Invokana

Janssen

Antidiabetikum, SGLT2-hemmer.

ATC-nr.: A10B K02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 A10B K02
Kanagliflozin
 
PNEC: 56 μg/liter
Salgsvekt: 0 kg
Miljørisiko: Bruk av kanagliflozin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Kanagliflozin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Kanagliflozin brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 27.03.2018) er utarbeidet av Janssen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 100 mg og 300 mg: Hver tablett inneh.: Kanagliflozinhemihydrat tilsv. kanagliflozin 100 mg, resp. 300 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: 100 mg: Gult jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). 300 mg: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av voksne med utilstrekkelig kontrollert diabetes mellitus type 2, som et supplement til kosthold og fysisk aktivitet. Som monoterapi når metformin ikke er egnet pga. intoleranse eller kontraindikasjoner, eller som tilleggsbehandling med andre antidiabetika.

Dosering

Anbefalt startdose er 100 mg 1 gang daglig. Hvis denne dosen tolereres, eGFR er ≥60 ml/minutt/1,73 m2 eller ClCR er ≥60 ml/minutt og det er behov for strengere glykemisk kontroll, kan dosen økes til 300 mg 1 gang daglig. Ved kombinasjon med insulin eller insulinsekresjonsstimulerende middel (f.eks. sulfonylurea) kan det vurderes å bruke lavere dose insulin eller insulinsekresjonsstimulerende middel, for å redusere risiko for hypoglykemi.
Glemt dose: Skal tas så snart pasienten husker det, men det skal ikke tas dobbel dose samme dag.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering ikke nødvendig ved lett/moderat nedsatt leverfunksjon. Anbefales ikke ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering ikke nødvendig ved eGFR 60-<90 ml/minutt/1,73 m2 eller ClCR 60-<90 ml/minutt. Behandling skal ikke startes ved eGFR <60 ml/minutt/1,73 m2 eller ClCR <60 ml/minutt. Ved god toleranse der nyrefunksjonen faller vedvarende til eGFR <60 ml/minutt/1,73 m2 eller ClCR <60 ml/minutt, bør dosen justeres til eller opprettholdes på 100 mg 1 gang daglig. Skal ikke brukes/skal seponeres ved vedvarende eGFR <45 ml/minutt/1,73 m2 eller vedvarende ClCR <45 ml/minutt. Skal ikke brukes ved terminal nyresykdom eller hos dialysepasienter da det ikke forventes effekt. Se også Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Ingen data. Eldre ≥65 år: Nyrefunksjon og risiko for væsketap må tas hensyn til.
Administrering: Skal tas 1 gang daglig, helst før dagens første måltid. Svelges hele.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Nedsatt nyrefunksjon: Effekt avhenger av nyrefunksjon. Redusert effekt ved moderat nedsatt nyrefunksjon. Trolig ingen effekt ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Ved eGFR <60 ml/minutt/1,73 m2 eller ClCR <60 ml/minutt er det sett høyere forekomst av bivirkninger forbundet med væsketap (f.eks. postural svimmelhet, ortostatisk hypotensjon, hypotensjon), spesielt ved dose 300 mg. I tillegg er det sett flere tilfeller av økt kalium og større økning i serumkreatinin og BUN. Ikke undersøkt ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (eGFR <30 ml/minutt/1,73 m2 eller ClCR <30 ml/minutt) eller terminal nyresykdom. Overvåkning av nyrefunksjon anbefales før behandlingsstart og deretter minst årlig, samt før kombinasjonsbehandling med andre legemidler som kan redusere nyrefunksjonen, og deretter regelmessig. Overvåk minst 2-4 ganger i året når nyrefunksjonen nærmer seg moderat nedsatt. Risiko for væsketap: Kanagliflozin øker urinutskillelsen av glukose (UGE), noe som kan redusere intravaskulært volum og blodtrykk. Økte bivirkninger forbundet med væsketap er oftere sett med dose 300 mg og hyppigst de første 3 månedene. Forsiktighet utvises der kanagliflozinindusert blodtrykksfall kan utgjøre en risiko, som ved kjent kardiovaskulær sykdom, eGFR <60 ml/minutt/1,73 m2, bruk av antihypertensiver og anamnese med hypotensjon, bruk av diuretika samt hos eldre (≥65 år). Små gjennomsnittlige reduksjoner i eGFR er sett de første 6 ukene etter behandlingsstart. Hos utsatte pasienter er det sett større reduksjoner i eGFR (>30%), som gradvis bedret seg og sjelden krevde seponering. Pasienten skal rådes til å rapportere symptomer på væsketap. Kanagliflozin er ikke anbefalt ved bruk av loop-diuretika eller ved væsketap, f.eks. pga. akutt sykdom. Ved samtidige tilstander som kan gi væsketap anbefales tett overvåkning av væskestatus og serumelektrolytter. Midlertidig seponering kan vurderes ved væsketap til tilstanden er korrigert. Ved seponering bør hyppigere glukoseovervåkning vurderes. Diabetisk ketoacidose (DKA): Sjeldne tilfeller, inkl. livstruende og fatale, er sett. Tilstanden kan være atypisk med kun moderat økte blodglukoseverdier, <14 mmol/liter (250 mg/dl). Ukjent om høyere doser gir økt sannsynlighet for DKA. Risiko for DKA må vurderes ved uspesifikke symptomer som kvalme, oppkast, anoreksi, magesmerter, uttalt tørste, pustevansker, forvirring, uvanlig fatigue eller søvnighet. Pasienten skal umiddelbart undersøkes for ketoacidose dersom slike symptomer oppstår, uavhengig av blodglukosenivået. Behandling seponeres umiddelbart ved mistenkt eller diagnostisert DKA. Behandling skal seponeres ved større kirurgiske inngrep eller akutt, alvorlig sykdom. Behandling kan gjenopptas straks tilstanden er stabilisert. Før behandlingsstart skal anamnesen evalueres for faktorer som kan disponere for ketoacidose. SGLT2-hemmere skal brukes med forsiktighet ved lav betacellefunksjonsreserve (f.eks. diabetes type 2-pasienter med lavt C-peptid eller latent autoimmun diabetes hos voksne (LADA) eller ved pankreatitt i anamnesen), ved tilstander som gir begrenset matinntak eller alvorlig dehydrering, ved redusert insulindose og ved økt insulinbehov pga. akutt sykdom, kirurgi eller alkoholmisbruk. Reoppstart med SGLT2-hemmer ved tidligere DKA under behandling med SGLT2-hemmer er ikke anbefalt, med mindre en annen klar utløsende faktor er påvist og løst. Skal ikke brukes til behandling av diabetes type 1, da sikkerhet og effekt ikke er fastlått. Begrensede data antyder at DKA forekommer vanlig hos diabetes type 1-pasienter som får SGLT2-hemmere. Amputasjoner i underekstremiteter: Ved diabetes type 2 og påvist kardiovaskulær sykdom (CVD) eller minst 2 risikofaktorer for CVD, er det sett ca. 2 × høyere risiko for amputasjon i underekstremiteter (hovedsakelig tær og mellomfot) ved kanagliflozinbehandling. Risikofaktorer er ukjent. Før behandlingsoppstart skal risikofaktorer for amputasjon i pasientens anamnese vurderes. Ved høyere amputasjonsrisiko bør nøye overvåkning vurderes, og pasienten bør informeres om viktigheten av rutinemessig forebyggende fotpleie og tilstrekkelig hydrering. Ved tilstander som kan medføre amputasjon, som hudsår, infeksjon, osteomyelitt eller gangren i underekstremiteter, bør seponering vurderes. Nekrotiserende fasciitt av perineum (Fourniers gangren): Er sett ved bruk av SGLT2-hemmere. Urogenital infeksjon eller perineal abscess kan innlede nekrotiserende fasciitt, som er alvorlig og potensielt livstruende. Pasienten bør rådes til å oppsøke lege umiddelbart ved smerter, ømhet, erytem eller hevelse i genital- eller perinealområdet, fulgt av feber eller sykdomsfølelse. Hvis Fourniers gangren mistenkes, bør preparatet seponeres og behandling iverksettes umiddelbart (inkl. antibiotika og kirurgisk behandling). Forhøyet hematokritverdi: Hematokritøkning er sett. Nøye overvåkning kreves ved eksisterende økt hematokritverdi. Eldre (≥65 år): Større eGFR-reduksjoner og høyere forekomst av bivirkninger forbundet med væsketap (f.eks. postural svimmelhet, ortostatisk hypotensjon, hypotensjon) er sett. Genitale soppinfeksjoner: Vulvovaginal candidiasis hos kvinner og balanitt eller balanopostitt hos menn er sett. Menn og kvinner med tidligere genitale soppinfeksjoner er mer utsatte for infeksjon. Balanitt eller balanopostitt forekommer primært hos ikke-omskårne menn, og medfører noen ganger fimose og/eller omskjæring. De fleste genitale soppinfeksjoner ble lokalbehandlet med antimykotika mens behandling fortsatte. Urinprøver: Pga. virkningsmekanismen vil pasienten teste positivt for glukose i urinen. Interferens med 1,5-AG-analyse: Økt glukose i urin kan gi falskt lavt nivå av 1,5-anhydroglusitol (1,5-AG) og upålitelige 1,5-AG-målinger. Analysen bør ikke brukes til vurdering av glykemisk kontroll ved bruk av kanagliflozin. For ytterligere opplysninger anbefales det å kontakte spesifikk tilvirker av 1,5-AG-analysen. Hjelpestoffer: Inneholder laktose, og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen/ubetydelig påvirkning. Pasienten bør advares om risiko for hypoglykemi ved samtidig bruk med insulin/insulinsekresjonsstimulerende middel, og om økt risiko for bivirkninger mht. væsketap, som postural svimmelhet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se A10B K02
Kan ha additiv effekt på diuretika og øke risiko for dehydrering og hypotensjon. Samtidig bruk med insulin og insulinsekresjonsstimulerende midler kan gi hypoglykemi. Enzyminduktorer kan gi redusert kanagliflozineksponering og redusere effekten. Ved samtidig bruk med en kombinert induktor av UGT-enzymer og transportproteiner bør glykemisk kontroll overvåkes for å vurdere kanagliflozinresponsen. Ved kombinasjon med UGT-enzyminduktor kan det vurderes å øke dosen til 300 mg 1 gang daglig hvis pasienten tolererer kanagliflozin 100 mg 1 gang daglig, har eGFR ≥60 ml/minutt/1,73 m2 eller ClCR ≥60 ml/minutt, og trenger ytterligere glykemisk kontroll. Hos pasienter med eGFR 45-<60 ml/minutt/1,73 m2 eller ClCR 45-<60 ml/minutt som bruker kanagliflozin 100 mg, får samtidig behandling med en UGT-enzyminduktor og trenger ytterligere glykemisk kontroll, bør annen glukosesenkende behandling vurderes. Kolestyramin kan redusere kanagliflozineksponering. Kanagliflozin bør tas minst 1 time før eller 4-6 timer etter midler som øker gallesyreutskillelsen, for å begrense mulig interferens med dets absorpsjon. Kombinasjon med enkeltdose digoksin ga økt AUC og Cmax for digoksin, sannsynligvis pga. P-gp-hemming. Pasienter som tar digoksin og andre hjerteglykosider bør overvåkes nøye. Ved samtidig bruk med dabigatran bør pasienten overvåkes nøye for tegn på blødning og anemi. Det kan ikke utelukkes at kanagliflozin hemmer BCRP på intestinalt nivå, og økt eksponering kan derfor forekomme med legemidler som transporteres av BCRP, f.eks. statiner som rosuvastatin og visse kreftlegemidler.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen data. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Skal ikke brukes under graviditet. Ved graviditet skal kanagliflozin seponeres.
Amming: Ukjent om kanagliflozin utskilles i morsmelk. Data fra dyr har vist utskillelse i melk og farmakologisk medierte effekter hos diende avkom og juvenile rotter. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Skal ikke brukes under amming.
Fertilitet: Ingen data. Ikke påvist påvirkning i dyrestudier.
Kanagliflozin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Kjønnsorganer/bryst: Vulvovaginal candidiasis. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi i kombinasjon med insulin eller sulfonylurea. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Forstoppelse, tørste, kvalme. Kjønnsorganer/bryst: Balanitt, balanopostitt. Nyre/urinveier: Polyuri eller pollakisuri, urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt og urosepsis). Undersøkelser: Dyslipidemi, økt hematokrit. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Hypotensjon, ortostatisk hypotensjon. Hud: Utslett, urticaria. Muskel-skjelettsystemet: Benfraktur. Nevrologiske: Postural svimmelhet, synkope. Nyre/urinveier: Nyresvikt (primært i forbindelse med væsketap). Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Undersøkelser: Økt blodkreatinin, økt blodurea, økt blodkalium, økt blodfosfat. Øvrige: Amputasjoner i underekstremiteter (primært tær og mellomfot), spesielt hos pasienter med høy risiko for hjertesykdom. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Angioødem. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Stoffskifte/ernæring: Diabetisk ketoacidose. Ukjent frekvens: Infeksiøse: Nekrotiserende fasciitt av perineum (Fourniers gangren).

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Enkeltdoser opptil 1600 mg, og 300 mg 2 ganger daglig i 12 uker ble generelt godt tolerert.
Behandling: Vanlige støttetiltak. Kanagliflozin fjernes i ubetydelig grad med hemodialyse, og forventes ikke å være dialyserbart ved peritonealdialyse.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Reduserer reabsorpsjon av filtrert glukose og senker renal glukosegrense (RTG). Dermed øker glukoseutskillelsen i urin, og forhøyet plasmaglukose ved diabetes type 2 senkes, uavhengig av insulin.
Absorpsjon: Rask, Tmax 1-2 timer. Biotilgjengelighet ca. 65%. Cmax og AUC øker doseproporsjonalt fra 50-300 mg.
Proteinbinding: 99%, primært til albumin.
Fordeling: Vdss 83,5 liter etter i.v. infusjon.
Halveringstid: 10,6 ± 2,1 timer og 13,1 ± 3,3 timer for hhv. 100 og 300 mg dose.
Metabolisme: Viktigste eliminasjonsvei er O‑glukuronidering, hovedsakelig via UGT1A9 og UGT2B4. CYP-mediert (oksidativ) metabolisme er minimal (7%).
Utskillelse: I feces (41,5% som kanagliflozin) og urin (33%, hovedsakelig som O‑glukuronidmetabolitter).

Sist endret: 15.03.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

04.03.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Invokana, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg30 stk. (blister)
547129
Blå resept
-
456,00CSPC_ICON
90 stk. (blister)
129010
Blå resept
-
1237,50CSPC_ICON
300 mg30 stk. (blister)
135362
Blå resept
-
456,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antimykotika (antimykotikum): Legemiddel som virker mot sopp.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

cyp (cytokrom p-450, cyp450): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyslipidemi: Ugunstig sammensetning av blodlipidene. Blodlipider består av HDL, LDL og triglyserider. HDL er det "gode kolesterolet". LDL og triglyserider er ikke like bra for kroppen, og det fins derfor retningslinjer for behandling ved et bestemt nivå. Ved dyslipidemi kan totalkolesterolverdien være normal, mens fordelingen mellom godt og dårlig kolesterol er i ubalanse.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gangren (koldbrann): Vevsdød og vevsforråtnelse som vanligvis skyldes manglende blodforsyning.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intravaskulært (intravaskulær): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

statiner (hmg-coa-reduktasehemmere): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.

ugt: UGT (uridindifosfat-glukuronosyltransferase) er en guppe enzymer som sammen med CYP450 er viktig for nedbrytningen (metabolisme) av legemidler i kroppen.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.