Zavedos

Pfizer

Cytostatikum.

ATC-nr.: L01D B06

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



PULVER TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 5 mg og 10 mg: Hvert hetteglass inneh.: Idarubicinhydroklorid 5 mg, resp. 10 mg, laktose 50 mg, resp. 100 mg.


Indikasjoner

Akutt myelogen leukemi hos pasienter <55 år. Induksjonsbehandling i kombinasjon med cytarabin ved akutt myelogen leukemi hos tidligere ubehandlede barn.

Dosering

Doseringsanbefalingene er generelle, det henvises til individuelle protokoller for nøyaktig dosering. Forsiktighet tilrådes ved kumulative doser >100 mg/m2 pga. kardiotoksisk effekt. Skal gis langsomt i.v.
Voksne (<55 år): 12 mg/m2 gis i.v. daglig i 3 dager, kombinert med cytarabin, eller 8 mg/m2 daglig i 5 dager, alene eller i kombinasjon.
Barn: 10-12 mg/m2 daglig i 3 dager, kombinert med cytarabin.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever- eller nyrefunksjon: Dosen reduseres etter følgende tabell:

Serumbilirubin

Serumkreatinin

Anbefalt dose

21-34 μmol/liter

106-177 μmol/liter

1/2 normaldose

Tilberedning/Håndtering: Pulver til injeksjonsvæske 5 mg, resp. 10 mg løses i 5 ml, resp. 10 ml sterilt vann.
Administrering: Gis som i.v. injeksjon, helst i et sentralt venekateter, i løpet av 10 minutter samtidig med infusjon av natriumklorid infusjonsvæske 9 mg/ml.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene, andre antrasykliner eller antracenedioner, alvorlig nedsatt lever- og/eller nyrefunksjon, alvorlig kardiomyopati, nylig hjerteinfarkt, alvorlige arytmier, vedvarende myelosuppresjon, systemisk infeksjon. Pasienter på tidligere maks. kumulativ dose idarubicinhydroklorid og/eller andre antrasykliner og antracenedioner. Amming.

Forsiktighetsregler

Administreres kun under oppsyn av lege med erfaring med cytostatikabehandling for å sikre øyeblikkelig og effektiv behandling ved alvorlige komplikasjoner. Pasienter bør ha kommet seg etter akutt toksisitet fra tidligere cytostatikabehandling før behandling igangsettes. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med hjertesykdom i anamnesen pga. risiko for kardiotoksisitet (akutt eller forsinket). Hjertefunksjon (LVEF) bør undersøkes (f.eks. med EKG, MUGA-skanning eller ekkokardiografi) før behandling, særlig ved økt risiko for kardiotoksisitet og ved høye kumulative doser, og overvåkes under hele behandlingen for å minimere risiko for alvorlig nedsatt hjertefunksjon. Hjertefunksjon må overvåkes spesielt nøye hos pasienter som mottar høye kumulative doser og de som har risikofaktorer (aktiv/latent kardiovaskulær sykdom, tidligere eller samtidig med strålebehandling av mediastinalt/perikardialt område, tidligere behandling med andre antrasykliner eller antracenedioner, og samtidig bruk av andre legemidler som kan hemme hjertets kontraktilitet, eller kardiotoksiske legemidler (f.eks. trastuzumab)). Seponeres umiddelbart ved første tegn på nedsatt hjertefunksjon. Langvarig periodisk evaluering av hjertefunksjon utføres hos barn. Forsiktighet hos pasienter med nedsatt benmargsfunksjon pga. tidligere behandling med antrasykliner eller strålebehandling mot mediastinum. I kliniske studier har en, sammenlignet med daunorubicin, sett en økt forekomst av antallet forventede tilfeller av aplastisk død hos pasienter >55 år. En nøye kontroll av leukocytter, erytrocytter og trombocytter kreves. Maks. myelosuppresjon inntreffer etter ca. 10-14 dager. Blodbildet normaliseres vanligvis i løpet av den 3. uken. Feber, infeksjoner, sepsis/septikemi, septisk sjokk, blødning, vevshypoksi og dødsfall pga. infeksjon og/eller blødninger kan oppstå ved alvorlig myelosuppresjon. Intravenøs antibiotika bør gis i tilfelle febril nøytropeni. Dosereduksjon eller forlengelse av doseintervallet skal foretas om blodbildet ikke normaliseres. Sekundær leukemi kan oppstå opptil 1-3 år etter behandling, spesielt i kombinasjon med andre DNA-skadelige midler, eller ved økte doser. Mukositt (vanligvis stomatitt, sjeldnere øsofagitt) kan oppstå og utvikles til slimhinneulcerasjon i løpet av få dager, men normaliseres normalt i løpet av 3 uker. Ved aktive gastrointestinale sykdommer med økt risiko for blødning eller perforasjon, må fordeler med idarubicinhydroklorid vurderes opp mot risiko. Hjertet må spesielt overvåkes ved langtidsbehandling. Det må utvises forsiktighet ved betydelig nedsatt lever- og/eller nyrefunksjon. Før og under behandlingen anbefales kontroll av lever- og nyrefunksjon. Flebosklerose kan oppstå fra en injeksjon inn i et lite blodkar eller gjentatte injeksjoner i samme vene. Etterlevelse av anbefalte administreringsprosedyrer kan redusere risikoen for flebitt/tromboflebitt på injeksjonsstedet. Legemidlet kan gi skader på ubeskyttet hud. Hvis oppløsningen kommer i øynene, skyll med vann eller steril natriumkloridoppløsning. Ekstravasasjon: Ekstravasasjon av idarubicinhydroklorid under intravenøs injeksjon kan forårsake lokal smerte, alvorlige vevslesjoner (vesikler, alvorlig cellulitt) og nekrose. For å minske risikoen for ekstravasal injeksjon som resulterer i vevsskader, bør idarubicinhydroklorid gis under pågående væskeinfusjon. Unngå å sette drypp på håndryggen, nær ledd, sener eller store blodkar og nervestrenger. Ved tegn eller symptomer på ekstravasasjon avbrytes infusjonen umiddelbart. Preparatet er ytterst vevstoksisk og kan gi nekroser som er meget vanskelig å behandle og med stor infeksjonsrisiko. Deksrazoksan kan brukes for å hindre eller begrense vevsskader. En har forsøkt å lindre pasientens plager gjennom å nedkjøle området og holde det nedkjølt i 24 timer. Akutt eksisjon av det idarubicinhydroklorid-infiltrerte området bør overveies. Kontakt umiddelbart kirurg for å avgjøre ev. kirurgisk intervensjon. Følg pasienten nøye etterpå, da nekroser kan opptre flere uker senere. Nekrotiske sår eksideres. Kan indusere hyperurikemi pga. tumorlysesyndrom. Urinsyrenivåer i blod, kalium, kalsiumfosfat og kreatinin bør evalueres etter oppstart. Hydrering, urinalkalisering og profylakse med allopurinol kan minimere potensielle komplikasjoner av tumorlysesyndrom. Det må utvises forsiktighet med behandlingen ved pågående ubehandlet infeksjon. Tromboflebitt og tromboemboliske fenomener, inkl. lungeemboli, er rapportert.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01D B06
Additiv toksisitet, særlig effekter på benmarg/blod og mage-tarmsystemet, kan oppstå ved kombinasjon med andre cytotoksiske midler, og ved strålebehandling 2-3 uker før eller samtidig med idarubicinhydroklorid. Kombinasjon med kardiotoksiske antitumorpreparater (f.eks. fluorouracil, syklofosfamid, cisplatin, taksaner) og samtidig bruk av kardioaktive substanser (f.eks. kalsiumkanalblokkere) krever nøye overvåking av hjertefunksjon. Bruk av antrasykliner etter avsluttet behandling med andre kardiotoksiske midler, spesielt de med lang t1/2 som trastuzumab, kan gi forhøyet risiko for å utvikle kardiotoksisitet. T1/2 av trastuzumab er omtrent 28-38 dager, og trastuzumab kan forbli i sirkulasjonen i opptil 27 uker. Antrasyklinbasert behandling bør derfor unngås i opptil 27 uker etter seponering av trastuzumab dersom det er mulig. Dersom antrasykliner brukes tidligere enn dette anbefales nøye monitorering av hjertefunksjonen. Interaksjon med orale antikoagulantia kan ikke utelukkes, og hyppigere INR anbefales. AUC (idarubicinhydroklorid og aktiv metabolitt) øker ved samtidig behandling med ciklosporin A, men den kliniske relevansen er ukjent. Dosejustering kan være nødvendig hos noen pasienter. Unngå samtidig administrering med levende eller attenuerte vaksiner pga. risiko for alvorlige/dødelige infeksjoner.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kvinner skal rådes til ikke å bli gravide under behandlingen, samt benytte adekvat prevensjon. Skal ikke gis under graviditet uten at fordel for mor oppveier potensiell risiko for fosteret. Genetisk veiledning bør gis til pasienter som ønsker barn etter behandling.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Skal ikke brukes under amming.
Fertilitet: Effektiv prevensjon skal brukes av menn i opptil 3 måneder etter avsluttet behandling pga. mulig mutagenitet og kromosomskader i spermier. Kryokonservering bør vurderes før behandlingsstart pga. risiko for irreversibel infertilitet.
Idarubicin

Bivirkninger

Alle bivirkningene utenom kardiomyopati er reversible. Idarubicinhydroklorid er en potent myelosuppressor, og alle pasientene vil oppleve myelosuppresjon, særlig redusert antall leukocytter, ved terapeutisk dose. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Doseavhengig og for det meste forbigående myelosuppresjon, inkl. trombocytopeni, alvorlig leukopeni, alvorlig nøytropeni og anemi. Endokrine: Anoreksi. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, mukositt/stomatitt (vanligvis i munnhulen etter 3-10 dager), diaré, magesmerter eller brennende følelse. Hud: Alopesi inkl. hemmet skjeggvekst (som oftest doseavhengig og reversibel). Infeksiøse: Infeksjoner. Nyre/urinveier: Rødfarging av urin 1-2 dager etter behandling. Øvrige: Feber, hodepine, frysninger. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Gastrointestinal blødning, mageknip, øsofagitt. Hjerte/kar: Akutte forbigående EKG-forandringer (inntreffer i direkte forbindelse med eller noen timer etter administrering), kongestiv hjertesvikt, bradykardi, sinustakykardi, takyarytmier, asymptomatisk reduksjon av venstre ventrikkelejeksjonsfraksjon, kardiomyopati, blødninger, lokal flebitt, tromboflebitt. Hud: Hudutslett, kløe, rødhet og overfølsomhet av irritert hud (strålingsindusert hudreaksjon). Lever/galle: Økning av bilirubin- og leverenzymnivåer. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Endokrine: Dehydrering. Gastrointestinale: Kolitt (inkl. alvorlig enterokolitt/nøytropen enterokolitt med perforasjon). Hjerte/kar: Myokardinfarkt, EKG-abnormaliteter (ikke-spesifikke ST-segmentforandringer), sjokk. Hud: Urticaria, erytematøse striper langs venen der injeksjonen er satt, hud- og neglhyperpigmentering, cellulitt og vevsnekrose. Infeksiøse: Sepsis, septikemi. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi. Svulster/cyster: Sekundær leukemi (akutt myeloid leukemi, myelodysplastisk syndrom). Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Nevrologiske: Hjerneblødning. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Pancytopeni. Gastrointestinale: Magesår. Hjerte/kar: Tromboembolisme, rødme, perikarditt, myokarditt, atrioventrikulær- og grenblokk. Hud: Palmar-plantar erytrodysestesi, lokal reaksjon. Immunsystemet: Anafylaksi. Stoffskifte/ernæring: Tumorlysesyndrom. To forskjellige typer av hjertepåvirkning er sett: Akutte forbigående EKG-forandringer som inntreffer i direkte forbindelse med eller noen timer etter administrering. Disse er i de fleste tilfeller reversible og har vanligvis ingen klinisk betydning. Kardiomyopatier, som ofte er doseavhengige og av alvorlig natur, kan utvikles selv lang tid etter seponering av behandlingen. De karakteriseres ofte av en minskning av QRS-kurven og raskt innsettende hjertedilatasjon, som ofte ikke svarer på behandling med preparater med inotrop effekt. Barn og voksne har tilsvarende bivirkninger, med unntak av antrasyklin-indusert hjertetoksisitet, som barn ser ut til å være mer utsatt for.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Høye engangsdoser kan forårsake myokardskade innen 24 timer og alvorlig nedsatt benmargsfunksjon innen ca. 2 uker. Hjertekomplikasjoner har inntruffet opptil 6 måneder etter overdosering. Akutt overdosering med idarubicinhydroklorid vil resultere i alvorlig myelosuppresjon (hovedsakelig leukopeni og trombocytopeni), gastrointestinale toksiske effekter (særlig mukositt) og akutte hjerteforandringer. Behandling ved akutt overdosering er sykehusinnleggelse, intravenøs antibiotikabehandling, blodplate- og granulocytt-transfusjoner, og symptomatisk behandling av de gastrointestinale- og hjertetoksiske manifestasjonene. Bruk av hematopoetiske vekstfaktorer kan vurderes. Kronisk overdosering øker faren for kardiomyopati og kan resultere i hjertesvikt. Behandlingen vil da være digitalis, diuretika, perifere vasodilatatorer og ACE-hemmere. Pasienter bør observeres for mulig gastrointestinal blødning og alvorlig slimhinneskade.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For antrasykliner og lignende substanser L01D B

Egenskaper

Klassifisering: Cytotoksisk antibiotikum av antrasyklintypen.
Virkningsmekanisme: Ikke fullstendig klarlagt. Interkaleres i DNA og stabiliserer DNA-topoisomerase II-komplekset med påfølgende hemming av DNA- og RNA-syntesen. Trigger kløyving av DNA. Reagerer med cytokrom P-450-reduktase under dannelse av celledestruktive frie radikaler. Interagerer med cellemembraner og påvirker funksjonen til disse.
Proteinbinding: Idarubicinhydroklorid 97%, idarubicinol 95%.
Fordeling: Idarubicinhydroklorid har et stort Vd på 1500-2500 liter/m2, antakelig som følge av høyt vevsopptak. Konsentrasjon av idarubicinhydroklorid og idarubicinol i kjerneholdige blod- og benmargsceller er mer enn hundre ganger større enn plasmakonsentrasjonen. Idarubicinhydroklorid, og idarubicinol i enda høyere grad, passerer blod-hjernebarrieren.
Halveringstid: Etter i.v. tilførsel skjer en trefasisk eliminasjon fra plasma med en terminal t1/2 på 11-25 timer. Hovedmetabolitten idarubicinol: 40-70 timer hos voksne og 28-131 timer (median 44 timer) hos barn. Plasmanivåene av idarubicinol overstiger de for idarubicinhydroklorid med en faktor 2-8.
Metabolisme: Hurtig via lever og nyre til den aktive hovedmetabolitten idarubicinol.
Utskillelse: Via lever og nyrer, hovedsakelig i form av idarubicinol. Totalclearance for idarubicinhydroklorid hos voksne er målt til 70-100 liter/time/m2, noe lavere hos barn. Ca. 30% av gitt dose er funnet utskilt. Nedsatt lever- eller nyrefunksjon kan føre til høyere plasmanivåer.

Oppbevaring og holdbarhet

Ved oppbevaring i romtemperatur skal oppløsningen brukes innen 12 timer, ved oppbevaring i kjøleskap innen 24 timer.

Andre opplysninger

Skal ikke blandes med alkaliske oppløsninger, da dette medfører hurtig nedbryting. Anbefales ikke å blandes med andre legemidler. Idarubicinhydroklorid er sterkt vevsirriterende. Pasienten bør informeres om at urinen kan bli rødfarget i 1-2 dager etter behandlingen. Ferdig tilberedt oppløsning har pH 5-7. Oppløsningen kan inaktiveres med 1% natriumhypokloritt oppløsning eller fosfatbuffer (pH >8).

Sist endret: 11.10.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

28.09.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Zavedos, PULVER TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg1 stk. (hettegl.)
080564
-
-
1358,80CSPC_ICON
10 mg1 stk. (hettegl.)
080820
-
-
2642,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

akutt myelogen leukemi (aml): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cytokrom p-450 (cyp, cyp450): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

enterokolitt (tarmkatarr, tynn- og tykktarmsbetennelse): Betennelse både i tynn- og tykktarmen.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tumorlysesyndrom (tls): Potensielt livstruende tilstand med hyperurikemi, hyperkalemi, hyperfosfatemi og sekundær utvikling av nyresvikt og hypokalsemi.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.