Natriumklorid-Glucos Baxter Viaflo

Baxter

Karbohydratoppløsning med elektrolytter.

ATC-nr.: B05B B02

 

   Står ikke på WADAs dopingliste - Forbudt metode (utvid)

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 4,5 mg/ml + 25 mg/ml: 1 ml inneh.: Natriumklorid 4,5 mg (0,45% w/v), glukosemonohydrat 25 mg (2,5% w/v), vann til injeksjonsvæsker til 1 ml. Ernæringsverdi: Ca. 420 kJ/liter (eller 100 kcal/liter). Osmolaritet: Ca. 293 mosmol/liter. pH 3,5-6,5.


INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 9 mg/ml + 50 mg/ml: 1 ml inneh.: Natriumklorid 9 mg (0,9% w/v), glukosemonohydrat 50 mg (5% w/v), vann til injeksjonsvæsker til 1 ml. Ernæringsverdi: Ca. 840 kJ/liter (eller 200 kcal/liter). Osmolaritet: Ca. 585 mosmol/liter. pH 3,5-6,5.


Indikasjoner

4,5 mg/ml + 25 mg/ml: Behandling av dehydrering eller hypovolemi i tilfeller hvor tilskudd av vann, natriumklorid og karbohydrat kreves pga. begrenset inntak av væsker og elektrolytter gjennom normale veier. 9 mg/ml + 50 mg/ml: Behandling av natriummangel, ekstracellulær dehydrering eller hypovolemi i tilfeller hvor tilskudd av vann og karbohydrat kreves pga. begrenset inntak av væsker og elektrolytter gjennom normale veier.

Dosering

Valget av spesifikk konsentrasjon av natriumklorid og glukose, dosering, volum, hastighet og administreringsvarighet avhenger av pasientens alder, vekt, kliniske tilstand og samtidig behandling, og bør bestemmes av lege. Ved ubalanse i elektrolytter og glukose, samt hos barn, skal lege med erfaring i i.v. væskebehandling rådføres. Rask korrigering av hypo- og hypernatremi er potensielt farlig (risiko for alvorlige nevrologiske komplikasjoner).
Voksne, eldre og ungdom (>12 år): Anbefalt dose: 500-3000 ml/24 timer.
Barn: Dose varierer med vekt. 0-10 kg: 100 ml/kg/24 timer. 10-20 kg: 1000 ml + (50 ml/kg over 10 kg)/24 timer. >20 kg: 1500 ml + (20 ml/kg over 20 kg)/24 timer.
Infusjonshastighet: Gradvis økning av infusjonshastighet bør vurderes ved oppstart. Voksne, eldre og ungdom (>12 år): Vanligvis 40 ml/kg/24 timer. Barn: Varierer med vekt. 0-10 kg: 6-8 ml/kg/time. 10-20 kg: 4-6 ml/kg/time. >20 kg: 2-4 ml/kg/time. For å unngå hyperglykemi bør infusjonshastigheten ikke overskride pasientens glukoseoksidasjonskapasitet. Maks. akutt administreringshastighet er derfor 10-18 mg/kg/minutt, avhengig av total kroppsmasse.
Overvåkning: Væskebalanse og plasmakonsentrasjon av glukose og elektrolytter (spesielt natrium), skal overvåkes under administrering. Elektrolyttilskudd kan være indisert iht. klinisk behov.
Tilberedning/Håndtering: Ikke ta av ytterposen før posen skal brukes. Den indre posen ivaretar preparatets sterilitet. Oppløselighet og stabilitet i vann ved samme pH som preparatet, skal fastsettes før bruk av tilsetninger. Bruk kun klar oppløsning uten synlige partikler. Posen skal være uten skader. Administreres umiddelbart etter tilkobling av infusjonssett. Skal ikke seriekobles pga. risiko for luftemboli, da residualluft kan trekkes fra den 1. posen før væskeinfusjon fra den 2. posen er ferdig. Bruk av overtrykk for å øke infusjonshastigheten på i.v. oppløsninger i fleksible plastbeholdere kan resultere i luftemboli hvis beholderen ikke er fullstendig tømt for luft før bruk. Bruk av i.v. administreringssett med lufting og med åpen luftventil kan resultere i luftemboli, og bør ikke brukes med fleksible plastbeholdere. Skal ikke gis samtidig med blod gjennom samme infusjonssett pga. mulighet for pseudoagglutinasjon og hemolyse. Følgende legemidler er inkompatible (ufullstendig liste): Ampicillinnatrium, mitomycin, amfotericin B, erytromycinlaktobionat og humant insulin. Instrukser for håndtering/tilsetninger, se pakningsvedlegg.
Administrering: Gis i.v.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for preparatet. Ekstracellulær hyperhydrering eller hypervolemi, væske- og natriumretensjon, alvorlig nyresvikt (med oliguri/anuri), ukompensert hjertesvikt, generelt ødem og ascitisk cirrhose, hyponatremi eller -kloremi (4,5 mg/ml + 25 mg/ml), hypernatremi eller -kloremi (9 mg/ml + 50 mg/ml), klinisk signifikant hyperglykemi, ukompensert diabetes, annen kjent glukoseintoleranse (som ved metabolske stressituasjoner), hyperosmolært koma eller hyperlaktemi.

Forsiktighetsregler

Klinisk evaluering og periodiske laboratorieprøver kan være nødvendig for å overvåke endringer i væskebalanse, elektrolyttkonsentrasjon og syre-base-balanse under langvarig parenteral behandling eller når pasientens tilstand eller administreringshastigheten krever slik evaluering. Hypokalemi: Kan gi hypokalemi. Nøye klinisk monitorering kan være berettiget hos pasienter med eller med risiko for hypokalemi, f.eks. metabolsk alkalose, tyreotoksisk periodisk lammelse (i.v. glukose er forbundet med forverret hypokalemi), økt gastrointestinalt tap (f.eks. diaré, oppkast), langvarig diett med lite kalium, primær hyperaldosteronisme, ved behandling med legemidler som øker risikoen for hypokalemi (f.eks. diuretika, β2-agonister eller insulin). Hyponatremi (4,5 mg/ml + 25 mg/ml)/Natriumubalanse (9 mg/ml + 50 mg/ml): Infusjon av natriumkonsentrasjoner <0,9% kan gi i hyponatremi. Nøye klinisk monitorering kan være berettiget. Hyponatremi kan føre til hodepine, kvalme, kramper, letargi, koma, cerebralt ødem og død. Akutt symptomatisk hyponatremisk encefalopati anses derfor som et medisinsk nødstilfelle. Risikoen for hyponatremi er økt hos f.eks. barn, eldre, kvinner, postoperativt, ved psykogen polydipsi. For 4,5 mg/ml + 25 mg/ml: Hos pasienter som behandles med legemidler som øker risikoen for hyponatremi (f.eks. visse antiepileptiske og psykotrope legemidler). Økt risiko for utvikling av hyponatremisk encefalopati hos f.eks. pediatriske pasienter (≤16 år), kvinner (særlig premenopausale), ved hypoksemi og ved underliggende sykdom i sentralnervesystemet. Natriumretensjon, væskeoverbelastning og ødem: Bør brukes med spesiell forsiktighet ved metabolsk acidose og ved risiko for hypernatremi/-kalemi og -volemi (9 mg/ml + 50 mg/ml), ved tilstander som kan forårsake natriumretensjon, væskeoverbelastning og ødem (sentralt og perifert), som f.eks. primær hyperaldosteronisme, sekundær hyperaldosteronisme forbundet med f.eks. hypertensjon, kongestiv hjertesvikt, leversykdom (inkl. cirrhose) og nyresykdom (inkl. nyrearteriestenose, nefrosklerose), preeklampsi og hos pasienter som tar medisiner som kan øke risikoen for natrium- og væskeretensjon, slik som kortikosteroider. Hypo- og hyperosmolalitet, serumelektrolytter og væskeubalanse: Avhengig av volumet og infusjonshastigheten samt pasientens underliggende kliniske tilstand og evne til å metabolisere glukose, kan administrering av oppløsningen forårsake; hypoosmolalitet (4,5 mg/ml + 25 mg/ml), hyperosmolalitet, osmotisk diurese og dehydrering, elektrolyttforstyrrelser (slik som hyponatremi, hypokalemi, hypofosfatemi, hypomagnesemi, syre-base-ubalanse (9 mg/ml + 50 mg/ml)), overhydrering/hypervolemi og f.eks. overbelastningstilstander, inkl. sentralt (f.eks. lungestuving) og perifert ødem. En økning i serumglukosekonsentrasjon er forbundet med en økning i serumosmolalitet. Osmotisk diurese forbundet med hyperglykemi kan føre til eller bidra til utvikling av dehydrering og elektrolyttap (9 mg/ml + 50 mg/ml). Hyperglykemi: Rask tilførsel av glukoseoppløsninger kan gi vesentlig hyperglykemi og hyperosmolært syndrom. For å unngå hyperglykemi bør infusjonshastigheten ikke overstige pasientens evne til å bearbeide glukose. For å redusere risikoen for hyperglykemiassosierte komplikasjoner, skal infusjonshastigheten justeres og/eller insulin gis dersom blodsukkernivåer overskrider akseptable nivåer for den enkelte pasient. I.v. glukose bør gis med forsiktighet ved nedsatt glukosetoleranse (f.eks. ved diabetes mellitus, nedsatt nyrefunksjon eller i nærvær av sepsis, traume eller sjokk), alvorlig feilernæring (fare for å utløse «refeeding syndrom», tiaminmangel, f.eks. hos pasienter med kronisk alkoholisme (risiko for alvorlig melkesyreacidose grunnet nedsatt oksidativ metabolisering av pyruvat) og væske- og elektrolyttforstyrrelser som kan forverres av økt glukose og/eller væskeoverbelastning. Andre tilfeller hvor oppløsningen skal brukes med forsiktighet er iskemisk hjerneslag (hyperglykemi kan gi økt cerebral iskemisk hjerneskade og redusert recovery etter akutte iskemiske slag), ved alvorlig traumatisk hjerneskade (særlig i løpet av de første 24 timene etter traumet; tidlig hyperglykemi kan gi dårligere utfall ved alvorlig traumatisk hjerneskade) og hos nyfødte. Langvarig i.v. administrering av glukose og assosiert hyperglykemi kan redusere glukosestimulert insulinsekresjon. Overfølsomhetsreaksjoner: Overfølsomhet/infusjonsreaksjoner, inkl. anafylakse er sett. Infusjonen må stanses umiddelbart dersom symptomer på overfølsomhet/infusjonsreaksjoner utvikles. Passende behandlingstiltak må iverksettes som klinisk indisert. Glukoseinneholdende oppløsninger bør brukes med forsiktighet ved kjent allergi mot mais eller maisprodukter. «Refeeding syndrom»: Næringstilførsel hos alvorlig underernærte pasienter kan resultere i «refeeding syndrom» som karakteriseres av intracellulær forskyvning av kalium, fosfor og magnesium ettersom pasienten blir anabol. Tiaminmangel og væskeretensjon kan også utvikles. Nøye overvåkning og langsom økning i næringsstoffinntak samtidig som for høyt inntak unngås, kan forhindre disse komplikasjonene. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon: Bør administreres med spesiell forsiktighet ved (alvorlig) nedsatt nyrefunksjon. Administrering kan resultere i natriumretensjon og/eller væskeoverbelastning. Pediatrisk bruk: Infusjonshastighet og -volum avhenger av pasientens alder, vekt, kliniske og metabolske tilstand samt samtidig pågående behandling, og skal bestemmes av lege med erfaring i i.v. væskebehandling hos barn. Pediatrisk bruk: Infusjonshastighet og volum er avhengig av pasientens alder, vekt, kliniske og metabolske tilstand samt samtidig pågående behandling, og skal bestemmes av lege med erfaring i i.v. væskebehandling hos barn. Pediatriske glykemirelaterte problemer: Nyfødte, spesielt premature og de med lav fødselsvekt, har økt risiko for å utvikle hypo- eller hyperglykemi. Nøye overvåkning under behandling med i.v. glukoseoppløsninger er nødvendig for å sikre tilstrekkelig glykemisk kontroll, for å unngå ev. langtidsbivirkninger. Hypoglykemi hos nyfødte kan forårsake f.eks. forlengede anfall, koma og cerebral skade. Hyperglykemi er forbundet med cerebral skade, inkl. intraventrikulær blødning, sen debut av bakteriell og soppinfeksjon, prematuritetsretinopati, nekrotiserende enterokolitt, økt oksygenbehov, forlenget innleggelse på sykehus og død. Pediatriske hyponatremirelaterte problemer: Barn (inkl. nyfødte og eldre barn) har økt risiko for å utvikle hyponatremi samt hyponatremisk encefalopati. Hyponatremi kan føre til hodepine, kvalme, kramper, letargi, koma, hjerneødem og død; akutt symptomatisk hyponatremisk encefalopati anses derfor som en medisinsk nødsituasjon. Plasmaelektrolyttkonsentrasjoner bør overvåkes nøye hos den pediatriske populasjonen. Rask korrigering av hyponatremi er potensielt farlig (risiko for alvorlige nevrologiske komplikasjoner). Dose, infusjonshastighet og varighet av behandling bør bestemmes av lege med erfaring i i.v. væskebehandling hos barn. Infusjonen av hypotone væsker sammen med den ikke-osmotiske sekresjonen av ADH kan resultere i hyponatremi (4,5 mg/ml + 25 mg/ml). Blod: Bør ikke gis samtidig med blod gjennom samme infusjonsutstyr pga. muligheten for pseudoagglutinasjon eller hemolyse. Geriatrisk bruk: Ved valg av volum og infusjonshastighet skal det tas hensyn til at eldre generelt har større sannsynlighet for å ha hjerte-, nyre- og leversykdom samt andre sykdommer eller annen samtidig legemiddelbehandling.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se B05B B02
Ikke studert. Både glykemisk effekt og virkningen på væske- og elektrolyttbalansen bør tas i betraktning hos pasienter som behandles med andre stoffer som påvirker glykemisk kontroll eller væske- og/eller elektrolyttbalansen. Forsiktighet bør utvises hos pasienter som behandles med litium (utskillelse av natrium og litium via nyrene kan øke og gi redusert litiumnivå), kortikosteroider (forbundet med natrium- og vannretensjon, med ødem og hypertensjon), diuretika, β2-agonister eller insulin (øker risiko for hypokalemi), og visse antiepileptika og psykotrope legemidler som øker risiko for hyponatremi (4,5 mg/ml + 25 mg/ml).

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Intrapartal maternal i.v. glukoseinfusjon kan føre til hyperglykemi og metabolsk acidose hos fosteret, samt rebound neonatal hypoglykemi pga. føtal insulinproduksjon.
Amming: Kan brukes under amming. Potensiell risiko og fordel for hver enkelt pasient bør vurderes nøye før bruk.
Fertilitet: Data mangler.

Bivirkninger

Ukjent frekvens: Hjerte/kar: Flebitt. Hud: Utslett, kløe. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon1, overfølsomhet1. Stoffskifte/ernæring: Hypernatremi (9 mg/ml + 50 mg/ml), hyperglykemi. Hyponatremi (4,5 mg/ml + 25 mg/ml). Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet inkl. pyreksi, frysninger, smerte på infusjonsstedet og blemmer på infusjonstedet. Andre bivirkninger rapportert for isotone saltvanns- og glukoseinfusjoner inkluderer hyponatremi, som kan være symptomatisk, og hyperkloremisk acidose (9 mg/ml + 50 mg/ml). 1Potensiell manifestasjon hos pasienter med maisallergi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Overdreven administrering kan føre til hyperglykemi, negativ effekt på væske- og elektrolyttbalansen og tilhørende komplikasjoner (f.eks. alvorlig hyperglykemi, alvorlig utvanningshyponatremi og hyponatremi, og deres komplikasjoner, som kan være dødelig), hyponatremi (som kan føre til CNS-manifestasjoner, inkl. anfall, koma, hjerneødem og død), væskeoverbelastning (som kan føre til sentralt og/eller perifer ødem) og hypernatremi, spesielt hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon (9 mg/ml + 50 mg/ml). Ved overdose må ev. tilsetninger også vurderes. En overdose kan utgjøre et medisinsk nødstilfelle.
Behandling: Intervensjoner inkl. seponering, dosereduksjon, administrering av insulin og andre tiltak som indisert for de spesifikke kliniske tilstander.

Egenskaper

Klassifisering: 4,5 mg/ml + 25 mg/ml: Hypoton og isoosmolar oppløsning av natriumklorid og glukose. 9 mg/ml + 50 mg/ml: Isoton og hyperosmolar oppløsning av natriumklorid og glukose.
Utskillelse: Natrium utskilles hovedsakelig i nyrene. Uttalt renal reabsorpsjon. Små mengder natrium utskilles i avføring og i svette.

Sist endret: 15.03.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

07.06.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Natriumklorid-Glucos Baxter Viaflo, INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
4,5 mg/ml + 25 mg/ml20 × 500 ml (plastpose)
146360
-
-
324,40CSPC_ICON
10 × 1000 ml (plastpose)
580439
-
-
204,60CSPC_ICON

Natriumklorid-Glucos Baxter Viaflo, INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
9 mg/ml + 50 mg/ml10 × 1000 ml (plastpose)
497984
-
-
198,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

enterokolitt (tarmkatarr, tynn- og tykktarmsbetennelse): Betennelse både i tynn- og tykktarmen.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

hjerneslag (slag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vannretensjon (væskeretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.