Prograf

Astellas

Immunsuppressivt middel av makrolidtypen.

ATC-nr.: L04A D02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L04A D02
Takrolimus
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av takrolimus kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av takrolimus kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at takrolimus er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 13.04.2018) er utarbeidet av Teva.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

KAPSLER, harde 0,5 mg, 1 mg og 5 mg: Hver kapsel inneh.: Takrolimus (som monohydrat) 0,5 mg, resp. 1 mg og 5 mg, hypromellose, krysskarmellosenatrium, laktose, magnesiumstearat. Fargestoff: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE 5 mg/ml: 1 ml inneh.: Takrolimus 5 mg, polyoksyetylenhydrogenert ricinusolje 200 mg, vannfri etanol 638 mg.


Indikasjoner

Profylakse mot avstøtning av transplantat ved allogen lever-, nyre-, eller hjertetransplantasjon. Behandling av avstøtning av allograft ved resistens mot andre immunsuppressive midler.

Dosering

Kapsler: Feilmedisinering, inkl. uaktsom, utilsiktet eller overgang uten tilsyn mellom vanlige formuleringer og depotformuleringer av takrolimus er sett. Dette har ført til alvorlige bivirkninger, inkl. avstøting av transplantat, eller andre bivirkninger som kan være konsekvens av enten under- eller overeksponering av takrolimus. Pasienten bør opprettholdes på én formulering av takrolimus. Endringer i formulering eller regime bør foregå under tett oppfølging av spesialist innen transplantasjon. Kapsler/konsentrat til infusjonsvæske: Behandling krever nøye oppfølging av tilstrekkelig kvalifisert personell med nødvendig utstyr. Preparatet bør kun forskrives av, og endringer i den immunsuppressive behandlingen bør kun gjøres, av leger med erfaring med immunsuppressiv behandling og behandling av transplantasjonspasienter. Dosering justeres individuelt ut fra klinisk vurdering av avstøtningsreaksjonen og toleransen hos hver enkelt pasient vha. monitorering av blodkonsentrasjonen. Dersom det er kliniske tegn på avstøtning, bør endring i det immunsuppressive regimet vurderes. Generelt bør dosering startes peroralt, hvis nødvendig kan kapselinnholdet oppløses i vann og gis via nasogastrisk sonde. Gis rutinemessig sammen med andre immunsuppressive midler i initial postoperativ periode. Dosen avhenger av immunsuppressivt regime. Peroral dose fordeles på 2 doser (morgen og kveld). Overføring fra i.v. til peroral administrering bør skje så snart som mulig. I.v. behandling bør vare maks. 7 dager. Ingen grense for varighet av peroral terapi.
Levertransplantasjon: Administrering bør starte ca. 12 timer etter avsluttet kirurgi. Voksne: Profylakse mot avstøtning av transplantat: Peroral behandling bør starte med 0,1-0,2 mg/kg/døgn. Dersom pasientens kliniske tilstand ikke tillater peroral dosering, initieres i.v. behandling med 0,01-0,05 mg/kg/døgn som kontinuerlig 24-timers infusjon. Vedlikeholdsterapi: Behandling med kapsler. Vanligvis reduseres dosen. Seponering av samtidig immunsuppressiv behandling er mulig i noen tilfeller, og behandling med takrolimus monoterapi fortsettes. Ved bedring i klinisk tilstand kan dosejustering være nødvendig. Behandling av avstøtning: Økte doser, supplerende kortikosteroidbehandling og korte kurer med mono-/polyklonale antistoffer har vært brukt til behandling av avstøtningsepisoder. Ved overgang til Prograf startes behandlingen med initialdosen som er anbefalt for primær immunsuppresjon. Barn: Profylakse mot avstøtning av transplantat: En initial peroral dose på 0,3 mg/kg/døgn fordelt på 2 doser (morgen og kveld). Dersom pasientens kliniske tilstand hindrer peroral dosering, gis en initial i.v. dose på 0,05 mg/kg/døgn som en kontinuerlig 24-timers infusjon. Vedlikeholdsterapi: Behandling med kapsler. Vanligvis reduseres dosen. Seponering av samtidig immunsuppressiv behandling er mulig i noen tilfeller, og behandling med takrolimus monoterapi fortsettes. Ved bedring i klinisk tilstand kan dosejustering være nødvendig. Behandling av avstøtning: Økte doser, supplerende kortikosteroidbehandling og korte kurer med mono-/polyklonale antistoffer har vært brukt til behandling av avstøtningsepisoder. Ved overgang til Prograf startes behandlingen med initialdosen som er anbefalt for primær immunsuppresjon.
Nyretransplantasjon: Administrering bør starte innen 24 timer etter avsluttet kirurgi. Voksne: Profylakse mot avstøtning av transplantat: Peroral behandling bør starte med 0,2-0,3 mg/kg/døgn. Dersom pasientens kliniske tilstand ikke tillater peroral dosering, initieres i.v. behandling med 0,05-0,1 mg/kg/døgn som kontinuerlig 24-timers infusjon. Vedlikeholdsterapi: Behandling med kapsler. Vanligvis reduseres dosen. Seponering av samtidig immunsuppressiv behandling er mulig i noen tilfeller, behandlingen fortsettes med takrolimusbasert dobbelt-terapi. Ved bedring i klinisk tilstand kan dosejustering være nødvendig. Behandling av avstøtning: Økte doser, supplerende kortikosteroidbehandling og korte kurer med mono-/polyklonale antistoffer har vært brukt til behandling av avstøtningsepisoder. Ved overgang til Prograf startes behandlingen med initialdosen som er anbefalt for profylakse mot avstøtning av transplantat. Barn: Profylakse mot avstøtning av transplantat: En initial peroral dose på 0,3 mg/kg/døgn fordeles som 2 doser (f.eks. morgen og kveld). Dersom pasientens kliniske tilstand hindrer peroral dosering, gis en initial i.v. dose på 0,075-0,1 mg/kg/døgn som kontinuerlig 24-timers infusjon. Vedlikeholdsterapi: Behandling med kapsler. Vanligvis reduseres dosen. Seponering av samtidig immunsuppressiv behandling er mulig i noen tilfeller, behandlingen fortsettes med takrolimusbasert dobbelt-terapi. Ved bedring i klinisk tilstand kan dosejustering være nødvendig. Behandling av avstøtning: Økte doser, supplerende kortikosteroidbehandling og korte kurer med mono-/polyklonale antistoffer har vært brukt til behandling av avstøtningsepisoder. Ved overgang til Prograf startes behandlingen med initialdosen som er anbefalt for profylakse mot avstøtning av transplantat.
Hjertetransplantasjon: Voksne: Profylakse mot avstøtning av transplantat: Kan brukes med antistoffinduksjon (gjør det mulig å utsette start av behandling med Prograf) eller alternativt, hos klinisk stabile pasienter, uten antistoffinduksjon. Etter antistoffinduksjon bør peroral behandling starte med 0,075 mg/kg/døgn, gitt som 2 doser (f.eks. morgen og kveld). Administrering bør starte innen 5 dager etter avsluttet kirurgi, så snart pasientens kliniske tilstand er stabilisert. Dersom pasientens kliniske tilstand hindrer peroral dosering, gis en initial i.v. dose på 0,01-0,02 mg/kg/dag som kontinuerlig 24-timers infusjon. Det er publisert en alternativ strategi der takrolimus ble gitt peroralt i løpet av 12 timer etter transplantasjon. Denne tilnærmingen ble forbeholdt pasienter uten forstyrrelser i organfunksjon (f.eks. forstyrrelse i nyrefunksjon). Hvis dette var tilfelle ble en initial peroral dose av takrolimus på 2-4 mg/dag brukt i kombinasjon med mykofenolatmofetil og kortikosteroider, eller i kombinasjon med sirolimus og kortikosteroider. Vedlikeholdsterapi: Behandling med kapsler. Vanligvis reduseres dosen. Ved bedring i klinisk tilstand kan dosejustering være nødvendig. Behandling av avstøtning: Økte doser, supplerende kortikosteroidbehandling og korte kurer med mono-/polyklonale antistoffer har vært brukt til behandling av avstøtningsepisoder. Ved overgang til Prograf gis en initial peroral dose på 0,15 mg/kg/døgn, fordelt på 2 doser (f.eks. morgen og kveld). Barn: Profylakse mot avstøtning av transplantat: Har vært brukt med eller uten antistoffinduksjon. Uten antistoffinduksjon, og hvis behandling initieres i.v., er anbefalt startdose 0,03-0,05 mg/kg/døgn, gitt som kontinuerlig 24-timers infusjon med formål å oppnå takrolimuskonsentrasjoner i fullblod på 15-25 ng/ml. Pasienten overføres til peroral behandling så snart det er klinisk mulig. Den første perorale dosen bør være 0,3 mg/kg/døgn og gis 8-12 timer etter avsluttet i.v. behandling. Etter antistoffinduksjon bør peroral behandling starte med 0,1-0,3 mg/kg/døgn, gitt som 2 doser (f.eks. morgen og kveld). Vedlikeholdsterapi: Behandling med kapsler. Vanligvis reduseres dosen. Ved bedring i klinisk tilstand kan dosejustering være nødvendig. Behandling av avstøtning: Økte doser, supplerende kortikosteroidbehandling og korte kurer med mono-/polyklonale antistoffer har vært brukt til behandling av avstøtningsepisoder. Ved overgang til Prograf gis en initial peroral dose på 0,2-0,3 mg/kg/døgn, fordelt på 2 doser (f.eks. morgen og kveld).
Andre transplanterte organer: Behandling av avstøtning: Doseanbefalinger ved lunge-, pankreas- og tarmtransplantasjon er basert på begrensede data fra prospektive kliniske studier. Hos lungetransplanterte pasienter har Prograf vært brukt med en initial dose på 0,1-0,15 mg/kg/døgn, hos pankreastransplanterte pasienter med en initial dose på 0,2 mg/kg/døgn og ved tarmtransplantasjon med en initial dose på 0,3 mg/kg/døgn.
Anbefalinger vedrørende optimale bunnkonsentrasjoner («trough» i fullblod: Se SPC.
Spesielle pasientgrupper: Leversvikt: Dosereduksjon kan være nødvendig ved alvorlig leversvikt for å opprettholde bunnkonsentrasjonene i blodet innenfor det anbefalte området. Nyresvikt: Ingen dosejustering nødvendig. Nyrefunksjon overvåkes nøye (inkl. gjentatte målinger av serumkreatinin, beregning av ClCR, overvåkning av urinproduksjon) pga. risiko for nefrotoksisitet. Eldre: Ingen spesiell dosejustering. Overgang fra ciklosporinbehandling til takrolimus: Forsiktighet bør utvises. Ciklosporinkonsentrasjonen i blodet og klinisk tilstand bør vurderes. Ved forhøyet ciklosporinkonsentrasjon i blodet bør takrolimusadministrering utsettes. Har vært igangsatt 12-24 timer etter ciklosporinseponering. Monitorering av ciklosporinkonsentrasjonen i blodet bør fortsette fordi ciklosporinclearance kan bli påvirket.
Tilberedning/Håndtering: Konsentrat til infusjonsvæske: Skal fortynnes før bruk og kun fortynnes i glukose 50 mg/ml eller natriumklorid 9 mg/ml infusjonsvæske, i polyetylen-, polypropylen- eller glassflasker. Kun klare og fargeløse oppløsninger skal brukes. Konsentrasjon av bruksferdig oppløsning: 0,004-0,1 mg/ml. Takrolimus absorberes av PVC-plast. Slanger, sprøyter og annet utstyr som brukes skal ikke inneholde PVC. Takrolimus er ustabil ved alkaliske forhold, og bruksferdig oppløsning bør ikke blandes med andre legemidler som gir alkaliske løsninger, f.eks. aciklovir og ganciklovir. Ubrukt konsentrat i åpnet ampulle eller ubrukt ferdigblandet oppløsning kasseres umiddelbart.
Administrering: Kapsler: Daglig peroral dose fordeles på 2 doser, f.eks. morgen og kveld. Bør tas umiddelbart etter at de er tatt ut av blisterbrettet. Tørremidlet skal ikke svelges. Bør generelt inntas på tom mage eller minst 1 time før eller 2-3 timer etter mat, for å oppnå maks. absorpsjon. Grapefrukt/grapefruktjuice skal unngås under behandling. Bør svelges hele sammen med væske, helst vann. Hvis nødvendig kan kapselinnholdet oppløses i vann og gis via nasogastrisk sonde. Konsentrat til infusjonsvæske: Fortynnet infusjonsvæske gis som i.v. infusjon. Totalt infusjonsvolum i en 24-timers periode bør være i området 20-500 ml. Bør ikke gis som en bolusinjeksjon. Skal ikke injiseres ufortynnet. Dersom infusjonen ved et uhell gis arterielt eller perivasalt, kan dette gi irritasjon på injeksjonsstedet.

Kontraindikasjoner

Kapsler/konsentrat til infusjonsvæske: Overfølsomhet for takrolimus eller andre makrolider eller for noen av hjelpestoffene. Konsentrat til infusjonvæske: Overfølsomhet for polyoksyetylenhydrogenert ricinusolje eller forbindelser med lignende struktur.

Forsiktighetsregler

I den første perioden etter transplantasjonen bør følgende parametre overvåkes rutinemessig: Blodtrykk, EKG, nevrologisk og visuell status, fastende blodsukker, elektrolytter (spesielt kalium), lever- og nyrefunksjonstester, hematologiske parametre, koagulasjonsverdier og måling av plasmaproteiner. Ved klinisk relevante endringer bør justering av behandlingen vurderes. Interaksjonspotensiale: Naturmidler som inneholder johannesurt (prikkperikum) eller andre naturmidler, bør unngås pga. risikoen for interaksjoner. Se Interaksjoner for ytterligere informasjon om andre interaksjoner. Gastrointestinale lidelser: Ekstra overvåkning av takrolimuskonsentrasjonen anbefales ved episoder av diaré, fordi konsentrasjonen av takrolimus i blodet kan endres betydelig. Hjertelidelser: Sjeldne tilfeller av ventrikkelhypertrofi eller septumhypertrofi (rapportert som kardiomyopatier) er sett, som regel reversible og primært hos barn med høye takrolimuskonsentrasjoner (høyere enn anbefalte maks. nivåer) i blodet. Andre faktorer som øker risikoen for disse tilstandene er allerede eksisterende hjertesykdom, bruk av kortikosteroider, hypertensjon, nedsatt nyre- eller leverfunksjon, infeksjoner, hypervolemi og ødemer. Følgelig bør høyrisikopasienter, spesielt små barn og pasienter som får kraftig immunsuppressiv behandling, overvåkes vha. ekkokardiografi eller EKG, både før og etter transplantasjonen (f.eks. ved 3 måneder og ved 9-12 måneder). Ved utvikling av unormale tilstander bør dosereduksjon eller endring til annen immunsuppressiv behandling vurderes. Takrolimus kan forlenge QT-intervallet og kan føre til torsades de pointes. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med risikofaktorer for QT-forlengelse, inkl. pasienter med QT-forlengelse, kongestiv hjertesykdom, bradyarytmier og unormale elektrolyttnivåer i egen eller familiens sykehistorie. Forsiktighet må også utvises hos pasienter med diagnostisert eller mistenkt medfødt lang QT-tid-syndrom (LQTS) eller ervervet QT-forlengelse, eller pasienter som samtidig bruker legemidler kjent for å forlenge QT-intervallet, indusere unormale elektrolyttnivåer eller som er kjent for å øke eksponeringen for takrolimus. Lymfoproliferativ sykdom og maligniteter: Det er rapportert at pasienter som er behandlet med takrolimus har utviklet Epstein-Barr-virus (EBV)-assosiert lymfoproliferativ sykdom. Pasienter som overføres til takrolimusbehandling bør ikke få anti-lymfocyttbehandling samtidig. Barn <2 år som er EBV-VCA-negative, har økt risiko for å utvikle lymfoproliferativ sykdom. EBV-VCA-serologien bør derfor fastslås før behandlingen med Prograf igangsettes. Det anbefales nøye monitorering ved hjelp av EBV-PCR under behandlingen. Positiv EBV-PCR kan vedvare i flere måneder og er i seg selv ingen indikasjon på lymfoproliferativ sykdom eller lymfom. Posterior reversibel encefalopatisyndrom (PRES): Utvikling av PRES er rapportert under takrolimusbehandling. Radiologisk undersøkelse (f.eks. MRI) bør gjennomføres ved symptomer som indikerer PRES, slik som hodepine, endret mental status, kramper og synsforstyrrelser. Ved PRES-diagnose anbefales adekvat kontroll av blodtrykk og kramper, og umiddelbar seponering av systemisk takrolimus. De fleste pasientene blir fullstendig friske etter gjennomføring av passende tiltak. Opportunistiske infeksjoner: Pasienter som behandles med immunsuppressiver, inkl. takrolimus, har økt risiko for opportunistiske infeksjoner (bakterie-, sopp-, virus- og protozo-). Blant disse tilstandene er BKV-assosiert nefropati og JCV-assosiert progressiv multifokal leukoencefalopati (PML). Disse infeksjonene er ofte forbundet med en høy total immunsuppressiv belastning og kan føre til alvorlige eller livstruende tilstander som legen bør vurdere i differensialdiagnosen hos immunsupprimerte pasienter med forverret nyrefunksjon eller nevrologiske symptomer. Erytroaplasi (PRCA): Tilfeller med PRCA er rapportert hos pasienter behandlet med takrolimus. Samtlige rapporterte risikofaktorer for PRCA, som parvovirus B19-infeksjon, underliggende sykdom eller samtidig behandling med legemidler forbundet med PRCA. Sollys/UV-stråler: Pga. risiko for maligne hudendringer bør eksponering for sollys og UV-stråler begrenses vha. klær/høy solfaktor. Hjelpestoffer: Kapsler: Inneholder laktose, og det bør derfor utvises spesiell forsiktighet ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Blekket som brukes til merking av kapslene 0,5 mg og 1 mg inneholder soyalecitin. Hos pasienter som er overfølsomme for peanøtter eller soya, må risikoen for overfølsomhet veies opp mot fordelen ved bruk av Prograf. Konsentrat til infusjonsvæske: Inneholder polyoksyetylenhydrogenert ricinusolje, som er rapportert å gi anafylaktiske reaksjoner. Forsiktighet må derfor utvises hos pasienter som tidligere har fått preparater som inneholder derivater av polyoksyetylenhydrogenert ricinusolje, enten som i.v. injeksjon eller infusjon, og hos pasienter som er disponerte for allergi. Risikoen for anafylaksi kan reduseres ved langsom infusjon eller ved å gi behandling med antihistamin på forhånd. Pasienten skal observeres tett i de første 30 minuttene av infusjonen mtp. mulig anafylaktoid reaksjon. Det bør tas hensyn til etanolinnholdet (638 mg/ml) i konsentrat til infusjonsvæske. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan gi syns- og nevrologiske forstyrrelser. Berørte pasienter bør ikke kjøre bil eller bruke farlige maskiner. Denne effekten kan forsterkes ved samtidig inntak av alkohol.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L04A D02
Systemisk tilgjengelig takrolimus metaboliseres via CYP3A4 i leveren og gastrointestinalt via CYP3A4 i tarmveggen. Alle lege- og naturmidler som hemmer eller induserer CYP3A4 kan påvirke metabolismen av takrolimus. Det anbefales på det sterkeste å nøye monitorere takrolimuskonsentrasjonen i blodet, samt QT-forlengelse (med EKG), nyrefunksjon og andre bivirkninger, ved samtidig bruk av midler som kan påvirke CYP3A4-metabolismen. Takrolimusdosen justeres etter behov. Takrolimus er en kjent CYP3A4-hemmer. Samtidig bruk med legemidler som metaboliseres via CYP3A4 kan derfor påvirke metabolismen til disse. Virkestoffer som hemmer metabolismen av takrolimus: Legemidler som øker blodkonsentrasjonen av takrolimus og som krever en dosejustering av takrolimus hos nesten alle: Ketokonazol, flukonazol, itrakonazol, vorikonazol, erytromycin, hiv-proteasehemmere eller HCV-proteasehemmere. Andre legemidler som øker blodkonsentrasjonen av takrolimus: Klotrimazol, klaritromycin, josamycin, nifedipin, nikardipin, diltiazem, verapamil, amiodaron, danazol, etinyløstradiol, omeprazol, nefazodon, (kinesiske) urtepreparater som inneholder ekstrakter av Schisandra sphenanthera. Legemidler vist å være potensielle hemmere av takrolimusmetabolismen in vitro: Bromokriptin, kortison, dapson, ergotamin, gestoden, lidokain, mefenytoin, mikonazol, midazolam, nilvadipin, noretindron, kinidin, tamoksifen, troleandomycin. Grapefruktjuice øker blodkonsentrasjonen av takrolimus og bør unngås. Lansoprazol og ciklosporin kan potensielt hemme CYP3A4-mediert metabolisme av takrolimus og dermed øke konsentrasjonen av takrolimus i fullblod. Andre interaksjoner som potensielt fører til økte takrolimusnivåer i blodet: Takrolimus bindes i høy grad til plasmaproteiner. Mulige interaksjoner med andre legemidler med høy affinitet til plasmaproteiner bør vurderes. Andre potensielle interaksjoner som kan øke den systemiske eksponeringen for takrolimus omfatter metoklopramid, cimetidin og magnesium-aluminiumhydroksid. Virkestoffer som induserer metabolismen av takrolimus: Legemidler som reduserer blodkonsentrasjonen av takrolimus og som krever dosejustering av takrolimus hos nesten alle: Rifampicin, fenytoin, johannesurt (prikkperikum). Andre legemidler som reduserer blodkonsentrasjonen av takrolimus: Fenobarbital, vedlikeholdsdoser av kortikosteroider. Legemidler som har potensiale til å øke eller redusere blodkonsentrasjonen av takrolimus: Høye doser prednisolon eller metylprednisolon. Legemidler som har potensiale til å redusere blodkonsentrasjonen av takrolimus: Karbamazepin, metamizol og isoniazid. Effekt av takrolimus på metabolismen av andre legemidler: T1/2 for ciklosporin forlenges når takrolimus gis samtidig, synergistiske/additive nefrotoksiske effekter kan forekomme. Samtidig bruk av takrolimus og ciklosporin anbefales derfor ikke. Forsiktighet bør utvises ved bruk av takrolimus til pasienter som tidligere har fått ciklosporinbehandling. Takrolimus er vist å øke blodkonsentrasjonen av fenytoin. Takrolimus kan redusere clearance av steroidbaserte prevensjonsmidler og føre til økt hormoneksponering; spesiell forsiktighet ved valg av prevensjonsmetode bør derfor utvises. Dyrestudier har vist at takrolimus potensielt kan redusere clearance og øke t1/2 for pentobarbital og fenazon. Andre interaksjoner som har ført til kliniske skadelige effekter: Samtidig bruk av legemidler med kjente nefro- eller nevrotoksiske effekter kan øke graden av toksisitet. Økt nefrotoksisitet er sett ved samtidig bruk av amfotericin B og ibuprofen. Takrolimus kan føre til hyperkalemi eller forsterke allerede eksisterende hyperkalemi. Høyt kaliuminntak eller kaliumsparende diuretika bør unngås. Vaksiner: Responsen på vaksinering kan være mindre effektivt under takrolimusbehandling. Bruk av levende svekkede vaksiner bør unngås.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kan krysse placenta. Begrensede data viser ingen holdepunkter for økt risiko for uønskede effekter på forløpet og utfallet av graviditet sammenlignet med andre immunsuppressiver. Tilfeller av spontane aborter er rapportert. Behandling med takrolimus kan overveies hos gravide når det ikke finnes noe sikrere alternativ og hvis fordelen oppveier risikoen for fosteret. Ved in utero-eksponering overvåkes det nyfødte barnet mht. ev. bivirkninger (særlig effekter på nyrene). Risiko for for tidlig fødsel (<37 uker). Risiko for hyperkalemi hos den nyfødte, men dette normaliseres spontant. Hos rotter og kaniner har takrolimus forårsaket embryoføtal toksisitet ved doser som viste maternal toksisitet.
Amming: Går over i morsmelk. Påvirkning av barn som ammes kan ikke utelukkes. Bør ikke brukes under amming.
Fertilitet: Påvirker fertilitet hos hannrotter negativt (redusert spermietall og -bevegelighet).
Takrolimus

Bivirkninger

Mange av bivirkningene, som er angitt nedenfor, er reversible og/eller doseavhengige. Peroral administrering gir færre bivirkninger enn i.v. bruk. Infeksiøse og parasittære sykdommer: Økt risiko for å få virus-, bakterie-, sopp- og/eller protozoinfeksjoner. Forløpet av allerede pågående infeksjoner kan forverres. Både generelle og lokale infeksjoner kan forekomme. Tilfeller av BKV-assosiert nefropati og tilfeller av JCV-assosiert progressiv multifokal leukoencefalopati (PML). Godartede, ondartede og uspesifiserte svulster: Økt risiko for å utvikle maligniteter. Både benigne og maligne neoplasmer, inkl. EBV-assosiert lymfoproliferativ sykdom og hudmaligniteter er rapportert. Forstyrrelser i immunsystemet: Allergiske og anafylaktoide reaksjoner er observert. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, kvalme. Hjerte/kar: Hypertensjon. Nevrologiske: Tremor, hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Psykiske: Insomnia. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemiske tilstander, diabetes mellitus, hyperkalemi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi, leukopeni, trombocytopeni, leukocytose, unormalt antall røde blodceller. Gastrointestinale: Gastrointestinale inflammasjonstilstander, gastrointestinal ulcerasjon og perforasjon, gastrointenstinale blødninger, stomatitt og ulcerasjon, ascites, oppkast, gastrointestinale og abdominale smerter, tegn og symptomer på dyspepsi, obstipasjon, flatulens, metthetsfølelse og oppblåsthet, løs avføring, gastrointestinale tegn og symptomer. Hjerte/kar: Iskemisk hjerte-/karsykdom, takykardi, blødning, tilfeller av tromboemboli og iskemi, perifer vaskulær sykdom, vaskulær hypotensjonssykdom. Hud: Pruritus, utslett, alopesi, akne, økt svetting. Lever/galle: Forstyrrelser i leverenzymer og -funksjon, kolestase og ikterus, hepatocellulær skade og hepatitt, kolangitt. Luftveier: Dyspné, parenkymatøs lungesykdom, pleural effusjon, faryngitt, hoste, nasal tiltetting og inflammasjon. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, muskelspasmer, smerte i ekstremiteter, ryggsmerte. Nevrologiske: Anfall, forstyrret bevissthet, parestesier og dysestesier, perifere nevropatier, svimmelhet, svekket skriveevne, lidelser i nervesystemet. Psykiske: Angstsymptomer, forvirring og desorientering, depresjon, nedtrykthet, endringer i sinnsstemning, mareritt, hallusinasjon, psykiske lidelser. Stoffskifte/ernæring: Hypomagnesemi, hypofosfatemi, hypokalemi, hypokalsemi, hyponatremi, væskeoverbelastning, hyperurikemi, nedsatt appetitt, metabolske acidoser, hyperlipidemi, hyperkolesterolemi, hypertriglyseridemi, andre elektrolyttforstyrrelser. Øre: Tinnitus. Øye: Tåkesyn, fotofobi, øyesykdommer. Øvrige: Astenitilstander, febersykdommer, ødem, smerte og ubehag, økt alkalisk fosfatase i blodet, vektøkning, forstyrrelser i oppfatning av kroppstemperatur. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Koagulopatier, avvik i koagulasjons- og blødningstester, pancytopeni, nøytropeni. Gastrointestinale: Paralytisk ileus, akutt og kronisk pankreatitt, gastroøsofageal reflukssykdom, redusert ventrikkeltømming. Hjerte/kar: Ventrikkelarytmi og hjertestans, hjertesvikt, kardiomyopati, ventrikkelhypertrofi, supraventrikulær arytmi, palpitasjoner, unormale EKG-verdier, unormal hjerterytme og puls, infarkt, dyp venetrombose i ekstremiteter, sjokk. Hud: Dermatitt, fotosensitivitet. Kjønnsorganer/bryst: Dysmenoré og livmorsblødninger. Luftveier: Respirasjonssvikt, sykdom i luftveiene, astma. Muskel-skjelettsystemet: Leddsykdommer. Nevrologiske: Koma, blødninger i sentralnervesystemet og cerebrovaskulære hendelser, paralyse og parese, encefalopati, tale- og språkforstyrrelser, amnesi. Nyre/urinveier: Anuri, hemolytisk-uremisk syndrom. Psykiske: Psykotisk lidelse. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering, hypoproteinemi, hyperfosfatemi, hypoglykemi. Øre: Hypakusis. Øye: Katarakt. Øvrige: Multiorgansvikt, influensalignende sykdom, temperaturintoleranse, trykkende følelse i brystet, følelse av å være anspent, følelse av at noe er annerledes, økt laktatdehydrogenase i blodet, vektreduksjon. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Trombotisk trombocytopenisk purpura, hypoprotrombinemi. Gastrointestinale: Subileus, pankreatisk pseudocyste. Hjerte/kar: Perikardial effusjon. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse (Lyells syndrom). Lever/galle: Trombose i leverarterier, venookklusiv leversykdom. Luftveier: Akutt lungesviktsyndrom (ARDS). Muskel-skjelettsystemet: Nedsatt bevegelighet. Nevrologiske: Hypertoni. Øre: Nevrosensorisk døvhet. Øye: Blindhet. Øvrige: Tørste, fall, sammensnøring i brystet, nedsatt bevegelighet, ulcus. Svært sjeldne (<1/10 000): Hjerte/kar: Avvik i ekkokardiogram, QT-forlengelse ved EKG, torsades de pointes. Lever/galle: Leversvikt, stenose i galleveiene. Nevrologiske: Myasteni. Nyre/urinveier: Nefropati, hemoragisk cystitt. Øre: Nedsatt hørsel. Øvrige: Økt mengde fettvev. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Erytroaplasi, agranulocytose, hemolytisk anemi. Generelt: Smerter i ekstremitetene er beskrevet i flere rapporter som del av kalsineurinhemmerindusert smertesyndrom (CIPS). Dette viser seg typisk som bilateral og symmetrisk, alvorlig, oppadstigende smerte i underekstremitetene og kan være forbundet med supraterapeutiske takrolimusnivåer. Syndromet kan respondere på reduksjon av takrolimusdosen. I noen tilfeller har det vært nødvendig å bytte til alternativ immunsuppresjon.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Tremor, hodepine, kvalme og brekninger, infeksjoner, urticaria, letargi, økt blodkonsentrasjon av ureanitrogen, forhøyet serumkreatinin og ALAT.
Behandling: Symptomatisk behandling og andre nødvendige tiltak må igangsettes. Den dårlige løseligheten i vann, den høye molekylvekten og den sterke bindingen til røde blodlegemer og plasmaproteiner indikerer at takrolimus ikke kan fjernes ved dialyse. Toksiske konsentrasjoner kan reduseres ved hemo- eller diafiltrering. Ved peroral forgiftning kan mageskylling og/eller bruk av aktivt kull være nyttig.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L04A D02

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Takrolimus bindes til cytosolproteinet FKBP12. Komplekset hemmer kalsineurin og fører til kalsiumavhengig inhibering av T-cellesignaltransduksjon og hindrer dermed transkripsjon av lymfokingener. Hemmer spesielt dannelsen av cytotoksiske lymfocytter som er hovedansvarlig for avstøtning av transplantat. Videre hemmes aktiveringen av T-lymfocytter og den T-hjelpercelle avhengige B-celleproliferasjonen, dannelsen av lymfokiner (som interleukin-2, -3 og gammainterferon) og ekspresjonen av interleukin-2-reseptoren.
Absorpsjon: Variabel etter peroral administrering. Cmax 1-3 timer etter peroralt inntak. Gjennomsnittlig biotilgjengelighet: 20-25%. Absorpsjonshastigheten og -graden er størst ved faste. Med mat tilstede reduseres absorpsjonshastigheten og -graden, med mest uttalt effekt etter et fettrikt måltid. Effekten av et karbohydratrikt måltid er mindre uttalt. Sterk korrelasjon mellom AUC og bunnkonsentrasjoner i fullblod ved steady state.
Proteinbinding: >98,8%, hovedsakelig til serumalbumin og orosomukoid.
Fordeling: Bindes sterkt til erytrocytter, noe som resulterer i en 20:1 distribusjonsratio mellom fullblod- og plasmakonsentrasjoner. Utstrakt distribusjon i organismen. Vdss ca. 1300 liter basert på plasmakonsentrasjon, 47,6 liter basert på fullblodkonsentrasjon.
Halveringstid: Varierer mellom 11,7 (voksne levertransplanterte) og ca. 43 timer (friske). Lav clearance: 2-7 liter/time, avhengig av pasientgruppe og alder. Høyere verdier hos pediatriske pasienter. Tid før steady state nås: 3 dager hos de fleste levertransplanterte ved peroral administrering.
Metabolisme: Flere metabolitter, kun én har vist signifikant immunsuppressiv aktivitet. Metaboliseres hovedsakelig via CYP3A4 i lever og også i betydelig grad i tarmveggen.
Utskillelse: Hovedsakelig via gallen, ca. 2% via urinen. <1% utskilles uomdannet.

Oppbevaring og holdbarhet

Kapsler: Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot fuktighet. Holdbarhet etter åpning av aluminiumspakningen: 1 år. Kapslene bør tas umiddelbart etter at de er tatt ut av blisteret. Konsentrat til infusjonsvæske: Oppbevar ampullen i originalpakningen for å beskytte mot lys. Oppbevares ved høyst 25°C. Kjemisk og fysisk stabilitet har blitt vist i 24 timer ved 25°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt bør preparatet brukes umiddelbart. Hvis ikke, er lagringstid og andre forhold brukers ansvar og er normalt ikke lenger enn 24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynning er foretatt under kontrollerte og aseptiske forhold.

Sist endret: 30.10.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

06.09.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Prograf, KAPSLER, harde:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,5 mg50 stk. (blister)
524579
Blå resept
Byttegruppe
560,20CSPC_ICON
1 mg50 stk. (blister)
190256
Blå resept
-
890,70CSPC_ICON
5 mg50 stk. (blister)
190231
Blå resept
-
3289,10CSPC_ICON

Prograf, KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg/ml10 × 1 ml (amp.)
376483
Blå resept
-
7634,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

akutt lungesviktsyndrom (ards, akutt respiratorisk distressyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amnesi (hukommelsestap, minnetap): Kan referere til både kortvarig hukommelsestap eller varig svekket hukommelse.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

dysmenoré (menstruasjonssmerter, smertefull menstruasjon, menssmerter): Menstruasjonssmerter. Verkende eller krampeaktig smerte som oppstår under menstruasjon. Kan deles inn i primær eller sekundær dysmenoré. Vanlig dysmenoré er ofte primær, men hvis det finnes en kjent årsak til smertene som en sykdom, kalles den sekundær.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fotofobi (lysskyhet, okulær lysoverfølsomhet): Lysømfintlighet.

gastroøsofageal reflukssykdom (gerd, gørs): (GERD: GastroEsophageal Reflux Disease. GØRS: Gastroøsofageal reflukssykdom.): Oppgulp av magesyre og mageinnhold fra magen til spiserøret. Oppstøtene kommer flere ganger i uken og kan påvirke livskvaliteten til pasienten betydelig. Andre symptomer på sykdommen kan inkludere magesmerter, tørrhoste og følelse av en klump i brystet. Kvalme og natthoste som ligner astma kan også forekomme. Det er flere årsaker til sykdommen. Den vanligste er at den nederste lukkemuskelen i spiserøret avslappes i for lang tid, slik at mageinnholdet kan komme tilbake til spiserøret. Det kan også skyldes nedsatt spyttproduksjon og at den nedre lukkemuskelen ikke lukkes helt. For de fleste er gastroøsofageal reflukssykdom en kronisk tilstand.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hemolytisk uremisk syndrom (hus, hemolytisk uremisyndrom): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

ikterus (gulsott): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

koagulopati (koagulasjonsforstyrrelse): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

sentralnervesystemet (cns): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.