Visipaque

GE Healthcare

Røntgenkontrastmiddel.

ATC-nr.: V08A B09

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 V08A B09
Jodiksanol
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 689,544 kg
Miljørisiko: Bruk av jodiksanol gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Jodiksanol har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Jodiksanol er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 07.02.2018) er utarbeidet av GE Healthcare.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE 270 mg I/ml og 320 mg I/ml: 1 ml inneh.: Jodiksanol 550 mg, resp. 652 mg, trometamol 1,2 mg, natriumkalsiumedetat 0,1 mg, kalsiumklorid 0,07 mg, resp. 0,04 mg, natriumklorid 1,87 mg, resp. 1,11 mg, saltsyre til pH 6,8-7,6, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml. Osmolalitet: 290 mosmol/kg H2O.


Indikasjoner

Voksne inkl. eldre: 270 mg I/ml: Cerebral angiografi, perifer arteriografi, abdominal angiografi (ia DSA), venografi, urografi og computertomografi. Myelografi i lumbal-, torakal- og cervikalområdet, artrografi og hystersalpingografi (HSG). 320 mg I/ml: Kardioangiografi, cerebral angiografi, perifer arteriografi, urografi og computertomografi. Myelografi i lumbal-, torakal- og cervikalområdet. Undersøkelse av gastrointestinaltractus. Barn: 270 mg I/ml og 320 mg I/ml: Kardioangiografi, urografi og computertomografi. Undersøkelse av gastrointestinaltractus.

Dosering

Doseringen avhenger av undersøkelsens art, pasientens tilstand og anvendt teknikk. Vanligvis benyttes omtrent tilsvarende jodkonsentrasjoner og volum som av andre kontrastmidler, men adekvat diagnostisk informasjon er også oppnådd i noen studier med noe lavere jodkonsentrasjon. Følgende veiledende gjennomsnittsdosering anbefales: Dosene gitt for intraarterielt bruk er enkeltdoser som kan gjentas:

 

mg I/ml

ml/injeksjon

Volum

Intraarteriell bruk:

 

 

 

Arteriografier:

 

 

 

Voksne:

 

 

 

Selektiv cerebral

270/3201

5-10

 

Aortografi

270/320

40-60

 

Perifer arteriografi

270/320

30-60

 

Selektiv visceral ia DSA

270

10-40

 

 

 

 

 

Kardioangiografier:

 

 

 

Voksne:

 

 

 

Venstre ventrikkel og aortarot

320

30-60

 

Selektiv koronar arteriografi

320

4-8

 

Barn:

270/320

 

Avhengig av alder, vekt og sykdom (anbefalt høyeste totaldose er 10 ml/kg)

Intravenøs bruk:

 

 

 

Urografi:

 

 

 

Voksne:

270/320

 

40-80 ml2

Barn: Alle doser er avhengig av alder, vekt og sykdom (høyst 50 ml).

<7 kg:

270/320

 

2-4 ml/kg

>7 kg:

270/320

 

2-3 ml/kg

 

 

 

 

Venografi:

 

 

 

Voksne:

270

 

50-150 ml/ben

 

 

 

 

Computertomografi:

 

 

 

Voksne:

 

 

 

Hode

270/320

 

50-150 ml

Kropp

270/320

 

75-150 ml

Barn:

 

 

 

Hode og kropp

270/320

 

2-3 ml/kg inntil 50 ml (i noen få tilfeller kan inntil 150 ml gis)

Intratekal bruk3:

 

 

 

Lumbal og torakal
myelografi (lumbal inj.):


270
eller 320

 


10-12 ml
10 ml

 

Cervikal myelografi
(cervikal eller lumbal inj.):


270
eller 320

 


10-12 ml
10 ml

Hulromsundersøkelser4:

 

 

Artrografi

270

1-15

 

Hystersalpingografi (HSG)

270

5-10

Den anbefalte doseringen kan overskrides flere ganger pga. f.eks. tilbakeflow til vagina (opptil 40 ml er blitt gitt)

Mage-tarmkanalen, oralt:

Voksne:

 

 

 

Ventrikkel/tarmserie

320

80-200

 

Øsofagus

320

10-200

 

Magesekk

320

20-200

 

Barn:

270/320

5 ml/kg kroppsvekt (10-240 ml)

 

Mage-tarmkanalen, rektalt:

 

 

 

Barn:

270/320

30-400

 

1Begge styrker er dokumentert, men 270 mg I/ml anbefales i de fleste tilfeller. 2I høydoseurografi kan høyere doser benyttes. 3Høyere dose enn 3,2 g I bør ikke gis intratekalt. 4Doseringen må tilpasses individuelt for å oppnå en optimal visualisering.
Tilberedning/Håndtering: Preparatet bør ikke blandes direkte med andre legemidler. Kontrastmidlet bør trekkes opp i sprøyten like før bruk. Hvert hetteglass skal bare brukes til én pasient, ev. rest kastes. Viskositeten halveres ved oppvarming fra 20°C til 37°C. Flasken på 500 ml er beregnet til multidosepumpe til flere pasienter i løpet av 1 arbeidsdag. Alt engangsutstyr som har vært i kontakt med pasienten må kastes etter hver undersøkelse. Rest av kontrastmiddel i flasken kastes på slutten av dagen.
Administrering: Til hulromsundersøkelser, i.v., intraarteriell og intratekal bruk.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Manifest tyreotoksikose.

Forsiktighetsregler

Hypersensitivitet: Spesiell forsiktighet må utøves hos pasienter med allergi, astma eller som tidligere har reagert på joderte kontrastmidler. Premedisinering i form av kortikosteroider og/eller histamin H1- og H2-antagonister bør overveies hos disse pasientene. Det er liten risiko for alvorlige reaksjoner i forbindelse med bruk av jodiksanol. Joderte kontrastmidler kan gi overfølsomhets- eller anafylaktoide reaksjoner. Legemidler og utstyr til behandling av kontrastmiddelreaksjoner skal alltid holdes i beredskap. Venøs tilgang under undersøkelsen anbefales. Muligheten for at overfølsomhetsreaksjoner, inkl. alvorlige, livstruende og fatale anafylatiske/anafylaktoide reaksjoner, kan inntreffe må alltid vurderes. Majoriteten av alvorlige reaksjoner inntrer i løpet av de første 30 minuttene. Forsinkede reaksjoner (etter ≥1 time) kan forekomme. Pasienten skal overvåkes minst 30 minutter etter bruk av jodiksanol. Legemidler og utstyr til førstehjelp og livredning skal være tilgjengelig. Samtidig bruk av betablokkere kan senke terskelen for bronkialspasmer hos astmatikere, og redusere responsen på adrenalinbehandling. Koagulasjonsforstyrrelser: Ikke-ioniske kontrastmidler har mindre effekt på koagulasjonssystemet målt in vitro enn ioniske kontrastmidler. Det er viktig at standard angiografisk fremgangsmåte følges, inkl. hyppig skylling av kateteret med f.eks. heparinisert saltvann. Bruk av plastsprøyter isteden for sprøyter i glass er rapportert å redusere, men ikke eliminere, sannsynligheten for in vitro-koagulering. Alvorlige tromboemboliske hendelser, i sjeldne tilfeller med fatal utgang, som forårsaker hjerteinfarkt og slag er rapportert under angiokardiografiske undersøkelser både med ioniske og ikke-ioniske kontrastmidler. Ulike faktorer som varigheten av prosedyren, materialet i kateter og sprøyte, underliggende sykdomstilstander og annen medikasjon, kan bidra til utvikling av tromboemboliske hendelser. Derfor anbefales at angiografiske teknikker følges nøye, inkl. oppmerksomhet mht. ledewiren og kateteret, bruk av fordeler-systemer og/eller treveis stoppekraner, hyppig skylling av kateteret med heparinisert saltvannsoppløsning, samt å minimere varigheten av prosedyren. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med homocysteinemi pga. risiko for tromboemboli. Hydrering: Pasienten skal være godt hydrert. Dette er spesielt viktig for pasienter med myelomatose, diabetes mellitus, nedsatt nyrefunksjon, små barn og eldre. Små barn (<1 år) og spesielt nyfødte er følsomme for elektrolyttforstyrrelser og hemodynamiske forandringer. Kardiosirkulatoriske reaksjoner: Forsiktighet bør utvises hos pasienter med alvorlig hjertesykdom og pulmonal hypertensjon, siden det hos disse kan fremkalles hemodynamiske forandringer eller arytmier, spesielt ved intrakoronar bruk. Sees hyppigst hos eldre og pasienter med hjertesykdom med iskemiske EKG-forandringer og arytmier. I sjeldne tilfeller har alvorlige livstruende reaksjoner og kardiovaskulære fataliteter slik som hjertestans, kardiorespiratorisk stans og hjerteinfarkt forekommet. CNS-forstyrrelser: Pasienter med akutt cerebral patologi, tumorer, epilepsi, samt alkoholikere og stoffmisbrukere har økt risiko for kramper og andre nevrologiske reaksjoner, og må overvåkes nøye. Ved intravaskulær administrering bør spesiell forsiktighet utvises ved akutte slagtilfeller eller intrakraniell blødning, hos pasienter med endret blod-hjerne-barriere, cerebralt ødem eller akutt demyelinisering. Renale reaksjoner: Spesiell forsiktighet bør utvises hos pasienter med både nedsatt nyrefunksjon og diabetes mellitus pga. risiko for akutt nyresvikt. Diabetes mellitus og mengden (volum) kontrastvæske som appliseres er medvirkende faktorer. Ytterligere bekymringer er dehydrering, avansert arteriosklerose, dårlig renal perfusjon og andre faktorer som kan være nyretoksiske, som f.eks. enkelte legemidler eller store operasjoner. Spesiell forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon og diabetes mellitus for å forebygge akutt nyresvikt som følge av kontrastmiddeladministreringen. Dette gjelder også for pasienter med paraproteinemi (myelomatose og Waldenströms makroglobulinemi). Forebyggende tiltak: -Identifiser høyrisikopasienter. -Sikre god hydrering. Hvis nødvendig kan i.v. infusjon opprettholdes fra før prosedyren inntil kontrastmidlet er utskilt via nyrene. -Unngå tilleggsbelastning på nyrene i form av nefrotoksiske medikamenter, orale kolecystografimidler, arteriell avklemming, renal angioplastikk eller større kirurgiske inngrep inntil kontrastmidlet er utskilt. -Benytte lavest mulig dose. -Utsett neste kontrastmiddelundersøkelse til nyrefunksjonen har nådd nivået fra før undersøkelsen. Joderte kontrastmidler kan benyttes av pasienter på hemodialysebehandling siden substansene elimineres i dialyseprosessen. Korrelasjon mellom tid for kontrastundersøkelsen og hemodialysebehandlingen er ikke nødvendig. Diabetespasienter som behandles med metformin: For å hindre melkesyreacidose bør serumkreatininnivået måles hos diabetespasienter som behandles med metformin før intravaskulær administrering av joderte kontrastmidler. 1. Pasienter med eGFR ≥60 ml/minutt/1,73 m2 (CKD 1 og 2) kan fortsette med metformin som normalt. 2. Pasienter med eGRF 30-59 ml/minutt/1,73 m2 (CKD 3): a) Pasienter med eGFR ≥45 ml/minutt/1,73 m2 som får kontrastmidler i.v., kan fortsette med metformin som normalt. b) Pasienter som får kontrastmidler intrarterielt, og pasienter med en eGFR 30-44 ml/minutt/1,73 m2 som får kontrastmidler i.v., må seponere metformin 48 timer før kontrastmidlet administreres. Metformin kan bare påbegynnes igjen 48 timer etter kontrastmiddelundersøkelsen hvis nyrefunksjonen ikke er forverret. 3. Hos pasienter med eGFR <30 ml/minutt/1,73 m2 (CKD 4 og 5) eller med en annen sykdom som fører til nedsatt leverfunksjon eller hypoksi, er metformin kontraindisert, og jodinerte kontrastmidler bør unngås. 4. I krisesituasjoner hvor nyrefunksjonen er unormal eller ukjent bør legen vurdere risiko/fordel med kontrastmiddelundersøkelsen, og følgende forsiktighetsregler implementeres: Metformin stoppes fra tidspunktet for kontrastmiddeladministrering. Etter undersøkelsen skal pasienten overvåkes mht. nyrefunksjon og tegn på laktacidose. Metformin bør påbegynnes igjen 48 timer etter at kontrastmidlet er administrert hvis serumkreatininin/eGFR er uendret fra nivået før undersøkelsen. Nedsatt nyre- og leverfunksjon: Spesiell forsiktighet må utvises hos pasienter med både betydelig nedsatt lever- og nyrefunksjon, da deres kontrastmiddelclearance kan være sterkt redusert. Myasthenia gravis: Joderte kontrastmidler kan forsterke symptomene ved myasthenia gravis. Feokromocytom: Pasienter med feokromocytom som gjennomgår intervensjonsprosedyrer, bør gis alfablokker profylaktisk. Forstyrrelser i thyreoideafunksjonen: Pasienter med risiko for tyreotoksikose bør vurderes nøye før bruk av jodinerte kontrastmidler. Det bør utøves forsiktighet hos pasienter med hypertyreose. Pasienter med multinodulært struma kan utvikle hypertyreose etter injeksjon av joderte kontrastmidler. Hypotyreose/forbigående nedsatt thyreoideafunksjon er rapportert etter administrering av kontrastmidler til voksne og barn, inkl. spedbarn. Pediatrisk populasjon: Man skal også være oppmerksom på muligheten for å indusere hypotyreose hos premature barn som får joderte kontrastmidler. Thyreoideafunksjonen bør sjekkes hos nyfødte i løpet av den første leveuken etter administrering av jodinerte kontrastmidler til moren under svangerskapet. Gjentatt testing av thyreoideafunksjonen anbefales ved 2-6 ukers alder, spesielt hos nyfødte med lav fødselsvekt eller premature barn. Se også Graviditet, amming og fertilitet. Ekstravasering: I tilfelle av ekstravasering, antas det at jodiksanol, som er isotont, gir mindre lokal smerte og ødem ekstravasalt enn hyperosmolære kontrastmidler. I tilfelle ekstravasering skjer, anbefales heving og nedkjøling av det berørte området som rutinemessig behandling. Ved kompartmentsyndrom kan det bli nødvendig med kirurgisk behandling. Observasjonstid: Pasienten bør ikke forlate røntgenavdelingen før minst 30 minutter etter kontrastmiddeladministrering, siden de fleste alvorlige bivirkninger kommer innenfor denne tiden. Hypersensitivitetsreaksjoner kan imidlertid forekomme inntil flere timer eller dager etter injeksjonen. Intratekal bruk: Etter myelografi skal pasienten hvile med hodeenden hevet 20 grader i 1 time, deretter stå forsiktig opp, men unngå å bøye seg ned. Dersom pasienten blir i sengen skal hodet og thorax holdes hevet de første 6 timene. Pasienter med mistanke om lav krampeterskel bør observeres i denne perioden. Polikliniske pasienter bør ikke være alene de første 24 timene etter undersøkelsen. Hysterosalpingografi: Hysterosalpingografi bør ikke utføres under graviditet eller hos pasienter med akutte betennelsestilstander i bekkenet. Bilkjøring og bruk av maskiner: Det frarådes å kjøre bil eller bruke maskiner de første 24 timer etter intratekal undersøkelse.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se V08A B09
Joderte kontrastmidler kan interferere med thyreoideafunksjonstester og kan redusere thyreoideas evne til å ta opp jod i flere uker. Høye konsentrasjoner av kontrastmiddel i serum og urin kan interferere med laboratorieprøveresultat for bilirubin, protein og uorganiske forbindelser (f.eks. jern, kobber, kalsium eller fosfat). Bruk av kontrastmidler kan resultere i en forbigående reduksjon av nyrefunksjonen, og dette kan utløse melkesyreacidose hos pasienter som tar biguanider (metformin). Se Forsiktighetsregler. Pasienter behandlet med interleukin-2 mindre enn 2 uker før undersøkelsen har økt risiko for senreaksjoner (influensalignende symptomer eller hudreaksjoner). Behandling med betablokkere antas å være en risikofaktor for anafylaktoide reaksjoner ved bruk av røntgenkontrastmidler. Alvorlig hypotensjon har forkommet hos pasienter som bruker betablokkere.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten ved bruk under graviditet er ikke klarlagt da erfaring fra mennesker er utilstrekkelig. Dyrestudier indikerer ikke direkte eller indirekte reproduksjonstoksiske effekter, skadelig påvirkning på fosterutvikling eller forløpet av graviditeten, eller peri- og postnatal utvikling. Ettersom røntgeneksponering i størst mulig grad bør unngås under graviditet, bør fordelen ved røntgenundersøkelse, med eller uten kontrastmiddel, veies mot mulig risiko. Jodiksanol skal ikke gis til gravide med mindre fordelen av undersøkelsen oppveier mulig risiko og anses som avgjørende av legen. Thyreoideafunksjonen bør sjekkes hos nyfødte i løpet av den første leveuken etter administrering av jodinerte kontrastmidler til moren under svangerskapet. Gjentatt testing av thyreoideafunksjonen anbefales ved 2-6 ukers alder, spesielt hos nyfødte med lav fødselsvekt eller premature barn.
Amming: Kontrastmidler utskilles i liten grad i morsmelk, og kun små mengder absorberes i tarmen. Amming kan fortsettes som normalt når joderte kontrastmidler gis til moren.
Iodixanol

Bivirkninger

Generelt: Bivirkninger assosiert med bruk av jodiksanol er som oftest milde til moderate og av forbigående natur. Alvorlige reaksjoner, inkl. fataliteter opptrer kun svært sjelden, og kan inkludere akutt-på-kronisk nyresvikt, akutt nyresvikt, anafylaktisk eller anafylaktoid sjokk, overfølsomhetsreaksjon etterfulgt av kardiale reaksjoner (Kounis syndrom), hjertestans eller kardiorespiratorisk stans og hjerteinfarkt. Kardiale reaksjoner kan forsterkes av underliggende sykdom eller selve undersøkelsen. Overfølsomhetsreaksjoner kan opptre som respiratoriske sykdommer (dyspné, ødemer i svelget, bronkospasme eller lungeødem), hud- og underhudssykdommer (utslett, erytem, urticaria, pruritus, alvorlig hudreaksjon, angionevrotisk ødem), hypotensjon eller feber. Tilfeller av vaskulitt og Stevens-Johnsons-lignende syndrom er beskrevet hos pasienter med autoimmun sykdom. Overfølsomhetsreaksjoner kan opptre enten umiddelbart etter injeksjonene eller opptil noen få dager senere. Overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme uavhengig av dose og administreringsmåte, og milde symptomer kan være første tegn på en alvorlig anafylaktoid reaksjon/sjokk. Administrering må da stoppes umiddelbart og nødvendig behandling initieres. Pasienter som bruker betablokkere kan vise atypiske symptomer på hypersensitivitet som kan mistolkes som en vagal reaksjon. En mindre forbigående økning i serumkreatinin er vanlig etter bruk av joderte kontrastmidler, men er vanligvis uten klinisk betydning. Intravaskulær injeksjon: Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger. Hjerte/kar: Rødme. Hud: Utslett, kløe, urticaria. Immunsystemet: Overfølsomhet. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon inkl. akutt nyresvikt, toksisk nefropati (CIN). Øvrige: Varmefølelse, brystsmerter. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Arytmi (inkl. bradykardi, takykardi), hjerteinfarkt, hypotensjon. Hud: Erytem. Luftveier: Hoste, nysing. Nevrologiske: Svimmelhet, sensoriske forstyrrelser (inkl. smaksforstyrrelser, parestesi, luktforstyrrelser). Øvrige: Smerte, ubehag, skjelvinger, pyreksi og reaksjoner på injeksjonsstedet inkl. ekstravasering, kuldefølelse. Svært sjeldne (<1/10 000): Gastrointestinale: Abdominal smerte/ubehag, diaré. Hjerte/kar: Hjertestans, hjertebank, hypertensjon, iskemi. Hud: Angioødem,sterk svetting. Luftveier: Dyspné, halsirritasjon, ødem i strupehodet og svelget. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter, muskelspasmer. Nevrologiske: Cerebrovaskulære ulykker, synkope, forbigående skjelving, overfølsomhet (hypoestesi). Psykiske: Agitasjon, angst. Øye: Forbigående blindhet, forbigående synshemming (inkl. dobbeltsyn, tåkesyn), øyelokksødem. Øvrige: Asteniske tilstander (f.eks. følelse av slapphet, fatigue), ansiktsødem, lokale ødemer. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Trombocytopeni. Endokrine: Tyreotoksikose, forbigående hypotyreose. Gastrointestinale: Akutt pankreatitt, forverret pankreatitt, forstørret spyttkjertel. Hjerte/kar: Hjertesvikt, ledningsfortyrrelser, ventrikulær hypokinesi, koronar arteriell trombose, myokardiskemi, kardiorespiratorisk stans, angina, spasmer i koronararteriene, arteriell spasme, trombose, tromboflebitt, sjokk. Hud: Bulløs dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom, erythema multiforme, toksisk epidermal nekrolyse, akutt generalisert eksantematøs pustulose, legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer, legemiddelutslett, allergisk dermatitt, hudavskalling. Immunsystemet: Anafylaktisk/anafylaktoid sjokk, anafylaktisk/anafylaktoid reaksjon, inkl. livstruende eller fatal anafylaksi. Luftveier: Lungeødem, respiratorisk stans, respiratorisk svikt, bronkospasme, tetthet i halsen. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Koma, bevissthetsforstyrrelser, kramper, forbigående kontrastmiddelindusert encefalopati forårsaket av ekstravasering av kontrastmiddel, som kan opptre som sensorisk, motorisk eller generell nevrologisk dysfunksjon (inkl. hukommelsestap, hallusinasjoner, lammelse, parese, desorientering, forbigående talevansker, afasi, dysartri). Nyre/urinveier: Forhøyet serumkreatinin. Psykiske: Forvirring. Øvrige: Jod-kusma, hevelser. Intratekal injeksjon: Bivirkninger kan være forsinket og opptre noen timer og til og med dager etter prosedyren. Frekvensen tilsv. frekvens etter lumbalpunksjon alene. Meningeal irritasjon som medfører lysømfintlighet, meningisme og kjemisk meningitt er observert med andre ikke-ioniske kontrastmidler. Muligheten for en infeksiøs meningitt bør også vurderes. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Brekninger. Nevrologiske: Hodepine (kan være alvorlig og vedvarende). Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Kvalme. Immunsystemet: Overfølsomhet, inkl. anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer. Nevrologiske: Svimmelhet, forbigående kontrastmiddelindusert encefalopati forårsaket av ekstravasering av kontrastmiddel, som kan opptre som sensorisk, motorisk eller generell nevrologisk dysfunksjon inkl. hukommelsestap, hallusinasjoner, forvirring, lammelse, parese, desorientering, afasi, talevansker. Øvrige: Skjelvinger, smerter på injeksjonsstedet. Hysterosalpingografi (HSG): Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Magesmerte. Kjønnsorganer/bryst: Vaginal blødning. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Pyreksi. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Brekninger. Immunsystemet: Overfølsomhet. Øvrige: Skjelvinger, reaksjoner på injeksjonsstedet. Artrografi: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Øvrige: Smerte på injeksjonsstedet. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Overfølsomhet, inkl. anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner. Øvrige: Skjelvinger. Gastrointestinal bruk: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, kvalme, magesmerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Brekninger. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Overfølsomhet, inkl. anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner. Øvrige: Skjelvinger.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Ingen øvre dose er etablert for rutinemessig intravaskulær bruk. Overdosering er usannsynlig ved normal nyrefunksjon. Prosedyrevarighet er viktig for renal toleranse av høye kontrastmiddeldoser (t1/2 ≈ 2 timer). Ved overdose må ev. forstyrrelse i væske- og elektrolyttbalansen korrigeres og nyrefunksjonen bør overvåkes i de påfølgende 3 dager. Hos pasienter med forsinket eliminering pga. nyresvikt, og hos pasienter som har fått svært høye doser, kan jodiksanol fjernes ved hemodialyse. Symptomatisk behandling.

Egenskaper

Klassifisering: Jodiksanol er en heksajodert, vannløselig ikke-ionisk dimer forbindelse. Dissosierer ikke i vann. Visipaque har en lavere osmolalitet enn tilsvarende styrker av monomere ikke-ioniske kontrastmidler. Injeksjonsvæskene er laget isotone ved tilsetning av elektrolytter. Påvirker i ubetydelig grad fysiologiske parametre (blodtrykk, hjertefrekvens, EKG, laboratorieverdier for blod og urin osv.). Visipaque påvirker kun i liten grad nyrefunksjon. I diabetespasienter med serumkreatininnivåer på 114,9-309,4 µmol/liter, førte bruk av Visipaque til at 3% av pasientene fikk en kreatininøkning på ≥44,2 µmol/liter, og ingen fikk en økning på ≥88,4 µmol/liter.
Proteinbinding: <2%.
Fordeling: Vd er 0,26 liter/kg kroppsvekt.
Halveringstid: Ca. 2 timer.
Metabolisme: Det er ikke funnet metabolitter.
Utskillelse: Hovedsakelig gjennom nyrene ved glomerulær filtrasjon. Ca. 80% gjenfinnes i uendret form i urinen innen 4 timer og ca. 97% innen 24 timer etter i.v. injeksjon. Fraksjon i feces: 1,2% etter 72 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares beskyttet mot lys. Skal ikke fryses. Preparat i glassflasker, samt 50, 75, 100, 150, 175, 200 og 500 ml polypropylenflasker, kan oppbevares i inntil 1 måned ved 37°C.

Sist endret: 23.11.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

12.10.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Visipaque, INJEKSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
270 mg I/ml10 × 20 ml (hettegl.)
104026
-
-
669,40CSPC_ICON
10 × 50 ml (plastflaske)
019121
-
-
1619,20CSPC_ICON
10 × 100 ml (plastflaske)
582882
-
-
2005,90CSPC_ICON
10 × 200 ml (plastflaske)
583401
-
-
3975,50CSPC_ICON
6 × 500 ml (plastflaske)
583450
-
-
5945,10CSPC_ICON
320 mg I/ml10 × 20 ml (hettegl.)
065441
-
-
777,20CSPC_ICON
10 × 50 ml (plastflaske)
019132
-
-
1888,70CSPC_ICON
10 × 100 ml (plastflaske)
583518
-
-
3041,20CSPC_ICON
10 × 200 ml (plastflaske)
583609
-
-
6046,10CSPC_ICON
6 × 500 ml (plastflaske)
583708
-
-
9051,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

afasi: Tap av tale (motorisk afasi) eller manglende evne til å forstå tale og skrift (sensorisk afasi).

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

alfablokker: Legemidler som blokkerer alfareseptorer. Alfareseptorer finnes blant annet i glatt muskulatur i blodkar, der stimulering fører til at blodårene trekker seg sammen. Blokkering av disse reseptorene vil derfor resultere i at blodårene "slapper av" og blodtrykket senkes.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreose (hypertyreoidisme, tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

myelomatose (multippelt myelom, benmargskreft, plasmacellemyelom): Kreft som kjennetegnes ved ukontrollert deling av plasmaceller i benmargen. Plasmacellene fortrenger plassen til andre celler i benmargen.

nefropati (nyresykdom): Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

struma (forstørret skjoldkjertel): Forstørret skjoldkjertel.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

waldenströms makroglobulinemi: Sjelden kreftsykdom i B-lymfocytter (lymfecelle). Sykdommen fører til økt innhold av protein (makroglobulin) i blodplasma, hvilket gjør at blodet blir tykt og viskøst (seigt).

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagus: Spiserør