Utleveringsgruppe C. Reseptbelagt legemiddel.
Står ikke på WADAs dopingliste.
KONSENTRAT TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 mg/ml: 1 ml inneh.: Amiodaronhydroklorid 50 mg, polysorbat 80, benzylalkohol, vann til injeksjonsvæsker.
Indikasjoner
Behandling av alvorlig hjertearytmi, i tilfeller der andre behandlingsformer ikke er effektive eller kontraindisert: Atriearytmier, inkl. atrieflimmer eller -flutter. AV-nodale arytmier og AV-reentrant takykardi, f.eks. som en manifestasjon av Wolff-Parkinson-White syndrom. Livstruende ventrikulære arytmier, inkl. vedvarende eller ikke-vedvarende ventrikulær takykardi eller episoder av ventrikulær fibrillasjon. Preparatet kan brukes der det kreves hurtig respons eller hvor oral administrering ikke er mulig. Preparatet kan brukes før DC-kardioversjon.Norsk legemiddelhåndbok: Ventrikkeltakykardi ved strukturell hjertesykdom
Norsk legemiddelhåndbok: Hjerteinfarkt med ST-elevasjon
Dosering
- Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Selv om ingen dosejustering for pasienter med nyre- eller leveravvik er definert ved kronisk behandling med oral amiodaron, er tett klinisk overvåkning for eldre pasienter påkrevd, f.eks. på en intensivavdeling. Ved nedsatt lever-/nyrefunksjon må større volum brukes med forsiktighet, og kun gis dersom strengt nødvendig pga. risikoen for opphoping og toksisitet (metabolsk acidose).
- Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Pga. innholdet av benzylalkohol er i.v. behandling kontraindisert hos nyfødte, og bør brukes med forsiktighet hos spedbarn og barn opptil 3 år.
- Eldre: Minimum effektiv dose brukes. Selv om det ikke er tegn på at doseringskravene er forskjellige for denne pasientgruppen, kan de være mer utsatt for bradykardi og ledningsfeil hvis det brukes for høy dose. Spesielt bør skjoldkjertelfunksjonen overvåkes.
Kontraindikasjoner
Kontraindikasjonene gjelder ikke bruk for hjerte-lungeredning av sjokkresistent ventrikulær fibrillasjon. Overfølsomhet for innholdsstoffene inkl. jod (1 ampulle inneholder ca. 56 mg jod). I.v. bruk hos nyfødte pga. innholdsstoffet benzylalkohol. Alvorlig respirasjonsfeil, sirkulatorisk kollaps eller alvorlig arteriell hypotensjon, hypotensjon, hjertesvikt og kardiomyopati ved bruk som bolusinjeksjon. Evidens eller historie med skjoldkjerteldysfunksjon. Sinusbradykardi, sinoatrialt hjerteblokk og syk sinus-syndrom hos pasienter uten pacemaker. Ved alvorlige ledningsforstyrrelser (alvorlig AV-blokk, bifascikulær eller trifascikulær blokk) eller syk sinus-syndrom, bør amiodaron kun brukes i spesialiserte enheter i forbindelse med en pacemaker. Samtidig bruk av QT-forlengende legemidler. Graviditet og amming; bruk er kun tillatt under spesielle, livstruende omstendigheter.Forsiktighetsregler
Administrering: Se Administrering ovenfor. Anestesi: Før kirurgi må anestesilegen informeres om at pasienten bruker amiodaron. Hjertesykdom: Forsiktighet bør utvises ved hypotensjon, dekompensert kardiomyopati og alvorlig hjertesvikt. Amiodaron har en lav proarytmisk effekt. Nye arytmier eller forverring av behandlede arytmier, noen ganger fatale, er rapportert. Det er viktig, men vanskelig å skille mellom mangel på effekt av substansen og en proarytmisk effekt, uansett om dette er forbundet med forverring av hjertesykdom eller ikke. Proarytmisk effekt oppstår vanligvis i sammenheng med QT-forlengelsesfaktorer som f.eks. interaksjoner og/eller elektrolyttforstyrrelser. Til tross for QT-forlengelse viser amiodaron lav torsadogen aktivitet. For høy dosering kan føre til alvorlig bradykardi og ledningsforstyrrelser med forekomst av idioventrikulær rytme, særlig hos eldre eller ved hjerteglykosidbehandling. Under slike forhold bør amiodaronbehandlingen stanses. Om nødvendig kan betaadrenoseptorstimulerende midler eller glukagon gis. Pga. amiodarons lange halveringstid, bør pacemaker vurderes ved alvorlig og symptomatisk bradykardi. Amiodaron induserer EKG-endringer: QT-forlengelse (relatert til langvarig repolarisasjon) med mulig utvikling av U-bølger og deformerte T-bølger. Disse endringene gjenspeiler ikke toksisitet. Alvorlig bradykardi og hjerteblokk: Livstruende tilfeller av bradykardi og hjerteblokk er sett når regimer med sofosbuvir brukes i kombinasjon med amiodaron. Bradykardi har generelt forekommet innen timer til dager, men senere tilfeller har for det meste blitt sett opptil 2 uker etter oppstart av HCV-behandling. Denne kombinasjonen bør kun brukes når andre alternative antiarytmika ikke tolereres eller er kontraindisert. Hvis samtidig bruk av amiodaron vurderes som nødvendig, anbefales det at pasienten gjennomgår hjertemonitorering på sykehus de første 48 timene etter samtidig administrering. Poliklinisk eller egenhendig monitorering av hjertefrekvens bør deretter foretas daglig i minst de 2 første behandlingsukene. Pga. amiodarons lange halveringstid bør hjertemonitorering som beskrevet ovenfor også utføres hos pasienter som har sluttet med amiodaron de siste månedene og som skal starte med et regime med sofosbuvir. Alle pasienter som kombinerer amiodaron og regime med sofosbuvir bør informeres om symptomene på bradykardi og hjerteblokk, og rådes til å straks oppsøke lege hvis de oppstår. Primær transplantatdysfunksjon (PGD) etter hjertetransplantasjon: I retrospektive studier har bruk av amiodaron hos transplantatmottaker før hjertetransplantasjon vært assosiert med økt risiko for PGD. PGD, en livstruende komplikasjon ved hjertetransplantasjon, viser seg som en venstre, høyre eller biventrikulær dysfunksjon som forekommer innen de første 24 timene etter transplantasjon, og som det ikke finnes noen identifiserbar sekundær årsak til. Alvorlig PGD kan være irreversibel. For pasienter som står på venteliste for hjertetransplantasjon, bør det vurderes å bruke et alternativt antiarytmikum så tidlig som mulig før transplantasjonen. Generell anestesi: Forsiktighet anbefales hos pasienter som gjennomgår generell anestesi eller mottar høydose oksygenbehandling. Potensielt alvorlige komplikasjoner er sett hos pasienter som gis amiodaron under generell anestesi; bradykardi som ikke reagerer på atropin, hypotensjon, ledningsforstyrrelser, redusert hjerteoutput. Endokrin sykdom: Amiodaron kan forårsake hypertyreose, spesielt hos pasienter med historie med skjoldkjertelproblemer eller pasienter som tar/tidligere har tatt oral amiodaron. Ultrasensitivt thyreoideastimulerende hormon i serum (usTSH)-nivå bør måles dersom dysfunksjon i skjoldkjertelen mistenkes. Skjoldkjertelfunksjonstester skal utføres, hvis hensiktsmessig, før behandling hos alle pasienter. Amiodaron inneholder jod og kan derfor forstyrre opptaket av radiojod. Funksjonstester av skjoldkjertelen (fritt T3, fritt T4, TSH) forblir imidlertid tolkbare. Amiodaron hemmer perifer omdannelse av tyroksin (T4) til trijodotyronin (T3), og kan forårsake isolerte biokjemiske forandringer (økt fritt T4 i serum, fritt T3 som er svakt redusert eller til og med normalt) hos klinisk eutyroide pasienter. Det er ingen grunn i slike tilfeller å avbryte amiodaronbehandling dersom det ikke foreligger klinisk eller ytterligere biologisk (TSH) bevis på skjoldkjertelsykdom. Sykdom i respirasjonsorganer, toraks og mediastinum: Forekomst av dyspné eller ikke-produktiv hoste kan være forbundet med lungetoksisitet som interstitiell pneumonitt. Svært sjeldne tilfeller av interstitiell pneumonitt er rapportert med i.v. amiodaron. Dersom diagnosen mistenkes bør røntgen utføres. Amiodaronbehandling bør revurderes ettersom interstitiell pneumonitt generelt er reversibel etter tidlig seponering, og kortikosteroidbehandling bør vurderes. Kliniske symptomer reduseres ofte innen få uker etterfulgt av langsommere forbedringer av lungefunksjon. Enkelte pasienter kan bli verre til tross for at amiodaronbehandlingen avbrytes. Fatale tilfeller av lungetoksisitet er rapportert. Svært sjeldne tilfeller av alvorlige respiratoriske komplikasjoner, noen ganger fatale, er sett, vanligvis i perioden umiddelbart etter operasjon (akutt lungesviktsyndrom). En mulig interaksjon med høy oksygenkonsentrasjon kan være en medvirkende årsak. Lever- og gallesykdom: Alvorlig hepatocellulær insuffisiens kan forekomme de første 24 timene med i.v. amiodaron, og kan noen ganger være fatal. Nøye overvåkning av transaminaser anbefales derfor så snart behandlingen startes. Alvorlige bulløse reaksjoner, livstruende eller også dødelige hudreaksjoner: Stevens-Johnsons syndrom (SJS), toksisk epidermal nekrolyse (TEN) er sett. Hvis tegn/symptomer på SJS, TEN (f.eks. progressivt hudutslett ofte med blemmer eller slimhinnelesjoner) forekommer, bør behandlingen avsluttes umiddelbart. Øyesykdom: Hvis uklart eller nedsatt syn forekommer, bør det omgående utføres en fullstendig oftalmologisk undersøkelse med fundoskopi. Forekomst av optisk nevropati og/eller optisk nevritt krever at amiodaron seponeres pga. potensiell progresjon til blindhet. Hjelpestoffer: Inneholder benzylalkohol 22,2 mg/ml som kan gi toksiske og allergiske reaksjoner. Laveste toksisitetsgrense av benzylalkohol er ukjent. Økt risiko hos yngre barn pga. akkumulering. Bruk av legemidler inneholdende benzylalkohol til nyfødte eller premature nyfødte er assosiert med alvorlige bivirkninger og dødelig «gasping syndrome» (symptomer inkluderer utbrudd av syndromet, hypotensjon, bradykardi og kardiovaskulær kollaps). Preparatet er kontraindisert hos nyfødte, og bør brukes med forsiktighet hos spedbarn og yngre barn ≤3 år. Ettersom hjelpestoffet benzylalkohol kan krysse morkaken, bør preparatet brukes med forsiktighet under graviditet (se Graviditet, amming og fertilitet). Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan påvirke evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.Interaksjoner
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier (gjelder særlig klasse I A-antiarytmika, men også klasse III-antiarytmika).
Legemiddelalternativer
Alle klasse IA- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. De fleste antipsykotika kan øke QT-tiden i større eller mindre grad. Aripiprazol er eksempel på et antipsykotikum som i liten grad er assosiert med QT-tid-forlengning.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Baxter K (utg.) Stockley's Drug interactions (9 utg.) London: The Pharmaceutical Press, 2010: 290-1.
Kao LW, Furbee RB. Drug-induced QT prolongation. Med Clin North Am 2005; 89: 1125–44.
Ponte ML et al. Mechanisms of drug inuced QT interval prolongation. Curr Drug Saf 2010; 5: 44-53.
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige aytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier.
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier. Kombinasjonen er kontraindisert i preparomtalen for citalopram.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier (gjelder særlig klasse I A-antiarytmika, men også klasse III-antiarytmika).
Legemiddelalternativer
Andre SSRI-preparater enn citalopram og escitalopram øker QT-tiden i langt mindre grad.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier. Økning i QTc til 600-700 msek er beskrevet i kasusrapporter.
Monitorering
Kombinasjonen bør i utgangspunktet unngås. Hvis man likevel velger å kombinere midlene, må det gjøres med største forsiktighet og med betydelig grad av overvåkning.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
Kilder
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG. Kontraindisert i SPC for Dridol.
Interaksjonsmekanisme
Additive farmakodynamiske effekter.
Legemiddelalternativer
Alle klasse IA- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. Av antiemetika er metoklopramid, aprepitant og 5-HT3-antagonister (med unntak av ondansetron) ikke assosiert med QT-tid-forlengning.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Baxter K (utg.) Stockley's Drug interactions (9 utg.) London: The Pharmaceutical Press, 2010: 290-1.
Kao LW, Furbee RB. Drug-induced QT prolongation. Med Clin North Am 2005; 89: 1125–44.
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier. Kombinasjonen er kontraindisert i preparomtalen for escitalopram.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier (gjelder særlig klasse I A-antiarytmika, men også klasse III-antiarytmika).
Legemiddelalternativer
Andre SSRI-preparater øker QT-tiden i langt mindre grad. For citalopram er forlengelse av QT-tiden angitt under "forsiktighetsregler".
Kildegrunnlag
Indirekte data
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier. I tillegg vil kinidin omtrent fordoble haloperidol-konsentrasjonen.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier (gjelder særlig klasse I A-antiarytmika, men også klasse III-antiarytmika). Kinidin øker konsentrasjonen av haloperidol ved å hemme CYP2D6.
Legemiddelalternativer
Alle klasse IA- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. De fleste antipsykotika kan øke QT-tiden i større eller mindre grad. Aripiprazol er eksempel på et antipsykotikum som i liten grad er assosiert med QT-tid-forlengning.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Kilder
Baxter K (utg.) Stockley's Drug interactions (9 utg.) London: The Pharmaceutical Press, 2010: 290-1.
Kao LW, Furbee RB. Drug-induced QT prolongation. Med Clin North Am 2005; 89: 1125–44.
Ponte ML et al. Mechanisms of drug inuced QT interval prolongation. Curr Drug Saf 2010; 5: 44-53.
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier.
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type.
Legemiddelalternativer
De fleste antipsykotika kan øke QT-tiden i større eller mindre grad. Perfenazin, zuklopentiksol, risperidon, olanzapin og klozapin er eksempler på antispykotika som i relativt liten grad er assosiert med QT-tid-forlengning. På indikasjonen kløe er andre antihistaminer et alternativ til hydroksyzin. På indikasjonen angst og uro kan eventuelt benzodiazepiner være et alternativ til hydroksyzin.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier og myokarddepresjon.
Interaksjonsmekanisme
Additive farmakodynamiske effekter med risiko for torsades de ponites-arytmier.
Justering av doseringstidspunkt
Amiodaron kan startes hvis det har gått minst 4 timer etter avslutttet behadnling med ibutilid, forutsatt at QT-tiden er normalisert.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av idelalisib og muligens også av amiodaron (usikkert hvor stor effekten vil bli).
Interaksjonsmekanisme
Redusert utpumping av idelalisib via p-glykoprotein. Muligens også redusert metabolisme av amiodaron.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Perikum
Prikkperikum
N06A X25 - Hyperici herba
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av amiodaron. Basert på data fra andre kraftige induktorer av metabolismen av amiodaron må man regne med at konsentrasjonen av amiodaron kan synke med i størrelsesorden 40 %.
Interaksjonsmekanisme
Johannesurt øker metabolismen av amiodaron.
Legemiddelalternativer
Johannesurt bør seponeres. Eventuelt kan oppstart med et annet antidepressivt legemiddel, for eksempel et SSRI-preparat, vurderes. Observer at det tar 1-2 uker fra johannesurt seponeres til interaksjonseffekten er borte.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige aytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier.
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type. For klorprotiksens del er dette basert på indirekte data (betydelig strukturlikhet med klorpormazin). Det synes derfor riktig å håndtere klorprotiksen på samme måte som klorpomazin når det gjelder risiko for QT-tid-forlengning. Kombinasjoner med andre legemidler som gir en betydelig QT-tid-forlengning er kontraindisert i preparatomtalen til klorprotiksen.
Legemiddelalternativer
Alle klasse IA- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. De fleste antipsykotika kan øke QT-tiden i større eller mindre grad. Aripiprazol er eksempel på et antipsykotikum som i liten grad er assosiert med QT-tid-forlengning.
Kildegrunnlag
Indirekte data
J05A R09 - Emtricitabin, tenofovirdisoproksil, elvitegravir og kobicistat
J05A R14 - Darunavir og kobicistat
J05A R15 - Atazanavir og kobicistat
J05A R18 - Emtricitabin, tenofoviralafenamid, elvitegravir og kobicistat
J05A R22 - Emtricitabin, tenofoviralafenamid, darunavir og kobicistat
V03A X03 - Kobicistat
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av amiodaron. Kombinasjonen er kontraindisert i preparatomtalen for Striblid.
Interaksjonsmekanisme
Hemmet metabolisme av amiodaron via CYP3A4.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag. Kombinasjon med dronedaron er ikke kontraindisert i preparatomtalen for Stribild, men det er usikkert om denne kombinasjonen er mindre problematisk enn kombinasjonen med amiodaron.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG med alvorlige arytmier som resultat.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier. Ved bruk av lefamulin alene er det påvist en gjennnomsnittlig økning i QTc-tiden på 11 msek. Samtidig var det 18 % som fikk en QTc-økning på minst 30 msek og 1,7 % som fikk en QTc-økning på minst 60 msek.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier.
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type.
Legemiddelalternativer
Alle klasse I A- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. Også noen andre kinoloner øker QT-tiden.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Klinisk konsekvens
Økt risiko for fotosensitivitet.
Interaksjonsmekanisme
Siden padeliporfin brukes som et ledd i fotodynamisk terapi, bør legemidler med potensielt fotosensibiliserende virkning unngås. Preparatomtalen for padeliprofin anbefaler at det andre midlet stoppes i minst 10 dager før og minst 3 dager etter prosedyren. Hvis dette ikke er mulig, må pasienten instrueres om å unngå direkte eksponering for sollys i en lengre periode etter behandlingen.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige aytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier.
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
P01B F05 - Artenimol og piperakin
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier.
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type.
Legemiddelalternativer
Alle klasse I A- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige aytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier.
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
J05A E03 - Ritonavir
J05A P52 - Dasabuvir, ombitasvir, paritaprevir og ritonavir
J05A P53 - Ombitasvir, paritaprevir og ritonavir
J05A R10 - Lopinavir og ritonavir
J05A R26 - Darunavir og ritonavir
Z05A E89 - Ritonavir og nirmatrelvir
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av amiodaron (usikkert omfang).
Interaksjonsmekanisme
Ritonavir hemmer metabolismen av amiodaron via CYP3A4.
Dosetilpasning
Produsentene av preparater som inneholder ritonavir kontraindiserer kombinasjonen pga. potensielt stor og uforutsigbar effekt.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag. Velg annen behandling enn Paxlovid mot covid-19. Molnupiravir interagerer ikke via CYP-enzymer.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier (gjelder særlig klasse I A-antiarytmika, men også klasse III-antiarytmika).
Legemiddelalternativer
Alle klasse IA- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. De fleste antipsykotika kan øke QT-tiden i større eller mindre grad. Aripiprazol er eksempel på et antipsykotikum som i liten grad er assosiert med QT-tid-forlengning.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Baxter K (utg.) Stockley's Drug interactions (9 utg.) London: The Pharmaceutical Press, 2010: 290-1.
Kao LW, Furbee RB. Drug-induced QT prolongation. Med Clin North Am 2005; 89: 1125–44.
Ponte ML et al. Mechanisms of drug inuced QT interval prolongation. Curr Drug Saf 2010; 5: 44-53.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for torsade de pointes-arytmier ved bradykardi utløst av siponimod.
Interaksjonsmekanisme
Risikoen for torsade de pointes utløst av klasse I- og III-antiarytmika kan være økt hos pasienter med bradykardi.
Monitorering
Komibasjonen bør i utangspunktet hvis mulig unngås. Ved ønske om oppstart med siponimod hos en pasient som bruker et antiarytmikum på forhånd bør kardiolog kontaktes for å diskutere alternativ behandling og eventuell oppfølging.
Legemiddelalternativer
Må vuderes på idividuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG)
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av kraftig effekt med potensielt svært alvorlige konsekvenser
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier.
Dosetilpasning
Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type.
Legemiddelalternativer
Alle klasse I A- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier (gjelder særlig klasse I A-antiarytmika, men også klasse III-antiarytmika).
Legemiddelalternativer
Alle klasse IA- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. De fleste antipsykotika kan øke QT-tiden i større eller mindre grad. Aripiprazol er eksempel på et antipsykotikum som i liten grad er assosiert med QT-tid-forlengning.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Baxter K (utg.) Stockley's Drug interactions (9 utg.) London: The Pharmaceutical Press, 2010: 290-1.
Kao LW, Furbee RB. Drug-induced QT prolongation. Med Clin North Am 2005; 89: 1125–44.
Ponte ML et al. Mechanisms of drug inuced QT interval prolongation. Curr Drug Saf 2010; 5: 44-53.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG, eventuelt med risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG).
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Situasjonskriterium
Gjelder personer med samtidig nedsatt nyrefunksjon.
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av apiksaban (usikker effekt, men trolig beskjeden økning). I en epidemiologisk studie ble det ikke påvist noen signifikant økt risiko for blødninger ved bruk av kombinasjonen sammenliknet med bruk av apiksaban alene. Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon kan økningen i konsentrasjon trolig bli betydelig større.
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer utpumping av apiksaban i tarmvegg, galle og nyrer via p-glykoprotein.
Monitorering
Pasienten bør følges opp med tanke på økt blødningsrisiko. Eventuelt kan plasmakonsentrasjonen eller aktiviteten av apiksaban måles.
Kildegrunnlag
Indirekte data
J05A E08 - Atazanavir
J05A R15 - Atazanavir og kobicistat
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av amiodaron (usikkert omfang).
Interaksjonsmekanisme
Hemmet metabolisme via CYP3A4.
Monitorering
Pasienten bør følges opp med tanke på bivirkninger av amiodaron, og amiodarondosen eventuelt justeres etter dette.
Kildegrunnlag
Indirekte data
C10A A05 - Atorvastatin
C10B A05 - Atorvastatin og ezetimib
C10B A08 - Atorvastatin og omega-3 fettsyrer
C10B X03 - Atorvastatin og amlodipin
C10B X12 - Atorvastatin, Acetylsalisylsyre og Perindopril
Situasjonskriterium
Gjelder ved atorvastatindoser over 20 mg/døgn
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av atorvastatin (i en interaksjonsstudie med simvastatin økte simvastatinkonsentrasjonen med 70 %; trolig vil økningen være mindre en dette for atorvastatin), mulig økt risiko for bivirkninger (muskelsmerter; rabdomyolyse)
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av atorvastatin via CYP3A4.
Monitorering
Pasienten bør informeres om den mulig økte risikoen for muskelbivirkninger og følges opp i forhold til dette. Lipidnivåene bør monitoreres så man kan titrere seg fram til laveste effektive atorvastatindose.
Legemiddelalternativer
Pravastatin og rosuvastatin metaboliseres ikke av CYP3A4 i relevant grad (og heller ikke av andre enzymer som amiodaron kan hemme).
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Situasjonskriterium
Gjelder hos pasienter som dessuten har andre risikofaktorer for å utvikle torsades de pointes-arytmier, som for eksempel eksisterende proarytmiske tilstander, hjertesvikt og elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypomagnesemi). Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier. Ved bruk av klaritromycin alene har gjennomsnittlige økninger i QTc på rundt 20 ms vært rapportert.
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og eventuelt også etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG. Dette gjelder ikke minst hos pasienter som dessuten har andre risikofaktorer for å utvikle torsades de pointes-arytmier, som for eksempel eksisterende proarytmiske tilstander, hjertesvikt og elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypomagnesemi).
Legemiddelalternativer
Alle klasse I A- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. Også erytromycin og klaritromycin kan øke QT-tiden i EKG hos disponerte individer.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av amiodaron (i størrelsesorden 50 % basert med data med den kraftige enzyminduktoren fenytoin).
Interaksjonsmekanisme
Fenobarbital øker metabolismen av amiodaron, primært via CYP3A4.
Dosetilpasning
Dosebehovet av amiodaron vil anslagsvis være i størrelsesorden dobbelt så høyt i kombinasjon med fenobarbital. Interaksjonsgrad vil variere mye og kombinert bruk krever nøye klinisk oppfølging, inkludert måling av EKG og eventuelt også av serumkonsentrasjon av amiodaron.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt blodtrykkssenkende effekt, økt risiko for bradykardi/myokarddepresjon.
Interaksjonsmekanisme
Additive farmakodynamiske effekter. Selv om kombinasjonen av betablokkere og antiarytmika (for eksempel amiodaron) i visse tilfeller er gunstig, øker også risikoen for kardielle bivirkninger.
Monitorering
Pasienten bør følges opp klinisk og med EKG-målinger.
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
Kilder
Loon NR, Wilcox CS. Orthostatic hypotension due to quinidine and propranolol. The reply. Am J Med 1987; 82: 1277.
Ponte ML et al. Mechanisms of drug inuced QT interval prolongation. Curr Drug Saf 2010; 5: 44-53.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG)
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av ciklosporin, økt risiko for bivirkninger (nefrotoksisitet)
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolisme av ciklosporin via CYP3A4
Dosetilpasning
Dosebehovet av ciklosporin vil anslagsvis være 20-50% lavere i kombinasjon med amiodaron. Interaksjonsgrad vil variere mye og konsentrasjon av ciklosporin og serumkreatinin bør monitoreres.
Legemiddelalternativer
Ingen åpenbare
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG, eventuelt med risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG).
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag. Også noen andre kinoloner øker QT-tiden.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Situasjonskriterium
Merk informasjon under "Dosetilpasning"
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av dabigatran (60 %).
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer utpumping av dabigatran (trolig i form av dabigatraneteksilat) i tarmvegg og eventuelt galle via p-glykoprotein.
Dosetilpasning
Dabigatrandosen bør reduseres til 150 mg/d ved forebygging av venetromboser etter kirurgi; doseendring ikke nødvendig ved atrieflimmer.
Monitorering
Pasienten bør følges opp med tanke på økt blødningsrisiko. Eventuelt kan aktiviteten av dabigatran måles.
Legemiddelalternativer
Andre DOAK-er påvirkes i mindre grad av amiodaron.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Klinisk konsekvens
Risiko for alvorlig bradykardi og hjerteblokk. Dødsfall er rapportert.
Interaksjonsmekanisme
Ukjent.
Monitorering
Kombinasjonen må bare brukes dersom det er helt nødvendig, og pasienten må overvåkes svært nøye i forbindelse med oppstarten. Siden amiodaron har svært lang halveringstid, må tilsvarende forsiktighet iakttas også ved oppstart med sofosbuvir de første månedene etter at amiodaron er seponert.
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG)
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av digitalisglykosider (i gjennomsnitt omtrent en fordobling, men med betydelige variasjoner - inntil en 4-dobling i digoksinnivået er rapportert hos voskne og inntil en 9-dobling hos barn); uforutsigbar og forsinket effekt; økt arymiris
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer utpumpingen av digoksin via p-glykoprotein i tarmvegg, galleveier og nyrer. Den samme mekanismen kan også gjelde for digitoksin. Ved hypotyreose (en ikke helt uvanlig bivirkning av amiodaron) vil aktiviteten til p-glykoprotein ytterligere kunne bli redusert, samtidig som følsomheten for digitalis på reseptornivå også vil øke.
Monitorering
Pasienten bør følges opp nøye med serumkonsentrasjonsmålinger av digitalisslykosidet og digitalisdosen justeres ut fra dette. I tillegg bør pasienten følges opp klinisk med tanke på eventuell digitalistoksisitet.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier og kasusrapporter
Kilder
Mortara A, Cioffi G, Opasich C et al. Combination of amiodarone plus digoxin in chronic heart failure: an adverse effect on survival independently of the presence of sinus rhythm or atrial fibrillation. Circulation 1996; 94 (8, suppl.): I-21.
Situasjonskriterium
Gjelder personer med samtidig nedsatt nyrefunksjon.
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av edoksaban (40 %). En slik økning anses ikke for å være så stor at dosereduksjon er påkrevet. Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon kan økningen konsentrasjon trolig bli betydelig større.
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer utpumping av edoksaban i tarmvegg, galle og nyrer via p-glykoprotein.
Monitorering
Pasienten bør følges opp med tanke på økt blødningsrisiko.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av eplerenon (gjennomsnittlig 2-3 ganger i interaksjonsstudie), økt risiko for bivirkninger (hyperkalemi)
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolisme av eplerenon via CYP3A4
Dosetilpasning
Dosebehovet av av eplerenon vil anslagsvis være 50-70% lavere i kombinasjon med amiodaron. Interaksjonsgrad vil variere mye og eplerenondosen bør tilpasses klinisk effekt og evt. bivirkninger (monitorering av kalium).
Legemiddelalternativer
Spironolakton blir ikke metabolisert via CYP3A4 i relevant grad
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Situasjonskriterium
Gjelder uansett ved intravenøs administrasjon av erytromycin. Gjelder ved peroral administrasjon særlig hos pasienter som dessuten har andre risikofaktorer for å utvikle torsades de pointes-arytmier, som for eksempel eksisterende proarytmiske tilstander, hjertesvikt og elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypomagnesemi). Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier. Risikoen er særlig til stede ved bruk av erytromycin intravenøst. Ved bruk av intravenøst erytromycin alene har gjennomsnittlige økninger i QTc på 20-50 ms vært rapportert.
Dosetilpasning
Kombinasjonen med intravenøst erytromycin bør generelt unngås på grunn av risiko for alvorlige hjertearytmier av torsades de pointes-type. Hvis intravenøst erytomycin må gis, må infusjonshastigheten reduseres til under 10 mg/min og pasienten følges opp med EKG-overvåking, ikke minst under pågående infusjon.
Monitorering
Ved bruk av peroralt erytromycin bør pasienten følges opp før og eventuelt også etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG. Dette gjelder særlig hos pasienter som dessuten har andre risikofaktorer for å utvikle torsades de pointes-arytmier, som for eksempel eksisterende proarytmiske tilstander, hjertesvikt og elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypomagnesemi).
Legemiddelalternativer
Alle klasse I A- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. Også klaritromycin og azitromycin kan øke QT-tiden i EKG hos disponerte individer.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av flekainid (50-60 %).
Interaksjonsmekanisme
Trolig er flere mekasnimer involvert. En sentral mekanisme er at amiodaron hemmer metabolismen av flekainid. I tillegg mulige additive farmakodynamiske effekter.
Dosetilpasning
Dosebehovet av flekainid vil anslagsvis være på ca. 70 % (senere kan det eventuelt synke til rundt 50 %) i kombinasjon med amiodaron. På grunn av variasjon i interaksjonsgrad er det viktig med nøye oppfølging av effekten av flekainid inklusive målinger av serumkonsentrasjonen av flekainid og dosejustering ut fra dette.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Kilder
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG, eventuelt med risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG).
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
A10B B12 - Glimepirid
A10B D04 - Glimepirid og rosiglitazon
A10B D06 - Glimepirid og pioglitazon
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av glimeperid, økt risiko for hypoglykemi.
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av glimepirid, primært via CYP2C9.
Dosetilpasning
Dosebehovet av glimepirid vil anslagsvis være 50% lavere i kombinasjon med amiodaron. Interaksjonsgrad vil variere mye og blodglukose bør monitoreres.
Legemiddelalternativer
I følge SPC til Multaq hemmer ikke dronedaron CYP2C9 i relevant grad.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av glipzid, økt risiko for hypoglykemi
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av glipzid, primært via CYP2C9.
Dosetilpasning
Dosebehovet av glipizid vil anslagsvis være 50% lavere i kombinasjon med amiodaron. Interaksjonsgrad vil variere mye og blodglukose bør monitoreres.
Legemiddelalternativer
I følge SPC til Multaq hemmer ikke dronedaron CYP2C9 i relevant grad.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av fenytoin (gjennomsnittlig 40 % i interaksjonsstudie), økt risiko for bivirkninger. Nedsatt konsentrasjon av amiodaron (gjennomsnittlig 50% i interaksjonsstudie), økt risiko for terapisvikt
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolisme av fenytoin, primært via CYP2C9. Fenytoin øker metabolisme av amiodaron, primært via CYP3A4.
Dosetilpasning
Dosebehovet av amiodaron vil anslagsvis være i størresesorden dobbelt så høyt i kombinasjon med fenytoin. Dosebehovet av fenytoin vil anslagsvis være 20-30% lavere i kombinasjon med amiodaron. Interaksjonsgrad vil variere mye og kombinert bruk krever nøye klinisk oppfølging, inkludert måling av EKG og serumkonsentrasjon av fenytoin og eventuelt også av amiodaron.
Legemiddelalternativer
Det finnes flere antiepileptika uten relevant evne til å øke/indusere legemiddelmetabolisme (f. eks. lamotrigin, gabapentin og valproat), men indikasjonsområde og dokumentasjon kan være annerledes. I følge SPC for Multaq hemmer ikke dronedaron CYP2C9 i relevant grad.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG, eventuelt med risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG).
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Legemiddelalternativer
Må vurderes på individuelt grunnlag.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av amiodaron, økt risiko for terapisvikt. Økt konsentrasjon av karbamazepin, økt risiko for bivirkninger
Interaksjonsmekanisme
Karbamazepin øker metabolismen av amiodaron via CYP3A4, mens amiodaron hemmer metabolismen av karbamazepin via CYP3A4
Dosetilpasning
Dosebehovet av amiodaron vil anslagsvis være dobbelt så høyt i kombinasjon med karbamazepin. Dosebehovet av karbamazepin vil anslagsvis være 30-50% lavere i kombinasjon med amiodaron. Interaksjonsgrad vil variere mye og kombinert bruk krever nøye klinisk oppfølging, inkludert måling av serumkonsentrasjonen av karbamazepin.
Legemiddelalternativer
Det finnes flere antiepileptika uten relevant evne til å øke/indusere legemiddelmetabolisme (f. eks. lamotrigin, gabapentin og valproat), men indikasjonsområde og dokumentasjon kan være annerledes.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
M09A A72 - Kinin, kombinasjoner med psykoleptika
P01B C01 - Kinin
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier.
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG. Vurder også om det er andre risikofaktorer til stede (som medfødt forlenget QT-tid, hjertesvikt, hypokalemi, hypomagnesemi m.m.).
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Baxter K (utg.) Stockley's Drug interactions (9 utg.) London: The Pharmaceutical Press, 2010: 290-1.
Kao LW, Furbee RB. Drug-induced QT prolongation. Med Clin North Am 2005; 89: 1125–44.
Ponte ML et al. Mechanisms of drug inuced QT interval prolongation. Curr Drug Saf 2010; 5: 44-53.
A02B D04 - Pantoprazol, amoksicillin og klaritromycin
A02B D05 - Omeprazol, amoksicillin og klaritromycin
A02B D06 - Esomeprazol, amoksicillin og klaritromycin
A02B D07 - Lansoprazol, amoksicillin og klaritromycin
A02B D09 - Lansoprazol, klaritromycin og tinidazol
A02B D11 - Pantoprazol, amoksicillin, klaritromycin og metronidazol
A02B D12 - Rabeprazol, amoksicillin og klaritromycin
A02B D14 - Vonoprazan, amoksicillin og klaritromycin
J01F A09 - Klaritromycin
Situasjonskriterium
Gjelder hos pasienter som dessuten har andre risikofaktorer for å utvikle torsades de pointes-arytmier, som for eksempel eksisterende proarytmiske tilstander, hjertesvikt og elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypomagnesemi). Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) og øke risikoen for torsades de pointes-arytmier. Ved bruk av klaritromycin alene har gjennomsnittlige økninger i QTc på rundt 20 ms vært rapportert.
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og eventuelt også etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG. Dette gjelder ikke minst hos pasienter som dessuten har andre risikofaktorer for å utvikle torsades de pointes-arytmier, som for eksempel eksisterende proarytmiske tilstander, hjertesvikt og elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypomagnesemi).
Legemiddelalternativer
Alle klasse I A- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. Også erytromycin og azitromycin kan øke QT-tiden i EKG hos disponerte individer.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av amiodaron (30-50 %, vist for kolestyramin).
Interaksjonsmekanisme
Kolestipol kan hemme absorpsjon og enterohepatisk resirkulasjon av amiodaron.
Dosetilpasning
Dosebehovet av amiodaron vil, basert på tall med kolestyramin, kunne være i størresesorden dobbelt så høyt i kombinasjon med kolestipol. Interaksjonsgrad vil variere mye og kombinert bruk krever nøye klinisk oppfølging, inkludert eventuell måling av serumkonsentrasjon av amiodaron.
Legemiddelalternativer
Kolesevelam har trolig en mindre effekt på absorpsjonen av amiodaron.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av amiodaron (30-50 %).
Interaksjonsmekanisme
Kolestyramin hemmer absorpsjon og enterohepatisk resirkulasjon av amiodaron.
Dosetilpasning
Dosebehovet av amiodaron vil anslagsvis være i størresesorden dobbelt så høyt i kombinasjon med kolestyramin. Interaksjonsgrad vil variere mye og kombinert bruk krever nøye klinisk oppfølging, inkludert eventuell måling av serumkonsentrasjon av amiodaron.
Legemiddelalternativer
Kolesevelam har trolig en mindre effekt på absorpsjonen av amiodaron.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG, eventuelt med risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG).
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Legemiddelalternativer
Alle klasse IA- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose. De fleste antipsykotika kan øke QT-tiden i større eller mindre grad. Aripiprazol er eksempel på et antipsykotikum som i liten grad er assosiert med QT-tid-forlengning.
Kildegrunnlag
Indirekte data
C09C A01 - Losartan
C09D A01 - Losartan og diuretika
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av losartans aktive metabolitt, økt risiko for terapisvikt
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer omdannelsen av losartan til aktiv metabolitt via CYP2C9
Dosetilpasning
Kombinasjon av losartan med et legemiddel som hemmer dannelse av aktiv metabolitt er lite hensiktsmessig og bør generelt unngås. Doseøkning kan ikke anbefales på grunn av kraftig økning i nivåene av modersubstans og likevel uforutsigbar og ofte utilstrekkelig økning i nivåene av aktivt metabolitt
Legemiddelalternativer
Eprosartan, kandesartan, telmisartan og valsartan metaboliseres ikke via CYP2C9 i relevant grad. I følge SPC til Multaq hemmer ikke dronedaron CYP2C9 i relevant grad.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
C10A A02 - Lovastatin
C10B A01 - Lovastatin og nikotinsyre
Situasjonskriterium
Gjelder ved lovastatindoser over 20 mg/døgn
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av lovastatin (i en interaksjonsstudie med simvastatin økte simvastatinkonsentrasjonen med 70 %; trolig vil økningen være omtrent den samme for lovastatin), økt risiko for bivirkninger (muskelsmerter; rabdomyolyse)
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av lovastatin via CYP3A4.
Dosetilpasning
Dosebehovet av lovastatin vil anslagsvis være 50% lavere i kombinasjon med amiodaron. Interaksjonsgrad vil variere mye og serumnivå av lipider og eventuelt også kreatin kinase (CK) bør monitoreres.
Legemiddelalternativer
Pravastatin og rosuvastatin metaboliseres ikke av CYP3A4 i relevant grad (og heller ikke av andre enzymer som amiodaron kan hemme).
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
N02A C52 - Metadon, kombinasjoner ekskl. psykoleptika
N07B C02 - Metadon
N07B C05 - Levometadon
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG
Monitorering
Pasienten bør følges opp med EKG-målinger for å vurdere QT-tiden før og etter oppstart med legemidlene.
Legemiddelalternativer
Buprenorfin og andre opioider er ikke assosiert med QT-tid-forlengning.
Kildegrunnlag
Indirekte data
C07A B02 - Metoprolol
C07B B02 - Metoprolol og tiazider
C07B B52 - Metoprolol og tiazider, kombinasjoner
C07C B02 - Metoprolol og andre diuretika
C07F B02 - Metoprolol og felodipin
C07F B13 - Metoprolol og amlodipin
C07F X03 - Metoprolol og acetylsalisylsyre
C07F X05 - Metoprolol og ivabradin
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av metoprolol (i størrelsesorden 80 % avhengig av CYP2D6-genotype). I tillegg risiko for additive kardiodepressive effekter.
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av metoprolol. I tillegg additive farmakodynamiske effekter fremfor alt på ledningshastighet.
Monitorering
Pasienten bør følges opp med EKG-målinger og klinisk effekt. En dosereduksjon av metoprolol bør overveies.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Kilder
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av amiodaron (ukjent omfang, kanskje i størrelsesorden 50 %), økt risiko for terapisvikt.
Interaksjonsmekanisme
Mitotan øker metabolismen av amiodaron via CYP3A4.
Dosetilpasning
Dosebehovet av amiodaron vil anslagsvis være dobbelt så høyt i kombinasjon med karbamazepin. Interaksjonsgrad vil variere mye og kombinert bruk krever nøye klinisk oppfølging, inkludert måling av serumkonsentrasjonen av karbamazepin.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG)
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med mulig økt risiko for torsades de pointes-arytmier.
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og eventuelt også etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Legemiddelalternativer
Andre 5-HT3-antagonister gir ingen eller bare minimal QT-forlenging.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av amiodaron (20-30 %).
Interaksjonsmekanisme
Orlistat reduserer absorpsjonen av amiodaron fra tarmen.
Monitorering
Selv om effekten er liten, anbefaler produsenten av orlistat at pasienten bør følges opp klinisk og med EKG-målinger.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Klinisk konsekvens
Økt risiko for forlenget QT-tid i EKG
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG)
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av amiodaron (usikkert hvor stor effekten vil bli).
Interaksjonsmekanisme
Hemmet metabolisme av amiodaron via CYP3A4.
Monitorering
Pasienten bør følges opp med tanke på bivirkninger av amiodaron.
Kildegrunnlag
Indirekte data
J04A B02 - Rifampicin
J04A M02 - Rifampicin og isoniazid
J04A M05 - Rifampicin, pyrazinamid og isoniazid
J04A M06 - Rifampicin, pyrazinamid, etambutol og isoniazid
J04A M07 - Rifampicin, etambutol og isoniazid
Klinisk konsekvens
Nedsatt konsentrasjon av amiodaron (40 % i en kasusrapport); basert på data med andre enzyminduktorer kan konsentrasjonen trolig også bli enda lavere.
Interaksjonsmekanisme
Rifampicin øker metabolismen av amiodaron via CYP3A4.
Dosetilpasning
Dosebehovet av amiodaron vil kunne være i størresesorden inntil dobbelt så høyt i kombinasjon med rifampicin. Interaksjonsgrad vil variere mye og kombinert bruk krever nøye klinisk oppfølging, inkludert måling av EKG og eventuelt også av serumkonsentrasjonen av amiodaron.
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
Situasjonskriterium
Gjelder personer med samtidig nedsatt nyrefunksjon.
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av rivaroksaban (usikker effekt, men trolig beskjeden økning). I en epidemiologisk studie ble det påvist en 30 % økt risiko for blødninger ved bruk av kombinasjonen sammenliknet med bruk av rivaroksaban alene, men denne økningen er så liten at det vanskelig å vurdere kausalitet. Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon kan økningen i konsentrasjon trolig bli betydelig større.
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer utpumping av rivaroksaban i tarmvegg, galle og nyrer via p-glykoprotein.
Monitorering
Pasienten bør følges opp med tanke på økt blødningsrisiko. Eventuelt kan plasmakonsentrasjonen eller aktiviteten av rivaroksaban måles.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
C10A A01 - Simvastatin
C10B A02 - Simvastatin og ezetimib
C10B A04 - Simvastatin og fenofibrat
C10B X01 - Simvastatin og acetylsalisylsyre
Situasjonskriterium
Gjelder ved simvastatindoser over 20 mg/døgn
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av simvastatin (gjennomsnittlig 70% i interaksjonsstudie), økt risiko for bivirkninger (muskelsmerter; rabdomyolyse)
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av simvastatin via CYP3A4.
Dosetilpasning
Dosebehovet av simvastatin vil anslagsvis være 50% lavere i kombinasjon med amiodaron. Interaksjonsgrad vil variere mye og serumnivå av lipider og kreatin kinase (CK) bør monitoreres.
Legemiddelalternativer
Pravastatin og rosuvastatin metaboliseres ikke av CYP3A4 i relevant grad (og heller ikke av andre enzymer som amiodaron kan hemme).
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier og kasusrapporter
Kilder
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av sirolimus, økt risiko for bivirkninger
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4.
Dosetilpasning
Dosebehovet av sirolimus vil anslagsvis være ca 50% lavere mens kombinasjonsbehandling med amiodaron pågår, men interaksjonsgrad vil variere mye. Det er derfor viktig med nøye klinisk oppfølging av sirolimus ved kombinert bruk av amiodaron, inkludert monitorering av serumkonsentrasjon.
Legemiddelalternativer
Ingen åpenbare
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
J05A P08 - Sofosbuvir
J05A P51 - Sofosbuvir og ledipasvir
J05A P55 - Sofosbuvir og velpatasvir
J05A P56 - Sofosbuvir, velpatasvir og voksilaprevir
Klinisk konsekvens
Risiko for alvorlig bradykardi og hjerteblokk. Dødsfall er rapportert.
Interaksjonsmekanisme
Ukjent.
Monitorering
Kombinasjonen må bare brukes dersom det er helt nødvendig, og pasienten må overvåkes svært nøye i forbindelse med oppstarten. Siden amiodaron har svært lang halveringstid, må tilsvarende forsiktighet iakttas også ved oppstart med sofosbuvir de første månedene etter at amiodaron er seponert.
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
C07A A07 - Sotalol
C07B A07 - Sotalol og tiazider
C07F X02 - Sotalol og acetylsalisylsyre
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt risiko for alvorlige arytmier.
Interaksjonsmekanisme
Additive effekter i form av å forlenge hjertets repolarisering (øke QT-tiden i EKG) med økt risiko for torsades de pointes-arytmier (gjelder særlig klasse I A-antiarytmika, men også klasse III-antiarytmika).
Monitorering
Pasienten bør følges opp før og etter oppstart med målinger av QT-tiden i EKG. Vurder også om det er andre risikofaktorer til stede (som medfødt forlenget QT-tid, hjertesvikt, hypokalemi, hypomagnesemi m.m.).
Legemiddelalternativer
Alle klasse I A- og klasse III-antiarytmika øker QT-tiden. Valg av alternativt antiartymikum må vurderes på individuell basis og ut fra spesifikk diagnose.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Baxter K (utg.) Stockley's Drug interactions (9 utg.) London: The Pharmaceutical Press, 2010: 290-1.
Kao LW, Furbee RB. Drug-induced QT prolongation. Med Clin North Am 2005; 89: 1125–44.
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av takrolimus, økt risiko for bivirkninger
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av takrolimus via CYP3A4.
Dosetilpasning
Dosebehovet av takrolimus vil anslagsvis være ca 50% lavere mens kombinasjonsbehandling med amiodaron pågår, men interaksjonsgrad vil variere mye. Det er derfor viktig med nøye klinisk oppfølging av takrolimus ved kombinert bruk av amiodaron, inkludert monitorering av serumkonsentrasjon.
Legemiddelalternativer
Ingen åpenbare
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
Klinisk konsekvens
Vernakalant må gis minst 4 timer etter at et annet klasse I/III antiarytmikum er gitt intravenøst. Ved peroral bruk av et annet klasse I/III antiarytmikum, eller ved intravenøs bruk 4-24 timer før vernakalant, kan midlene kombineres med forsiktighet.
Interaksjonsmekanisme
Additive farmakodynamiske effekter, mulig økt risiko for bl.a. atrieflutter.
Justering av doseringstidspunkt
Må gis minst 4 timer etter at et annet klasse I/III antiarytmikum er gitt intravenøst.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av warfarin (gjennomsnittlig 2 ganger i interaksjonsstudie), økt risiko for bivirkninger (blødninger)
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av warfarin, primært via CYP2C9.
Dosetilpasning
Dosebehovet av warfarin vil anslagsvis være 50% lavere i kombinasjon med amiodaron (dosebehovet kan på sikt bli enda lavere på grunn av amiodarons lange halveringstid). Interaksjonsgrad vil variere mye og warfarindosen bør tilpasses ut fra INR-verdi.
Legemiddelalternativer
I følge SPC til Multaq hemmer ikke dronedaron CYP2C9 i relevant grad.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier og kasusrapporter
Kilder
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av teofyllin (100 % i en kasusrapport).
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av teofyllin, trolig via CYP1A2 og/eller CYP3A4.
Monitorering
Pasienten bør følges opp med serumkonsentrasjonsmålinger av teofyllin og teofyllindosen justeres ut fra dette.
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt blodtrykkssenkende effekt, økt risiko for bradykardi/myokarddepresjon.
Interaksjonsmekanisme
Additive farmakodynamiske effekter.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av feksofenadin. Basert på data med andre hemmere av p-glykoprotein kan i størrerlsesorden en fordobling av feksofenadin-nivåene forventes ved samtidig behandling med amiodaron.
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer utpumping av feksofenadin i tarmvegg og galle via p-glykoprotein.
Kildegrunnlag
Indirekte data
C01B B01 - Lidokain
C05A D01 - Lidokain
Situasjonskriterium
Gjelder intravenøs bruk av lidokain.
Klinisk konsekvens
Mulig økt konsentrasjon av lidokain (motstridende data).
Interaksjonsmekanisme
Amiodaron hemmer metabolismen av lidokain via CYP3A4.
Kildegrunnlag
Interaksjonsstudier
Klinisk konsekvens
Økt risiko for hypotyreose (rask utvikling er beskrevet i kasusrapporter).
Interaksjonsmekanisme
Additive farmakodynsamiske effekter.
Kildegrunnlag
Kasusrapporter
A07D A03 - Loperamid
A07D A05 - Loperamidoksid
A07D A53 - Loperamid, kombinasjoner
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av loperamid.
Interaksjonsmekanisme
Dronedaron hemmer metabolismen av loperamid via CYP3A4 og utpumping av loperamid (bl.a. i tarm) via p-glykoprotein.
Kildegrunnlag
Indirekte data
C08D A01 - Verapamil
C08D A51 - Verapamil, kombinasjoner
Situasjonskriterium
Gjelder ikke klasse IB-antiarytmika som lidokain og meksiletin, og heller ikke klasse IC-antiarytmikumet propafenon.
Klinisk konsekvens
Økt blodtrykkssenkende effekt, økt risiko for bradykardi/myokarddepresjon.
Interaksjonsmekanisme
Additive farmakodynamiske effekter.
Kildegrunnlag
Indirekte data
Kilder
Graviditet, amming og fertilitet
Amiodaron (MM-kategori 5)
Bivirkninger
Organklasse | Bivirkning |
Blod/lymfe | |
Ukjent frekvens | Agranulocytose, nøytropeni, tilfeldige funn av benmarg-granulomer (klinisk betydning ukjent) |
Endokrine | |
Svært sjeldne | SIADH |
Ukjent frekvens | Hypertyreoidisme (noen ganger dødelig), hypotyreose |
Gastrointestinale | |
Svært sjeldne | Kvalme |
Ukjent frekvens | Akutt pankreatitt |
Generelle | |
Vanlige | Reaksjoner på injeksjons- eller infusjonsstedet2 |
Sjeldne | Overfølsomhetsreaksjoner4 |
Hjerte | |
Vanlige | Bradykardi (doseavhengig) |
Svært sjeldne | Alvorlig bradykardi (ved sinusknutedysfunksjon og hos eldre) eller (sjeldnere) sinusarrest5 |
Forekomst av nye eller forverring av eksisterende arytmier (noen ganger etterfulgt av hjertestans) | |
Ledningsforstyrrelser (SA-blokk, AV-blokk) | |
Ukjent frekvens | Torsades de pointes |
Hud | |
Vanlige | Eksem |
Svært sjeldne | Svetting |
Ukjent frekvens | Alvorlig hudreaksjon8, elveblest |
Immunsystemet | |
Svært sjeldne | Anafylaktisk sjokk |
Ukjent frekvens | Angionevrotisk ødem (Quinckes ødem) |
Kar | |
Vanlige | Hypotensjon og økt hjertefrekvens umiddelbart etter injeksjon3 |
Svært sjeldne | Hetetokter |
Kjønnsorganer/bryst | |
Ukjent frekvens | Redusert libido |
Lever/galle | |
Svært sjeldne | Akutte leverfunksjonsforstyrrelser med økt serumtransaminase og/eller gulsott (inkl. leversvikt)9, økte transaminaser6 |
Luftveier | |
Svært sjeldne | Akutt åndedrettssyndrom hos voksne9, bronkospasme og/eller apné7, interstitiell pneumonitt eller fibrose9 |
Muskel-skjelettsystemet | |
Ukjent frekvens | Ryggsmerter |
Nevrologiske | |
Vanlige | Ekstrapyramidal tremor |
Mindre vanlige | Perifer sensorimotorisk nevropati og/eller myopati10 |
Svært sjeldne | Hodepine, idiopatisk intrakraniell hypertensjon |
Psykiske | |
Ukjent frekvens | Delirium (inkl. forvirring) |
Skader/komplikasjoner | |
Ukjent frekvens | Primær transplantatdysfunksjon etter hjertetransplantasjon |
Øye | |
Svært vanlige | Mikrodeposisjoner på den fremre overflaten av hornhinnen1 |
Ukjent frekvens | Optisk nevropati/nevritt (som kan utvikle seg til blindhet) |
Frekvens | Bivirkning |
Svært vanlige | |
Øye | Mikrodeposisjoner på den fremre overflaten av hornhinnen1 |
Vanlige | |
Generelle | Reaksjoner på injeksjons- eller infusjonsstedet2 |
Hjerte | Bradykardi (doseavhengig) |
Hud | Eksem |
Kar | Hypotensjon og økt hjertefrekvens umiddelbart etter injeksjon3 |
Nevrologiske | Ekstrapyramidal tremor |
Mindre vanlige | |
Nevrologiske | Perifer sensorimotorisk nevropati og/eller myopati10 |
Sjeldne | |
Generelle | Overfølsomhetsreaksjoner4 |
Svært sjeldne | |
Endokrine | SIADH |
Gastrointestinale | Kvalme |
Hjerte | Alvorlig bradykardi (ved sinusknutedysfunksjon og hos eldre) eller (sjeldnere) sinusarrest5 |
Forekomst av nye eller forverring av eksisterende arytmier (noen ganger etterfulgt av hjertestans) | |
Ledningsforstyrrelser (SA-blokk, AV-blokk) | |
Hud | Svetting |
Immunsystemet | Anafylaktisk sjokk |
Kar | Hetetokter |
Lever/galle | Akutte leverfunksjonsforstyrrelser med økt serumtransaminase og/eller gulsott (inkl. leversvikt)9, økte transaminaser6 |
Luftveier | Akutt åndedrettssyndrom hos voksne9, bronkospasme og/eller apné7, interstitiell pneumonitt eller fibrose9 |
Nevrologiske | Hodepine, idiopatisk intrakraniell hypertensjon |
Ukjent frekvens | |
Blod/lymfe | Agranulocytose, nøytropeni, tilfeldige funn av benmarg-granulomer (klinisk betydning ukjent) |
Endokrine | Hypertyreoidisme (noen ganger dødelig), hypotyreose |
Gastrointestinale | Akutt pankreatitt |
Hjerte | Torsades de pointes |
Hud | Alvorlig hudreaksjon8, elveblest |
Immunsystemet | Angionevrotisk ødem (Quinckes ødem) |
Kjønnsorganer/bryst | Redusert libido |
Muskel-skjelettsystemet | Ryggsmerter |
Psykiske | Delirium (inkl. forvirring) |
Skader/komplikasjoner | Primær transplantatdysfunksjon etter hjertetransplantasjon |
Øye | Optisk nevropati/nevritt (som kan utvikle seg til blindhet) |
1Finnes hos nesten alle pasienter, noe som vanligvis er begrenset til området under pupillen. Kan være forbundet med fargede haloer i blendende lys eller sløret syn. Forsvinner vanligvis 6-12 måneder etter seponering av amiodaron.
2Smerte, erytem, ødem, nekrose, ekstravasasjon, infiltrasjon, betennelse, indurasjon, tromboflebitt, flebitt, cellulitt, infeksjon, pigmenteringsendringer.
3Vanligvis moderate og forbigående. Tilfeller av alvorlig hypotensjon eller sjokk er rapportert etter overdosering eller for rask administrering (bolusinjeksjon).
4Kan forårsakes av hjelpestoffet benzylalkohol. Noen få sjeldne tilfeller med ulike kliniske symptomer som indikerer overfølsomhetsreaksjoner er rapportert: Vaskulitt, nedsatt nyrefunksjon med økt kreatininnivå, trombocytopeni, anafylaksi.
5Kan kreve at behandlingen avbrytes.
6Mild til moderat økning i transaminasenivåer (1,5-3 ganger mer enn normal) ved behandlingsstart, som ofte er forbigående og løses spontant ved nedsatt dose.
7Hos pasienter med alvorlige respiratoriske problemer, spesielt pasienter med astma.
8Som toksisk epidermal nekrolyse (TEN)/Stevens-Johnsons syndrom (SJS), bulløs dermatitt og legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS).
9Noen ganger med fatale følger.
10Vanligvis reversibel når bruken av preparatet opphører.
Overdosering/Forgiftning
Egenskaper og miljø
Oppbevaring og holdbarhet
Oppbevares ved høyst 25°C. Skal ikke oppbevares i kjøleskap eller fryses. Oppbevar ampullene i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Etter fortynning: Kjemisk og fysisk bruksstabilitet er påvist i 24 timer ved 25°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt bør legemidlet brukes umiddelbart. Hvis ikke brukt umiddelbart, er oppbevaringstider og bruksbetingelser før bruk brukerens ansvar og vil normalt ikke være >24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynning er gjort i kontrollerte og validerte aseptiske forhold.Pakninger, priser og refusjon
Amiodaron Hameln, KONSENTRAT TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:
1Blåresept (T) gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO For H-resept, se Helsedirektoratet
2Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.
3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.
SPC (preparatomtale)
Amiodaron Hameln KONSENTRAT TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 mg/ml |
Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.
07.01.2021
Sist endret: 22.04.2021
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.
Acidose (Syreforgiftning): Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.
Agranulocytose: Drastisk redusert forekomst av en type leukocytter som kalles granulocytter. Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til pneumoni, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.
Allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, erytem, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til en anafylaktisk reaksjon.
Anafylaksi (Anafylaktisk reaksjon, Anafylakse): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.
Anestesi: Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk som f.eks. smertesans.
Angionevrotisk ødem (Angioødem, Quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebesvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men også varme, sollys og trykk kan være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.
Antiarytmika (Antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.
Antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.
Antikoagulantia (Antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.
Antipsykotika (Antipsykotikum, Nevroleptikum, Nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.
Apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.
Arytmi (Hjertearytmi, Hjerterytmeforstyrrelser, Hjertefrekvensforstyrrelser): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.
Astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.
Atrieflimmer (Forkammerflimmer, Atriell fibrillering, Atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være palpitasjoner, høy puls, dyspné og svimmelhet.
AV-blokk (Atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en komplett blokade.
Bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.
Bradykardi: Defineres ofte som under 60 hjerteslag pr. minutt.
Cellulitt (Infeksiøs bindevevsinflammasjon, Infeksiøs bindevevsbetennelse): En akutt bakterieinfeksjon som kan oppstå i underhud, dypere bindevev eller mellom organer.
CYP1A2: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP1A2-hemmere og CYP1A2-induktorer.
CYP2C19: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C19-hemmere og CYP2C19-induktorer.
CYP2C8-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP2C8. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2C8, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP2C8: Gemfibrozil, montelukast, trimetoprim.
CYP2C9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.
CYP2D6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.
CYP3A4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av legemidlene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.
CYP3A4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.
CYP450 (Cytokrom P-450, CYP): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.
Dermatitt (Hudinflammasjon, Hudbetennelse): Inflammasjon i huden.
Diuretika (Diuretikum, Urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.
DRESS (Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer): En immunologisk overfølsomhetsreaksjon og alvorlig form for legemiddelreaksjon som kan være dødelig.
Dyspné (Tung pust, Tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.
Eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudinflammasjoner som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som erytem, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.
Elveblest (Urtikaria): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Karakteriseres som røde uregelmessige vabler.
Eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.
Erytem (Hudrødme, Hudrødhet): Diffus rødhet i huden.
Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.
Flebitt (Veneinflammasjon, Venebetennelse, Årebetennelse): Inflammasjon i en vene.
Follikkelstimulerende hormon (FSH): Hypofysehormon som stimulerer til dannelse av kjønns- og støtteceller i eggstokker og støtteceller i testikler.
Forgiftning (Intoksikasjon): Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.
Glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.
Glukose (Dekstrose, Dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.
Glukoseoppløsning (Dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.
Gulsott (Ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.
Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.
Hjerte-lungeredning (HLR): Førstehjelp ved hjertestans eller resirasjonssvikt.
Hjertestans (Hjertestopp): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.
Hypertyreoidisme (Hypertyreose, Høyt stoffskifte): Hypertyreoidisme skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3). Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er akatisi, fatigue, svetting, håndtremor, palpitasjoner ev. uregelmessig puls, redusert vekt, diaré, menstruasjonsforstyrrelse, svekket konsentrasjonsevne. Enkelte får øyeforstyrrelser (eksoftalmus, økt lakrimasjon, hevelse i øyelokkene, diplopi og/eller redusert syn). Struma forekommer særlig hos eldre.
Hypomagnesemi (Magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.
Hypotensjon (Lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.
Hypotyreose (Hypotyreoidisme, Lavt stoffskifte): Tilstand som oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som fatigue, kuldefølelse, forstoppelse og økt vekt. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.
I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.
Idiopatisk intrakraniell hypertensjon (IIH, Benign intrakraniell hypertensjon, Pseudotumor cerebri): Tilstand med økt intrakranielt trykk uten årsakssammenhang, med symptomer som hodepine, tinnitus, synsforstyrrelser og skuldersmerter.
Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.
Infeksjon (Infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.
Kontraindikasjoner (Kontraindisert): Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.
Kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.
Kvalme: Kvalme er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).
LH (Luteiniserende hormon): Hormon som utskilles av hypofysen og regulerer dannelsen av kjønnshormoner i testiklene og eggstokkene. Hormonet setter blant annet i gang eggløsningen.
Libido (Seksualdrift, Kjønnsdrift, Sexlyst): Begrep som brukes om seksuell lyst og begjær.
Metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.
Metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.
Nevritt: Inflammasjon i enten en nerve, eller generelt i det perfirere nervesystemet.
Nevropati: Sykdom i perifere nerver.
Nøytropeni (Neutropeni): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.
Pneumonitt: Inflammasjon i lungevev.
Rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller legemidler).
SA-blokk (Sinoatrialt blokk, Sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.
SIADH (Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon, Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion): Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.
Statiner (HMG-CoA-reduktasehemmere): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.
Steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.
Stevens-Johnsons syndrom (SJS): En sjelden sykdomstilstand med bl.a. feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte legemidler, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.
Takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.
TCA (Trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.
Toksisk epidermal nekrolyse (TEN, Lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.
Torsades de pointes: En sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.
Trombocytopeni (Trombopeni): Unormalt lav forekomst av trombocytter i blodet.
TSH: Thyreoideastimulerende hormon.
Tyroksin (T4, Tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.
Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.
Wolff-Parkinson-White-syndrom (WPW-syndrom, WPWS): Forstyrrelse i hjertets rytme, som skyldes en ekstra ledningsbane mellom hjertets forkamre og hovedkamre.