Rebif

Merck

Interferon.

ATC-nr.: L03A B07

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt penn 22 μg/0,5 ml og 44 μg/0,5 ml: 1 ferdigfylt penn inneh.: Interferon beta-1a 22 μg (6 mill. IE), resp. 44 μg (12 mill. IE), mannitol 22,5 mg, poloxamer 188, L-metionin, benzylalkohol 2,5 mg, natriumacetat, vann til injeksjonsvæsker til 0,5 ml. For ev. pH-justering brukes eddiksyre eller natriumhydroksid.


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte 22 μg/0,5 ml og 44 μg/0,5 ml: 1 ferdigfylt sprøyte inneh.: Interferon beta-1a 22 μg (6 mill. IE), resp. 44 μg (12 mill. IE), mannitol 22,5 mg, poloxamer 188, L-metionin, benzylalkohol 2,5 mg, natriumacetat, vann til injeksjonsvæsker til 0,5 ml. For ev. pH-justering brukes eddiksyre eller natriumhydroksid.


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i sylinderampulle 22 μg/0,5 ml og 44 μg/0,5 ml: 1 sylinderampulle inneh.: Interferon beta-1a 22 μg (18 mill. IE), resp. 44 μg (36 mill. IE), mannitol 22,5 mg, poloxamer 188, L-metionin, benzylalkohol 2,5 mg, natriumacetat, vann til injeksjonsvæsker til 0,5 ml. For ev. pH-justering brukes eddiksyre eller natriumhydroksid.


Indikasjoner

Alle styrker: For behandling av pasienter med relapserende multippel sklerose. Det er ikke vist effekt hos pasienter med sekundær progressiv multippel sklerose som ikke er attakkpreget. 44 μg/0,5 ml: For behandling av pasienter med en enkeltstående demyelinerende hendelse med aktiv inflammatorisk prosess, dersom alternative diagnoser er utelukket, og dersom det er fastslått at de har høy risiko for å utvikle klinisk definitiv multippel sklerose.

Dosering

Behandlingen skal initieres under tilsyn av lege med erfaring i behandling av sykdommen.
Voksne og ungdom ≥17 år: Ved oppstart av behandlingen anbefales det at pasientene starter med en s.c. dose på 8,8 μg, og at dosen økes til måldosen over en periode på 4 uker, for å utvikle toleranse og dermed redusere bivirkningene initialt, i samsvar med planen nedenfor:

 

Anbefalt titrering
(% av endelig dose)

Titreringsdose for 44 μg
(3 ganger pr. uke)

Uke 1-2

20%

8,8 μg

Uke 3-4

50%

22 μg

Uke 5+

100%

44 μg

1. demyeliniserende hendelse: Anbefalt dose er 44 μg s.c. 3 ganger pr. uke. Relapserende multippel sklerose: Anbefalt dose er 44 μg s.c. 3 ganger pr. uke. 22 μg gitt 3 ganger pr. uke, anbefales til pasienter som etter behandlende spesialists bedømming ikke tolererer høyere dose.
Barn og ungdom 2-17 år: En begrenset mengde data antyder at sikkerhetsprofilen ved administrering 22 eller 44 μg s.c. 3 ganger pr. uke, er den samme som hos voksne.
Barn <2 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Bør ikke brukes.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever- og nyrefunsjon: Forsiktighet og nøye kontroll ved alvorlig lever- eller nyresvikt.
Administrering: Variasjon av injeksjonssted anbefales hver gang. For å redusere de influensalignende symptomene som er forbundet med administrering av Rebif, kan et analgetikum med antipyretisk effekt gis både før og inntil 24 timer etter hver injeksjon. Det er ukjent hvor lang tid behandlingen bør vare. Sikkerhet og effekt er ikke vist gjennom studier på >4 år. Det anbefales at pasienten evalueres i det minste hvert 2. år i den første 4-årsperioden, for så å vurdere på individuell basis om behandlingen skal fortsette.

Kontraindikasjoner

Kjent hypersensitivitet for naturlig eller rekombinant interferon beta eller andre innholdsstoffer. Oppstart av behandling under graviditet. Alvorlig depresjon og/eller suicidale tanker.

Forsiktighetsregler

Trombotisk mikroangiopati (TMA): Trombotisk mikroangiopati, manifestert som trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP) eller hemolytisk-uremisk syndrom (HUS), inkl. dødelige tilfeller, er rapportert i forbindelse med bruk av interferon beta. Hendelsene ble rapportert på ulike tidspunkter i løpet av behandlingen, og kan oppstå fra noen uker til flere år etter behandlingsoppstart. Tidlige kliniske tegn omfatter trombocytopeni, nyoppstått hypertensjon, feber, symptomer i sentralnervesystemet (f.eks. forvirring, parese) og nedsatt nyrefunksjon. Laboratoriefunn som redusert blodplatetall, økt laktatdehydrogenase (LDH) i serum pga. hemolyse og schistocytter (erytrocyttfragmentering) på blodutstryk tyder på TMA. Ytterligere testing av blodplatenivåer, serum-LDH, blodutstryk og nyrefunksjon anbefales ved kliniske tegn på TMA. Hvis TMA blir diagnostisert, er rask behandling nødvendig (plasmautskifting bør overveies), og umiddelbar seponering anbefales. Depresjon/suicidale tanker: Interferoner skal benyttes med forsiktighet ved tidligere eller eksisterende depressive lidelser, spesielt ved tidligere suicidale tanker. Depresjon og suicidale tanker kan opptre i økt grad hos MS-pasienter, samt ved behandling med interferon. Pasienter som behandles med interferon beta-1a må straks kontakte lege, dersom depressive symptomer og/eller suicidale tanker oppstår. Pasienter som viser tegn på depresjon skal følges nøye under behandlingen med interferon og få nødvendig behandling for sin depresjon. Seponering bør vurderes. Krampeanfall: Forsiktighet bør utvises ved tidligere krampeanfall, og ved behandling med antiepileptika, spesielt dersom epilepsien ikke er tilfredsstillende kontrollert. Hjertesykdommer: Pasienter med hjertesykdommer, som angina pectoris, hjertesvikt eller arytmi bør følges nøye for å avdekke ev. forverring av den kliniske tilstanden i forbindelse med behandlingen. Influensalignende symptomer inntrer ofte i forbindelse med behandling med interferon beta-1a, og kan innebære en ekstra belastning ved hjertesykdom. Nekrose på injeksjonsstedet: Pasienter kan få nekrose på injeksjonsstedet. Aseptisk injeksjonsteknikk og varierende injeksjonssted hver gang reduserer risikoen for dette. Injeksjonsmetoden bør gjennomgås regelmessig med pasienter som injiserer seg selv, spesielt med dem som har hatt reaksjoner. Ved sprekker i huden og opphovning eller væsking fra injeksjonsstedet, skal lege straks kontaktes før behandlingen fortsetter. Ved flere lesjoner i huden, bør behandlingen avbrytes inntil skaden er tilhelet. Pasienter med en enkelt hudskade kan fortsette, under forutsetning av at nekrosen ikke er for omfattende. Nedsatt leverfunksjon: Dosereduksjon bør overveies ved ALAT ≥5 ganger øvre normalgrense, og gradvis økes igjen når enzymnivået normaliseres. Ved fravær av kliniske symptomer skal serumnivåene av ALAT følges fra før behandlingsstart og ved 1, 3 og 6 måneder under behandlingen og deretter regelmessig. Behandlingen bør innledes med forsiktighet hos pasienter som har hatt signifikant leversykdom, klinisk fastslått aktiv leversykdom, alkoholmisbruk eller forhøyet serum ALAT (>2,5 ganger øvre normalgrense). Behandlingen skal stoppes hvis ikterus eller andre kliniske symptomer på nedsatt leverfunksjon oppstår. Interferon beta kan forårsake alvorlige leverskader, inkl. akutt leversvikt, hvor de fleste tilfellene oppsto i løpet av de 6 første månedene. Mekanismen for utvikling av symptomatisk leverdysfunksjon er ikke kjent og ingen spesielle risikofaktorer er identifisert. Nefrotisk syndrom: Tilfeller av nefrotisk syndrom med ulike underliggende nefropatier, inkl. fokal segmental glomerulosklerose (FSGS) variant med kollaps, «minimal change disease» (MCD), membranoproliferativ glomerulonefritt (MPGN) og membranøs glomerulopati (MGN) er rapportert under behandling med interferon beta‑preparater. Hendelsene er rapportert på ulike tidspunkter i løpet av behandlingen, og kan oppstå etter flere års behandling. Regelmessig kontroll av tidlige tegn eller symptomer, f.eks. ødem, proteinuri og nedsatt nyrefunksjon anbefales, spesielt ved økt risiko for nyresykdom. Rask behandling av nefrotisk syndrom er nødvendig, og seponering bør vurderes. Unormale laboratorieverdier: Unormale laboratorieverdier kan oppstå. Foruten vanlige laboratorieprøver for kontroll av pasienter med MS anbefales kontroll av leverenzymer og måling av Hb med differensialtelling og blodplatetelling, med jevnlige intervaller (1, 3 og 6 måneder) etter oppstart og deretter regelmessig ved fravær av kliniske symptomer (kontrollene bør gjøres oftere for 44 μg). Forstyrrelser i skjoldkjertelen: Pasienter som behandles med interferon beta-1a kan utvikle nye eller forverrede sykdomstilstander i skjoldkjertelen. Det anbefales derfor kontroll av skjoldkjertelen før behandlingsoppstart, samt hver 6.-12. måned dersom det foreligger en sykdomstilstand. Hvis resultatet er normalt før behandlingen starter, er rutinekontroll ikke nødvendig, men bør utføres ved kliniske tegn på nedsatt funksjon i skjoldkjertelen. Alvorlig nyre- eller leversvikt samt benmargssuppresjon: Forsiktighet og nøye kontroll hos pasienter med alvorlig nyre- eller leversvikt, samt ved alvorlig benmargshemning. Nøytraliserende antistoffer: Nøytraliserende antistoffer kan utvikles under behandlingen. Forekomst av antistoffer reduserer farmakodynamisk respons på interferonbeta-1a (beta-2 mikroglobulin og neopterin). Den kliniske betydningen av antistoffene er ikke fullt klarlagt, men de kan være forbundet med redusert effekt både klinisk og målt ved MRI. Hos pasienter som svarer dårlig på behandlingen, og som samtidig har utviklet nøytraliserende antistoffer, bør behandlende lege vurdere nytten av fortsatt terapi. Bruken av ulike analysemetoder for å påvise antistoffer samt ulike definisjoner for positivt antistoffsvar, begrenser muligheten for å sammenligne antigenisiteten mellom ulike preparater. Andre former for multippel sklerose: Kun begrensede data om sikkerhet og effekt hos sengeliggende med multippel sklerose. Rebif er foreløpig ikke testet hos pasienter med primær progressiv multippel sklerose, og skal derfor ikke brukes på disse pasientene. Benzylalkohol: 22 μg/0,5 ml og 44 μg/0,5 ml inneholder 2,5 mg benzylalkohol pr. dose. 8,8 μg/0,2 ml inneholder 1 mg benzylalkohol pr. dose. Skal ikke gis til for tidlig fødte eller nyfødte babyer. Kan forårsake forgiftninger og allergiske reaksjoner hos spedbarn og barn <3 år. Bilkjøring/bruk av maskiner: Bivirkninger i sentralnervesystemet kan ha innvirkning på pasientens evne til å kjøre bil eller bruke maskiner (f.eks. svimmelhet).

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A B07
Interferoner reduserer aktiviteten til CYP450. Det bør derfor utvises forsiktighet ved bruk av interferon beta-1a i kombinasjon med preparater som har smal terapeutisk indeks og som hovedsakelig metaboliseres via CYP450-systemet, som antiepileptika og noen antidepressiver. Pasienter med multippel sklerose som får interferon beta-1a kan bruke kortikosteroider eller ACTH ved akutte forverringer.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Begrenset erfaring. Data indikerer at det kan være en økt risiko for spontanabort. Oppstart av behandling under graviditet er kontraindisert. Kvinner i fertil alder skal bruke sikker prevensjon. Pasienter som blir gravide eller planlegger graviditet, skal opplyses om potensiell risiko, og seponering bør overveies. Hos pasienter med høy tilbakefallshyppighet før oppstart av behandling, skal risiko for kraftig tilbakefall etter seponering, veies mot mulig økt risiko for spontanabort.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Amming eller behandling bør vurderes å avbrytes pga. risiko for potensielt alvorlige bivirkninger hos barn som ammes.
Fertilitet: Effekt på fertilitet er ikke undersøkt.
Interferon beta|Interferoner (alfa, beta, gamma)

Bivirkninger

Vanligst er influensalignende symptomer. Disse er mest fremtredende ved initiering av behandlingen og hyppigheten reduseres ved vedvarende behandling. Ca. 70% får influensalignende symptomer typisk for interferon, i løpet av de første 6 månedene av behandlingen. Ca. 30% får reaksjoner på injeksjonsstedet, hovedsakelig mild inflammasjon eller rødhet. Asymptomatisk økning av leverfunksjonsverdier og reduksjon av hvite blodlegemer er vanlig. De fleste bivirkninger er milde og svarer bra på dosereduksjon. Ved alvorlige eller vedvarende bivirkninger kan dosen midlertidig reduseres eller behandlingen avbrytes, i samråd med lege. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, lymfopeni, leukopeni, trombocytopeni, anemi. Lever/galle: Asymptomatisk økning av transaminaser. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Inflammasjon eller reaksjoner på injeksjonsstedet, influensalignende symptom. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, oppkast, kvalme. Hud: Kløe, utslett, erytematøst utslett, makulopapuløse utslett, alopesi. Lever/galle: Alvorlig økning i transaminaser. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsmerter, leddsmerter. Psykiske: Depresjon, søvnløshet. Øvrige: Smerte på injeksjonssted, fatigue, stivhet, feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Endokrine: Skjoldkjerteldysfunksjon (oftest hypo- eller hypertyreoidisme). Hjerte/kar: Tromboemboliske hendelser. Hud: Urticaria. Lever/galle: Hepatitt med eller uten ikterus. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Krampeanfall. Øye: Vaskulære sykdommer i retina (f.eks. retinopati, bomullsflekker og obstruksjon av retinal arterie eller vene). Øvrige: Nekrose, indurasjon, hevelse, abscess eller infeksjon på injeksjonsstedet, økt svetting. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Trombotisk mikroangiopati inkl. trombotisk trombocytopenisk purpura/hemolytisk uremisyndrom, pancytopeni. Hud: Quinckes ødem (angioødem), erythema multiforme, erythema multiforme-lignende hudreaksjoner, Stevens-Johnsons syndrom. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Lever/galle: Leversvikt, autoimmun hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Legemiddelindusert lupus erythematosus. Nyre/urinveier: Nefrotisk syndrom, glomerulosklerose. Psykiske: Selvmordforsøk. Øvrige: Cellulitt på injeksjonsstedet. Ukjent frekvens: Luftveier: Pulmonal arteriell hypertensjon (PAH). Tilfeller av PAH er rapportert med interferon beta-preparater ved ulike tidspunkt, inkl. opptil flere år etter oppstart med interferon beta. Nevrologiske: Forbigående nevrologiske symptomer (som hypoestesi, muskelkramper, parestesi, vanskeligheter med å gå, skjelettmuskulær stivhet) som kan ligne multippel sklerose-eksaserbasjon. Behandling med interferoner generelt er assosiert med: Anoreksi, svimmelhet, angst, arytmi, vasodilatasjon, palpitasjon, menoragi, metroragi og økt dannelse av autoantistoffer.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Pasienten bør innlegges på sykehus til observasjon, og ev. gis symptomatisk behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For interferoner L03A B

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Eksakt virkningsmekanisme er ikke avklart. Interferoner er naturlig forekommende glykoproteiner med immunmodulerende, antivirale og antiproliferative egenskaper. Interferon beta-1a har samme aminosyresekvens som naturlig humant interferon beta. Det fremstilles i mammalieceller (kinesisk hamster-ovarieceller) og er glykosylert som det naturlige proteinet. En 2-års kontrollert klinisk studie er gjennomført hos pasienter med en enkeltstående klinisk hendelse som antydet demyelinisering pga. MS. Ved dosering på 44 µg s.c. 3 ganger pr. uke er det vist risikoredusjon på 81% av gjennomsnittlige, unike aktive lesjoner. Sikkerhets- og effektstudier er foretatt på pasienter med relapserende remitterende MS. Ved godkjent dosering minsket frekvensen og alvorlighetsgraden av kliniske forverringer hos pasienter med minst 2 relapser i løpet av de 2 siste årene og med EDSS på 0-5 ved oppstart. Interferon beta-1a har ingen signifikant effekt på funksjonsnedsettelsen hos pasienter med sekundær progressiv multippel sklerose. Attakkraten reduseres med ca. 30% hos disse pasientene. Interferon beta-1a er ennå ikke undersøkt på pasienter med primær progressiv multippel sklerose og bør ikke brukes på disse pasientene.
Absorpsjon: S.c. og i.m. administrering gir likeverdig eksponering og respons på interferon beta-1a.
Halveringstid: Ca. 50-60 timer.
Utskillelse: Hovedsakelig via lever og nyrer.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved 2-8°C (i kjøleskap) i orginalpakning for å beskytte mot lys. Unngå plassering i nærheten av kjøleelement. Skal ikke fryses. Ved reisevirksomhet kan preparatet oppbevares ved høyst 25°C, i en enkeltperiode på opptil 14 dager. Det må deretter oppbevares i kjøleskap og brukes før utløpsdatoen. Applikatoren (RebiSmart eller RebiSlide) inneholdende en sylinderampulle med Rebif må oppbevares i autoinjektorens oppbevaringseske i kjøleskap (2-8°C). Dersom kjøleskap midlertidig er utilgjengelig, kan sylinderampullene oppbevares av pasienten ved høyst 25°C i opptil 14 dager, for deretter å legges tilbake i kjøleskap. Brukes før utløpsdatoen.

Sist endret: 25.04.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

13.07.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Rebif, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt penn:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
22 μg/0,5 ml12 × 0,5 ml (ferdigfylt penn)
461488
H-resept
-
7797,50CSPC_ICON
44 μg/0,5 ml12 × 0,5 ml (ferdigfylt penn)
594930
H-resept
-
8905,60CSPC_ICON

Rebif, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
22 μg/0,5 ml12 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
538496
H-resept
-
7797,50CSPC_ICON
44 μg/0,5 ml12 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
000879
H-resept
-
8905,60CSPC_ICON

Rebif, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i sylinderampulle:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
22 μg/0,5 ml4 × 1,5 ml (sylinderampulle til flergangsbruk)
036108
H-resept
-
7797,50CSPC_ICON
44 μg/0,5 ml4 × 1,5 ml (sylinderampulle til flergangsbruk)
034988
H-resept
-
8905,60CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgetikum (analgetika, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk uremisk syndrom (hus, hemolytisk uremisyndrom): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

ikterus (gulsott): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

ms (multippel sklerose): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sentralnervesystemet (cns): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt svetting (hyperhidrose, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.