Natriumklorid-Glucos Baxter Viaflo

Forsiktighetsregler

I.v. glukoseinfusjoner er vanligvis isotone. I kroppen kan glukoseholdige væsker bli ekstremt fysiologisk hypotone pga. rask glukosemetabolisme. Avhengig av oppløsningens tonisitet, infusjonsvolum og -hastighet, underliggende klinisk tilstand og muligheten til å metabolisere glukose, kan i.v. administrert glukose forårsake elektrolyttforstyrrelser, særlig hypo- eller hyperosmotisk hyponatremi. Klinisk evaluering og periodiske laboratorieprøver kan være nødvendig for å overvåke endringer i væskebalanse, elektrolyttkonsentrasjon og syre-base-balanse under langvarig parenteral behandling eller når pasientens tilstand eller administreringshastigheten krever slik evaluering. Hypokalemi: Kan gi hypokalemi. Nøye klinisk monitorering kan være berettiget hos pasienter med eller med risiko for hypokalemi, f.eks. metabolsk alkalose, tyreotoksisk periodisk lammelse (i.v. glukose er forbundet med forverret hypokalemi), økt gastrointestinalt tap (f.eks. diaré, oppkast), langvarig diett med lite kalium, primær hyperaldosteronisme, ved behandling med legemidler som øker risikoen for hypokalemi (f.eks. diuretika, β₂-agonister eller insulin). Hyponatremi: Infusjon av natriumkonsentrasjoner <0,9% kan gi hyponatremi. Nøye klinisk monitorering kan være berettiget. Pasienter med økt vasopressinutskillelse (f.eks. ved akutt sykdom, smerte, postoperativt stress, infeksjoner, brannskader og CNS-sykdommer), pasienter med hjerte-, lever- og nyresykdom og pasienter som får vasopressin eller -analoger, er spesielt utsatt for akutt hyponatremi etter infusjon med hypoton væske. Akutt hyponatremi kan føre til akutt hyponatremisk encefalopati (hjerneødem), med symptomer som hodepine, kvalme, anfall, letargi og oppkast. Pasienter med hjerneødem er spesielt utsatt for alvorlig, irreversibel og livstruende hjerneskade. Barn, kvinner i fertil alder og pasienter med intrakranielle patologiske prosesser som forstyrrer autoregulering av hjernetrykket (f.eks. meningitt, intrakraniell blødning og hjernekontusjon) er spesielt utsatt for alvorlig og livstruende hjerneødem forårsaket av akutt hyponatremi. Natriumretensjon, væskeoverbelastning og ødem: Bør brukes med spesiell forsiktighet ved tilstander som kan forårsake natriumretensjon, væskeoverbelastning og ødem (sentralt og perifert), som f.eks. primær hyperaldosteronisme, sekundær hyperaldosteronisme forbundet med f.eks. hypertensjon, kongestiv hjertesvikt, leversykdom (inkl. cirrhose) og nyresykdom (inkl. nyrearteriestenose, nefrosklerose), preeklampsi og hos pasienter som tar medisiner som kan øke risikoen for natrium- og væskeretensjon, slik som kortikosteroider. Hypo- og hyperosmolalitet, serumelektrolytter og væskeubalanse: Avhengig av volumet og infusjonshastigheten samt pasientens underliggende kliniske tilstand og evne til å metabolisere glukose, kan administrering av oppløsningen forårsake; hypoosmolalitet, hyperosmolalitet, osmotisk diurese og dehydrering, elektrolyttforstyrrelser (slik som hyponatremi, hypokalemi, hypofosfatemi, hypomagnesemi), overhydrering​/​hypervolemi og f.eks. overbelastningstilstander, inkl. sentralt (f.eks. lungestuving) og perifert ødem. En økning i serumglukosekonsentrasjon er forbundet med en økning i serumosmolalitet. Hyperglykemi: Rask tilførsel av glukoseoppløsninger kan gi vesentlig hyperglykemi og hyperosmolært syndrom. For å unngå hyperglykemi bør infusjonshastigheten ikke overstige pasientens evne til å bearbeide glukose. For å redusere risikoen for hyperglykemiassosierte komplikasjoner, skal infusjonshastigheten justeres og​/​eller insulin gis dersom blodsukkernivåer overskrider akseptable nivåer for den enkelte pasient. I.v. glukose bør gis med forsiktighet ved nedsatt glukosetoleranse (f.eks. ved diabetes mellitus, nedsatt nyrefunksjon eller i nærvær av sepsis, traume eller sjokk), alvorlig feilernæring (fare for å utløse refeeding syndrom), tiaminmangel (f.eks. hos pasienter med kronisk alkoholisme (risiko for alvorlig melkesyreacidose grunnet nedsatt oksidativ metabolisering av pyruvat)) og væske- og elektrolyttforstyrrelser som kan forverres av økt glukose og​/​eller væskebelastning. Andre tilfeller hvor oppløsningen skal brukes med forsiktighet er iskemisk hjerneslag (hyperglykemi kan gi økt cerebral iskemisk hjerneskade og redusert recovery etter akutte iskemiske slag), ved alvorlig traumatisk hjerneskade (særlig i løpet av de første 24 timene etter traumet; tidlig hyperglykemi kan gi dårligere utfall ved alvorlig traumatisk hjerneskade) og hos nyfødte. Langvarig i.v. administrering av glukose og assosiert hyperglykemi kan redusere glukosestimulert insulinsekresjon. Overfølsomhetsreaksjoner: Overfølsomhet​/​infusjonsreaksjoner, inkl. anafylakse er sett. Infusjonen må stanses umiddelbart dersom tegn​/​symptomer på overfølsomhet​/​infusjonsreaksjoner utvikles. Passende behandlingstiltak må iverksettes som klinisk indisert. Glukoseinneholdende oppløsninger bør brukes med forsiktighet ved kjent allergi mot mais eller maisprodukter. Refeeding syndrom: Næringstilførsel hos alvorlig underernærte pasienter kan resultere i refeeding syndrom som karakteriseres av intracellulær forskyvning av kalium, fosfor og magnesium ettersom pasienten blir anabol. Tiaminmangel og væskeretensjon kan også utvikles. Nøye overvåkning og langsom økning i næringsstoffinntak samtidig som for høyt inntak unngås, kan forhindre disse komplikasjonene. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon: Bør administreres med spesiell forsiktighet ved risiko for (alvorlig) nedsatt nyrefunksjon. Administrering kan resultere i natriumretensjon og​/​eller væskeoverbelastning. Pediatrisk bruk: Infusjonshastighet og -volum avhenger av pasientens alder, vekt, kliniske og metabolske tilstand samt samtidig pågående behandling, og skal bestemmes av lege med erfaring i i.v. væskebehandling hos barn. Pediatrisk bruk: Infusjonshastighet og volum er avhengig av pasientens alder, vekt, kliniske og metabolske tilstand samt samtidig pågående behandling, og skal bestemmes av lege med erfaring i i.v. væskebehandling hos barn. Pediatriske glykemirelaterte problemer: Nyfødte, spesielt premature og de med lav fødselsvekt, har økt risiko for å utvikle hypo- eller hyperglykemi. Nøye overvåkning under behandling med i.v. glukoseoppløsninger er nødvendig for å sikre tilstrekkelig glykemisk kontroll, for å unngå ev. langtidsbivirkninger. Hypoglykemi hos nyfødte kan forårsake f.eks. forlengede anfall, koma og cerebral skade. Hyperglykemi er forbundet med cerebral skade, inkl. intraventrikulær blødning, sen debut av bakteriell- og soppinfeksjon, prematuritetsretinopati, nekrotiserende enterokolitt, økt oksygenbehov, forlenget innleggelse på sykehus og død. Pediatriske hyponatremirelaterte problemer: Barn (inkl. nyfødte og eldre barn) har økt risiko for å utvikle hyponatremi samt hyponatremisk encefalopati. Hyponatremi kan føre til hodepine, kvalme, kramper, letargi, koma, hjerneødem og død; akutt symptomatisk hyponatremisk encefalopati anses derfor som en medisinsk nødsituasjon. Plasmaelektrolyttkonsentrasjoner bør overvåkes nøye hos den pediatriske populasjonen. Rask korrigering av hypoosmotisk hyponatremi/hyponatremi er potensielt farlig (risiko for alvorlige nevrologiske komplikasjoner). Dose, infusjonshastighet og behandlingsvarighet bør bestemmes av lege med erfaring i i.v. væskebehandling hos barn. Infusjonen av hypotone væsker sammen med den ikke-osmotiske sekresjonen av ADH kan resultere i hyponatremi. Blod: Se Tilberedning​/​Håndtering. Geriatrisk bruk: Ved valg av volum og infusjonshastighet skal det tas hensyn til at eldre generelt har større sannsynlighet for å ha hjerte-, nyre- og leversykdom samt andre sykdommer eller annen samtidig legemiddelbehandling.