Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 18.10.2017) er utarbeidet av Novartis.
Står ikke på WADAs dopingliste
Bestill bekreftelse på dopingsøkINFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ampulle 50 μg/ml og 100 μg/ml: Sandostatin: 1 ml inneh.: Oktreotidacetat tilsv. oktreotid 50 μg, resp. 100 μg, melkesyre, mannitol, natriumhydrogenkarbonat, vann til injeksjonsvæsker.
INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass 200 μg/ml: Sandostatin: 1 ml inneh.: Oktreotidacetat tilsv. oktreotid 200 μg, melkesyre, fenol, mannitol, natriumhydrogenkarbonat, vann til injeksjonsvæsker.
PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, suspensjon 10 mg, 20 mg og 30 mg: Sandostatin LAR: Hvert sett inneh.: I) Hetteglass: Oktreotidacetat tilsv. oktreotid 10 mg, resp. 20 mg og 30 mg, poly(DL-laktid-koglykolid), mannitol. II) Ferdigfylt sprøyte: Karmellosenatrium, mannitol, poloksamer 188, vann til injeksjonsvæsker til 2 ml. Langtidsvirkende depotinjeksjon.
Indikasjoner
Sandostatin: Symptomatisk kontroll og reduksjon av veksthormon (GH) og IGF-1 plasmanivåer hos pasienter med akromegali som er utilstrekkelig kontrollert med kirurgisk behandling eller stråling. Akromegalipasienter som ikke egner seg til eller ikke ønsker å gjennomgå kirurgi, eller i interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt. Symptomlindring forbundet med funksjonelle gastroenteropankreatiske (GEP) endokrine tumorer. Det er ikke en antitumorbehandling og den er ikke kurativ. Forebygging av komplikasjoner etter pankreaskirurgi. Øyeblikkelig behandling for å stoppe blødning og beskytte mot gjentatt blødning pga. gastroøsofagusvaricer hos pasienter med cirrhose. Brukes i forbindelse med spesifikk behandling, som endoskopisk skleroterapi. Behandling av TSH-produserende hypofyseadenom når sekresjonen ikke normaliseres etter kirurgi og/eller strålebehandling, hos pasienter hvor kirurgi ikke er egnet eller hos pasienter som har fått strålebehandling, inntil strålebehandling gir effekt. Sandostatin LAR (langtidsvirkende depotinjeksjon): Akromegali når kirurgisk behandling ikke er hensiktsmessig eller effektivt, eller i interimperioden inntil strålebehandling gir full effekt. Behandling av symptomer forbundet med funksjonelle gastroenteropankreatiske endokrine tumorer. Behandling av avanserte nevroendokrine tumorer i mellomtarm eller med ukjent primær opprinnelse, hvor annen opprinnelse enn mellomtarmen er utelukket. Behandling av TSH-produserende hypofyseadenom når sekresjonen ikke normaliseres etter kirurgi og/eller strålebehandling, hos pasienter hvor kirurgi ikke er egnet eller hos pasienter som har fått strålebehandling, inntil strålebehandling gir effekt.Dosering
Sandostatin: Akromegali: Initialt 0,05-0,1 mg som s.c. injeksjon hver 8. eller 12. time. Dosejusteringer bør baseres på månedlige målinger av nivå av GH og IGF-1 (GH <2,5 ng/ml; IGF-1 innenfor normalområde), kliniske symptomer og toleranse. Optimal daglig dose vil hos de fleste pasientene være 0,3 mg. Maks. dose på 1,5 mg daglig bør ikke overskrides. Ved stabil dose bør GH og IGF-1 vurderes hver 6. måned. Dersom GH-nivået ikke er relevant redusert, og forbedring av kliniske symptomer ikke er oppnådd innen 3 måneder etter behandlingsstart, bør behandlingen avbrytes. Gastroenteropankreatiske endokrine tumorer: Initialt 0,05 mg 1-2 ganger daglig som s.c. injeksjon. Avhengig av klinisk respons, effekt på nivå av tumorproduserende hormoner (i tilfeller av karsinoide tumorer, på urinutskillelsen av 5-hydroksyindoleddiksyre), og på toleranse, kan dosen økes gradvis til 0,1 mg, så til 0,2 mg 3 ganger daglig. I spesielle tilfeller kan høyere doser benyttes. Vedlikeholdsdoser må justeres individuelt. Ved karsinoide tumorer bør behandlingen avbrytes ved manglende symptomlindring etter 1 uke, ved den høyeste tolererte dosen. Komplikasjoner etter pankreaskirurgi: 0,1 mg 3 ganger daglig som s.c. injeksjon i 7 påfølgende dager. Behandlingen igangsettes den dagen inngrepet skal foretas, minst 1 time før laparatomi. Blødende øsofagusvaricer: 25 μg/time gis som kontinuerlig i.v. infusjon over 5 dager. Kan brukes i fortynning med fysiologisk saltvann. Tolereres godt ved kontinuerlige intravenøse doser opptil 50 μg/time over 5 dager hos pasienter med cirrhose og blødende gastroøsofagusvaricer. TSH-produserende hypofyseadenom: Mest effektiv dose er 100 μg som s.c. injeksjon 3 ganger daglig. Kan dosejusteres iht. responsen på TSH og thyreoideahormoner. Minst 5 dagers behandling er nødvendig for å bedømme effekten.Sandostatin LAR (langtidsvirkende depotinjeksjon): Akromegali: Det anbefales å starte behandlingen med 20 mg hver 4. uke i 3 måneder. Pasienter som behandles med s.c. Sandostatin kan starte behandlingen med Sandostatin LAR dagen etter siste dose s.c. Sandostatin. Dosejusteringer bør baseres på serumkonsentrasjon av veksthormon (GH), IGF-1 og kliniske symptomer. Hvis kliniske og biokjemiske parametre ikke er fullt kontrollert etter 3 måneder (GH >2,5 μg/liter), kan dosen økes til 30 mg hver 4. uke. Dersom GH, IGF-1 og/eller symptomer ikke er fullt kontrollert ved en dose på 30 mg etter 3 måneder, kan dosen økes til 40 mg hver 4. uke. Hos pasienter med GH-konsentrasjoner konsekvent <1 μg/liter, normaliserte IGF-1-konsentrasjoner i serum, og der de fleste reversible symptomer/tegn på akromegali har forsvunnet etter 3 måneders behandling med 20 mg, kan 10 mg gis hver 4. uke. Det anbefales, spesielt hos denne pasientgruppen på denne lave dosen, å nøye overvåke GH- og IGF-1-serumkonsentrasjoner, samt kliniske tegn/symptomer. Hos pasienter på stabil dose Sandostatin LAR, bør GH og IGF-1 vurderes hver 6. måned. Gastroenteropankreatiske endokrine tumorer: Det anbefales å starte behandlingen med Sandostatin LAR 20 mg hver 4. uke. Pasienter som behandles med s.c. Sandostatin bør fortsette med den etablerte effektive dosen i 2 uker etter første injeksjonen med Sandostatin LAR. For pasienter hvor symptomer og biologiske markører er tilfredsstillende kontrollert etter 3 måneders behandling, kan dosen reduseres til 10 mg hver 4. uke. Dersom symptomene bare delvis er kontrollert etter 3 måneders behandling, kan dosen økes til 30 mg hver 4. uke. Enkelte dager kan symptomer assosiert med gastroenteropankreatiske tumorer øke under behandling med Sandostatin LAR. Da anbefales tilleggsbehandling med s.c. Sandostatin med den dosen som ble brukt før Sandostatin LAR-behandlingen. Dette forekommer hovedsakelig i løpet av de første 2 månedene av behandlingen før terapeutisk konsentrasjon er nådd. Behandling av avanserte nevroendokrine tumorer i mellomtarm eller med ukjent primær tumorlokalisasjon, hvor primær-tumorer med annen opprinnelse enn mellomtarmen er utelukket: Anbefalt dose Sandostatin LAR er 30 mg hver 4. uke. Behandlingen for tumorkontroll bør fortsette så lenge det ikke er tumorprogresjon. TSH-produserende hypofyseadenom: Behandlingen bør starte med 20 mg hver 4. uke i 3 måneder før dosejustering vurderes. Dosen justeres deretter på basis av responsen på TSH og thyreoideahormon.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Halveringstiden kan være økt ved levercirrhose,
men ikke ved fettlever. Justering av vedlikeholdsdosen kan være nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Barn: Begrenset erfaring. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig.
Tilberedning/Håndtering: Se bruksanvisning i pakningsvedlegg. Sandostatin (ampuller/hetteglass): Gis direkte som s.c.
injeksjon (ufortynnet) eller som i.v. infusjon (etter fortynning),
avhengig av indikasjon, se ovenfor. Ved i.v. infusjon må Sandostatin
fortynnes før administrering og kontrolleres visuelt for endret farge
og partikler. Fortynnes i steril fysiologisk saltvannsoppløsning eller
steril glukose (dekstrose) 50 mg/ml (5%) oppløsning. Da preparatet
kan påvirke glukosehomeostasen anbefales det imidlertid at fysiologisk
saltvannsoppløsning benyttes fremfor glukose. Er ikke stabil i TPN
(Total Parenteral Nutrition)-oppløsninger. Ampuller er kun beregnet
for engangsbruk, de skal åpnes rett før administrering og alt ubrukt
legemiddel skal destrueres. Hetteglassene er beregnet for flergangsbruk
og skal ikke punkteres >10 ganger for å forhindre kontaminering. Sandostatin LAR (sett med hetteglass + ferdigfylt sprøyte): Skal tilberedes umiddelbart før bruk, se bruksanvisning i pakningsvedlegget.
Settet oppbevares i romtemperatur i minst 30 minutter den dagen det
skal injiseres (viktig at settet har nådd romtemperatur), men ikke
lenger enn 24 timer.
Administrering: Se pakningsvedlegg. Sandostatin: Gis direkte som s.c. injeksjon (ufortynnet)
eller som i.v. infusjon (etter fortynning), avhengig av indikasjon,
se Dosering og Tilberedning/Håndtering. S.c. injeksjon er mindre smertefull
dersom det injiseres mindre volum (større konsentrasjon) og dersom
injeksjonsvæsken har romtemperatur ved injisering. Gjentatte injeksjoner
på samme sted bør unngås. Pasienter som injiserer seg selv ved s.c.
injeksjon må få nøyaktige instruksjoner fra lege eller sykepleier. Bør gis utenom måltid eller ved sengetid for å redusere frekvensen
av gastrointestinale bivirkninger. Sandostatin
LAR: Bør kun gis av trent helsepersonell, se detaljert
bruksanvisning i pakningsvedlegget. Skal kun gis ved dyp i.m. injeksjon,
vekselvis i høyre og venstre glutealmuskel.
Forsiktighetsregler
Sandostatin og Sandostatin LAR: Veksthormonproduserende tumorer i hypofysen kan noen ganger forstørres og medføre alvorlige komplikasjoner (f.eks. synsfeltdefekter). Det er derfor essensielt med nøye oppfølging. Hvis symptomer på tumorvekst oppstår, bør alternativ behandling overveies. Reduksjon av GH og normalisering av IGF-1 hos kvinner med akromegali kan muligens gjenopprette fertiliteten. Kvinner i fertil alder bør rådes til å bruke sikker prevensjon hvis nødvendig. Ved langtidsbehandling bør thyreoideafunksjonen overvåkes. Leverfunksjonen bør overvåkes under behandling. Kardiovaskulærrelaterte hendelser: Vanlige tilfeller av bradykardi er rapportert, se Interaksjoner. Galleblære og relaterte hendelser: Ultralydundersøkelse av galleblæren anbefales før behandling og under behandling; ca. hver 6. måned med Sandostatin LAR og hver 6.-12. måned med Sandostatin. Første kontroll bør foretas etter 3-6 måneder. Gallesten er vanligvis asymptomatisk. Symptomatisk gallesten bør behandles med gallesyrer eller kirurgi. Glukosemetabolisme: Kan påvirke glukosereguleringen pga. den hemmende virkningen på veksthormon, glukagon og insulin. Postprandial glukosetoleranse kan svekkes og vedvarende hyperglykemi kan forekomme. Hypoglykemi er også rapportert. Hos pasienter med diabetes mellitus type 1 vil oktreotidbehandlingen trolig påvirke glukoseomsetningen, og behovet for insulin kan bli redusert. Hos ikke-diabetikere og hos pasienter med diabetes mellitus type 2 med delvis intakte insulinlagre kan s.c. behandling med oktreotid føre til postprandiale økninger i blodsukkernivået. Det er derfor anbefalt å overvåke glukosetoleranse og antidiabetikabehandling. Oktreotid kan forsterke og forlenge varigheten av hypoglykemi hos pasienter med insulinomer pga. at oktreotid i sterkere grad hemmer utskillelsen av veksthormon (GH) og glukagon enn insulin, og at virkningen på insulin opphører tidligere. Disse pasientene krever nøye oppfølging/overvåkning ved behandlingsstart og ved hver doseendring. Ernæring: Kan endre fettabsorpsjonen hos enkelte. Reduserte vitamin B12-nivåer og unormale schillingtester er observert. Overvåkning av vitamin B12-nivået anbefales hos pasienter som har nedsatt B12-nivå. Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. dose, og er dermed tilnærmet uten natrium. Kun Sandostatin: Gastroenteropankreatiske (GEP) endokrine tumorer: Under behandling av GEP endokrine tumorer kan i sjeldne tilfeller symptomatisk kontroll med oktreotid plutselig utebli og alvorlige symptomer kan raskt gjenoppstå. Dersom behandlingen avsluttes kan symptomene forverres eller gjenoppstå. Øsofagusvaricer: Siden det, etter en blødningsepisode fra øsofagusvaricer, er økt risiko for utvikling av insulinavhengig diabetes eller forandring i insulinbehovet hos pasienter med pre-eksisterende diabetes, er nøye oppfølging av blodsukkeret påkrevd.Interaksjoner
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se H01C B02
Dosejustering av betablokkere, kalsiumkanalblokkere, legemidler som kontrollerer væske- og elektrolyttbalansen, eller insulin og antidiabetika kan være nødvendig. Reduserer intestinal absorpsjon av ciklosporin og forsinker absorpsjonen av cimetidin. Samtidig administrering med bromokriptin øker biotilgjengeligheten av bromokriptin. Somatostatinanaloger kan redusere metabolsk clearance av forbindelser som metaboliseres av CYP450-enzymer. Forsiktighet bør utvises ved bruk av legemidler som hovedsakelig metaboliseres via CYP3A4 og som har et smalt terapeutisk vindu.
Graviditet, amming og fertilitet
Graviditet: Risiko er ikke klarlagt. Dyrestudier indikerer
ingen skadelige effekter mhp. reproduksjonstoksisitet. Bruk under
graviditet bør fortrinnsvis unngås som en forhåndsregel.
Amming: Ukjent om oktreotid går over i human morsmelk.
Går over i morsmelk hos dyr. Amming bør unngås.
Fertilitet: Effekt på human fertilitet er ukjent. Dyrestudier
har vist sent nedfall av testiklene hos hannføll, og ingen effekt
på hann- eller hunnrotter ved doser opptil 1 mg/kg kroppsvekt pr.
dag.
Oktreotid
Bivirkninger
Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, abdominale smerter, kvalme, konstipasjon, flatulens. Lever/galle: Kolelitiase. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Endokrine: Hypotyreoidisme, thyreoideasykdom. Gastrointestinale: Dyspepsi, oppkast, abdominal oppblåsthet, steatoré, løs eller misfarget avføring. Hjerte/kar: Bradykardi. Hud: Pruritus, utslett, alopesi. Lever/galle: Kolecystitt, galleslam, hyperbilirubinemi. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi, nedsatt glukosetoleranse, anoreksi. Undersøkelser: Forhøyet transaminasenivå. Øvrige: Asteni. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Takykardi. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Trombocytopeni. Hjerte/kar: Arytmier. Hud: Urticaria. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner, allergiske-/hypersensitivitetsreaksjoner. Lever/galle: Akutt pankreatitt, akutt hepatitt uten kolestase, kolestatisk hepatitt, kolestase, gulsott, kolestatisk gulsott. Undersøkelser: Økte nivåer av alkalisk fosfatase og gammaglutamyltransferase.Overdosering/Forgiftning
Symptomer: Sandostatin: Begrenset antall overdoser hos
voksne og barn er rapportert. Hos voksne var dosen 2400-6000 µg/dag
som kontinuerlig infusjon (100-250 µg/time) eller s.c. (1500 µg 3
ganger daglig). Rapporterte bivirkninger var arytmi, hypotensjon,
hjertestans, redusert oksygentilførsel til hjernen, pankreatitt, hepatisk
steatosé, diaré, svakhet, døsighet, vekttap, hepatomegali og laktacidose.
Hos barn var dosen 50-3000 µg/dag som kontinuerlig infusjon (2,1-500
µg/time) eller s.c. (50-100 µg). Eneste rapporterte bivirkning var
mild hyperglykemi. Ingen uventede bivirkninger hos kreftpasienter
behandlet med 3000-30 000 µg/dag gitt i oppdelte doser s.c. Sandostatin
LAR: Begrenset antall overdoser med doser 100-163 mg/måned. Eneste
rapporterte bivirkning var hetetokter. Doser opptil 60 mg/måned og
90 mg/måned hver 2. uke var generelt godt tolerert hos kreftpasienter.
Rapporterte bivirkninger var hyppig urinering, tretthet, depresjon,
angst og tap av konsentrasjon.
Behandling: Ev. overdosering behandles symptomatisk.
Egenskaper
Klassifisering: Syntetisk oktapeptidanalog av naturlig forekommende
somatostatin med lignende farmakologiske effekter, men lengre virkningstid.
Virkningsmekanisme: Hemmer patologisk økt sekresjon av veksthormon
samt peptider og serotonin produsert i det gastroenteropankreatiske
(GEP) endokrine system. Hemmer veksthormon betydelig mer enn det hemmer
sekresjon av insulin. Antas å redusere blodgjennomstrømning i portasystemet
gjennom hemming av vasoaktive hormoner.
Absorpsjon: Sandostatin: Raskt og fullstendig etter s.c
injeksjon. Cmax innen 30 minutter. Sandostatin LAR: Serumkonsentrasjonen
når en forbigående topp innen 1 time etter én injeksjon, etterfulgt
av gradvis reduksjon til et lavt, ikke målbart nivå innen 24 timer.
Proteinbinding: 65%. Bindes i ubetydelig grad til blodceller.
Fordeling: Vdss: 0,27 liter/kg.
Halveringstid: 100 minutter etter s.c. injeksjon for Sandostatin.
Total clearance 160 ml/minutt.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Serumkonsentrasjonen holder seg under terapeutisk
nivå de neste 7 dagene hos de fleste pasientene. Terapeutisk nivå
når en platåkonsentrasjon omkring dag 14, og holder seg relativt konstant
de neste 3-4 ukene. Omkring dag 42 reduseres serumkonsentrasjonen
sakte. Samtidig nedbrytes den resterende polymere matriksen fra doseringsformen.
Steady state-serumkonsentrasjon nås etter 3 injeksjoner gitt hver
4. uke.
Sist endret: 06.04.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:
23.02.2018
Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.
Sandostatin, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ampulle:
| Styrke | Pakning Varenr. | Refusjon1 Byttegruppe | Pris (kr)2 | R.gr.3 | SPC |
|---|---|---|---|---|---|
| 50 μg/ml | 5 × 1 ml (amp.) 057455 | H-resept - | 208,10 | C | SPC_ICON |
| 100 μg/ml | 5 × 1 ml (amp.) 057349 | H-resept - | 282,90 | C | SPC_ICON |
Sandostatin, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass:
| Styrke | Pakning Varenr. | Refusjon1 Byttegruppe | Pris (kr)2 | R.gr.3 | SPC |
|---|---|---|---|---|---|
| 200 μg/ml | 5 ml (hettegl.) 057307 | H-resept - | 529,50 | C | SPC_ICON |
Sandostatin LAR, PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, suspensjon:
Ordforklaringer til teksten
Ordforklaringer
abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.
absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.
akromegali: Sykdom som manifesterer seg ved at hender, føtter og ulike deler av ansiktet forstørres. Tilstanden skyldes vanligvis en godartet svulst i hypofysen i hjernen, hvor produksjonen av veksthormon skjer. Svulsten fører til økt produksjon av veksthormon.
alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.
anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.
angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.
arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.
biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.
bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.
cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.
clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.
cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.
cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.
dekstrose (glukose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.
diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.
diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.
dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.
dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.
enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.
fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.
flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.
forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.
gammaglutamyltransferase (γ-gt, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).
gastroenteropankreatiske tumorer: Hormonproduserende svulster med utspring i mage-tarmkanalen eller bukspyttkjertelen.
glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.
gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.
halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.
hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.
hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.
hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.
hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.
hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.
hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.
i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.
i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.
indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.
kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.
kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).
parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).
s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.
steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.
takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.
trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.
tsh: Thyreoideastimulerende hormon.
urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.
utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.
vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.
øsofagusvaricer (gastroøsofageale varicer, åreknuter i spiserøret): Åreknuter i spiserøret.
Finn oss på Facebook