Rapamune

Pfizer

Selektivt immunsuppressivt middel.

ATC-nr.: L04A A10

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



MIKSTUR, oppløsning 1 mg/ml: 1 ml inneh.: Sirolimus 1 mg, polysorbat 80, Phosal 50 PG (fosfatidylkolin, propylenglykol, mono- og diglyserider, etanol 20 mg, soya fettsyrer, askorbylpalmitat).


TABLETTER 1 mg og 2 mg: Hver tablett inneh.: Sirolimus 1 mg, resp. 2 mg, laktose, sukrose, hjelpestoffer. Fargestoff: Jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Profylakse mot organrejeksjon etter nyretransplantasjon hos voksne med lav til moderat immunologisk risikoprofil. Innledningsvis er det anbefalt å bruke sirolimus i kombinasjon med ciklosporin mikroemulsjon og kortikosteroider i 2-3 måneder. Vedlikeholdsbehandling med sirolimus kan fortsettes sammen med kortikosteroider bare hvis ciklosporin mikroemulsjon kan seponeres etter gradvis nedtrapping. Behandling av sporadisk lymfangioleiomyomatose med moderat lungesykdom eller sviktende lungefunksjon.

Dosering

Behandlingen bør igangsettes og følges opp av spesialist i transplantasjonsmedisin.
Profylakse mot organrejeksjon: Initial behandling (2-3 måneder etter transplantasjon): Vanlig doseringsregime er peroral startdose på 6 mg, gitt så tidlig som mulig etter transplantasjonen, etterfulgt av 2 mg daglig inntil resultatene fra terapeutisk legemiddelmonitorering er tilgjengelig. Doseringen bør deretter tilpasses individuelt slik at minimumskonsentrasjonene i fullblod mellom 2 doser blir 4-12 ng/ml (kromatografisk assay). Behandling med sirolimus bør optimaliseres med gradvis nedtrapping av steroider og ciklosporin mikroemulsjon. Foreslått ciklosporin minimumskonsentrasjon mellom 2 doser i de første 2-3 månedene etter transplantasjon er 150-400 ng/ml (monoklonalt assay eller tilsv. teknikk). For å redusere variabiliteten bør sirolimus tas på samme tid i forhold til ciklosporin, 4 timer etter ciklosporindosen. Vedlikeholdsbehandling: Ciklosporin bør trappes gradvis ned over 4-8 uker, og sirolimusdosen bør justeres for å oppnå minimumskonsentrasjon i fullblod mellom 2 doser på 12-20 ng/ml (kromatografisk assay). Sirolimus bør gis sammen med kortikosteroider. Hos pasienter hvor seponering av ciklosporin er mislykket eller ikke kan gjennomføres bør kombinasjonsbehandling med ciklosporin og sirolimus ikke pågå i mer enn 3 måneder etter transplantasjon. Hos disse pasientene bør sirolimus seponeres dersom klinisk tilrådelig, og alternativ immunsuppressiv behandling startes. Terapeutisk legemiddelmonitorering og dosejustering: Sirolimusnivå i fullblod bør overvåkes nøye ved nedsatt leverfunksjon, når CYP3A4-induktorer eller -hemmere administreres samtidig med sirolimus og etter at disse er seponert, og/eller hvis ciklosporindosen reduseres kraftig eller seponeres. Disse pasientene har mest sannsynlig spesielle doseringsbehov. Terapeutisk legemiddelmonitorering bør ikke være eneste utgangspunkt for justering av sirolimusbehandling. Kliniske tegn/symptomer, vevsbiopsier og laboratorieparametere bør følges nøye. De fleste som får sirolimus 2 mg 4 timer etter ciklosporin, har fullblodkonsentrasjoner (minimumskonsentrasjoner mellom 2 doser) av sirolimus i ønsket område 4-12 ng/ml (uttrykt som kromatografisk assay-verdier). Optimal behandling krever terapeutisk monitorering av legemiddelkonsentrasjonen hos alle pasienter. Optimalt bør dosejusteringer baseres på mer enn én enkel måling av minimumskonsentrasjon mellom 2 doser, utført mer enn 5 dager etter forrige dosejustering. Sirolimus mikstur og tabletter kan byttes på mg pr. mg basis. Minimumskonsentrasjon mellom 2 doser bør måles 1-2 uker etter bytte av formulering eller tablettstyrke, for å bekrefte at minimumskonsentrasjonene mellom 2 doser er innenfor anbefalt område. Etter seponering av ciklosporinbehandling, anbefales en minimumskonsentrasjon mellom 2 doser på 12-20 ng/ml (kromatografisk assay). Ciklosporin hemmer metabolismen av sirolimus, og sirolimusnivåene vil følgelig avta når ciklosporin seponeres hvis ikke sirolimusdosen økes. Sirolimusdosen vil i gjennomsnitt måtte firedobles for å korrigere for både fravær av farmakokinetiske interaksjoner (dobbel økning) og økt immunsuppressivt behov i fravær av ciklosporin (dobbel økning). Sirolimusdosen bør økes i takt med eliminasjonshastigheten for ciklosporin. Hvis ytterligere dosejustering(er) er nødvendig ved vedlikeholdsbehandling (etter ciklosporinseponering), kan dosejusteringene hos de fleste baseres på det enkle forholdet: Ny sirolimusdose = nåværende dose × (ønsket konsentrasjon/nåværende konsentrasjon). Bolusdose bør vurderes i tillegg til ny vedlikeholdsdose, når kraftig økning av minimumskonsentrasjon for sirolimus er nødvendig: Sirolimus bolusdose = 3 × (ny vedlikeholdsdose - nåværende vedlikeholdsdose). Maks. daglig sirolimusdose skal ikke overskride 40 mg. Dersom estimert daglig dose overskrider 40 mg pga. tillegg av bolusdose, skal bolusdosen administreres over 2 dager. Minimumskonsentrasjonen skal overvåkes i minst 3-4 dager etter bolusdose. Måling av sirolimuskonsentrasjoner: Anbefalt 24-timers minimumskonsentrasjonsnivå for sirolimus er basert på kromatografiske metoder. Fullblodkonsentrasjon av sirolimus måles både ved kromatografiske og immunoassay-metoder. Konsentrasjonsverdiene som oppnås med disse ulike metodene er ikke byttbare. Sirolimuskonsentrasjonene oppgitt i Felleskatalogteksten er basert på kromatografiske metoder. Dosejusteringer for å oppnå sirolimuskonsentrasjoner i ønsket område bør gjøres mht. samme bestemmelsesmetode som ble brukt til å bestemme sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom 2 doser. Siden resultatene både er metode- og laboratorieavhengige, samt at de også kan forandre seg med tiden, må justeringer av det terapeutiske målområdet gjøres med detaljert kunnskap om spesifikk metode som benyttes. Legen bør derfor være kontinuerlig informert om hvordan konsentrasjonsbestemmelsene utføres og hvilken metode som brukes lokalt.
Sporadisk lymfangioleiomyomatose (S-LAM): Anbefalt startdose er 2 mg/dag. Minimumskonsentrasjoner i fullblod skal måles etter 10-20 dager, med dosejustering for å opprettholde sirolimusnivå mellom 5-15 ng/ml. Dosejusteringer baseres vanligvis på forholdet: Ny dose = Gjeldende dose × (Målkonsentrasjon/Gjeldende konsentrasjon). Hyppige dosejusteringer basert på «non steady state» sirolimuskonsentrasjoner kan gi over-/underdosering, pga. lang t1/2. Ved justert vedlikeholdsdose bør denne fortsettes i minst 7-14 dager før videre dosejustering med overvåking av konsentrasjonen. Terapeutisk overvåking minst hver 3. måned ved stabil dose. Ingen data på S-LAM-behandling >1 år. Behandlingsnytte bør revurderes ved langtidsbruk.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Sirolimusclearance kan reduseres ved nedsatt leverfunksjon. Ved alvorlig nedsatt leverfunksjon er det anbefalt at vedlikeholdsdosen reduseres med ca. 50%. Sirolimus-minimumskonsentrasjonene i fullblod mellom 2 doser bør overvåkes nøye ved nedsatt leverfunksjon. Endring av startdosen er ikke nødvendig. Ved alvorlig nedsatt leverfunksjon bør monitorering, etter dosejustering eller etter bolusdose, utføres hver 5.-7. dag inntil 3 etterfølgende minimumsnivåer har vist stabile konsentrasjoner, grunnet forsinkelsen i å oppnå steady state pga. forlenget halveringstid. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen doseringsanbefaling kan gis. Eldre: Det foreligger ikke tilstrekkelig informasjon til å kunne si om spesifikke doseanbefalinger er nødvendig. Farget/mørkhudet populasjon: Begrenset informasjon indikerer at fargede/mørkhudede nyretransplanterte pasienter (spesielt afroamerikanere) trenger høyere dose og minimumsblodkonsentrasjonsnivåer mellom 2 doser for å oppnå samme effekt som pasienter med lys hud. Effekt- og sikkerhetsdata er for begrenset til å kunne gi spesifikke anbefalinger for bruk.
Tilberedning/Håndtering: Mikstur: Skal fortynnes i enten vann eller appelsinjuice før inntak, se bruksanvisning i pakningsvedlegg.
Administrering: Bør tas konsekvent med eller uten mat for å redusere variabiliteten. Grapefruktjuice bør unngås. Mikstur: Bør inntas umiddelbart etter fortynning, se pakningsvedlegg. Tabletter: Skal svelges hele. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses eller deles.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Miksturen inneholder soyaolje og skal ikke brukes ved peanøtt- eller soyaallergi.

Forsiktighetsregler

Bruk av sirolimus er ikke tilstrekkelig studert hos nyretransplanterte med høy immunologisk risiko, og anbefales derfor ikke. Hos nyretransplanterte med forsinket transplantatfunksjon, kan sirolimus forsinke bedring av nyrefunksjon. Overfølsomhetsreaksjoner, inkl. anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, angioødem, eksfoliativ dermatitt og overfølsomhetsvaskulitt, er blitt satt i sammenheng med sirolimus. Nyrefunksjonen bør overvåkes ved samtidig administrering av sirolimus og ciklosporin. Ved forhøyede serumkreatininnivåer bør egnet justering av immunsuppressiv behandling overveies. Forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av andre legemidler som er kjent for å ha skadelig effekt på nyrefunksjonen. Ved samtidig behandling med sirolimus og ciklosporin i >3 måneder er det sett høyere serumkreatininnivåer og lavere kalkulert glomerulærfiltrasjon enn ved behandling med ciklosporin og placebo eller azatioprin. Når ciklosporinbehandlingen kan seponeres, er serumkreatininnivåene lavere, beregnet glomerulærfiltrasjon høyere, og insidens av maligne tilstander lavere enn ved fortsatt ciklosporinbehandling. Vedvarende samtidig administrering kan ikke anbefales. Bruk av sirolimus, mykofenolatmofetil og kortikosteroider i kombinasjon med induksjon av IL-2 reseptor antistoff (IL-2R Ab) hos de novo nyretransplanterte, anbefales ikke. Periodevis kvantitativ monitorering av proteinutskillelse i urin anbefales. Økt proteinutskillelse i urin er sett 6-24 måneder etter bytte fra kalsineurinhemmer til sirolimus. Nyoppstått nefrose (nefrotisk syndrom) er også rapportert. Bytte fra kalsineurinhemmeren takrolimus til sirolimus hos nyretransplanterte på vedlikeholdsbehandling er forbundet med ugunstig sikkerhetsprofil uten effekt/nytte, og anbefales derfor ikke. Samtidig bruk av sirolimus og kalsineurinhemmer kan øke risikoen for kalsineurinhemmerindusert hemolytisk uremisk syndrom/trombotisk trombocytopenisk purpura/trombotisk mikroangiopati. Samtidig administrering av sirolimus og HMG-CoA-reduktasehemmere og/eller fibrater tolereres godt i kliniske studier. Pasienten bør overvåkes for forhøyede lipider, og pasienter som får HMG-CoA-reduktasehemmer og/eller fibrat bør overvåkes for utvikling av rabdomyolyse og andre bivirkninger som beskrevet i de resp. Felleskatalogtekstene for disse legemidlene. Immunsuppressiver kan påvirke vaksinasjonsresponsen. Ved behandling med immunsuppressiver, inkl. sirolimus, kan vaksinasjonen være mindre effektiv. Bruk av levende vaksiner bør unngås ved sirolimusbehandling. Immunsuppresjon kan gi økt risiko for infeksjoner og ev. utvikling av lymfomer og annen malign sykdom, spesielt i hud. Eksponering for sollys og UV-lys skal begrenses ved å benytte beskyttende klær og solkrem med høy faktor. For kraftig immunsuppresjon kan øke risikoen for infeksjoner inkl. opportunistiske infeksjoner (bakterielle, sopp, virus og protozo), infeksjoner med dødelig utgang og sepsis. Hos nyretransplanterte er BK-virusassosiert nefropati og JC-virusassosiert progressiv multifokal leukoencefalopati (PML) blant infeksjonene som kan oppstå. Infeksjonene er ofte relatert til stor, total immunsuppressiv belastning, som kan medføre alvorlige eller fatale tilstander som legene bør vurdere som differensialdiagnose hos immunosupprimerte pasienter med nedsatt nyrefunksjon eller nevrologiske symptomer. Pneumocystis carinii-pneumoni er rapportert hos nyretransplanterte som ikke fikk antimikrobiell profylakse. Antimikrobiell profylakse mot Pneumocystis carinii-pneumoni bør derfor gis de første 12 månedene etter transplantasjonen. Cytomegalovirus-profylakse anbefales i 3 måneder etter nyretransplantasjon, særlig hos pasienter med økt risiko. Sikkerhet og effekt av sirolimus til lever- og lungetransplanterte er ikke klarlagt og anbefales derfor ikke. Bruk av sirolimus og ciklosporin/takrolimus hos de novo levertransplanterte er assosiert med en økning i hepatisk arterietrombose, hvorav de fleste tilfellene førte til organavstøtning eller død. I en klinisk studie med levertransplanterte pasienter som enten byttet fra en kalsineurinhemmer til sirolimus eller fortsatte med kalsineurinhemmer, er det ikke vist overlegen GFR ved 12 måneder for sirolimus. Antall dødsfall er større hos gruppen som byttet til sirolimus, men ikke signifikant forskjellig. Antallet som avbrøt studien prematurt, bivirkninger generelt (og spesielt infeksjoner) og biopsi påvist akutt avstøtning av lever ved 12 måneder, er alle signifikant større hos gruppen som byttet til sirolimus. For ytterligere informasjon se SPC. Bronkial anastomoseruptur (flest fatale tilfeller) er rapportert hos de novo lungetransplanterte ved bruk av sirolimus. Nedsatt eller forsinket sårheling hos nyretransplanterte som bruker sirolimus, inkl. lymfocele og sårdehiscens, er rapportert. Pasienter med BMI >30 kg/m2 kan ha økt risiko for unormal sårheling. Væskeakkumulasjon, inkl. perifert ødem, lymfeødem, pleuraeffusjon og perikardiale effusjoner (inkl. hemodynamisk signifikante effusjoner hos barn og voksne), er rapportert hos pasienter som bruker sirolimus. Bruk av sirolimus kan gi økt serumnivå av kolesterol og triglyserider, som kan kreve behandling. Hyperlipidemi bør overvåkes, og dersom dette oppdages bør tiltak som diett, trening og lipidsenkende midler igangsettes. Før en setter i gang med immunsuppressiv behandling som inkl. sirolimus, bør risiko/nytte overveies hos pasienter med stadfestet hyperlipidemi. På samme måte bør risiko/nytte av videre sirolimusbehandling revurderes ved alvorlig refraktær hyperlipidemi. Hjelpestoffer: Tablettene inneholder sukrose og laktose, og bør ikke brukes ved fruktoseintoleranse, glukose-galaktosemalabsorpsjon, sukrase-isomaltasemangel, galaktoseintoleranse eller total laktasemangel. Miksturen inneholder ≤2,5% (v/v) etanol. En bolusdose på 6 mg inneholder ≤150 mg alkohol, tilsv. 3 ml øl eller 1,25 ml vin. Denne dosen kan være skadelig for personer som har alkoholproblemer, og bør tas hensyn til hos gravide, ammende, barn og høyrisikogrupper (f.eks. ved leversykdommer eller epilepsi). Vedlikeholdsdoser på ≤4 mg inneholder ≤100 mg etanol, som sannsynligvis er for lite til å være skadelig.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L04A A10
Det er ikke utført omfattende studier med sirolimus i kombinasjon med andre immunsuppressive midler enn takrolimus, ciklosporin, azatioprin, mykofenolatmofetil, kortikosteroider og cytotoksiske antistoffer. Samtidig administrering av sirolimus og ACE-hemmere har ført til angionevrotisk ødem-lignende reaksjoner. Forhøyede sirolimusnivåer, f.eks. pga. interaksjon med sterke CYP3A4-hemmere (med/uten samtidig ACE-hemmer), kan også forsterke angioødem. Økt forekomst av biopsibekreftet akutt rejeksjon (BCAR) har blitt observert ved samtidig bruk med ACE-hemmere hos nyretransplanterte, og nøye overvåkning er påkrevd. Sirolimus blir i stor grad metabolisert av CYP3A4 i tarmvegg og lever. Sirolimus er også et substrat for P-gp i tynntarmen. Absorpsjon og påfølgende eliminasjon av sirolimus kan influeres av stoffer som påvirker disse. P-gp-hemmere kan senke effluks av sirolimus fra intestinalceller og øke sirolimusnivået. Grapefruktjuice påvirker CYP3A4-mediert metabolisme og bør derfor unngås. Farmakokinetiske interaksjoner kan sees for gastrointestinale prokinetika, som f.eks. cisaprid og metoklopramid. CYP3A4-induktorer: Gjentatt administrering av rifampicin reduserer konsentrasjonen av sirolimus i fullblod etter 1 dose av 10 mg sirolimus-mikstur. Rifampicin øker clearance av sirolimus ca. 5,5-ganger og senker AUC og Cmax med hhv. ca. 82% og 71%. Samtidig administrering av sirolimus og rifampicin anbefales ikke. CYP3A4-induktorer kan øke metaboliseringen av sirolimus og senke sirolimusnivået i blod. Samtidig bruk av sirolimus og sterke CYP3A4-induktorer anbefales ikke. CYP3A4-hemmere: Samtidig bruk av sirolimus og sterke CYP3A4-hemmere anbefales ikke. Gjentatt administrering av ketokonazol påvirker signifikant absorpsjonshastigheten og absorpsjonsgraden, samt eksponering av sirolimus-mikstur, noe som vises som økning i sirolimus Cmax, Tmax og AUC på hhv. 4,4, 1,4, og 10,9 ganger. Samtidig administrering av sirolimus og ketokonazol anbefales ikke. Samtidig administrering av 2 mg sirolimus enkel dose, og gjentatte doser av oral vorikonazol 400 mg hver 12. time 1. dag, deretter 100 mg hver 12. time i 8 dager, hos friske, øker Cmax og AUC for sirolimus med gjennomsnittlig hhv. 7 og 11 ganger. Samtidig administrering av sirolimus og vorikonazol anbefales ikke. Biotilgjengelighet av sirolimus påvirkes signifikant ved samtidig peroral administrering av 10 mg sirolimus-mikstur og 120 mg diltiazem. Sirolimus Cmax, Tmax og AUC øker hhv. 1,4, 1,3 og 1,6 ganger. Sirolimus påvirker hverken farmakokinetikken til diltiazem eller dets metabolitter desacetyldiltiazem og desmetyldiltiazem. Ved samtidig bruk bør blodkonsentrasjonen av sirolimus monitoreres, og om nødvendig kan dosen justeres. Gjentatt administrering av verapamil og sirolimus-mikstur påvirker absorpsjonshastighet og absorpsjonsgraden i signifikant grad for begge legemidler. Fullblod Cmax, Tmax og AUC for sirolimus øker hhv. 2,3, 1,1 og 2,2 ganger. Plasma S-(-)verapamil Cmax og AUC øker begge 1,5 ganger, og Tmax synker med 24%. Sirolimuskonsentrasjonen bør overvåkes, og passende dosereduksjoner for begge legemidler bør vurderes. Gjentatt administrering av erytromycin og sirolimus-mikstur øker absorpsjonshastighet og absorpsjonsgrad i signifikant grad for begge legemidler. Fullblod Cmax, Tmax og AUC for sirolimus øker hhv. 4,4, 1,4 og 4,2 ganger. Cmax, Tmax og AUC for plasmaerytromycinfribase øker hhv. 1,6, 1,3 og 1,7 ganger. Sirolimuskonsentrasjonen bør overvåkes, og passende dosereduksjon for begge legemidler bør vurderes. CYP3A4-hemmere kan redusere metabolismen av sirolimus og øke sirolimusnivået i blod. CYP3A4-substrater: Ciklosporin A øker absorpsjonshastighet og absorpsjonsgraden av sirolimus signifikant. Sirolimus administrert samtidig med (5 mg), 2 timer etter (5 mg) og 4 timer etter (10 mg) ciklosporin A (300 mg) resulterer i at AUC øker med hhv. ca. 183%, 141% og 80%. Effekten av ciklosporin A reflekteres også i økte Cmax- og Tmax-verdier for sirolimus. Cmax og AUC for sirolimus påvirkes ikke når sirolimus gis 2 timer før ciklosporin A. Sirolimus gitt som enkeltdose hos friske påvirker ikke ciklosporins (mikroemulsjon) farmakokinetikk når legemidlene gis samtidig eller med 4 timers mellomrom. Det anbefales at sirolimus gis 4 timer etter ciklosporin (mikroemulsjon). Ingen klinisk signifikante farmakokinetiske interaksjoner er observert mellom sirolimus-mikstur og 0,3 mg norgestrel/0,03 mg etinyløstradiol. Fravær av farmakokinetisk interaksjon ved enkeltdoser, kan ikke ekskludere muligheten for forandringer i farmakokinetikken ved langtidsbehandling med sirolimus, som kan påvirke effekten av perorale prevensjonsmidler.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Overgang i placenta er ukjent. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Sirolimus bør derfor ikke brukes ved graviditet dersom det ikke er strengt nødvendig. Fertile kvinner må benytte sikker prevensjon under behandling med sirolimus og i 12 uker etter seponering.
Amming: Overgang i human morsmelk er ukjent. Sirolimus utskilles i melk hos rotter. Amming bør avbrytes under terapi pga. potensielle bivirkninger hos barn som ammes.
Fertilitet: Svekkelse av spermparametre er observert. Disse effektene er i de fleste tilfeller reversible ved seponering.
Sirolimus

Bivirkninger

Profylakse mot organrejeksjon ved nyretransplantasjon: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, anemi, leukopeni. Gastrointestinale: Buksmerter, konstipasjon, diaré, kvalme. Hjerte/kar: Takykardi, hypertensjon, lymfocele. Hud: Utslett, kviser. Infeksiøse: Pneumoni, soppinfeksjon, virusinfeksjon, bakterieinfeksjon, herpes simplex-infeksjon, urinveisinfeksjon. Kjønnsorganer/bryst: Menstruasjonsforstyrrelser (inkl. amenoré og menoragi). Lever/galle: Unormale leverfunksjonstester (inkl. økt ALAT, økt ASAT). Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Proteinuri. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hypofosfatemi, hyperlipidemi (inkl. hyperkolesterolemi), hyperglykemi, hypertriglyseridemi, diabetes mellitus. Undersøkelser: Økt blodkonsentrasjon av laktatdehydrogenase, økt blodkonsentrasjon av kreatinin. Øvrige: Ødem, perifert ødem, feber, smerter, svekket tilheling. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Hemolytisk uremisk syndrom, nøytropeni. Gastrointestinale: Pankreatitt, stomatitt, ascites. Hjerte/kar: Perikardial effusjon, venetrombose (inkl. dyp venetrombose). Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner (inkl. angioødem, anafylaktisk reaksjon og anafylaktoid reaksjon). Infeksiøse: Sepsis, pyelonefritt, cytomegalovirusinfeksjon, herpes zoster forårsaket av varicella zostervirus. Kjønnsorganer/bryst: Cyster på eggstokkene. Luftveier: Pulmonær emboli, pneumoni, pleuraeffusjon, epistakse. Muskel-skjelettsystemet: Osteonekrose. Svulster/cyster: Ikke-melanom hudkreft. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Pancytopeni, trombotisk trombocytopenisk purpura. Hjerte/kar: Lymfeødem. Hud: Eksfoliativ dermatitt. Infeksiøse: Clostridium difficile-kolitt, mykobakterie-infeksjon (inkl. tuberkulose), Epstein-Barr-virusinfeksjon. Lever/galle: Leversvikt. Luftveier: Pulmonær blødning. Nyre/urinveier: Nefrotisk syndrom, fokal segmental glomerulosklerose. Svulster/cyster: Lymfom, malignt melanom, posttransplantasjon lymfoproliferativt syndrom. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Overfølsomhetsvaskulitt. Luftveier: Alveolær proteinose. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Nevrologiske: Posterior reversibelt encefalopati syndrom. Svulster/cyster: Nevroendokrint hudkarsinom. Hepatotoksisitet er rapportert. Sjeldne tilfeller av fatal hepatisk nekrose er rapportert for økte sirolimus minimumskonsentrasjoner mellom 2 doser. Det har forekommet tilfeller av interstitiell lungesykdom (inkl. pneumoni og mindre hyppig bronchiolitis obliterans organisert pneumoni (BOOP) og pulmonal fibrose), noen fatale, uten identifisert infeksiøs etiologi. I noen tilfeller har den interstitielle lungesykdommen gått tilbake etter seponering eller dosereduksjon av sirolimus. Risikoen kan øke når sirolimusminimumskonsentrasjonene mellom 2 doser stiger. Det er rapportert om svekket tilheling etter transplantasjonskirurgi, inkl. fascial dehiscens, incisjonshernie og anastomotisk disruptio (f.eks. sår, vaskulær, luftveier, ureterisk, biliær). Hos pasienter med forsinket transplantatfunksjon kan sirolimus forsinke bedring av nyrefunksjon. Samtidig bruk av sirolimus og kalsineurinhemmer kan øke risikoen for kalsineurinhemmerindusert HUS/TTP/TMA. S-LAM: Bivirkninger samsvarte med sikkerhetsprofilen ved indikasjonen profylakse mot organrejeksjon ved nyretransplantasjon. Vektreduksjon ble i tillegg rapportert (sett hos 9,5%).

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: En episode med atrieflimmer er rapportert etter inntak av 150 mg sirolimus. For effekter av overdosering, se Bivirkninger.
Behandling: Generell symptomatisk behandling bør iverksettes. Det antas at sirolimus ikke fjernes ved hemodialyse i særlig stor grad.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L04A A10

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer T-celleaktivering, hovedsakelig ved å blokkere kalsiumavhengig og kalsiumuavhengig intracellulær signaltransduksjon. Sirolimus binder seg til det spesifikke cytosolproteinet FKPB-12, og FKPB-12-sirolimuskomplekset inhiberer aktiveringen av mammalsk «Target of Rapamycin» (mTOR). Inhibering av mTOR resulterer i blokade av flere spesifikke signaltransduksjonsveier. Nettoresultatet er inhibering av lymfocyttaktivering, som igjen fører til immunsuppresjon, samt hemmer proliferasjon av LAM-celler.
Absorpsjon: Raskt. Terapeutisk ekvivalens mellom tabletter og mikstur er vist. Cmax nås etter 2 timer hos pasienter med stabil nyreallotransplantat, som mottar flerdoser. Biotilgjengelighet av sirolimus i kombinasjon med samtidig administrert ciklosporin er ca. 14%. Ved gjentatt dosering øker den gjennomsnittlige blodkonsentrasjonen av sirolimus til det tredobbelte. Biotilgjengeligheten forandres for sirolimus tabletter gitt peroralt sammen med et fettrikt måltid. Det anbefales derfor at sirolimus tas konsekvent enten med eller uten mat.
Fordeling: Blod/plasma-forhold på 36 indikerer at sirolimus hovedsakelig finnes inne i blodcellene.
Halveringstid: Endelig t1/2 hos stabile nyretransplanterte pasienter etter gjentatte doser er 62 ±16 timer. Effektiv t1/2 er kortere og gjennomsnittlige steady state-konsentrasjon nås etter 5-7 dager. Hos pasienter med lett eller moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh A eller B) er gjennomsnittlig AUC og t1/2 for sirolimus økt med hhv. 61% og 43%, og Cl/F er redusert med 33%. Ved alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh C) er gjennomsnittlig AUC og t1/2 økt med hhv. 210% og 170%, og Cl/F er redusert med 67%.
Metabolisme: Substrat for CYP3A4 og P-gp.
Utskillelse: Ca. 91% via feces, ca. 2,2% via urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Mikstur: Oppbevares i kjøleskap (2-8°C) og i originalbeholderen for å beskytte mot lys. Hvis nødvendig, kan glassflasken oppbevares ved romtemperatur ≤25°C i en kortere periode (24 timer). Åpnet flaske er holdbar i 30 dager. Miksturen kan oppbevares 24 timer i doseringssprøyten (ved romtemperatur, ≤25°C). Bør brukes umiddelbart etter fortynning.

Sist endret: 11.12.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

11.01.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Rapamune, MIKSTUR, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1 mg/ml60 ml (glassflaske m/sprøyteadapter og 30 doseringssprøyter)
467514
Blå resept
-
2260,10CSPC_ICON

Rapamune, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1 mg100 stk. (blister)
003353
Blå resept
-
4172,40CSPC_ICON
2 mg100 stk. (blister)
011548
Blå resept
-
8308,60CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bmi (body mass index, kmi): (BMI: Body Mass Index, KMI: Kroppsmasseindeks) Måling som brukes for å vurdere en persons vekt i forhold til lengden. Beregnes ved å dele vekten i kilo med kvadratet av høyden i meter. En verdi mellom 18,5 og 25 regnes som normalt. Verdier mellom 25 og 30 klassifiseres som overvekt, og verdier over 30 klassifiseres som fedme.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemolytisk uremisk syndrom (hus, hemolytisk uremisyndrom): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

herpes zoster (helvetesild): Virusinfeksjon i huden, som skyldes vannkoppvirus (varicella zoster-virus).

hmg-coa-reduktasehemmere (statiner): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lymfangioleiomyomatose: Sjelden lungesykdom med økning i antall glatte muskelceller i lungene i tillegg til at det dannes cyster i lungevevet. Endringene gir tung pust, pneumothorax, pleuravæske og blodig oppspytt. Enkelte pasienter blir feilaktig diagnostisert med astma.

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

malignt melanom (melanom, føflekkreft): Melanom er en spesiell form for hudkreft som oppstår i hudens pigmentceller (celler med fargestoff). Sykdommen kan også opptre i pigmentcellene i slimhinner, i øyne og i indre organer.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

pulmonal fibrose (lungefibrose): Arrdannelse i lungene.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

varicella (vannkopper): Smitsom virussykdom (Varicella-zoster virus) som kjennetegnes av feber og utslett.

venetrombose (veneblodpropp, venøs trombose): Blodpropp i en vene.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.