Ziagen

ViiV Healthcare

Antiviralt middel, nukleosid revers transkriptasehemmer.

ATC-nr.: J05A F06

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Pakninger, priser og refusjon

Miljørisiko i Norge
 J05A F06
Abakavir
 
PNEC: 560 μg/liter
Salgsvekt: 258,5376 kg
Miljørisiko: Bruk av abakavir gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Abakavir har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Abakavir brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 26.03.2018) er utarbeidet av GlaxoSmithKline.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 300 mg: Hver tablett inneh.: Abakavirsulfat tilsv. abakavir 300 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Brukes i kombinasjon med andre antiretrovirale midler til behandling av humant immunsviktvirus (hiv)-infeksjon hos voksne, ungdommer og barn. Behandlingseffekt er hovedsakelig basert på resultater fra studier med et 2 ganger daglig doseringsregime, utført på tidligere ubehandlede voksne pasienter som fikk kombinasjonsbehandling. Alle pasienter, uavhengig av etnisitet, bør screenes for HLA-B*5701-allelet før initiering av abakavirbehandling (se Forsiktighetsregler). Pasienter med ukjent HLA-B*5701-status som tidligere har tolerert abakavir bør også screenes før gjenoppstart av abakavir. Kjente bærere av HLA-B*5701-allelet bør ikke bruke abakavir.

Dosering

Behandlingen bør forskrives av lege med erfaring i behandling av hiv-infeksjon. Pasienter som endrer fra 2 til 1 daglig dosering skal ta den anbefalte 1 gang daglig dosen ca. 12 timer etter den siste 2 ganger daglig dosen og fortsette med denne dosen ca. hver 24 time. Ved endring tilbake til dosering 2 ganger daglig, skal 2 ganger daglig begynnes ca. 24 timer etter siste 1 gang daglig dosering.
Voksne, ungdom og barn ≥25 kg: Anbefalt dose 600 mg daglig. Gis som 300 mg (1 tablett) 2 ganger daglig eller 600 mg (2 tabletter) 1 gang daglig.
Barn <25 kg: Doseres iht. kroppsvekt. Nøye monitorering mht. overeksponering av abakavir er anbefalt, da nøyaktig dosering ikke kan oppnås med tabletter.
Barn 20 kg-<25 kg: 450 mg daglig. Enten 150 mg (1/2 tablett) morgen og 300 mg (1 tablett) kveld eller 1 gang daglig (11/2 tablett).
Barn 14-<20 kg: 300 mg daglig. Enten 150 mg (1/2 tablett) 2 ganger daglig eller 1 tablett 1 gang daglig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen endelig doseringsanbefaling kan gis ved lett nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh 5-6). Abakavir er ikke anbefalt ved moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon, med mindre det vurderes som nødvendig. Ved lett nedsatt leverfunksjon anbefales grundig monitorering, inkl. monitorering av plasmanivå av abakavir om mulig. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering ikke nødvendig. Preparatet bør unngås ved nyresvikt. Barn <3 måneder: Sikkerhetsdata utilstrekkelig til å kunne anbefale bruk. Eldre ≥65 år: Ingen farmakokinetiske data tilgjengelig.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Bør svelges hele for å sikre administrering av hele dosen. Pasienter som ikke kan svelge tabletter kan ta mikstur, ev. knuse tablettene og tilsette en liten mengde halvfast mat eller drikke. Svelges umiddelbart. Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Overfølsomhetsreaksjoner: Bærere av HLA-B*5701-allelet har økt risiko for overfølsomhetsreaksjoner for abakavir, men det kan også oppstå hos ikke-bærere. HLA-B*5701-status skal derfor alltid avklares før behandlingsstart. Pasienter med positiv HLA-B*5701-status, eller negativ HLA-B*5701-status som har hatt en mistenkt overfølsomhetsreaksjon under behandling med abakavir, skal ikke bruke Ziagen. Seponeres umiddelbart ved mistanke om overfølsomhetsreaksjon, og behandling med abakavir må aldri gjenopptas. Forsinket avbrudd i behandling etter utbruddet av overfølsomhet, kan resultere i en livstruende reaksjon. Etter en mistenkt overfølsomhetsreaksjon overfor abakavir, kan gjenopptagelse av abakavirbehandling medføre at symptomene kommer raskt tilbake (i løpet av noen timer). Tilbakefallet er vanligvis alvorligere enn den innledende reaksjonen, og kan omfatte livstruende hypotensjon og død. Symptomer på overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme når som helst under behandlingen, men er vanligst de første 6 ukene. Nesten alle overfølsomhetsreaksjoner mot abakavir omfatter feber og/eller utslett. Andre symptomer er beskrevet nærmere under Bivirkninger, bl.a. luftveissymptomer og gastrointestinale symptomer, som kan føre til feildiagnostisering av en overfølsomhetsreaksjon som luftveissykdom (lungebetennelse, bronkitt, faryngitt) eller gastroenteritt. I meget sjeldne tilfeller er det sett overfølsomhetsreaksjoner hos pasienter som gjenopptok abakavirbehandling, og som ikke hadde forutgående symptomer på overfølsomhetsreaksjon. Hvis behandlingen skal gjenopptas hos slike pasienter, må medisinsk assistanse være lett tilgjengelig. Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Se Graviditet, amming og fertilitet. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økning i lipid- og glukosenivåene i blodet kan forekomme under antiretroviral behandling. For monitorering av lipidnivåer og glukose i blodet, vises det til etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig. Pankreatitt: Er rapportert. Trippelbehandling: Ved høy virusmengde (>100 000 kopier/ml) bør valg av trippelbehandling med abakavir, lamivudin og zidovudin vurderes. Høy forekomst av virologisk svikt og tidlig resistensutvikling er rapportert ved kombinasjon av abakavir med tenofovirdisoproksilfumarat og lamivudin som 1 gang daglig doseringsregime. Leversykdom: Sikkerhet og effekt er ikke etablert hos pasienter med signifikant underliggende leversykdom. Ikke anbefalt ved moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon. Pasienter med nedsatt leverfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt forekomst av abnormal leverfunksjon ved antiretroviral kombinasjonsbehandling, og må monitoreres. Ved tegn på forverring av leversykdom hos slike pasienter, må opphold eller seponering vurderes. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale midler mot hepatitt B eller C, se preparatomtalen for disse. Begrensede sikkerhetsdata for bruk av abakavir ved nedsatt leverfunksjon. Grundig monitorering er påkrevet pga. potensiell økning i eksponering (AUC). Anbefales ikke ved moderat nedsatt leverfunksjon dersom det ikke anses som nødvendig, og i slike tilfeller kreves grundig monitorering. Nyresykdom: Bør ikke gis ved nyresvikt. Immunt reaktiveringssyndrom: De første ukene eller månedene kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå ved alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer, f.eks. cytomegalovirus retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og ev. behandles. Autoimmune sykdommer (f.eks. Graves sykdom og autoimmun hepatitt) er rapportert i den immune reaktiveringsfasen. Tidspunkt for utbrudd er imidlertid variabelt, og disse hendelsene kan forekomme mange måneder etter behandlingsstart. Osteonekrose: I hovedsak rapportert ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Opportunistiske infeksjoner: Pasienter som får abakavir eller annen antiretroviral behandling kan fremdeles utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner som følge av hiv-infeksjon, og bør følges nøye av lege med erfaring i behandling av hiv-sykdom. Overføring av hiv: Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling har vist å redusere risikoen for seksuell overføring av hiv-infeksjon betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas iht. nasjonale retningslinjer. Myokardinfarkt: Observasjonsstudier har vist en forbindelse mellom myokardinfarkt og bruk av abakavir. Data fra observasjonelle kohorts og randomiserte studier kan verken avkrefte eller bekrefte en årsakssammenheng mellom abakavirbehandling og risiko for myokardinfarkt. Nødvendige forholdsregler bør tas for å redusere alle risikofaktorer som kan påvirkes (f.eks. røyking, hypertensjon og hyperlipidemi).

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A F06
Liten sannsynlighet for CYP450-medierte interaksjoner mellom abakavir og andre legemidler. Potente enzyminduserende preparater som rifampicin, fenobarbital og fenytoin kan via innvirkning på UDP-glukuronyltransferase, gi lett nedsatt plasmakonsentrasjon av abakavir. Pasienter som behandles med abakavir og metadon må følges opp med tanke på abstinenssymptomer som tyder på underdosering, og en tilpasning av metadondosen kan være nødvendig. Retinoider elimineres via alkoholdehydrogenase. Interaksjon med abakavir er mulig, men ikke undersøkt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Abakavir og/eller relaterte metabolitter går over i placenta. Det er sett toksisitet for embryoet under utviklingen og fosteret hos rotte, men ikke hos kanin. Karsinogen i dyremodeller. Klinisk relevans av disse funnene er ukjent. Risikoen for medfødte misdannelser hos mennesker er ikke sannsynlig basert på data fra gravide. Nukleosid- og nukleotidanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Mitokondriell dysfunksjon er sett hos hiv-negative spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for hovedsakelig regimer som inneholder zidovudin. Disse funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling til gravide for å forhindre vertikal overføring av hiv.
Amming: Går over i morsmelk. Sikkerhet ved administrering til barn <3 måneder er ukjent. Amming frarådes under behandling. Det anbefales at hiv-infiserte kvinner ikke under noen omstendigheter ammer, for å unngå overføring av hiv til barnet.
Fertilitet: Dyrestudier viste ingen effekt på fertilitet.
Abakavir

Bivirkninger

For mange av bivirkningene er det uklart om de skyldes abakavir, andre legemidler brukt i behandlingen eller er en følge av sykdomsprosessen. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, kvalme, oppkast. Hud: Utslett (uten systemiske symptomer). Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Øvrige: Feber, letargi, tretthet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Pankreatitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Hud: Mangeformet erytem, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse. Stoffskifte/ernæring: Laktacidose. Utvalgte bivirkninger: Vær spesielt oppmerksom på følgende bivirkninger/parametre og se under Forsiktighetsregler hvordan disse skal håndteres: Overfølsomhetsreaksjoner, metabolske parametre, osteonekrose og immunt reaktiveringssyndrom. Sikkerhetsprofilen hos barn er lik den hos voksne. Symptomer på overfølsomhet for abakavir: Nesten alle pasienter utvikler feber og/eller utslett (vanligvis makulopapuløst eller urticarialignende) som en del av syndromet. Andre symptomer omfatter kvalme, oppkast, diaré, abdominal smerte, munnsår, dyspné, hoste, sår hals, adult respiratory distress syndrome (ARDS), respirasjonssvikt, feber, letargi, utilpasshet, ødem, lymfadenopati, hypotensjon, konjunktivitt, anafylakse, hodepine, parestesi, lymfopeni, økte leverfunksjonsverdier, hepatitt, leversvikt, myalgi, i sjeldne tilfeller myolyse, artralgi, forhøyet kreatinfosfokinase, forhøyet kreatinin, nyresvikt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Enkeltdoser <1200 mg og døgndoser <1800 mg er gitt uten forekomst av andre bivirkninger enn de rapportert ved normale doser.
Behandling: Pasienten bør overvåkes for tegn på forgiftning, og standard symptomatisk behandling bør gis ved behov.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J05A F06

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Potent selektiv hemmer av hiv-1 og hiv-2. Metaboliseres intracellulært til den aktive komponenten karbovir-TP som hemmer hiv revers transkriptase og gir kjedeterminering av viralt DNA. Abakavir viser synergi in vitro i kombinasjon med nevirapin og zidovudin, og virker additivt i kombinasjon med didanosin, lamivudin og stavudin. Viral abakavir resistens in vitro er forbundet med spesifikke genotypiske forandringer i revers transkriptase kodon M184V, K65R, L74V og Y115F. Dette utvikles relativt langsomt, og krever flere mutasjoner for klinisk relevant stigning i EC50 i forhold til villtype-virus. Fenotypisk abakavir resistens krever M184V med minst en annen abakavir-selektert mutasjon, eller M184V med flere tymidinanaloge mutasjoner. Fenotypisk kryssresistens mot andre nukleosid revers transkriptasehemmere med M184V eller M184I-mutasjon alene er begrenset. Zidovudin, didanosin, stavudin og tenofovir opprettholder antiretroviral aktivitet mot slike hiv-1 varianter.
Absorpsjon: Hurtig og god. Biotilgjengelighet hos voksne ca. 83%. Tmax ca. 11/2 time.
Proteinbinding: Begrenset til moderat omfang (ca. 49%).
Fordeling: Tilsynelatende Vd etter i.v. administrering ca. 0,8 liter/kg. God penetrasjon til cerebrospinalvæske (CSF) med et fordelingsforhold mellom CSF og AUC på 30-44%.
Halveringstid: Ca. 11/2 time.
Metabolisme: Hovedsakelig i lever, ca. 66%.
Utskillelse: Ca. 2% utskilles uomdannet via nyrene. Metabolittene og uomdannet abakavir utgjør ca. 83% av inntatt dose. Resten utskilles i feces.

Sist endret: 26.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

22.11.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Ziagen, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
300 mg60 stk. (blister)
417832		H-resept
-		2709,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

konjunktivitt (øyekatarr): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinfosfokinase (kreatinkinase, ck, cpk): Et enzym som finnes i muskelvev og som spalter kreatinfosfat. Finnes normalt i lav konsentrasjon i blod, men øker ved muskelskade, f.eks. ved hjerteinfarkt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, myokardreinfarkt, hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.