NovoSeven

Novo Nordisk

Rekombinant koagulasjonsfaktor VIIa-konsentrat.

ATC-nr.: B02B D08

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 B02B D08
Eptacog alfa (aktivert)
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 21.01.2019) er utarbeidet av Novo Nordisk.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 1 mg (50 kIE), 2 mg (100 kIE) og 5 mg (250 kIE): Hvert sett inneh.: I) Eptacog alfa (aktivert) 1 mg, resp. 2 mg og 5 mg, (50 kIE, resp. 100 kIE og 250 kIE), natriumklorid, kalsiumkloriddihydrat, glysylglysin, polysorbat 80, mannitol, sukrose, metionin, saltsyre, natriumhydroksid. II) Oppløsningsvæske i ferdigfylt sprøyte: Histidin, saltsyre, natriumhydroksid, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

NovoSeven er indisert for behandling av blødningsepisoder og for å forhindre blødninger ved kirurgi eller invasiv undersøkelse hos følgende pasientgrupper: Pasienter med medfødt hemofili med inhibitorer mot koagulasjonsfaktor VIII eller IX >5 BU (Bethesda Units), pasienter med medfødt hemofili som forventes å ha høy anamnestisk respons på administrering av faktor VIII eller faktor IX, pasienter med ervervet hemofili, pasienter med medfødt mangel på faktor VII, pasienter med Glanzmanns trombasteni som har vært eller er refraktær mot blodplatetransfusjon, eller hvor blodplater ikke er tilgjengelig.

Dosering

Behandlingen bør startes opp under tilsyn av lege med erfaring i behandling av hemofili og/eller blødningsforstyrrelser.
Hemofili A eller B med inhibitorer eller forventet høy anamnestisk respons: Bør gis så fort som mulig etter at blødningen har startet. Initialt anbefales 90 μg pr. kg kroppsvekt gitt i 1 dose som intravenøs bolusinjeksjon. Det kan være påkrevd med ytterligere injeksjoner etter den initiale dosen. Behandlingens varighet og intervallene mellom injeksjonene vil variere avhengig av blødningens alvorlighetsgrad og hvilken type invasiv undersøkelse eller kirurgi som blir anvendt. Doseringsintervall: Initialt 2-3 timer for å oppnå hemostase. Såfremt fortsatt terapi er påkrevd, kan doseringsintervallet økes suksessivt til hver 4., 6., 8. eller 12. time i den aktuelle behandlingsperioden. Milde til moderate blødninger (inkl. hjemmebehandling): Tidlig intervensjon har vist seg å være effektivt i behandlingen av milde til moderate ledd-, muskel- og slimhinneblødninger. To doseringsregimer kan anbefales: Doseringsregime 1) 2-3 injeksjoner med 90 μg pr. kg kroppsvekt gitt med 3 timers intervaller. Dersom ytterligere behandling er nødvendig, kan det gis en tilleggsdose på 90 μg pr. kg kroppsvekt. Doseringsregime 2) 1 enkelt injeksjon på 270 μg pr. kg kroppsvekt. Hjemmebehandlingens varighet bør ikke overskride 24 timer. Kun etter konsultasjon med hemofilibehandlingssenteret kan fortsatt hjemmebehandling vurderes. Det er ingen klinisk erfaring med administrering av 1 enkelt dose på 270 μg pr. kg kroppsvekt hos eldre pasienter. Alvorlige blødninger: Det anbefales 1 initial dose på 90 μg pr. kg kroppsvekt, og denne kan gis underveis til sykehuset hvor pasienten vanligvis behandles. Den påfølgende dosen varierer avhengig av blødningstype og alvorlighetsgrad. Doseringsfrekvensen bør initialt være hver 2. time inntil klinisk bedring er observert. Såfremt fortsatt terapi er påkrevd, kan doseringsintervallet økes til 3 timer i 1-2 dager. Deretter kan doseringsintervallet økes suksessivt til hver 4., 6., 8. eller 12. time i den aktuelle behandlingsperioden. En større blødning kan behandles i 2-3 uker, men behandlingstiden kan forlenges såfremt det er klinisk nødvendig. Invasiv undersøkelse/kirurgi: En initial dose på 90 μg pr. kg kroppsvekt bør gis umiddelbart før operasjonen. Doseringen bør gjentas etter 2 timer og deretter med 2-3 timers intervaller de første 24-48 timer, avhengig av type kirurgisk inngrep og pasientens kliniske status. Ved større operasjoner bør doseringen fortsette med 2-4 timers intervaller i 6-7 dager. Doseringsintervallet kan deretter økes til 6-8 timer i ytterligere 2 uker. Ved større operasjoner kan det være nødvendig med behandling i opptil 2-3 uker inntil sårtilheling er oppnådd.
Ervervet hemofili: Preparatet bør gis så fort som mulig etter at blødningen har startet. Initialt anbefales 90 μg pr. kg kroppsvekt gitt i 1 dose som i.v. bolusinjeksjon. Det kan om nødvendig gis ytterligere injeksjoner etter den initiale dosen. Behandlingens varighet og intervallet mellom injeksjonene kan variere avhengig av blødningens alvorlighetsgrad og hvilken type invasiv undersøkelse eller kirurgi som blir anvendt. Doseringsintervallet ved oppstart bør være 2-3 timer. Så snart hemostase er oppnådd, kan doseringsintervallet økes suksessivt til hver 4., 6., 8. eller 12. time så lenge behandlingen er indisert.
Mangel på faktor VII: Voksne og barn: Anbefalt dosering for behandling av blødninger og for å forhindre blødninger i forbindelse med kirurgi og invasiv undersøkelse er 15-30 μg pr. kg kroppsvekt hver 4.-6. time inntil hemostase er oppnådd. Dose og injeksjonsfrekvens bør tilpasses individuelt.
Glanzmanns trombasteni: Anbefalt dose for behandling av blødninger og for å forhindre blødninger ved kirurgi eller invasiv undersøkelse er 90 μg (dosering 80-120 μg) pr. kg kroppsvekt i intervaller på 2 timer (1,5-2,5 timer). Det bør gis minst 3 doser for å sikre effektiv hemostase. Anbefalt administreringsvei er bolusinjeksjon fordi det kan forekomme mangel på effekt i forbindelse med kontinuerlig infusjon. For de pasientene som ikke er refraktære mot blodplatetransfusjon, er blodplater første valg i behandling av Glanzmanns trombasteni.
Spesielle pasientgrupper: Barn med mangel på faktor VII: Se over vedrørende anbefalt dosering for behandling av blødninger og for å forhindre blødninger i forbindelse med kirurgi og invasiv undersøkelse. Begrenset klinisk erfaring ved langtidsprofylakse hos barn <12 år med alvorlig klinisk fenotype. I et observasjonsregister over individer med medfødt FVII-mangel, var median dose 30 µg/kg (17-200 µg/kg) for langtidsprofylakse mot blødning hos 22 barn <12 år med alvorlig klinisk fenotype. Mest brukt var 30 µg/kg (10 barn), med median dosefrekvens på 3 doser/uke (1-7 doser/uke). Mest vanlig var 3 doser/uke (13 barn). Dose og injeksjonsfrekvens for profylakse bør baseres på klinisk respons og tilpasses individuelt. Barn med hemofili A eller B med inhibitorer, eller barn forventet å ha høy anamnestisk respons: Nåværende klinisk erfaring tilsier ikke en generell differensiering i dosering mellom barn og voksne, selv om barn har raskere clearance enn voksne. Det kan derfor være nødvendig å gi barn høyere doser for å oppnå de samme plasmakonsentrasjoner som hos voksne.
Tilberedning/Håndtering: Veiledningen i pakningsvedlegget skal følges nøye. Preparatet må ikke blandes med infusjonsvæsker. Rekonstituert oppløsning er fargeløs og bør kontrolleres visuelt for partikler og misfarging før administrering.
Administrering: Gis som i.v. bolusinjeksjon i løpet av 2-5 minutter. Skal ikke gis som drypp.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller for muse-, hamster-, eller bovine proteiner.

Forsiktighetsregler

Ved patologiske tilstander der vevsfaktor kan komme sterkere til uttrykk enn det som anses som normalt, er det en mulighet for utvikling av trombotiske episoder eller induksjon av disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC). Slike tilstander kan omfatte pasienter med fremskreden aterosklerose, knusningsskade, sepsis eller DIC. Pga. risikoen for tromboemboliske komplikasjoner bør det utvises forsiktighet ved administrering til pasienter som har hatt koronarsykdom, til pasienter med leversykdom, til pasienter postoperativt, til nyfødte eller til pasienter med risiko for tromboemboliske episoder eller disseminert intravaskulær koagulasjon. I hver av disse situasjonene bør den potensielle fordelen av behandlingen veies opp mot risikoen for disse komplikasjonene. Da preparatet kan inneholde spormengder av muse-IgG, bovint IgG og andre restproteiner fra kulturen (hamsterproteiner og bovine serumproteiner), er det en liten risiko for at pasienter som behandles utvikler overfølsomhet for disse proteinene. I slike tilfeller bør behandling med antihistaminer i.v. vurderes. Dersom allergiske reaksjoner eller anafylaksilignende reaksjoner inntreffer, bør administreringen avbrytes umiddelbart. I tilfelle sjokk bør standard medisinsk behandling av sjokk gjennomføres. Pasienter bør informeres om de tidlige tegnene på hypersensitivitetsreaksjoner. Dersom slike symptomer inntreffer, bør pasienten rådes til umiddelbart å avbryte bruken av preparatet og ta kontakt med legen. I tilfeller med alvorlige blødninger skal preparatet administreres ved sykehus, fortrinnsvis sykehus spesialisert i behandling av hemofilipasienter med koagulasjonsfaktor VIII- eller IX-inhibitorer eller, hvis dette ikke er mulig, i nært samarbeid med spesialist på hemofilibehandling. Dersom blødningen ikke holdes under kontroll, er sykehusbehandling nødvendig. Pasienter med faktor VII-mangel bør overvåkes mht. protrombintid og faktor VII-koagulasjonsaktivitet før og etter administrering. Dersom faktor VIIa-aktiviteten ikke når forventet nivå, eller blødningen ikke er under kontroll etter behandling med anbefalt dose, kan det være mistanke om antistoffdannelse og antistoffanalyse bør utføres. Ved bruk av preparatet under kirurgi, er trombose rapportert hos pasienter med faktor VII-mangel, men risikoen for trombose hos pasienter med faktor VII-mangel som behandles med preparatet, er ukjent.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se B02B D08
Samtidig bruk av protrombinkomplekskonsentrater (aktiverte eller inaktiverte) bør unngås. Det er rapportert at antifibrinolytika reduserer blodtap i forbindelse med kirurgi hos hemofilipasienter, spesielt ved ortopedisk kirurgi og ved kirurgi i områder med stor fibrinolytisk aktivitet, som i munnhulen. Det foreligger imidlertid begrenset erfaring ved samtidig bruk av antifibrinolytika. På grunnlag av en ikke-klinisk studie anbefales ikke kombinasjon med rFXIII.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Som en forholdsregel foretrekkes det å unngå bruk under graviditet. Data fra bruk innenfor godkjente indikasjoner hos et begrenset antall gravide indikerer ingen skadelige effekter av rFVIIa på svangerskapsforløpet eller på helsen til fosteret/det nyfødte barnet. Ingen andre relevante epidemiologiske data er tilgjengelige i dag. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter på svangerskapsforløp, embryo/fosterutvikling, fødsel eller postnatal utvikling.
Amming: Ukjent. Utskillelsen av rFVIIa i melk er ikke studert hos dyr. En avgjørelse om hvorvidt en skal fortsette/avslutte amming eller fortsette/avslutte behandlingen med preparatet bør gjøres tatt i betraktning fordelen ved amming for barnet og fordelen ved behandlingen med preparatet for kvinnen.
Fertilitet: Data fra ikke-kliniske studier samt data etter markedsføring viser ingen tegn til skadelig effekter på mannlig og kvinnelig fertilitet.
Eptacog alfa

Bivirkninger

Hyppigst rapportert er nedsatt terapeutisk respons, feber, utslett, venøse tromboemboliske episoder, pruritus og urticaria (alle er mindre vanlig). Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Venøse tromboemboliske episoder (dyp venetrombose, trombosei.v. injeksjonssted, lungeemboli, tromboemboliske tilfeller i lever inkl. portal venetrombose, renal venetrombose, tromboflebitt, overflatisk tromboflebitt og intestinal iskemi). Hud: Utslett (inkl. allergisk dermatitt og erytematøst utslett), pruritus, urticaria. Øvrige: Nedsatt terapeutisk respons (det er viktig at doseringsregimet for preparatet er i samsvar med den anbefalte dosen), feber. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Disseminert intravaskulær koagulasjon og relaterte laboratoriefunn inkl. økte nivåer av D-dimer og nedsatte nivåer av AT, koagulopati. Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Angina pectoris, arterielle tromboemboliske episoder (hjerteinfarkt, cerebralt infarkt, cerebral iskemi, cerebral arteriell okklusjon, cerebrovaskulær ulykke, renal arteriell trombose, perifer iskemi, perifer arteriell trombose og intestinal iskemi). Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Hypersensitivitet, reaksjoner på injeksjonsstedet inkl. smerte på injeksjonsstedet. Økte fibrin-degraderingsprodukter, økning i alaninaminotransferase, alkalisk fosfatase, laktatdehydrogenase og protrombin. Ukjent frekvens: Rapportert etter markedsføring: Intrakardial trombe. Flushing, angioødem. Anafylaktisk reaksjon. Studier foretatt på 61 pasienter med ervervet hemofili med totalt 100 behandlingsepisoder, viste at visse bivirkninger ble rapportert hyppigere (1% basert på behandlingsepisoder): Arterielle tromboemboliske episoder (cerebral arteriell okklusjon, cerebrovaskulær ulykke), venøse tromboemboliske episoder (lungeemboli og dyp venetrombose), angina pectoris, kvalme, feber, erytematøst utslett og undersøkelse med økte nivåer av fibrin-degraderingsprodukter. Etter markedsføring er det ingen rapporter på inhibitoriske antistoffer mot preparatet eller FVII hos pasienter med hemofili A eller B. Utvikling av inhiberende antistoffer mot preparatet hos pasienter med medfødt FVII-mangel er rapportert. I studier på pasienter med faktor VII-mangel, er dannelse av antistoffer mot preparatet og FVII den eneste bivirkningen som er rapportert (frekvens: vanlige (≥1/100 til < 1/10)). I noen tilfeller viste antistoffene inhibitorisk effekt in vitro. Risikofaktorer som kan ha bidratt til utvikling av antistoffer inkl. tidligere behandling med humant plasma og/eller plasmaderivert faktor VII, alvorlig mutasjon av FVII-gen og overdose av preparatet var tilstede. Pasienter med faktor VII-mangel bør overvåkes for faktor VII-antistoffer. Når preparatet gis utover godkjente indikasjoner er arterielle tromboemboliske episoder vanlige (≥1/100 til <1/10). En høyere risiko for arterielle tromboemboliske bivirkninger (5,6%) er vist i en metaanalyse av samlede data fra placebokontrollerte studier foretatt utover nåværende godkjente indikasjoner i flere kliniske settinger. Sikkerhet og effekt er ikke vist utover godkjente indikasjoner og bør derfor ikke brukes. Tromboemboliske episoder kan føre til hjertestans.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Dosegrenser for toksisitet er ikke undersøkt. 4 tilfeller av overdosering er rapportert hos pasienter med hemofili. Eneste komplikasjon rapportert i forbindelse med overdose var en svak, forbigående økning av blodtrykk hos en 16 år gammel pasient som fikk 24 mg rFVIIa i stedet for 5,5 mg. Hos pasienter med faktor VII-mangel, der anbefalt dose er 15-30 µg pr. kg rFVIIa, er et tilfelle med overdose forbundet med en tromboseepisode (occipitalt slag) hos en eldre (>80 år) mannlig pasient behandlet med 10-20 ganger anbefalt dose. I tillegg er utvikling av antistoffer mot preparatet og FVII forbundet med overdose hos en pasient med faktor VII-mangel. Doseskjemaet bør ikke med hensikt økes over de anbefalte dosene, pga. manglende informasjon om den tilleggsrisikoen som da kan forekomme.

Egenskaper

Klassifisering: Aktivert rekombinant koagulasjonsfaktor VIIa fremstilt ved rekombinant DNA-teknologi vha. nyreceller fra babyhamster (BHK-celler).
Virkningsmekanisme: Binding av faktor VIIa til eksponert vevsfaktor. Dette komplekset aktiverer faktor IX til faktor IXa og faktor X til faktor Xa, som initierer omdannelsen av små mengder protrombin til trombin. Trombin fører til aktivering av blodplater og faktor V og VIII på selve skadestedet og til dannelse av en hemostatisk propp ved konvertering av fibrinogen til fibrin. Farmakologiske doser av NovoSeven aktiverer faktor X direkte på overflaten av aktiverte blodplater, lokalisert til selve skadestedet og uavhengig av vevsfaktor. Dette fører til konvertering av protrombin til store mengder trombin, uavhengig av vevsfaktor. Dermed vil den farmakodynamiske effekten av faktor VIIa føre til økt lokal dannelse av faktor Xa, trombin og fibrin. En teoretisk risiko for utvikling av systemisk aktivering av koagulasjonssystemet hos pasienter som lider av underliggende sykdommer og som dermed er predisponert for DIC, kan ikke fullstendig utelukkes.
Halveringstid: 2-3 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Skal ikke fryses. Beskyttes mot lys. Det anbefales å bruke preparatet umiddelbart etter rekonstituering. Etter rekonstituering er det vist kjemisk og fysisk stabilitet i 6 timer ved 25°C og i 24 timer ved 5°C. Sett fra et mikrobiologisk synspunkt bør preparatet brukes straks.

Sist endret: 10.12.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

20.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


NovoSeven, PULVER OG VÆSKE TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1 mg (50 kIE)1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte + stempelstang + hetteglassadapter)
067821
H-resept
-
6048,40CSPC_ICON
2 mg (100 kIE)1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte + stempelstang + hetteglassadapter)
462237
H-resept
-
12060,50CSPC_ICON
5 mg (250 kIE)1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte + stempelstang + hetteglassadapter)
414331
H-resept
-
30097,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

alaninaminotransferase (alat): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

aterosklerose (åreforkalkning): Avleiring på innsiden av blodårene, slik at åreveggene blir tykkere og blodpassasjen trangere. Avleiringen består av fett (spesielt kolesterol), betennelsesceller og produkter av disse.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

dic (disseminert intravaskulær koagulasjon, forbrukskoagulopati): En sykdomstilstand der blodkomponenter som inngår i blodlevringen danner en mengde blodpropper. Det er mange årsaker til at dette skjer. I de fleste tilfellene oppstår det hudskader, og i fremskredne tilfeller oppstår omfattende blødninger.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

faktor vii-mangel : Sjelden arvelig sykdom som opptrer i sammenheng med Vitamin K-mangel, og som skyldes at kroppen lager for lite faktor VII, en blodkomponent som er nødvendig for normal blodlevring. Ved faktor VII-mangel vil det lettere oppstå blødninger.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flushing (rødming): Plutselig varmefølelse, hudrødme

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glanzmanns trombasteni: Trombasteni er en medfødt blødningsforstyrrelse med forlenget blødningstid, manglende blodplateaggregering (blodplater samler seg og tetter rifter som oppstår i en blodåre) og redusert blodlevring. Ved en bestemt mangel på et sukkerproteinkompleks i overflaten på blodplatene, kalles tilstanden Glanzmanns trombasteni.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemofili a (faktor viii-mangel): Faktor VIII er en blodkomponent som er nødvendig for at blodet skal levre seg. Hemofili A er en arvelig blødersykdom (forekommer bare hos gutter), der kroppen lager for lite faktor VIII, slik at det oftere oppstår blødninger.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt, hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

koagulasjonsfaktor: Protein som deltar i koagulasjonsprosessen, og som derved stopper blødning. Det finnes flere forskjellige koagulasjonsfaktorer, med ulike oppgaver i koagulasjonsprosessen.

koagulopati (koagulasjonsforstyrrelse): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli (pulmonal emboli): En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

trombe (blodpropp): En uoppløst masse i blodstrømmen som består av blodlevringer (koagulasjon av blodet). Blodproppen fester seg til åreveggen der den dannes, og kan tilstoppe blodstrømmen til åren eller organet hvor den sitter.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

venetrombose (veneblodpropp, venøs trombose): Blodpropp i en vene.