Står ikke på WADAs dopingliste
Bestill bekreftelse på dopingsøkKONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 10 mg/ml: 1 ml inneh.: Rituksimab 10 mg, natriumsitrat, polysorbat 80, natriumklorid, natriumhydroksid, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker.
Indikasjoner
Voksne: Non-Hodgkins lymfom (NHL): Behandling av tidligere ubehandlede pasienter med stadium III-IV follikulært lymfom i kombinasjon med kjemoterapi. Vedlikeholdsbehandling for behandling av pasienter med lymfom som har respondert på induksjonsbehandling. Monoterapi for behandling av pasienter med stadium III-IV follikulært lymfom som er kjemoresistent eller pasienter som er i andre eller senere tilbakefall etter kjemoterapi. Behandling av pasienter med CD20-positive, diffuse store B-celle non-Hodgkins lymfom i kombinasjon med CHOP (syklofosfamid, doksorubicin, vinkristin, prednisolon) kjemoterapi. Kronisk lymfatisk leukemi (KLL): Pasienter med tidligere ubehandlet og residiverende/refraktær KLL i kombinasjon med kjemoterapi. Det foreligger kun begrensede data vedrørende effekt og sikkerhet hos pasienter som tidligere er behandlet med monoklonale antistoffer inkl. rituksimab, og hos pasienter refraktære overfor tidligere behandling med rituksimab pluss kjemoterapi. Revmatoid artritt: Rituksimab i kombinasjon med metotreksat ved alvorlig aktiv revmatoid artritt som ikke har respondert tilfredsstillende, eller som har vist intoleranse overfor andre sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARD), inkl. behandling med én eller flere tumornekrosefaktor (TNF)-hemmere. Rituksimab i kombinasjon med metotreksat er vist å forsinke utvikling av leddødeleggelse (målt ved røntgenundersøkelse) og å forbedre fysisk funksjon. Granulomatose med polyangiitt (GPA) og mikroskopisk polyangiitt (MPA): Rituksimab i kombinasjon med glukokortikoider for induksjon av remisjon ved alvorlig, aktiv GPA (Wegeners) og MPA.Dosering
For å bedre sporbarheten skal preparatnavn og batchnr. tydelig dokumenteres i pasientjournalen. Bør administreres under nøye oppsyn av erfarent helsepersonell og på avdeling med umiddelbar tilgang til fullt resuscitasjonsutstyr. Pasienter som behandles med rituksimab for revmatoid artritt, GPA og MPA må få utdelt pasientkortet ved hver infusjon.Dosejustering i løpet av behandlingen: Det anbefales ikke å redusere rituksimabdosen. I kombinasjon med kjemoterapi bør standard dosereduksjoner for de kjemoterapeutiske legemidlene følges.
Premedisinering: Premedisinering med et antipyretikum og et antihistamin, f.eks. paracetamol og difenhydramin, bør alltid gis før hver rituksimabadministrering. Ved non-Hodgkins lymfom (NHL) og kronisk lymfatisk leukemi (KLL) bør premedisinering med glukokortikoider vurderes dersom rituksimab ikke gis i kombinasjon med glukokortikoidholdig kjemoterapi. Ved revmatoid artritt bør premedisinering med 100 mg i.v. metylprednisolon være fullført 30 minutter før rituksimabinfusjoner for å redusere forekomst og alvorlighetsgrad av infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR). Ved granulomatose med polyangiitt (GPA) eller mikroskopisk polyangiitt (MPA), anbefales det å gi 1000 mg metylprednisolon daglig i.v. i 1-3 dager før 1. rituksimabinfusjon (den siste metylprednisolondosen kan gis på samme dag som 1. rituksimabinfusjon). Dette bør etterfølges av oral prednisolon 1 mg/kg/dag (ikke overskrid 80 mg/dag, og trapp ned så raskt som mulig basert på klinisk behov) under og etter rituksimabbehandling.
Follikulært non-Hodgkins lymfom: Kombinasjonsbehandling: Anbefalt dose: 375 mg/m2 kroppsoverflate, i opptil 8 sykluser, i kombinasjon med kjemoterapi for induksjonsbehandling av tidligere ubehandlede, eller residiverte/refraktære pasienter med follikulært lymfom. Rituksimab skal gis på 1. dag av hver kjemoterapisyklus etter i.v. injeksjon av glukokortikoidkomponenten i kjemoterapien, hvis aktuelt.
Tidligere ubehandlet follikulært non-Hodgkins lymfom: Vedlikeholdsbehandling: Anbefalt dose: 375 mg/m2 kroppsoverflate hver 2. måned (oppstart 2 måneder etter den siste dosen av induksjonsbehandlingen) til sykdomsprogresjon eller i maks. 2 år, som vedlikeholdsbehandling hos pasienter med tidligere ubehandlet follikulært lymfom som har respondert på induksjonsbehandling.
Residivert/refraktært follikulært non-Hodgkins lymfom: Vedlikeholdsbehandling: Anbefalt dose: 375 mg/m2 kroppsoverflate hver 3. måned (oppstart 3 måneder etter den siste dosen av induksjonsbehandlingen) til sykdomsprogresjon eller i maks. 2 år, som vedlikeholdsbehandling hos pasienter med residivert/refraktært follikulært lymfom som har respondert på induksjonsbehandling. Monoterapi: Anbefalt dose: 375 mg/m2 kroppsoverflate 1 gang pr. uke i 4 uker, som induksjonsbehandling hos voksne med stadium III-IV follikulært lymfom som er kjemoresistente eller har hatt ≥2 påfølgende residiv etter kjemoterapi. Ved monoterapi hos pasienter som har respondert på tidligere rituksimabbehandling som monoterapi for residivert/refraktært follikulært lymfom, er anbefalt dose 375 mg/m2 kroppsoverflate 1 gang pr. uke i 4 uker.
Diffuse, store B-celle non-Hodgkins lymfomer: Rituksimab skal brukes i kombinasjon med CHOP kjemoterapi. Anbefalt dose er 375 mg/m2 kroppsoverflate, i 8 sykluser gitt på 1. dag av hver kjemoterapisyklus etter i.v. infusjon av glukokortikoidkomponenten i CHOP. Sikkerhet og effekt av rituksimab i kombinasjon med andre kjemoterapeutika er ikke blitt dokumentert.
Kronisk lymfatisk leukemi (KLL): Det anbefales profylakse med tilstrekkelig hydrering og administrering av en urinsyreproduksjonshemmer (allopurinol) i 48 timer før behandlingsstart for KLL-pasienter for å redusere risikoen for tumorlysesyndrom. For KLL-pasienter som har lymfocyttall >25 × 109/liter anbefales det å administrere prednison/prednisolon 100 mg i.v. kort tid før rituksimabinfusjon, for å redusere hyppighet og alvorlighetsgrad av infusjonsreaksjoner og/eller cytokin frigjøringssyndrom. Anbefalt rituksimabdose i kombinasjon med kjemoterapi for tidligere ubehandlede og residiverende/refraktære pasienter er 375 mg/m2 kroppsoverflate gitt på dag 0 av 1. behandlingssyklus, deretter 500 mg/m2 kroppsoverflate på dag 1 av hver påfølgende syklus, i totalt 6 sykluser. Kjemoterapien bør gis etter rituksimabinfusjonen.
Revmatoid artritt: En behandlingssyklus med rituksimab består av 2 × 1000 mg i.v. infusjoner. Anbefalt rituksimabdose er 1000 mg ved i.v. infusjon, etterfulgt av en andre i.v. infusjon på 1000 mg 2 uker senere. Behovet for ny behandlingssyklus bør evalueres 24 uker etter forrige syklus og gjentatt behandling bør da gis hvis gjenværende sykdomsaktivitet vedvarer, ellers bør ny behandling avventes inntil sykdomsaktiviteten øker. Respons oppnås vanligvis innen 16-24 uker i en innledende behandlingssyklus. Fortsatt behandling bør nøye vurderes hos pasienter som ikke responderer innen denne perioden.
Granulomatose med polyangiitt (GPA) og mikroskopisk polyangiitt (MPA): Anbefalt rituksimabdose for behandling av GPA og MPA er 375 mg/m2 kroppsoverflate, gitt som i.v. infusjon 1 gang i uken i 4 uker (4 infusjoner totalt). Pneumocystis jiroveci-pneumoni (PCP)-profylakse anbefales under og etter behandlingen.
Kontraindikasjoner
Alle indikasjoner: Overfølsomhet for innholdsstoffene eller murine proteiner. Aktiv, alvorlig infeksjon. Alvorlig immunsvikttilstand. Revmatoid artritt, GPA og MPA: Alvorlig hjertesvikt (NYHA klasse IV) eller alvorlig, ukontrollert hjertesykdom.Forsiktighetsregler
Progressiv multifokal leukoencefalopati (PML): Alle pasienter behandlet med rituksimab for revmatoid artritt, GPA og MPA må få utdelt pasientkortet ved hver infusjon. Pasientkortet inneholder viktig sikkerhetsinformasjon til pasienten angående potensielt økt risiko for infeksjoner, inkl. PML. Svært sjeldne tilfeller av dødelig PML er rapportert etter bruk av rituksimab. Pasienten må overvåkes regelmessig mht. nye eller forverrede nevrologiske symptomer eller tegn på PML. Hvis PML mistenkes, bør videre behandling seponeres inntil PML er utelukket. Legen bør evaluere pasienten for å avgjøre om symptomene tyder på nevrologisk dysfunksjon, og hvis tilfelle, om disse kan tyde på PML. Konsultasjon hos nevrolog er da nødvendig. Ved tvil, bør videre undersøkelser vurderes, inkl. MR, fortrinnsvis med kontrast, testing av cerebrospinalvæske (CSF) for JC-virus-DNA og gjentatt nevrologisk evaluering. Legen bør særlig være oppmerksom på PML-symptomer som pasienten selv kanskje ikke legger merke til (f.eks. kognitive, nevrologiske eller psykiske). Pasienten bør rådes til å informere partner/omsorgspersoner om behandlingen, da de kan legge merke til symptomer som pasienten selv ikke er klar over. Ved utvikling av PML må rituksimab seponeres permanent. Når immunsystemet er gjenopprettet hos immunkompromitterte pasienter med PML, er stabilisering og forbedret utfall sett. Det er fortsatt ukjent om tidlig oppdagelse av PML og seponering av rituksimab kan gi samme stabilisering og forbedret resultat. NHL og KLL: Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR): Rituksimab er forbundet med IRR, som kan være relatert til frigivelse av cytokiner og/eller andre kjemiske mediatorer. Cytokin frigjøringssyndrom kan være klinisk vanskelig å skille fra akutte overfølsomhetsreaksjoner. Alvorlige IRR med fatalt utfall er rapportert for i.v. formulering, vanligvis innen 30 minutter til 2 timer etter oppstart av 1. infusjon, og kjennetegnes av lungekomplikasjoner, og i noen tilfeller rask tumorlyse og egenskaper til TLS, i tillegg til feber, frysninger, stivhet, hypotensjon, urticaria, angioødem og andre symptomer. Alvorlig cytokin frigjøringssyndrom er karakterisert ved uttalt dyspné, ofte i sammenheng med bronkospasme og hypoksi, i tillegg til feber, frysninger, skjelvinger, urticaria og angioødem. Syndromet kan være assosiert med noen elementer av TLS som f.eks. hyperurikemi, hyperkalemi, hypokalsemi, hyperfosfatemi, akutt nyresvikt, forhøyet LDH, akutt respirasjonssvikt og død. Akutt respirasjonssvikt kan være kombinert med funn av lungeinfiltrasjon eller lungeødem, synlig på et røntgenbilde av brystet. Syndromet manifesterer seg ofte innen 1-2 timer etter oppstart av 1. infusjon. Pasienter med tidligere nedsatt lungekapasitet eller med tumorinfiltrasjon i lungene kan ha dårligere prognose og må behandles med forsiktighet. Infusjonen må stoppes umiddelbart ved alvorlig cytokin frigjøringssyndrom, og omfattende symptomatisk behandling må igangsettes. Da innledende bedring i kliniske symptomer kan følges av tilbakeslag, bør disse pasientene monitoreres nøye inntil TLS og infiltrasjon av lungene er avdekket eller utelukket. Videre behandling etter fullstendig restitusjon har sjelden gitt gjentatt cytokin frigjøringssyndrom. Pasienter med stor tumormasse eller høyt antall (≥25 × 109/liter) sirkulerende maligne celler, som pasienter med KLL, skal behandles med meget stor forsiktighet da de kan ha høyere risiko for å utvikle særlig alvorlig cytokin frigjøringssyndrom. Disse pasientene må følges svært nøye under hele 1. infusjon. Redusert infusjonshastighet for 1. infusjon eller oppdeling av dosen over 2 dager i den 1. syklusen og påfølgende sykluser bør vurderes hvis antall lymfocytter fortsatt er >25 × 109/liter. Symptomer som cytokin frigjøringssyndrom, hypotensjon og bronkospasme er vanligvis reversible når infusjon avbrytes, samtidig som det gis antipyretikum, antihistamin, samt av og til også oksygen, i.v. saltvann eller bronkodilaterende midler og glukokortikoider ved behov. Anafylaktiske eller andre overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme ved i.v. administrering av proteiner. I motsetning til cytokin frigjøringssyndrom, er det typisk for virkelige overfølsomhetsreaksjoner at de opptrer minutter etter oppstart av infusjon. Legemidler til behandling av overfølsomhetsreaksjoner, som f.eks. adrenalin, antihistaminer og glukokortikoider, skal finnes tilgjengelig for umiddelbar bruk i tilfelle en allergisk reaksjon oppstår under administrering. Reaksjoner som følge av overfølsomhet er mindre hyppig enn reaksjoner knyttet til frigjøring av cytokiner. Ettersom hypotensjon kan forekomme under administrering, bør det overveies å avbryte behandlingen med antihypertensiver 12 timer før infusjon. Hjertesykdommer: Angina pectoris, hjertearytmier (som atrieflutter eller -flimmer), hjertesvikt og/eller hjerteinfarkt, er sett. Pasienter med tidligere hjertesykdom og/eller kardiotoksisk kjemoterapi bør derfor overvåkes nøye. Hematologisk toksisitet: Forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter med nøytrofile <1,5 × 109/liter og/eller trombocytter <75 × 109/liter, pga. begrenset klinisk erfaring. Vanlig fullblodstatus, inkl. telling av nøytrofile granulocytter og trombocytter, skal gjøres under behandling. Infeksjoner: Alvorlige infeksjoner, ink. fatale, kan oppstå. Rituksimab skal ikke administreres hos pasienter med aktiv, alvorlig infeksjon (f.eks. tuberkulose, sepsis og opportunistisk infeksjon). Forsiktighet bør utvises hos pasienter med tilbakevendende eller kroniske infeksjoner i anamnesen, eller med underliggende forhold som ytterligere kan predisponere for alvorlige infeksjoner. Tilfeller av hepatitt B-reaktivering, inkl. dødelig fulminant hepatitt, er rapportert ved rituksimab-behandling, primært hos pasienter eksponert for cytotoksisk kjemoterapi. Begrenset informasjon hos residiverende/refraktære KLL-pasienter, antyder at rituksimabbehandling kan forverre utfallet ved primær hepatitt B-infeksjon. Screening av hepatitt B-virus (HBV) skal utføres før oppstart av behandling. Som et minimum skal dette inkludere HBsAg- og HBcAb-status, som kan komplementeres av andre egnede markører iht. lokale retningslinjer. Pasienter med aktiv hepatitt B-sykdom bør ikke behandles med rituksimab. Pasienter med positiv hepatitt B-serologi (HBsAg eller HBcAb) skal konsultere spesialist i leversykdommer før behandlingsoppstart, og skal følges opp og behandles iht. lokale medisinske standarder for å forebygge hepatitt B-reaktivering. Svært sjeldne tilfeller av PML er rapportert ved bruk ved NHL og KLL. Flertallet av pasientene hadde fått rituksimab i kombinasjon med kjemoterapi eller som en del av et hematopoetisk stamcelle-transplantat. Immunisering: Sikkerheten ved immunisering med levende virale vaksiner etter rituksimabterapi er ikke undersøkt ved NHL og KLL, og vaksinasjon anbefales derfor ikke. Ikke-levende vaksiner kan gis, men responsraten kan være redusert. Revmatoid artritt, granulomatose med polyangiitt (GPA) og mikroskopisk polyangiitt (MPA): Metotreksatnaive populasjoner med revmatoid artritt: Bruk av rituksimab anbefales ikke til pasienter som ikke tidligere har fått metotreksatbehandling. Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR): Rituksimab er forbundet med IRR, som kan være relatert til frigivelse av cytokiner og/eller andre kjemiske mediatorer. Analgetikum/antipyretikum og antihistamin bør alltid gis før hver rituksimabinfusjon. Ved revmatoid artritt bør glukokortikoid gis før hver rituksimabinfusjon. Alvorlige IRR med dødelig utfall er rapportert hos revmatoid artritt-pasienter. Vanligste symptomer er hodepine, kløe, halsirritasjon, flushing, urticaria, annet utslett, hypertensjon og feber. Generelt er andelen som opplever IRR høyere etter 1. infusjon enn etter 2. infusjon i behandlingssyklusene og lavere ved senere sykluser Reaksjonene er vanligvis reversible ved reduksjon av infusjonshastigheten, eller avbrytelse av infusjonen, og administrering av antipyretikum, antihistamin, samt av og til også oksygen, i.v. saltvann eller bronkodilaterende midler og glukokortikoider ved behov. Pasienter med eksisterende hjertesykdom og med tidligere kardiopulmonære bivirkninger skal overvåkes nøye. Avhengig av alvorlighetsgrad på IRR og behovet for intervensjon, skal rituksimab seponeres midlertidig eller permanent. Når symptomene har gått fullstendig tilbake, kan infusjonen i de fleste tilfeller gjenopptas med 50% redusert infusjonshastighet. Legemidler til behandling av overfølsomhetsreaksjoner, f.eks. adrenalin, antihistaminer og glukokortikoider, bør være tilgjengelig for øyeblikkelig bruk i tilfelle en allergisk reaksjon oppstår under infusjonen. Ingen data vedrørende sikkerhet ved moderat hjertesvikt (NYHA klasse III) eller alvorlig, ukontrollert kardiovaskulær sykdom, finnes. Symptomer fra preeksisterende iskemiske hjertelidelser, som angina pectoris, forkammerflimmer og flutter er rapportert hos rituksimabpasienter. Siden hypotensjon kan oppstå under infusjon bør det overveies å holde tilbake antihypertensiver 12 timer før rituksimabinfusjonen. Infeksjoner: Alvorlige infeksjoner, inkl. dødsfall, kan forekomme under behandling. Rituksimab skal ikke gis til pasienter med aktiv, alvorlig infeksjon (f.eks. tuberkulose, sepsis og opportunistiske infeksjoner) eller til alvorlig immunsupprimerte (f.eks. ved svært lave CD4- eller CD8-nivåer). Forsiktighet utvises hos pasienter med tilbakevendende eller kroniske infeksjoner i anamnesen, eller underliggende tilstander som kan predisponere for alvorlig infeksjon, f.eks. hypogammaglobulinemi. Det anbefales å fastslå immunoglobulinnivået før initierende rituksimabbehandling. Ved infeksjon etter rituksimabbehandling, bør hensiktsmessig behandling gis. Før det gis en ny syklus med rituksimabbehandling, bør pasienter undersøkes på nytt mht. mulig risiko for infeksjoner. Svært sjeldne tilfeller av dødelig PML er rapportert etter bruk av rituksimab for behandling av revmatoid artritt og autoimmune sykdommer, inkl. systemisk lupus erythematosus (SLE) og vaskulitt. Hepatitt B-infeksjoner: Tilfeller av hepatitt B-reaktivering, inkl. dødelige utfall, errapportert. Screening av hepatitt B-virus (HBV) skal utføres på alle pasienter før behandlingsoppstart. Som et minimum skal dette inkludere HBsAg- og HBcAb-status. Disse kan komplementeres av andre egnede markører iht. lokale retningslinjer. Pasienter med aktiv hepatitt B-sykdom skal ikke behandles med rituksimab. Pasienter med positiv hepatitt B-serologi (HBsAg eller HBcAb) skal innen behandlingsoppstart konsultere en spesialist i leversykdommer og skal følges opp og behandles iht. lokale medisinske standarder for å forebygge hepatitt B-reaktivering. Forsinket nøytropeni: Nøytrofiltall i blod skal måles før hver administrering og jevnlig opptil 6 måneder etter avsluttet behandling, og ved tegn eller symptomer på infeksjon. Immunisering: Legen bør gjennomgå pasientens vaksinasjonsstatus og følge gjeldende retningslinjer for vaksinering før rituksimabbehandling. Vaksinasjon bør være fullført minst 4 uker før 1. rituksimabadministrering. Sikkerheten av immunisering med levende virale vaksiner etter rituksimabbehandling er ikke undersøkt og vaksinasjon anbefales derfor ikke mens rituksimabbehandling pågår eller mens pasienten er deprivert for perifere B-celler. Ikke-levende vaksiner kan gis, men responsraten kan være redusert. Dersom ikke-levende vaksiner er nødvendig mens pasienten får rituksimabbehandling, bør de være gitt minst 4 uker før neste rituksimabkur påbegynnes. Samtidig/sekvensiell bruk av andre DMARD ved revmatoid artritt: Samtidig bruk av rituksimab og antirevmatika, andre enn de som er spesifisert under Indikasjoner og Dosering for revmatoid artritt, er ikke anbefalt. Begrensede data for fullstendig vurdering av sikkerheten ved sekvensiell bruk av andre DMARD (inkl. TNF-hemmere og andre biologiske legemidler) etter rituksimab-behandling foreligger. Tilgjengelige data indikerer at frekvensen av klinisk relevant infeksjon er uendret når slik behandling brukes hos pasienter som tidligere er behandlet med rituksimab. Pasienten bør imidlertid observeres nøye for tegn på infeksjon dersom biologiske legemidler og/eller DMARD blir brukt etter rituksimabbehandling. Maligniteter: Immunmodulerende legemidler kan øke risikoen for kreftutvikling. Tilgjengelige data, basert på begrenset erfaring ved bruk av rituksimab til revmatoid artritt-pasienter, synes så langt ikke å gi holdepunkt for økt kreftrisiko. En mulig økt risiko for utvikling av solide tumorer kan imidlertid ikke utelukkes på nåværende tidspunkt. Alle indikasjoner: Hudreaksjoner: Alvorlige hudreaksjoner som toksisk epidermal nekrolyse (TEN, Lyells syndrom) og Stevens-Johnsons syndrom, noen fatale, er rapportert. Ved alvorlig hudreaksjon, hvor sammenheng med rituksimab mistenkes, skal behandlingen seponeres permanent. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder opptil 23,06 mmol (eller 530,1 mg) natrium pr. dose. Dette må tas i betraktning hos pasienter som er på en kontrollert natriumdiett.Interaksjoner
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01X C02
Interaksjoner er ikke vist ved samtidig bruk med fludarabin eller syklofosfamid (KLL-pasienter) eller med metotreksat (RA-pasienter). Pasienter med titere fra humant anti-mus antistoff eller humant anti-kimært antistoff (HAMA/HACA) kan få allergiske- eller overfølsomhetsreaksjoner ved behandling med andre diagnostiske eller terapeutiske monoklonale antistoffer.
Graviditet, amming og fertilitet
Bivirkninger
Ved NHL og KLL: Bivirkningene som ble observert hyppigst var IRR som oppstod i løpet av den 1. infusjonen hos de fleste pasientene. Insidensen av infusjonsrelaterte symptomer går vesentlig ned ved etterfølgende infusjoner og er <1% etter 8 doser av rituksimab. De hyppigste alvorlige bivirkningene er infusjonsrelaterte reaksjoner (inkl. cytokin frigjøringssyndrom, tumorlysesyndrom), infeksjoner og kardiovaskulære lidelser. Andre alvorlige bivirkninger som ble rapportert inkluderer hepatitt B-reaktivering og PML. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, leukopeni, febril nøytropeni6, trombocytopeni6. Gastrointestinale: Kvalme. Hud: Pruritus, utslett, alopesi6. Immunsystemet: Infusjonsrelaterte reaksjoner, angioødem. Infeksiøse: Bakterieinfeksjoner, virusinfeksjoner, bronkitt6. Undersøkelser: Lave IgG-nivåer. Øvrige: Feber, frysninger, asteni, hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi, pancytopeni6, granulocytopeni6. Gastrointestinale: Oppkast, diaré, smerter i abdomen, dysfagi, stomatitt, forstoppelse, dyspepsi, anoreksi, irritasjon i hals. Hjerte/kar: Hjerteinfarkt2,4,6, arytmi, atrieflimmer6, takykardi, hjertesykdom, hypertensjon, ortostatisk hypotensjon, hypotensjon. Hud: Urticaria, svette, nattesvette, hudsykdom6. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Infeksiøse: Sepsis, pneumoni6, feberinfeksjon6, herpes zoster6, luftveisinfeksjon6, soppinfeksjon, infeksjon av ukjent etiologi, akutt bronkitt6, sinusitt6, hepatitt B1. Luftveier: Bronkospasme2, respiratorisk sykdom, brystsmerter, dyspné, økt hoste, rhinitt. Muskel-skjelettsystemet: Hypertoni, myalgi, artralgi, ryggsmerter, nakkesmerter, smerter. Nevrologiske: Parestesi, hypoestesi, agitasjon, insomnia, vasodilatasjon, svimmelhet, angst. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, vekttap, perifert ødem, ansiktsødem, økt LDH, hypokalsemi. Øre: Tinnitus, øresmerter. Øye: Lakrimasjonsforstyrrelse, konjunktivitt. Øvrige: Tumorsmerter, flushing, malaise, forkjølelsessyndrom, utmattelse (fatigue)6, skjelving6, multiorgansvikt2,6. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Koagulasjonsforstyrrelser, aplastisk anemi, hematolytisk anemi, lymfadenopati. Gastrointestinale: Utvidelse av abdomen. Hjerte/kar: Venstre ventrikkelsvikt6, supraventrikulær takykardi6, ventrikulær takykardi6, angina6, myokardiskemi6, bradykardi. Luftveier: Astma, bronchiolitis obliterans, lungesykdom, hypoksi. Nevrologiske: Dysgeusi. Psykiske: Depresjon, nervøsitet. Øvrige: Smerter på infusjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Alvorlige hjertelidelser2,4. Immunsystemet: Anafylakse. Infeksiøse: Alvorlig virusinfeksjon, Pneumo-cystis jirovecii. Luftveier: Interstitiell lunge-sykdom5. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Forbigående økning i serum IgM-nivåer, sent forekommende nøytropeni. Gastrointestinale: Gastrointestinal perforasjon5. Hjerte/kar: Hjertesvikt2,4, vaskulitt (hovedsaklig kutan), leukocytoklastisk vaskulitt. Hud: Alvorlig bulløs hudreaksjon, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse (TEN, Lyells syndrom) 5. Immunsystemet: Tumorlysesyndrom2, cytokin frigjøringssyndrom2, serumsyke, infusjonsrelatert, akutt, reversibel trombocytopeni2. Infeksiøse: PML. Luftveier: Respirasjonssvikt2, lungeinfiltrasjon. Nevrologiske: Perifer nevropati, ansiktslammelse3, kranial nevropati, tap av andre sanser3. Nyre/urinveier: Nyresvikt2. Øre: Hørselstap5. Øye: Alvorlig synstap3. Bivirkninger ved revmatoid artritt: Svært vanlige (≥1/10): Immunsystemet: Infusjonsrelaterte reaksjoner under eller innen 24 timer etter infusjon (hypertensjon, kvalme, utslett, feber, kløe, urticaria, irritasjon i hals, hetetokter, hypotensjon, rhinitt, skjelvinger, takykardi, fatigue, orofaryngeal smerte, perifert ødem, erytem). Infeksiøse: Øvre luftveisinfeksjon, urinveisinfeksjoner. Nevrologiske: Hodepine. Undersøkelser: Lave IgM-nivåer. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni. Gastrointestinale: Dyspepsi, diaré, gastroøsofageal refluks, munnsår, øvre magesmerter. Hud: Alopesi. Infeksiøse: Bronkitt, sinusitt, gastroenteritt, tinea pedis. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi/muskel- og skjelettsmerter, artrose, bursitt. Nevrologiske: Parestesi, migrene, svimmelhet, isjias. Psykiske: Depresjon, angst. Stoffskifte/ernæring: Hyperkolesterolemi. Undersøkelser: Lave IgG-nivåer. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Immunsystemet: Infusjonsrelaterte reaksjoner under eller innen 24 timer etter infusjon (generalisert ødem, bronkospasme, tung pust, laryngealt ødem, angionevrotisk ødem, generalisert kløe, anafylaksi, anafylaktoid reaksjon). Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Forsinket nøytropeni. Hjerte/kar: Angina pectoris, atrieflimmer, hjertesvikt, hjerteinfarkt. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Serumsykdom-lignende reaksjon. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse (Lyells syndrom), Stevens-Johnsons syndrom. Infeksiøse: PML, hepatitt B-reaktivering. Bivirkninger ved GPA og MPA: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré. Hjerte/kar: Hypertensjon. Luftveier: Dyspné, hoste, neseblødning. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer, leddsmerter, ryggsmerter. Nevrologiske: Svimmelhet, tremor. Psykiske: Insomnia. Øvrige: Perifert ødem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Gastrointestinale: Dyspepsi, forstoppelse. Hjerte/kar: Flushing (rødme). Hud: Akne. Immunsystemet: Cytokin frigjøringssyndrom. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon, bronkitt, herpes zoster, nasofaryngitt. Luftveier: Tett nese. Muskel-skjelettsystemet: Muskelskjelettsmerter, muskelsvakhet, smerter i ekstremitetene. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi. Undersøkelser: Nedsatt hemoglobin. 1Inkluderer reaktivering av primærinfeksjoner; frekvens basert på R-FC regimet hos residiverende/refraktær KLL. 2Sjeldne dødelige tilfeller er rapportert. 3Tegn og symptomer på kranial nevropati. Forekom ved varierende tidspunkt opptil flere måneder etter avsluttet behandling. 4Observert hovedsakelig hos pasienter med tidligere hjerteproblemer og/eller kardiotoksisk kjemoterapi og forekom oftest i forbindelse med IRR. 5Inkl. dødelige tilfeller. 6Frekvens basert kun på alvorlige (grad ≥3) CTCAE-reaksjoner. Kun høyeste frekvens observert i studiene er rapportert.Egenskaper
Sist endret: 31.01.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
06/2017
Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.
Rixathon, KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:
Ordforklaringer til teksten
Ordforklaringer
abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.
absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.
adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.
agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.
akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.
allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.
alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.
anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.
analgetikum (analgetika, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.
anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.
anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.
angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.
angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.
angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.
antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.
antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).
antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).
antipyretikum (antipyretika, antipyretiske midler): Legemidler som reduserer feber uten å senke normal kroppstemperatur.
artrose (osteoartrose, osteoartritt, slitasjegikt): Nedbrytning av den glatte leddbrusken på overflaten av ben som er tilsluttet et ledd. Nedbrytningen kan være forårsaket av slitasje, skade eller sykdom, og kan gjøre det smertefullt å bevege leddet. Artrose forekommer hovedsakelig hos eldre mennesker. Oftest er det kneledd, hofteledd, fingerledd og ankler som berøres.
arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.
astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.
atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.
atrieflutter (hjerteflutter): Forstyrrelse i de elektriske impulsene i hjertet som gjør at hjertets forkamre trekker seg sammen mye raskere enn normalt. Sammentrekningene ved atrieflutter er langsommere enn ved atrieflimmer.
autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).
bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.
bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.
bursitt (slimposebetennelse): Betennelse som har oppstått i en slimpose. Slimposen skal normalt redusere friksjon mellom bein og annet vev tilknyttet et ledd. Bursitt oppstår ofte i kneleddet der det er mange slimposer.
clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.
ctcae (the common terminology criteria for adverse events): The Common Terminology Criteria for Adverse Events (CTCAE), tidligere kalt The Common Toxicity Criteria (CTC eller NCI-CTC), er et sett av kriterier for klassifisering av bivirkninger av legemidler brukt i kreftbehandling. Klassifiseringen er utviklet av US National Cancer Institute (NCI). CTCAE v5.0 er er siste publiserte versjon, men mange preparatomtaler viser til CTCAE v4.03. Bivirkningene klassifiseres som Grad 1-5, hvor Grad 1 er mild, Grad 2 er moderat, Grad 3 er alvorlig, Grad 4 er livstruende og Grad 5 er død.
diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.
dmard: (DMARD: Disease Modifying Antirheumatic Drugs) Sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler. En gruppe legemidler som brukes mot leddgikt.
dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.
dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.
dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.
erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.
feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).
febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.
fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.
follikulært lymfom (fl): Lymekreft klassifisert som typen non-Hodgkins lymfom. Non-Hodgkins lymfomer representerer flere forskjellige krefttyper. Typebetegnelsen baseres først og fremst på kreftsvulstens mikroskopiske vekstmønster.
forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.
gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.
glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.
glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.
granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.
halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.
hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.
hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.
herpes zoster (helvetesild): Virusinfeksjon i huden, som skyldes vannkoppvirus (varicella zoster-virus).
hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.
hodgkins lymfom (hodgkins sykdom, lymfogranulomatose): Ondartede svulster i lymfevevet. Sjelden sykdom som rammer unge mennesker. De vanligste symptomene er først hovne lymfeknuter, og senere, feber, nattesvette og vekttap. Takket være strålebehandling og kjemoterapi kureres de fleste i dag.
hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.
hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.
hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.
hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.
hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.
hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.
hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.
i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.
indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.
infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.
insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.
kll (kronisk lymfatisk leukemi): (KLL: kronisk lymfatisk leukemi) KLL er en form for blodkreft. Sykdommen er mindre alvorlig enn de akutte leukemiene, og behandlingen startes ikke før det oppstår symptomer. De vanligste symptomene er anemi/blodmangel (med tretthet og økt infeksjonstendens), forstørret milt og hovne lymfeknuter. Behandlingen består av kjemoterapi, kortison og noen ganger fjerning av milten.
koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.
kognitivt: Som har med oppfattelse og tenking å gjøre. Intellektuell tankevirksomhet som fører til forståelse og resonnement.
konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.
kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.
kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).
lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.
lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.
lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.
malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.
migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.
mr (magnettomografi): Ved MR brukes magnetfelt og radiobølger for å fremstille bilder av kroppen.
nøytrofil granulocytt (nøytrofil leukocytt): Vanligste type hvite blodceller. Utgjør normalt 45-75% av totalt antall hvite blodceller.
nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.
pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.
revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.
rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.
sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.
sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.
stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.
stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.
takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.
tinea pedis (fotsopp, tinea interdigitale): Soppinfeksjon på føttene som vanligvis arter seg som et flassende utslett mellom tærne. Smitter ofte gjennom offentlige dusjer, bassenger eller badstuer.
tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.
tls (tumorlysesyndrom): Potensielt livstruende tilstand med hyperurikemi, hyperkalemi, hyperfosfatemi og sekundær utvikling av nyresvikt og hypokalsemi.
trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.
trombocytter (blodplater): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.
tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.
urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.
urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.
utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.
vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.
ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.
Finn oss på Facebook