Norvir

AbbVie

Proteasehemmer.

ATC-nr.: J05A E03

 
  Står ikke på WADAs dopingliste



Miljørisiko i Norge
 J05A E03
Ritonavir
 
PNEC: 1,5 μg/liter
Salgsvekt: 28,3536 kg
Miljørisko: Bruk av ritonavir gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Ritonavir har høyt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Ritonavir er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.05.2015) er utarbeidet av AbbVie.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 100 mg: Hver tablett inneh.: Ritonavir 100 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av hiv-1-infeksjon hos voksne og barn ≥2 år, i kombinasjon med antiretrovirale midler.

Dosering

Bør forskrives av lege med erfaring fra behandling av hiv-infeksjon.
Ritonavir gitt som farmakokinetisk forsterker: Når ritonavir brukes med andre proteasehemmere, henvises det til preparatomtalen for den respektive proteasehemmeren. Voksne: Amprenavir 600 mg 2 ganger daglig sammen med ritonavir 100 mg 2 ganger daglig, atazanavir 300 mg 1 gang daglig sammen med ritonavir 100 mg 1 gang daglig, fosamprenavir 700 mg 2 ganger daglig sammen med ritonavir 100 mg 2 ganger daglig, lopinavir som kombinasjonspreparat med ritonavir (lopinavir/ritonavir) 400 mg/100 mg eller 800 mg/200 mg, sakinavir 1000 mg 2 ganger daglig sammen med ritonavir 100 mg 2 ganger daglig hos pasienter tidligere behandlet med antiretrovirale midler. Hos antiretroviralt naive pasienter startes behandlingen med sakinavir 500 mg 2 ganger daglig sammen med ritonavir 100 mg 2 ganger daglig i de første 7 dagene, deretter sakinavir 1000 mg 2 ganger daglig sammen med ritonavir 100 mg 2 ganger daglig. Tipranavir 500 mg 2 ganger daglig sammen med ritonavir 200 mg 2 ganger daglig (bør ikke brukes hos behandlingsnaive pasienter), darunavir 600 mg 2 ganger daglig sammen med ritonavir 100 mg 2 ganger daglig hos pasienter tidligere behandlet med antiretrovirale midler. Darunavir 800 mg 1 gang daglig sammen med ritonavir 100 mg 1 gang daglig kan brukes hos noen pasienter tidligere behandlet med antiretrovirale midler. Det henvises til preparatomtalen (SPC) for darunavir for ytterligere informasjon vedrørende dosering 1 gang daglig hos pasienter tidligere behandlet med antiretrovirale midler. Darunavir 800 mg 1 gang daglig sammen med ritonavir 100 mg 1 gang daglig hos antiretroviralt naive pasienter. Barn ≥2 år: Anbefalt. For ytterligere informasjon om dosering se preparatomtalene til andre proteasehemmere godkjent til bruk i kombinasjon med ritonavir.
Ritonavir gitt som antiretroviralt middel: Voksne: Anbefalt dose er 600 mg 2 ganger daglig. Se SPC for ytterligere informasjon om dosering. Barn ≥2 år: Anbefalt dose er 350 mg/m2 2 ganger daglig. Se SPC for ytterligere informasjon om dosering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon og ritonavir gitt som farmakokinetisk forsterker: Se SPC for ytterligere informasjon. Nedsatt leverfunksjon og ritonavir gitt som antiretroviralt middel: Dosejustering ikke nødvendig ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon. Bør ikke gis ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Se SPC for ytterligere informasjon. Barn <2 år: Ikke anbefalt pga. manglende data. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig.
Administrering: Skal tas sammen med mat. Skal svelges hele. Skal ikke tygges. Skal ikke deles eller knuses.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Når ritonavir brukes som farmakokinetisk forsterker for andre proteasehemmere må preparatomtalen til proteasehemmeren som benyttes i kombinasjonen gjennomgås mht. kontraindikasjoner. Skal ikke tas sammen med alfuzosin, amiodaron, astemizol, avanafil, bepridil, bupropion, cisaprid, diazepam, dronedaron, enkainid, ergotderivater (dihydroergotamin, ergonovin, ergotamin, metylergonovin), estazolam, flurazepam, flekainid, fusidinsyre, kinidin, klorazepat, klozapin, kolkisin, kvetiapin, lovastatin, lurasidon, peroralt midazolam, petidin, pimozid, piroksikam, propafenon, propoksyfen, ranolazin, rifabutin, simvastatin, terfenadin, triazolam, vardenafil, venetoklaks, vorikonazol. Skal ikke tas sammen med sildenafil hos pasienter med lungearteriehypertensjon. Urtepreparater som inneholder johannesurt (prikkperikum) må ikke brukes sammen med ritonavir, pga. risiko for nedsatt plasmakonsentrasjon og redusert klinisk effekt av ritonavir.

Forsiktighetsregler

Gitt som antiretroviralt middel eller som farmakokinetisk forsterker: Pasienten kan fortsatt utvikle opportunistiske infeksjoner eller andre komplikasjoner forbundet med hiv-1-infeksjon. Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling reduserer risikoen for seksuell overføring av hiv betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas iht. nasjonale retningslinjer. Ved bruk som farmakokinetisk forsterker sammen med andre proteasehemmere, skal alle advarsler og forsiktighetsregler som er relevante for hver enkelt proteasehemmer tas hensyn til. Nøye overvåkning anbefales ved diaré. Hyppig forekomst av diaré kan redusere absorpsjonen og dermed effekten av ritonavir. Alvorlig vedvarende oppkast og/eller diaré i forbindelse med ritonavirbehandling, kan påvirke nyrefunksjonen. Hos pasienter med hemofili A og B er det rapportert om økt blødningstendens med spontane hudhematomer og leddblødninger ved behandling med proteasehemmere. Ved hemofili må pasienten gjøres oppmerksom på muligheten for økt blødningstendens. Vektøkning og økning i lipid- og glukosenivå i blodet kan forekomme under antiretroviral behandling. For monitorering av lipid- og glukosenivå i blodet, se etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles klinisk hensiktsmessig. Pankreatitt bør mistenkes ved kliniske symptomer (kvalme, brekninger, magesmerter) eller unormale laboratorieverdier (som forhøyede verdier av serumlipase eller -amylase). Ritonavirbehandling bør seponeres hvis pankreatitt diagnostiseres. Inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller residuale opportunistiske patogener kan oppstå hos pasienter med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART). Dette kan medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer. Inflammatorisk reaksjon (f.eks. cytomegalovirusretinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jiroveci-pneumonier) er sett innen de første ukene eller månedene etter oppstart av CART. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes, ev. behandles. Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom, tyreotoksikose) er rapportert ved immun rekonstituering. Tiden til utbrudd er variabel, og utbrudd kan oppstå mange måneder etter behandlingsstart. Ritonavir bør ikke gis som farmakokinetisk forsterker ved dekompensert leversykdom. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretrovirale midler, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Pasienter med kronisk leverdysfunksjon har økt risiko for leverfunksjonsforstyrrelser. Gitt som antiretroviralt middel: Tilleggsbehandling med PDE5-hemmere (sildenafil eller tadalafil) for behandling av erektil dysfunksjon krever særlig forsiktighet, da kombinasjon med ritonavir antas å gi en kraftig økning i konsentrasjonen av PDE5-hemmere, som kan gi assosierte bivirkninger som hypotensjon og forlenget ereksjon. Ritonavir anbefales ikke brukt sammen med simvastatin eller lovastatin, pga. økt risiko for myopati, inkl. rabdomyolyse. Forsiktighet må utvises, og dosereduksjon må vurderes, ved samtidig bruk av atorvastatin. Pravastatin eller fluvastatin anbefales, hvis behandling med en HMG-CoA-reduktasehemmer er indisert. Hos pasienter som allerede tar digoksin når ritonavir introduseres, bør digoksindosen reduseres til halvparten av pasientens normale dose og pasienten må følges tettere enn vanlig i flere uker etter oppstart av samtidig behandling. Hos pasienter som allerede tar ritonavir når digoksin introduseres, bør digoksin introduseres mer gradvis enn vanlig. Digoksinnivåene bør følges tettere enn vanlig gjennom denne perioden. Ikke-hormonelle prevensjonsmetoder bør vurderes når ritonavir gis ved terapeutiske eller lavere doser, da det er sannsynlig at ritonavir reduserer effekten og endrer profilen til livmorsblødning, når det gis samtidig med østradiol. Samtidig bruk av ritonavir og flutikason eller andre glukokortikoider som metaboliseres via CYP3A4 anbefales ikke, så sant ikke behandlingens nytte står i rimelig forhold til risikoen for systemiske kortikosteroideffekter, inkl. Cushings syndrom og binyresuppresjon. Særlig forsiktighet bør utvises ved forskrivning av ritonavir til pasienter som bruker trazodon, da trazodonnivåene kan øke. Bivirkninger som kvalme, svimmelhet, hypotensjon og synkope er observert. Bruk av ritonavir hos pasienter som får rivaroksaban er ikke anbefalt pga. økt blødningsrisiko. Samtidig bruk av riociguat eller vorapaksar sammen med ritonavir er ikke anbefalt pga. potensiell økning i eksponeringen av disse. Kombinasjon av bedakvilin og ritonavir bør unngås, pga. økt risiko for bedakvilinrelaterte bivirkninger. Hvis nytte oppveier risiko må samtidig administrering utføres med forsiktighet, og hyppigere overvåkning av EKG og transaminaser anbefales. Kombinasjon av delamanid og ritonavir bør unngås, pga. økt risiko for forlenget QTC-intervall. Dersom samtidig bruk er nødvendig anbefales hyppig EKG-overvåkning under hele behandlingsperioden. Gitt som farmakokinetisk forsterker: Ritonavirdoser >100 mg 2 ganger daglig bør ikke brukes. Høyere ritonavirdoser er assosiert med økt forekomst av bivirkninger. Samtidig bruk av sakinavir har ført til alvorlige bivirkninger, mest diabetisk ketoacidose og leverforstyrrelser, spesielt ved tidligere leversykdom. Samtidig bruk av tipranavir og ritonavir 200 mg er assosiert med hepatitt og hepatisk dekompensasjon, inkl. noen dødsfall. Det bør vises særlig forsiktighet ved kronisk hepatitt B eller samtidig hepatitt C-infeksjon, pga. økt risiko for hepatotoksisitet. Samtidig bruk av atazanavir eller fosamprenavir ved ritonavirdoser >100 mg 1 gang daglig er ikke klinisk vurdert. Bruk av høyere ritonavirdoser kan endre sikkerhetsprofilen til atazanavir og fosamprenavir, og er derfor ikke anbefalt. Kun når atazanavir/ritonavir administreres samtidig med efavirenz, kan doseøkning av ritonavir på 200 mg 1 gang daglig vurderes. Nøye klinisk overvåkning er nødvendig.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A E03
Ritonavir har stor affinitet til disse isoenzymene i CYP450-systemet i følgende størrelsesorden: CYP3A4 > CYP2D6. Samtidig administrering av ritonavir med legemidler som metaboliseres primært via CYP3A kan føre til økte plasmakonsetrasjoner av andre legemidler. Ritonavir har høy affinitet til P-gp og kan hemme P-gp-aktiviteten. Den hemmende effekten kan avta over tid. Ritonavir kan forårsake glukuronidering og oksidasjon gjennom CYP1A2, CYP2C8, CYP2C9 og CYP2C19. Følgende dosejustering overveies når ritonavir gis sammen med klaritromycin: Ved ClCR 30-60 ml/minutt, bør klaritromycindosen reduseres 50%, ved ClCR <30 ml/minutt bør klaritromycindosen reduseres 75%. Klaritromycindoser på >1 g/dag bør ikke gis sammen med ritonavir. Ved ritonavirbehandling bør det vurderes å benytte større doser av orale antikonseptiva som inneholder etinyløstradiol, eller å gå over til alternative prevensjonsmetoder. Zolpidem kan gis samtidig, forutsatt nøye overvåkning av forsterkede sedative effekter. Cushings syndrom og binyresuppresjon er rapportert når ritonavir, primært i høye doser, gis sammen med flutikason. Ved samtidig bruk med atorvastatin eller rosuvastatin, bør lavest mulig dose av atorvastatin eller rosuvastatin gis. Kan tas sammen med pravastatin og fluvastatin. Ved samtidig bruk av ritonavir øker konsentrasjonen av følgende substanser: Afatinib, alfuzosin, alprazolam, amfetamin, amiodaron, amitriptylin, amlodipin, amprenavir, astemizol, atazanavir, atorvastatin, avanafil, bedakvilin, bepridil, bosentan, budesonid, buspiron, ceritinib, ciklosporin, cisaprid, darunavir, dasatinib, deksametason, delamanid, delavirdin, desipramin, diazepam, digoksin, dihydroergotamin, diltiazem, dronedaron, efavirenz, ergonovin, ergotamin, erytromycin, estazolam, everolimus, fexofenadin, fentanyl, flekainid, fluoksetin, flurazepam, flutikasonpropionat, fosamprenavir, fusidinsyre, haloperidol, imipramin, indinavir, itrakonazol, karbamazepin, ketokonazol, kinidin, klaritromycin, klorazepat, klozapin, kolkisin, kvetiapin, loratadin, lovastatin, lurasidon, maraviroc, metylergonovin, midazolam, nelfinavir, nifedipin, nilotinib, norpetidin (metabolitt av petidin), nortriptylin, paroksetin, petidin, pimozid, piroksikam, prednisolon, prednison, propafenon, propoksyfen, ranolazin, rifabutin, riociguat, risperidon, rivaroksaban, rosuvastatin, sakinavir, salmeterol, sertralin, sildenafil, simeprevir, simvastatin, takrolimus, tadalafil, terfenadin, tioridazin, tipranavir, triamcinolon, triazolam, trimetoprim, trazodon, vardenafil, vinblastin, vinkristin og vorapaksar. Kombinasjon med ritonavir reduserer konsentrasjonen av: Atovakvon, didanosin, divalproex, etinyløstradiol, fenytoin, lamotrigin, metadon, morfin, petidin, sulfametoksazol, teofyllin, raltegravir, vorikonazol, warfarin og zidovudin. Kardiale og nevrologiske hendelser er rapportert når ritonavir gis sammen med disopyramid, meksiletin eller nefazodon. Ritonavir er i høy grad proteinbundet, og en bør ta høyde for mulig økt terapeutisk og toksisk effekt, som følge av fortrengt proteinbinding av legemidler som brukes samtidig. Protonpumpehemmere og H2-reseptorantagonister (f.eks. omeprazol eller ranitidin) kan redusere konsentrasjonen av samtidig administrerte proteasehemmere.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kan brukes under graviditet ved klinisk behov.
Amming: Begrensede data tilsier at ritonavir går over i morsmelk. For å unngå overføring av hiv, resistensutvikling og bivirkninger hos spedbarnet skal hiv-smittede ikke under noen omstendighet amme sine barn.
Fertilitet: Ingen humane data. Dyrestudier indikerer ingen skadelige effekter på fertilitet.
Ritonavir

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Abdominale smerter (øvre og nedre), kvalme, diaré (inkl. alvorlig med elektrolyttforstyrrelser), oppkast, dyspepsi. Hud: Kløe, utslett, inkl. erytematøst og makropapulært. Luftveier: Faryngitt, orofaryngeale smerter, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, ryggsmerter. Nevrologiske: Dysgeusi, oral og perifer parestesi, hodepine, svimmelhet, perifer nevropati. Øvrige: Utmattelse (fatigue), inkl. asteni, flushing, varmefølelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Reduksjon i leukocyttall, hemoglobin og nøytrofiler, økning i eosinofiler, trombocytopeni. Gastrointestinale: Anoreksi, flatulens, munnsår, gastrointestinal blødning, gastroøsofageal reflukssykdom, pankreatitt. Hjerte/kar: Hypertensjon, hypotensjon, inkl. ortostatisk hypotensjon, perifer kaldhet. Hud: Akne. Immunsystemet: Hypersensitivitet, inkl. urticaria og ansiktsødem. Kjønnsorganer/bryst: Menoragi. Lever/galle: Hepatitt (inkl. økt ASAT, ALAT, γ-GT), forhøyet bilirubin i blod (inkl. gulsott). Muskel-skjelettsystemet: Myositt, rabdomyolyse, myalgi, myopati/forhøyet kreatinfosfokinase. Nevrologiske: Søvnløshet, angst, forvirring, oppmerksomhetsforstyrrelser, synkope, krampeanfall. Nyre/urinveier: Økt urinering og nedsatt nyrefunksjon (f.eks. oliguri, forhøyet kreatinin). Stoffskifte/ernæring: Hyperkolesterolemi, hypertriglyseridemi, urinsyregikt, ødemer (inkl. perifere ødemer), dehydrering (vanligvis i tilknytning til gastrointestinale symptomer). Undersøkelser: Forhøyet amylase, redusert fritt og totalt tyroksin. Øye: Uklart syn. Øvrige: Feber, vekttap. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Økning i nøytrofiler. Hjerte/kar: Hjerteinfarkt. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt. Stoffskifte/ernæring: Diabetes mellitus. Undersøkelser: Forhøyet glukose, forhøyet magnesium, forhøyet alkalisk fosfatase. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse. Immunsystemet: Anafylaksi. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi. Ukjent frekvens: Infeksiøse: Inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller residuale opportunistiske infeksjoner. Muskel-skjelettsystemet: Osteonekrose. Stoffskifte/ernæring: Insulinresistens og hyperlaktatemi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Det foreligger begrenset erfaring med overdosering av ritonavir. 1500 mg/dag i 2 dager ga parestesier som forsvant etter nedsetting av dosen. Tegn på toksisitet hos dyr var nedsatt aktivitet, ataksi, dyspné og tremor.
Behandling: Generell og symptomatisk behandling. Det er lite sannsynlig at dialyse kan føre til en signifikant eliminering av stoffet.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J05A E03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Selektiv hemmer av aspartylproteasene som finnes i hiv-1 og hiv-2. Dette fører til produksjon av hiv-partikler med umoden morfologi som ikke er i stand til å starte en ny omgang infeksjon.
Absorpsjon: 600 mg 2 ganger daglig ga ved steady state Cmax på ca. 11,2 μg/ml og Cmin på ca. 3,7 μg/ml. Farmakokinetikken for ritonavir er doseavhengig.
Proteinbinding: Ca. 98-99%. Ritonavir bindes både til humant alfa1-syreglykoprotein (AAG) og humant serumalbumin (HSA) med forholdsvis lik affinitet. Plasmaproteinbindingsgraden er konstant for hele konsentrasjonsspekteret fra 1-100 μg/ml.
Fordeling: Vd er ca. 20-40 liter etter en enkelt dose på 600 mg. Lever, binyrer, bukspyttkjertel, nyrer og skjoldkjertel har de høyeste konsentrasjonene av preparatet. Ritonavir distribueres til lymfatisk vev. Passerer i liten grad blod-hjerne-barrieren.
Halveringstid: Ca. 3-5 timer.
Metabolisme: Metaboliseres i overveiende grad av CYP3A4 og noe mindre av CYP2D6. Fire metabolitter dannes hvor isopropyltiazol er hovedmetabolitten og har en antiviral effekt som er sammenlignbar med ritonavir.
Utskillelse: Ritonavir elimineres hovedsakelig via det hepatobiliære system, ca. 86% gjenfinnes i feces.

Sist endret: 07.09.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

24.08.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Norvir, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg30 stk. (boks)
088737
-
-
386,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

autoimmun: Bbetyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

cushings syndrom: Et symptomkompleks som er forårsaket av langvarig utsettelse av for høye nivåer av glukokortikoider fra binyrebarken, eller også noen ganger langtidsbehandling med glukokortikoider som legemiddel. Syndromet kan gi fedme som spesielt gir seg utslag i ansikt, hals og overkropp. Andre symptomer kan være benskjørhet, høyt blodtrykk, maskulin behåring, menstruasjonsopphør og for mye kroppsvæske.

cyp1a2: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP1A2-hemmere og CYP1A2-induktorer.

cyp2c19: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C19-hemmere og CYP2C19-induktorer.

cyp2c8: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C8-hemmere og CYP2C8-induktorer.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysgeusi: Smaksforstyrrelse.

dyspepsi: Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttforstyrrelser: Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

erektil dysfunksjon (impotens, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

faryngitt: Halsbetennelse; skyldes ofte virus og går som regel over etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

feber: Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens (oppblåsthet): Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroøsofageal reflukssykdom (gerd, gørs): (GERD: GastroEsophageal Reflux Disease. GØRS: Gastroøsofageal reflukssykdom.): Oppgulp av magesyre og mageinnhold fra magen til spiserøret. Oppstøtene kommer flere ganger i uken og kan påvirke livskvaliteten til pasienten betydelig. Andre symptomer på sykdommen kan inkludere magesmerter, tørrhoste og følelse av en klump i brystet. Kvalme og natthoste som ligner astma kan også forekomme. Det er flere årsaker til sykdommen. Den vanligste er at den nederste lukkemuskelen i spiserøret avslappes i for lang tid, slik at mageinnholdet kan komme tilbake til spiserøret. Det kan også skyldes nedsatt spyttproduksjon og at den nedre lukkemuskelen ikke lukkes helt. For de fleste er gastroøsofageal reflukssykdom en kronisk tilstand.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

gulsott (ikterus, hyperbilirubinemi): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemofili a (faktor viii-mangel): Faktor VIII er en blodkomponent som er nødvendig for at blodet skal levre seg. Hemofili A er en arvelig blødersykdom (forekommer bare hos gutter), der kroppen lager for lite faktor VIII, slik at det oftere oppstår blødninger.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hepatitt b: Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c: Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperglykemi: Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkolesterolemi (høyt kolesterol): Forhøyet blodkolesterol. Kolesterol er et fettstoff som er nødvendig for kroppen. Det er trengs for at kroppen skal kunne produsere hormoner og vitamin A, samt for å bygge opp cellevegger og danne gallesyrer. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

oliguri: Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde &lt;500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

proteasehemmer: Legemiddel som brukes i behandling av hiv-infeksjon. Proteasehemmere virker ved å bremse ned virusets evne til å reprodusere seg selv og dermed reduseres spredning av virus i kroppen. Immunforsvaret innhenter seg og sykdomsutviklingen hemmes.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende ufelling av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

sedativ: Avslappende, beroligende.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

søvnløshet (insomni): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tyreotoksikose (hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

tyroksin (t4, tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.