nøye oppfølging av leverfunksjonen. Forsiktighet skal utvises og nøye overvåkning gjennomføres ved administrering av interferon beta til pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Nefrotisk syndrom med ulike underliggende nefropatier, inkl. fokal segmental glomerulosklerose (variant med kollaps), sykdom med minimal endring («minimal change disease»), membranoproliferativ glomerulonefritt og membranøs glomerulopati er rapportert på ulike tidspunkt i behandlingen, og kan oppstå etter flere års behandling. Regelmessig kontroll av tidlige tegn/symptomer, f.eks. ødem, proteinuri og nedsatt nyrefunksjon anbefales, spesielt ved økt risiko for nyresykdom. Rask behandling av nefrotisk syndrom er nødvendig, og seponering av interferon beta-1b bør vurderes. Brukes med forsiktighet ved eksisterende hjertesykdom. Ved signifikant hjertesykdom, f.eks. kongestiv hjertesvikt, sykdommer i koronararterien eller arytmi, skal pasienten overvåkes mht. forverring av hjertetilstand, særlig i startfasen av behandlingen. Influensalignende symptomer assosiert med betainterferoner kan være belastende for pasienter med signifikant hjertesykdom. Det er svært sjeldne rapporter om forverret hjertestatus ved eksisterende signifikant hjertesykdom, assosiert med behandlingsstart. Sjeldne tilfeller av kardiomyopati er rapportert. Dersom dette oppstår, og det mistenkes sammenheng med preparatet, skal behandlingen avbrytes. Trombotisk mikroangiopati (TMA), manifestert som trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP) eller hemolytisk-uremisk syndrom (HUS), inkl. dødelige tilfeller, er rapportert. Hendelser kan oppstå på ulike tidspunkt i behandlingen, flere uker til flere år etter behandlingsstart. Tidlige kliniske tegn er trombocytopeni, nyoppstått hypertensjon, feber, CNS-symptomer (f.eks. forvirring, parese) og nedsatt nyrefunksjon. Laboratoriefunn som tyder på TMA er redusert blodplatetall, økt serum-LDH pga. hemolyse og schistocytter (erytrocyttfragmentering) på blodutstryk. Ved kliniske tegn på TMA anbefales derfor ytterligere testing av blodplatenivåer, serum-LDH, blodutstryk og nyrefunksjon. Ved diagnostisering av TMA er rask behandling nødvendig (plasmautskifting bør overveies), og umiddelbar seponering anbefales. Alvorlige overfølsomhetsreaksjoner (sjeldne, men alvorlige akutte reaksjoner, som f.eks. bronkospasme, anafylaktisk reaksjon og urticaria) kan oppstå. I alvorlige tilfeller skal behandlingen avbrytes og egnet medisinsk behandling igangsettes. Nekrose på injeksjonsstedet er rapportert. Den kan være omfattende og involvere både muskelfascia og fett, og kan føre til arrdannelse. I sjeldne tilfeller kreves fjerning av dødt vev, eller enda sjeldnere hudtransplantasjon, og tilheling kan ta opptil 6 måneder. Dersom huden sprekker, ev. sammen med hevelse eller sekresjon av væske fra injeksjonsstedet, bør pasienten konsultere lege før injeksjon av preparatet fortsetter. Ved flere lesjoner, skal preparatet seponeres inntil tilheling har funnet sted. Pasienter med én lesjon kan fortsette med preparatet, forutsatt at nekrosen ikke er for omfattende, da nekrosen på injeksjonsstedet kan leges under behandling. For å minske risikoen for nekroser på injeksjonsstedet, skal pasienten rådes til å bruke aseptisk injeksjonsteknikk og variere injeksjonssted for hver dose. Forekomst av reaksjoner på injeksjonsstedet kan reduseres ved å bruke autoinjektor. Pasientens injeksjonsteknikk bør følges opp regelmessig, spesielt hvis reaksjoner på injeksjonsstedet har forekommet. Ved remitterende og sekundært progressivt forløp kan nøytraliserende antistoffer utvikles. Nøytraliserende aktivitet er forbundet med en redusert klinisk effekt kun i forbindelse med anfall. Effekten kan være stor hos pasienter med nøytraliserende aktivitet med høyere titernivåer. Pasienter med en enkeltstående klinisk hendelse som tyder på MS, kan utvikle nøytraliserende antistoffer og signifikant økning av nylig aktive lesjoner og volum av T2-lesjoner, men dette er ikke forbundet med redusert klinisk effekt. Avgjørelsen om å fortsette eller avslutte behandlingen bør baseres på pasientens totale sykdomsstatus og ikke på status til nøytraliserende aktivitet alene. Bivirkninger relatert til sentralnervesystemet kan påvirke evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner hos enkelte pasienter. Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. ml, dvs. praktisk talt natriumfritt.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A B08
Behandling av eksaserbasjoner med kortikosteroid eller ACTH i opptil 28 dager er godt tolerert av MS-pasienter som har fått interferon beta-1b. Samtidig bruk av andre immunmodulatorer anbefales ikke. Interferoner kan redusere aktiviteten av CYP450. Det bør vises forsiktighet når interferon beta-1b gis sammen med legemidler med smal terapeutisk indeks og som er avhengig av CYP450-systemet for clearance, f.eks. antiepileptika. Forsiktighet bør utvises ved samtidig medisinering som påvirker bloddannende organer.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Det er begrenset informasjon om bruk ved graviditet. Tilgjengelige data tyder på at det kan være økt risiko for spontanaborter. Innledning av behandling er derfor kontraindisert ved graviditet. Kvinner i fertil alder må bruke sikker prevensjon. Dersom pasienten blir gravid eller planlegger graviditet mens hun tar preparatet, må hun informeres om mulig risiko, og det bør vurderes å avbryte behandlingen. Ved hyppige eksaserbasjoner før innledet behandling, bør risikoen for en alvorlig eksaserbasjon etter seponering veies opp mot en potensiell økt risiko for spontanabort.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Pga. risikoen for alvorlige bivirkninger hos barnet, bør amming unngås eller behandling avsluttes.
Interferon beta|Interferoner (alfa, beta, gamma)

Bivirkninger

Bivirkninger er vanligst i begynnelsen av behandlingen og avtar vanligvis etter hvert. Hyppigst observert er influensalignende symptomer (feber, frysninger, leddsmerter, utilpasshet, svetting, hodepine eller muskelsmerter og reaksjoner på injeksjonsstedet). Reaksjoner på injeksjonsstedet oppstår ofte etter administrering (rødhet, hovenhet, misfarging, inflammasjon, smerte, overfølsomhet, nekrose og uspesifikke reaksjoner). Svært vanlige (≥1/10): Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Endokrine: Hypotyreoidisme. Hjerte/kar: Takykardi. Hud: Urticaria, pruritus, alopesi. Kjønnsorganer/bryst: Menoragi. Lever/galle: Økt bilirubin. Psykiske: Forvirring. Stoffskifte/ernæring: Vektøkning, vekttap. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Hud: Misfarging av huden. Lever/galle: Økt γ-GT, hepatitt. Nevrologiske: Kramper. Nyre/urinveier: Nefrotisk syndrom, glomerulosklerose. Psykiske: Selvmordsforsøk, emosjonell labilitet. Stoffskifte/ernæring: Økt triglyseridnivå. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Trombotisk mikroangiopati inkl. TTP/HUS (klasseeffekt for interferon beta). Endokrine: Hypertyreoidisme, thyreoideaforstyrrelser. Gastrointestinale: Pankreatitt. Hjerte/kar: Kardiomyopati. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Lever/galle: Leverskade inkl. hepatitt, leversvikt. Luftveier: Bronkospasme. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Kapillærlekkasjesyndrom ved eksisterende monoklonal gammopati. Luftveier: Pulmonal arteriell hypertensjon (kan oppstå opptil flere år etter behandlingsoppstart). Muskel-skjelettsystemet: Legemiddelindusert lupus erythematosus. Bivirkninger sett i kliniske studier (se SPC for ytterligere informasjon om hyppighet og indikasjon): Blod/lymfe: Redusert lymfocyttall, redusert nøytrofiltall, redusert antall hvite blodceller, lymfadenopati. Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast, abdominal smerte. Hjerte/kar: Palpitasjon, vasodilatasjon, hypertensjon. Hud: Hudlidelse, utslett. Infeksiøse: Infeksjon, abscess. Kjønnsorganer/bryst: Dysmenoré, menstruasjonsforstyrrelser, metroragi, impotens. Lever/galle: Økt ALAT, økt ASAT. Luftveier: Øvre luftveisinfeksjon, sinusitt, økt hoste, dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Hypertoni, myalgi, myasteni, ryggsmerter, smerter i ekstremiteter. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet, insomni, migrene, parestesi. Nyre/urinveier: Urinretensjon, positivt urinprotein, hyppig eller intens trang til vannlating, urininkontinens. Psykiske: Depresjon, angst. Stoffskifte/ernæring: Lavere blodglukose. Øre: Øresmerter. Øye: Konjunktivitt, unormalt syn. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet, nekrose på injeksjonsstedet, influensalignende symptomer, feber, smerter, brystsmerter, perifere ødem, asteni, frysninger, svetting, utilpasshet.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Enkeltdoser på inntil 5,5 mg i.v. 3 ganger i uken, er gitt til kreftpasienter uten at det er sett alvorlige bivirkninger.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For interferoner L03A B

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Antivirale og immunregulerende egenskaper. De biologiske responsmodifiserende egenskaper til interferon beta-1b formidles gjennom interaksjon med spesifikke reseptorer på celleoverflaten. Binding til disse reseptorer starter en produksjon av en rekke substanser som en tror er mediatorer av den biologiske effekten av interferon beta-1b. Interferon beta-1b nedsetter bindingsaffiniteten og øker samtidig internaliseringen og nedbrytningen av interferon-gamma-reseptorene, øker også den suppressive effekten av de mononukleære celler i blodet.
Absorpsjon: Absolutt biotilgjengelighet etter s.c. injeksjon 50%. Cmax: Ca. 40 IE/ml 1-8 timer etter s.c. injeksjon av 0,5 mg (16 mill. IE) interferon beta-1b.
Halveringstid: Maks. 5 timer. Totalclearance ca. 30 ml/minutt/kg.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Skal ikke fryses. Bør brukes umiddelbart etter rekonstituering. Stabilitet er imidlertid påvist for 3 timer ved 2-8°C.

Andre opplysninger

Hvert sett inneh.: 1 hettegl. med pulver, 1 ferdigfylt sprøyte med 1 ml markering, 1 hetteglassadapter med kanyle, 2 spritkompresser.

Sist endret: 19.07.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

06/2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Betaferon, PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,25 mg/ml (8 mill. IE/ml)15 sett (ferdigfylt sprøyte + hettegl.)
548121
H-resept
-
7429,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysmenoré (menstruasjonssmerter, smertefull menstruasjon, menssmerter): Menstruasjonssmerter. Verkende eller krampeaktig smerte som oppstår under menstruasjon. Kan deles inn i primær eller sekundær dysmenoré. Vanlig dysmenoré er ofte primær, men hvis det finnes en kjent årsak til smertene som en sykdom, kalles den sekundær.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk uremisk syndrom (hus, hemolytisk uremisyndrom): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

ms (multippel sklerose): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).