Isofluran

Baxter

Inhalasjonsanestetikum.

ATC-nr.: N01A B06

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



VÆSKE TIL INHALASJONSDAMP: 250 ml inneh.: Isofluran 250 ml.


Indikasjoner

Inhalasjonsanestesi.

Dosering

Kan kombineres med alle midler som i dag normalt benyttes ved anestesi.
Premedisinering: Individualiseres for hver pasient og hensyn skal tas til respirasjonsdepresjonseffekten av isofluran. Bruk av antikolinergika er et valg som tas, men kan være tilrådelig for inhalasjonsinduksjon hos barn. Premedisinering bør velges ut fra pasientens behov, og mht. at sekresjonen stimuleres noe av isofluran og at hjertefrekvensen tenderer til å øke.
Induksjon: Ved anestesiens innledning kan et ultra-kortvirkende barbiturat gis for å forhindre ev. hosteanfall og laryngospasme ved intubering. En inspirert konsentrasjon av 1,5-3% isofluran oksygen/lystgass er vanligvis tilstrekkelig for å oppnå kirurgisk anestesi innen 7-10 minutter.
Vedlikehold: Vedlikeholdsdose er vanligvis 1-2,5% inspirert konsentrasjon ved samtidig tilførsel av lystgass. Ytterligere 0,5-1% inspirert konsentrasjon kan være nødvendig når isofluran gis med bare oksygen. Ønskes økt avslapning kan et muskelrelaksantium gis. MAC-verdien for isofluran i 100% oksygen/lystgass og ulike aldersgrupper er følgende:

Alder

100% oksygen

70% lystgass

26 ± 4

1,28%

0,56%

44 ± 7

1,15%

0,5%

64 ± 5

1,05%

0,37%

Nyfødte, født før termin, svangerskapsuke <32 uker

1,28 %

-

Nyfødte, født før termin, svangerskapsuke 32-37
   0-1 måned
   1-6 måneder
   6-12 måneder

1,41 %
1,60%
1,87%
1,80%

-

1-5 år

1,60%

-

6-15 år

Tilstrekkelig dokumentasjon foreligger ikke

Blodtrykket ved vedlikeholdstilførsel står i omvendt proporsjon til konsentrasjonen av isofluran ved fravær av andre kompliserende faktorer. Et uttalt blodtrykksfall kan således bero på anestesidybden, og korrigeres ved å minske den tilførte mengde isofluran. Pasientene våkner raskt av narkosen, og tidlig behov for smertestillende medikasjon er vanlig.
Spesielle pasientgrupper: Barn: Forsiktighet bør utvises hos barn <2 år pga. begrenset erfaring. Anbefales ikke ved inhalasjonsinduksjon hos spedbarn og barn, pga. forekomst av hoste, apné, desaturasjon, økt sekresjon og laryngospasme. Eldre: Lavere konsentrasjon er vanligvis nødvendig for å opprettholde kirurgisk anestesi.
Administrering: Bør administreres med kalibrert temperatur, kompensert spesialfordamper eller med annen fordamper kalibrert for isofluran.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Kjent overfølsomhet for isofluran eller andre halogenerte anestetika. Kjent eller mistenkt genetisk predisposisjon for malign hypertermi.

Forsiktighetsregler

Gjentatt anestesi innen en kort tidsperiode skal gjøres med forsiktighet. Bruk fordampere spesielt kalibrert for isofluran slik at konsentrasjonen kan kontrolleres nøyaktig. Hypotensjon og respirasjonsdepresjon øker etter som anestesien blir dypere. Det er rapportert om QT-forlengelse, assosiert med «torsades de pointes» (i unntakstilfeller, fatal). Forsiktighet utvises ved administrering til pasienter med risiko for QT-forlengelse og når generell anestesi, inkl. isofluran, administreres til pasienter med mitokondriesykdommer. Økt blodtap er registrert hos pasienter som gjennomgår indusert abort. Isofluran relakserer uterusmuskelen og lavest mulig konsentrasjon bør brukes ved obstetriske inngrep. Isolerte tilfeller av økt karboksyhemoglobin er rapportert ved bruk av halogenerte inhalasjonsmidler med en CF2H-del (dvs. desfluran, enfluran og isofluran). Ingen klinisk signifikante konsentrasjoner av karbonmonoksid er produsert i nærvær av normalt hydrerte absorberere. Produsentenes instruksjoner for CO2-absorberere bør følges nøye. Sjeldne tilfeller av ekstrem varme, røyk og/eller spontan brann i anestesimaskinen er rapportert ved samtidig bruk med inntørrede CO2-absorberere, spesielt de som inneholder kaliumhydroksid (f.eks. Baralyme). Ved mistanke om inntørket CO2-absorber, bør denne erstattes før administrering. Fargeindikatoren for mange CO2-absorberere endres nødvendigvis ikke ved inntørking. Manglende fargeendring må derfor ikke tas som en forsikring på tilfredsstillende hydratisering. CO2-absorbere bør rutinemessig erstattes uansett status på fargeindikatoren. Isofluran skal bare administreres i tilstrekkelig utstyrte anestesiomgivelser, av personell som er kjent med preparatets farmakologi, og som er kvalifisert ved opplæring og erfaring i håndtering av anestesipasienter. Utstyr for opprettholdelse av frie luftveier, kunstig ventilering, oksygenberikning og sirkulatorisk gjenopplivning må være tilgjengelig til enhver tid. Nivåene av anestesi kan varieres raskt og det bør bare brukes fordampere som leverer en forutsigbar effekt med akseptabel nøyaktighet, eller teknikker underveis hvor inspirerte eller ekspirerte konsentrasjoner kan kontrolleres. Graden av hypotensjon og respirasjonsdepresjon kan gi en indikasjon på anestesidybden. Rapporter viser at isofluran kan forårsake leverskade, fra milde og forbigående økninger av leverenzymer til fatale hepatiske nekroser i svært sjeldne tilfeller. Tidligere eksponering for halogenerte hydrokarbonanestetika, spesielt hvis intervallet er <3 måneder, kan øke risikoen for leverskade. Vurder annen type anestetikum enn halogenerte ved cirrhose, viral hepatitt eller annen leversykdom. Opprettholdelse av normal hemodynamikk er viktig for å unngå myokardiskemi ved koronarsykdom. Cerebral blodgjennomstrømning økes markant ved dypere anestesinivå. En forbigående økning av trykket i cerebrospinalvæsken, helt reversibel ved hyperventilasjon, kan forekomme. Brukes med forsiktighet ved økt intrakranielt trykk, og hyperventilering kan være nødvendig. Ingen omfattende undersøkelser er gjort på bruk til hypovolemiske-, hypotensive- og svekkede pasienter og lavere konsentrasjon anbefales. Isofluran kan føre til svak nedgang i intellektuell funksjon i 2-4 dager etter anestesi. Små endringer i sinnsstemninger og symptomer kan vedvare i opptil 6 dager etter administrering. Dette må tas hensyn til når pasienter gjenopptar normale daglige aktiviteter, inkl. bilkjøring eller håndtering av tunge maskiner. En potensering av nevromuskulær utmattelse kan sees ved nevromuskulære sykdommer, slik som myasthenia gravis, og bør derfor brukes med forsiktighet til disse pasientene. Bør administreres med forsiktighet til pasienter som kan utvikle bronkokonstriksjon, da bronkospasmer kan forekomme. Kan forårsake respirasjonsdepresjon, som igjen kan forsterkes av premedisinering med narkotiske stoffer eller andre respirasjonsdepressiver. Respirasjonen bør overvåkes, og om nødvendig assisteres. Under induksjon av anestesi kan spyttstrømmen og trakeobronkialsekresjonen øke og være årsak til laryngospasme, særlig hos barn. Malign hypertermi: Hos mottakelige individer, kan isoflurananestesi trigge en muskel-skjelett hypermetabolsk tilstand, som medfører høyt oksygenbehov og malign hypertermi (muskelstivhet, takykardi, takypné, cyanose, arytmier og ustabilt blodtrykk). Vær oppmerksom på at mange av disse ikke-spesifikke tegnene kan forekomme ved lett anestesi, akutt hypoksi etc. Økt generell metabolisme kan gjenspeiles i forhøyet temperatur og økt bruk av CO2-absorpsjonssystemet (hot canister). PaO2 og pH kan reduseres, og hyperkalemi og baseunderskudd kan forekomme. Fatalt utfall av malign hypertermi er rapportert. Behandling inkl. opphør av triggende stoffer (f.eks. isofluran), dantrolennatrium i.v. og støttende behandling (kraftige tiltak for å gjenopprette normal kroppstemperatur, nødvendig respiratorisk og sirkulatorisk støtte og håndtering av elektrolyttvæske-/syre-baseforstyrrelser). Se for øvrig informasjon vedrørende administrering av dantrolennatrium. Nyresvikt kan forekomme senere. Bruk av inhalasjonsanestetika er forbundet med sjeldne økninger i serumnivå av kalium, med hjertearytmier og dødsfall hos pediatriske pasienter under postoperativ periode. Pasienter med latent, så vel som åpenbar, nevromuskulær sykdom, særlig Duchennes muskeldystrofi, ser ut til å være mest sårbare. Samtidig bruk av suksinylkolin er assosiert med de fleste, men ikke alle av disse tilfellene. Disse pasientene erfarte også signifikant økning av serumkreatininkinasenivåer, og i noen tilfeller endringer i urinen konsistent med myoglobinuri. På tross av likheten med malign hypertermi, viste ingen av disse pasientene tegn eller symptomer på muskelstivhet eller hypermetabolsk tilstand. Tidlig og aggresiv intervensjon for å behandle hyperkalemi og resistente arytmier er anbefalt, samt en påfølgende evaluering av latent nevromuskulær sykdom.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N01A B06
Samtidig administrering av følgende legemidler krever streng overvåkning av pasientens kliniske og biologiske tilstand. Frarådede kombinasjoner: Beta-sympatomimetika som isoprenalin og alfa- og beta-sympatomimetika som adrenalin og noradrenalinbør brukes med forsiktighet under narkose med isofluran pga. potensiell risiko for ventrikulær arytmi. Ikke-selektive MAO-hemmere: Risiko for krise og hemodynamisk ustabilitet under operasjon eller medisinske prosedyrer. Behandling bør stanses 15 dager før operasjon. Kombinasjoner hvor forsiktighet må utvises: Betablokkere: Samtidig bruk kan øke de kardiovaskulære effektene av inhalerte anestetika, inkl. hypotensjon og negative inotrope effekter. Virkningen av betablokkere kan undertrykkes under operasjonen vha. betasympatomimetiske midler. Som regel behøver en ikke stoppe medisinering med betablokkere. En plutselig reduksjon i dosen bør unngås. Isoniazid: Risiko for potensering av hepatotoksisk effekt med økt dannelse av isoniazids toksiske metabolitter. Adrenalin, som subkutan eller gingival injeksjon: Risiko for alvorlig ventrikkelarytmi som følge av økt hjertefrekvens, selv om myokard sensitivitet mht. adrenalin er lavere ved isofluran enn for halotan. Adrenalindoser >5 µg/kg, administrert submukosalt, har forårsaket multiple ventrikulære arytmier. Adrenalindosen bør derfor begrenses til f.eks. 0,1 mg adrenalin i løpet av 10 minutter eller 0,3 mg i løpet av 1 time hos voksne. Indirekte virkende sympatomimetika (amfetaminer og deres derivater, psykostimulantia, appetittnedsenkende midler, efedrin og dets derivater): Risiko for perioperativ hypertensjon. Ved elektiv operasjon, foretrekkes det å avbryte behandlingen flere dager før operasjonen. Kalsiumantagonister: Isofluran kan føre til markert hypotensjon hos pasienter behandlet med kalsiumantagonister, spesielt dihydropyridinderivater. Forsiktighet bør utvises når kalsiumantagonister brukes samtidig med inhalasjonsanestetika pga. risiko for ytterligere negativ inotrop effekt. Alle vanlig brukte muskelrelaksantia blir merkbart potensiert av isofluran. Effekten er mest uttalt ved bruk av ikke-depolariserende substanser. Det anbefales at 1/3-1/2 av vanlig dose gis av disse legemidlene. Bortfall av muskelrelakserende effekt tar lengre tid med isofluran enn med andre konvensjonelle anestetika. Neostigmin virker på ikke-depolariserende muskelrelaksantia, men har ingen effekt på isoflurans relakserende virkning. Opioider, benzodiazepiner og andre sedativa er forbundet med respiratorisk depresjon og forsiktighet må utvises ved samtidig bruk. MAC (minimum alveloar concentration) er redusert ved samtidig bruk av lystgass hos voksne.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Ingen eller begrenset mengde data fra bruk hos gravide.
Graviditet: Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Skal bare brukes hvis fordelen oppveier mulig risiko. Isofluran har relakserende effekt på uterusmuskulaturen og lavest mulig konsentrasjon bør brukes i obstetriske operasjoner. Konsentrasjoner opp til 0,75% har vist seg sikker for vedlikehold av anestesi ved keisersnitt.
Amming: Opplysninger foreligger ikke. Amming bør unngås etter anestesi inntil isofluran er eliminert (ca. 24 timer).
Isofluran

Bivirkninger

Bivirkninger som inntreffer under administrering er generelt doseavhengige forsterkninger av farmakofysiologiske effekter og inkl. respiratorisk depresjon, hypotensjon og arytmier. Potensielle alvorlige uønskede effekter inkl. malign hypertermi, anafylaktiske reaksjoner og leverbivirkninger. Skjelvinger, kvalme, brekninger/oppkast og ileus er observert i postoperativ periode. Hjertestans er observert ved generelle inhalasjonsanestetika, inkl. isofluran. Følgende bivirkninger er rapportert fra kliniske studier og etter markedsføring med ukjent frekvens: Blod/lymfe: Karboksyhemoglobinemi. Gastrointestinale: Ileus, brekninger, kvalme. Hjerte/kar: Arytmier, bradykardi, hjertestans, forlenget QT, takykardi, «torsades de pointes», hypotensjon, blødning. Hud: Ansiktshevelse, kontaktdermatitt, utslett. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner, hypersensitivitet. Lever/galle: Levernekrose, hepatocellulær skade, økt bilirubin i blod. Luftveier: Bronkospasme, dyspné, tungpustethet, respirasjonsdepresjon, laryngospasme. Muskel-skjelettsystemet: Myoglobinuri, rabdomyolyse. Nevrologiske: Kramper, mental svekkelse. Nyre/urinveier: Økt kreatininnivå i blod, redusert nivå av urinstoff i blod. Psykiske: Agitasjon, delirium, endret sinnsstemning. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi, økt blodglukose. Undersøkelser: Økt antall hvite blodceller, økt nivå av leverenzymer, økt nivå av fluorid, unormalt elektroenkefalogram, redusert kolesterolnivå, redusert alkalinfosfatnivå, økt nivå av kreatin fosfokinase i blod. Øvrige: Malign hypertermi, ubehag i brystet, frysninger.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Hypotensjon og respirasjonsdepresjon er observert.
Behandling: Nøye overvåkning av blodtrykk og respirasjon anbefales. Administrering av anestesimiddel stanses. Støttende tiltak kan være nødvendig for å korrigere hypotensjon og respirasjonsdepresjon som en følge av overdrevne dype anestesinivåer.

Egenskaper

Klassifisering: Isofluran er en klar, fargeløs væske uten tilsetninger eller kjemiske stabilisatorer. Eterlignende, noe muggen og stikkende lukt kan begrense induksjonshastigheten, men gir likevel ingen uttalt stimulering av saliv- eller trakeabronkialsekresjonen. Har god anestetisk effekt. Induksjonstiden er kort og oppvåkningen skjer raskt. Anestesidybden kontrolleres enkelt og kan raskt endres. Larynks- og farynksreflekser svekkes raskt, hvilket forenkler tidlig intubasjon. Har uttalt respirasjonsdepressiv effekt og respirasjonen må derfor følges og ev. assisteres. Den respirasjonsdepressive effekten kan delvis motvirkes av operasjonsstimuli også ved dypere anestesi. Tidalvolumet reduseres med økt anestesidybde, mens respirasjonsfrekvensen forblir uendret. Sukkerefleks fremkalles og minner om den ved dietyleter og enfluran. Blodtrykket synker under induksjonsfasen, men stiger mot normalt nivå etter operasjonsstimuli. Økt anestesidybde medfører tilsvarende reduksjon av blodtrykket. Når isofluran gis sammen med lystgass, kan den inspirerte konsentrasjonen av isofluran holdes lavere og den arterielle hypotensjonen som sees med isofluran uten lystgass minker. Hjerterytmen er stabil. Ved kontrollert ventilasjon og normal PaCO2 beholdes minuttvolumet, tross økt anestesidybde gjennom en økt hjertefrekvens. Dette kompenserer reduksjonen av hjertets slagvolum. Hyperkapni i forbindelse med spontanrespirasjon under isoflurananestesi øker hjertefrekvensen ytterligere, og minuttvolumet stiger ut over våkenhetsnivå. Den muskelrelakserende effekten er ofte tilstrekkelig for intraabdominale operasjoner ved normalt anestesinivå. Kreves større muskelavslapning, kan små doser av muskelrelaksantia anvendes.
Metabolisme: Isofluran metaboliseres i liten grad. Gjennomsnittlig 95% gjenfinnes i utåndingsluften. 0,2% av mengden isofluran tatt opp i kroppen blir metabolisert.
Utskillelse: Metabolittene skilles ut i urinen.

Sist endret: 17.11.2015
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

18.12.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Isofluran, VÆSKE TIL INHALASJONSDAMP:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
6 × 250 ml (glassbeholder)
553486
-
-
8852,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertermi: Unormal høy kroppstemperatur.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

narkose: Bevisstløshet som er fremkalt ved hjelp av legemidler.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

sedativ: Avslappende, beroligende.

subkutan (s.c., subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.