Lodoz

Merck

Betablokker og tiazid.

ATC-nr.: C07B B07

  

  Hydroklortiazid forbudt iht. WADAs dopingliste (utvid)

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C03A A03
Hydroklortiazid
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 213,693584 kg
Miljørisiko: Bruk av hydroklortiazid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Hydroklortiazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Hydroklortiazid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 2,5 mg/6,25 mg og 5 mg/6,25 mg: Hver tablett inneh.: Bisoprololfumarat 2,5 mg, resp. 5 mg, hydroklortiazid 6,25 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: 2,5 mg: Gult jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). 5 mg: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Mild til moderat essensiell hypertensjon.

Dosering

Vanlig startdose er 1 tablett à 2,5 mg/6,25 mg 1 gang daglig. Ved utilstrekkelig effekt kan dosen oppjusteres til 1 tablett à 5 mg/6,25 mg 1 gang daglig. Dersom det er nødvendig å avbryte behandlingen anbefales gradvis nedtrapping. Brå seponering av bisoprolol kan føre til akutt forverring av pasientens tilstand, spesielt ved iskemisk hjertesykdom.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Ingen dosejustering er nødvendig ved lett til moderat nedsatt lever- eller nyrefunksjon (ClCR >30 ml/minutt). Barn og ungdom: Ikke anbefalt pga. manglende erfaring. Eldre: Dosejustering vanligvis ikke nødvendig.
Administrering: Bør tas om morgenen. Kan tas med eller uten mat. Bør svelges hele sammen med litt væske. Skal ikke tygges.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene, andre tiazider eller sulfonamider. Alvorlig bronkial astma. Akutt hjertesvikt eller under episoder med dekompensert hjertesvikt som krever i.v. inotropisk behandling. Kardiogent sjokk. «Sick sinus»-syndrom (inkl. SA-blokk). AV-blokk II eller III. Symptomatisk bradykardi. Ubehandlet feokromocytom. Alvorlige former for Raynauds syndrom og alvorlige former for perifer arteriell okklusiv sykdom. Metabolsk acidose. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR ≤30 ml/minutt). Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Refraktær hypokalemi.

Forsiktighetsregler

Behandlingen skal ikke avbrytes brått ved sykdomstilstander i kransarteriene (angina pectoris), da dette kan forårsake alvorlige hjertearytmier, hjerteinfarkt eller plutselig død. Ved leversykdom kan diuretika utløse utvikling av leverencefalopati, og preparatet skal seponeres umiddelbart om dette inntreffer. Skal ikke brukes av ammende. Utøvere av konkurranseidrett bør få informasjon om at dette legemidlet kan gi positivt utslag ved dopingtester. Bisoprolol: Astma og kols: Selv om kardioselektive (β1) betablokkere kan ha mindre effekt på lungefunksjonen enn ikke-selektive betablokkere, som for alle betablokkere, bør de ikke brukes hos pasienter med obstruktiv luftveissykdom med mindre tungtveiende kliniske grunner tilsier det. I slike tilfeller må Lodoz brukes med forsiktighet. Hos pasienter med obstruktiv luftveissykdom bør behandlingen med bisoprolol starte med lavest mulig dose, og pasienten bør overvåkes nøye for nye symptomer (f.eks. dyspné, treningsintoleranse, hoste). Ved bronkialastma eller annen kronisk obstruktiv lungesykdom, som kan forårsake symptomer, bør bronkodilaterende behandling gis samtidig. Av og til kan en økning av luftveismotstanden forekomme hos pasienter med astma. Det kan føre til at behandling med β2-stimulator må tilpasses. Hjertesvikt: Pasienter med kompensert hjertesvikt som krever behandling med betablokkere bør starte bisoprololbehandlingen med svært lav dose. Dosen økes deretter gradvis under streng overvåkning. AV-blokk I: Brukes med forsiktighet pga. negativ dromotropisk effekt. Prinzmetals angina: Betablokkere kan øke frekvensen og varigheten av vasospastiske episoder. Kan brukes ved lette eller kombinasjonsformer av Prinzmetals angina dersom vasodilaterende legemiddel brukes samtidig. Perifer arteriell okklusiv sykdom (PAOD) eller Raynauds syndrom: Betablokkere kan forverre symptomene. Feokromocytom: Preparatet må ikke administreres før etter alfareseptorblokade. Blodtrykket bør overvåkes nøye. Eldre: Vanligvis ikke nødvendig med dosejustering. Bør følges nøye opp. Diabetes: Diabetespasienter bør opplyses om risikoen for hypoglykemiske episoder, og om økt behov for grundig egenmåling av blodglukosenivået ved behandlingsstart. Varselsymptomene på hypoglykemi kan maskeres, særlig takykardi, palpitasjoner og svetting. Psoriasis: Kan forverres ved bruk av betablokkere og preparatet bør derfor kun brukes dersom helt nødvendig. Overfølsomhetsreaksjoner: Ved risiko for alvorlig anafylaktisk reaksjon, spesielt for kontrastmidler med jod eller ved spesifikk immunterapi (desensibilisering), kan betablokkere forverre den anafylaktiske reaksjonen. Adrenalin i vanlige doser vil i slike tilfeller ikke alltid gi den ventede effekt. Generell anestesi: Betablokade reduserer forekomsten av arytmier og myokardiskemi under induksjon, intubasjon og i postoperativ periode. Det anbefales at betablokaden opprettholdes perioperativt. Anestesilegen bør informeres om betablokaden pga. mulig interaksjon med andre legemidler. Interaksjon kan resultere i bradyarytmier, svekket reflektorisk takykardi og nedsatt reflektorisk kompensasjon av blodtap. Dersom det blir nødvendig å avbryte betablokkerbehandlingen før operasjon, bør dette gjøres gradvis og være fullført ca. 48 timer før anestesi. Tyreotoksikose: Betablokkere kan skjule kardiovaskulære symptomer på hypertyreose. Streng faste: Må brukes med forsiktighet. Kombinasjon med verapamil, diltazem og bepridil: Krever nøye klinisk overvåkning og EKG-kontroller, spesielt hos eldre og ved behandlingsstart. Hydroklortiazid: Væske- og elektrolyttbalanse: Ved langtidsbehandling anbefales regelmessige kontroller av serumelektrolytter (spesielt kalium, natrium og kalsium), kreatinin, urea, serumlipider (kolesterol og triglyserider), urinsyre og blodglukosenivået. Kontinuerlig administrering av hydroklortiazid over lengre tid kan føre til forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen, særlig hypokalemi og hyponatremi, og også hypomagnesemi, hypokloremi, og hyperkalsemi. Natriumnivået i plasma: Hydroklortiazid kan føre til hyponatremi, som i noen tilfeller kan få alvorlige følger. Initialt kan hyponatremi være uten symptomer og natriumnivået i plasma bør derfor måles før behandlingsstart og regelmessig i løpet av hele behandlingstiden. Kontrollene bør utføres oftere i pasientgrupper med høy risikofaktor, dvs. eldre og levercirrhosepasienter. Kaliumnivået i plasma: Kaliumtap som kan føre til hypokalemi er den største risikofaktoren når det gjelder tiaziddiuretika. Risikoen for hypokalemi (<3,5 mmol/liter) bør overvåkes med hyppigere måling av kaliumnivået i plasma (med oppstart 1. behandlingsuke) i visse høyrisikogrupper, dvs. eldre, underernærte, pasienter som tar flere ulike legemidler, pasienter med koronar arteriesykdom eller hjertesvikt der hypokalemi øker de hjertetoksiske effektene av digitalisglykosider og risikoen for hjertearytmi, pasienter med forlenget QT-syndrom enten medfødt eller iatrogent. Hypokalemi (og bradykardi) øker risikoen for utvikling av alvorlige arytmier, særlig torsades de pointes som kan være fatalt. Kalsiumnivået i plasma: Tiaziddiuretika kan redusere utskillelsen av kalsium i urinen og føre til mild, forbigående hyperkalsemi. Signifikant hyperkalsemi kan ha sammenheng med udiagnostisert hyperparatyreoidisme. Behandlingen må avbrytes før prøvetakning av biskjoldkjertlene. Kombinasjon med litium: Bør unngås pga. vanndrivende effekt. Blodglukosenivå: Må kontrolleres ved diabetes, særlig ved hypokalemi. Urinsyre: Hyperurikemi kan øke risikoen for anfall av urinsyregikt. Dosen bør justeres iht. plasmaurinsyrekonsentrasjonen. Nyrefunksjon og diuretika: Fullt utbytte av tiaziddiuretika oppnås bare dersom nyrefunksjonen er normal eller tilnærmet normal (serumkreatinin hos voksne <25 mg/liter eller 220 µmol/liter). Serumkreatinin må korrigeres for alder, kroppsvekt og kjønn. Hypovolemi, sekundært til diuretikaindusert natrium- og vanntap ved initiering av behandlingen reduserer den glomerulære filtrasjonen, som kan føre til forhøyede verdier av blod-urea-nitrogen og serumkreatinin. Forbigående forverring av nyrefunksjonen er ikke relevant ved normal nyrefunksjon, men kan medføre forverring av allerede eksisterende nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjon med andre antihypertensiver: Dosen bør reduseres, i hvert fall i behandlingens innledende fase. Fotosensitivitet: Er i sjeldne tilfeller rapportert. Det anbefales å avbryte behandlingen ved fotosensitivitet. Dersom det er nødvendig å gjenoppta behandlingen anbefales beskyttelse av utsatte hudområder mot sol og kunstig UVA-lys. Idiosynkratisk reaksjon: Hydroklortiazid kan forårsake en idiosynkratisk reaksjon som fører til forbigående myopi og akutt trangvinkelglaukom. Symptomene omfatter akutt begynnende reduksjon av visuell skarphet eller okularsmerte som typisk forekommer innen 2 uker etter oppstart. Ubehandlet akutt trangvinkelglaukom kan føre til permanent synsskade. Den primære behandlingen er å avslutte behandlingen med hydroklortiazid så raskt som mulig. Rask medisinsk eller kirurgisk behandling bør overveies hvis det intraokulære trykket forblir ukontrollert. Risikofaktorer for å utvikle akutt trangvinkelglaukom kan være tidligere sulfonamid- eller penicillinallergi.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07B B07
Ikke-anbefalte kombinasjoner: Litium: Ved at utskillelsen av litium reduseres, kan dens kardiotoksiske og nevrotoksiske effekter forsterkes. Kalisumantagonister av verapamil- og diltiazemtypen: Påvirker hjertets kontraktilitet og atrioventrikulær ledningsevne negativt. I.v. administrering av slike legemidler kan føre til inngående hypotensjon og AV-blokk. Sentraltvirkende antihypertensiver: Samtidig bruk kan gi ytterligere reduksjon i hjertefrekvens, slagvolum og vasodilatasjon. Brå seponering kan øke risikoen for «rebound»-hypertensjon. Kombinasjoner som krever forsiktighet: Kalsiumantagonister av dihydropyridintypen: Samtidig bruk kan øke risikoen for hypotensjon, og en økt risiko for en ytterligere forverring av ventrikkelpumpefunksjonen hos pasienter med hjertesvikt kan ikke utelukkes. Andre antihypertensiver eller legemidler med blodtrykksreduserende potensiale: Kan øke risikoen for hypotensjon. ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister: Det er risiko for signifikant blodtrykksfall og/eller akutt nyresvikt når behandling med ACE-hemmer innledes hos pasienter med natriumunderskudd (særlig hos pasienter med nyrearteriestenose). Dersom tidligere diuretikabehandling har forårsaket natriummangel, bør enten behandlingen med diuretika stoppes 3 dager før oppstart av ACE-hemmerbehandling, eller pasienten gis en lavere initialdose med ACE-hemmer. Antiarytmika, klasse I: Effekt på atrioventrikulær overledningstid kan forsterkes og den negative inotrope effekten kan øke. Antiarytmika, klasse III: Effekt på atrioventrikulær overledningstid kan forsterkes. Antiarytmika og ikke-antiarytmiske legemidler som kan indusere torsades de pointes: Hypokalemi kan øke forekomsten av torsades de pointes. Parasympatomimetika: Samtidig bruk kan øke den atrioventrikulære overledningstiden og risikoen for bradykardi. Topikale betablokkere: Kan bidra til de systemiske effektene av bisopropol. Insulin og orale antidiabetika: Økt blodsukkersenkende effekt. Blokade av betaadrenoseptorer kan maskere symptomer på hypoglykemi. Anestetika: Svekkelse av reflekstakykardi og økt risiko for hypotensjon. Digitalisglykosider: Økt atrioventrikulær overledningstid, redusert hjertefrekvens. Dersom hypokalemi og/eller hypomagnesi utvikles under behandling med Lodoz, kan myokardiet vise en økt sensitivitet overfor hjerteglykosider. Dette fører til en forsterket effekt og bivirkninger av glykosidene. NSAID: Kan redusere den hypotensive effekten. Hos pasienter som utvikler hypovolemi, kan samtidig bruk av NSAID utløse akutt nyresvikt. Betasympatomimetika: Kombinasjon med bisprolol kan redusere effekten av begge legemidlene. Sympatomimetika som aktiverer både beta- og alfaadrenoseptorer: Kombinasjon med bisopropol kan føre til blodtrykksøkning. Slike interaksjoner synes å være mer sannsynlig med ikke-selektive betablokkere. Hypokalemiske legemidler: Kan resultere i økt kaliumtap. Metyldopa: Hemolyse pga. dannelse av antistoffer mot hydroklortiazid er beskrevet i isolerte tilfeller. Urinsyrereduserende legemidler: Effekten kan svekkes i kombinasjon med Lodoz. Kolestyramin, kolestipol: Reduserer absorpsjonen av hydroklortiazidkomponenten av Lodoz. Kombinasjoner som skal overveies: Meflokin: Økt risiko for bradykardi. Kortikosteroider: Redusert antihypertensiv effekt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Anbefales ikke ved graviditet. Bisoprolol: Har farmakologiske effekter som kan medføre skadelige effekter på graviditet/foster/den nyfødte. Betablokkere reduserer perfusjonen i placenta, noe som er assosiert med veksthemming, intrauterin død, spontanabort eller for tidlig fødsel. Bivirkninger (f.eks. hypoglykemi og bradykardi) kan forekomme hos foster/nyfødt barn. Hydroklortiazid: Begrenset erfaring med bruk under graviditet, spesielt under 1. trimester. Passerer placenta. Bruk under 2. og 3. trimester føre til føtoplacental perfusjon og medføre føtale og neonatale effekter som ikterus, forstyrrelser i elektrolyttbalansen og trombocytopeni. Skal ikke brukes ved svangerskapsødem, svangerskapshypertensjon eller preeklampsi pga. risiko for redusert plasmavolum og placental hypoperfusjon, uten gunstig effekt på sykdomsforløpet. Skal ikke brukes mot essensiell hypertensjon hos gravide, bortsett fra i sjeldne situasjoner hvor annen behandling ikke kan brukes.
Amming: Anbefales ikke ved amming. Hydroklortiazid kan hemme melkeproduksjonen.
Fertilitet: Ingen humane data.
Bisoprolol|Hydroklortiazid

Bivirkninger

Symptomene svimmelhet, hodepine og utmattethet opptrer særlig ved behandlingsstart. De er generelt milde og forsvinner ofte i løpet av 1-2 uker. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Gastrointestinale plager, f.eks. kvalme, oppkast, diaré, forstoppelse. Hjerte/kar: Kuldefølelse eller nummenhet i ekstremiteter. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Øvrige: Utmattethet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Abdominalsmerter. Hjerte/kar: Bradykardi, AV-ledningsforstyrrelser, forverring av eksisterende hjertesvikt, ortostatisk hypotensjon. Luftveier: Bronkospasme ved bronkial astma eller tidligere obstruktiv luftveissykdom. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet, muskelkramper. Psykiske: Depresjon, søvnforstyrrelser. Stoffskifte/ernæring: Appetittap, hyperglykemi, hyperurikemi, forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen (spesielt hypokalemi og hyponatremi, også hypomagnesemi, hypokloremi og hyperkalsemi). Undersøkelser: Forhøyet amylase, reversibel økning i serumkreatinin og urea, forhøyede nivåer av triglyserider og kolesterol, glukosuri. Øvrige: Asteni. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Leukopeni, trombocytopeni. Hjerte/kar: Synkope. Hud: Overfølsomhetsreaksjoner som kløe, rødme, utslett, fotodermatitt, purpura, urticaria. Kjønnsorganer/bryst: Potensforstyrrelser. Lever/galle: Hepatitt, ikterus. Luftveier: Allergisk rhinitt. Psykiske: Mareritt, hallusinasjoner. Undersøkelser: Forhøyede leverenzymverdier (ASAT, ALAT). Øre: Hørselslidelser. Øye: Redusert tårevæske (må tas hensyn til hos kontaktlinsebrukere), synsforstyrrelser. Øvrige: Brystsmerter. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Agranulocytose. Gastrointestinale: Pankreatitt. Hud: Anafylaktiske reaksjoner, toksisk epidermal nekrolyse (Lyells syndrom), alopesi, kutan lupus erythematosus. Betablokkere kan fremkalle eller forverre psoriasis eller indusere psoriasislignende utslett. Luftveier: Interstitiell lungesykdom. Stoffskifte/ernæring: Metabolsk alkalose. Øye: Konjunktivitt, akutt myopi, akutt trangvinkelglaukom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Bisoprolol: Vanligst er bradykardi, hypotensjon, bronkospasme, akutt nedsatt hjertefunksjon og hypoglykemi. Store individuelle sensitivitetsforskjeller, og hjertesviktpasienter er sannsynligvis svært sensitive. Hydroklortazid: Karakteriseres ved omfanget av væske- og elektrolyttap. Vanligste symptomer er svimmelhet, kvalme, somnolens, hypovolemi, hypotensjon og hypokalemi.
Behandling: Behandlingen avbrytes. Støttende og symptomatisk behandling. Bradykardi: Atropin i.v. Ved utilstrekkelig respons kan isoprenalin eller annen forbindelse med positive kronotrope egenskaper gis med forsiktighet. I enkelttilfeller kan det være nødvendig med innsetting av transvenøs pacemaker. Hypotensjon: I.v. væsketilførsel og vasopressor. AV-blokk (grad II eller III): Nøye overvåkning. Behandling med isoprenalininfusjon eller ved innsetting av i.v. pacemaker. Akutt forverring av hjertesvikt: Diuretika, inotrope substanser og vasodilatoriske substanser gis i.v. Bronkospasmer: Bronkodilaterende terapi som isoprenalin, β2-agonister og/eller aminofyllin. Hypoglykemi: I.v. glukose. Begrensede data viser at bisoprolol ikke er dialyserbart. I hvilken grad hydroklortiazid fjernes ved hemodialyse er ikke undersøkt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For bisoprolol C07A B07 og hydroklortiazid C03A A03

Egenskaper

Klassifisering: Bisoprolol er en svært selektiv β1-antagonist, uten egenstimulerende aktivitet og uten signifikant membranstabiliserende effekt. Hydroklortiazid er et tiaziddiuretikum med antihypertensiv aktivitet.
Virkningsmekanisme: Virkningsmekanismen for bisoprolol ved hypertensjon er ikke helt kjent, men det er vist at legemidlet fører til betydelig reduksjon av reninnivået i plasma og nedsettelse av hjertefrekvensen. Diuretisk effekt av hydroklortiazid er forårsaket av hemming av den aktive transporten av Na+-ioner fra renale tubuli inn til blodet, som påvirker reabsorpsjonen av Na+-ioner.
Absorpsjon: Bisoprolol: Tmax varierer fra 1-4 timer. Biotilgjengeligheten er høy (88%), hepatisk first pass-ekstraksjon er svært lav. Absorpsjonen påvirkes ikke av matinntak. Lineær kinetikk ved doser på 5-40 mg. Hydroklortiazid: Tmax varierer mellom 1,5-5 timer (gjennomsnittlig ca. 4 timer). Biotilgjengeligheten varierer individuelt 60-80%.
Proteinbinding: Bisoprolol: 30% og Vd er stort (ca. 3 liter/kg). Hydroklortiazid: 40%.
Halveringstid: Bisoprolol: 11 timer. Hydroklortiazid: Terminal t1/2 er ca. 8 timer. Nyreclearance for hydroklortiazider reduseres og t1/2 for eliminering forlenges hos pasienter med nedsatt nyre- og/eller hjertefunksjon. Dette gjelder også eldre pasienter, som også har økt Cmax.
Metabolisme: 40% av bisoprololdosen metaboliseres i leveren. Bisoprololmetabolittene er inaktive. Hydroklortiazid metaboliseres ikke og utskilles nesten helt uforandret ved glomerulusfiltrasjon og aktiv tubulærsekresjon.
Utskillelse: Bisoprolol: Renal og hepatisk clearance er sammenlignbar, og halvparten av dosen (uforandret) samt metabolittene utskilles i urinen. Totalclearance er 15 liter/time. Hydroklortiazid: Utskilles i urinen.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 30°C.

Sist endret: 08.01.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

13.03.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Lodoz, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2,5 mg/6,25 mg100 stk. (blister)
497487
Blå resept
-
187,50CSPC_ICON
5 mg/6,25 mg100 stk. (blister)
009550
Blå resept
-
187,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

allergisk rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som utløses av allergifremkallende substanser, vanligvis pollen. Symptomer er nesetetthet, rennede nese og nysing.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse, hjerterytmesykdom, hjertebank, proarytmi): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukosuri (glykosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hyperparatyreoidisme (hyperparatyreose): En tilstand der biskjoldkjertlene produserer for mye paratyreoideahormon. Disse hormonene regulerer kalsiumnivået i blodet, og en høy hormonproduksjon fører til høyere kalsiumnivå. Dette kan gi opphav til tretthet, forstoppelse og nervøsitet. Hyperparatyreoidisme kan noen ganger skyldes en svulst i biskjoldkjertlene.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreose (hypertyreoidisme, tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

ikterus (gulsott): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kols (kronisk obstruktiv lungesykdom): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

leverencefalopati (hepatisk encefalopati): Forstyrrelse i hjernen som skyldes nedsatt leverfunksjon.

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

myopi (nærsynthet): Ved myopi ser en klart på nært hold, mens objekter langt unna er uklare.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

sa-blokk (sinoatrialt blokk, sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.