Uromitexan

Baxter

Uroprotektor.

ATC-nr.: V03A F01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 100 mg/ml: 1 ml inneh.: Mesna 100 mg, dinatriumedetat 0,25 mg, natriumhydroksid til pH 7,5, vann til injeksjonsvæsker.


TABLETTER, filmdrasjerte 400 mg og 600 mg: Hver tablett inneh.: Mesna 400 mg, resp. 600 mg, laktosemonohydrat 59,3 mg, resp. 88,9 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Forebygging av urinveistoksisitet i forbindelse med administrering av oxazafosforiner (syklofosfamid, ifosfamid).

Dosering

Behandlingen med mesna må pågå like lenge som behandlingen med oxazafosforinene samt tiden det tar til metabolittene er under toksisk nivå. Dette tar normalt 8-12 timer fra avsluttet behandling med oxazafosforiner, men kan variere avhengig av behandlingsskjema. Ved doseberegning for oral behandling skal dosen rundes av ned til nærmeste hele tablett. En urinutskillelse på 100 ml/time må opprettholdes, og urinen må analyseres med tanke på hematuri og proteinuri under hele behandlingsperioden. Sammenlignet med i.v. administrering er den totale mengden mesna som skilles ut i urinen etter oral administrering ca. 50%. Utskillelsen i urinen er forsinket med opptil 2 timer, men varer lenger enn hva tilfelle er etter i.v. dosering.
Ved intermitterende oxazafosforinbehandling: Injeksjonsvæske: Mesna må administreres som i.v. injeksjon i en dose som tilsvarer 20% av ifosfamid- eller syklofosfamiddosen umiddelbart før denne gis (time 0), og samme dose administreres ved 4. og 8. time (totalt 60% av oxazafosforindosen). Tabletter: Mesna skal administreres oralt i en dose tilsvarende 40% (w/w) av oxazafosforindosen ved hvert doseringstilfelle, avrundet nedover til nærmeste hele tablett. Den orale mesnadosen skal tas 2 timer før, og 2 og 6 timer etter oxazafosforinbehandling (totalt 120% av oxazafosforindosen). Den 1. mesnadosen kan erstattes av en i.v. dose (20% av oxazafosforindosen). Denne dosen skal imidlertid gis samtidig som oxazafosforindosen.
Når ifosfamid 5000 mg/m2 gis som 24 timers infusjon: Injeksjonsvæske: Mesna som injeksjon gis i treveiskran i samme dose som ifosfamid over 24 timer. Deretter gis ytterligere 2500 mg/m2 inntil time 36. Den totale mesnadosen (7500 mg/m2) fordeles jevnt hver 4. time fra time 0 til time 36. Tabletter: Tas 2 og 6 timer etter at den kombinerte infusjonen med ifosfamid og mesna er avsluttet. Dosene skal være 50% (w/w) av ifosfamiddosen rundet nedover til nærmeste hele tablett. Eks.: Dersom det gis en dose på 5 g/m2 ifosfamid skal samme dose mesna gis parenteralt samtidig. Deretter administreres mesna tabletter i doser tilsvarende 50% av ifosfamiddosen etter 2 timer og 50% etter 6 timer.
Når ifosfamid gis som kontinuerlig infusjon over lang tid: Tabletter: Tas 2 og 6 timer etter at den kombinerte infusjonen med ifosfamid og mesna er avsluttet. Begge doser skal være 50% (w/w) av den totale 24 timersdosen av ifosfamid rundet nedover til nærmeste hele tablett. Eks.: Dersom pasienten får ifosfamid 14 g/m2 i løpet av 7 dager blir den daglige dosen 2 g/m2. Den orale mesnadosen baseres på døgndosen av ifosfamid, 2 g/m2, hvorav 50% gis etter 2 timer og 50% gis etter 6 timer.
Når oxazafosforin gis i forbindelse med benmargstransplantasjon: Injeksjonsvæske: Ved kondisjonering med syklofosfamid i forbindelse med benmargstransplantasjoner skal dosen økes, samt tidsintervallet reduseres. Mesna gis da i en dose av 20% time 0, 1, 3, 6, 9 og 12 (totalt 120% av oxazafosforindosen).
Spesielle pasientgrupper: Barn: Injeksjonsvæske: Til barn som behandles med høyere doser oxazafosforiner, inkl. ved benmargstransplantasjoner, kan det være nødvendig å redusere intervallet mellom dosene og/eller øke antall doser. Mesna gis i en dose av 20% time 0, 1, 3, 6, 9 og 12 (totalt 120% av oxazafosforindosen). Tabletter: Til barn som behandles med høyere doser oxazafosforiner kan det være nødvendig å redusere intervallet mellom dosene og/eller øke antall doser. Dersom mesna gis parenteralt sammen med ifosfamid kan oralt mesna gis i en dose tilsvarende 40% av ifosfamiddosen 1, 3, 6 og 9 timer etter avsluttet ifosfamidbehandling. Eldre: Doseringen for en eldre pasient bør generelt fastsettes med varsomhet, tatt i betraktning den høyere forekomsten av nedsatt lever-, nyre eller hjertefunksjon, og samtidig sykdom eller medikamentell behandling. Forholdet mellom oxazafosforiner og mesna bør være uendret. Pasienter med spesiell risiko: Pasienter med spesiell risiko er pasienter med skader i urinlederne pga. stråling av bekkenet, pasienter med hemoragisk cystitt etter ifosfamid- eller syklofosfamidbehandling og pasienter med en sykehistorie med urinveisobstruksjon. I forbindelse med infusjonen av oxazafosforin gis mesna parenteralt i samme dose. Etter at den kombinerte infusjonen er avsluttet, skal det etterbehandles med mesna. Ved etterbehandling skal tablettdosen tilsvare 50% (w/w) av oxazafosforindosen, f.eks. 1, 3, 6 og 9 timer etter avsluttet infusjon.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæske: Kan blandes i 25 ml sterilt vann og deretter med infusjonsvæsken, f.eks. natriumklorid 9 mg/ml, glukose 50 mg/ml eller Ringer-laktat. Inspiseres visuelt for partikler og misfarging før administrering. Oppløsning som er misfarget, uklar eller inneholder synlige partikler bør ikke brukes.
Administrering: Injeksjonsvæske: Gis i.v. Uforenlig in vitro med cisplatin, karboplatin og sennepsanaloger. Skal ikke gis i samme infusjonsoppløsning som cisplatin/karboplatin, da blandingen vil gulfarges. Kan gis i samme behandlingsregime forutsatt at det administreres gjennom separate innganger eller på ulike tidspunkter. Kan blandes i samme drypp som ifosfamid og syklofosfamid. En blanding av mesna og epirubicin fører til inaktivering av epirubicin og bør unngås. Tabletter: Kan tas med eller uten mat. Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

Kjent overfølsomhet for mesna eller andre forbindelser som inneholder tiol, eller noen av de øvrige innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Overfølsomhetsreaksjoner er rapportert etter mesnabehandling, se Bivirkninger. Pga. muligheten for anafylaktiske reaksjoner må adekvat akutt medisinsk behandling være tilgjengelig. Det er rapportert om økt forekomst av pseudoallergiske reaksjoner hos pasienter med autoimmun sykdom som ble behandlet med syklofosfamid og mesna. Behandling med mesna for å beskytte urinveiene må foregå under medisinsk overvåkning hos pasienter med autoimmune sykdommer, og etter nøye nytte-/risikovurdering. Anafylaksi har forekommet ved mesnabehandling, og kan være livstruende. Alvorlige og mindre alvorlige reaksjoner er rapportert ved bruk i regimer ved alvorlige, systemiske, autoimmune sykdommer og malignitet. Reaksjoner har oppstått under eller etter 1. behandling, etter flere uker eller først etter flere måneder. Forekomst og/eller alvorlighetsgrad av reaksjonen kan variere med dosen. Gjentatte reaksjoner, også med økende alvorlighetsgrad, er rapportert ved reeksponering. Noen pasienter med tidligere mistenkt reaksjon har vist positivt resultat på forsinket-type hudtest. En negativ forsinket reaksjon utelukker imidlertid ikke overfølsomhet for mesna. Positive reaksjoner på umiddelbar-type hudtest har forekommet hos pasienter med tidligere overfølsomhetsreaksjon, og kan være relatert til konsentrasjonen av mesnaoppløsning som brukes for testing. I noen tilfeller ligner overfølsomhetsreaksjoner for mesna det kliniske bildet på sepsis, og hos pasienter med autoimmune sykdommer har de lignet en forverring av underliggende sykdom. Tiolforbindelser: Mesna er en tiolforbindelse og kan vise noen likheter i bivirkningsprofil, inkl. potensial til å fremkalle alvorlige hudreaksjoner. Det er uklart hvorvidt pasienter som opplever en negativ reaksjon på mesna har økt risiko for reaksjoner på en annen tiolforbindelse. Når påfølgende bruk av en annen tiolforbindelse vurderes hos slike pasienter, må det tas hensyn til muligheten for økt risiko. Mesna reduserer risikoen for hemoragisk cystitt forårsaket av oxazafosforin, og vil ikke forebygge eller lindre noen av de andre bivirkningene eller toksiske effekter forbundet med oxazafosforinbehandling. Forebygger ikke hemoragisk cystitt hos alle pasienter og de må følges opp individuelt. Morgenurin må undersøkes for hematuri hver dag i forkant av oxazafosforinbehandling. Hvis hematuri utvikles når mesna gis sammen med oxazafosforin iht. anbefalt dosering, kan en dosereduksjon eller opphør av oxazafosforinbehandlingen gjøres, avhengig av alvorlighetsgraden av hematuri. Oral mesna må erstattes av i.v. mesna hos pasienter som har brekninger eller som gjennomgår gastrointestinal kirurgi. Dette kan også være nødvendig hos pasienter behandlet med stråling over hele kroppen i kombinasjon med høy dose syklofosfamid. Hjelpestoffer: Injeksjonsvæsken inneholder ca. 59 mg natrium pr. 400 mg mesna. Dette bør tas i betraktning ved kontrollert natriumdiett. Tablettene inneholder laktosemonohydrat, 59,3 mg pr. 400 mg og 88,9 mg pr. 600 mg, og bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienter som gjennomgår behandling kan oppleve bivirkninger (inkl. f.eks. synkope, ørhet, utmattelse, svimmelhet og tåkesyn) som kan påvirke evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. Beslutningen om å kjøre bil eller bruke maskiner bør tas på individuell basis.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se V03A F01
Mesna påvirker ikke systemisk effekt av oxazafosforiner. Kliniske studier viser at overdose av mesna ikke reduserer akutt toksisitet, subakutt toksisitet, leukotoksisk aktivitet og immunsuppressiv effekt av oxazafosforiner. Dyrestudier med isofosfamid og syklofosfamid på ulike tumorer viser at mesna ikke interfererer med deres antineoplastiske aktivitet. Mesna påvirker heller ikke den antineoplastiske effekten av andre cytostatika (f.eks. doksorubicin, BCNU, metotreksat, vinkristin), og heller ikke den terapeutiske effekten av andre legemidler som f.eks. digitalisglukosider. Mesna kan forsterke effekten av warfarin. Dette er rapportert i isolerte tilfeller med samtidig behandling med ifosfamid. Det anbefales nøye kontroll av koagulasjonsparametrene. Mesna kan påvirke resultatet av visse laboratorieprøver, se Andre opplysninger.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Utilstrekkelige data vedrørende bruk hos gravide og ammende. Risiko/fordel for hver enkelt pasient bør nøye vurderes. Bruk under graviditet og amming er avhengig av kriteriene for typen cytostatikabehandling.
Graviditet: Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt da erfaring fra mennesker er utilstrekkelig. Dyrestudier har ikke vist embryotoksiske eller teratogene effekter. Negative resultater fra dyrestudier betyr nødvendigvis ikke fravær av skadelige effekter på humane foster. Dersom pasienten behandles med oxazafosforiner under graviditet bør mesna gis.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Det er ikke klarlagt om barn som ammes påvirkes. Det må avgjøres om amming skal opphøre eller om behandlingen skal avsluttes/avstås fra, tatt i betraktning hvor viktig behandlingen er for moren.
Mesna

Bivirkninger

Ettersom mesna brukes i kombinasjon med oxazafosforiner eller oxazafosforinholdig kjemoterapikombinasjon, er det ofte vanskelig å skille bivirkninger som kan skyldes mesna fra de som er forårsaket av samtidig administrert cytostatika. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Abdominal smerte/kolikk, kvalme, diaré. Hjerte/kar: Rødming. Hud: Utslett (inkl. ikke-kløende, kløende, erytem/erytematøst, eksematøs, papulært, og/eller makulært utslett). Nevrologiske: Hodepine, ørhet, apati/døsighet. Øvrige: Reaksjoner på infusjonsstedet (kløe, utslett), pyreksi, influensalignende sykdom. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Lymfadenopati. Gastrointestinale: Slimhinneirritasjon (oral, rektal), flatulens, brekninger, brennende smerte (substernalt/epigastrisk), forstoppelse, tannkjøttblødning. Hjerte/kar: Palpitasjoner. Hud: Kløe, hyperhidrose. Lever/galle: Forhøyede levertransaminaser. Luftveier: Nesetetthet, hoste, pleural smerte, munntørrhet, bronkospasme, dyspné, laryngealt ubehag, epistakse. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, ryggsmerte, myalgi, smerte i ekstremiteter, smerte i kjeven. Nevrologiske: Svimmelhet, parestesi, hyperestesi, synkope, hypoestesi, oppmerksomhetsforstyrrelser. Nyre/urinveier: Dysuri. Psykiske: Insomnia, mareritt. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt, følelse av dehydrering. Øye: Konjunktivitt, fotofobi, tåkesyn. Øvrige: Reaksjoner på infusjonsstedet (smerte, erytem, urticaria, hevelse). Frysninger/frostanfall, utmattelse, brystsmerte, utilpasshet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Takykardi, hypotensjon. Muskel-skjelettsystemet: Muskeltretthet. Psykiske: Depresjon. Øvrige: Irritabilitet, veneirritasjon. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Øvrige: Pseudoallergiske reaksjoner. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Pancytopeni, leukopeni, lymfopeni, trombocytopeni, eosinofili. Gastrointestinale: Stomatitt, vond smak i munnen. Hjerte/kar: Unormalt EKG, hypertensjon. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse (Lyells syndrom), Stevens-Johnsons syndrom, erythema exudativum multiforme, legemiddelindusert hypersensitivitetssyndrom (utslett med eosinofili og systemiske symptomer), sår og/eller blemmer/vabler (mukokutan, kutan, mukosal, oral, vulvovaginal, anorektal), angioødem, «fixed drug eruption», fotodistribuert utslett, urticaria, svie, erytem. Immunsystemet: Anafylaksi, overfølsomhet. Luftveier: Takypné, hemoptyse. Nevrologiske: Krampeanfall. Nyre/urinveier: Tegn på nedsatt nyrefunksjon. Undersøkelser: Laboratorieverdier forenlig med disseminert intravaskulær koagulasjon, forlenget protrombintid, forlenget aktivert partiell tromboplastintid. Øye: Periorbitalt ødem. Øvrige: Ansiktsødem, tromboflebitt. Generelt: Overfølsomhet: Isolerte tilfeller av delvis organrelaterte overfølsomhetsreaksjoner, reaksjoner i hud og slimhinner med varierende omfang og alvorlighetsgrad, lokal hevelse i vev og konjunktivitt. Svært sjeldne tilfeller av hypotensjon forbundet med sirkulatoriske reaksjoner og økt puls til over 100/minutt (takykardi), så vel som økt respirasjonsfrekvens (takypné) forbundet med alvorlige akutte overfølsomhetsreaksjoner (anafylaktoide reaksjoner), hypertensjon, ST-segmenthevning, myalgi og også en forbigående økning i visse lever funksjonstester (f.eks. transaminaser), er rapportert. Hud-/slimhinnereaksjoner: Forekommer både etter i.v. og oral mesna. Inkluderte bl.a. utslett, kløe, rødme, slimhinneirritasjon, pleural smerte og konjunktivitt. Omtrent 1/4 av pasientene som opplevde en uønsket hendelse fikk hud-/slimhinnereaksjoner i forbindelse med andre symptomer, som inkluderte, dyspné, feber, hodepine, gastrointestinale symptomer, tretthet, utilpasshet, myalgi og influensalignende symptomer.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Kvalme, magesmerte/kolikk, diaré, hodepine, kaldsvette, skjelving, utmattelse, smerter i lemmer og ledd, utslett, rødme, blekhet, anuri, hypotensjon, takykardi, parestesi, feber og dyspné hos voksne. Betydelig økt forekomst av kvalme, brekninger og diaré er også sett hos oxazafosforinbehandlede pasienter som fikk ≥80 mg mesna pr. kg pr. dag i.v., sammenlignet med pasienter som fikk lavere doser eller kun væskebehandling.
Behandling: Pga. muligheten for anafylaktiske reaksjoner må adekvat akutt medisinsk behandling være tilgjengelig.

Egenskaper

Klassifisering: Forebygger urinveistoksisitet forårsaket av oxazafosforiner (syklofosfamid, ifosfamid).
Virkningsmekanisme: Binder seg til den toksiske oxazafosforinmetabolitten akrolein og danner en ikke-toksisk forbindelse. Bidrar også til en langsommere nedbrytning av 4-hydroksymetabolitter, noe som reduserer dannelsen av akrolein i urinen.
Absorpsjon: Etter oral administrering absorberes mesna i tarmen og toppkonsentrasjonen av frie tioler i urinen sees 2-4 timer etter dosering.
Halveringstid: I eliminasjonsfasen ca. 1,2 timer.
Metabolisme: Etter injeksjon omdannes >90% raskt i serum til inaktivt dimesna (t1/2 ca. 17 minutter). Etter glomerulær filtrering reabsorberes dimesna i nyretubuli og spaltes til aktivt mesna vha. enzymet glutationreduktase. Biologisk tilgjengelighet i urin etter peroral administrering er 45-80%.
Utskillelse: Substansen skilles hovedsakelig ut via nyrene, mesteparten etter 8 timer, og etter 24 timer er 65-75% av dosen gjenfunnet i urinen som modersubstans og metabolitt. Urinutskillelsen er proporsjonal med gitt dose opptil 2400 mg.

Oppbevaring og holdbarhet

Injeksjonsvæske/tabletter: Oppbevares ved høyst <30°C. Injeksjonsvæske: Skal ikke fryses. Injeksjonsvæske, ferdige blandinger: Kjemisk og fysisk stabilitet er påvist i 24 timer ved høyst 25°C. Av mikrobiologiske årsaker anbefales det at ferdige blandinger brukes umiddelbart etter tilberedning. Om de ikke brukes umiddelbart, er brukeren ansvarlig for å følge instruksjoner vedrørende holdbarhet og oppbevaring. 24 timer ved høyst 25°C skal ikke overskrides.

Andre opplysninger

Kan føre til falske positive reaksjoner i nitroprussidnatrium-baserte urinprøver (inkl. «dipstick-tester») for ketonlegemer, og falske positive eller falske negative reaksjoner av «dipstick-tester» for erytrocytter i urinen. Fargereaksjonen for ketoner blir rødlig lilla i stedet for lilla, den er mindre stabil og blekner umiddelbart ved tilsetning av konsentrert eddiksyre. For å kunne bestemme tilstedeværelsen av erytrocytter i urinen anbefales urinmikroskopi. Kan forårsake falske positive reaksjoner i Tillmans reagens-baserte urinscreeningtester for askorbinsyre.

Sist endret: 27.06.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

06.06.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Uromitexan, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg/ml15 × 4 ml (amp.)
138739
-
-
825,60CSPC_ICON
10 × 10 ml (amp.)
522728
-
-
1351,80CSPC_ICON

Uromitexan, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
400 mg10 stk. (blister)
411966
-
-
380,00CSPC_ICON
20 stk. (blister)
467017
-
-
723,80CSPC_ICON
600 mg10 stk. (blister)
174528
-
-
870,60CSPC_ICON
20 stk. (blister)
434499
-
-
1705,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

aktivert partiell tromboplastintid (aptt): Screeningtest som måler aktiviteten til koagulasjonssystemet, og som benyttes i utredning av blødningstilstander.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

disseminert intravaskulær koagulasjon (dic, forbrukskoagulopati): En sykdomstilstand der blodkomponenter som inngår i blodlevringen danner en mengde blodpropper. Det er mange årsaker til at dette skjer. I de fleste tilfellene oppstår det hudskader, og i fremskredne tilfeller oppstår omfattende blødninger.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fotofobi (lysskyhet, okulær lysoverfølsomhet): Lysømfintlighet.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kolikk: Man snakker om kolikk når et spedbarn - daglig eller nesten daglig og ofte på samme tidspunkt av døgnet - gråter utrøstelig i flere timer. Symptomene starter i løpet av barnets første levemåned, og går over av seg selv når barnet er omkring 3 måneder gammelt. Tilstanden kalles derfor også tremåneders-kolikk. Årsaken til kolikk er ukjent.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

parenteralt (parenteral): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.