Lionova

Alternova

Spasmolytikum.

ATC-nr.: M03B X01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 M03B X01
Baklofen
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av baklofen kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Baklofen har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Baklofen er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 19.06.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONS-/INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 0,5 mg/ml og 2 mg/ml: 1 ml inneh.: Baklofen 0,5 mg, resp. 2 mg, natriumklorid, vann til injeksjonsvæsker. pH 5-7.


Indikasjoner

Voksne: Voksne med alvorlig kronisk spastisitet som følge av traumer, multippel sklerose eller andre ryggmargslidelser, som ikke responderer på oralt baklofen eller andre oralt administrerte muskelrelaksantia, og/eller voksne som opplever uakseptable bivirkninger ved effektive orale doser. Effektiv hos voksne med alvorlig kronisk spastisitet av cerebral opprinnelse, som er forårsaket av eksempelvis cerebral parese, hjernetraume eller cerebrovaskulær hendelse. Barn og ungdom 4-<18 år: Intratekalt baklofen er indisert hos barn og ungdom 4-<18 år med alvorlig kronisk spastisitet av spinal eller cerebral opprinnelse (assosiert med skade, multippel sklerose eller andre ryggmargssykdommer) som ikke responderer på oralt administrert muskelrelaksantia (inkl. oralt baklofen) og/eller som opplever uakseptable bivirkninger ved effektive orale doser.

Dosering

Intratekal administrering via et implantert leveringssystem bør kun utføres av leger med nødvendig kunnskap og erfaring. Pumpeprodusentens spesifikke instruksjoner for implantasjon, programmering og/eller etterfylling av den implanterbare pumpen må følges nøye. Styrken 50 µg/ml (ikke markedsført per dags dato) er beregnet for administrering av en enkelt bolustestdose (via spinalkateter eller lumbalpunksjon). Styrken 0,5 mg/ml eller 2 mg/ml er egnet for kontinuerlig administrering i intratekalrommet vha. implanterbare pumper (EU-sertifiserte pumper). For å bestemme optimal doseringsplan må hver pasient gjennomgå en innledende screeningsfase med intratekal bolus, etterfulgt av en meget nøye tilpasset dosetitrering, før oppstart av vedlikeholdsbehandling. Test-, implantasjons- og dosetitreringsfasen skal foregå på sykehus med spesifikk erfaring og under tett oppsyn av kvalifiserte leger. Det skal være umiddelbar tilgang til intensiv medisinsk behandling pga. risiko for livstruende hendelser eller alvorlige bivirkninger. Kun pumper av materialer som har vist seg å være kompatible med legemidlet, og som har et integrert bakteriefilter, skal brukes. Før preparatet administreres skal subaraknoidalrommet hos pasienter med posttraumatisk spastisitet undersøkes vha. en passende bildeteknikk, som klinisk indisert. Hvis det finnes radiologiske tegn på araknoiditt, bør behandling ikke iverksettes.
Screeningsfase: Før implantasjon av pumpe og oppstart av kronisk infusjon, skal pasienten vise en positiv respons på intratekale testdoser i en innledende testfase. Vanligvis gis en bolustestdose via lumbalpunksjon eller et intratekalt kateter for å fremprovosere en respons. Pasienten bør være infeksjonsfri før screening, ettersom tilstedeværelse av en systemisk infeksjon kan hindre en nøyaktig vurdering av respons. Innledende testfase må kun utføres med styrken 50 µg/ml (ikke markedsført per dags dato). Screeningsfase hos voksne: Vanlige innledende testdose for voksne er 25 eller 50 µg, gitt langsomt inn i intratekalrommet via barbotage (alternerende intratekal administrering av baklofen og aspirasjon av CSF (cerebrospinalvæske) for å oppnå en tilfredsstillende blanding) over minst 1 minutt. En positiv respons består av en betydelig reduksjon i muskeltonus og/eller frekvensen av spasmer og/eller alvorlighetsgraden av spasmene. Dosen kan økes i trinn på 25 µg med intervaller på minst 24 timer til en maks. testdose på 100 µg, hvis responsen er mindre enn ønsket. Etter hver bolusinjeksjon skal pasienten overvåkes i 4-8 timer. Effekten av en enkelt intratekal dose inntreffer vanligvis 1/2-1 time etter administrering. Maks. spasmolytisk effekt inntreffer ca. 4 timer etter administrering, og varer mellom 4-8 timer. Tid for innsettende effekt, maks. effekt og effektvarighet varierer fra pasient til pasient, og er avhengig av dosering, symptomenes alvorlighetsgrad og administreringsmåte og -hastighet. Det er stor variasjon i følsomheten for intratekal baklofen mellom pasienter. Tegn på alvorlig overdose (koma) er observert hos en voksen pasient etter 1 enkelt testdose på 25 µg. NB! Pasienter som ikke responderer på en testdose på 100 µg, bør ikke gis ytterligere doser. Det skal være rask tilgang til gjenopplivingsutstyr og opplært personell under screening, dosetitrering og påfylling av reservoar. Det er svært viktig å overvåke pust og hjertefunksjon i denne fasen, spesielt ved kardiopulmonal sykdom, respiratorisk muskelsvakhet og hos pasienter som behandles med benzodiazepiner eller opiater, da de har større risiko for respirasjonsdepresjon. Screeningsfase hos barn og ungdom 4-<18 år: Innledende testdose for lumbalpunksjon bør være 25-50 µg/dag basert på barnets alder og størrelse. Hos pasienter som ikke responderer, kan dosen økes med 25 µg/dag hver 24. time. Maks. screeningsdose bør ikke overskride 100 µg/dag.
Dosetitreringsfase: Når respons på baklofen er avklart, kan det gis en intratekal infusjon. Baklofen gis for det meste via en infusjonspumpe som er implantert i vevet i brystveggen eller bukveggen. Implantasjon av pumper skal kun utføres på sykehus med erfaring i dette for å minimere risikoen i den perioperative fasen. Infeksjon kan øke risikoen for kirurgiske komplikasjoner og vanskeliggjøre forsøk på å justere dosen. Dosetitreringen skal nøye tilpasses den enkelte pasient, da det kan være betydelige forskjeller i respons. Dersom effektvarighet av testdosen etter implantasjon er >12 timer, velges denne dosen som innledende daglig dose. Dersom effektvarigheten av testdosen er <12 timer, skal første daglige dose være dobbelt så høy som testdosen. Dosen bør ikke økes i løpet av de første 24 timene. Etter 24 timer justeres dosen langsomt på daglig basis inntil ønsket effekt er oppnådd. Muskelrelakserende virkning av baklofen inntreffer 6-8 timer etter start av kontinuerlig infusjon, og maks. effekt inntreffer i løpet av 24-48 timer. Voksne med spastisitet av spinal opprinnelse: Etter de første 24 timene skal daglig dose økes langsomt med 10-30% hver 24. time, inntil ønsket klinisk effekt er oppnådd. Voksne med spastisitet av cerebral opprinnelse: Etter de første 24 timene skal daglig dose økes langsomt med 5-15% hver 24. time, inntil ønsket klinisk effekt er oppnådd. Generelt: Hvis en programmerbar pumpe brukes, bør doseringen bare justeres én gang i løpet av 24 timer. Hvis det brukes ikke-programmerbare pumper med en kateterlengde som leverer 1 ml oppløsning pr. dag, anbefales intervaller på 48 timer for å bedømme responsen på en gitt dose. Dersom en betydelig økning i daglig dose ikke gir økt klinisk effekt, skal pumpefunksjon og kateterpermeabilitet verifiseres. Dersom dosen er betydelig økt uten tilsynelatende klinisk effekt, skal pumpefunksjonen og kateterets permeabilitet undersøkes. I testfasen og under titreringsperioden etter implantering bør pasienten holdes under nøye overvåkning på et sykehus med nødvendig utstyr og personale. Det må være umiddelbar tilgang til gjenopplivingsutstyr i tilfelle livstruende reaksjoner eller forekomst av alvorlige bivirkninger. For å begrense risikoen i den perioperative fasen, må pumpen kun implanteres på sykehus av personell med nødvendig erfaring.
Vedlikeholdsbehandling hos voksne: Klinisk mål er å vedlikeholde en muskeltonus som er så nær det normale nivået som mulig, og å redusere forekomst og alvorlighetsgrad av spasmer uten å forårsake utålelige bivirkninger. Laveste dose som gir egnet respons bør brukes. Det er ønskelig å beholde en viss grad av spastisitet for å unngå en følelse av «lammelse» (paralyse) hos pasienten. I tillegg kan en viss grad av muskeltonus og sporadiske kramper bidra til å støtte kretsløpet og muligens hindre dannelse av dyp venetrombose. Hos voksne med spastisitet av spinal opprinnelse: Vedlikeholdsdosen for langvarig, kontinuerlig infusjon av intratekal baklofen er vanligvis 300-800 µg pr. dag. Laveste og høyeste dagsdoser gitt i forbindelse med dosetitrering er hhv. 12 µg og 2003 µg (studier fra USA). Det er begrenset erfaring med doser >1000 µg/dag. I de første månedene av behandling bør doseringen kontrolleres og justeres særlig ofte. Hos voksne med spastisitet av cerebral opprinnelse: Rapporterte vedlikeholdsdoser under langvarig behandling med kontinuerlig intratekal infusjon er 22-1400 µg pr. dag. Gjennomsnittlig daglig dose er 276 µg etter 1 år, og 307 µg etter 2 år. Barn <12 år krever som regel lavere doser (24-1199 µg/dag, i gjennomsnitt 274 µg/dag).
Vedlikeholdsbehandling hos barn og ungdom 4-<18 år: Ved spastisitet av cerebral og spinal opprinnelse er innledende vedlikeholdsdose for langvarig kontinuerlig infusjon 25-200 µg pr. dag (gjennomsnittlig 100 µg pr. dag). Det er vanlig at total daglig dose øker i løpet av det 1. året av behandlingen, og derfor skal vedlikeholdsdosen justeres iht. klinisk respons. Det er begrenset erfaring med doser >1000 µg pr. dag.
Seponering: Med unntak av akutte overdosetilfeller skal baklofenbehandlingen alltid seponeres ved gradvise dosereduksjoner. Skal ikke seponeres brått. Seponeringssymptomer: Brå seponering kan føre til følgetilstander som høy feber, endringer i mental tilstand, økt spastisitet som et «rebound-fenomen» og muskelstivhet, uavhengig av årsaken til seponering, og i sjeldne tilfeller kan disse forverres til krampeanfall/status epilepticus, rabdomyolyse, koagulasjonsforstyrrelser, multiorgansvikt og død. Seponeringssymptomer kan muligens forveksles med forgiftningssymptomer. De krever også innleggelse av pasienten. Behandling i tilfelle av seponeringssymptomer: Rask og nøyaktig diagnose og behandling på en akutt- eller intensivavdeling er viktig for å hindre potensielt livstruende effekter på CNS og systemiske effekter som følge av seponering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Det kan være nødvendig å redusere dosen mht. klinisk tilstand og grad av nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet bør utvises da alvorlige nevrologiske utfall er rapportert etter oral dosering av baklofen ved nedsatt nyrefunksjon. Barn <4 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått; begrenset erfaring. Implantasjon av pumpen krever en viss kroppsstørrelse. Intratekal administrering bør bare forskrives av spesialister med nødvendig kunnskap og erfaring. Eldre: Erfaring med oralt baklofen viser at bivirkninger kan forekomme hyppigere. Eldre bør derfor overvåkes nøye for utvikling av bivirkninger. Pasienter med langsom CSF-sirkulasjon, f.eks. pga. blokkering forårsaket av betennelse eller traume: Forsinket migrering av baklofen kan redusere muskelrelakserende effekt og øke bivirkninger.
Tilberedning/Håndtering: Hver ampulle er kun beregnet for engangsbruk og skal brukes umiddelbart etter åpning. Styrkene 0,5 mg/ml og 2 mg/ml er beregnet på bruk i infusjonspumper. Konsentrasjon som kreves avhenger av dosebehovet og pumpereservoarets størrelse. Se produsentens instruksjoner som inneholder alle spesifikke anbefalinger. Nødvendig baklofenkonsentrasjon i forbindelse med fylling av pumpen avhenger av total daglig dose og pumpens infusjonshastighet. Dersom det er behov for andre baklofenkonsentrasjoner enn 50 µg/ml (ikke markedsført per dags dato), 0,5 mg/ml eller 2 mg/ml, kan preparatet fortynnes til en lavere konsentrasjon. Fortynning må utføres under aseptiske forhold med natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) injeksjonsvæske uten konserveringsmiddel. Se produsentens instruksjoner vedrørende riktig bruk av pumpen. Blandbarhet: Skal ikke blandes med andre injeksjons- eller infusjonsvæsker. Inkompatibel med glukose. Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.
Administrering: Skal kun gis intratekalt. Beregnet for intratekal injeksjon eller intratekal kontinuerlig infusjon. Administreres oftest som en kontinuerlig infusjon umiddelbart etter implantasjon. Når pasienten er stabilisert mht. daglig dose og funksjonell status, og dersom pumpen tillater det, kan en mer kompleks administreringsmåte iverksettes for å optimalisere kontrollen av spastisitet på ulike tider av dagen. F.eks. kan pasienter med flest kramper om kvelden/natten ha behov for en økning i infusjonshastigheten på 20% pr. time, og endring i infusjonshastigheten må programmeres til å starte 2 timer før ønsket inntreden av klinisk effekt. De fleste pasienter krever gradvise doseøkninger for å opprettholde optimal respons under kronisk behandling pga. redusert respons eller sykdomsprogresjon. Ved spastisitet av spinal opprinnelse kan daglig dose økes gradvis med 10-30% for å opprettholde tilstrekkelig symptomkontroll. Hvis spastisiteten er av cerebral opprinnelse må doseøkninger begrenses til 20% (intervall: 5-20%). I begge tilfeller kan daglig dose også reduseres med 10-20% dersom pasienten opplever bivirkninger. Dersom en betydelig doseøkning plutselig blir nødvendig, er det et tegn på kateterkomplikasjon (bøying, sprekk eller løsrivning) eller pumpesvikt. For å forebygge kraftig svekkelse må baklofendosen justeres nøye i de tilfeller hvor det er behov for spastisitet for å opprettholde funksjon. Ca. 5% av pasientene i langtidsbehandling blir refraktære for økende doser. Dette kan skyldes behandlingssvikt. Det er ikke nok erfaring til å gi anbefalinger om håndtering av behandlingssvikt. Dette fenomenet har imidlertid blitt behandlet på sykehus med en «legemiddelpause», som består av en gradvis reduksjon av intratekal baklofen i en periode på 2-4 uker, og et bytte til alternative metoder for å behandle spastisitet. Etter denne perioden kan følsomheten for intratekal baklofen være gjenopprettet. Behandlingen bør da gjenopptas med den innledende kontinuerlige infusjonsdosen etterfulgt av en titreringsfase for å unngå overdose. Dette må utføres under innleggelse. Det bør utvises forsiktighet ved bytte fra baklofen til morfin og vice versa. Det skal gjennomføres regelmessig kontroll av effekt og bivirkninger under hele behandlingsperioden. Kontrollen kan gjennomføres hyppigere i titreringsfasen enn i fasen med kronisk vedlikeholdsbehandling. Undersøk med jevne mellomrom at infusjonssystemet fungerer optimalt. Lokal infeksjon eller katetersvikt kan føre til avbrudd i intratekal administrering av baklofen med livstruende konsekvenser.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Behandlingsresistent epilepsi. Preparatet skal kun gis intratekalt. Skal ikke gis i.v., i.m., s.c. eller epiduralt.

Forsiktighetsregler

Skal kun administreres med særlig forsiktighet ved nedsatt CSF-sirkulasjon pga. passasjeinnsnevring, epilepsi eller andre cerebrale krampesykdommer, symptomer på bulbær paralyse eller delvis paralyse av respirasjonsmusklene, akutte eller kroniske forvirringstilstander, psykotiske tilstander, schizofreni eller Parkinsons sykdom, dysrefleksi av det autonome nervesystemet i anamnesen, cerebrovaskulær svikt og respirasjonssvikt, overaktiv lukkemuskel i blæren (sfinkter hypertoni), nedsatt nyrefunksjon, magesår eller alvorlig nedsatt leverfunksjon. Hos pasienter med spastisitet pga. hodeskade anbefales det ikke å gå videre til langvarig behandling før symptomene på spastisitet er stabile (dvs. minst 1 år etter traumet). Barn må ha tilstrekkelig kroppsmasse for å få implantert pumpen for kronisk infusjon. Bruk hos barn bør kun forskrives av spesialister med nødvendig kunnskap og erfaring. Det er svært begrensede kliniske data vedrørende sikkerhet og effekt av bruk hos barn <4 år. Test-, implantasjons- og dosetitreringsfasen må utføres på sykehus under nøye medisinsk overvåkning av kvalifiserte leger på avdelinger med spesifikk erfaring for å sikre kontinuerlig monitorering av pasienten. Pga. risikoen for livstruende hendelser eller alvorlige bivirkninger må det være umiddelbar tilgang til egnede fasiliteter for intensivbehandling. Egnede forholdsregler skal tas før behandlingsstart. Etter påfylling av pumpen skal pasienten overvåkes i 24 timer. En lege skal være raskt tilgjengelig i denne perioden. Brå seponering kan føre til høy feber, endringer i mental tilstand, økt spastisitet som et «rebound-fenomen» og muskelstivhet. Dette kan inntreffe uavhengig av årsaken til seponering. I sjeldne tilfeller kan disse forverres til krampeanfall/status epilepticus, rabdomyolyse, multiorgansvikt og død. For å unngå plutselige avbrudd i behandlingen må det utvises spesiell oppmerksomhet mht. korrekt programmering og overvåkning av infusjonssystemet, tidsplaner og prosedyrer for påfylling av pumpen og pumpens alarmsignaler. Pasienten og ev. omsorgspersoner skal være instruert i nødvendigheten av å overholde planlagte avtaler for påfylling og om tidlige seponeringssymptomer. En må være ekstra oppmerksom hos pasienter med åpenbar risiko (f.eks. pasienter med ryggmargsskader i området rundt 6. torakale virvel eller høyere, pasienter som har vanskeligheter med å gjøre seg forstått, eller pasienter som tidligere har opplevd seponeringssymptomer etter seponering av oral eller intratekal baklofen). Produsentene av infusjonssystemer har spesielle anvisninger for programmering og påfylling av pumpene, og disse må følges nøye. Det finnes kun erfaring med kontinuerlig intratekal infusjon av baklofen ved bruk av en enkelt pumpemodell. Det er ingen dokumentert erfaring med andre implanterbare pumpesystemer. Nødvendige forutsetninger for behandling med intratekal baklofen inkluderer evnen til å tåle og respondere på en enkelt intratekal injeksjon av en bolusdose på opptil 100 µg (som en oppløsning inneholdende 50 µg/ml (ikke markedsført per dags dato)). Innen baklofenbehandling kan starte, skal ev. ikke-tilfredsstillende behandling med andre muskelrelaksantia trappes ned. Medisinsk støtte: Infusjonssystemet må ikke implanteres før pasientens reaksjon på intratekale injeksjoner av styrken 50 µg/ml (ikke markedsført per dags dato) er tilstrekkelig klarlagt. Den første intratekale administreringen, implantasjonen av infusjonssystemet og den første infusjonen og dosetitreringen er forbundet med risikoer som hemming av CNS, kardiovaskulær kollaps og respirasjonssvikt. Disse trinnene skal derfor utføres mens pasienten er innlagt, og det bør være umiddelbar tilgang til intensiv medisinsk behandling, og doseringsanvisningen må følges. Det skal være umiddelbar tilgang til nødvendige fasiliteter og nødvendig støtte for gjenoppliving i tilfeller av livstruende symptomer. Behandlende lege må ha spesiell erfaring i behandling med intratekal administrering og relaterte infusjonssystemer. Pasientovervåkning: Etter kirurgisk implantasjon av pumpen, og spesielt i den innledende fasen med pumpeaktivitet og ved endring i konsentrasjonen eller infusjonshastigheten, må pasienten følges nøye inntil tilstanden er stabil. Behandlende lege, pasient og sykehuspersonell og andre personer involvert i behandlingen, må være tilstrekkelig informert om risikoene ved denne behandlingsmetoden. Det er spesielt viktig at alle disse kjenner til symptomene på overdosering eller plutselige avbrudd i tilførselen av legemidlet, og kjenner til de tiltakene som skal iverksettes i slike tilfeller, og at de vet hvordan pumpen og implantasjonsstedet må behandles. Inflammatorisk masse på spissen av implantert kateter: Tilfeller av inflammatorisk masse på spissen av det implanterte kateteret er rapportert. Dette kan føre til alvorlig nevrologisk svekkelse. En årsakssammenheng med intratekal baklofen er ikke klarlagt. De vanligste symptomene assosiert med inflammatoriske masse er: a) Nedsatt terapeutisk respons (forverret spastisitet, tilbakefall av tidligere velkontrollert spastisitet, seponeringssymptomer, dårlig respons på økende doser eller hyppige eller store doseøkninger), b) smerter, c) nevrologisk svekkelse/dysfunksjon. Legen må nøye overvåke pasienter i intraspinal behandling for nye nevrologiske symptomer, spesielt hvis det brukes preparater eller blandinger tilberedt på apotek som inneholder opioider. Pasienter med nye nevrologiske tegn eller symptomer som tyder på en inflammatorisk masse bør vurderes av en nevrokirurg, siden mange av symptomene på inflammatorisk masse ligner de symptomene som pasienter med alvorlig spastisitet kan oppleve i forbindelse med deres sykdom. I noen tilfeller kan det være det hensiktsmessig å utføre bildediagnostikk for å bekrefte eller utelukke inflammatorisk masse. Implantasjon av pumpen: Pasienten skal være infeksjonsfri før implantasjon av pumpen ettersom tilstedeværelse av infeksjon kan øke risikoen for kirurgiske komplikasjoner. Dessuten kan en systemisk infeksjon vanskeliggjøre forsøk på å justere dosen. Påfylling av pumpereservoar: Påfylling av pumpens reservoar skal utføres av spesialtrente leger iht. pumpeprodusentens anvisninger. Intervallene for påfylling skal beregnes nøye for å unngå at reservoaret tømmes, ettersom det kan resultere i tilbakevendende alvorlig spastisitet, se Seponeringsfenomen nedenfor. Påfylling skal skje under strenge aseptiske forhold for å hindre mikrobiologisk kontaminering og infeksjoner. Hver påfylling og enhver håndtering av pumpens reservoar skal etterfølges av en observasjonsfase iht. den kliniske situasjonen. Det skal utvises ekstrem forsiktighet ved påfylling av implanterte pumper, som er utstyrt med en tilgangsport med direkte tilgang til det intratekale kateteret. Direkte injeksjon inn i kateteret gjennom tilgangsporten kan forårsake livstruende overdose. Ytterligere informasjon om dosejustering: Noen ganger kan en viss grad av spastisitet være nødvendig for å holde seg oppreist og i balanse eller for andre funksjoner. For å unngå kraftig svekkelse og dermed hindre at pasienten faller, skal baklofen administreres med forsiktighet i disse tilfellene. I tillegg vil en viss grad av muskeltonus og sporadiske spasmer bidra til å støtte sirkulasjonsfunksjonen og forhindre dyp venetrombose. Seponeringsfenomen: Brå seponering av baklofen, uavhengig av årsak, kan føre til økt spastisitet som et rebound-fenomen, kløe, parestesier (prikking eller brenning) og hypotensjon. Dette kan resultere i følgetilstander som hyperaktiv tilstand med raske ukontrollerte spasmer, økt kroppstemperatur og symptomer som tyder på malignt nevroleptikasyndrom (MNS), f.eks. endret mental status og muskelrigiditet. I sjeldne tilfeller har disse symptomene utviklet seg videre til krampeanfall/status epilepticus, rabdomyolyse, koagulopati (koagulasjonsforstyrrelser), multiorgansvikt og død. Alle pasienter som får intratekal baklofen har en potensiell risiko for bivirkninger ved brå seponering. Av denne grunn skal pasienter og deres omsorgspersoner instrueres i nødvendigheten av å overholde de planlagte avtaler for påfylling av pumpereservoar, og tegn og symptomer på baklofenseponering, spesielt symptomene som oppstår i den tidlige fasen. Tidlige seponeringssymptomer inkluderer tilbakevending av opprinnelig spastisitet, kløe, lavt blodtrykk og parestesier. Visse kliniske tegn på fremskredet seponeringssyndrom ligner autonom dysrefleksi, infeksjon eller sepsis, malign hypertermi, MNS eller andre tilstander assosiert med en hypermetabolsk tilstand eller utbredt rabdomyolyse. Andre symptomer på brå seponering kan være: Hallusinasjoner, psykotiske, maniske eller paranoide sinnstilstander, alvorlig hodepine og søvnløshet. I ett tilfelle er en autonom krise med hjertesvikt observert hos en pasient med et syndrom som lignet «stiff-person»-syndrom. I de fleste tilfeller oppstår seponeringssymptomer innen et par timer eller et par dager etter avbrudd av intratekal administrering. Vanlige årsaker til brå avbrytelse av intratekal administrering er katetersvikt (spesielt problemer med koblingen), lavt volum i pumpereservoar eller et utladet batteri i pumpen. For å hindre brå seponering av intratekal administrering av baklofen må det utvises spesiell oppmerksomhet mht. korrekt programmering og overvåkning av infusjonssystemet, tidsplaner og prosedyrer for påfylling av pumpen og pumpens alarmsignaler. Behandling av seponeringssymptomer: Rask og korrekt bekreftelse av diagnosen og behandling på en akutt- eller intensivavdeling er viktig for å hindre potensielt livstruende effekter på CNS og systemiske effekter ved seponering av baklofen. Det anbefales gjenopptakelse av behandlingen ved eller i nærheten av samme dose som før behandlingen med baklofen ble avbrutt. Hvis administreringen av baklofen kan gjenopptas etter en forsinkelse, kan behandling med GABA-agonister som oral eller enteral baklofen, eller benzodiazepiner administrert oralt, enteralt eller i.v. hindre potensielt dødelige følgetilstander. Det er imidlertid ingen garanti for at administrering av oral eller enteralt baklofen alene er tilstrekkelig til å stanse utviklingen av seponeringssymptomer. Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Se Dosering. Hjelpestoffer: 50 µg/ml (ikke markedsført per dags dato): Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. dose, dvs. så godt som natriumfritt. 0,5 mg/ml og 2 mg/ml: Inneholder hhv. 70,8 mg og 17,7 mg natrium pr. dose. Dette må tas i betraktning hos pasienter som er på en kontrollert natriumdiett. Bilkjøring og bruk av maskiner: Evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner kan være betydelig redusert. Inntak av alkohol øker denne effekten ytterligere. Det er rapportert om hemmende effekter på CNS som somnolens og sedasjon hos enkelte pasienter. Andre rapporterte hendelser inkluderer ataksi, hallusinasjoner, diplopi og seponeringssymptomer. Evne til fortsatt å kjøre bil eller bruke maskiner bør vurderes regelmessig av behandlende lege.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se M03B X01
Ingen interaksjonsstudier er utført. Når det er mulig, skal alle samtidige orale muskelrelaksantia seponeres for å forhindre potensiell overdosering eller uønskede interaksjoner, helst før påbegynnelse av baklofeninfusjon og under tett medisinsk overvåkning. Enhver plutselig reduksjon eller seponering av samtidig muskelrelaksantium bør unngås under kronisk baklofenbehandling. Alkohol og andre stoffer som påvirker CNS: Analgetika, nevroleptika, barbiturater, benzodiazepiner og anxiolytika kan forsterke effekten av baklofen. Samtidig inntak av alkohol bør unngås ettersom interaksjoner med alkohol er uforutsigbare. TCA: Kan forsterke effekten av baklofen. Antihypertensiver: Det kan være nødvendig å overvåke blodtrykket. Dosen antihypertensiv reduseres hvis relevant. Levodopa/dekarboksylasehemmere: Kan gi økt risiko for synshallusinasjoner, forvirringstilstander, hodepine og kvalme og forverring av Parkinsons sykdom. Forsiktighet må utvises. Morfin: Kan gi hypotensjon, respirasjonsforstyrrelser eller forstyrrelser i CNS. Anestetika: Fentanyl og propofol kan øke risikoen for hjertesykdommer og krampeanfall. Ingen informasjon om samtidig bruk av baklofen og andre intratekalt administrerte legemidler.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Begrensede data. Små mengder baklofen kan spores i morens plasma etter intratekal administrering. Baklofen krysser placenta og har vist reproduksjonstoksiske effekter. Bør ikke brukes under graviditet med mindre forventet fordel for moren oppveier mulig risiko for barnet.
Amming: Skilles ut i morsmelk, men klinisk relevante nivåer er ikke forventet pga. lave plasmakonsentrasjoner ved intratekal administrering. Kan brukes under amming.
Fertilitet: Ingen negativ effekt på fertilitet i dyrestudier.
Baklofen

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Muskel-skjelettsystemet: Hypotoni. Nevrologiske: Somnolens. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Oppkast, forstoppelse, diaré, kvalme, tørr munn, økt spyttsekresjon. Kvalme og oppkast forekommer oftere hos pasienter med cerebral spastisitet. Hjerte/kar: Ortostatisk hypotensjon. Hud: Urticaria, pruritus. Kjønnsorganer/bryst: Seksuell dysfunksjon. Luftveier: Respirasjonsdepresjon, aspirasjon, pneumoni, dyspné, bradypné. Muskel-skjelettsystemet: Hypertoni, asteni. Nevrologiske: Kramper, letargi, dysartri, hodepine, parestesier, søvnløshet, sedasjon, svimmelhet. Kramper og hodepine forekommer oftere hos pasienter med cerebral spastisitet. Nyre/urinveier: Urinretensjon, urininkontinens. Urinretensjon forekommer oftere hos pasienter med cerebral spastisitet. Psykiske: Depresjon, forvirringstilstand, desorientering, agitasjon, angst. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Øye: Akkommodasjonsforstyrrelser med tåkesyn eller dobbeltsyn. Øvrige: Perifert ødem, ansiktsødem, smerter, feber, frysninger. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Ileus, hypogeusi. Hjerte/kar: Bradykardi, dyp venetrombose, høyt blodtrykk, rødming, pallor (blekhet). Hud: Alopesi, hyperhidrose. Nevrologiske: Ataksi, hypotermi, dysfagi, svekket hukommelse, nystagmus. Psykiske: Selvmordstanker, selvmordsforsøk, hallusinasjoner, paranoia, dysfori, euforisk stemning. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Øvrige: Livstruende seponeringssymptomer pga. behandlingssvikt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Alvorlig muskelhypotoni, ørhet, svimmelhet, somnolens, sedasjon, kramper, tap av bevissthet, hypotermi, økt spyttsekresjon, kvalme og oppkast. Respirasjonsdepresjon, apné og koma forekommer ved alvorlig overdosering. Krampeanfall kan forekomme ved økende dosering eller, mer vanlig, under rekonvalesens etter en overdose.
Behandling: Generelt bør følgende trinn følges: Resten av oppløsningen med baklofen skal fjernes fra pumpen så raskt som mulig. Pasienter med respirasjonsdepresjon skal om nødvendig intuberes inntil baklofen er eliminert. Hvis lumbalpunksjon ikke er kontraindisert, kan det trekkes ut 30-40 ml CSF for å redusere baklofenkonsentrasjonen i CSF. Vedlikehold av kardiovaskulær funksjon. Hvis spasmer oppstår, skal diazepam administreres i.v. med forsiktighet.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: M03B X01

Egenskaper

Klassifisering: Kjemisk analog av GABA, en hemmende transmitter i CNS.
Virkningsmekanisme: Eksakt virkningsmekanisme er ikke fullt ut forstått. Baklofen hemmer både monosynaptisk og polysynaptisk refleksoverføring i ryggmargen ved å stimulere GABAB-reseptorer. Nevromuskulær overføring påvirkes ikke av baklofen. Baklofen utøver en antinociseptiv effekt. Ved nevrologiske sykdommer forbundet med spasmer i skjelettmuskulaturen har baklofen en gunstig effekt på muskelsammentrekninger og gir markant lindring av smertefulle spasmer, automatisme og klonus. Forbedrer pasientens mobilitet og letter fysioterapi.
Absorpsjon: Direkte infusjon i det spinale subaraknoidalrommet omgår absorpsjonsprosessene og gir tilgang til reseptorer i ryggmargens dorsalhorn.
Fordeling: Hovedsakelig i CFS etter intratekal administrering. Plasmakonsentrasjon av baklofen er <5 ng/ml (≤10 ng/ml hos barn) under intratekal infusjon.
Halveringstid: Eliminasjonshalveringstid i CSF etter administrering av en enkelt intratekal bolusinjeksjon/rask infusjon av 50-135 µg baklofen er fra 1-5 timer. Både etter en enkelt bolusinjeksjon og etter kontinuerlig infusjon i det spinale subaraknoidalrommet via en implantert pumpe, er gjennomsnittlig CSF-clearance omtrent 30 ml/time (tilsv. den fysiologiske omsetningshastigheten av CSF).
Metabolisme: Baklofen metaboliseres ikke i CSF.
Utskillelse: Systemisk baklofen elimineres nesten utelukkende via nyrene i uendret form.

Sist endret: 24.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

04.07.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Lionova, INJEKSJONS-/INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,5 mg/ml20 ml (amp.)
547978
-
-
1292,40CSPC_ICON
2 mg/ml5 ml (amp.)
407976
-
-
1292,40CSPC_ICON
5 × 5 ml (amp.)
389576
-
-
5116,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

anxiolytika (anxiolytikum): Angstdempende og beroligende legemiddel.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diplopi (dobbeltsyn): Dobbeltsyn.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gaba: (GABA: gammaaminosmørsyre) er den viktigste hemmende signalsubstansen i sentralnervesystemet. Når GABA utskilles i synapsen mellom nerveceller hemmes impulsoverføringen mellom nervecellene. For lave konsentrasjonen av GABA fører til for høy aktivitet i cellene, og en effekt av dette er epilepsi.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertermi: Unormal høy kroppstemperatur.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotoni (muskelhypotoni, hypotoni i musklene, nedsatt muskelspenning): Hypotoni er minsket/nedsatt muskelspenning.

høyt blodtrykk (hypertensjon): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

malignt nevroleptikasyndrom (mns, nevroleptisk malignt syndrom): Samling av alvorlige symptomer (feber, muskelstivhet, autonom ustabilitet) som kan forekomme ved bruk av nevroleptika (antipsykotika). Sjelden og alvorlig tilstand som kan være fatal.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

multippel sklerose (ms): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

opiat (opioid): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

parkinsons sykdom: Parkinsons sykdom/syndrom innebærer at visse nerver i hjernen brytes ned. De vanligste symptomene er skjelving, bevegelseshemming og stivhet. Etter lang tids sykdom kan man også rammes av demens og depresjon.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

rødming (flushing): Plutselig varmefølelse, hudrødme

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

schizofreni: Schizofreni er kjennetegnet ved vesentlige forstyrrelser av tenkning, oppfattelse og følelsesliv som vanskeliggjør samvær med andre, og evnen til å fungere i arbeidsmarkedet. Sykdommens årsak er ukjent, men arv har en stor betydning.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt spyttsekresjon (hypersalivasjon, sialoré, økt salivasjon): Hypersalivasjon (sialoré) er overflod av spytt og kan være et stort problem ved visse nevrologiske sykdommer.