DEPOTTABLETTER 42 mg Li+ (6 mmol) og 83 mg Li+ (12 mmol): Hver depottablett inneh.: Vannfritt litiumsulfat tilsv. litium (Li+) 42 mg (6 mmol), resp. 83 mg (12 mmol), hjelpestoffer.
Indikasjoner
Profylaktisk ved maniske og depressive faser i manisk-depressiv sykdom. Terapeutisk ved maniske tilstander.Dosering
Dosen fastlegges etter bestemmelse av serumlitium. Serumkonsentrasjonen skal vanligvis ligge i området 0,5-0,8-1,2 mmol/liter. Hos eldre kan dosereduksjon være nødvendig for ønsket serumkonsentrasjon. Blodprøve til bestemmelse av serumlitium skal alltid tas nøyaktig 12 timer etter siste kveldsdose og i steady state. Steady state nås etter ca. 1 uke. Før oppstart skal nyrefunksjon, hjertefunksjon og skjoldbruskkjertelfunksjon evalueres. Pasienten bør være eutyreoid før oppstart av litiumbehandling. Kontraindisert hos pasienter med alvorlig nyreskade, se Kontraindikasjoner. Nyrefunksjon, hjertefunksjon og skjoldbruskkjertelfunksjon bør evalueres regelmessig under behandling.Profylaktisk ved manisk-depressiv sykdom: Initialt gis 1 tablett à 42 mg (6 mmol) morgen og kveld eller 1/2 tablett à 83 mg morgen og kveld (12 mmol pr. døgn). Etter 1 uke bestemmes serumkonsentrasjonen 12 timer etter siste kveldsdose. 12 timers-prøven gjentas 1-2 ganger med få dagers intervall. Ut fra den funne verdi beregnes vedlikeholdsdosen (det er proporsjonalitet mellom dose og serumkonsentrasjon). Veiledende vedlikeholdsdose er 4-10 depottabletter à 42 mg eller 2-5 depottabletter à 83 mg, vanligvis fordelt på morgen og kveld. Doseøkning skjer gradvis, og 1 uke etter doseendring bestemmes serumlitium. Når ønsket vedlikeholdsdose er nådd, kontrolleres serumlitium 1 gang pr. uke i 1 måned. Deretter foretas kontroll 1 gang pr. måned i et halvt år. Dersom pasienten samarbeider godt, er det i den videre behandling tilstrekkelig med kontroll hver annen måned. Ved langtidsbehandling tilstrebes lavest mulig effektiv dose som ikke gir residiv. Etter minst 2 år uten ubehag kan dosen forsiktig justeres ned. Nivåer mellom 0,3-0,6 mmol/liter kan iblant gi tilstrekkelig profylaktisk effekt. I andre tilfeller kan det være nødvendig å gå opp til 0,9-1,2 mmol/liter. Bestemmelse av serumlitium må alltid foretas ved tegn på forgiftning. Hyppig kontroll er nødvendig ved endring i nyrefunksjon, ved graviditet, før og etter fødsel, ved diuretikaterapi, nedsatt/økt saltinntak, sykdomstilstander med feber, svette, brekninger, diaré og hos eldre som behandles med diuretika, ACE-hemmere og/eller NSAID.
Terapeutisk ved akutte maniske tilstander: Behandling skal kun skje i avdelinger med adgang til hurtig bestemmelse av serumlitiumkonsentrasjon. Veiledende døgndose initialt er 48 mmol (8 tabletter à 42 mg (6 mmol) eller 4 tabletter à 83 mg (12 mmol)), fordelt på 4 doser. Når den nødvendige dose er nådd, hvilket kontrolleres ved å bestemme serumlitium 1 uke etter siste doseendring, gjøres behandling som ved profylaktisk behandling.
Administrering: Kan tas med eller uten mat, men samtidig matinntak kan redusere/fjerne ev. gastrointestinale bivirkninger. Skal svelges hele. Depottabletter 83 mg: Kan deles (delestrek), men skal ikke knuses eller tygges.
Kontraindikasjoner
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Alvorlig nyresvikt eller sykdomstilstand som kan øke risikoen for eksisterende nyreskader. Betydelige forstyrrelser i elektrolytt- og væskebalansen. Om litium gis til denne pasientgruppen, anbefales hyppig litiumbestemmelser, og dosene bør justeres til laveste dose vanligvis tolerert av slike pasienter. Amming.Forsiktighetsregler
Forstyrrelser i elektrolytt- og væskebalansen, hjerte-karlidelser, kombinasjon med høye doser antipsykotika. Forsiktighet anbefales også ved behandling av eldre, spesielt ved samtidig behandling med diuretika, ACE-hemmere og/eller NSAID. Litium har et relativt smalt terapeutisk vindu. Serumlitiumnivå på 1,2-1,6 mmol/liter kan medføre risiko for overdose, mens nivåer på 1,6 mmol/liter medfører en definitiv risiko for overdose. Serumlitiumnivåene må sjekkes og, om nødvendig, må behandlingen midlertidig stoppes ved somatisk sykdom eller tilstander som kan være assosiert med forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen (f.eks. svetting, diaré, gastroenteritt). Behandlingen kan gi tørste, og dersom dette oppstår er det viktig å stille tørsten med kalorifattig drikke for å unngå vektøkning. En skal være oppmerksom på at overdreven væsketilførsel kan lede til økt diurese med økt utskillelse av litium. Store mengder kaffe, te eller andre matvarer med innhold av xantin kan føre til økt utskillelse av litium. En bør utvise forsiktighet hos pasienter med manifest epilepsi og alvorlig patologisk EEG, og andre krampetilstander, samt hos pasienter med lettere EKG-forstyrrelser, hypotensjon, og kongestiv hjertesvikt. Litium kan forverre psoriasis. Hos pasienter på saltfri kost, vil tubulær reabsorpsjon av litium øke, noe som kan føre til akkumulering av litium. Forsiktighet bør også utvises hos pasienter med Addisons sykdom, og andre endokrinopatier, så vel som andre somatiske tilstander assosiert med elektrolyttforstyrrelser, samt ved nevromuskulære sykdommer som myasthenia gravis. Selv om hypotyreoidisme ikke er kontraindisert ved litiumbehandling, bør nøye kontroll av thyreoideafunksjon være obligatorisk hos alle pasienter på litiumbehandling. Siden behandling med litium kan føre til hyperparatyreoidisme, anbefales det å kontrollere albuminkorrigert kalsium både før behandlingstart med litium og jevnlig under behandling. Langtidsbehandling med litium kan gi permanente forandringer i nyrehistologi og nedsatt nyrefunksjon. Siden litium primært utskilles via nyrene kan signifikant akkumulering av litium oppstå ved nyresvikt. Det anbefales å utvise forsiktighet ved mild eller moderat nedsatt nyrefunksjon. Serumlitiumnivået bør overvåkes nøye og litiumdosen justeres ved behov. Dersom serumlitiumnivå og plasmakreatininnivå ikke kan kontrolleres regelmessig, bør ikke litium forskrives til denne pasientgruppen. Litium er kontraindisert ved alvorlig nyresvikt. Risikoen for hypotyreoidisme og nyresvikt som oppstår ved langvarig behandling bør tas hensyn til og evalueres regelmessig. Forhøyede litiumkonsentrasjoner øker risikoen for nyresvikt og samtidig bruk av legemidler som kan gi forhøyede litiumkonsentrasjoner bør derfor unngås. Pasienter med nyrepåvirkning oppfordres til å melde fra dersom de utvikler polyuri eller polydipsi. Hvis pasienten utvikler polyuri og/eller polydipsi, bør nyrefunksjonen overvåkes utover regelmessig analyse av serumlitium. Svulster i nyrene: Tilfeller av mikrocyster, onkocytomer og karsinomer i samlesystemet (nyrene) er rapportert hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon og som har brukt litium i >10 år. Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen data som indikerer at litium påvirker evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. Forsiktighet anbefales imidlertid i begynnelsen av behandlingen med preparatet inntil den individuelle påvirkning er evaluert.Interaksjoner
Graviditet, amming og fertilitet
Graviditet: Litium går over til fosteret, og det er beskrevet tilfeller av allmenne symptomer (inkl. letargi, redusert muskeltonus og hypotoni) og forstyrrelse av thyreoideafunksjonen hos nyfødte. Tilgjengelige data tyder også på at litium under svangerskapet kan øke risikoen for kardiovaskulære misdannelser, inkl. Ebsteins anomali. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Under graviditet skal litium derfor bare gis på streng indikasjon, der morens behov veies opp mot risiko for fosteret.
Amming: Kontraindisert ved amming. Litium går over i morsmelk. Konsentrasjonen i melken er ca. 50% av konsentrasjonen i morens serum. Barnets serumkonsentrasjon er målt til å være ca. halvparten av morens serumkonsentrasjon. Det er sannsynlig at barn som ammes kan skades. Skal derfor ikke brukes under amming.
Bivirkninger
I løpet av de første 1-2 uker på litiumbehandling er de mest vanlige bivirkningene tørste og polyuri, fin håndtremor, muskelsvakhet, tretthet, kvalme og diaré. Gastrointestinale symptomer avtar gradvis eller forsvinner raskt, tremor mer gradvis.
I løpet av langtidsbruk har følgende symptomer inntruffet, i enkelte tilfeller vedvarende: Nedsatt nyrefunksjon, hypotyreoidisme, ikke-toksisk struma, svekket tubulærfunksjon, polyuri, fin tremor og reversible Parkinsonlignende symptomer.
| Organklasse | Bivirkning |
| Endokrine | |
| Vanlige | Hypotyreoidisme (doserelatert), ikke-toksisk struma, mild til moderat hyperparatyreoidisme |
| Ukjent frekvens | Hyperkalsemi |
| Gastrointestinale | |
| Vanlige | Diaré, kvalme, magesmerte (oftest forbigående) |
| Ukjent frekvens | Munntørrhet |
| Generelle | |
| Vanlige | Ødem |
| Mindre vanlige | Allergisk reaksjon |
| Ukjent frekvens | Tretthet (spesielt de første ukene) |
| Hjerte | |
| Vanlige | EKG-forandringer (spesielt hos eldre) |
| Mindre vanlige | Arytmi (vanligvis doserelatert) |
| Hud | |
| Vanlige | Ikke-spesifikke makulopapuløse utslett eller akneiform dermatitt |
| Mindre vanlige | Forverring eller utbrudd av psoriasis, moderat alopesi (noen ganger assosiert med hypotyreoidisme) |
| Ukjent frekvens | Lichenoid legemiddelreaksjon |
| Muskel-skjelettsystemet | |
| Mindre vanlige | Muskelsvakhet |
| Nevrologiske | |
| Vanlige | Fin håndtremor |
| Mindre vanlige | Dysfasi, hodepine, nedsatt motorisk koordinasjon (spesielt i begynnelsen av behandlingen), reversible parkinsonlignende symptomer (relatert til dose, lengde på behandlingen, samt samtidig antipsykotikabehandling), svimmelhet, tremor |
| Sjeldne | Ikke-spesifikke EEG-forandringer |
| Ukjent frekvens | Malignt nevroleptikasyndrom (hovedsakelig i kombinasjon med antipsykotika) |
| Nyre/urinveier | |
| Vanlige | Polyuri |
| Mindre vanlige | Forstyrrelser i tubulærfunksjon (relatert til dose og lengde på behandling) |
| Ukjent frekvens | Mikrocyster, onkocytomer og karsinomer i nyrenes samlesystem (ved langtidsbruk), tilfeller av nyresvikt er sett (spesielt ved økte litiumkonsentrasjoner og/eller hos predisponerte pasienter) |
| Psykiske | |
| Vanlige | Appetittløshet, forvirring, somnolens |
| Sjeldne | Svekket kognitiv og motorisk funksjon |
| Stoffskifte/ernæring | |
| Vanlige | Økt tørste, økt vekt |
I løpet av de første 1-2 uker på litiumbehandling er de mest vanlige bivirkningene tørste og polyuri, fin håndtremor, muskelsvakhet, tretthet, kvalme og diaré. Gastrointestinale symptomer avtar gradvis eller forsvinner raskt, tremor mer gradvis.
I løpet av langtidsbruk har følgende symptomer inntruffet, i enkelte tilfeller vedvarende: Nedsatt nyrefunksjon, hypotyreoidisme, ikke-toksisk struma, svekket tubulærfunksjon, polyuri, fin tremor og reversible Parkinsonlignende symptomer.
| Frekvens | Bivirkning |
| Vanlige | |
| Endokrine | Hypotyreoidisme (doserelatert), ikke-toksisk struma, mild til moderat hyperparatyreoidisme |
| Gastrointestinale | Diaré, kvalme, magesmerte (oftest forbigående) |
| Generelle | Ødem |
| Hjerte | EKG-forandringer (spesielt hos eldre) |
| Hud | Ikke-spesifikke makulopapuløse utslett eller akneiform dermatitt |
| Nevrologiske | Fin håndtremor |
| Nyre/urinveier | Polyuri |
| Psykiske | Appetittløshet, forvirring, somnolens |
| Stoffskifte/ernæring | Økt tørste, økt vekt |
| Mindre vanlige | |
| Generelle | Allergisk reaksjon |
| Hjerte | Arytmi (vanligvis doserelatert) |
| Hud | Forverring eller utbrudd av psoriasis, moderat alopesi (noen ganger assosiert med hypotyreoidisme) |
| Muskel-skjelettsystemet | Muskelsvakhet |
| Nevrologiske | Dysfasi, hodepine, nedsatt motorisk koordinasjon (spesielt i begynnelsen av behandlingen), reversible parkinsonlignende symptomer (relatert til dose, lengde på behandlingen, samt samtidig antipsykotikabehandling), svimmelhet, tremor |
| Nyre/urinveier | Forstyrrelser i tubulærfunksjon (relatert til dose og lengde på behandling) |
| Sjeldne | |
| Nevrologiske | Ikke-spesifikke EEG-forandringer |
| Psykiske | Svekket kognitiv og motorisk funksjon |
| Ukjent frekvens | |
| Endokrine | Hyperkalsemi |
| Gastrointestinale | Munntørrhet |
| Generelle | Tretthet (spesielt de første ukene) |
| Hud | Lichenoid legemiddelreaksjon |
| Nevrologiske | Malignt nevroleptikasyndrom (hovedsakelig i kombinasjon med antipsykotika) |
| Nyre/urinveier | Mikrocyster, onkocytomer og karsinomer i nyrenes samlesystem (ved langtidsbruk), tilfeller av nyresvikt er sett (spesielt ved økte litiumkonsentrasjoner og/eller hos predisponerte pasienter) |
Overdosering/Forgiftning
Behandling: Litiumbehandling bør stanses umiddelbart og støttebehandling initieres. Ved alvorlig overdose er hemodialyse effektivt for å redusere litiumnivåene, dette må kanskje repeteres.
Egenskaper
Virkningsmekanisme: Ikke klarlagt. Det er mulig at virkningen på biologisk membran gjennom interaksjon med både natrium og kalium er den primære mekanismen med videre innvirkninger på bl.a. monaminomsetning sekundært.
Absorpsjon: Biotilgjengeligheten til litiumsulfat er nesten fullstendig.
Pakninger, priser, refusjon og SPC
Lithionit, DEPOTTABLETTER:
| Styrke | Pakning Varenr. |
SPC1 | Refusjon2 Byttegruppe |
Pris (kr)3 | R.gr.4 |
|---|---|---|---|---|---|
| 42 mg Li+ (6 mmol) | 100 stk. (blister) 005923 |
Blå resept - |
214,50 | C | |
| 83 mg Li+ (12 mmol) | 100 stk. (blister) 005973 |
Blå resept - |
384,60 | C |
Sist endret: 20.08.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:
28.06.2020