Plasmalyte

Baxter

Isoton elektrolyttoppløsning.

ATC-nr.: B05B B01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste - Forbudt metode (utvid)

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INFUSJONSVÆSKE, oppløsning: 1000 ml inneh.: Natriumklorid 5,26 g, kaliumklorid 0,37 g, magnesiumkloridheksahydrat 0,3 g, natriumacetattrihydrat 3,68 g, natriumglukonat 5,02 g, natriumhydroksid, vann til injeksjonsvæsker til 1000 ml. Elektrolyttinnh.: Na+ 140 mmol, K+ 5 mmol, Mg2+ 1,5 mmol, Cl- 98 mmol, acetat 27 mmol, glukonat 23 mmol. Osmolaritet: Ca. 295 mosmol/liter. pH: Ca. 7,4 (6,5-8).


Indikasjoner

Væskeerstatning ved operasjon og eksempelvis brann-/hodeskader, brudd, infeksjoner, og peritoneal irritasjon, hemoragisk sjokk og kliniske tilstander som krever rask blodtransfusjon, mild til moderat metabolsk acidose, også ved nedsatt laktatmetabolisme.

Dosering

Voksne, eldre og ungdom ≥12 år: Væskebalanse, serumglukose og -natrium og andre elektrolytter bør overvåkes før og under behandling, særlig ved risiko for sykehuservervet hyponatremi, ved SIADH, og ved samtidig bruk av vasopressin eller -analoger. Overvåkning av serumnatrium er særlig viktig ved bruk av fysiologisk hypotone væsker. Infusjonshastighet og -volum avhenger av alder, vekt, klinisk tilstand og andre samtidige legemidler. Anbefalt dosering 500-3000 ml/24 timer.
Spedbarn, småbarn og barn: Bør initieres av lege med erfaring i bruk av i.v. væskebehandling. 0-10 kg: Opptil 100 ml/kg/24 timer. 10-20 kg: 1000 ml + (50 ml/kg over 10 kg)/24 timer. >20 kg: 1500 ml + (20 ml/kg over 20 kg)/24 timer.
Spesielle pasientgrupper: Barn: Sikkerhet og effekt ikke fastslått, men bruk er beskrevet i litteratur. Eldre: Ved valg av infusjonsvæske, -volum og -hastighet, må det tas hensyn til at eldre generelt har større sannsynlighet for hjerte-, nyre- og leversykdom samt andre sykdommer eller samtidig legemiddelbehandling.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegg. Kjemisk og fysisk stabilitet for tilsetninger må kontrolleres før bruk. Bruk av overtrykk for å øke infusjonshastigheten på i.v. oppløsninger i fleksible plastbeholdere kan resultere i luftemboli hvis beholderen ikke er fullstendig tømt for luft før bruk. Bruk av i.v. administreringssett med lufting og med åpen luftventil kan resultere i luftemboli, og bør ikke brukes med fleksible plastbeholdere.
Administrering: Gis i.v. Kan gis før, under eller etter blodoverføring. Kan gis via perifer vene. Administreringshastighet hos voksne, eldre og ungdom: Vanligvis 40 ml/kg/24 timer. Under operasjoner kan hastighet være høyere, ca. 15 ml/kg/time. Administreringshastighet hos barn: 0-10 kg: 6-8 ml/kg/time. 10-20 kg: 4-6 ml/kg/time. >20 kg: 2-4 ml/kg/time.

Kontraindikasjoner

Hyperkalemi, nyresvikt, hjerteblokk, metabolsk- eller respiratorisk alkalose, hypoklorhydri. Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Elektrolyttbalanse: Ikke indisert ved hypokloremisk hypokalemisk alkalose eller hypomagnesemi, eller som primær behandling av alvorlig metabolsk acidose. Risiko for hypermagnesemi: Parenterale magnesiumsalter må brukes med forsiktighet ved mindre alvorlige grader av nedsatt nyrefunksjon og ved myasthenia gravis. Pasienten må overvåkes for kliniske tegn på hypermagnesemi, særlig ved eklampsi. Hypokalsemi: Gis med spesiell forsiktighet. Preparatet inneholder ikke kalsium, og økt pH i plasma pga. alkaliserende effekt kan redusere konsentrasjonen av ionisert kalsium. Risiko for hyperkalemi: Oppløsninger med kaliumsalter må gis med forsiktighet ved hjertesykdom eller ved predisposisjon for hyperkalemi, f.eks. ved nyre- eller adrenokortikal svikt, akutt dehydrering eller omfattende vevsskader, som ved alvorlige brannskader. Kaliumplasmanivå overvåkes spesielt nøye. Følgende kombinasjoner anbefales ikke da de øker kaliumplasmakonsentrasjonen og kan føre til potensiell dødelig hyperkalemi, særlig ved nyresvikt som øker den hyperkalemiske effekten: 1) Samtidig bruk av kaliumsparende diuretika (amilorid, kaliumkanrenoat, spironolakton, triamteren), 2) ACE-hemmere og, ved ekstrapolering, angiotensin II-reseptorantagonister (potensiell dødelig hyperkalemi) og 3) takrolimus, ciklosporin. Kaliummangel: Preparatets kaliumkonsentrasjon er utilstrekkelig for å kompensere for alvorlig kaliummangel, og bør ikke brukes til dette formål. Risiko for væskebelastning og/eller elektrolyttforstyrrelser: Klinisk status og laboratorieparametre (væskebalanse, blod- og urinelektrolytter samt syre-basebalanse) må overvåkes. Avhengig av volum og infusjonshastighet, kan i.v. administrering gi overbelastning av væske og elektrolytter, som resulterer i overhydrering/hypervolemi. Et høyt infusjonsvolum må brukes under særskilt overvåkning ved hjerte-, lunge- eller nyresvikt. Ved hjerte- eller lungesvikt og ved økt vasopressinutskillelse (inkl. SIADH) må stort volum kun gis ved nøye oppfølging pga. risiko for sykeshuservervet hyponatremi. Hyponatremi: Pasienter med økt vasopressinutskillelse (f.eks. ved akutt sykdom, smerte, postoperativt stress, infeksjoner, brannskader og CNS-sykdommer), pasienter med hjerte-, lever- og nyresykdommer og pasienter som får vasopressin eller -analoger er spesielt utsatt for akutt hyponatremi etter infusjon med hypoton væske. Akutt hyponatremi kan føre til akutt hyponatremisk encefalopati (hjerneødem), med symptomer som hodepine, kvalme, anfall, letargi og oppkast. Pasienter med hjerneødem er spesielt utsatt for alvorlig irreversibel og livstruende hjerneskade. Barn, kvinner i fertil alder og pasienter med intrakranielle patologiske prosesser som forstyrrer autoregulering av hjernetrykket (f.eks. meningitt, intrakraniell blødning, kortikal kontusjon og hjerneødem) er spesielt utsatt for alvorlig og livstruende hjerneødem forårsaket av akutt hyponatremi. Hypervolemi/overhydrering, eller tilstander som gir natriumretensjon og ødem: Gis med særlig forsiktighet. Oppløsninger med natriumklorid må gis med forsiktighet ved hypertensjon, hjertesvikt, perifert ødem eller lungeødem, svekket nyrefunksjon, pre-eklampsi, aldosteronisme eller andre tilstander assosiert med natriumretensjon. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon: Gis med særlig forsiktighet. Kan gi natrium- og/eller kalium- eller magnesiumretensjon. Risiko for alkalose: Gis med særlig forsiktighet. Kan gi metabolsk alkalose pga. innhold av acetat og glukonationer. Overfølsomhets-/infusjonsreaksjoner, inkl. anafylaktoide reaksjoner: Infusjonen stanses umiddelbart ved tegn/symptomer på overfølsomhetsreaksjon. Klinisk indiserte behandlingstiltak iverksettes. Administrering etter nevromuskulær blokk: Bruk i postoperativ periode, kort etter restitusjon etter nevromuskulær blokk, utføres med forsiktighet da magnesiumsalter kan føre til recurariseringseffekt. Ved samtidig parenteral ernæring må elektrolyttilførselen tas hensyn til og ev. justeres. Interferens med laboratorietester for oppløsninger som inneholder glukonat: Falske, positive testresultater ved bruk av Bio-Rad Laboratories Platelia Aspergillus EIA-test er sett. Positive testresultater bør tolkes med forsiktighet og bekreftes ved bruk av andre diagnostiske metoder.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se B05B B01
Legemidler som øker vasopressineffekten: Kombinasjon av i.v. væskebehandling og legemidlene nevnt nedenfor øker risikoen for sykeshuservervet hyponatremi, da de øker vasopressineffekten og gir redusert utskillelse av elektrolyttfritt vann via nyrene: Legemidler som stimulerer vasopressinutskillelse (f.eks. klorpropamid, klofibrat, karbamazepin, vinkristin, SSRI, 3,4-metylendioksy-N-metamfetamin, ifosfamid, antipsykotika, narkotika), legemidler som forsterker vasopressineffekten (f.eks. klorpropamid, NSAID, syklofosfamid), vasopressinanaloger (f.eks. desmopressin, oksytocin, terlipressin). Diuretika og antiepileptika, som okskarbazepin, øker også risikoen for hyponatremi. Natrium: Kombinasjon med kortikoider/-steroider eller karbenoksolon er forbundet med natrium- og vannretensjon (ødem og hypertensjon). Kalium: Følgende kombinasjoner øker plasmakonsentrasjonen av kalium og kan lede til potensiell dødelig hyperkalemi, især ved nyresvikt: Kaliumsparende diuretika (amilorid, kaliumkanreonat, spironolakton, triamteren, alene eller i kombinasjon), ACE-hemmere og, ved ekstrapolering, angiotensin II-reseptorantagonister (potensiell dødelig hyperkalemi), takrolimus eller ciklosporin. Magnesium: Nevromuskulære blokkere (tubokurarin, suksametonium og vekuronium) vil få økt effekt i nærvær av magnesium. Acetylkolin kan bidra til nevromuskulær blokkering. Aminoglykosider og nifedipin gir tilleggseffekt til parenteralt magnesium og forsterker nevromuskulær blokkering. Acetat/glukonat: Forsiktighet anbefales ved bruk hos pasienter som behandles med legemidler der nyreutskillelsen er pH-avhengig, pga. alkaliserende effekt (dannelse av bikarbonat). Bikarbonat alkaliniserer urinen og gir økt nyreutskillelse av sure legemidler, som salisylater, barbiturater og litium. Alkaliske legemidler, som sympatomimetika (efedrin, pseudoefedrin) og stimulanter (deksamfetaminsulfat, fenfluraminhydroklorid), får forlenget t1/2.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Nøye individuell nytte-/risikovurdering skal utføres før bruk ved graviditet/amming. Skal brukes med særlig forsiktighet under fødsel, spesielt i kombinasjon med oksytocin, pga. risiko for hyponatremi.
Fertilitet: Ingen informasjon.

Bivirkninger

Ukjent frekvens: Hjerte/kar: Tromboflebitt, venetrombose. Hud: Urticaria. Immunsystemet: Overfølsomhets-/infusjonsreaksjon (inkl. anafylaktoid reaksjon og følgende manifestasjoner: Takykardi, palpitasjoner, brystsmerte, ubehag i brystet, dyspné, økt respirasjonshastighet, rødme (flushing), hyperemi, asteni, følelse av abnormalitet, piloereksjon, perifert ødem, pyreksi, urticaria, hypotensjon, hvesing, kaldsvetting, frysninger, hyperkalemi. Nevrologiske: Kramper, akutt hyponatremisk encefalopati1. Stoffskifte/ernæring: Hypervolemi, sykehuservervet hyponatremi1. Øvrige: Reaksjoner på infusjonsstedet (f.eks. brennende følelse, feber, smerte/reaksjon/betennelse/irritasjon/infeksjon på injeksjonsstedet, ekstravasasjon). Undersøkelser: Falske positive prøvesvar for Aspergillus EIA-test. 1Kan forårsake irreversibel hjerneskade og død.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Overforbruk/for rask administrering kan føre til vann- og natriumoverbelastning med risiko for ødem, særlig ved nedsatt saltutskillelse fra nyrene. Ekstra nyredialyse kan være nødvendig.
Symptomer: Hyperkalemi: Parestesi i ekstremiteter, muskelsvakhet, lammelser, hjertearytmi, hjerteblokk, hjertestopp, mental forvirring. Hypermagnesemi: Tap av dype senereflekser og pustebesvær, kvalme, brekninger, hudrødme, tørste, hypotensjon pga. perifer vasodilatasjon, døsighet, forvirring, muskelsvakhet, bradykardi, koma og hjertestans. Hypokalemi og metabolsk acidose, særlig ved nyresvikt: Humørsvingninger, tretthet, kortpustethet, muskelsvakhet og uregelmessige hjerteslag. Muskelhypertonisitet, rykninger og tetani kan utvikle seg (ved hypokalsemi).
Behandling: Hvis annet legemiddel er tilsatt oppløsningen, vil tegn og symptomer på overinfusjon være relatert til legemidlet. Ved utilsiktet overinfusjon må behandlingen avbrytes, og pasienten observeres. Relevante symptomatiske og støttende tiltak iverksettes etter behov. Hyperkalemi: Tilførsel av kalsium, insulin (med glukose), natriumhydrogenkarbonat, utveksling av resiner eller dialyse. Hypermagnesemi: Pustehjelp, kalsiumklorid gitt i.v., tvunget diurese med mannitolinfusjoner. Hypokalemi og metabolsk acidose, særlig ved nyresvikt: Hensiktsmessig korrigering av væske- og elektrolyttbalansen.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Utvidelse av det ekstracellulære rom; både interstitiell- og intravaskulær væske. Natriumacetat og glukonat er hydrogenkarbonatproduserende salter, og som sådan alkaliniserende stoffer.
Metabolisme: Acetater blir metabolisert av muskel- og perifervev til hydrogenkarbonat, uten å belaste lever.

Sist endret: 12.03.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

30.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Plasmalyte, INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 × 1000 ml (plastpose, viaflo)
027505
-
-
379,20CSPC_ICON
20 × 500 ml (plastpose, viaflo)
145648
-
-
677,60CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylkolin: Acetylkolin er en nevrotransmitter. Acetylkolin produseres og frigjøres i nerveender, og formidler impulser fra nervene til kolinerge reseptorer. Acetylkolinets aktivitet kan både økes og dempes ved hjelp av legemidler.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hudrødme (erytem): Diffus rødhet i huden.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vannretensjon (væskeretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

vasopressin (adh, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

venetrombose (veneblodpropp, venøs trombose): Blodpropp i en vene.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.