Rimactazid

Sandoz

Tuberkulosemiddel.

ATC-nr.: J04A M02

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 J04A C01
Isoniazid
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av isoniazid kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Isoniazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at isoniazid er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 29.05.2017) er utarbeidet av Meda.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 J04A B02
Rifampicin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av rifampicin kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Rifampicin har høyt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at rifampicin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 18.10.2016) er utarbeidet av Sanofi AB.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 150 mg/75 mg: Hver tablett inneh.: Rifampicin 150 mg, isoniazid 75 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

For fortsettelsebehandling av tuberkulose i samsvar med Verdens helseorganisasjons (WHOs) retningslinjer. Andre offisielle retningslinjer for riktig bruk av tuberkulosemidler bør også tas hensyn til.

Dosering

Bør gis under veiledning av lege med erfaring innen tuberkulosebehandling. Doseringene kan være forskjellige fra anbefalinger for bruk av tuberkulosemidler gitt i andre offisielle retningslinjer. Rimactazid er et kombinasjonspreparat tiltenkt bruk i fortsettelsesfasen av tuberkulosebehandlingen og skal administreres daglig i den 4 måneder lange fortsettelsesfasen av behandlingen. Rimactazid skal kun brukes når det faste forholdet med rifampicin 150 mg og isoniazid 75 mg tillater behandling av en individuell pasient i samsvar med offisielle anbefalinger og praksis. Se SPC for ytterligere informasjon.
Voksne og barn >30 kg: Normal døgndosering baseres på kroppsvekt: 30-39 kg: 2 tabletter. 40-54 kg: 3 tabletter. 55-70 kg: 4 tabletter. >70 kg: 5 tabletter.
Behandlingsvarighet: 4 måneder.
Behandlingsavbrudd: Hvis fortsettelsesbehandlingen med Rimactazid avbrytes uavhengig av årsak, inkl. manglende compliance, er kombinasjonspreparater med fast dose som Rimactazid kontraindisert hvis behandlingen gjenopptas. Rifampicin og isoniazid må administreres hver for seg når behandlingen gjenopptas, fordi rifampicin da skal gis i en lavere dose. Det bør tas hensyn til offisielle retningslinjer for riktig gjenopptatt behandling med tuberkulosemidler.
Ved kroniske og multiresistente tilfeller: Ved fortsatt sputumpositivitet etter ny veiledet behandling, anbefales standardiserte eller individuelle opplegg for denne pasientkategorien (kategori IV i WHOs anbefalinger).
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Bør brukes med forsiktighet og under streng medisinsk overvåkning. Se Kontraindikasjoner. Nedsatt nyrefunksjon: Bør brukes med forsiktighet ved moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 25-60 ml/minutt). Se Kontraindikasjoner. Barn og ungdom: Rimactazid er ikke passende doseringsform til behandling av barn og ungdom <30 kg. Rimactazid anbefales ikke til barn <6 år pga. risiko for aspirasjon. Eldre: Spesiell dosering er ikke nødvendig, men samtidig nedsatt lever- og/eller nyrefunksjon bør tas med i betraktning. Tilskudd av pyridoksin (vitamin B6) kan være nyttig. Pasienter <30 kg: Rimactazid er ikke passende doseringsform til behandling av disse.
Administrering: Gis oralt som en enkeltdose på fastende mage, minst 1 time før mat.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Tidligere legemiddelindusert hepatitt, akutt leversykdom uavhengig av opphav. Porfyri. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <25 ml/minutt). Samtidig bruk av vorikonazol og proteasehemmere, unntatt ritonavir gitt i full dose eller 600 mg 2 ganger daglig.

Forsiktighetsregler

Anbefales ikke til pasienter <30 kg, barn <6 år og ved kjent ekstremt hurtig/langsom acetyleringsevne. Pasienter bør frarådes å avbryte behandlingen. Hvis fortsettelsesfasen av behandlingen avbrytes, uavhengig av årsak, er faste dosekombinasjoner kontraindisert hvis behandlingen gjenopptas, da rifampicin da skal gis i en lavere dose. Seponeres umiddelbart og gjenopptas ikke ved tegn på overfølsomhet, fra feber og hudreaksjoner til alvorlige reaksjoner. Nedsatt leverfunksjon, underernæring, alkoholisme: Brukes under streng medisinsk overvåkning, spesielt av leverfunksjon, ved nedsatt leverfunksjon eller kronisk leversykdom. Nedsatt leverfunksjon oppstår ofte, men normaliseres vanligvis spontant i løpet av 3. behandlingsmåned. Tegn på leverskade krever seponering, men moderat økning av bilirubin- og/eller transaminaseverdier er i seg selv ingen indikasjon for seponering. Ved klinisk gulsott, transaminaser over 3 × øvre normalgrense eller vedvarende nedsatt leverfunksjon anbefales seponering og bytte til separate formuleringer av komponentene. Alvorlig hepatitt, av og til fatal, kan oppstå selv etter flere måneders behandling. Levertoksisitet er mer vanlig med økende alder og rammer opptil 3% >50 år. Behandling ved kronisk leversykdom, kronisk alkoholisme og underernæring krever nytte-risikovurdering. Pasienter skal avstå fra alkohol under behandlingen. Nedsatt nyrefunksjon: Brukes med forsiktighet ved moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 25-60 ml/minutt). Diabetes mellitus: Kontroll av diabetes kan bli vanskeligere. Epilepsi: Krampesykdommer krever spesiell observasjon ved behandling pga. nevrotoksisitet. Nevropati: Forsiktighet og regelmessige nevrologiske undersøkelser er nødvendig ved perifer neuritt, spesielt ved tidligere alkoholmisbruk. Vitamin B6, gitt i samsvar med offisielle retningslinjer, kan forebygge/redusere nevropati, spesielt hos eldre og underernærte pasienter. Prevensjon: Et ekstra ikke-hormonelt prevensjonsmiddel må brukes under behandlingen. Laboratorietester: Blodbildet skal kontrolleres og leverfunksjonstester skal foretas før, og regelmessig under behandlingen. Behandling seponeres for godt ved trombocytopeni eller purpura.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J04A M02
Inntas minst 1 time før antacida for å unngå redusert biotilgjengelighet av rifampicin og isoniazid. Kortikosteroider kan redusere plasmanivåene av isoniazid ved økt metabolisme og/eller nyreclearance. Rifampicin er en potent induktor av CYP450-enzymer, spesielt CYP3A og CYP2C. Rifampicin induserer også UDP-glukuronyltransferase. Isoniazid hemmer metabolismen av visse legemidler, noe som fører til økte plasmakonsentrasjoner. Visse legemidler påvirkes i motsatt retning av rifampicin og isoniazid, f.eks. fenytoin, warfarin og teofyllin. Nettoeffekten kan ikke forutsis og kan variere over tid. Bruk av følgende legemidler samtidig med rifampicin er kontraindisert: Vorikonazol og proteasehemmere, unntatt ritonavir gitt i full dose eller 600 mg 2 ganger daglig. Bruk av følgende legemidler samtidig med rifampicin anbefales ikke: Nevirapin, simvastatin, orale prevensjonsmidler og ritonavir. Rifampicin kan redusere virkningen av orale prevensjonsmidler, og pasienter som behandles med rifampicin bør bruke en ikke-hormonell prevensjonsmetode. Bruk av følgende legemidler samtidig med rifampicin krever forsiktighet og kontroll av spesifikke parametre eller klinisk overvåking: Kalsiumantagonister, klasse IA antiarytmika (kinidin, disopyramid), orale antikoagulantia, azolantimykotika (unntatt vorikonazol), buspiron, karvedilol, immunsuppressiver (som ciklosporin, takrolimus, sirolimus), klozapin, kortikosteroider, gestrinon, østrogener og progestogener gitt som hormonerstatning (HRT), haloperidol, thyreoideahormoner, metadon, morfin, efavirenz, propafenon, terbinafin, tiagabin, zidovudin, zolpidem, zaleplon, karbamazepin, fenytoin, teofyllin, benzodiazepiner, digitalis, dapson, atovakvon, repaglinid og orale antidiabetika av sulfonylureatypen, betablokkere (dersom de metaboliseres i lever slik som metoprolol, propranolol), kloramfenikol, klaritromycin, telitromycin, trisykliske antidepressiver, p-aminosalisylsyre, cimetidin, meksiletin, nevirapin, fluvastatin, etorocoxib, rofecoxib, imidapril, tropisetron, linezolid. Bruk av følgende legemidler samtidig med isoniazid krever forsiktighet og kontroll av spesifikke parametre eller klinisk overvåking: Halogenerte flyktige anestetika, glukokortikoider, ketokonazol, fenytoin, pyrazinamid, stavudin, karbamazepin, benzodiazepiner, etosuksimid, teofyllin. Oral tyfoidvaksine kan inaktiveres ved samtidig antibiotikaadministrering. Isoniazid kan hemme monoaminoksidase og diaminoksidase. Inntak av føde som inneholder tyramin (f.eks. ost, rødvin) eller histamin (f.eks. tunfisk) kan føre til hodepine, palpitasjoner, rødme etc. Mat som inneholder store mengder tyramin eller histamin skal unngås. Rifampicin kan forsinke galleutskillelsen av kontrastmidler under radiografisk undersøkelse av galleblære.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Behandling bør vurderes i hvert enkelt tilfelle etter at nytten av preparatet er vurdert. Derfor kan preparatet gis under graviditet hvis mulig nytte for moren anses å oppveie mulig risiko for fosteret. Rifampicin: Har teratogene effekter hos dyr i svært høye doser. Ingen data ved bruk hos gravide finnes. Selv om det er rapportert at rifampicin krysser placenta og forekommer i blodet i navlestrengen, er virkningen på humant foster ukjent, hverken alene eller i kombinasjon med andre tuberkulosemidler. Derfor skal rifampicin brukes hos gravide eller fertile kvinner kun hvis potensiell fordele oppveier potensiell risiko for fosteret. Administrering av rifampicin i de siste ukene av graviditeten kan forårsake blødning hos mor og nyfødt spedbarn etter fødsel. Isoniazid: Begrensede data viste at medfødte misdannelser ikke forekom oftere enn det som kan forventes i en normal befolkning. Isoniazid passerer placenta og kan gi nevrotoksiske effekter hos barnet. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Generelt: Ved eksponering i 3. trimester, anbefales oral administrering av fytomenadion (vitamin K) til moren i siste måned av graviditeten og til den nyfødte ved fødsel, da rifampicin kan medføre blødning hos mor eller nyfødt. Tilskudd av pyridoksin (vitamin B6) anbefales under graviditet, da isoniazid kan gi nevrotoksiske effekter hos barnet.
Amming: Rifampicin og isoniazid går over i morsmelk, men det er ikke påvist uheldige effekter hos barn som dies. Amming anbefales imidlertid ikke pga. teoretisk risiko for nevrotoksiske effekter av isoniazid.
Rifampicin|Isoniazid

Bivirkninger

Rifampicin: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Anoreksi, kvalme, buksmerter, oppblåsthet. Hud: Rødme, kløe ev. med hudutslett, urticaria. Nevrologiske: Tretthet, døsighet, hodepine, ørhet, svimmelhet. Øye: Røde øyne, permanent misfarging av myke kontaktlinser. Øvrige: Rødlig misfarging av kroppsvæsker og sekret som urin, sputum, tårer, feces, spytt, svette. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Forbigående leukopeni, eosinofili, trombocytopeni og trombocytopenisk purpura (hovedsakelig ved intermitterende behandling), cerebrale blødninger og dødsfall (ved fortsatt bruk etter purpura), hemolyse, hemolytisk anemi. Endokrine: Menstruasjonsforstyrrelser, utløsning av Addisonkrise. Gastrointestinale: Oppkast, diaré, eroderende gastritt, pseudomembranøs kolitt. Hud: Alvorlige overfølsomhetsreaksjoner (f.eks. eksfoliativ dermatitt, Lyells syndrom og pemfigoide reaksjoner). Lever/galle: Hepatitt eller gulsott, utløsning av porfyri. Nevrologiske: Ataksi, muskelsvakhet. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt pga. hemoglobinuri, hematuri, interstitiell nefritt, glomerulonefritt og tubulær nekrose. Psykiske: Forvirring. Øye: Synsforstyrrelser, alvorlige tegn og symptomer som eksudativ konjunktivitt. Øvrige: Kollaps, sjokk, ødem. Ved intermitterende behandling eller gjenopptatt behandling etter et avbrudd, kan et influensalignende syndrom opptre. Laboratorieverdier: Økte leverenzymer, BUN (blodureanitrogen) og urinsyre. Isoniazid: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, magebesvær. Nevrologiske: Perifer nevropati (vanligvis etter parestesier i føtter og hender). Øvrige: Allergiske reaksjoner, legemiddeleksantem, feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Lever/galle: Hepatitt. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Eosinofili, trombocytopeni, anemi (hemolytisk, sideroblastisk), agranulocytose, lymfadenopati. Endokrine: Påvirkning av hormonmetabolisme som kan gi menstruasjonsforstyrrelser, gynekomasti, Cushings syndrom, pubertas praecox, vanskelig kontrollerbar diabetes, hyperglykemi, metabolsk acidose. Gastrointestinale: Munntørrhet, halsbrann. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, eosinofili, systemiske symptomer. Lupus erythematosus-lignende symptomer, akne. Lever/galle: Alvorlig hepatitt. Nevrologiske: Synsnerveskader, kramper, svimmelhet, ørhet, hodepine, toksisk encefalopati, økt anfallshyppighet ved epilepsi. Nyre/urinveier: Vannlatingsvansker. Psykiske: Psykoser, hyperaktivitet, eufori, søvnløshet. Øvrige: Allergiske reaksjoner, revmatisk syndrom, pellagra, vaskulitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Lever/galle: Fulminant hepatitt. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Pankreatitt. Hjerte/kar: Vaskulitt.Laboratorieverdier: Økte leverenzymer.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Gastrointestinalt ubehag, oppkast, svetting, dyspné, apné, kramper, nyresvikt, leverpåvirkning, svekket bevissthet, generalisert kløe, rødoransje misfarging av hud og urin, ansiktsødem, ev. lungeødem, metabolsk acidose, ketonuri, hyperglykemi, hyperkalemi, periorbitale myoklonier, svimmelhet, tinnitus, skjelving, hyperrefleksi, parestesier, hallusinasjoner, takykardi, arytmier, blodtrykksfall, feber, rabdomyolyse, DIC.
Behandling: Ventrikkeltømming (forutsatt at pasienten ikke har kramper), medisinsk kull, symptomatisk behandling, kontroll av blodgasser, elektrolytter, BUN, glukose etc. Ved kramper og metabolsk acidose gis pyridoksin i.v. 1 g pr. g isoniazid, 5 g ved ukjent dose, 2-3 g som profylakse i fravær av kramper, gjentas ved behov. Pyridoksin bør fortynnes og gis over 30 minutter via infusjonspumpe eller sprøytepumpe. Diazepam i høy dose kan prøves mot kramper hvis pyridoksin ikke er tilgjengelig. I alvorlige tilfeller, respiratorbehandling. Korrigering av metabolsk acidose og elektrolyttforstyrrelser. Sørg for god diurese. Hemodialyse eller hemoperfusjon ved svært alvorlige forgiftninger, dialyse ved nyresvikt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: Kombinasjonspreparater til behandling av tuberkulose J04A M

Egenskaper

Klassifisering: Rifampicin er et antibiotikum i rifamycingruppen og isoniazid er et baktericid tuberkulosemiddel. Rifampicin har baktericid virkning på Mycobacterium tuberculosis og varierende aktivitet overfor andre atypiske arter av Mycobacterium, både ekstra- og intracellulært. Isoniazid har baktericid virkning hovedsakelig på hurtigvoksende populasjoner av M. tuberculosis.
Virkningsmekanisme: Rifampicin: Hemming av RNA-syntese. Isoniazid: Trolig hemming av syntese av mykolsyre, en viktig bestanddel i mykobakterienes cellevegg.
Absorpsjon: Matinntak reduserer absorpsjonshastighet og -grad for rifampicin og isoniazid, maks. plasmakonsentrasjon etter hhv. 2 timer og 1-2 timer.
Proteinbinding: Hhv. 80% og ≤10%.
Fordeling: Vd: Hhv. ca. 55 liter og ca. 43 liter.
Halveringstid: Rifampicin: 3-5 timer, 2-3 timer ved gjentatt dosering. Isoniazid: Vanligvis 1-4 timer (0,5-6 timer avhengig av acetyleringsgrad).
Metabolisme: Rifampicin deacetyleres i lever til den aktive metabolitten, desacetylrifampicin. Isoniazid acetyleres i lever til N-acetylisoniazid, som metaboliseres til isonikotinsyre og monoacetylhydrazin. Genetisk betinget acetyleringsgrad.
Utskillelse: Rifampicin: Hovedsakelig via galle, ca. 10% uendret i urin. Isoniazid: Ca. 75-95% via nyrene i løpet av 24 timer, hovedsakelig som inaktive metabolitter.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 30°C og i originalpakningen for å beskytte mot fuktighet.

Andre opplysninger

Mikrobiologiske metoder brukt til bestemmelse av plasmakonsentrasjoner av folinsyre og cyanokobalamin (vitamin B12) kan ikke brukes under rifampicinbehandling, da rifampicin konkurrerer med bilirubin og BSP. For å unngå falske positive reaksjoner, skal BSP-test foretas morgenen før rifampicinadministrering.

Utleveringsbestemmelser

Skal kun utleveres etter resept/rekvisisjon fra spesialist i infeksjonssykdommer, lungesykdommer eller barnesykdommer, eller fra sykehuslege etter råd fra nevnte spesialister. Navn på spesialist skal oppgis på resepten.

Sist endret: 25.04.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

22.02.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Rimactazid, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg/75 mg60 stk. (blister)
012280
-
-
281,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cushings syndrom: Et symptomkompleks som er forårsaket av langvarig utsettelse av for høye nivåer av glukokortikoider fra binyrebarken, eller også noen ganger langtidsbehandling med glukokortikoider som legemiddel. Syndromet kan gi fedme som spesielt gir seg utslag i ansikt, hals og overkropp. Andre symptomer kan være benskjørhet, høyt blodtrykk, maskulin behåring, menstruasjonsopphør og for mye kroppsvæske.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dic (disseminert intravaskulær koagulasjon, forbrukskoagulopati): En sykdomstilstand der blodkomponenter som inngår i blodlevringen danner en mengde blodpropper. Det er mange årsaker til at dette skjer. I de fleste tilfellene oppstår det hudskader, og i fremskredne tilfeller oppstår omfattende blødninger.

diurese: Urinutskillelse.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

eufori (oppstemthet): Følelse av velvære som kan opptre ved inntak av visse legemidler som f.eks. opioider.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halsbrann (pyrose): En brennende følelse i brystet eller i halsen forårsaket av syre fra magesekken som kommer opp til spiserøret. Årsaken er som regel relatert til en redusert aktivitet av magesekkens lukkemuskel, spiserørsbrokk eller økt abdominalt trykk. Syrenøytraliserende legemidler, H2-reseptorantagonister og protonpumpehemmere er type legemidler som kan brukes mot halsbrann.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobinuri (hemoglobin i urinen): Hemoglobinuri er tilstedeværelse av fritt hemoglobin i urinen, noe som kan tyde på at røde blodceller i blodomløpet av ulike årsaker blir ødelagt.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

monoaminoksidase (mao): (MAO: monoaminoksidase) Enzym som bryter ned såkalte monoaminer som for eksempel serotonin, dopamin og noradrenalin. Enzymet finnes i to former, A og B. Se også MAOH; monoaminoksidasehemmer.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.