Mitomycin medac

Medac

Cytostatikum.

ATC-nr.: L01D C03

 
  Står ikke på WADAs dopingliste



PULVER OG VÆSKE TIL INTRAVESIKALOPPLØSNING 40 mg: Hvert sett inneh.: I) Pulver: Mitomycin 40 mg, urea. II) Oppløsningsvæske: Natriumkloridoppløsning (0,9%) 40 ml.


PULVER TIL INTRAVESIKALOPPLØSNING/INJEKSJONS-/INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 1 mg/ml: Hvert hetteglass inneh.: Mitomycin 20 mg, resp. 40 mg, urea.


Indikasjoner

Pulv. og væske til intravesikaloppl.: For intravesikal administrering som profylakse mot tilbakefall hos voksne med overflatisk blærekarsinom etter transurethral reseksjon. Pulv. til intravesikaloppl./inj./inf.: Palliativ kreftbehandling. Intravenøs bruk av mitomycin er indisert som monokjemoterapi eller som kombinasjonskjemoterapi sammen med andre cytostatika hos voksne med: Fremskredet kolorektalt karsinom, fremskredet gastrisk karsinom, fremskredet og/eller metastatisk brystkarsinom, fremskredet spiserørskarsinom, fremskredet cervikalt karsinom, ikke-småcellet bronkialkarsinom, fremskredet pankreaskarsinom, fremskreden kreft i hode og nakke. Videre er mitomycin indisert for intravesikal administrering som profylakse mot tilbakefall hos voksne med overflatisk blærekarsinom etter transurethral reseksjon.

Dosering

Skal administreres av lege med erfaring med denne behandlingsformen, og kun når det er strengt nødvendig.
Intravenøs administrering: Vedvarende overvåkning av hematologiske parametre er nødvendig. Det er svært viktig at injeksjonen administreres i.v. Dersom legemidlet injiseres perivasalt oppstår omfattende nekrose i det aktuelle området. Med mindre nærmere angitt, doseres mitomycin som følger: Ved cytostatisk monoterapi administreres mitomycin i.v. som bolusinjeksjon. Anbefalte doser er 10-20 mg/m² kroppsoverflate hver 6.-8. uke, 8-12 mg/m² kroppsoverflate hver 3.-4. uke, eller 5-10 mg/m² kroppsoverflate hver 3.-6. uke, avhengig av terapeutisk doseringsskjema. I kombinasjonsterapi er dosen betydelig lavere. Pga. risiko for additiv myelotoksisitet, må det ikke avvikes fra dokumenterte behandlingsprotokoller uten særskilt grunn.
Intravesikal administrering: Det finnes mange intravesikale mitomycinregimer, med varierende mitomycindoser, instillasjonshyppighet og behandlingsvarighet. Med mindre nærmere angitt er doseringen 40 mg instillert 1 gang ukentlig i blæren. Regimer hvor instillasjonen skjer hver 2. uke, hver måned eller hver 3. måned, kan også benyttes. Spesialisten bestemmer optimalt regime, instillasjonshyppighet og behandlingsvarighet tilpasset den enkelte pasient. pH i urin bør være >6.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Effekt- og sikkerhetsdata mangler, bruk anbefales ikke. Nedsatt nyrefunksjon: Skal ikke brukes. Barn: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen tilgjengelige data. Eldre: Dosen skal reduseres. Utilstrekkelige data for bruk hos eldre ≥65 år. Ved tidligere omfattende cellegiftbehandling, og ved benmargssuppresjon: Dosen skal reduseres.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget. Innholdet i hetteglasset oppløses i oppløsningsvæsken slik at det dannes en blå-lilla, klar oppløsning innen 2 minutter. Kun klare oppløsninger skal brukes. Kun til engangsbruk/engangsopptrekking. Ikke anvendt oppløsning skal kastes. Andre legemidler skal ikke gis i samme injeksjon.
Administrering: Pulv. og væske til intravesikaloppl.: Kun til intravesikal bruk etter rekonstituering. Pulv. til intravesikaloppl./inj./inf.: Administreres som injeksjon eller infusjon i en blodåre (i.v. bruk) eller som intravesikal instillasjon etter rekonstituering.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Amming. Systemisk behandling: Pancytopeni, isolert leukopeni eller trombocytopeni, hemoragisk diatese og akutte infeksjoner er absolutte kontraindikasjoner. Reduksjon eller obstruksjon i pulmonal ventilasjon, nyresvikt, leversvikt og/eller en dårlig allmenntilstand er relative kontraindikasjoner. Administrering samtidig, eller kort tid før eller etter strålebehandling eller andre cytostatika kan være en ytterligere kontraindikasjon. Intravesikal behandling: Perforasjon av blæreveggen. Cystitt.

Forsiktighetsregler

Pga. mitomycins toksiske effekt på benmargen må andre behandlingsmodaliteter som virker hemmende på benmargen (spesielt andre cytostatika og strålingsbehandling) administreres med særlig forsiktighet for å minimere risikoen for ytterligere benmargssuppresjon. Ved i.v. behandling er det svært viktig at oppløsningen ikke injiseres perivasalt, da det vil medføre omfattende nekrose i det aktuelle området. For å unngå nekrose gjelder følgende anbefalinger: Injiser alltid i store blodårer i armene. I.v. injeksjon skal ikke skje direkte i blodåren, men heller gjennom slangen til en raskt og løpende infusjon. Før kanylen fjernes fra et sentralt venekateter skylles den noen minutter vha. infusjonen for å frigjøre ev. gjenværende mitomycin. Ved ekstravasering anbefales umiddelbar topisk bruk av dimetylsulfoksid (DMSO 99%) som gjentas hver 4.-8. time, samt tørre kalde kompresser. En (plastisk) kirurg skal tidlig konsulteres (innen 72 timer). En systemisk injeksjon av 200 mg vitamin B6 kan være nyttig for å fremme gjenoppbygging av skadet vev. Langvarig terapi kan føre til kumulativ benmargstoksisitet. Benmargssuppresjon blir først synlig etter en forsinkelse, sterkest etter 4-6 uker, og akkumuleres etter lengre bruk, og krever derfor ofte individuell dosejustering. Eldre har ofte redusert fysiologisk funksjon og benmargssuppresjon, som kan ha forlenget forløp, og mitomycin må derfor administreres med særlig forsiktighet mens pasientens tilstand overvåkes nøye. Mitomycin er mutagent og potensielt karsinogent, og kontakt med hud og slimhinner skal unngås. Behandlingen seponeres umiddelbart ved pulmonale symptomer som ikke kan tilskrives underliggende sykdom. Pulmonal toksisitet kan behandles med steroider. Behandlingen skal seponeres umiddelbart ved symptomer på hemolyse eller tegn på nyresvikt (nefrotoksisitet). Forekomst av hemolytisk-uremisk syndrom (irreversibel nyresvikt (HUS), mikroangiopatisk hemolytisk anemi (MAHA-syndrom) og trombocytopeni) er vanligvis fatalt. Mikroangiopatisk hemolytisk anemi er observert ved doser >30 mg mitomycin/m2. Nøye overvåkning av nyrefunksjonen anbefales. En terapeutisk prøveperiode kan være hensiktsmessig for å fjerne immunkomplekser vha. stafylokokkprotein A. Akutt leukemi (i noen tilfeller etter preleukemisk fase) og myelodysplastisk syndrom er rapportert ved samtidig behandling med andre antineoplastiske midler. Anbefalte kontroller og sikkerhetstiltak ved i.v. administrering: Før behandlingsstart: Fullstendig blodtelling, lungefunksjonstest ved mistanke om preeksisterende lungesvikt, nyrefunksjonstest for å utelukke nyresvikt og leverfunksjonstest for å utelukke leversvikt. Under behandling: Regelmessig kontroll av blodtelling og nøye kontroll av nyrefunksjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01D C03
Systemisk behandling: Myelotoksiske interaksjoner med andre behandlingsmodaliteter som er benmargstoksiske, spesielt andre cytotoksiske legemidler og strålingsbehandling, er mulig. Kombinasjon med vinkaalkaloider eller bleomycin kan forsterke pulmonal toksisitet. Økt risiko for hemolytisk-uremisk syndrom ved samtidig bruk av 5-FU eller tamoksifen. I dyrestudier ga pyridoksinhydroklorid (vitamin B6) nedsatt effekt av mitomycin. Levende vaksiner bør ikke gis i sammenheng med mitomycinbehandling, pga. økt risiko for infeksjon. Kardiotoksisiteten av doksorubicin kan forsterkes av mitomycin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Mitomycin er gentoksisk, og kan forårsake misdannelser under fosterutviklingen. Skal ikke brukes under graviditet, og kvinner skal ikke bli gravide under behandlingen. Ved graviditet under behandling skal genetisk veiledning gis. Fertile kvinner og menn må bruke prevensjon eller være seksuelt avholdne under kjemoterapi og i 6 måneder etterpå.
Amming: Utskilles i morsmelk. Kontraindisert pga. mitomycins mutagene, teratogene og karsinogene effekter. Amming skal opphøre ved behandling.
Fertilitet: Menn anbefales å be om råd angående konservering av sæd før behandlingsstart, da mitomycin kan føre til irreversibel sterilitet.
Mitomycin

Bivirkninger

Intravesikal behandling: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hud: Allergisk hudutslett, kontaktdermatitt, palmar-/plantarerytem, pruritus. Nyre/urinveier: Cystitt (muligens hemoragisk), dysuri, nokturi, pollakisuri, hematuri, lokal irritasjon av blæreveggen. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Generalisert eksantem. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Leukopeni, trombocytopeni. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré. Hud: Alopesi. Lever/galle: Forhøyede transaminaser. Luftveier: Interstitiell lungesykdom. Nyre/urinveier: Nekrotiserende cystitt, allergisk (eosinofil) cystitt, stenose av utgående urinveier, redusert blærekapasitet, forkalkning av blæreveggen, fibrose i blæreveggen, perforasjon av blæren, nyresvikt. Øvrige: Feber. Systemisk behandling: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Benmargssuppresjon, leukopeni, trombocytopeni. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hud: Eksantem, allergisk hudutslett, kontaktdermatitt, palmar-/plantarerytem. Luftveier: Interstitiell pneumoni, dyspné, hoste, kortpustehet. Nyre/urinveier: Nyresvikt, økt kreatininnivå i serum, glomerulopati, nefrotoksisitet. Øvrige: Ved ekstravasering: cellulitter, vevsnekrose. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Mukositt, stomatitt, diaré, anoreksi. Hud: Alopesi. Øvrige: Feber. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Livstruende infeksjon, sepsis, hemolytisk anemi. Hjerte/kar: Hjertesvikt etter tidligere terapi med antrasykliner. Hud: Generalisert eksantem. Lever/galle: Leversvikt, forhøyede transaminaseverdier, ikterus, venookklusiv leversykdom (VOD). Luftveier: Pulmonal hypertensjon, pulmonal venookklusiv sykdom (PVOD). Nyre/urinveier: Hemolytisk-uremisk syndrom (HUS) (vanligvis fatalt), mikroangiopatisk hemolytisk anemi (MAHA-syndrom). Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Immunsystemet: Alvorlig allergisk reaksjon.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Alvorlig myelotoksisitet eller myeloftise må forventes, med full klinisk effekt først etter ca. 2 uker. Det kan ta 4 uker til antall leukocytter er på sitt laveste. Langvarig og tett oppfølging av hematologiske parametre er derfor nødvendig ved mistanke om overdosering. Overdosetilfeller ved intravesikal administrering er ikke rapportert. Hver administrering må utføres med største forsiktighet.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L01D C03

Egenskaper

Klassifisering: Cytotoksisk antibiotikum, isolert fra Streptomyces caespitosus. Alkyleringsmiddel.
Virkningsmekanisme: Mitomycin foreligger i en inaktiv form, men aktiveres raskt til et trifunksjonelt alkyleringsmiddel, enten ved fysiologisk pH vha. NADPH i serum, eller intracellulært i praktisk talt alle celler i kroppen unntatt cerebrum, da mitomycin ikke krysser blod-hjerne-barrieren.
Absorpsjon: Intravesikal behandling: Kun ubetydelige mengder. Systemisk effekt kan imidlertid ikke helt utelukkes.
Halveringstid: 40-50 minutter. Serumkonsentrasjonen synker bieksponensielt, mye de første 45 minuttene, og deretter mindre. Etter ca. 3 timer er serumkonsentrasjonen som regel under deteksjonsgrensen.
Metabolisme: Hovedsakelig i lever. Følgelig er det funnet høye konsentrasjoner av mitomycin i galleblæren. Renal ekskresjon spiller mindre rolle.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Pulv. og væske til intravesikaloppl.: Før rekonsituering: Oppbevares ved høyst 25°C. Etter rekonstituering: Rekonstituert oppløsning bør brukes umiddelbart. Skal beskyttes mot lys. Pulv. til intravesikaloppl./inj./inf.: Etter rekonstituering bør oppløsningen brukes umiddelbart.

Sist endret: 27.03.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

07/2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Mitomycin medac, PULVER OG VÆSKE TIL INTRAVESIKALOPPLØSNING:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
40 mg40 mg (instillasjonssett)
414661
-
-
2586,10CSPC_ICON

Mitomycin medac, PULVER TIL INTRAVESIKALOPPLØSNING/INJEKSJONS-/INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1 mg/ml20 mg (hettegl.)
137222
-
-
1311,20CSPC_ICON
40 mg (hettegl.)
549518
-
-
2586,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

cystitt (blærekatarr): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri: Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

ekskresjon (utskillelse): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

feber: Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri: Blod i urinen.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hemolytisk uremisk syndrom (hus): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

ikterus (gulsott, hyperbilirubinemi): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nokturi: Behov for å late vannet om natten.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

sepsis (blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

venookklusiv leversykdom (vod): Hindret blodsirkulasjon i lever på grunn av ødelagte blodkar.