Pro-Epanutin

Pfizer

Antiepileptikum.

ATC-nr.: N03A B05

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk

Opplæringsmateriell og veiledning ved bruk




KONSENTRAT TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 75 mg/ml: 1 ml inneh.: Fosfenytoindinatrium 75 mg tilsv. fenytoinnatrium (FNE) 50 mg, trometamol, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml. (FNE = fenytoinnatriumekvivalenter).


Indikasjoner

Anvendes til voksne og barn ≥5 år ved status epilepticus, og som anfallsprofylakse ved nevrokirurgiske inngrep.

Dosering

Fosfenytoin skal alltid forskrives og doseres som milligram fenytoinnatriumekvivalenter (mg FNE). Fosfenytoin administreres imidlertid forskjellig fra parenteral fenytoinnatrium. 1,5 mg fosfenytoinnatrium tilsvarer 1 mg fenytoinnatrium og kalles 1 mg FNE, se også Forsiktighetsregler. Beregnet til kortvarig bruk. Behandling med fosfenytoin >5 dager er ikke evaluert. De ulike tabellene er eksempler på beregninger mht. dosering, fortynning og infusjonshastighet (flere tabelleksempler finnes i SPC). Se for øvrig Administrering. Riktig dose, doseringsvolum, antall hetteglass, volum fortynningsmiddel og minimum infusjonstid skal alltid beregnes for pasientens eksakte kroppsvekt når beregningen ikke er inkludert i eksemplene i tabellene under.
Voksne: Status epilepticus: I.m. administrering er ikke anbefalt. I.v. bolusdose (infusjon): For raskt å bryte anfallene hos voksne med vedvarende kramper skal diazepam eller lorazepam gis i.v. før administrering av fosfenytoin. Bolusdosen av fosfenytoin er en engangsdose på 15 mg FNE/kg kroppsvekt gitt som i.v. infusjon med en hastighet på 100-150 mg FNE/minutt. Hastigheten skal, selv i akutte situasjoner, ikke overstige 150 mg FNE/minutt. Hvis tilførsel av fosfenytoin ikke stanser krampene, skal alternativ antikonvulsiv behandling vurderes.
Eksempler på i.v. bolusdose på 15 mg FNE/kg:

Vekt
(kg)

Dose
(mg FNE)

Volum (ml)
Pro-Epanutin

Volum (ml) fortynningsmiddel*
til konsentrasjon 25 mg FNE/ml

Minste infusjonstid
(minutter)**

100

1500

30

30

 

10

80

1200

24

24

 

8

50

750

15

15

 

5

*Fortynningsmiddel: Glukose 5% eller natriumklorid 0,9%. **For å oppnå maks. infusjonshastighet 150 mg FNE/minutt. Anfallsbehandling og -profylakse ved kramper: Bolusdosen av fosfenytoin er en engangsdose på 10-15 mg FNE/kg gitt som i.v. infusjon eller i.m. injeksjon. Anbefalt infusjonshastighet er 50-100 mg FNE/minutt (ikke >100 mg FNE/minutt).
Eksempler ved i.v. bolusdoser på 10 mg FNE/kg:

Vekt
(kg)

Dose
(mg FNE)

Volum (ml)
Pro-Epanutin

Volum (ml)
fortynningsmiddel*

Minste infusjonstid
(minutter)**

 

 

 

Til konsentrasjon
25 mg FNE/ml

Til konsentrasjon
1,5 mg FNE/ml

100

1000

20

20

647

10

80

800

16

16

517

8

50

500

10

10

323

5

*Fortynningsmiddel: Glukose 5% eller natriumklorid 0,9%. **For å oppnå maks. infusjonshastighet 100 mg FNE/minutt. Vedlikeholdsbehandling både ved status epilepticus og ved anfallsprofylakse: Anbefalt vedlikeholdsdose av fosfenytoin på 4-5 mg FNE/kg/døgn kan gis som i.v. infusjon eller i.m. injeksjon. Total døgndose fordeles på 1-2 doser. Anbefalt infusjonshastighet er 50-100 mg FNE/minutt (ikke >100 mg FNE/minutt). Etter bolusdose startes vedlikeholdsdoser ved neste doseringsintervall. Ved dosefrekvens f.eks. hver 12. time, skal første vedlikeholdsdose administreres 12 timer etter bolusdosen. Vedlikeholdsdosen skal justeres etter pasientrespons og plasmakonsentrasjon av fenytoin tatt rett før neste vedlikeholdsdose, se Kontroll av legemiddelnivå. Overgang til oral vedlikeholdsbehandling når dette er mulig. Eksempler på maks. i.v. vedlikeholdsdoser på 5 mg FNE/kg:

Vekt
(kg)

Dose
(mg FNE)

Volum (ml)
Pro-Epanutin

Volum (ml)
fortynningsmiddel*

Minste infusjonstid
(minutter)**

 

 

 

Til konsentrasjon
25 mg FNE/ml

Til konsentrasjon
1,5 mg FNE/ml

100

500

10

10

323

5

80

400

8

8

259

4

50

250

5

5

162

2,5

*Fortynningsmiddel: Glukose 5% eller natriumklorid 0,9%. **For å oppnå maks. infusjonshastighet 100 mg FNE/minutt.
Barn ≥5 år: Gis kun ved i.v. infusjon og i samme dose (mg FNE/kg kroppsvekt) som til voksne. I.m. administrering anbefales ikke. Status epilepticus: I.v. bolusdose (infusjon): For raskt å bryte anfallene hos barn med vedvarende kramper skal diazepam eller lorazepam gis i.v. før administrering av fosfenytoin. Bolusdosen er en engangsdose på 15 mg FNE/kg kroppsvekt gitt som i.v. infusjon med en hastighet på 2-3 mg FNE/kg/minutt. Hastigheten skal, selv i akutte situasjoner, ikke overstige 3 mg FNE/kg/minutt eller 150 mg FNE/minutt. Bruk laveste infusjonshastighet. Hvis tilførsel av fosfenytoin ikke stanser krampene, skal alternativ antikonvulsiv behandling vurderes.
Eksempler på i.v. bolusdoser på 15 mg FNE/kg:

Vekt
(kg)

Dose
(mg FNE)

Volum (ml)
Pro-Epanutin

Volum (ml) fortynningsmiddel*
til konsentrasjon 25 mg FNE/ml

Minste infusjonstid
(minutter)**

35

525

10,5

10,5

 

5

27,5

412,5

8,25

8,25

 

5

20

300

6

6

 

5

*Fortynningsmiddel: Glukose 5% eller natriumklorid 0,9%. **For å oppnå maks. infusjonshastighet 3 mg FNE/kg/minutt. Anfallsbehandling og -profylakse ved kramper: Bolusdosen av fosfenytoin er en engangsdose på 10-15 mg FNE/kg gitt som i.v. infusjon. Anbefalt infusjonshastighet for å behandle eller forebygge kramper er 1-2 mg FNE/kg/minutt (ikke >2 mg FNE/kg/minutt eller 100 mg FNE/minutt, bruk laveste infusjonshastighet).
Eksempler ved i.v. bolusdoser på 10 mg FNE/kg:

Vekt
(kg)

Dose
(mg FNE)

Volum (ml)
Pro-Epanutin

Volum (ml)
fortynningsmiddel*

Minste infusjonstid
(minutter)**

 

 

 

Til konsentrasjon
25 mg FNE/ml

Til konsentrasjon
1,5 mg FNE/ml

35

350

7

7

226

5

27,5

275

5,5

5,5

178

5

20

200

4

4

129

5

*Fortynningsmiddel: Glukose 5% eller natriumklorid 0,9%. **For å oppnå maks. infusjonshastighet 2 mg FNE/kg/minutt. Vedlikeholdsbehandling både ved status epilepticus og ved anfallsprofylakse: Anbefalt vedlikeholdsdose av fosfenytoin er 4-5 mg FNE/kg/døgn og gis som i.v. infusjon. Total døgndose fordeles på 1-4 doser. Anbefalt infusjonshastighet er 1-2 mg FNE/kg/minutt (ikke >2 mg FNE/kg/minutt eller >100 mg FNE/minutt, bruk laveste infusjonshastighet). Etter bolusdose skal vedlikeholdsdoser startes ved neste doseringsintervall. Hvis dosefrekvensen f.eks. er hver 12. time, skal første vedlikeholdsdose administreres 12 timer etter bolusdosen. Vedlikeholdsdosen skal justeres etter pasientrespons og plasmakonsentrasjon av fenytoin tatt rett før neste vedlikeholdsdose, se Kontroll av legemiddelnivå. Overgang til oral vedlikeholdsbehandling når dette er mulig.
Eksempler på maks i.v. vedlikeholdsdoser på 5 mg FNE/kg:

Vekt
(kg)

Dose
(mg FNE)

Volum (ml)
Pro-Epanutin

Volum (ml)
fortynningsmiddel*

Minste infusjonstid
(minutter)**

 

 

 

Til konsentrasjon
25 mg FNE/ml

Til konsentrasjon
1,5 mg FNE/ml

35

175

3,5

3,5

113

2,5

27,5

137,5

2,75

2,75

89

2,5

20

100

2

2

65

2,5

*Fortynningsmiddel: Glukose 5% eller natriumklorid 0,9%. **For å oppnå maks. infusjonshastighet 2 mg FNE/kg/minutt.
Kontroll av legemiddelnivå: Voksne og barn ≥5 år: Optimal anfallskontroll uten kliniske tegn på overdosering oppnås oftest ved en plasmakonsentrasjon av total fenytoin på 10-20 mg/liter (40-80 μmol/liter) eller en plasmakonsentrasjon av ubundet fenytoin på 1-2 mg/liter (4-8 μmol/liter). Ved nyre- eller leversykdom samt hypoalbuminemi bør konsentrasjoner av ubundet fenytoin måles. Blodprøver for bestemmelse av fenytoinkonsentrasjon i plasma skal tas tidligst 2 timer etter i.v. infusjon eller 4 timer etter i.m. injeksjon. Fenytoin kryssreagerer med fosfenytoin i immunologiske analysemetoder, hvilket kan medføre at plasmanivåene av fenytoin overestimeres før fullstendig omdanning av fosfenytoin til fenytoin har funnet sted. Fenytoinkapsler gir ca. 90% biotilgjengelighet, mens fenytoin gitt som fosfenytoin, har en biotilgjengelighet på 100%. Plasmafenytoinkonsentrasjoner kan derfor øke når fosfenytoin (i.m. eller i.v.) erstatter oral behandling. Det er ikke nødvendig å justere de innledende dosene når oral fenytoin erstattes med fosfenytoin eller omvendt, men kontroll av legemiddelnivåer kan være nyttig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Bortsett fra ved behandling av status epilepticus, kan en lavere bolusdose og/eller infusjonshastighet, og lavere eller mindre frekvent vedlikeholdsdose være tilstrekkelig for pasienter med nyresykdom og/eller leversykdom, samt for pasienter med hypoalbuminemi. En reduksjon av dose eller infusjonshastighet med 10-25% kan vurderes. Nøye klinisk overvåkning er nødvendig. Se også Kontroll av legemiddelnivå. Barn <5 år: Sikkerhet og effekt er ikke undersøkt. Eldre: En lavere bolusdose og/eller infusjonshastighet, og lavere eller mindre frekvent vedlikeholdsdose kan være tilstrekkelig. En reduksjon av dose eller infusjonshastighet med 10-25% kan vurderes. Nøye klinisk overvåkning er nødvendig.
Tilberedning/Håndtering: I.v. infusjon: Preparatet skal fortynnes med glukose 5% infusjonsvæske eller natriumklorid 0,9% infusjonsvæske til en konsentrasjon på 1,5-25 mg FNE/ml. Oppløsning som inneholder partikler eller er misfarget skal ikke anvendes. Fortynnet injeksjonsoppløsning skal brukes umiddelbart. Kun til engangsbruk, restinnhold kasseres.
Administrering: Gis som i.v. infusjon eller som i.m. injeksjon, avhengig av indikasjon, se over. I.m. injeksjon skal ikke gis i akutte situasjoner som status epilepticus, men bør vurderes når det ikke foreligger akutt behov for anfallskontroll. I.v. infusjon: Pga. risiko for hypotensjon, skal infusjonshastigheten i normale tilfeller ikke overstige 50-100 mg FNE/minutt. Selv i akutte situasjoner skal infusjonshastigheten aldri overstige 150 mg FNE/minutt hos voksne (hos barn maks. 3 mg FNE/kg/minutt (maks. 150 mg FNE/minutt)). Anvendelse av utstyr for å kontrollere infusjonshastigheten anbefales. EKG, blodtrykk og åndedrett skal overvåkes kontinuerlig og nøye under hele infusjonen, og ca. 30 minutter etter avsluttet infusjon. Ved blodtrykksfall bør infusjonshastigheten senkes eller behandlingen avbrytes. Utstyr for gjenoppliving skal finnes tilgjengelig.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene, fenytoin eller andre hydantoiner. Akutt intermittent porfyri. Sinusbradykardi, SA-blokk, AV-blokk grad II eller III, Adams-Stokes syndrom. Samtidig administrering med delavirdin.

Forsiktighetsregler

Vær nøye med å trekke opp riktig volum av fosfenytoin fra hetteglasset ved klargjøring av legemidlet for administrering for å unngå feilbruk. Det er viktige forskjeller i administrering av fosfenytoin i forhold til parenteral fenytoinnatrium (se Dosering). Ved første tegn på akutt toksisitet skal plasmakonsentrasjonen av fenytoin bestemmes. Hvis plasmakonsentrasjonen av fenytoin er for høy, skal dosen reduseres. Hvis symptomene fortsetter, skal man seponere fosfenytoin. Kardiovaskulær sykdom: Skal anvendes med forsiktighet ved hypotensjon og alvorlig hjertesvikt. Alvorlige kardiovaskulære reaksjoner er rapportert, noen fatale. Hypotensjon kan også forekomme, særlig ved høye doser og/eller høy infusjonshastighet. Alvorlige komplikasjoner er sett hos eldre, barn (spesielt spedbarn) eller alvorlig syke pasienter, og hjerteovervåkning er derfor nødvendig ved administrering av i.v.-bolusdoser. Pasienter med akutt cerebrovaskulær sykdom kan ha økt risiko for hypotensjon og krever nøye overvåkning. Absensepilepsi: Fenytoin er ikke effektivt. Hvis tonisk-klonisk anfall forekommer samtidig, anbefales kombinasjonsterapi. For rask seponering: Rask seponering kan øke anfallsfrekvensen og føre til status epilepticus. Selvmordstanker/-relatert atferd: Selvmordstanker og -relatert atferd er rapportert ved behandling med antiepileptika. En metaanalyse av antiepileptika har vist en liten økning i risiko for selvmordstanker og -relatert atferd. Mekanismen bak risikoen er ukjent og tilgjengelige data kan ikke utelukke for at det kan foreligge økt risiko ved behandling med fosfenytoin. Pasientene bør overvåkes for tegn på selvmordstanker eller -relatert atferd, og nødvendig behandling vurderes. Pasienten (og pårørende) bør oppfordres til å søke medisinsk hjelp omgående dersom selvmordstanker eller -relatert atferd oppstår. Lokal toksisitet: Ødem, misfarging og smerte distalt til injeksjonsstedet («purple glove syndrome») er sett etter perifer i.v. injeksjon, i noen tilfeller assosiert med ekstravasasjon, og kan utvikle seg flere dager etter injeksjonen. Selv om symptomene kan gå tilbake uten behandling, har hudnekrose og lemiskemi, som krever kirurgiske intervensjoner og amputasjon, forekommet i sjeldne tilfeller. Alvorlige kutane reaksjoner: Fosfenytoin kan forårsake alvorlige kutane bivirkninger (SCAR), f.eks. akutt generalisert eksantematøs pustulose (AGEP), eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom (SJS), toksisk epidermal nekrolyse (TEN) og legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS), som kan være dødelig. Pasienter må være oppmerksomme på tegn og symptomer, f.eks. hudutslett, blemmer, feber eller andre tegn på hypersensitivitet (f.eks. kløe) og skal rådes til å seponere behandlingen og kontakte lege umiddelbart hvis det oppstår utslett. Hvis utslettet er av en mildere type (mesling- eller skarlagensfeberaktig), kan behandlingen gjenopptas etter at utslettet er fullstendig borte. Hvis utslettet kommer tilbake når behandlingen gjenopptas, er ytterligere administrering kontraindisert. Tilstedeværelse av allelet HLA-B*1502 kan være en risikofaktor for å utvikle SJS/TEN hos pasienter av asiatisk opphav. Tilfeller av DRESS, en alvorlig hypersensitivitetsreaksjon, er sett hos pasienter som tar fenytoin, noen livstruende og dødelige. Angioødem: Angioødem er sett ved fenytoin- og fosfenytoinbehandling. Fosfenytoin skal seponeres umiddelbart ved symptomer på angioødem, f.eks. hevelser i ansiktet, rundt munnen eller i øvre luftveier. Hypersensitivitetssyndrom/legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer (HSS/DRESS): HSS/DRESS er sett hos pasienter som tar antikonvulsiva. Risikofaktorer for å utvikle syndromet inkluderer mørk hudfarge, tidligere HSS/DRESS (med fenytoin, fosfenytoin eller andre antikonvulsiva), familiehistorikk og immunsuppresjon. Syndromet er mer alvorlig hos tidligere sensibiliserte personer. Hepatoksisitet: Hepatotoksisitet er ofte forbundet med HSS. Fosfenytoin må seponeres umiddelbart ved tegn på akutt hepatotoksisitet, og skal ikke administreres på nytt. Egnede støttende tiltak må startes. Lymfadenose: Lymfadenose (lokal eller generalisert) inkl. benign lymfeknutehyperplasi, pseudolymfom, lymfom og Hodgkins sykdom har blitt forbundet med fenytoin, selv om forholdet mellom årsak og effekt ikke er etablert. Det er derfor viktig å eliminere andre typer lymfeknutepatologi før behandling med fosfenytoin seponeres. Affeksjon av lymfeknuter kan forekomme med eller uten symptomer og tegn som ligner på HSS/DRESS. I alle tilfeller av lymfadenose er langsiktig oppfølging indisert. Det skal gjøres forsøk på å oppnå anfallskontroll ved bruk av alternative antiepileptiske legemidler. Nyre- eller leversykdom: Justering av dosen kan være nødvendig til pasienter med nedsatt nyre- eller leverfunksjon, eldre samt alvorlig syke pasienter (se Dosering). Sensoriske forstyrrelser: Sensoriske forstyrrelser (f.eks. forbigående kløe, varme, brennende følelse eller kribling i lysken), som ikke er tegn på allergisk reaksjon, kan minskes eller unngås helt ved langsommere infusjonshastighet eller ved at infusjonen avbrytes midlertidig. Diabetes: Kan øke blodsukkernivået hos diabetespasienter. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan påvirke evnen til å kjøre bil og bruke maskiner (pga. CNS-bivirkninger). Øvrige: Preparatet gir en fosfatbelastning på 0,0037 mmol fosfat/mg fosfenytoindinatrium og skal gis med forsiktighet til pasienter som må begrense sitt fosfatinntak.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N03A B05
Interaksjoner for fosfenytoin er tilsvarende som for fenytoin. Mange legemidler kan øke eller redusere plasmakonsentrasjonen av fenytoin og fenytoin kan påvirke metabolismen av en rekke legemidler pga. kraftig enzyminduserende effekt. Bestemmelse av fenytoinkonsentrasjonen i plasma er spesielt nyttig ved mistanke om interaksjoner. Fenytoin er i stor utstrekning bundet til plasmaproteiner, og kan forårsake kompetitiv fortrengning fra bindingsstedene. Legemidler som i stor utstrekning bindes til albumin kan øke ubundet fraksjon av fosfenytoin, og gi hurtigere omdanning av fosfenytoin til fenytoin. Fenytoin metaboliseres via CYP2C9 og CYP2C19. Hemming av fenytoinmetabolismen kan gi signifikant økning i plasmakonsentrasjonen av fenytoin, med økt risiko for bivirkninger. Fenytoin kan indusere hepatiske enzymer som metaboliserer legemidler og redusere legemiddelnivåer. Substanser som kan øke serumfenytoinkonsentrasjonen: Antineoplastiske midler1 (fluorouracil), azolantimykotika1 (ketokonazol, itrakonazol, flukonazol, mikonazol), kapecitabin1, fluvastatin1, glibenklamid1, sulfafenazol1, felbamat2, okskarbazepin2, topiramat2, azapropazon3, fluvoksamin3, nifedipin3, sertralin3, tiklopidin3, tolbutamid3, vorikonazol3, akutt alkoholinntak4, amiodaron4, amfotericin B4, kloramfenikol4, diltiazem4 (høye doser), disulfiram4, fluoksetin4, H2-antagonister4 (cimetidin), halotan4, isoniazid4, metylfenidat4, østrogener4, omeprazol4, fentiaziner4, fenylbutazon4, salisylater4, natriumvalproat4, suksinimider4 (etosuksimid), sulfonamider4 (sulfadiazin, sulfametizol, sulfametoksazol, trimetoprim), takrolimus4, trazodon4, viloksazin4. Substanser som kan redusere plasmafenytoinkonsentrasjonen: Rifampicin5, antineoplastiske midler4 (bleomycin, karboplatin, cisplatin, doksorubicin, metotreksat), kronisk alkoholmisbruk4, diazoksid4, folsyre4, fosamprenavir4, nelfinavir4,6, teofyllin4, vigabatrin4, ritonavir4, johannesurt4. Substanser som øker eller reduserer plasmafenytoinkonsentrasjonen: Antineoplastiske midler4, karbamazepin4, klordiazepoksid4, ciprofloksacin4, diazepam4, fenobarbital4, fentiaziner4, natriumvalproat4, valproinsyre4, visse antacida4. Legemidler som får endret serumnivå og/eller effekt av fenytoin: Antineoplastiske midler7 (f.eks. teniposid), atorvastatin7, karbamazepin7, ciklosporin7, disopyramid7, efavirenz7, erytromycin7, fosamprenavir7, indinavir7, lopinavir/ritonavir7, metadon7, nelfinavir7, nevromuskulære blokkerende midler7 (pankuron, vekuron), nicardipin7, nifedipin7, nisoldipin7, prazikvantel7, ritonavir7, sakinavir7, simvastatin7, verapamil7, klorpropamid8, fluvastatin8, teofyllin9, albendazol4, antibakterielle midler4 (doksysyklin, rifampicin, tetrasyklin), antikoagulantia4 (warfarin), antifungale midler4 (azoler, posakonazol, vorikonazol), cisatrakurium4, kortikosteroider4, kardiovaskulære midler4 (digoksin, nimodipin, kinidin), delavirdin4, furosemid4, glibenklamid4, hormoner (østrogener, orale prevensjonsmidler), lamotrigin4, meksiletin4, fenobarbital4, psykotropiske midler4 (paroksetin, klozapin, kvetiapin), rokuronium4, natriumvalproat4, valproinsyre4, vitamin D4. Farmakodynamiske interaksjoner: Samtidig bruk av paroksetin eller sertralin med fenytoin kan senke terskelen for anfall. Fenytoin kan øke serumglukosenivåer, og derfor kan det være nødvendig å justere for insulin eller orale antidiabetiske midler (glibenklamid, tolbutamid). Laboratorieanalyser: Fenytoin kan redusere serumkonsentrasjonene av T4. Kan også gi lave verdier i deksametason- og metyraponanalysene og dette kan være et artefakt. Fenytoin kan gi forhøyet blodglukose eller øke serumkonsentrasjonene av alkalisk fosfatase og γ-GT. Fenytoin kan påvirke analysen av kalsium- og glukosemetabolismen i blod og senke serumnivåene av folater. 1CYP2C9-hemming. 2CYP2C19-hemming. 3CYP2C9/2C19-hemming. 4Ukjent mekanisme. 5CYP2C9/2C19-stimulerende. 6Samtidig administrering endrer ikke plasmakonsentrasjonen til nelfinavir, men reduserer AUC-verdiene til fenytoin (29% totalt) og fritt fenytoin (28%). Plasmakonsentrasjonene til fenytoin må overvåkes under samtidig behandling med nelfinavir. 7CYP3A4-induktor. 8CYP2C9/2C19-induktor. 9CYP1A2-induktor.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Generell risiko knyttet til antiepileptika: Skal ikke brukes av fertile kvinner og kvinner som er eller planlegger å bli gravide, med mindre det er et klinisk behov. Medisinsk rådgiving skal tilbys. Plutselig seponering bør unngås da dette kan føre til gjennombruddsanfall og forårsake alvorlige konsekvenser for kvinnen og fosteret. Monoterapi foretrekkes. Bytt til egnet alternativ behandling før graviditet. Hvis behandling under graviditet er bestemt etter nøye nytte-/risikovurdering, bruk lavest effektiv dose og igangsett prenatal overvåkning. Risiko relatert til fenytoin: Går over i placenta. Økt risiko for medfødte misdannelser og andre utviklingsskader. Leppe-ganespalte, hjertefeil, ansiktsmisdannelser, underutvikling av negler og fingre og vekstforstyrrelser (inkl. mikrokefali) er sett. Nevrologisk utviklingsrisiko kan ikke utelukkes. Maligne tilfeller, inkl. nevroblastom, er sett hos barn av mødre på behandling under graviditet. Økt anfallsfrekvens kan forekomme under graviditet. Regelmessig måling i plasma hos gravide for å gi en egnet dosejustering. Trolig opprinnelig dosering etter fødsel. Hos fertile kvinner: Bruk effektivt prevensjonsmiddel. Kvinnen gjøres oppmerksom på risiko for fosterskade. Planlegging av graviditet er viktig. Graviditetstesting før igangsetting av behandling. Fenytoin kan gi redusert effekt av hormonelle prevensjonsmidler. Andre egnede prevensjonsmidler skal brukes. Hos nyfødte: Blødningssyndrom hos nyfødte er sett. K-vitamintilskudd anbefales til mor i siste svangerskapsmåned og til nyfødte. Nøye overvåkning av eksponerte barn.
Amming: Ukjent om fosfenytoin utskilles i morsmelk. Fenytoin (inntatt peroralt) passerer over i morsmelk i lave konsentrasjoner. Preparatet bør ikke brukes.
Fertilitet: I dyrestudier hadde fosfenytoin ingen virkning på fertilitet hos hannrotter, men ga redusert fertilitet hos hunnrotter.
Fenytoin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Hud: Pruritus1. Nevrologiske: Nystagmus1, svimmelhet1. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, munntørrhet, oppkast. Hjerte/kar: Vasodilatasjon, hypotensjon (Kan forekomme ved rask i.v. administrering). Hud: Ekkymose. Nevrologiske: Parestesi1, ataksi1, somnolens1, hodepine1, skjelving, unormal koordinasjon, dysgeusi, stupor, dysartri. Psykiske: Euforisk humør. Øre: Tinnitus, vertigo. Øye: Uskarpt syn, synshemming. Øvrige: Reaksjon og smerte ved injeksjonsstedet, asteni, frysninger. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Hypoestesi av tungen. Hud: Utslett. Bulløs, eksfoliativ og purpurisk dermatitt, lupus erythematosus, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet, muskelrykninger, muskelspasmer. Nevrologiske: Hypoestesi, økte reflekser, hyporefleksi. Psykiske: Nervøsitet, forvirring, unormal tenkemåte. Øre: Hypoakusi. Øye: Diplopi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe2: Leukopeni, granulocytopeni, agranulocytose, pancytopeni med eller uten benmargssuppresjon, trombocytopeni, aplastisk anemi, lymfadenose. Gastrointestinale: Gingival hyperplasi, forstoppelse. Hjerte/kar: Kraftige kardiotoksiske reaksjoner med redusert aktivitet i ledningssystemet atrialt og ventrikulært (inkl. bradykardi og alle grader av hjerteblokade), asystol ventrikulær fibrillering og kardiovaskulær kollaps. Hud: Hirsutisme, hypertrikose, grovere ansiktstrekk, forstørrelse av leppene, Peyronies sykdom, Dupuytrens kontraktur og legemiddelutløst utslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS). Immunsystemet: Anafylaktisk/anafylaktoid reaksjon, hypersensitivitetssyndrom, periarteritis nodosa, immunglobulinabnormiteter. Lever/galle: Toksisk hepatitt2, hepatocellulær skade. Luftveier2: Pneumonitt, forandringer i respirasjonsfunksjon inkl. respirasjonsstans. Muskel-skjelettsystemet: Redusert benmineraldensitet3, osteopeni3, osteoporose3, frakturer3, systemisk lupus erythematosus, polyartritt, «purple glove syndrome». Nevrologiske4: Ekstrapyramidal sykdom, dyskinesi inkl. chorea, dystoni og flapping, døsighet, motoriske rykninger, insomni, toniske anfall, perifer polynevropati3. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, appetittforstyrrelse. Øvrige: Følelse av varme eller kiling i lysken. 1Dose- og hastighetsrelatert. 2Noen av disse har vært dødelige. 3Hovedsakelig observert ved langvarig behandling med fenytoin. 4Insidensen og alvorlighetsgraden forbundet med sentralnervesystemet og sensoriske forstyrrelser var høyere ved høyere doser og hastigheter.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Tidlige symptomer er nystagmus, ataksi og dysartri. Irreversibel cerebral dysfunksjon og atrofi er rapportert. Andre tegn er tremor, hyperrefleksi, letargi, utydelig tale, kvalme, oppkast, bevisstløshet, hypotensjon, takykardi, bradykardi, asystoli, hjertestans, synkope, hypokalsemi, metabolsk acidose. Det er en viss risiko for fatal respiratorisk og sirkulatorisk depresjon. Dødsfall er rapportert, inkl. hos barn <5 år. Den plasmakonsentrasjon av fenytoin hvor toksiske effekter inntrer viser stor individuell variasjon. Forvirring som delirium, psykose eller encefalopati, eller i sjeldne tilfeller irreversibel cerebral dysfunksjon og/eller cerebral atrofi kan forekomme hvis plasmakonsentrasjonen av fenytoin opprettholdes over det terapeutiske nivået. Sideblikknystagmus opptrer vanligvis ved 20 mg/liter, ataksi ved 30 mg/liter og dysartri og letargi ved plasmakonsentrasjon >40 mg/liter. Formiat og fosfat er metabolitter av fosfenytoin. Tegn på formiatforgiftning ligner dem ved metanolforgiftning, og er assosiert med alvorlig metabolsk acidose. Store mengder fosfat, tilført hurtig, kan forårsake hypokalsemi med parestesier, muskelspasmer og kramper.
Behandling: Symptomatisk. Utskiftingstransfusjon er blitt anvendt ved alvorlig forgiftning hos barn. Konsentrasjonen av frie kalsiumioner kan måles, og hvis denne er lav, kan dette anvendes til å styre behandlingen.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N03A B05

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Modulering av nervecellenes spenningsavhengige natrium- og kalsiumkanaler, hemming av kalsiumflyten over nervemembraner, samt økning av ATPase-aktiviteten i nerve- og gliaceller.
Absorpsjon: Fosfenytoin omdannes raskt og fullstendig til fenytoin (t1/2 ca. 15 minutter). Ved i.v. infusjon er Tmax av ubundet fenytoin ca. 30 minutter. Tmax av totalfenytoin er ca. 1 time. Ved i.m. administrering er Tmax av fenytoin 3-4 timer.
Proteinbinding: I fravær av fosfenytoin er ca. 12% av alt fenytoin i plasma ubundet i hele det terapeutiske konsentrasjonsområdet. Fosfenytoin kan fortrenge fenytoin, og ubundet fraksjon av fenytoin kan derfor øke til 30% i inntil 1 time etter infusjonens slutt.
Fordeling: Vd for fenytoin er 24,9-36,8 liter.
Halveringstid: Øker med økende dose. T1/2 etter engangsdoser av fosfenytoin på 400 mg FNE, resp. 1200 mg FNE er ca. 12 timer, resp. 29 timer.
Metabolisme: Fosfenytoin er en prodrug som omdannes til fenytoin. Fenytoin omdannes i stor grad i leveren. Levermetabolismen av fenytoin kan mettes. Hos pasienter med nyre- eller leversykdom omdannes fosfenytoin raskere til fenytoin enn hos andre pasienter ettersom proteinbindingen reduseres pga. lavt serumalbumin. Metabolismen av fenytoin kan være nedsatt hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Eldre (>70 år) har ca. 20% lavere fenytoin-clearance enn pasienter mellom 20 og 30 år.
Utskillelse: I urinen.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Ufortynnet preparat kan oppbevares ved romtemperatur (8-25°C) i opptil 24 timer. Tilberedte infusjonsvæsker: Preparatet skal brukes umiddelbart etter fortynning.

Sist endret: 02.04.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

14.03.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Pro-Epanutin, KONSENTRAT TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
75 mg/ml10 × 10 ml (hettegl.)
529735
-
-
4474,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

asystole (hjertestans, hjertestopp): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp1a2-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP1A2. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP1A2, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP1A2: Fenobarbital (fenemal), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (naturlegemiddel), polysykliske aromatiske hydrokarboner (tobakksrøyking).

cyp2c19: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C19-hemmere og CYP2C19-induktorer.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diplopi (dobbeltsyn): Dobbeltsyn.

dress (legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer): Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (Drug Reaction with Eosinophilia and Systemic Symptoms - DRESS) er en immunologisk overfølsomhetsreaksjon og alvorlig form for legemiddelreaksjon som kan være dødelig.

dupuytrens kontraktur (palmar fibromatose): Fortykkelse og sammentrekning av håndflatenes bindevev slik at en eller flere fingre ikke kan strekkes helt ut, men bøyes. Kan bl.a. behandles med injeksjon av et enzym som løser opp bindevevet.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dystoni (endret muskelspenning): Unormal muskelspenning.

ekkymose: Liten hudblødning, gir blåmerke.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fraktur (benbrudd, benfraktur, brudd, beinbrudd, beinfraktur): Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hodgkins sykdom (hodgkins lymfom, lymfogranulomatose): Ondartede svulster i lymfevevet. Sjelden sykdom som rammer unge mennesker. De vanligste symptomene er først hovne lymfeknuter, og senere, feber, nattesvette og vekttap. Takket være strålebehandling og kjemoterapi kureres de fleste i dag.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

lymfom (lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

meslinger (morbilli): Barnesykdom som skyldes infeksjon med morbilli-virus. I dag er de fleste vaksinert med MMR-vaksine, og meslinger er derfor en sjelden sykdom i Norge.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

sa-blokk (sinoatrialt blokk, sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

sjs (stevens-johnsons syndrom): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

t4 (tyroksin, tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).