Holoxan

Baxter

Alkylerende cytostatikum, sennepsgassanalog.

ATC-nr.: L01A A06

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



PULVER TIL INFUSJONS- OG INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 500 mg, 1000 mg og 2000 mg: Hvert hetteglass inneh.: Ifosfamid 500 mg, resp. 1 g og 2 g.


Indikasjoner

Refraktær testikkelcancer, maligne lymfom, lungecancer.

Dosering

Ifosfamid må kun gis av lege med erfaring med legemidlet. Doseringen må individualiseres. Doser og behandlingsvarighet og/eller -intervall avhenger av terapeutisk indikasjon, skjema for kombinasjonsterapi, pasientens generelle helsetilstand og organfunksjon samt resultater fra laboratorieprøver. Som enkeltpreparat: 2000-2500 mg/m2 kroppsoverflate (50-60 mg/kg kroppsvekt) 5 dager i strekk, vanligvis som infusjon i løpet av 1/2-1 time. Kan også gis som en 24 timers infusjon: 5000-8000 mg/m2 kroppsoverflate (120-190 mg/kg kroppsvekt). I kombinasjon med andre cytostatika: Gis vanligvis 1200-2000 mg/m2 kroppsoverflate (30-50 mg/kg kroppsvekt) 5 dager i strekk eller 5000 mg/m2 kroppsoverflate (120 mg/kg kroppsvekt), som en 24 timers infusjon. Behandlingskontroll: Blodbildet kontrolleres før hver behandlingssyklus og i intervallet mellom behandlingssyklusene. Ved forandringer i blodbildet skal blodprøver tas regelmessig, ev. daglig. Jevnlige urinanalyser anbefales, og urinsediment bør kontrolleres. Dette er spesielt viktig ved tidligere urinveisobstruksjon. Ved langtidsbehandling skal diurese og nyrefunksjon kontrolleres jevnlig. Pasienter med nedsatt lever-/nyrefunksjon før behandling, skal kontrolleres jevnlig. Ved behandling av barn bør nyrefunksjonen kontrolleres før, under og etter behandling. Glukosemetabolismen bør kontrolleres hos diabetikere. Jevnlig elektrolyttkontroll anbefales ved tidligere hjertesykdom.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosetilpasning kan være nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Dosetilpasning kan være nødvendig. Ifosfamid og dets metabolitter er dialyserbare. Ved dialyse bør bruk av konsekvent intervall mellom administrering og dialyse overveies. Eldre: Generelt bør dosering velges med forsiktighet og reflektere høyere forekomst av nedsatt lever-, nyre- og hjertefunksjon samt ledsagende sykdom eller annen medikamentell behandling.
Tilberedning/Håndtering: Løses i sterilt vann. Intravenøs injeksjon: 25 ml/g substans. Intravenøs infusjon: 12,5 ml/g substans, etterfulgt av fortynning med infusjonsvæske. Passende infusjonsvæske: Natriumklorid-, glukose- eller fruktoseoppløsninger eller Ringer-væske. Ved en 24 timers infusjon bør preparatet fortynnes med tilsammen 3 liter natriumklorid- eller glukoseinfusjonsoppløsning, såfremt ikke pasientens allmenntilstand krever væskerestriksjon.
Administrering: Til i.v. bruk. Under eller umiddelbart etter administrering bør tilstrekkelig mengder væske gis oralt eller via infusjon for å fremkalle diurese og dermed minske risiko for urinveistoksisitet. Skal alltid administreres sammen med mesna for å redusere risiko for hemoragiske cystitter. Legemidlet bør inspiseres visuelt før administrering mtp. partikler og misfarging. Legemidlet må være fullstendig oppløst før parenteral administrering.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Benmargsdepresjon. Nedsatt nyrefunksjon og/eller obstruksjon av urinveier. Akutt infeksjon. Cerebrale metastaser. Pågående cystitt. Amming.

Forsiktighetsregler

Myelosuppresjon, immunsuppresjon, infeksjoner: Kan forårsake myelosuppresjon og betydelig nedsatt immunrespons, som kan føre til alvorlige infeksjoner. Fatalt utfall av ifosfamid-assosiert myelosuppresjon er rapportert. Administrering etterfølges vanligvis av en reduksjon i antall leukocytter. Bunnivået av antall leukocytter nås som regel i løpet av andre uke etter administrering. Deretter stiger leukocyttantallet igjen. Alvorlig myelosuppresjon og immunsuppresjon forventes, særlig hos pasienter som er forbehandlet med og/eller samtidig behandles med kjemoterapi/hematotoksiske midler, immunsuppressiver og/eller strålebehandling. Ved behov kan bruk av hematopoetisk stimulerende midler (kolonistimulerende faktorer og erytropoetisk stimulerende midler) vurderes for å redusere risiko for myelosuppressive komplikasjoner og/eller for å lette tilførsel av tilsiktet dose. Risiko for myelosuppresjon er doseavhengig og øker med administrering av en høy enkeltdose sammenlignet med doser administrert med tilpassede behandlingsintervall. Risiko for myelosuppresjon er høyere ved nedsatt nyrefunksjon. Alvorlig immunsuppresjon har ført til alvorlige, noen ganger fatale infeksjoner. Rapporterte infeksjoner inkluderer pneumonier og andre bakterie-, sopp-, virale og parasittære infeksjoner. Sepsis og septisk sjokk er rapportert. Latente infeksjoner kan reaktiveres. Reaktivering av ulike virale infeksjoner er rapportert. Tett hematologisk oppfølging anbefales. Antall leukocytter, antall blodplater og hemoglobinnivå bør måles før hver administrering, samt ved passende intervaller etter administrering. CNS-toksisitet, nevrotoksisitet: Bruk kan forårsake CNS-toksisitet og andre nevrotoksiske effekter. Nevrotoksisitet kan manifestere seg i løpet av få timer til få dager etter første bruk og i de fleste tilfeller gå tilbake innen 48-72 timer etter seponering. Symptomer kan vedvare i lengre perioder. I noen tilfeller har restitusjon vært ufullstendig. Fatale utfall av CNS-toksisitet er sett. Tilbakefall av CNS-toksisitet etter flere effektløse behandlingskurer er sett. CNS-toksisitet synes å være doseavhengig. Ved utvikling av encefalopati skal behandling avbrytes, og kun gjenopptas etter nøye individuell nytte-/risikovurdering. Både vellykket og mislykket bruk av metylenblått for behandling og profylakse av ifosfamidassosiert encefalopati er sett. Pga. muligheten for additive effekter, må legemidler som virker på sentralnervesystemet (som antiemetika, sedativa, narkotika, eller antihistaminer) brukes med særlig forsiktighet eller, om nødvendig, seponeres ved ifosfamidindusert encefalopati. Nyre- og urotelial toksisitet: Ifosfamid er både nyretoksisk og urotoksisk. Glomerulær og tubulær nyrefunksjon må vurderes og kontrolleres før oppstart, samt under og etter behandling. Nøye klinisk overvåking av serum og urinkjemikalier anbefales, inkl. fosfor, kalium og andre laboratorieparametre som er hensiktsmessig for å identifisere nefrotoksisitet og urotelial toksisitet. Nefrotoksiske effekter: Fatalt utfall er rapportert. Forstyrrelser i nyrefunksjonen (glomerulær og tubulær) etter administrering er svært vanlig. Utvikling av et syndrom som ligner SIADH er rapportert. Tubulær skade kan forekomme i løpet av behandlingen, måneder, eller til og med år, etter avsluttet behandling. Glomerulær eller tubulær dysfunksjon kan leges med tiden, forbli stabil eller utvikle seg over en periode på måneder, eller år, selv etter avsluttet behandling. Risiko for å utvikle kliniske manifestasjoner av nefrotoksisitet økes med f.eks: Store kumulative doser, allerede eksisterende nedsatt nyrefunksjon, tidligere eller samtidig behandling med potensielt nefrotoksiske midler, lav alder hos barn, redusert nefronreserve hos pasienter med renale svulster og hos de som har gjennomgått renal stråling eller unilateral nefrektomi. Uroteliale effekter: Administrering er assosiert med urotoksiske effekter, som kan reduseres ved profylaktisk bruk av mesna. Hemoragisk cystitt som krever blodoverføring er rapportert. Risiko for hemoragisk cystitt er doseavhengig, og økte ved administrering av høye enkeltdoser sammenlignet med fraksjonert administrering. Hemoragisk cystitt er rapportert etter en enkelt dose. Før behandlingsstart, er det nødvendig å utelukke eller korrigere ev. obstruksjoner i urinveiene. Under eller umiddelbart etter administrering, bør tilstrekkelige mengder væske inntas eller infunderes for å fremkalle diurese og dermed redusere risiko for urinveistoksisitet. Brukes med forsiktighet, om i det hele tatt, ved pågående urinveisinfeksjoner. Tidligere eller samtidig stråling av blæren eller busulfanbehandling kan øke risikoen for hemoragisk cystitt. Kardiotoksisitet, bruk ved hjertesykdom: Fatalt utfall av ifosfamidassosiert kardiotoksisitet er rapportert. Risiko for å utvikle kardiotoksiske effekter er doseavhengig, og er økt ved tidligere eller samtidig behandling med andre kardiotoksiske midler eller stråling av hjerteregionen, samt mulig nedsatt nyrefunksjon. Særlig forsiktighet utvises ved bruk hos pasienter med risikofaktorer for kardiotoksisitet og ved eksisterende hjertesykdom. Manifestasjoner av kardiotoksisitet inkluderer supraventrikulære eller ventrikulære arytmier, inkl. atriell/supraventrikulær takykardi, atrieflimmer, pulsløs ventrikkeltakykardi, redusert QRS-spenning og ST-segment eller T-bølge-endringer, toksisk kardiomyopati som medfører hjertesvikt med overfylling og hypotensjon, perikardeffusjon, fibrinøs perikarditt og epikardiell fibrose. Lungetoksisitet: Lungetoksisitet som medfører respirasjonssvikt (fatalt utfall er rapportert). Interstitiell pneumonitt og lungefibrose er rapportert. Sekundære maligniteter: Behandling innebærer risiko for sekundære svulster og deres forløpere. Sekundær malignitet kan utvikles flere år etter at kjemoterapibehandlingen er avsluttet. Det er økt risiko for myelodysplastiske endringer, hvor noen utvikles videre til akutt leukemi. Malignitet etter in utero eksponering med oxazafosforincytostatika er rapportert. Venøs okklusiv leversykdom: Det er rapportert venøs okklusiv leversykdom ved kjemoterapibehandling som inkluderte ifosfamid. Dette er en kjent komplikasjon ved bruk av oxazafosforincytostatika. Anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, kryss-overfølsomhet: Er rapportert. Det er rapportert om kryss-overfølsomhet mellom oxazafosforincytostatika. Svekket sårtilheling: Kan interferere med normal sårtilheling. Paravenøs administrering: Ved utilsiktet paravenøs administrering, stoppes infusjonen umiddelbart, ekstravaskulær ifosfamidløsning suges ut gjennom samme nål, det skylles med natriumkloridoppløsning og ekstremitetene immobiliseres. Andre tiltak iverksettes etter behov. Nedsatt nyrefunksjon: Ved nedsatt nyrefunksjon, særlig alvorlig nedsatt nyrefunksjon, kan redusert renal utskillelse resultere i økte plasmanivåer av ifosfamid og dens metabolitter. Kan føre til økt toksisitet (f.eks. nevrotoksisitet, nefrotoksisitet, hematotoksisitet) og tas i betraktning ved fastsettelse av dosering. Nedsatt leverfunksjon: Nedsatt leverfunksjon, spesielt alvorlig, kan være assosiert med redusert aktivering av ifosfamid og kan endre effekten av behandlingen. Lavt serumalbumin og nedsatt leverfunksjon anses også som risikofaktorer for utvikling av CNS-toksisitet. Nedsatt leverfunksjon kan øke dannelsen av en metabolitt som antas å forårsake eller medvirke til CNS-toksisitet, og også bidra til nefrotoksisitet. Dette bør tas i betraktning når det velges dose samt når respons av valgte dose vurderes. Koagulasjonsforstyrrelser: Tromboembolisme, DIC og HUS kan induseres av den underliggende sykdommen, men sees også ved kjemoterapi som inkluderer ifosfamid. Stomatitt: God oral hygiene reduserer forekomst av stomatitt. Kvalmestillende midler må gis tidlig for å redusere forekomst og alvorlighetsgrad av kvalme og brekninger. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienten bør informeres om at preparatet kan gi kvalme og brekninger som kan nedsette evnen til bilkjøring/maskinbruk.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01A A06
Planlagt samtidig administrering eller sekvensiell administrering av andre substanser eller behandlinger som kan øke sannsynligheten eller alvorlighetsgraden av toksiske effekter (gjennom farmakodynamiske eller farmakokinetiske interaksjoner), krever nøye individuell vurdering av forventet nytte/risiko. Pasienter som mottar slike kombinasjoner må overvåkes nøye for tegn på toksisitet, for å muliggjøre intervensjon i tide. Pasienter som behandles med ifosfamid og stoffer som reduserer dets aktivering, bør overvåkes for en potensiell reduksjon av terapeutisk effekt og behov for dosejustering. Økt hematotoksisitet og/eller immunsuppresjon: ACE-hemmere, karboplatin, cisplatin og natalizumab. Økt kardiotoksisitet: Antrasykliner, stråling av hjerteregionen. Økt lungetoksisitet: Amiodaron, G-CSF, GM-CSF (granulocytt-kolonistimulerende faktor, granulocytt-makrofag-kolonistimulerende faktor). Økt nefrotoksisitet: Aciklovir, aminoglykosider, amfotericin B, karboplatin, cisplatin. Økt risiko for hemoragisk cystitt: Busulfan, stråling av blæren. Additive CNS-effekter: Antiemetika, antihistaminer, narkotika, sedativa. Cytotoksisitet og annen toksisitet: Karbamazepin, kortikosteroider, rifampicin, fenobarbital, fenytoin, johannesurt (prikkperikum). Endret aktivering og metabolisering av isfosfamid: CYP3A4-hemmere som; ketokonazol, flukonazol, itrakonazol, sorafenib. Kumarinderivater (warfarin): Det er rapportert økt INR, og koagulasjonsparametere må kontrolleres nøye. Aprepitanter kan medføre økt ifosfamidnevrotoksisitet ved kvalmestillende profylakse. Docetaksel kan gi økt gastrointestinal toksisitet. Respons på vaksinasjon kan reduseres. Levende vaksiner kan føre til vaksineindusert infeksjon. Samtidig bruk av tamoksifen kan øke risiko for tromboemboliske komplikasjoner. Cisplatin-indusert hørselstap kan forverres. Redusert dannelse av den aktive metabolitten av irinotecan. Alkohol kan øke ifosfamidindusert kvalme og brekninger. Ifosfamid metaboliseres delvis av isoenzymet CYP2B6. Forsiktighet anbefales ved samtidig behandling med bupropion, da dette kan medføre forhøyet plasmanivå av bupropion og lavere nivå av aktiv metabolitt hydroksibupropion. Effekt og toksisitet av ifosfamid kan øke ved samtidig bruk av disulfiram. Risiko for benmargspåvirkning øker ved samtidig bruk med allopurinol eller hydroklortiazid. Hypoglykemisk effekt av sulfonylureapreparater kan øke ved samtidig behandling. Behandling kan gi økt muskelavslappende effekt av suksameton. Hudreaksjoner forårsaket av strålebehandling kan forverres av ifosfamid.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Svært begrensede data. Føtal vekstretardasjon og neonatal anemi er rapportert etter eksponering for kjemoterapiregimer som inkluderer ifosfamid under svangerskapet. Flere medfødte avvik er rapportert etter bruk under 1. trimester. Bruk under graviditet, spesielt 1. trimester frarådes. Nytte av behandling må vurderes opp mot mulig risiko for fosteret. Ved bruk under graviditet, eller hvis pasienten blir gravid under eller etter behandling, skal det informeres om mulig risiko for fosteret.
Amming: Kontraindisert. Går over i morsmelk. Risiko for påvirkning av barnet selv ved terapeutiske doser. Kan gi nøytropeni, trombocytopeni, lav konsentrasjon av hemoglobin og diaré hos barn. Kvinner skal ikke amme under behandling eller i 48 timer etter avsluttet behandling.
Fertilitet: Interferer med oogenesen og spermatogenesen, og kan forårsake sterilitet hos begge kjønn. Kan forårsake forbigående eller permanent amenoré hos kvinner og oligospermi eller azoospermi hos gutter før puberteten. Økt risiko for permanent kjemoterapiindusert amenoré hos eldre kvinner. Jenter som har beholdt eggstokkfunksjonen etter fullført behandling, har økt risiko for å utvikle tidlig overgangsalder. En viss grad av testikkelatrofi kan forekomme. Azoospermi kan være reversibelt hos noen pasienter, men reversibiliteten kan inntreffe flere år etter avsluttet behandling. Menn må før behandling informeres om muligheten for å lagre og holde pre-produsert sæd i forsvarlig stand. Gentoksisk og mutagent i mannlige og kvinnelige kjønnsceller. Kvinner skal derfor ikke bli gravide og menn skal ikke bli fedre under behandling. Menn skal ikke bli fedre før innen 6 måneder etter avsluttet behandling. Kvinner og menn i fertil alder skal bruke effektive prevensjonsmetoder under denne perioden.
Ifosfamid

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Myelosuppresjon, leukopeni (enhver), nøytropeni, trombocytopeni (enhver), anemi. Gastrointestinale: Kvalme, brekninger. Hud: Alopesi. Nevrologiske: Reversibel encefalopati, døsighet. Nyrer/urinveier: Hematuri (mikro- og makrohematuri), hemoragisk cystitt, nedsatt nyrefunksjon, strukturelle nyreskader. Øvrige: Feber. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Infeksiøse: Infeksjoner. Kjønnsorganer/bryst: Forstyrrelse av spermatogenesen. Lever/galle: Levertoksisitet. Nyre/urinveier: Tubulær dysfunksjon, nefropati. Stoffskifte/ernæring: Metabolsk acidose, nedsatt appetitt. Øvrige: Tretthet, svakhetsfølelse, malaise, flebitt, nøytropen feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Økt blødningstendens. Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, stomatitt. Hjerte/kar: Arytmi, ventrikkelarytmi, supraventrikulær arytmi, hjertesvikt, hypotensjon, kardiotoksisitet. Infeksiøse: Pneumoni, sepsis (septisk sjokk). Kjønnsorganer/bryst: Påvirkning av gonader med amenoré-/ovulasjonsforstyrrelser, i visse tilfeller irreversibelt. Redusert nivå av kvinnelige kjønnshormoner. Nevrologiske: Desorientering, forvirring, svimmelhet, somnolens, glemsomhet, rastløshet. Nyre/urinveier: Inkontinens, dysuri, forstyrret blæretømmingsfrekvens, irritasjon i urinblæren. Psykiske: Depressiv psykose, hallusinasjoner. Svulster/cyster: Sekundære tumorer, kreft i urinveiene, myelodysplastisk syndrom, akutt leukemi. Undersøkelser: Forhøyet bilirubin og/eller andre leverenzymer. Forhøyede verdier for leverenzymene ASAT, ALAT, γ-GT, ALP. ST-elevasjon. Økt serumkreatinin, redusert kreatininclearance. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Endokrine: SIADH («syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion») med hyponatremi og væskeretensjon. Gastrointestinale: Fekal inkontinens. Hud: Inflammasjon i hud og slimhinner, overfølsomhetsreaksjoner, papuløst utslett. Kjønnsorganer/bryst: Påvirkning av gonader med azoospermi/aspermi, i visse tilfeller irreversibelt, vedvarende oligospermi. Luftveier: Luftveisproblemer ledsaget av hoste, dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Nevrologiske: Irreversibel encefalopati, cerebellært syndrom. Nyre/urinveier: Glomerulær dysfunksjon, tubulær acidose, proteinuri, fosfaturi, aminoaciduri, nyresvikt (akutt og kronisk). Stoffskifte/ernæring: Dehydrering, elektrolyttforstyrrelser. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Lokale reaksjoner på injeksjons-/infusjonsstedet. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Disseminert intravaskulær koagulasjon, hemolytisk uremi, tromboembolisme. Gastrointestinale: Akutt pankreatitt. Hjerte/kar: Hjertestans i forbindelse med ifosfamidassosierte arytmier, hjerteinfarkt. Hud: Toksiske hudreaksjoner. Luftveier: Respirasjonssvikt, interstitiell pneumoni, lungefibrose, toksisk/allergisk lungeødem. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse, osteomalasi. Nevrologiske: Koma, krampeanfall, polynevropati, klonisk krampe. Nyre/urinveier: Fanconis syndrom. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi. Øye: Synsnedsettelse. Øvrige: Dødsfall, anafylaktisk sjokk, forsterket reaksjon på strålebehandling. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Hematotoksisitet, agranulocytose, febril benmargsaplasi, hemolytisk anemi, neonatal anemi, methemoglobinemi. Gastrointestinale: Cecitt, kolitt, enterokolitt, pankreatitt, ileus, gastrointestinal blødning, sårdannelse i slimhinnen, forstoppelse, abdominal smerte, økt spyttsekresjon. Hjerte/kar: Ventrikkelflimmer, ventrikkeltakykardi, ventrikulære ekstrasystoler, atrieflimmer, atrieflutter (supraventrikulære ekstrasystoler, premature atrielle sammentrekninger), bradykardi, hjertestans, kardiogent sjokk, venstre grenblokk, høyre grenblokk, perikardial effusjon, myokardial blødning, angina pectoris, venstre ventrikkelsvikt, kardiomyopati, kongestiv kardiomyopati, myokarditt, perikarditt, myokardial depresjon, palpitasjoner, redusert ejeksjonsfraksjon, unormalt EKG ST-segment, EKG T-bølge inversjon, unormalt EKG QRS-kompleks, lungeemboli, dyp venetrombose, kapillærlekkasjesyndrom, vaskulitt, hypertensjon, rødme, redusert blodtrykk. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnsons syndrom, palmar-plantar erytrodysestesi syndrom, strålefremkalt dermatitt, hudnekrose, ansiktshevelse, petekkier, utslett, makulært utslett, pruritus, erytem, hyperpigmentering, hyperhidrose, negleforstyrrelse. Immunsystemet: Angioødem, anafylaktisk reaksjon, immunsuppresjon, urticaria, overfølsomhetsreaksjon. Kjønnsorganer/bryst: Infertilitet, ovariesvikt, prematur menopause, reduserte blodverdier av østrogen, økte blodverdier av gonadotropin. Lever/galle: Leversvikt, hepatitt fulminant, venøs-okklusiv leversykdom, portal venetrombose, cytologisk hepatitt, kolestase. Luftveier: Akutt respiratorisk distress-syndrom, pulmonal hypertensjon, interstitiell lungesykdom (manifestert som lungefibrose), allergisk alveolitt, pneumonitt, lungeødem, pleural effusjon, bronkospasme, hypoksi. Medfødte og genetiske sykdommer: Veksthemming av foster. Muskel-skjelettsystemet: Rakitt, veksthemning, myalgi, artralgi, smerte i ekstremiteter, muskelrykninger. Nevrologiske: Nevrotoksisitet som toksisitet i sentralnervesystemet, perifer nevropati, dysartri, status epilepticus (kramper og ikke-kramper), ekstrapyramidale forstyrrelser, asteriksis, bevegelsesforstyrrelser, dysestesi, hypoestesi, parestesi, nevralgi, gangforstyrrelser, fekal inkontinens. Nyre/urinveier: Tubulær nefritt, nefrogen diabetes insipidus, polyuri, enurese, følelse av resturin. Psykiske: Panikkanfall, katatoni, mani, paranoia, vrangforestilling, delirium, bradyfreni, mutisme, endret mental status, ekkolali, logoré, perseverasjon, amnesi. Stoffskifte/ernæring: Hypokalsemi, hypofosfatemi, hyperglykemi, polydipsi. Svulster/cyster: Sekundære tumorer som akutt lymfatisk leukemi, lymfom (non-Hodkins lymfom), sarkom, renalcellesarkom, tyreoid cancer. Progresjon av underliggende maligniter, tumorlysesyndrom. Øre: Døvhet, hypakusi, vertigo, tinnitus. Øye: Konjunktivitt, øyeirritasjon. Øvrige: Multiorgansvikt, generell fysisk forverring, brystsmerter, ødem, slimhinnebetennelse, smerte, frysninger. For fullstendig informasjon om bivirkninger se SPC.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Alvorlige konsekvenser ved overdosering inkluderer manifestasjoner av doseavhengige toksisiteter som CNS-toksisitet, nefrotoksisitet, myelosuppresjon, fortrinnsvis leukocytopeni og stomatitt (oral mukositt).
Behandling: Bør overvåkes nøye for utvikling av toksisitet. Intet spesifikt antidot er kjent. Ifosfamid og dens metabolitter er dialyserbare. Hemodialyse bør overveies raskt ved alvorlig overdose, og særlig hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Overdosering skal håndteres med støttende behandling, som hensiktsmessig standardbehandling for samtidig infeksjon, myelosuppresjon eller annen toksisitet, om det skulle oppstå. Cystittprofylakse med mesna gis for å unngå utvikling av alvorlig hemoragisk cystitt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For alkyleringsmidler L01A

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Ikke kjent, men antas å gripe inn i cellesyklusens G2- og S-fase. Påvirker DNA ved kryssbinding. Ifosfamid er ikke helt kryssresistent med syklofosfamid.
Absorpsjon: Cmax av aktivt ifosfamid oppnås i løpet av 30 minutter.
Proteinbinding: Umetabolisert ifosfamid har en svært lav proteinbindingsgrad.
Halveringstid: T1/2 for ifosfamid og dens 4-hydroksymetabolitt angis til 4-7 timer og øker ved økende dosering. Dersom ifosfamid gis i oppdelte doser over flere dager reduseres t1/2 suksessivt pga. selvinduksjon i leveren.
Metabolisme: Inaktivt in vitro, men omdannes til aktive metabolitter i leveren. 4-hydroksymetabolitten er av de mest potente.
Utskillelse: Hovedsakelig via nyrene, både som uomdannet og som metabolitter.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Ferdig oppløsning må brukes innen 12 timer.

Andre opplysninger

Kan blandes i samme infusjon som mesna. Innhold av benzylalkohol kan redusere stabiliteten av ifosfamid.

Sist endret: 18.07.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

26.06.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Holoxan, PULVER TIL INFUSJONS- OG INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg1 stk. (hettegl.)
536745
-
-
246,30CSPC_ICON
1000 mg1 stk. (hettegl.)
534885
-
-
456,40CSPC_ICON
2000 mg1 stk. (hettegl.)
569378
-
-
903,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akutt lymfatisk leukemi (all): Akutt lymfatisk leukemi (ALL) er en form for blodkreft. Sykdommen er den vanligste kreftformen hos barn. Vanlige symptomer er plutselig tretthet og blekhet. Sykdommen behandles effektivt med cellegift, noen ganger i kombinasjon med benmargstransplantasjon. Over 80% av pasientene blir friske.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

amnesi (hukommelsestap, minnetap): Kan referere til både kortvarig hukommelsestap eller varig svekket hukommelse.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

antiemetika (antiemetikum): Legemiddel som demper kvalme.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

atrieflutter: Forstyrrelse i de elektriske impulsene i hjertet som gjør at hjertets forkamre trekker seg sammen mye raskere enn normalt. Sammentrekningene ved atrieflutter er langsommere enn ved atrieflimmer.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cancer (kreft): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp2b6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2B6-hemmere og CYP2B6-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes insipidus: Diabetes insipidus er en sykdom der en kjertel i hjernen (hypofysen) ikke fungerer normalt. Dette kan bl.a. skyldes en svulst eller en hodeskade. Sykdommen gir sykelig stor urinmengde. Urinvolumet kan bli over 10 ganger større enn vanlig.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dic (disseminert intravaskulær koagulasjon, forbrukskoagulopati): En sykdomstilstand der blodkomponenter som inngår i blodlevringen danner en mengde blodpropper. Det er mange årsaker til at dette skjer. I de fleste tilfellene oppstår det hudskader, og i fremskredne tilfeller oppstår omfattende blødninger.

diurese: Urinutskillelse.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

enterokolitt (tarmkatarr, tynn- og tykktarmsbetennelse): Betennelse både i tynn- og tykktarmen.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fekal inkontinens (fecesinkontinens): Tap av tarmkontroll som fører til ufrivillig lekkasje av avføring.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gonadotropin: Gonadotropiner er hormoner som påvirker kjønnskjertlenes funksjon. Kjønnskjertlene er eggstokkene hos kvinner og testiklene hos menn. Disse hormonene stimulerer blant annet sædproduksjon hos menn, og eggdannelsen hos kvinner.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hus (hemolytisk uremisk syndrom, hemolytisk uremisyndrom): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungecancer (lungekreft): Lungekreft er en ondartet svulst som oppstår i lungene. Sykdommen er svært alvorlig og utvikler seg vanligvis raskt. Røyking er årsaken til lungekreft for 90% av mennene og for 80% av kvinnene.

lungeemboli (pulmonal emboli): En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

lungefibrose (pulmonal fibrose): Arrdannelse i lungene.

lymfom (lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

menopause (klimakterie, overgangsalder): Menopause inntrer når eggstokkene produserer så lite østrogen og progestogen at menstruasjonen stopper opp. Dette skjer normalt i 44-50-årsalderen.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

petekkier (punkthudblødninger): Små punktformede hudblødninger.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

sedativ: Avslappende, beroligende.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

testikkelcancer (testikkelkreft): Testikkelkreft er en ondartet svulst inne i testiklene. Årsaken til sykdommen er ukjent. Testikkelkreft er den hyppigste kreftformen hos menn mellom 15 og 35 år.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tumorlysesyndrom (tls): Potensielt livstruende tilstand med hyperurikemi, hyperkalemi, hyperfosfatemi og sekundær utvikling av nyresvikt og hypokalsemi.

uremi (urinforgiftning): Økt mengde avfallstoffer i blodet som følge av sviktende nyrefunksjon. Tretthet, kvalme, dårlig appetitt, brekninger, vekttap og plagsom hudkløe er typiske symptomer.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

veksthemming (vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

venetrombose (veneblodpropp, venøs trombose): Blodpropp i en vene.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt spyttsekresjon (hypersalivasjon, sialoré, økt salivasjon): Hypersalivasjon (sialoré) er overflod av spytt og kan være et stort problem ved visse nevrologiske sykdommer.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).