Antiviralt middel, nukleosid revers transkriptasehemmer.

ATC-nr.: J05A F05

  

   Står ikke på WADAs dopingliste




Miljørisiko i Norge
 J05A F05
Lamivudin
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 134,85155 kg
Miljørisiko: Bruk av lamivudin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Lamivudin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Lamivudin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 25.08.2017) er utarbeidet av GlaxoSmithKline.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 100 mg: Hver tablett inneh.: Lamivudin 100 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av kronisk hepatitt B hos voksne med: 1) Kompensert leversykdom med bevis for aktiv virusreplikasjon, vedvarende forhøyet serum alaninaminotransferase (ALAT) nivå og histologiske bevis for aktiv leverinflammasjon og/eller fibrose. Initiering av behandlingen skal kun vurderes når bruk av et alternativt legemiddel med høyere genetisk barriere for resistens er utilgjengelig eller uegnet. 2) Dekompensert leversykdom i kombinasjon med et annet legemiddel uten kryssresistens mot lamivudin. Lamivudin skal alltid brukes i kombinasjon med et annet legemiddel uten kryssresistens mot lamivudin for å redusere risiko for resistens og for å oppnå hurtig viral suppresjon.

Dosering

Behandling bør initieres av lege med erfaring i behandling av kronisk hepatitt B.
Voksne: Anbefalt dose er 100 mg daglig.
Behandlingsvarighet: Optimal varighet av behandling er ukjent. Ved avbrutt behandling, bør periodisk monitorering for tilbakevendende hepatitt utføres. HBeAg-positive uten cirrhose: Behandling bør gis i minst 6-12 måneder etter bekreftet HBeAg-serokonversjon (HBeAg- og HBV DNA-tap med HBeAb-deteksjon) for å begrense risiko for virologisk tilbakefall, eller inntil HBsAg-serokonversjon eller tap av effekt. ALAT- og HBV DNA-nivåer bør følges opp regelmessig etter behandlingsstopp for å detektere ethvert forsinket virologisk tilbakefall. HBeAg-negative uten cirrhose: Behandlingen bør gis i det minste til HBsAg-serokonversjon eller til bevis for tap av effekt. Med forlenget behandling er regelmessig revurdering anbefalt for å bekrefte at valgt behandling fortsatt er egnet for pasienten. Dekompensert leversykdom eller cirrhose og levertransplanterte: Behandling anbefales ikke avsluttet.
Klinisk resistens: Pasienter med utvikling av YMDD (tyrosin-metionin-aspartat-aspartat)-mutert variant av HBV: Terapeutisk effekt av lamivudin kan bli redusert og gi økning i HBV-DNA og ALAT. For å redusere risiko for resistens ved lamivudin monoterapi, bør det vurderes et bytte til eller tillegg av et annet legemiddel uten kryssresistens mot lamivudin dersom HBV DNA forblir detekterbar ved ≥24 ukers behandling. Samtidig hiv-infeksjon: Vanlig dose lamivudin for hiv-infeksjon bør opprettholdes (vanligvis 150 mg 2 ganger daglig), se Forsiktighetsregler.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering er ikke nødvendig med mindre nedsatt nyrefunksjon foreligger samtidig. Nedsatt nyrefunksjon: AUC er forhøyet ved moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Dosering bør derfor reduseres ved ClCR <50 ml/minutt, se SPC. Ved dialyse er det ikke behov for dosejusteringer etter at initial dosereduksjon er gjort for å korrigere pasientens ClCR. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått, ingen doseringsanbefalinger kan gis. Eldre: Se Nedsatt nyrefunksjon.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Skal svelges hele med vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Delta hepatitt eller hepatitt C: Effekt er ikke etablert hos pasienter som samtidig er infisert med Delta hepatitt eller hepatitt C. Immunsuppressiv behandling: Begrenset med data ved bruk hos HBeAg-negative og hos pasienter som samtidig får immunsuppressiv behandling, inkl. kjemoterapi ved kreft. Forsiktighet bør utvises. Monitorering: Pasienter bør regelmessig monitoreres under behandlingen. Serumnivå av ALAT og HBV-DNA bør måles hver 3. måned, og hos HBeAg-positive pasienter bør HBeAg måles hver 6. måned. Samtidig hiv-infeksjon: Hos pasienter som samtidig er infiserte med hiv og som tar eller som planlegger å ta lamivudin eller kombinasjonen lamivudin/zidovudin, bør lamivudindosen (for hiv-infeksjon) opprettholdes (vanligvis 150 mg/2 ganger daglig i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler). For pasienter som samtidig er infiserte med hiv og som ikke behøver antiretroviral behandling, er det risiko for hiv-mutasjon når lamivudin brukes alene i behandlingen av kronisk hepatitt B. Overføring av hepatitt B fra mor til foster: Anbefalte standardrutiner for hepatitt B-virus immunisering av spedbarn følges. Pasienter bør opplyses om at behandling med lamivudin ikke er vist å redusere risikoen for overføring av hepatitt B-virus til andre og egnede forsiktighetsregler bør følges. Mitokondriell dysfunksjon hos spedbarn: Mitokondriell dysfunksjon hos spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for nukleosidanaloger er rapportert (hovedsakelig er hematologiske sykdommer (anemi, nøytropeni) og metabolske sykdommer (hyperlaktatemi, hyperlipasemi) rapportert). Noen tilfeller av sen debut av nevrologiske sykdommer (forbigående eller varige) er rapportert (hypertoni, kramper og unormal atferd). Ethvert barn eksponert in utero for nukleosid- og nukleotidanaloger bør ha klinisk eller laboratorieoppfølging og bli fullstendig undersøkt for mulig mitokondriell dysfunksjon i de tilfeller hvor relevante tegn eller symptomer eksisterer. Bilkjøring/bruk av maskiner: Sykdomsfølelse og utmattelse er rapportert under behandling. Pasientens kliniske status og lamivudins bivirkningsprofil må tas i betraktning under vurderingen av pasientens evne til å kjøre eller bruke maskiner. Forverring av hepatitt-infeksjonen: Forverring under behandling: Spontan forverring av kronisk hepatitt B er relativt vanlig og karakterisert ved forbigående økning i serum ALAT. Etter oppstart med antiviral behandling kan ALAT øke hos noen pasienter ettersom serumnivå av HBV-DNA synker. Disse økningene er som regel ikke ledsaget av økning i konsentrasjon av bilirubin i serum eller tegn til hepatisk dekompensering. YMDD-mutert HBV er identifisert ved langtidsbehandling, og kan føre til forverring av hepatittinfeksjonen. Dette sees som økning i serum ALAT og tilbakekomst av HBV-DNA. Ved YMDD-mutert HBV bør det vurderes å legge til et annet legemiddel uten kryssresistens for lamivudin. Forverring etter seponering av behandlingen: Akutt forverring av hepatitt kan forekomme hos pasienter som har seponert behandlingen av hepatitt B, og blir vanligvis detektert ved økning av serum ALAT og tilbakevennende HBV-DNA. Økningene i serum ALAT oppstår som regel 8-12 uker etter avsluttet behandling. Om behandling med Zeffix avsluttes, bør pasienten regelmessig monitoreres klinisk og ved vurdering av leverfunksjonstester i serum (ALAT- og bilirubinnivå) i minst 4 måneder, og deretter ved behov. Forverring hos pasienter med dekompensert cirrhose: Levertransplanterte og pasienter med dekompensert cirrhose har en større risiko for aktiv virusreplikasjon. Reaktivering av hepatitt ved avbrytelse av behandling, eller mangel på effekt under behandling, kan indusere alvorlig og fatal dekompensasjon. Monitorering for kliniske, virologiske og serologiske parametere forbundet med hepatitt B, lever- og nyrefunksjon, og antiviral effekt under behandling (minst hver måned), bør utføres. Ved avbrutt behandling, skal pasientene følges opp i minst 6 måneder. Laboratorieparametere som bør monitoreres som et minimum: Serum ALAT, bilirubin, albumin, nitrogen fra urea i blod, kreatinin og virologisk status (HBV antigen/antistoff, og når mulig, serumkonsentrasjoner av HBV DNA). Ved tegn på leverinsuffisiens under eller etter behandling, bør monitorering utføres hyppigere.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A F05
Få pga. begrenset metabolisme og plasmaproteinbinding, samt nesten fullstendig renal eliminasjon. Mulighet for interaksjoner med andre legemidler, særlig hvor aktiv renal sekresjon via kationtransportsystemet er hovedvei for eliminasjon, f.eks. trimetoprim. Trimetoprim/sulfametoksazol 160 mg/800 mg gir 40% økning i lamivudineksponering. Dosejustering er ikke nødvendig med mindre pasienten har nedsatt nyrefunksjon. Lamivudin hemmer intracelluær fosforylering av kladribin in vitro, og kan medføre en mulig risiko for effekttap av kladribin. Samtidig bruk er derfor ikke anbefalt. Bør ikke gis sammen med andre legemidler som inneholder lamivudin eller med andre cytidinanaloger som emtricitabin. I kombinasjon med sorbitoloppløsning (3,2 g, 10,2 g, 13,4 g) og 300 mg enkeltdose av lamivudin mikstur, oppløsning synker AUC og Cmax for lamivudin med hhv. 14%, 32% og 36% og 28%, 52%, 55%. Unngå langvarig bruk sammen med legemidler som inneholder sorbitol eller andre osmotisk virkende sukkerholdige alkoholer (f.eks. xylitol, mannitol, laktitol, maltitol) når det er mulig. Vurder hyppigere overvåkning av virusmengden av hiv-1 når samtidig langvarig bruk ikke kan unngås.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Det er sett tidlig embryonal død hos kanin men ikke hos rotte. Passerer placenta hos mennesker. >1000 eksponerte gravide indikerer ingen toksisk misdannelse. Preparatet kan brukes i løpet av graviditet hvis det er klinisk nødvendig. Hos kvinner som blir behandlet med lamivudin og som deretter blir gravide bør det foretas en vurdering om sannsynligheten for å få tilbakefall av hepatitt ved behandlingsavbrudd. Nukleosid- og nukleotidanaloger er vist å forårsake varierende grad av mitokondriell skade in vivo og iv vivo, se Forsiktighetsregler.
Amming: Barn som ammes av mødre som tar lamivudin har lave serumkonsentrasjoner av lamivudin og synkende til udetekterbart nivå når barnet er 24 uker gammelt. Barnet får i seg så lav lamivudinmengde at det trolig gir en suboptimal antiviral effekt. Maternal HBV er ingen kontraindikasjon for amming dersom den nyfødte blir adekvat behandlet fra fødselen. Amming kan vurderes hos mødre som behandles med lamivudin for HBV. Barnets fordel av amming og morens fordel av behandling må vurderes. I tilfeller med maternal HBV-overføring, til tross for adekvat profylakse, bør amming vurderes stoppet for å redusere risikoen for lamivudinresistente mutanter hos barnet.
Fertilitet: Dyrestudier viser ingen effekt på fertilitet hos hann- eller hunndyr.
Lamivudin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Lever/galle: Forhøyede ALAT-verdier. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hud: Utslett, pruritus. Muskel-skjelettsystemet: Forhøyede CPK-verdier, muskelsykdommer, inkl. myalgi og kramper. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Immunsystemet: Angioødem. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Stoffskifte/ernæring: Laktacidose. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Trombocytopeni. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse. Øvrige: Hos pasienter med hiv-infeksjon er det rapportert tilfeller av pankreatitt og perifer nevropati (eller parestesier).

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Pasienten bør monitoreres og gis nødvendig standard støttebehandling. Lamivudin er dialyserbar og kontinuerlig hemodialyse kan forsøkes, men behandlingen er ikke undersøkt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J05A F05

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Antiviralt middel med aktivitet mot hepatitt B-virus. Metaboliseres av både infiserte og ikke-infiserte celler til et aktivt trifosfat (TP)-derivat. Lamivudin-TP er substrat for HBV polymerase. Dannelsen av ytterligere viralt DNA blokkeres ved inkorporering av lamivudin-TP i kjeden, som gir kjedeterminering. Lamivudin-TP interfererer ikke med den normale cellulære deoksynukleotid metabolismen. Lavt potensiale for å minske mitokondrie DNA-innhold, inkorporeres ikke permanent i mitokondrie DNA, og virker ikke som en hemmer av mitokondrie DNA-polymerase gamma.
Absorpsjon: Tmax ca. 1 time. Biotilgjengelighet 80-85%.
Fordeling: Gjennomsnittlig Vd etter i.v. administrering er 1,3 liter/kg. Lineær farmakokinetikk ved terapeutiske doser. 2-4 timer etter administrering er gjennomsnittlig konsentrasjonsforhold CSF/serum ca. 0,12.
Halveringstid: 5-7 timer.
Utskillelse: Ca. 70% uforandret i urin. Gjennomsnittlig systemisk clearance er ca. 0,3 liter/time/kg.

Sist endret: 10.04.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

26.01.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Zeffix, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg84 stk. (blister)
051490
H-resept
-
1812,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

alaninaminotransferase (alat): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem: Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvening. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

cirrhose: Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytropeni: Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende ufelling av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.