Sendoxan

Baxter

Cytostatikum.

ATC-nr.: L01A A01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



PULVER TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 200 mg, 500 mg og 1000 mg: Hvert hetteglass inneh.: Syklofosfamidmonohydrat tilsv. syklofosfamid 200 mg, resp. 500 mg og 1000 mg.


TABLETTER 50 mg: Hver tablett inneh.: Syklofosfamidmonohydrat tilsv. syklofosfamid 50 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171). Sukkerdrasjert.


Indikasjoner

Maligne lymfom, Non-Hodgkins lymfom, hodgkins sykdom. Kronisk lymfatisk leukemi, akutt leukemi. Myelom, makroglobulinemi. Som palliativ behandling ved svulster med metastaser, særlig ovarialcancer, brystcancer, småcellet lungecancer, neuroblastom, seminom. Profylaktisk i forbindelse med operasjon av kjemoterapiømfintlige maligne svulster. Som immunsuppressiv behandling ved Wegeners granulomatose, Goodpastures syndrom og sirkulerende antikoagulans (faktor VIII-antistoffer). I spesielle tilfeller ved revmatoid artritt med affeksjon av indre organer, nefrotisk syndrom, SLE, autoimmun hemolytisk anemi og idiopatisk trombocytopenisk purpura.

Dosering

Gis i samråd med lege som har erfaring med syklofosfamid. Initialt gis syklofosfamid vanligvis i.v. Vedlikeholdsbehandling kan ofte gjennomføres med tabletter. Behandlingen må individualiseres. Dosering, varighet og/eller intervaller avhenger av terapeutisk indikasjon, skjema for kombinasjonsterapi, generell helsetilstand og organfunksjon samt resultat av laboratorieprøver (spesielt blodcellekontroller). Ved kombinasjon med andre cytostatika med lignende toksisitet, kan dosereduksjon eller forlengelse av terapifrie intervaller være nødvendig.
Immunsuppressiv behandling: Voksne: Vanligvis 100-200 mg/dag. Barn: Ca. 3 mg/kg/dag.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Kan assosieres med nedsatt aktivering av syklofosfamid. Behandlingseffekten kan endres og skal tas hensyn til ved valg av dose samt vurdering av respons. Nedsatt nyrefunksjon: Redusert urinutskillelse fører til økt plasmanivå av syklofosfamid samt metabolitter, spesielt ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Dette kan gi økt toksisitet og skal vurderes ved dosebestemmelse. Syklofosfamid og metabolitter er dialyserbare. Konsekvent intervall mellom administrering og dialyse skal vurderes hos dialysekrevende pasienter. Eldre: Kontroller toksisitet og gjør ev. dosejustering ved nedsatt lever-, nyre-, hjerte-, eller andre organfunksjoner og samtidige sykdommer, eller ved bruk av andre legemidler.
Tilberedning/Håndtering: Ved direkte injeksjon skal pulver til injeksjonsvæske oppløses i fysiologisk saltvann (natriumklorid 9 mg/ml). Ved oppløsning i vann, er syklofosfamid hypoton, og skal ikke injiseres direkte. Må være fullstendig oppløst før parenteral administrering. Inspiseres visuelt mht. tilstedeværelse av partikler og misfarging. Pulveret oppløses i isoton natriumkloridoppløsning (4-5 ml pr. 100 mg syklofosfamid, hvilket vil gi en oppløsning med 20-25 mg syklofosfamid pr. ml). Rystes til det er oppløst, hvilket tar noen minutter. For infusjon kan pulveret blandes med natriumklorid-, glukose- eller fruktoseoppløsninger. Holdbarhet for oppløsninger med aminosyrer er ikke kjent. Syklofosfamid er inaktivt, og forårsaker ikke nekrose dersom det blir satt ekstravasalt. Oppløsninger med benzylalkohol kan redusere stabiliteten av syklofosfamid.
Administrering: Gis om morgenen for å stimulere til diurese og redusere risiko for urinveisforgiftning. Nødvendige mengder væske gis oralt eller ved infusjon, under eller like etter administrering. Parenteral administrering: Gis vanligvis i.v. Injeksjonen må skje hurtig: 20 ml oppløsning (500 mg) innen 3-5 minutter, høyere doser gis enten i.v. i 15-30 minutter eller som drypp i 2-3 timer. For å redusere sannsynligheten for bivirkninger som er avhengig av administreringshastigheten (f.eks. opphovning i ansikt, hodepine, nesetetthet, brennende følelse i hodebunnen), skal syklofosfamid gis som injeksjon eller som veldig langsom infusjon. I.v. administrering gis fortrinnsvis som infusjon. Varigheten av infusjonen skal også tilpasses volum og oppløsningsvæske.

Kontraindikasjoner

Kjent hypersensitivitet for syklofosfamid, metabolitter eller noen av hjelpestoffene. Sterkt nedsatt benmargsfunksjon (spesielt ved tidligere behandling med cytostatika og/eller strålebehandling). Pågående cystitt. Pågående infeksjoner. Obstruksjon av urinstrøm.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet må utvises ved ikteriske tilstander, utbredte skjelettmetastaser, samtidig røntgenbehandling, alvorlig forstyrret lever- og nyrefunksjon, hjertesykdom i anamnesen, kakeksi, samt benmargsskader (agranulocytose, myeloftise). Tablettene bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (lapp-laktasemangel) eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Syklofosfamid kan påvirke normal sårtilheling. Myelosuppresjon, immunsuppresjon, infeksjoner: Bør ikke gis ved leukocytttall <2 × 109/liter og/ eller ved trombocyttall <50 × 109/liter. Urinveier og nyretoksisitet: Ev. urinveisobstruksjon må utelukkes eller korrigeres. Adekvat behandling med mesna og/eller rikelig væsketilførsel for å fremkalle diurese, kan markant redusere frekvens og alvorlighetsgrad av blæretoksisitet. Det er viktig at blæren tømmes regelmessig. Tidligere eller samtidig strålebehandling, eller behandling med busulfan, kan øke risikoen for syklofosfamidindusert hemoragisk cystitt. Urinforgiftning kan forekomme etter kort- og langtidsbruk. Det er rapportert om hemoragisk cystitt etter enkeltdoser, i tillegg er det rapportert om pyelitt, uretritt og hematuri. Sårdannelse/nekrose, fibrose/kontraktur og sekundær blærecancer kan forekomme. Hyponatremi, assosiert med økt totalvæskevolum i kroppen, akutt vannforgiftning og et syndrom som ligner SIADH («syndrome of inappropriate secretion of antidiuretic hormone»), er rapportert, også med dødelig utgang. Stor forsiktighet anbefales ved samtidig bruk av indometacin ut fra at et rapportert alvorlig tilfelle av akutt overhydrering. Kardiotoksisitet, bruk ved kardiologiske sykdommer: Risikofaktorer kan være høye doser, høy alder, tidligere strålebehandling i hjerteregionen og/eller tidligere eller samtidig behandling med andre kardiotoksiske stoffer. Akutt kardiotoksisitet er rapportert ved en enkelt dose på <20 mg/kg. Myokarditt og myoperikarditt er rapportert, som kan følges av signifikant perikardisk bloduttredelse og hjertetamponade, og som kan gi alvorlig, noen ganger dødelig kongestiv hjertesvikt. Histopatologisk undersøkelse har først og fremst vist hemoragisk myokarditt. Hemoperikard har forekommet sekundært til hemoragisk myokarditt og myokardial nekrose. Supraventrikulære arytmier samt ventrikkelarytmier er rapportert hos pasienter med og uten andre tegn på kardiotoksisitet. Lungetoksisitet: Pneumonitt og lungefibrose er rapportert under og etter behandling. Pneumonitt kan utvikles år etter behandling. Akutt lungetoksisitet er rapportert etter en enkeltdose. Lunge-venøs-okklusiv sykdom og andre typer lungetoksisitet er også rapportert. Sekundære maligniteter: Økt risiko for urinveiscancer, lymfom, tyreoid cancer, sarkomer og andre tumorer. Risiko for blærecancer kan merkbart reduseres ved å forebygge hemoragisk cystitt. Venøs-okklusiv leversykdom (VOLD): Er rapportert. Cytostatikabehandling med syklofosfamid, ved forberedelse til benmargstransplantasjon, kombinert med stråling av hele kroppen, busulfan eller andre stoffer, er en viktig risikofaktor for VOLD-utvikling. Klinisk syndrom utvikles vanligvis 1-2 uker etter transplantasjon. Gradvis VOLD-utvikling er også rapportert ved langvarig lavdose immunsuppressiv behandling med syklofosfamid, også med dødelig utgang. Risikofaktorer ved høydose cellebegrensende behandling: Preeksisterende forstyrrelser i leverfunksjon, tidligere strålebehandling av abdomen. Lav ytelsesevne på karnofskyindeks, kriterier for aktivitetsstatus ved kreftsykdom. Anafylaktiske reaksjoner, kryssoverfølsomhet med andre alkylerende stoffer: Anafylaktiske reaksjoner, inkl. med dødelig utgang, samt mulig kryssoverfølsomhet med andre alkylerende stoffer, er rapportert. Paravenøs administrering: Ved utilsiktet paravenøs administrering, skal infusjonen stoppes umiddelbart. Ekstravaskulær syklofosfamidoppløsning aspireres med kanylen og andre tiltak iverksettes. Risiko for vevsskade er liten da aktivering hovedsakelig finner sted i lever. Nedsatt nyre- og leverfunksjon: Se Dosering. Behandlingskontroll: Ved vedlikeholdsdosering må behandlingen avbrytes hvis antallet leukocytter synker <2000 og gjenopptas når antallet er 3000-4000. Ved høydoseterapi skal det ikke gis ny støtdose hvis leukocyttallet er <3500-4500. Dette må kontrolleres minst 1 gang/uke. Ved tegn på toksisk benmargsdepresjon skal også erytrocytter og trombocytter kontrolleres. Bruk av hematopoetisk stimulerende midler (kolonistimulerende faktorer og erytropoetisk stimulerende stoffer) kan vurderes for å redusere risikoen for myelosuppressive komplikasjoner og/eller bidra til å lette tilførsel av planlagt dosering. For å unngå hemoragisk cystitt bør ekstra væske tilføres, ev. diuretika. Cystitt kan også forebygges om behandlingen kombineres med mesna. Ved mikro- og makrohematuri, må behandlingen øyeblikkelig seponeres. Urinsediment skal regelmessig kontrolleres. Glukosemetabolismen hos diabetikere, samt forstyrret lever- og nyrefunksjon før behandling, krever også regelmessig kontroll. Både menn og kvinner i fertil alder bør bruke prevensjonsmidler under og minst 6-12 måneder etter behandling.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01A A01
Aktiveres og metaboliseres via CYP450. Samtidig bruk av CYP450-induktorer eller -hemmere kan føre til interaksjoner og påvirke behandlingseffekten. Substanser som forsinker aktiveringen av syklofosfamid, og som kan påvirke behandlingseffekten er: Amiodaron, prepitant, bupropion, busulfan, ciprofloksacin, flukonazol, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, posakonazol, prasugrel, sulfonamider, telitromycin, tiotepa, vorikonazol. Konsentrasjonsøkning av cytotoksiske metabolitter kan forekomme ved bruk av induktorer, f.eks. rifampicin, fenobarbital, karbamazepin, fenytoin, prikkperikum (johannesurt) og kortikosteroider. Risikoen for induksjon av CYP450 må vurderes ved behandling før eller samtidig med kjente induktorer. Substanser som kan øke konsentrasjonen av toksiske metabolitter, ved å hemme nedbrytningen og redusere nyreutskillelsen: Allopurinol, cimetidin, hydroklortiazider. Samtidig bruk av hiv-proteasehemmere kan øke konsentrasjon av cytotoksiske metabolitter. Regimer basert på proteasehemmere er assosiert med høyere forekomst av infeksjoner og nøytropeni ved bruk av syklofosfamid, doksorubicin og etoposid (CDE), enn ved bruk av NNRTI-baserte regimer. Interaksjoner som påvirker farmakokinetikken for andre legemidler: Ciklosporin: Lavere ciklosporinserumkonsentrasjon er observert ved samtidig bruk. Dette kan føre til økt forekomst av «Graft versus Host Disease». Digoksin, β-acetyldigoksin: Svekket intestinal absorpsjon av digoksin og β-acetyldigoksin er rapportert. Verapamil: Svekket intestinal absorpsjon av oral verapamil er rapportert. Farmakodynamiske interaksjoner: Både økt og redusert effekt av warfarin er rapportert. Forlenget nevromuskulær blokade er rapportert ved samtidig behandling med depolariserende muskelavslappende midler (f.eks suksametonium). Kombinasjonen bør unngås. Syklofosfamids immunsuppressive effekt kan gi redusert vaksinerespons. Bruk av vaksine med levende virus kan gi vaksinefremkalt infeksjon. Følgende legemidler kan potensere toksiske effekter av syklofosfamid: Antrasykliner, cytarabin, trastuzumab (kardiologiske), ACE-hemmere, natalizumab, paklitaksel, zidovudin (hematologiske), azatioprin (levertoksiske), amfotericin B (nyretoksiske), amiodaron, G-CSF, GM-CSF (granulocytt og granulocytt-makrofag kolonistimulerende faktor, lungetoksiske), tamoksifen (tromboemboliske effekter). Strålebehandling av hjerteregion kan øke risikoen for hjertetoksisitet. Alkohol bør unngås under syklofosfamidbehandling pga. økt forekomst av syklofosfamidindusert kvalme og brekninger.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Passerer placentabarrieren. Har en gentoksisk effekt og kan gi fosterskade. Misdannelser hos barn født etter behandling i 1. trimester er rapportert. Eksponering av syklofosfamid i livmor kan gi spontanabort, forsinket fosterutvikling og tydelige fostertoksiske effekter hos nyfødte, inkl. leukopeni, anemi, pancytopeni, alvorlig benmargshypoplasi og gastroenteritt. Ved bruk under graviditet, eller hvis pasienten blir gravid under eller etter behandling, skal det informeres om muligheten for fosterskade. Seksuelt aktive kvinner og menn skal bruke effektiv prevensjon. Kvinner skal ikke bli gravide under behandling. Menn skal ikke befrukte kvinner under og i inntil 6 måneder etter avsluttet behandling.
Amming: Går over i morsmelk. Nøytropeni, trombocytopeni, lavt hemoglobin og diaré er rapportert hos barn som ammes. Kvinner må ikke amme under behandling eller i inntil 48 timer etter at behandling er stoppet.
Fertilitet: Interfererer med oogenesen og spermatogenesen. Kan gi sterilitet hos begge kjønn. Utvikling av sterilitet synes å være avhengig av dose, behandlingsvarigheten og gonadefunksjon. Steriliteten kan være irreversibel hos noen.
Syklofosfamid

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Leukopeni (som kan føre til sekundærinfeksjoner og feber), trombocytopeni, anemi, nøytropeni. Gastrointestinale: Kvalme, brekninger, diaré, forstoppelse, magesmerter. Hud: Alopesi, utslett, urticaria. Lever/galle: Leverfunksjonsforstyrrelser. Nyre/urinveier: Steril hemoragisk cystitt hos ca. 10% ved høydose eller langtidsbruk. Øye: Konjunktivitt. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose. Endokrine: SIADH. Gastrointestinale: Hemoragisk enterokolitt, stomatitt, akutt pankreatitt, sårdannelse i slimhinnen. Hjerte/kar: Kardiotoksiske effekter. Hud: Misfarging av håndflater, negler og fotsåler. Immunsystemet: Anafylaktisk sjokk, anafylaktoid reaksjon. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré, azoospermi/aspermi. Luftveier: Kronisk interstitiell lungefibrose, rhinitt. Nevrologiske: Svimmelhet. Nyre/urinveier: Nekrose i nyretubuli, hemoragisk uretritt, fibrose i urinblæren, atypiske epitelceller i urinblære, renale lesjoner. Stoffskifte/ernæring: Hyponatremi, væskeretensjon, anoreksi. Svulster/cyster: Sekundære maligniteter. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Feber, hodepine, reaksjoner på administreringsstedet, betennelse. Svært sjeldne (<1/10 000): Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnsons syndrom. Ukjent: Blod/lymfe: Myelosuppresjon (manifestert som benmargssvikt), pancytopeni, lymfopeni, disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC), hemolytisk uremisk syndrom (med trombotisk mikroangiopati). Endokrine: Vannintoksikasjon. Gastrointestinale: Gastrointestinal blødning, kolitt, enteritt, blindtarmbetennelse, væskeansamling i buken, betennelse i spyttkjertel, abdominalt ubehag. Hjerte/kar: Hjertestans, kardiogent sjokk, arytmier, ventrikulær arytmi, ventrikkelflimmer, ventrikkel takykardi, supraventrikulær arytmi, atrieflimmer, takykardi, bradykardi, perikardial effusjon (inkl. hjertetamponade), myokardial blødning, hjerteinfarkt, hjertesvikt, venstre ventrikkelsvikt, redusert ejeksjonsfraksjon, kardiomyopati, myokarditt, perikarditt, QT-forlengelse, palpitasjon, lungeemboli, venøs trombose, vaskulitt, perifer iskemi, hyper- og hypotensjon, rødme. Hud: Erythema multiforme, palmar-plantar erytrodysestesi syndrom, erytem i strålebehandlede områder («Raditation recall»-dermatitt, dermatitt, hudinflammasjon, kløe inkl. inflammatorisk kløe), erytem, blemmer, ansiktshevelse, økt svetteutskillelse. Immunsystemet: Immunsuppresjon, overfølsomhetsreaksjon. Infeksiøse: Sepsis, inkl. septisk sjokk, pneumoni, infeksjoner. Kjønnsorganer/bryst: Oligomenoré, infertilitet, svikt i eggstokkfunksjon/sykdom, forstyrrelser i eggløsningen, oligospermi, testikkelatrofi, redusert østrogen i blod, økt gonadotropin i blod. Lever/galle: Venøs-okklusiv leversykdom, hepatitt, kolestatisk hepatitt, cytolytisk hepatitt, kolestase, levertoksisitet med leversvikt, hepatisk encefalopati, ascites, hepatomegali, gulsott, økt bilirubin i blodet, unormal leverfunksjon, økte nivåer av leverenzymer (ASAT, ALAT, ALP, γ-GT). Luftveier: Lunge venøs-okklusiv sykdom, akutt åndenødssyndrom (ARDS), uspesifikk lungesykdom, obliterativ bronkiolitt, pneumonitt, allergisk alveolitt, organisert pneumoni, pulmonal hypertensjon, pleural effusjon, pulmonært ødem, bronkospasme, hypoksi, dyspné, hoste, nesetetthet, nasalt ubehag, rhinoré, nysing, smerter i svelg. Medfødte og genetiske sykdommer: Intrauterin fosterdød, fostermisdannelse, forsinket fosterutvikling, fostertoksiske effekter (inkl. myelosuppresjon og gastroenteritt). Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse, kramper, sklerodermi, myalgi, artralgi. Nevrologiske: Encefalopati, kramper, nevrotoksisitet, posterior reversibel leukoencefalopatisyndrom, myelopati, perifer nøyropati, polynevropati, nevralgi, dysestesi, hypoestesi, parestesi, skjelvinger, dysgeusi, hypogeusi, parosmi. Nyre/urinveier: Nyresvikt/nedsatt nyrefunksjon, nyretubuliforstyrrelser, toksisk nefropati, pyelitt, nekrose i blæren, ulcerøs cystitt, blærekontraktur, hematuri, nefrogen diabetes insipidus, økt kreatinin i blod, økning av blodurea. Psykiske: Forvirring. Stoffskifte/ernæring: Økt/redusert blodglukose. Svangerskap: For tidlig fødsel. Svulster/cyster: Myelodysplastisk syndrom, leukemi, blærecancer, thyreoideacancer, sarkom, Non-Hodgkins lymfom, urinveiscancer, nyrekarsinom, nyrebekkencancer, karsinogen effekt hos avkom, tumorlyse syndrom. Undersøkelser: Økt blodlaktatdehydrogenase, økt C-reaktivt protein. Øre: Døvhet, nedsatt hørsel, tinnitus. Øye: Nedsatt syn, økt tåreflom. Øvrige: Trombose, nekrose, flebitt, multiorgansvikt, dårlig allmenntilstand, influensalignende sykdom, ødem, brystsmerter, asteni, smerte, frysninger, tretthet, sykdomsfølelse.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Doseavhengig toksisitet som myelosuppresjon, urintoksisitet, kardiotoksisitet (inkl. hjertesvikt), venøs-okklusiv leversykdom og stomatitt.
Behandling: Nøye oppfølgning mht. utvikling av toksisitet, spesielt hemotoksisitet. Spesifikt antidot er ikke tilgjengelig. Syklofosfamid og metabolittene er dialyserbare. Rask hemodialyse er indisert ved overdose eller forgiftning. Støttende tiltak, inkl. hensiktsmessige, gjeldende retningslinjer for behandling av ev. samtidig infeksjon, myelosuppresjon eller andre forgiftninger. Profylaktisk cystitt behandling med mesna kan forebygge/ begrense urotoksisk effekt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L01A A01

Egenskaper

Klassifisering: Alkylerende cytostatikum, sennepsgassanalog.
Virkningsmekanisme: Ikke fullstendig klarlagt, men preparatet anses gripe inn i G1- og S-fasen i cellesyklus. DNA alkyleres via dannelse av broer mellom DNA-kjedene. Syklofosfamid hemmer humoral- og cellemediert immunitet og blir derfor også brukt som immunsuppressivt middel.
Absorpsjon: Den biologiske tilgjengeligheten ved oral administrering er ca. 75% og maks. serumkonsentrasjon oppnås etter 1-3 timer.
Proteinbinding: Proteinbindingsgraden for modersubstansen er lav.
Halveringstid: 4-8 timer.
Metabolisme: Syklofosfamid biotransformeres primært i lever til aktive alkylerende metabolitter via CYP450-relaterte enzymer i lever. Mest potente metabolitter er 4-hydroksysyklofosfamid og aldofosfamid.
Utskillelse: Syklofosfamid og dets metabolitter utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolittene kan forårsake kjemisk cystitt i urinblæren. Høyst 20% utskilles uforandret i urinen.

Oppbevaring og holdbarhet

Skal oppbevares ved ≤25°C. Hetteglass som inneholder smeltet virkestoff skal ikke brukes. Smeltet syklofosfamid er en klar eller gulfarget viskøs væske (sees vanligvis i pulveret eller som små dråper på innsiden av hetteglasset). Ferdig tilberedt oppløsning er holdbar inntil 12 timer i romtemperatur (15-25°C), men bør brukes umiddelbart etter tilberedning.

Sist endret: 01.12.2014
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

06.03.2013

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Sendoxan, PULVER TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
200 mg1 stk. (hettegl.)
461693
H-resept
-
69,90CSPC_ICON
500 mg1 stk. (hettegl.)
433089
H-resept
-
120,30CSPC_ICON
1000 mg1 stk. (hettegl.)
468745
H-resept
-
204,40CSPC_ICON

Sendoxan, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 mg100 stk. (blister)
383906
H-resept
-
252,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

ards (akutt lungesviktsyndrom, akutt respiratorisk distressyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

brystcancer (brystkreft, brystsvulst, brysttumor, cancer mammae): Ondartet svulst i brystet hos kvinner. Står for ca. 30% av all kreftsykdom som rammer kvinner. Sykdommen kan behandles på mange måter, blant annet med kirurgi, stråling og kjemoterapi.

cancer (kreft): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes insipidus: Diabetes insipidus er en sykdom der en kjertel i hjernen (hypofysen) ikke fungerer normalt. Dette kan bl.a. skyldes en svulst eller en hodeskade. Sykdommen gir sykelig stor urinmengde. Urinvolumet kan bli over 10 ganger større enn vanlig.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dic (disseminert intravaskulær koagulasjon, forbrukskoagulopati): En sykdomstilstand der blodkomponenter som inngår i blodlevringen danner en mengde blodpropper. Det er mange årsaker til at dette skjer. I de fleste tilfellene oppstår det hudskader, og i fremskredne tilfeller oppstår omfattende blødninger.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

enteritt (tarmbetennelse): Betennelse i tarmen forårsaket av en bakterie- eller virusinfeksjon. Typiske symptomer er diaré, kvalme, oppkast og magesmerter. Noen ganger er det også feber.

enterokolitt (tarmkatarr, tynn- og tykktarmsbetennelse): Betennelse både i tynn- og tykktarmen.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gonadotropin: Gonadotropiner er hormoner som påvirker kjønnskjertlenes funksjon. Kjønnskjertlene er eggstokkene hos kvinner og testiklene hos menn. Disse hormonene stimulerer blant annet sædproduksjon hos menn, og eggdannelsen hos kvinner.

goodpastures syndrom: Sjelden autoimmun sykdom der viktigste symptomer er blodige opphostninger og akutt nyresvikt. Den kan behandles med kjemoterapi, kortikosteroider eller såkalt plasmaferese, der pasientens blodplasma byttes ut.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hemolytisk uremisk syndrom (hus, hemolytisk uremisyndrom): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

hepatisk encefalopati (leverencefalopati): Forstyrrelse i hjernen som skyldes nedsatt leverfunksjon.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hodgkins lymfom (lymfogranulomatose): Ondartede svulster i lymfevevet. Sjelden sykdom som rammer unge mennesker. De vanligste symptomene er først hovne lymfeknuter, og senere, feber, nattesvette og vekttap. Takket være strålebehandling og kjemoterapi kureres de fleste i dag.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

idiopatisk trombocytopenisk purpura (immunologisk trombocytopeni, itp, primær immun trombocytopeni): Tilstand med lavt antall blodplater. Gir små hudblødninger og blåmerker.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kronisk lymfatisk leukemi (kll): (KLL: kronisk lymfatisk leukemi) KLL er en form for blodkreft. Sykdommen er mindre alvorlig enn de akutte leukemiene, og behandlingen startes ikke før det oppstår symptomer. De vanligste symptomene er anemi/blodmangel (med tretthet og økt infeksjonstendens), forstørret milt og hovne lymfeknuter. Behandlingen består av kjemoterapi, kortison og noen ganger fjerning av milten.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungecancer (lungekreft): Lungekreft er en ondartet svulst som oppstår i lungene. Sykdommen er svært alvorlig og utvikler seg vanligvis raskt. Røyking er årsaken til lungekreft for 90% av mennene og for 80% av kvinnene.

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

lungefibrose (pulmonal fibrose): Arrdannelse i lungene.

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

makroglobulinemi: Sykdom med blant annet økt innhold av monoklonalt immunglobulin i blodplasma

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myelom: Kreft i benmargen.

myelopati: Skade eller sykdom i ryggmargen.

nefropati (nyresykdom): Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

seminom: Én av to hovedtyper testikkelkreft (seminom og non-seminom).

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

sklerodermi: Generalisert bindevevssykdom som særlig rammer huden, som blir fortykket og stiv, men også ofte med angrep på blodkar og indre organer.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytter (blodplater): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urinforgiftning (uremi): Økt mengde avfallstoffer i blodet som følge av sviktende nyrefunksjon. Tretthet, kvalme, dårlig appetitt, brekninger, vekttap og plagsom hudkløe er typiske symptomer.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

wegeners granulomatose (granulomatøs polyangiitt): Betennelse i små blodkar, først og fremst i luftveier og nyrer, men andre organer kan også rammes.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).