Rapamune

Selektivt immunsuppressivt middel.

Står ikke på WADAs dopingliste

MIKSTUR, oppløsning 1 mg/ml: 1 ml inneh.: Sirolimus 1 mg, polysorbat 80, Phosal 50 PG (fosfatidylkolin, propylenglykol, mono- og diglyserider, etanol 20 mg, soya fettsyrer, askorbylpalmitat).

TABLETTER 1 mg og 2 mg: Hver tablett inneh.: Sirolimus 1 mg, resp. 2 mg, laktose, sukrose, hjelpestoffer. Fargestoff: Jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).

Indikasjoner

Profylakse mot organrejeksjon etter nyretransplantasjon hos voksne med lav til moderat immunologisk risikoprofil. Innledningsvis er det anbefalt å bruke sirolimus i kombinasjon med ciklosporin mikroemulsjon og kortikosteroider i 2-3 måneder. Vedlikeholdsbehandling med sirolimus kan fortsettes sammen med kortikosteroider bare hvis ciklosporin mikroemulsjon kan seponeres etter gradvis nedtrapping. Behandling av sporadisk lymfangioleiomyomatose med moderat lungesykdom eller sviktende lungefunksjon.

Dosering

Behandlingen bør igangsettes og følges opp av spesialist i transplantasjonsmedisin.
Profylakse mot organrejeksjon: Initial behandling (2-3 måneder etter transplantasjon): Vanlig doseringsregime er peroral startdose på 6 mg, gitt så tidlig som mulig etter transplantasjonen, etterfulgt av 2 mg daglig inntil resultatene fra terapeutisk legemiddelmonitorering er tilgjengelig. Doseringen bør deretter tilpasses individuelt slik at minimumskonsentrasjonene i fullblod mellom 2 doser blir 4-12 ng/ml (kromatografisk assay). Behandling med sirolimus bør optimaliseres med gradvis nedtrapping av steroider og ciklosporin mikroemulsjon. Foreslått ciklosporin minimumskonsentrasjon mellom 2 doser i de første 2-3 månedene etter transplantasjon er 150-400 ng/ml (monoklonalt assay eller tilsv. teknikk). For å redusere variabiliteten bør sirolimus tas på samme tid i forhold til ciklosporin, 4 timer etter ciklosporindosen. Vedlikeholdsbehandling: Ciklosporin bør trappes gradvis ned over 4-8 uker, og sirolimusdosen bør justeres for å oppnå minimumskonsentrasjon i fullblod mellom 2 doser på 12-20 ng/ml (kromatografisk assay). Sirolimus bør gis sammen med kortikosteroider. Hos pasienter hvor seponering av ciklosporin er mislykket eller ikke kan gjennomføres bør kombinasjonsbehandling med ciklosporin og sirolimus ikke pågå i mer enn 3 måneder etter transplantasjon. Hos disse pasientene bør sirolimus seponeres dersom klinisk tilrådelig, og alternativ immunsuppressiv behandling startes. Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering: Sirolimusnivå i fullblod bør overvåkes nøye ved nedsatt leverfunksjon, når CYP3A4-induktorer eller -hemmere administreres samtidig med sirolimus og etter at disse er seponert, og/eller hvis ciklosporindosen reduseres kraftig eller seponeres. Disse pasientene har mest sannsynlig spesielle doseringsbehov. Terapeutisk legemiddelmonitorering bør ikke være eneste utgangspunkt for justering av sirolimusbehandling. Kliniske tegn/symptomer, vevsbiopsier og laboratorieparametere bør følges nøye. De fleste som får sirolimus 2 mg 4 timer etter ciklosporin, har fullblodkonsentrasjoner (minimumskonsentrasjoner mellom 2 doser) av sirolimus i ønsket område 4-12 ng/ml (uttrykt som kromatografisk assay-verdier). Optimal behandling krever terapeutisk monitorering av legemiddelkonsentrasjonen hos alle pasienter. Optimalt bør dosejusteringer baseres på mer enn én enkel måling av minimumskonsentrasjon mellom 2 doser, utført mer enn 5 dager etter forrige dosejustering. Sirolimus mikstur og tabletter kan byttes på mg pr. mg basis. Minimumskonsentrasjon mellom 2 doser bør måles 1-2 uker etter bytte av formulering eller tablettstyrke, for å bekrefte at minimumskonsentrasjonene mellom 2 doser er innenfor anbefalt område. Etter seponering av ciklosporinbehandling, anbefales en minimumskonsentrasjon mellom 2 doser på 12-20 ng/ml (kromatografisk assay). Ciklosporin hemmer metabolismen av sirolimus, og sirolimusnivåene vil følgelig avta når ciklosporin seponeres hvis ikke sirolimusdosen økes. Sirolimusdosen vil i gjennomsnitt måtte firedobles for å korrigere for både fravær av farmakokinetiske interaksjoner (dobbel økning) og økt immunsuppressivt behov i fravær av ciklosporin (dobbel økning). Sirolimusdosen bør økes i takt med eliminasjonshastigheten for ciklosporin. Hvis ytterligere dosejustering(er) er nødvendig ved vedlikeholdsbehandling (etter ciklosporinseponering), kan dosejusteringene hos de fleste baseres på det enkle forholdet: Ny sirolimusdose = nåværende dose × (ønsket konsentrasjon/nåværende konsentrasjon). Bolusdose bør vurderes i tillegg til ny vedlikeholdsdose, når kraftig økning av minimumskonsentrasjon for sirolimus er nødvendig: Sirolimus bolusdose = 3 × (ny vedlikeholdsdose - nåværende vedlikeholdsdose). Maks. daglig sirolimusdose skal ikke overskride 40 mg. Dersom estimert daglig dose overskrider 40 mg pga. tillegg av bolusdose, skal bolusdosen administreres over 2 dager. Minimumskonsentrasjonen skal overvåkes i minst 3-4 dager etter bolusdose. Måling av sirolimuskonsentrasjoner: Anbefalt 24-timers minimumskonsentrasjonsnivå for sirolimus er basert på kromatografiske metoder. Fullblodkonsentrasjon av sirolimus måles både ved kromatografiske og immunoassay-metoder. Konsentrasjonsverdiene som oppnås med disse ulike metodene er ikke byttbare. Sirolimuskonsentrasjonene oppgitt i Felleskatalogteksten er basert på kromatografiske metoder. Dosejusteringer for å oppnå sirolimuskonsentrasjoner i ønsket område bør gjøres mht. samme bestemmelsesmetode som ble brukt til å bestemme sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom 2 doser. Siden resultatene både er metode- og laboratorieavhengige, samt at de også kan forandre seg med tiden, må justeringer av det terapeutiske målområdet gjøres med detaljert kunnskap om spesifikk metode som benyttes. Legen bør derfor være kontinuerlig informert om hvordan konsentrasjonsbestemmelsene utføres og hvilken metode som brukes lokalt.
Sporadisk lymfangioleiomyomatose (S-LAM): Anbefalt startdose er 2 mg/dag. Minimumskonsentrasjoner i fullblod skal måles etter 10-20 dager, med dosejustering for å opprettholde sirolimusnivå mellom 5-15 ng/ml. Dosejusteringer baseres vanligvis på forholdet: Ny dose = Gjeldende dose × (Målkonsentrasjon/Gjeldende konsentrasjon). Hyppige dosejusteringer basert på «non steady state» sirolimuskonsentrasjoner kan gi over-/underdosering, pga. lang t_¹/₂. Ved justert vedlikeholdsdose bør denne fortsettes i minst 7-14 dager før videre dosejustering med overvåking av konsentrasjonen. Terapeutisk overvåking minst hver 3. måned ved stabil dose. Ingen data på S-LAM-behandling >1 år. Behandlingsnytte bør revurderes ved langtidsbruk.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Sirolimusclearance kan reduseres ved nedsatt leverfunksjon. Ved alvorlig nedsatt leverfunksjon er det anbefalt at vedlikeholdsdosen reduseres med ca. 50%. Sirolimus-minimumskonsentrasjonene i fullblod mellom 2 doser bør overvåkes nøye ved nedsatt leverfunksjon. Endring av startdosen er ikke nødvendig. Ved alvorlig nedsatt leverfunksjon bør monitorering, etter dosejustering eller etter bolusdose, utføres hver 5.-7. dag inntil 3 etterfølgende minimumsnivåer har vist stabile konsentrasjoner, grunnet forsinkelsen i å oppnå steady state pga. forlenget halveringstid. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen doseringsanbefaling kan gis. Eldre: Det foreligger ikke tilstrekkelig informasjon til å kunne si om spesifikke doseanbefalinger er nødvendig. Farget/mørkhudet populasjon: Begrenset informasjon indikerer at fargede/mørkhudede nyretransplanterte pasienter (spesielt afroamerikanere) trenger høyere dose og minimumsblodkonsentrasjonsnivåer mellom 2 doser for å oppnå samme effekt som pasienter med lys hud. Effekt- og sikkerhetsdata er for begrenset til å kunne gi spesifikke anbefalinger for bruk.

Tilberedning/Håndtering: Mikstur: Skal fortynnes i enten vann eller appelsinjuice før inntak, se bruksanvisning i pakningsvedlegg.

Administrering: Bør tas konsekvent med eller uten mat for å redusere variabiliteten. Grapefruktjuice bør unngås. Mikstur: Bør inntas umiddelbart etter fortynning, se pakningsvedlegg. Tabletter: Skal svelges hele. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses eller deles.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Miksturen inneholder soyaolje og skal ikke brukes ved peanøtt- eller soyaallergi.

Forsiktighetsregler

Bruk av sirolimus er ikke tilstrekkelig studert hos nyretransplanterte med høy immunologisk risiko, og anbefales derfor ikke. Hos nyretransplanterte med forsinket transplantatfunksjon, kan sirolimus forsinke bedring av nyrefunksjon. Overfølsomhetsreaksjoner, inkl. anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, angioødem, eksfoliativ dermatitt og overfølsomhetsvaskulitt, er blitt satt i sammenheng med sirolimus. Nyrefunksjonen bør overvåkes ved samtidig administrering av sirolimus og ciklosporin. Ved forhøyede serumkreatininnivåer bør egnet justering av immunsuppressiv behandling overveies. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av andre legemidler som er kjent for å ha skadelig effekt på nyrefunksjonen. Ved samtidig behandling med sirolimus og ciklosporin i >3 måneder er det sett høyere serumkreatininnivåer og lavere kalkulert glomerulærfiltrasjon enn ved behandling med ciklosporin og placebo eller azatioprin. Når ciklosporinbehandlingen kan seponeres, er serumkreatininnivåene lavere, beregnet glomerulærfiltrasjon høyere, og insidens av maligne tilstander lavere enn ved fortsatt ciklosporinbehandling. Vedvarende samtidig administrering kan ikke anbefales. Bruk av sirolimus, mykofenolatmofetil og kortikosteroider i kombinasjon med induksjon av IL-2 reseptor antistoff (IL-2R Ab) hos de novo nyretransplanterte, anbefales ikke. Periodevis kvantitativ monitorering av proteinutskillelse i urin anbefales. Økt proteinutskillelse i urin er sett 6-24 måneder etter bytte fra kalsineurinhemmer til sirolimus. Nyoppstått nefrose (nefrotisk syndrom) er også rapportert. Bytte fra kalsineurinhemmeren takrolimus til sirolimus hos nyretransplanterte på vedlikeholdsbehandling er forbundet med ugunstig sikkerhetsprofil uten effekt/nytte, og anbefales derfor ikke. Samtidig bruk av sirolimus og kalsineurinhemmer kan øke risikoen for kalsineurinhemmerindusert hemolytisk uremisk syndrom/trombotisk trombocytopenisk purpura/trombotisk mikroangiopati. Samtidig administrering av sirolimus og HMG-CoA-reduktasehemmere og/eller fibrater tolereres godt i kliniske studier. Pasienten bør overvåkes for forhøyede lipider, og pasienter som får HMG-CoA-reduktasehemmer og/eller fibrat bør overvåkes for utvikling av rabdomyolyse og andre bivirkninger som beskrevet i de resp. Felleskatalogtekstene for disse legemidlene. Immunsuppressiver kan påvirke vaksinasjonsresponsen. Ved behandling med immunsuppressiver, inkl. sirolimus, kan vaksinasjonen være mindre effektiv. Bruk av levende vaksiner bør unngås ved sirolimusbehandling. Immunsuppresjon kan gi økt risiko for infeksjoner og ev. utvikling av lymfomer og annen malign sykdom, spesielt i hud. Eksponering for sollys og UV-lys skal begrenses ved å benytte beskyttende klær og solkrem med høy faktor. For kraftig immunsuppresjon kan øke risikoen for infeksjoner inkl. opportunistiske infeksjoner (bakterielle, sopp, virus og protozo), infeksjoner med dødelig utgang og sepsis. Hos nyretransplanterte er BK-virusassosiert nefropati og JC-virusassosiert progressiv multifokal leukoencefalopati (PML) blant infeksjonene som kan oppstå. Infeksjonene er ofte relatert til stor, total immunsuppressiv belastning, som kan medføre alvorlige eller fatale tilstander som legene bør vurdere som differensialdiagnose hos immunosupprimerte pasienter med nedsatt nyrefunksjon eller nevrologiske symptomer. Pneumocystis carinii-pneumoni er rapportert hos nyretransplanterte som ikke fikk antimikrobiell profylakse. Antimikrobiell profylakse mot Pneumocystis carinii-pneumoni bør derfor gis de første 12 månedene etter transplantasjonen. Cytomegalovirus-profylakse anbefales i 3 måneder etter nyretransplantasjon, særlig hos pasienter med økt risiko. Sikkerhet og effekt av sirolimus til lever- og lungetransplanterte er ikke klarlagt og anbefales derfor ikke. Bruk av sirolimus og ciklosporin/takrolimus hos de novo levertransplanterte er assosiert med en økning i hepatisk arterietrombose, hvorav de fleste tilfellene førte til organavstøtning eller død. I en klinisk studie med levertransplanterte pasienter som enten byttet fra en kalsineurinhemmer til sirolimus eller fortsatte med kalsineurinhemmer, er det ikke vist overlegen GFR ved 12 måneder for sirolimus. Antall dødsfall er større hos gruppen som byttet til sirolimus, men ikke signifikant forskjellig. Antallet som avbrøt studien prematurt, bivirkninger generelt (og spesielt infeksjoner) og biopsi påvist akutt avstøtning av lever ved 12 måneder, er alle signifikant større hos gruppen som byttet til sirolimus. For ytterligere informasjon se SPC. Bronkial anastomoseruptur (flest fatale tilfeller) er rapportert hos de novo lungetransplanterte ved bruk av sirolimus. Nedsatt eller forsinket sårheling hos nyretransplanterte som bruker sirolimus, inkl. lymfocele og sårdehiscens, er rapportert. Pasienter med BMI >30 kg/m² kan ha økt risiko for unormal sårheling. Væskeakkumulasjon, inkl. perifert ødem, lymfeødem, pleuraeffusjon og perikardiale effusjoner (inkl. hemodynamisk signifikante effusjoner hos barn og voksne), er rapportert hos pasienter som bruker sirolimus. Bruk av sirolimus kan gi økt serumnivå av kolesterol og triglyserider, som kan kreve behandling. Hyperlipidemi bør overvåkes, og dersom dette oppdages bør tiltak som diett, trening og lipidsenkende midler igangsettes. Før en setter i gang med immunsuppressiv behandling som inkl. sirolimus, bør risiko/nytte overveies hos pasienter med stadfestet hyperlipidemi. På samme måte bør risiko/nytte av videre sirolimusbehandling revurderes ved alvorlig refraktær hyperlipidemi. Hjelpestoffer: Tablettene inneholder sukrose og laktose, og bør ikke brukes ved fruktoseintoleranse, glukose-galaktosemalabsorpsjon, sukrase-isomaltasemangel, galaktoseintoleranse eller total laktasemangel. Miksturen inneholder ≤2,5% (v/v) etanol. En bolusdose på 6 mg inneholder ≤150 mg alkohol, tilsv. 3 ml øl eller 1,25 ml vin. Denne dosen kan være skadelig for personer som har alkoholproblemer, og bør tas hensyn til hos gravide, ammende, barn og høyrisikogrupper (f.eks. ved leversykdommer eller epilepsi). Vedlikeholdsdoser på ≤4 mg inneholder ≤100 mg etanol, som sannsynligvis er for lite til å være skadelig.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L04A A10

Liste over interaksjoner (36 treff):

	Sirolimus L04A A10 Erytromycin J01F A01 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (gjennomsnittlig 4 ganger i interaksjonsstudie), økt risiko for bivirkninger Interaksjonsmekanisme Erytromycin hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Anslagvis 60-80% reduksjon av sirolimus mens erytromycinbehandlingen pågår. Interaksjonsgrad vil variere mye og alternativt antibiotikum bør vurderes framfor dosejustering. Dersom erytromycin velges, bør serumkonsentrasjon av sirolimus monitoreres Legemiddelalternativer Azitromycin og spiramycin hemmer ikke CYP3A4 i relevant grad Kildegrunnlag Interaksjonsstudier og kasusrapporter Kilder Claesson K, et al. Sirolimus and erythromycin interaction: two cases. Transplant Proc 2001;33:2136 SPC Rapamune
	Sirolimus L04A A10 Grapefruktjuice (ikke angitt) Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (basert på data med andre kraftige hemmere av CYP3A4, vil konsentrasjon av sirolimus kunne øke til minst det dobbelte). Interaksjonsmekanisme Grapefruktjuice hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Molden E, Spigset O. Frukt og bær - interaksjoner med legemidler. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 3218-20. SPC Rapamune Seden K, Dickinson L, Khoo S et al. Grapefruit-drug interactions. Drugs 2010; 70: 2373-407.
	Sirolimus L04A A10 Indinavir J05A E02 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus, økt risiko for bivirkninger Interaksjonsmekanisme Indinavir hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av kraftig interaksjon og stor individuell variasjon i interaksjonsgrad. Dersom legemidlene likevel må kombineres, kan dosen av sirolimus forsøksvis reduseres under nøye klinisk oppfølging, inkludert monitorering Legemiddelalternativer Ingen åpenbare Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Inaba T, et al. HIV protease inhibitors, saquinavir, indinavir and ritonavir: inhibition of CYP3A4-mediated metabolism of testosterone and benzoxazinorifamycin, KRM-1648, in human liver microsomes. Toxicol Lett 1997;93:215-9 Jain AK, et al. Nelfinavir, a protease inhibitor, increases sirolimus levels in a liver transplantation patient: a case report. Liver Transpl 2002;8:838-40 Mouly S, et al. Effect of widely used combinations of antiretroviral therapy on liver CYP3A4 activity in HIV-infected patients. Br J Clin Pharmacol. 2006;62:200-9 www.cyp450.no
	Sirolimus L04A A10 Itrakonazol J02A C02 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (i størrelesorden 5-10 ganger), økt risiko for bivirkninger/toksiske effekter. Interaksjonsmekanisme Itrakonazol hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4. På grunn av lang halveringstid for itrakonazol kan interaksjonen vedvare i 1-2 uker etter avsluttet behandling med itrakonazol. Dosetilpasning Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av kraftig interaksjon og stor individuell variasjon i interaksjonsgrad. Dersom legemidlene likevel må kombineres, kan dosen av sirolimus forsøksvis reduseres (forslagsvis til 1/5-1/10 av vanlig dose) under nøye klinisk oppfølging, inkludert monitorering av konsentrasjonen av sirolimus. Legemiddelalternativer Dersom lokal soppbehandling ikke er aktuelt, er det ingen åpenbare alternativer. Fluvastatin, pravastatin og rosuvastatin interagerer ikke med azolantimykotika i klinisk signifikant grad. Kildegrunnlag Kasusrapporter Kilder Kuypers DR, et al. Drug interaction between itraconazole and sirolimus in a primary renal allograft recipient. Transplantation 2005;79:737 Said A, et al. Sirolimus-itraconazole interaction in a hematopoietic stem cell transplant recipient. Pharmacotherapy 2006;26:289-95
	Sirolimus L04A A10 Johannesurt Perikum Prikkperikum N06A X25 - Prikkperikum Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus (rundt 80 % basert på data med den kraftige enzyminduktoren rifampicin). Mangelfull effekte av sirolimus må påregnes. Interaksjonsmekanisme Johannesurt øker metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Dosetilpasning Kombinasjonen bør unngås på grunn av kraftig og uforutsigbar interaksjon med forventet stor individuell variasjon i interaksjonsgrad. Observer at det tar 1-2 uker fra johannesurt seponeres til interaksjonseffekten er borte. Legemiddelalternativer Johannesurt bør seponeres. Eventuelt kan oppstart med et annet antidepressivt legemiddel, for eksempel et SSRI-preparat, vurderes. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Rapamune Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 – kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5. Zhou SF, Lai X. An update on clinical drug interactions with the herbal antidepressant St. John's wort. Curr Drug Metab 2008; 9: 394-409.
	Sirolimus L04A A10 Ketokonazol J02A B02 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (gjennomsnittlig 11 ganger i interaksjonsstudie), økt risiko for bivirkninger Interaksjonsmekanisme Ketokonazol hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av kraftig interaksjon og stor individuell variasjon i interaksjonsgrad. Dersom legemidlene likevel må kombineres, kan dosen av sirolimus forsøksvis reduseres under nøye klinisk oppfølging, inkludert monitorering av serumkonsentrasjon Legemiddelalternativer Dersom lokal soppbehandling ikke er aktuelt, er det ingen åpenbare alternativer Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder SPC Rapamune
	Sirolimus L04A A10 Klaritromycin A02B D04 - Pantoprazol, amoksicillin og klaritromycin A02B D05 - Omeprazol, amoksicillin og klaritromycin A02B D06 - Esomeprazol, amoksicillin og klaritromycin A02B D07 - Lansoprazol, amoksicillin og klaritromycin A02B D09 - Lansoprazol, klaritromycin og tinidazol A02B D11 - Pantoprazol, amoksicillin, klaritromycin og metronidazol J01F A09 - Klaritromycin Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus, økt risiko for bivirkninger Interaksjonsmekanisme Klaritromycin hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Anslagvis 60-80% reduksjon av sirolimus mens klaritromycinbehandlingen pågår. Interaksjonsgrad vil variere mye og alternativt antibiotikum bør vurderes framfor dosejustering. Dersom klaritromycin velges, bør serumkonsentrasjon av sirolimus monitoreres Legemiddelalternativer Azitromycin og spiramycin hemmer ikke CYP3A4 i relevant grad Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Claesson K, et al. Sirolimus and erythromycin interaction: two cases. Transplant Proc 2001;33:2136 SPC Rapamune www.cyp450.no
	Sirolimus L04A A10 Posakonazol J02A C04 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (gjennomsnittlig ca. 9 ganger i interaksjonsstudie, økt risiko for bivirkninger) Interaksjonsmekanisme Posakonazol hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av kraftig interaksjon og stor individuell variasjon i interaksjonsgrad. Dersom legemidlene likevel må kombineres, kan dosen av sirolimus forsøksvis reduseres under nøye klinisk oppfølging, inkludert monitorering av konsentrasjon Legemiddelalternativer Dersom lokal soppbehandling ikke er aktuelt, er det ingen åpenbare alternativer Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Moton A, et al. Effects of oral posaconazole on the pharmacokinetics of sirolimus. Curr Med Res Opin 2009 ; 25(3): 701-7. www.cyp450.no
	Sirolimus L04A A10 Ribosiklib L01X E42 Vis detaljer Situasjonskriterium Hvis ikke kombinasjonen kan unngås, må dosen av ciklosporin reduseres og pasienten følges svært nøye opp. Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (usikkert hvor stor effekten vil bli, men kanskje i størrelsesorden 4 ganger). Interaksjonsmekanisme Hemmet metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning En betydelig reduksjon i sirolimusdosen kan bli nødvendig, kanskje ned til halvparten til en fjerdedel av opprinnelig dose. Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på bivirkninger og med monitorering av konsentrasjonen av sirolimus, og dosen eventuelt justeres ytterligere ut fra dette. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Kisquali Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 - kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
	Sirolimus L04A A10 Ritonavir J05A E03 - Ritonavir J05A P52 - Dasabuvir, ombitasvir, paritaprevir og ritonavir J05A P53 - Ombitasvir, paritaprevir og ritonavir J05A R10 - Lopinavir og ritonavir Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (i størrelsesorden 10 ganger basert på andre kraftige enzymhemmere), økt risiko for bivirkninger/toksiske effekter. Interaksjonsmekanisme Ritonavir hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Dosetilpasning Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av kraftig interaksjon og stor individuell variasjon i interaksjonsgrad. Dersom legemidlene likevel må kombineres, må dosen av sirolimus reduseres, for eksempel til i størrelsesorden 1/10 av vanlig, under nøye klinisk oppfølging inkludert monitorering av serumkonsentrasjonen. Legemiddelalternativer Ingen åpenbare Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Jain AK, et al. Nelfinavir, a protease inhibitor, increases sirolimus levels in a liver transplantation patient: a case report. Liver Transpl 2002;8:838-40 Mouly S, et al. Effect of widely used combinations of antiretroviral therapy on liver CYP3A4 activity in HIV-infected patients. Br J Clin Pharmacol. 2006;62:200-9 www.cyp450.no
	Immunsuppressive midler L04 Vaksiner, levende J07A N01 - Tuberkulose, levende, svekket J07A P01 - Tyfoid, oral, levende, svekket J07B D52 - Meslinger, kombinasjoner med kusma og rubella, levende svekket J07B D54 - Meslinger, kombinasjoner med kusma, rubella og varicella, levende svekket J07B F02 - Poliomyelitt oral, trivalent, levende, svekket J07B H01 - Rotavirus, levende, svekket J07B H02 - Rotavirus, femverdig, levende, assorterte J07B K01 - Varicella, levende, svekket J07B K02 - Zoster, levende svekket J07B L01 - Gulfeber, levende, svekket Vis detaljer Klinisk konsekvens Risiko for generalisert infeksjon ved bruk av levende, svekkede vaksiner. Interaksjonsmekanisme En direkte effekt av pasientens immunsuppresjon. Justering av doseringstidspunkt Vaksinasjon med levende vaksiner bør utsettes til minst 6-12 uker etter at det immunsuppressive midlet er seponert. Legemiddelalternativer Bruk vaksine som er inaktivert/inneholder renset antigen hvis det er tilgjenegelig mot aktuelt agens. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Folkehelseinstituttet. Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell: Vaksinasjon og samtidig bruk av andre legemidler.
	Sirolimus L04A A10 Vorikonazol J02A C03 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (gjennomsnittlig 9-11 ganger i interaksjonsstudier), økt risiko for bivirkninger. Kombinasjonen er kontraindisert i SPC for Vfend. Interaksjonsmekanisme Vorikonazol hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Kombinasjonen er kontraindisert i produktinformasjon/SPC til Vfend og bør unngås Legemiddelalternativer Ingen åpenbare Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Marty FM, et al Voriconazole and sirolimus coadministration after allogeneic hematopoietic stem cell transplantation. Biol Blood Marrow Transplant 2006;12:552-9 SPC Vfend
	Sirolimus L04A A10 Amiodaron C01B D01 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus, økt risiko for bivirkninger Interaksjonsmekanisme Amiodaron hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Dosetilpasning Dosebehovet av sirolimus vil anslagsvis være ca 50% lavere mens kombinasjonsbehandling med amiodaron pågår, men interaksjonsgrad vil variere mye. Det er derfor viktig med nøye klinisk oppfølging av sirolimus ved kombinert bruk av amiodaron, inkludert monitorering av serumkonsentrasjon. Legemiddelalternativer Ingen åpenbare Kildegrunnlag Kasusrapporter Kilder Kisters K, et al. Amiodarone-tacrolimus interaction in kidney transplantation.Clin Nephrol 2008;70:563. Nalli N, et al. Pediatr Transplant 2006;10:736-9.
	Sirolimus L04A A10 Barbiturater og derivater N03A A Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus, økt risiko for terapisvikt Interaksjonsmekanisme Fenobarbital øker metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Dosebehovet av sirolimus vil anslagsvis være 2-3 ganger høyere i kombinasjon med fenobarbital. Interaksjonsgrad vil variere mye og serumkonsentrasjonen av sirolimus bør monitoreres Legemiddelalternativer Det finnes flere antiepileptika som ikke induserer CYP3A4 (f. eks. lamotrigin, gabapentin og valproat), men indikasjonsområde og dokumentasjon kan være annerledes. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Anderson GD. Pharmacogenetics and enzyme induction/inhibition properties of antiepileptic drugs. Neurology 2004;63:S3-8 Benedetti MS. Enzyme induction and inhibition by new antiepileptic drugs: a review of human studies. Fundam Clin Pharmacol 2000;14:301-19 Fridell JA, et al. Phenytoin decreases the blood concentrations of sirolimus in a liver transplant recipient: a case report. Ther Drug Monit 2003;25:117-9
	Sirolimus L04A A10 Boceprevir J05A P03 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus Interaksjonsmekanisme Hemmet metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på bivirkninger og monitorering av serumkonsentrasjonen av sirolimus. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Victrelis Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 - kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
	Sirolimus L04A A10 Ceritinib L01X E28 Vis detaljer Klinisk konsekvens Mulig økt konsentrasjon av sirolimus. Interaksjonsmekanisme Ceritinib kan muligens hemme metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Monitorering Pasienten bør følges opp med monitorering av konsentrasjonen av sirolimus og sirolimusdosen justeres etter dette. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Zykadia
	Sirolimus L04A A10 Ciklosporin L04A D01 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (opptil 80 % avhengig av tidsintervallet mellom legemidlene) Interaksjonsmekanisme Ciklosporin hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4/utpumping via p-glykoprotein. Dosetilpasning Dosebehovet av sirolimus vil være inntil 40 % lavere i kombinasjon med ciklosporin. Interaksjonsgrad vil variere mye og sirolimusdosen bør tilpasses ut fra monitorering av serumkonsentrasjonen, klinisk effekt og evt. bivirkninger. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Kaplan B, Meier-Kriesche H-U, Napoli KL et al. The effects of relative timing of sirolimus and cyclosporine microemulsion formulation coadministration on the pharmacokinetics of each agent. Clin Pharmacol Ther 1998; 63: 48–53. Wu FLL, Tsai MK, Chen RRL et al. Effects of calcineurin inhibitors on sirolimus pharmacokinetics during staggered administration in renal transplant recipients. Pharmacotherapy 2005; 25: 646–53. Zimmerman JJ, Harper D, Getsy J et al. Pharmacokinetic interactions between sirolimus and microemulsion cyclosporine when orally administered jointly and 4 hours apart in healthy volunteers. J Clin Pharmacol 2003; 42: 1168–76.
	Sirolimus L04A A10 Dabrafenib L01X E23 Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus Interaksjonsmekanisme Økt metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på nedsatt effekt og med monitorering av konsentrasjonen av sirolimus. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Tafinlar Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 - kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
	Sirolimus L04A A10 Diltiazem C08D B01 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (gjennomsnittlig 1,6 ganger i interaksjonsstudie), økt risiko for bivirkninger Interaksjonsmekanisme Diltiazem hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Dosebehovet av sirolimus vil anslagsvis være 30-50% lavere i kombinasjon med diltiazem. Interaksjonsgrad vil variere mye og serumkonsentrasjonen av sirolimus bør monitoreres Legemiddelalternativer Kalsiumblokkere av dihydropyridintype (f. eks. amlodipin, felodipin eller nifedipin) hemmer ikke CYP3A4 i relevant grad og kan være aktuelle ved indikasjon hypertensjon eller angina pectoris Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Bottiger Y, et al. Pharmacokinetic interaction between single oral doses of diltiazem and sirolimus in healthy volunteers. Clin Pharmacol Ther 2001;69:32-40
	Sirolimus L04A A10 Dronedaron C01B D07 Vis detaljer Klinisk konsekvens Mulig økt konsentrasjon av sirolimus. Interaksjonsmekanisme Dronedaron hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Monitorering Pasienten bør følges opp med monitorering av konsentrasjonen av sirolimus og sirolimusdosen justeres etter dette. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Multaq
	Sirolimus L04A A10 Efavirenz J05A G03 - Efavirenz J05A R06 - Emtricitabin, tenofovirdisoproksil og efavirenz Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus Interaksjonsmekanisme Økt metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på nedsatt effekt og med monitorering av konsentrasjonen av sirolimus. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Stocrin Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 - kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
	Sirolimus L04A A10 Enzalutamid L02B B04 Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus Interaksjonsmekanisme Økt metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på nedsatt effekt og med monitorering av konsentrasjonen av sirolimus. På grunn av den lange halveringstiden for enzalutamid kan det ta inntil en måned etter oppstart med enzalutamid før induksjonen blir maksimal og inntil en måned etter avsluttet behandling med enzalutamid før induksjonen helt forsvinner. Legemiddelalternativer Bikalutamid induserer ikke leverenzymer. Flutamid er ikke tilstrekkelig undersøkt til å kunne si noe om påvirkning av leverenzymer. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Xtandi Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 - kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
	Sirolimus L04A A10 Flukonazol J02A C01 Vis detaljer Situasjonskriterium Gjelder ved flerdosebehandling av flukonazol i doser større eller lik 150 mg daglig. Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus, økt risiko for bivirkninger Interaksjonsmekanisme Flukonazol hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Anslagvis 60-80% reduksjon av sirolimus mens flukonazolbehandlingen pågår. Interaksjonsgrad vil variere mye og serumkonsentrasjon av sirolimus bør monitoreres Legemiddelalternativer Dersom lokal soppbehandling ikke er aktuelt, er det ingen åpenbare alternativer Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Cervelli MJ. Fluconazole-sirolimus drug interaction. Transplantation 2002;74:1477-8
	Sirolimus L04A A10 Hydantoinderivater N03A B Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus. Interaksjonsmekanisme Fenytoin øker metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Dosetilpasning Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av forventet kraftig interaksjon. Dersom legemidlene likevel må kombineres, kan man anta at dosebehovet av sirolimus anslagsvis vil være 10 ganger høyere i kombinasjon med fenytoin. Interaksjonsgrad vil variere mye og effekten og serumkonsentrasjonen av sirolimus bør monitoreres nøye. Legemiddelalternativer Det finnes flere antiepileptika som ikke induserer leverenzymer (f. eks. lamotrigin, gabapentin og valproat), men indikasjonsområde og dokumentasjon kan være annerledes. Kildegrunnlag Kasusrapporter Kilder Fridell JA, Jain AKB, Patel K et al. Phenytoin decreases the blood concentrations of sirolimus in a liver transplant recipient: a case report. Ther Drug Monit 2003; 25: 117–9. Hodges CB, Maxwell H, et al. Use of rapamycin in a transplant patient who developed ciclosporin neurotoxicity. Pediatr Nephrol 2001; 16: 777–8.
	Sirolimus L04A A10 Idelalisib L01X X47 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (usikkert hvor stor effekten vil bli). Interaksjonsmekanisme Hemmet metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på bivirkninger og med monitorering av konsentrasjonen av sirolimus. En betydelig reduksjon i sirolimusdosen kan bli nødvendig. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Zydelig Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 - kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
	Sirolimus L04A A10 Isavukonazol J02A C05 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (80-90 %). Interaksjonsmekanisme Isavukonazol hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Monitorering Pasienten bør følges opp med blodkonsentrasjonsmålinger av sirolimus og sirolimusdosen eventuelt justeres etter dette. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder SPC Cresemba
	Sirolimus L04A A10 Ivakaftor og lumakaftor R07A X30 Vis detaljer Situasjonskriterium Gjelder når ivakaftor gis i kombinasjon med lumakaftor. Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus (usikkert omfang). Interaksjonsmekanisme Lumakaftor øker metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Monitorering Pasienten bør følges opp med blodkonsentrasjonsmålinger av sirolimus og sirolimusdosen eventuelt justeres etter dette. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Orkambi
	Sirolimus L04A A10 Karbamazepin N03A F01 Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus, økt risiko for terapisvikt Interaksjonsmekanisme Karbamazepin øker metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Dosebehovet av sirolimus vil anslagsvis være 2-3 ganger høyere i kombinasjon med karbamazepin. Interaksjonsgrad vil variere mye og serumkonsentrasjonen av sirolimus bør monitoreres Legemiddelalternativer Det finnes flere antiepileptika som ikke induserer CYP3A4 (f. eks. lamotrigin, gabapentin og valproat), men indikasjonsområde og dokumentasjon kan være annerledes. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Fridell JA, et al. Phenytoin decreases the blood concentrations of sirolimus in a liver transplant recipient: a case report. Ther Drug Monit 2003;25:117-9 SPC Rapamune www.cyp450.no
	Sirolimus L04A A10 Kobicistat J05A R09 - Emtricitabin, tenofovirdisoproksil, elvitegravir og kobicistat J05A R14 - Darunavir og kobicistat J05A R15 - Atazanavir og kobicistat J05A R18 - Emtricitabin, tenofoviralafenamid, elvitegravir og kobicistat J05A R22 - Emtricitabin, tenofoviralafenamid, darunavir og kobicistat V03A X03 - Kobicistat Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus. Basert på data med andre kraftige hemmere av CYP3A4, kan konsetrasjonen av sirolimus bli mangedoblet. Interaksjonsmekanisme Hemmet metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning En dosereduksjon av sirolimus må påregnes. Det finnes ikke data som kan si noe om hvor mye dosen må redueres, men det er grunn til å tro at dosereduksjonen må være betydelig. Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på bivirkninger/toksiske effekter av sirolimus. Konsentrasjonen av sirolimus bør monitoreres. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Stribild Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 - kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
	Sirolimus L04A A10 Letermovir J05A X18 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (3-4 ganger, trolig enda høyere hvis ciklosporin også brukes). Interaksjonsmekanisme Letermovir hemmer metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Dosetilpasning En doseredukasjon av sirolimus må forventes. Monitorering Konsentrasjonen av sirolimus i fullblod bør monitoreres og sirolimusdosen justeres etter dette. Pasienten bør også følges opp nøye med tanke på bivirkninger/effekt av sirolimus. Legemiddelalternativer Mykofenolat interagerer ikke med letermovir. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder SPC Prevymis
	Sirolimus L04A A10 Rifampicin J04A B02 - Rifampicin J04A M02 - Rifampicin og isoniazid J04A M05 - Rifampicin, pyrazinamid og isoniazid J04A M06 - Rifampicin, pyrazinamid, etambutol og isoniazid Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av sirolimus (gjennomsnittlig 80 % i interaksjonsstudie). Terapisvikt av sirolimus må påregnes. Interaksjonsmekanisme Rifampicin øker metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Dosetilpasning Kombinasjonen bør generelt unngås på grunn av kraftig interaksjon og stor individuell variasjon i interaksjonsgrad. Dersom legemidlene likevel må kombineres, kan dosen av sirolimus forsøksvis økes under nøye klinisk oppfølging, inkludert monitorering av serumkonsentrasjonen. Anslagsvis må en doseøkning på i størrelsesorden 5 ganger påregnes. Legemiddelalternativer Ingen åpenbare. Rifabutin er en svakere induktor enn rifampicin, men også rifabutin kan føre til lavere konsentrasjoner av legemidler som det kombineres med, i alle fall av midler som påvirkes i betydelig grad av rifampicin. Ofte er imidlertid graden av påvirkning med rifabutin langt mer usikker enn med rifampicin, siden interaksjoner med rifabutin gjerne er dårligere studert. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier og kasusrapporter Kilder Ngo BT, et al. Drug interaction between rifampicin and sirolimus in transplant patients. Saudi J Kidney Dis Transpl 2011;22(1):112-5. SPC Rapamune
	Sirolimus L04A A10 Telaprevir J05A P02 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus Interaksjonsmekanisme Hemmet metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på bivirkninger av sirolimus og monitorering av serumkonsentrasjon Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Incivo Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 - kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
	Immunsuppressive midler L04 Vaksiner, inaktiverte J07A E01 - Kolera, inaktivert, helcelle J07A F01 - Difteritoksoid J07A G01 - Hemophilus influenzae B, renset antigen konjugert J07A H03 - Meningokokk A,C, divalent renset polysakkarid antigen J07A H04 - Meningokokk A,C,Y,W-135, tetravalent renset polysakkarid antigen J07A H07 - Meningokokk C, renset polysakkarid antigen konjugert J07A H08 - Meningokokk A,C,Y,W-135, tetravalent renset polysakkarid antigen konjugert J07A H09 - Meningokokk B, mulitkomponent vaksine J07A J51 - Kikhoste, inaktivert, helcelle, kombinasjoner med toksoider J07A J52 - Kikhoste, renset antigen, kombinasjoner med toksoider J07A L01 - Pneumokokk, renset polysakkarid antigen J07A L02 - Pneumokokk, renset polysakkarid antigen konjugert J07A L52 - Pneumokokk, renset polisakkarid antigen og Hemophilus influenzae, konjugert J07A M01 - Tetanustoksoid J07A M51 - Tetanustoksoid, kombinasjoner med difteritoksoid J07A P03 - Tyfoid, renset polysakkarid antigen J07B A01 - Encefalitt, skogflåttbåren, inaktivert helvirus J07B A02 - Japansk encefalitt, inaktivert helvirus J07B B01 - Influensa, inaktivert, helvirus J07B B02 - Influensa, renset antigen J07B C01 - Hepatitt B, renset antigen J07B C02 - Hepatitt A, inaktivert, helvirus J07B C20 - Kombinasjoner J07B F03 - Poliomyelitt, trivalent, inaktivert helvirus J07B G01 - Rabies, inaktivert, helvirus J07B M01 - Papillomavirus (human type 6,11,16,18) J07B M02 - Papillomavirus (human type 16,18) J07C A02 - Difteri-kikhoste-poliomyelitt-tetanus J07C A04 - Hemophilus influenzae B og poliomyelitt J07C A06 - Difteri-Hemophilus influenzae B-kikhoste-poliomyelitt-tetanus J07C A08 - Hemophilus influenzae B og hepatitt B J07C A09 - Difteri-Hemophilus influenzae B-kikhoste-poliomyelitt-tetanus-hepatitt B J07C A10 - Tyfoid-hepatitt A Vis detaljer Klinisk konsekvens Risiko for nedsatt vaksinerespons ved bruk av inaktiverte vaksiner/vaksiner med rensede antigener. Interaksjonsmekanisme En direkte effekt av pasientens immunsuppresjon. Monitorering Følg opp med måling av antistoffer mot aktuelle agens hvis mulig og vurder revaksinasjon ved lave titere. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Folkehelseinstituttet. Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell: Vaksinasjon og samtidig bruk av andre legemidler.
	Sirolimus L04A A10 Venetoklaks L01X X52 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (usikkert omfang). Interaksjonsmekanisme Venetoklaks kan hemme utpumpingen av sirolimus bl.a. i tarmveggen via p-glykoprotein. Monitorering Ifølge preparatomalen for venetoklaks bør kombinasjonen i utgangspunktet unngås. Imidlertid er graden av hemming svært usikker, så det burde være mulig å kombinere midlene hvis man følger opp med serumkonsentrasjonsmålinger av sirolimus og justerer sirolimusdosen etter dette. Interaksjonen kan trolig også reduseres ved å ta de to midlene adskilt fra hverandre med så mange timer som mulig. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Venclyxto
	Sirolimus L04A A10 Verapamil C08D A01 - Verapamil C08D A51 - Verapamil, kombinasjoner Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av sirolimus (gjennomsnittlig 2,2 ganger i interaksjonsstudie), økt risiko for bivirkninger Interaksjonsmekanisme Verapamil hemmer metabolisme av sirolimus via CYP3A4 Dosetilpasning Dosebehovet av sirolimus vil anslagsvis være 30-50% lavere i kombinasjon med verapamil. Interaksjonsgrad vil variere mye og serumkonsentrasjonen av sirolimus bør monitoreres Legemiddelalternativer Kalsiumblokkere av dihydropyridintype (f. eks. amlodipin, felodipin eller nifedipin) hemmer ikke CYP3A4 i relevant grad og kan være aktuelle hvis indikasjon for verapamil er hypertensjon eller angina Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder SPC Rapamune
	Sirolimus L04A A10 Crizotinib L01X E16 Vis detaljer Klinisk konsekvens Mulig økt konsentrajon av sirolimus. Interaksjonsmekanisme Mulig hemming av metabolismen av sirolimus via CYP3A4. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Xalkori

Det er ikke utført omfattende studier med sirolimus i kombinasjon med andre immunsuppressive midler enn takrolimus, ciklosporin, azatioprin, mykofenolatmofetil, kortikosteroider og cytotoksiske antistoffer. Samtidig administrering av sirolimus og ACE-hemmere har ført til angionevrotisk ødem-lignende reaksjoner. Forhøyede sirolimusnivåer, f.eks. pga. interaksjon med sterke CYP3A4-hemmere (med/uten samtidig ACE-hemmer), kan også forsterke angioødem. Økt forekomst av biopsibekreftet akutt rejeksjon (BCAR) har blitt observert ved samtidig bruk med ACE-hemmere hos nyretransplanterte, og nøye overvåkning er påkrevd. Sirolimus blir i stor grad metabolisert av CYP3A4 i tarmvegg og lever. Sirolimus er også et substrat for P-gp i tynntarmen. Absorpsjon og påfølgende eliminasjon av sirolimus kan influeres av stoffer som påvirker disse. P-gp-hemmere kan senke effluks av sirolimus fra intestinalceller og øke sirolimusnivået. Grapefruktjuice påvirker CYP3A4-mediert metabolisme og bør derfor unngås. Farmakokinetiske interaksjoner kan sees for gastrointestinale prokinetika, som f.eks. cisaprid og metoklopramid. CYP3A4-induktorer: Gjentatt administrering av rifampicin reduserer konsentrasjonen av sirolimus i fullblod etter 1 dose av 10 mg sirolimus-mikstur. Rifampicin øker clearance av sirolimus ca. 5,5-ganger og senker AUC og C_max med hhv. ca. 82% og 71%. Samtidig administrering av sirolimus og rifampicin anbefales ikke. CYP3A4-induktorer kan øke metaboliseringen av sirolimus og senke sirolimusnivået i blod. Samtidig bruk av sirolimus og sterke CYP3A4-induktorer anbefales ikke. CYP3A4-hemmere: Samtidig bruk av sirolimus og sterke CYP3A4-hemmere anbefales ikke. Gjentatt administrering av ketokonazol påvirker signifikant absorpsjonshastigheten og absorpsjonsgraden, samt eksponering av sirolimus-mikstur, noe som vises som økning i sirolimus C_max, T_max og AUC på hhv. 4,4, 1,4, og 10,9 ganger. Samtidig administrering av sirolimus og ketokonazol anbefales ikke. Samtidig administrering av 2 mg sirolimus enkel dose, og gjentatte doser av oral vorikonazol 400 mg hver 12. time 1. dag, deretter 100 mg hver 12. time i 8 dager, hos friske, øker C_max og AUC for sirolimus med gjennomsnittlig hhv. 7 og 11 ganger. Samtidig administrering av sirolimus og vorikonazol anbefales ikke. Biotilgjengelighet av sirolimus påvirkes signifikant ved samtidig peroral administrering av 10 mg sirolimus-mikstur og 120 mg diltiazem. Sirolimus C_max, T_max og AUC øker hhv. 1,4, 1,3 og 1,6 ganger. Sirolimus påvirker hverken farmakokinetikken til diltiazem eller dets metabolitter desacetyldiltiazem og desmetyldiltiazem. Ved samtidig bruk bør blodkonsentrasjonen av sirolimus monitoreres, og om nødvendig kan dosen justeres. Gjentatt administrering av verapamil og sirolimus-mikstur påvirker absorpsjonshastighet og absorpsjonsgraden i signifikant grad for begge legemidler. Fullblod C_max, T_max og AUC for sirolimus øker hhv. 2,3, 1,1 og 2,2 ganger. Plasma S-(-)verapamil C_max og AUC øker begge 1,5 ganger, og T_max synker med 24%. Sirolimuskonsentrasjonen bør overvåkes, og passende dosereduksjoner for begge legemidler bør vurderes. Gjentatt administrering av erytromycin og sirolimus-mikstur øker absorpsjonshastighet og absorpsjonsgrad i signifikant grad for begge legemidler. Fullblod C_max, T_max og AUC for sirolimus øker hhv. 4,4, 1,4 og 4,2 ganger. C_max, T_max og AUC for plasmaerytromycinfribase øker hhv. 1,6, 1,3 og 1,7 ganger. Sirolimuskonsentrasjonen bør overvåkes, og passende dosereduksjon for begge legemidler bør vurderes. CYP3A4-hemmere kan redusere metabolismen av sirolimus og øke sirolimusnivået i blod. CYP3A4-substrater: Ciklosporin A øker absorpsjonshastighet og absorpsjonsgraden av sirolimus signifikant. Sirolimus administrert samtidig med (5 mg), 2 timer etter (5 mg) og 4 timer etter (10 mg) ciklosporin A (300 mg) resulterer i at AUC øker med hhv. ca. 183%, 141% og 80%. Effekten av ciklosporin A reflekteres også i økte C_max- og T_max-verdier for sirolimus. C_max og AUC for sirolimus påvirkes ikke når sirolimus gis 2 timer før ciklosporin A. Sirolimus gitt som enkeltdose hos friske påvirker ikke ciklosporins (mikroemulsjon) farmakokinetikk når legemidlene gis samtidig eller med 4 timers mellomrom. Det anbefales at sirolimus gis 4 timer etter ciklosporin (mikroemulsjon). Ingen klinisk signifikante farmakokinetiske interaksjoner er observert mellom sirolimus-mikstur og 0,3 mg norgestrel/0,03 mg etinyløstradiol. Fravær av farmakokinetisk interaksjon ved enkeltdoser, kan ikke ekskludere muligheten for forandringer i farmakokinetikken ved langtidsbehandling med sirolimus, som kan påvirke effekten av perorale prevensjonsmidler.

Gå til interaksjonsanalyse

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Overgang i placenta er ukjent. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Sirolimus bør derfor ikke brukes ved graviditet dersom det ikke er strengt nødvendig. Fertile kvinner må benytte sikker prevensjon under behandling med sirolimus og i 12 uker etter seponering.

Amming: Overgang i human morsmelk er ukjent. Sirolimus utskilles i melk hos rotter. Amming bør avbrytes under terapi pga. potensielle bivirkninger hos barn som ammes.

Fertilitet: Svekkelse av spermparametre er observert. Disse effektene er i de fleste tilfeller reversible ved seponering.

Sirolimus

Bivirkninger

Profylakse mot organrejeksjon ved nyretransplantasjon: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, anemi, leukopeni. Gastrointestinale: Buksmerter, konstipasjon, diaré, kvalme. Hjerte/kar: Takykardi, hypertensjon, lymfocele. Hud: Utslett, kviser. Infeksiøse: Pneumoni, soppinfeksjon, virusinfeksjon, bakterieinfeksjon, herpes simplex-infeksjon, urinveisinfeksjon. Kjønnsorganer/bryst: Menstruasjonsforstyrrelser (inkl. amenoré og menoragi). Lever/galle: Unormale leverfunksjonstester (inkl. økt ALAT, økt ASAT). Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Proteinuri. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hypofosfatemi, hyperlipidemi (inkl. hyperkolesterolemi), hyperglykemi, hypertriglyseridemi, diabetes mellitus. Undersøkelser: Økt blodkonsentrasjon av laktatdehydrogenase, økt blodkonsentrasjon av kreatinin. Øvrige: Ødem, perifert ødem, feber, smerter, svekket tilheling. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Hemolytisk uremisk syndrom, nøytropeni. Gastrointestinale: Pankreatitt, stomatitt, ascites. Hjerte/kar: Perikardial effusjon, venetrombose (inkl. dyp venetrombose). Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner (inkl. angioødem, anafylaktisk reaksjon og anafylaktoid reaksjon). Infeksiøse: Sepsis, pyelonefritt, cytomegalovirusinfeksjon, herpes zoster forårsaket av varicella zostervirus. Kjønnsorganer/bryst: Cyster på eggstokkene. Luftveier: Pulmonær emboli, pneumoni, pleuraeffusjon, epistakse. Muskel-skjelettsystemet: Osteonekrose. Svulster/cyster: Ikke-melanom hudkreft. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Pancytopeni, trombotisk trombocytopenisk purpura. Hjerte/kar: Lymfeødem. Hud: Eksfoliativ dermatitt. Infeksiøse: Clostridium difficile-kolitt, mykobakterie-infeksjon (inkl. tuberkulose), Epstein-Barr-virusinfeksjon. Lever/galle: Leversvikt. Luftveier: Pulmonær blødning. Nyre/urinveier: Nefrotisk syndrom, fokal segmental glomerulosklerose. Svulster/cyster: Lymfom, malignt melanom, posttransplantasjon lymfoproliferativt syndrom. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Overfølsomhetsvaskulitt. Luftveier: Alveolær proteinose. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Nevrologiske: Posterior reversibelt encefalopati syndrom. Svulster/cyster: Nevroendokrint hudkarsinom. Hepatotoksisitet er rapportert. Sjeldne tilfeller av fatal hepatisk nekrose er rapportert for økte sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom 2 doser. Det har forekommet tilfeller av interstitiell lungesykdom (inkl. pneumoni og mindre hyppig bronchiolitis obliterans organisert pneumoni (BOOP) og pulmonal fibrose), noen fatale, uten identifisert infeksiøs etiologi. I noen tilfeller har den interstitielle lungesykdommen gått tilbake etter seponering eller dosereduksjon av sirolimus. Risikoen kan øke når sirolimusminimumskonsentrasjonene mellom 2 doser stiger. Det er rapportert om svekket tilheling etter transplantasjonskirurgi, inkl. fascial dehiscens, incisjonshernie og anastomotisk disruptio (f.eks. sår, vaskulær, luftveier, ureterisk, biliær). Hos pasienter med forsinket transplantatfunksjon kan sirolimus forsinke bedring av nyrefunksjon. Samtidig bruk av sirolimus og kalsineurinhemmer kan øke risikoen for kalsineurinhemmerindusert HUS/TTP/TMA. S-LAM: Bivirkninger samsvarte med sikkerhetsprofilen ved indikasjonen profylakse mot organrejeksjon ved nyretransplantasjon. Vektreduksjon ble i tillegg rapportert (sett hos 9,5%).

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Symptomer: En episode med atrieflimmer er rapportert etter inntak av 150 mg sirolimus. For effekter av overdosering, se Bivirkninger.

Behandling: Generell symptomatisk behandling bør iverksettes. Det antas at sirolimus ikke fjernes ved hemodialyse i særlig stor grad.

Se Giftinformasjonens anbefalinger: L04A A10

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer T-celleaktivering, hovedsakelig ved å blokkere kalsiumavhengig og kalsiumuavhengig intracellulær signaltransduksjon. Sirolimus binder seg til det spesifikke cytosolproteinet FKPB-12, og FKPB-12-sirolimuskomplekset inhiberer aktiveringen av mammalsk «Target of Rapamycin» (mTOR). Inhibering av mTOR resulterer i blokade av flere spesifikke signaltransduksjonsveier. Nettoresultatet er inhibering av lymfocyttaktivering, som igjen fører til immunsuppresjon, samt hemmer proliferasjon av LAM-celler.

Absorpsjon: Raskt. Terapeutisk ekvivalens mellom tabletter og mikstur er vist. C_max nås etter 2 timer hos pasienter med stabil nyreallotransplantat, som mottar flerdoser. Biotilgjengelighet av sirolimus i kombinasjon med samtidig administrert ciklosporin er ca. 14%. Ved gjentatt dosering øker den gjennomsnittlige blodkonsentrasjonen av sirolimus til det tredobbelte. Biotilgjengeligheten forandres for sirolimus tabletter gitt peroralt sammen med et fettrikt måltid. Det anbefales derfor at sirolimus tas konsekvent enten med eller uten mat.

Fordeling: Blod/plasma-forhold på 36 indikerer at sirolimus hovedsakelig finnes inne i blodcellene.

Halveringstid: Endelig t_¹/₂ hos stabile nyretransplanterte pasienter etter gjentatte doser er 62 ±16 timer. Effektiv t_¹/₂ er kortere og gjennomsnittlige steady state-konsentrasjon nås etter 5-7 dager. Hos pasienter med lett eller moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh A eller B) er gjennomsnittlig AUC og t_¹/₂ for sirolimus økt med hhv. 61% og 43%, og Cl/F er redusert med 33%. Ved alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh C) er gjennomsnittlig AUC og t_¹/₂ økt med hhv. 210% og 170%, og Cl/F er redusert med 67%.

Metabolisme: Substrat for CYP3A4 og P-gp.

Utskillelse: Ca. 91% via feces, ca. 2,2% via urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Mikstur: Oppbevares i kjøleskap (2-8°C) og i originalbeholderen for å beskytte mot lys. Hvis nødvendig, kan glassflasken oppbevares ved romtemperatur ≤25°C i en kortere periode (24 timer). Åpnet flaske er holdbar i 30 dager. Miksturen kan oppbevares 24 timer i doseringssprøyten (ved romtemperatur, ≤25°C). Bør brukes umiddelbart etter fortynning.

Sist endret: 11.12.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

11.01.2019

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

Rapamune, MIKSTUR, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	Refusjon¹ Byttegruppe	Pris (kr)²	R.gr.³	SPC
1 mg/ml	60 ml (glassflaske m/sprøyteadapter og 30 doseringssprøyter) 467514	Blå resept -	2260,10	C	SPC_ICON

Rapamune, TABLETTER:

Styrke	Pakning Varenr.	Refusjon¹ Byttegruppe	Pris (kr)²	R.gr.³	SPC
1 mg	100 stk. (blister) 003353	Blå resept -	4172,40	C	SPC_ICON
2 mg	100 stk. (blister) 011548	Blå resept -	8308,60	C	SPC_ICON

¹Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

²Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

³Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Ordforklaringer til teksten

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bmi (body mass index, kmi): (BMI: Body Mass Index, KMI: Kroppsmasseindeks) Måling som brukes for å vurdere en persons vekt i forhold til lengden. Beregnes ved å dele vekten i kilo med kvadratet av høyden i meter. En verdi mellom 18,5 og 25 regnes som normalt. Verdier mellom 25 og 30 klassifiseres som overvekt, og verdier over 30 klassifiseres som fedme.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemolytisk uremisk syndrom (hus, hemolytisk uremisyndrom): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

hmg-coa-reduktasehemmere (statiner): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lymfangioleiomyomatose: Sjelden lungesykdom med økning i antall glatte muskelceller i lungene i tillegg til at det dannes cyster i lungevevet. Endringene gir tung pust, pneumothorax, pleuravæske og blodig oppspytt. Enkelte pasienter blir feilaktig diagnostisert med astma.

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

malignt melanom (melanom, føflekkreft): Melanom er en spesiell form for hudkreft som oppstår i hudens pigmentceller (celler med fargestoff). Sykdommen kan også opptre i pigmentcellene i slimhinner, i øyne og i indre organer.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefropati (nyresykdom): Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

pulmonal fibrose (lungefibrose): Arrdannelse i lungene.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

varicella (vannkopper): Smitsom virussykdom (Varicella-zoster virus) som kjennetegnes av feber og utslett.

venetrombose (veneblodpropp): Blodpropp i en vene.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.