Lithionit

Karo Pharma


Litiumpreparat med prolongert effekt.

N05A N01 (Litium)



DEPOTTABLETTER 42 mg Li+ (6 mmol) og 83 mg Li+ (12 mmol): Hver depottablett inneh.: Vannfritt litiumsulfat tilsv. litium (Li+) 42 mg (6 mmol), resp. 83 mg (12 mmol), hjelpestoffer.


Indikasjoner

Profylaktisk ved maniske og depressive faser i manisk-depressiv sykdom. Terapeutisk ved maniske tilstander.

Dosering

Dosen fastlegges etter bestemmelse av serumlitium. Serumkonsentrasjonen skal vanligvis ligge i området 0,5-0,8-1,2 mmol/liter. Hos eldre kan dosereduksjon være nødvendig for ønsket serumkonsentrasjon. Blodprøve til bestemmelse av serumlitium skal alltid tas nøyaktig 12 timer etter siste kveldsdose og i steady state. Steady state nås etter ca. 1 uke. Før oppstart skal nyrefunksjon, hjertefunksjon og skjoldbruskkjertelfunksjon evalueres. Pasienten bør være eutyreoid før oppstart av litiumbehandling. Kontraindisert hos pasienter med alvorlig nyreskade, se Kontraindikasjoner. Nyrefunksjon, hjertefunksjon og skjoldbruskkjertelfunksjon bør evalueres regelmessig under behandling.
Profylaktisk ved manisk-depressiv sykdom: Initialt gis 1 tablett à 42 mg (6 mmol) morgen og kveld eller 1/2 tablett à 83 mg morgen og kveld (12 mmol pr. døgn). Etter 1 uke bestemmes serumkonsentrasjonen 12 timer etter siste kveldsdose. 12 timers-prøven gjentas 1-2 ganger med få dagers intervall. Ut fra den funne verdi beregnes vedlikeholdsdosen (det er proporsjonalitet mellom dose og serumkonsentrasjon). Veiledende vedlikeholdsdose er 4-10 depottabletter à 42 mg eller 2-5 depottabletter à 83 mg, vanligvis fordelt på morgen og kveld. Doseøkning skjer gradvis, og 1 uke etter doseendring bestemmes serumlitium. Når ønsket vedlikeholdsdose er nådd, kontrolleres serumlitium 1 gang pr. uke i 1 måned. Deretter foretas kontroll 1 gang pr. måned i et halvt år. Dersom pasienten samarbeider godt, er det i den videre behandling tilstrekkelig med kontroll hver annen måned. Ved langtidsbehandling tilstrebes lavest mulig effektiv dose som ikke gir residiv. Etter minst 2 år uten ubehag kan dosen forsiktig justeres ned. Nivåer mellom 0,3-0,6 mmol/liter kan iblant gi tilstrekkelig profylaktisk effekt. I andre tilfeller kan det være nødvendig å gå opp til 0,9-1,2 mmol/liter. Bestemmelse av serumlitium må alltid foretas ved tegn på forgiftning. Hyppig kontroll er nødvendig ved endring i nyrefunksjon, ved graviditet, før og etter fødsel, ved diuretikaterapi, nedsatt/økt saltinntak, sykdomstilstander med feber, svette, brekninger, diaré og hos eldre som behandles med diuretika, ACE-hemmere og/eller NSAID.
Terapeutisk ved akutte maniske tilstander: Behandling skal kun skje i avdelinger med adgang til hurtig bestemmelse av serumlitiumkonsentrasjon. Veiledende døgndose initialt er 48 mmol (8 tabletter à 42 mg (6 mmol) eller 4 tabletter à 83 mg (12 mmol)), fordelt på 4 doser. Når den nødvendige dose er nådd, hvilket kontrolleres ved å bestemme serumlitium 1 uke etter siste doseendring, gjøres behandling som ved profylaktisk behandling.
Administrering: Kan tas med eller uten mat, men samtidig matinntak kan redusere/fjerne ev. gastrointestinale bivirkninger. Skal svelges hele. Depottabletter 83 mg: Kan deles (delestrek), men skal ikke knuses eller tygges.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Alvorlig nyresvikt eller sykdomstilstand som kan øke risikoen for eksisterende nyreskader. Betydelige forstyrrelser i elektrolytt- og væskebalansen. Om litium gis til denne pasientgruppen, anbefales hyppig litiumbestemmelser, og dosene bør justeres til laveste dose vanligvis tolerert av slike pasienter. Amming.

Forsiktighetsregler

Forstyrrelser i elektrolytt- og væskebalansen, hjerte-karlidelser, kombinasjon med høye doser antipsykotika. Forsiktighet anbefales også ved behandling av eldre, spesielt ved samtidig behandling med diuretika, ACE-hemmere og/eller NSAID. Litium har et relativt smalt terapeutisk vindu. Serumlitiumnivå på 1,2-1,6 mmol/liter kan medføre risiko for overdose, mens nivåer på 1,6 mmol/liter medfører en definitiv risiko for overdose. Serumlitiumnivåene må sjekkes og, om nødvendig, må behandlingen midlertidig stoppes ved somatisk sykdom eller tilstander som kan være assosiert med forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen (f.eks. svetting, diaré, gastroenteritt). Behandlingen kan gi tørste, og dersom dette oppstår er det viktig å stille tørsten med kalorifattig drikke for å unngå vektøkning. En skal være oppmerksom på at overdreven væsketilførsel kan lede til økt diurese med økt utskillelse av litium. Store mengder kaffe, te eller andre matvarer med innhold av xantin kan føre til økt utskillelse av litium. En bør utvise forsiktighet hos pasienter med manifest epilepsi og alvorlig patologisk EEG, og andre krampetilstander, samt hos pasienter med lettere EKG-forstyrrelser, hypotensjon, og kongestiv hjertesvikt. Litium kan forverre psoriasis. Hos pasienter på saltfri kost, vil tubulær reabsorpsjon av litium øke, noe som kan føre til akkumulering av litium. Forsiktighet bør også utvises hos pasienter med Addisons sykdom, og andre endokrinopatier, så vel som andre somatiske tilstander assosiert med elektrolyttforstyrrelser, samt ved nevromuskulære sykdommer som myasthenia gravis. Selv om hypotyreoidisme ikke er kontraindisert ved litiumbehandling, bør nøye kontroll av thyreoideafunksjon være obligatorisk hos alle pasienter på litiumbehandling. Siden behandling med litium kan føre til hyperparatyreoidisme, anbefales det å kontrollere albuminkorrigert kalsium både før behandlingstart med litium og jevnlig under behandling. Langtidsbehandling med litium kan gi permanente forandringer i nyrehistologi og nedsatt nyrefunksjon. Siden litium primært utskilles via nyrene kan signifikant akkumulering av litium oppstå ved nyresvikt. Det anbefales å utvise forsiktighet ved mild eller moderat nedsatt nyrefunksjon. Serumlitiumnivået bør overvåkes nøye og litiumdosen justeres ved behov. Dersom serumlitiumnivå og plasmakreatininnivå ikke kan kontrolleres regelmessig, bør ikke litium forskrives til denne pasientgruppen. Litium er kontraindisert ved alvorlig nyresvikt. Risikoen for hypotyreoidisme og nyresvikt som oppstår ved langvarig behandling bør tas hensyn til og evalueres regelmessig. Forhøyede litiumkonsentrasjoner øker risikoen for nyresvikt og samtidig bruk av legemidler som kan gi forhøyede litiumkonsentrasjoner bør derfor unngås. Pasienter med nyrepåvirkning oppfordres til å melde fra dersom de utvikler polyuri eller polydipsi. Hvis pasienten utvikler polyuri og/eller polydipsi, bør nyrefunksjonen overvåkes utover regelmessig analyse av serumlitium. Svulster i nyrene: Tilfeller av mikrocyster, onkocytomer og karsinomer i samlesystemet (nyrene) er rapportert hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon og som har brukt litium i >10 år. Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen data som indikerer at litium påvirker evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. Forsiktighet anbefales imidlertid i begynnelsen av behandlingen med preparatet inntil den individuelle påvirkning er evaluert.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Tillegg av antihypertensiver med alfa-metyldopa (L-formen) hos pasienter som behandles med litium kan gi symptomer som indikerer litiumtoksisitet på tross av normale serumlitiumnivåer (mekanisme ukjent). ACE-hemmere kan signifikant øke litiumnivåene ved steady state, og resultere i litiumtoksisitet ved å redusere litiumutskillelse sekundært til en økning av renal ekskresjon av natrium. Tiaziddiuretika kan også redusere renal utskillelse av litium. Nøye overvåkning av serumlitiumnivå anbefales. I motsetning til tiazider ser det ikke ut til at loopdiuretika (f.eks. furosemid) og amilorid influerer på den renale ekskresjonen av litium. NSAID reduserer renal litiumutskillelse. Om disse legemidlene brukes samtidig er frekvent kontroll av litiumserumnivå obligatorisk. Samtidig bruk av litium og karbamazepin er av og til rapportert å gi toksisk syndrom som inkluderer forvirring, tremor, ataksi, hyperrefleksi og slapphet. Plasmanivåene av begge legemidlene er rapportert å ligge innenfor normalområdet. Det er rapportert nevrotoksisk syndrom, inkl. forvirring, desorientering, tap av bevissthet, feber og ekstrapyramidale symptomer når litium og større doser antipsykotika, spesielt haloperidol og tioridazin, har vært kombinert. Det er ikke funnet noen årssakssammenheng til dette. I flere rapporterte tilfeller har pasienten fått svært høye doser av haloperidol og serumlitiumnivå var unødvendig høye. Tilfeller av malignt nevroleptikasyndrom er også rapportert etter samtidig bruk av både antipsykotika og litium. Den serotonerge effekten av sumatriptan kan øke ved samtidig bruk av litium. Samtidig bruk av litium og antidepressiver, spesielt SSRI (f.eks. fluoksetin, fluvoksamin) og venlafaksin, er rapportert å gi serotonergt syndrom, med symptomer som hyperrefleksi, tremor, bevisstløshet og epileptiske anfall, antagelig pga. en antatt hyperserotonerg tilstand. Selv om det ikke har vært tilsvarende rapporter på andre SSRI eller andre antidepressiver, bør det utvises forsiktighet ved kombinasjon av litium og antidepressiver. Sibutramin er en ikke-amfetamin appetittdemper som minsker reopptaket av serotonin, noradrenalin og dopamin som er assosiert med serotonergt syndrom om den tas i tillegg til litium. Økt litiumtoksisitet er rapportert i enkeltstående tilfeller hos pasienter som får metronidazol. Litium kan forlenge effekten til kurarelignende depolariserende substanser, noe som leder til forlenget nevromuskulær blokade.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Litium går over til fosteret, og det er beskrevet tilfeller av allmenne symptomer (inkl. letargi, redusert muskeltonus og hypotoni) og forstyrrelse av thyreoideafunksjonen hos nyfødte. Tilgjengelige data tyder også på at litium under svangerskapet kan øke risikoen for kardiovaskulære misdannelser, inkl. Ebsteins anomali. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Under graviditet skal litium derfor bare gis på streng indikasjon, der morens behov veies opp mot risiko for fosteret.
Amming: Kontraindisert ved amming. Litium går over i morsmelk. Konsentrasjonen i melken er ca. 50% av konsentrasjonen i morens serum. Barnets serumkonsentrasjon er målt til å være ca. halvparten av morens serumkonsentrasjon. Det er sannsynlig at barn som ammes kan skades. Skal derfor ikke brukes under amming.

 

Bivirkninger

I løpet av de første 1-2 uker på litiumbehandling er de mest vanlige bivirkningene tørste og polyuri, fin håndtremor, muskelsvakhet, tretthet, kvalme og diaré. Gastrointestinale symptomer avtar gradvis eller forsvinner raskt, tremor mer gradvis.
I løpet av langtidsbruk har følgende symptomer inntruffet, i enkelte tilfeller vedvarende: Nedsatt nyrefunksjon, hypotyreoidisme, ikke-toksisk struma, svekket tubulærfunksjon, polyuri, fin tremor og reversible Parkinsonlignende symptomer.
OrganklasseBivirkning
Endokrine
VanligeHypotyreoidisme (doserelatert), ikke-toksisk struma, mild til moderat hyperparatyreoidisme
Ukjent frekvensHyperkalsemi
Gastrointestinale
VanligeDiaré, kvalme, magesmerte (oftest forbigående)
Ukjent frekvensMunntørrhet
Generelle
VanligeØdem
Mindre vanligeAllergisk reaksjon
Ukjent frekvensTretthet (spesielt de første ukene)
Hjerte
VanligeEKG-forandringer (spesielt hos eldre)
Mindre vanligeArytmi (vanligvis doserelatert)
Hud
VanligeIkke-spesifikke makulopapuløse utslett eller akneiform dermatitt
Mindre vanligeForverring eller utbrudd av psoriasis, moderat alopesi (noen ganger assosiert med hypotyreoidisme)
Ukjent frekvensLichenoid legemiddelreaksjon
Muskel-skjelettsystemet
Mindre vanligeMuskelsvakhet
Nevrologiske
VanligeFin håndtremor
Mindre vanligeDysfasi, hodepine, nedsatt motorisk koordinasjon (spesielt i begynnelsen av behandlingen), reversible parkinsonlignende symptomer (relatert til dose, lengde på behandlingen, samt samtidig antipsykotikabehandling), svimmelhet, tremor
SjeldneIkke-spesifikke EEG-forandringer
Ukjent frekvensMalignt nevroleptikasyndrom (hovedsakelig i kombinasjon med antipsykotika)
Nyre/urinveier
VanligePolyuri
Mindre vanligeForstyrrelser i tubulærfunksjon (relatert til dose og lengde på behandling)
Ukjent frekvensMikrocyster, onkocytomer og karsinomer i nyrenes samlesystem (ved langtidsbruk), tilfeller av nyresvikt er sett (spesielt ved økte litiumkonsentrasjoner og/eller hos predisponerte pasienter)
Psykiske
VanligeAppetittløshet, forvirring, somnolens
SjeldneSvekket kognitiv og motorisk funksjon
Stoffskifte/ernæring
VanligeØkt tørste, økt vekt
I løpet av de første 1-2 uker på litiumbehandling er de mest vanlige bivirkningene tørste og polyuri, fin håndtremor, muskelsvakhet, tretthet, kvalme og diaré. Gastrointestinale symptomer avtar gradvis eller forsvinner raskt, tremor mer gradvis.
I løpet av langtidsbruk har følgende symptomer inntruffet, i enkelte tilfeller vedvarende: Nedsatt nyrefunksjon, hypotyreoidisme, ikke-toksisk struma, svekket tubulærfunksjon, polyuri, fin tremor og reversible Parkinsonlignende symptomer.
FrekvensBivirkning
Vanlige
EndokrineHypotyreoidisme (doserelatert), ikke-toksisk struma, mild til moderat hyperparatyreoidisme
GastrointestinaleDiaré, kvalme, magesmerte (oftest forbigående)
GenerelleØdem
HjerteEKG-forandringer (spesielt hos eldre)
HudIkke-spesifikke makulopapuløse utslett eller akneiform dermatitt
NevrologiskeFin håndtremor
Nyre/urinveierPolyuri
PsykiskeAppetittløshet, forvirring, somnolens
Stoffskifte/ernæringØkt tørste, økt vekt
Mindre vanlige
GenerelleAllergisk reaksjon
HjerteArytmi (vanligvis doserelatert)
HudForverring eller utbrudd av psoriasis, moderat alopesi (noen ganger assosiert med hypotyreoidisme)
Muskel-skjelettsystemetMuskelsvakhet
NevrologiskeDysfasi, hodepine, nedsatt motorisk koordinasjon (spesielt i begynnelsen av behandlingen), reversible parkinsonlignende symptomer (relatert til dose, lengde på behandlingen, samt samtidig antipsykotikabehandling), svimmelhet, tremor
Nyre/urinveierForstyrrelser i tubulærfunksjon (relatert til dose og lengde på behandling)
Sjeldne
NevrologiskeIkke-spesifikke EEG-forandringer
PsykiskeSvekket kognitiv og motorisk funksjon
Ukjent frekvens
EndokrineHyperkalsemi
GastrointestinaleMunntørrhet
GenerelleTretthet (spesielt de første ukene)
HudLichenoid legemiddelreaksjon
NevrologiskeMalignt nevroleptikasyndrom (hovedsakelig i kombinasjon med antipsykotika)
Nyre/urinveierMikrocyster, onkocytomer og karsinomer i nyrenes samlesystem (ved langtidsbruk), tilfeller av nyresvikt er sett (spesielt ved økte litiumkonsentrasjoner og/eller hos predisponerte pasienter)

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Pga. det smale terapeutiske vinduet til litium, kan noen pasienter få forgiftningssymptomer ved mindre endringer i renal funksjon eller væske- og elektrolyttbalanse. Eldre har høyere risiko for forgiftning. Forgiftningssymptomer kan hos litiumbehandlede utløses av f.eks. forverret nyrefunksjon. Tidlige tegn på toksisitet inkluderer døsighet, sløvhet, muskelsvakhet, forverring av bevegelsestremor, muskelfascikulasjon og nystagmus. Dette kan komme av reduksjon i eller avslutning av litiumbehandling. Ved videre intoksikasjon kan ukoordinerte bevegelser, dysartri, ataksi, forvirring, og synsforstyrrelser oppstå. Nyrepåvirkning av varierende grad, inkl. tilfeller av nyresvikt (først og fremst ved kronisk medisinering, men også ved akutt forgiftning). Ved nivåer over 3 mEq/liter kan en få en generalisert nevrotoksisk tilstand med markert forvirring, kramper, koma og død.
Behandling: Litiumbehandling bør stanses umiddelbart og støttebehandling initieres. Ved alvorlig overdose er hemodialyse effektivt for å redusere litiumnivåene, dette må kanskje repeteres.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Ikke klarlagt. Det er mulig at virkningen på biologisk membran gjennom interaksjon med både natrium og kalium er den primære mekanismen med videre innvirkninger på bl.a. monaminomsetning sekundært.
Absorpsjon: Biotilgjengeligheten til litiumsulfat er nesten fullstendig.

Oppbevaring og holdbarhet

:Oppbevares ved høyst 25°C.

 

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Lithionit, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
SPC1Refusjon2
Byttegruppe
Pris (kr)3R.gr.4
42 mg Li+ (6 mmol)100 stk. (blister)
005923
Blå resept
-
209,80C
83 mg Li+ (12 mmol)100 stk. (blister)
005973
Blå resept
-
375,50C

1Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

2Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

3Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

4Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Sist endret: 20.08.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

28.06.2020