Eviplera

Gilead

Antiviralt middel.

ATC-nr.: J05A R08

 
  Står ikke på WADAs dopingliste



Miljørisiko i Norge
 J05A G05
Rilpivirin
 
Miljørisko: Miljøpåvirkning av rilpivirin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av rilpivirin kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at rilpivirin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 11.06.2015) er utarbeidet av Janssen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 200 mg/25 mg/245 mg: Hver tablett inneh.: Emtricitabin 200 mg, rilpivirinhydroklorid tilsv. rilpivirin 25 mg, tenofovirdisoproksilfumarat tilsv. tenofovirdisoproksil 245 mg, laktosemonohydrat 277 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigokarmin (E 132), jernoksid (E 172), paraoransje (E 110), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av voksne infisert med humant immunsviktvirus type 1 (hiv-1) uten kjente mutasjoner assosiert med resistens overfor ikke‑nukleoside revers transkriptasehemmere (NNRTI), tenofovir eller emtricitabin, og med en viral belastning ≤100 000 hiv-1 RNA kopier/ml.

Dosering

Behandling bør initieres av lege med erfaring fra behandling av hiv-infeksjon.
Voksne: 1 tablett daglig. Der dosejustering eller seponering av behandling med et av virkestoffene er indisert, er separate preparater med emtricitabin, rilpivirinhydroklorid og tenofovirdisoproksilfumarat tilgjengelig. Dosejustering: Ved samtidig bruk av rifabutin anbefales det å ta én ekstra 25 mg tablett rilpivirin daglig, sammen med Eviplera.
Glemt dose eller ved oppkast: Dersom 1 dose er glemt og det er gått >12 timer, skal den glemte dosen ikke tas. Ved oppkast innen 4 timer etter inntak, skal en ny tablett tas.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering ikke nødvendig ved lett eller moderat nedsatt leverfunksjon, men skal brukes med forsiktighet ved moderat nedsatt leverfunksjon. Ikke anbefalt ved alvorlig nedsatt leverfunksjon pga. manglende studier. Se Forsiktighetsregler. Nedsatt nyrefunksjon: Skal kun brukes ved lett nedsatt nyrefunksjon (ClCR 50-80 ml/minutt) dersom potensiell fordel oppveier for potensiell risiko. Ikke anbefalt ved moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <50 ml/minutt) grunnet behov for justering av doseringsintervallet for enkeltkomponentene som ikke kan oppnås med kombinasjonstabletten. Se Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen doseringsanbefalinger kan gis. Eldre >65 år: Studier ikke gjort. Brukes med forsiktighet pga. fare for nedsatt nyrefunksjon.
Administrering: Skal tas med mat (en ernæringsdrikk alene erstatter ikke mat). Skal svelges hele med vann. Skal ikke tygges, knuses eller deles, da det kan påvirke absorpsjonen.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Samtidig bruk av karbamazepin, okskarbazepin, fenobarbital, fenytoin, rifampicin, rifapentin, protonpumpehemmere (omeprazol, esomeprazol, lansoprazol, pantoprazol, rabeprazol), systemisk deksametason (unntatt enkeltdose) eller johannesurt (prikkperikum).

Forsiktighetsregler

Behandlingen kurerer ikke hiv, det skal derfor fortsatt tas forholdsregler for å hindre smitteoverføring av hiv ved seksuell kontakt eller gjennom blod. Bruk hos pasienter med tidligere NNRTI‑svikt kan ikke anbefales. Bruk skal veiledes av genotypisk resistenstesting og/eller historiske resistensdata. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering. Akutt nyresvikt etter start av en høy dose eller flere NSAID har forekommet ved bruk av tenofovirdisoproksilfumarat hos pasienter med risikofaktorer for nyredysfunksjon. Ved samtidig bruk av et NSAID bør nyrefunksjonen overvåkes tilstrekkelig. Nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon, forhøyet kreatinin, hypofosfatemi og proksimal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom) er rapportert, og det anbefales at kreatininclearance (ClCR) beregnes før behandling igangsettes, og at nyrefunksjon (ClCR og serumfosfat) kontrolleres etter 2-4 ukers behandling, etter 3 måneders behandling, deretter hver 3.-6. måned hos pasienter uten risikofaktorer mht. nyrefunksjon. Ved risiko for nedsatt nyrefunksjon er det nødvendig å kontrollere nyrefunksjonen oftere. Hvis serumfosfatnivået er <1,5 mg/dl (0,48 mmol/liter) eller ClCR synker til <50 ml/minutt, bør det foretas en kontroll av nyrefunksjonen innen 1 uke, herunder målinger av glukose- og kaliumkonsentrasjon i blod og glukosekonsentrasjon i urin. Behandling må avbrytes ved bekreftet ClCR <50 ml/minutt eller serumfosfat <1,0 mg/dl (0,32 mmol/liter). Seponering bør også vurderes ved progressiv nedsettelse av nyrefunksjonen der ingen annen årsak kan identifiseres. Beineffekter: Alternativ behandling bør vurderes hos osteoporosepasienter med høy risiko for frakturer. Hvis skjelettabnormaliteter (som i sjeldne tilfeller har ført til frakturer) mistenkes, bør en egnet undersøkelse gjennomføres, da dette kan være forbundet med proksimal renal tubulopati. Pasienter som samtidig er infisert med hiv- og hepatitt B- eller C-virus og behandles med antiretrovirale legemidler: Disse har økt risiko for å oppleve alvorlige og potensielt dødelige, hepatiske bivirkninger. Gjeldende retningslinjer må følges for optimal behandling av hiv-infeksjon hos pasienter som samtidig er infisert med HBV. Seponering hos pasienter som er infisert med både hiv og HBV kan være assosiert med alvorlig akutt forverring av hepatitt, og krever tett klinisk oppfølging og laboratorieoppfølging i flere måneder. Hvis relevant, kan behandling av hepatitt B gjenopptas. Nedsatt leverfunksjon/leversykdommer: Se Dosering. Ved fremskredet leversykdom eller cirrhose anbefales ikke seponering, da forverring av hepatitt kan medføre hepatisk dekompensasjon. Tidligere leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, gir økt frekvens av leverfunksjonsforstyrrelser ved antiretroviral kombinasjonsterapi (CART) og krever overvåkning i samsvar med vanlig praksis. Dersom leversykdommen forverres, må seponering vurderes. Alvorlige hudreaksjoner: Alvorlige hudreaksjoner med systemiske symptomer, inkl. men ikke begrenset til utslett med feber, blemmer, konjunktivitt, angioødem, forhøyede leverfunksjonstester og/eller eosinofili, kan oppstå. Dette er reversibelt ved seponering. Alvorlige hud- og/eller slimhinnereaksjoner krever umiddelbar seponering og relevant behandling. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økt lipid- og glukosenivå i blodet kan forekomme ved antiretroviral behandling. Kan være forbundet med både sykdomskontroll og livsstil. For lipider er det i noen tilfeller vist at det er en effekt av behandlingen. For monitorering av lipid- og glukosenivå i blodet, se etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles hensiktsmessig. Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Nukleos(t)idanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Det er rapportert mitokondriell dysfunksjon hos hiv-negative spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for nukleosidanaloger. Disse behandles hovedsakelig med regimer som inneholder zidovudin. De viktigste bivirkningene var hematologiske forstyrrelser (anemi, nøytropeni) og metabolske forstyrrelser (hyperlaktatemi, hyperlipasemi), ofte forbigående. I sjeldne tilfeller har det vært senere forekommende nevrologiske forstyrrelser (hypertoni, kramper, unormal atferd), men det er ukjent om dette er forbigående eller permanent. Disse funnene skal vurderes for alle barn eksponert for nukleos(t)idanaloger in utero, som presenterer alvorlige kliniske funn med ukjent etiologi, spesielt nevrologiske funn. Disse funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling av gravide, for å forhindre vertikal hiv-overføring. Immunreaktiveringssyndrom: De første ukene eller månedene kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige tilstander, eller forverring av symptomer, f.eks. cytomegalovirusretinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og ev. behandles. Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom) kan også forekomme ved immun reaktivering. Tidspunkt for utbrudd er variabelt, og utbrudd kan oppstå flere måneder etter behandlingsstart. Osteonekrose: Da osteonekrose kan oppstå, særlig ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtids-CART, bør pasienten rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerter, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Inneholder fargestoffet paraoransje (E 110) som kan gi allergiske reaksjoner. Pasienten bør informeres om at tretthet, svimmelhet og søvnighet kan oppstå. Dette bør tas til etterretning når evne til å kjøre bil eller bruke maskiner vurderes.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A R08
Skal ikke brukes sammen med karbamazepin, okskarbazepin, fenobarbital, fenytoin, rifampicin, rifapentin, protonpumpehemmere (omeprazol, esomeprazol, lansoprazol, pantoprazol, rabeprazol), systemisk deksametason (unntatt enkeltdose) eller johannesurt. Skal ikke gis samtidig med emtricitabin, tenofovirdisoproksilfumarat, tenofoviralafenamid, andre cytidinanaloger som lamivudin, eller adefovirdipivoksil. Ved samtidig bruk av rifabutin anbefales det å ta én ekstra 25 mg tablett rilpivirin daglig, sammen med Eviplera. Skal ikke gis samtidig med rilpivirinhydroklorid med mindre det er nødvendig for dosejustering med rifabutin. Bør ikke brukes sammen didanosin eller andre NNRTI. Legemidler som reduserer nyrefunksjonen/konkurrerer om aktiv tubulær sekresjon, kan øke serumkonsentrasjonen av emtricitabin, tenofovir og/eller legemidlene som gis samtidig. Ved samtidig bruk av ledispavir/sofosbuvir bør nyrefunksjonen overvåkes nøye. Bør ikke brukes sammen med/nylig etter et nyretoksisk legemiddel, inkl. aminoglykosider, amfotericin B, foskarnet, ganciklovir, pentamidin, vankomycin, cidofovir og interleukin-2. Klaritromycin og erytromycin kan øke plasmakonsentrasjonen av rilpivirin (CYP3A-hemming), og alternativer som azitromycin, bør vurderes. H2-reseptorantagonister og antacida skal brukes med forsiktighet pga. fare for signifikant reduksjon i rilpivirins plasmakonsentrasjon (redusert absorpsjon, økning i gastrisk pH). Kun H2-reseptorantagonister som kan doseres én gang daglig skal brukes, og de skal inntas minst 12 timer før eller minst 4 timer etter Eviplera. Antacida skal inntas minst 2 timer før eller minst 4 timer etter Eviplera. Klinisk overvåkning er anbefalt ved vedlikeholdsbehandling med metadon, da dosejustering kan være nødvendig hos enkelte. Forsiktighet kreves ved samtidig bruk av legemidler med kjent risiko for «torsades de pointes» og legemidler som er substrater for P-glykoprotein (f.eks. dabigatraneteksilat). Grundig overvåkning anbefales ved innledning eller avslutning av samtidig behandling med metformin, pga. hemming av den aktive nyresekresjonen av metformin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk under graviditet. Det skal brukes effektiv prevensjon.
Amming: Emtricitabin og tenofovir går over i morsmelk. Ukjent om rilpivirin går over. Amming skal opphøre ved behandling. Det anbefales generelt at hiv-infiserte ikke ammer under noen omstendigheter, for å unngå hiv-overføring.
Fertilitet: Ukjent om fertilitet påvirkes. Dyrestudier indikerer ingen skadelige effekter.
Emtricitabin|Tenofovir|Rilpivirin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, kvalme, forhøyet pankreatisk amylase, oppkast. Hud: Utslett. Lever/galle: Økte aminotransferaser (ASAT/ALAT). Muskel-skjelettsystemet: Økt kreatinkinase. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Psykiske: Søvnløshet. Stoffskifte/ernæring: Forhøyet totalkolesterol (fastende), forhøyet LDL-kolesterol (fastende), hypofosfatemi1. Øvrige: Asteni. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, redusert antall hvite blodceller, redusert hemoglobinnivå, redusert blodplatetall. Gastrointestinale: Forhøyet amylase, forhøyet lipase, abdominalsmerter, dyspepsi, abdominalt ubehag, munntørrhet, abdominal distensjon, flatulens. Hud: Vesikulobulløse utslett, pustuløse utslett, makulopapulære utslett, pruritus, urticaria, misfarget hud (økt pigmentering). Immunsystemet: Allergisk reaksjon. Lever/galle: Økt bilirubin. Nevrologiske: Søvnløshet. Psykiske: Unormale drømmer, depresjon, søvnforstyrrelser, nedstemthet. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, hypertriglyseridemi, redusert appetitt. Øvrige: Smerter, tretthet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Pankreatitt. Hud: Angioødem, alvorlige hudreaksjoner med systemiske symptomer. Immunsystemet: Immunreaktiveringssyndrom. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse1, muskelsvakhet1. Nyre/urinveier: Økt kreatinin, proteinuri, proksimal renal tubulopati inkl. Fanconis syndrom. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi1. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Lever/galle: Leversteatose, hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Osteomalasi (manifestert som bensmerter og som i sjeldne tilfeller kan bidra til frakturer)1, myopati1. Nyre/urinveier: Nyresvikt (akutt og kronisk), akutt tubulær nekrose, nefritt (inkl. akutt interstitiell nefritt), nefrogen diabetes insipidus. Stoffskifte/ernæring: Laktatacidose. 1Bivirkninger som kan oppstå som en følge av proksimal renal tubulopati, og ikke anses å være kausalt knyttet til tenofovirdisoproksilfumarat ved fravær av denne tilstanden.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

En økt risiko for bivirkninger kan sees. Opptil 30% av emtricitabindosen og omtrent 10% av tenofovirdosen kan fjernes ved hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For tenofovirdisoproksil J05A F07, emtricitabin J05A F09 og proteasehemmere J05A E

Egenskaper

Klassifisering: Antiviralt middel for behandling av hiv-infeksjon.
Virkningsmekanisme: Emtricitabin er en nukleosidanalog av cytidin. Tenofovirdisoproksilfumarat konverteres in vivo til tenofovir, som er en nukleosidmonofosfat (nukleotid)-analog av adenosinmonofosfat. Rilpivirin er et NNRTI-diarylpyrimidin av hiv-1, hvis aktivitet medieres av ikke-kompetitiv inhibering av hiv-1 revers transkriptase (RT). Emtricitabin og tenofovir fosforyleres av cellulære enzymer og danner hhv. emtricitabintrifosfat og tenofovirdifosfat, som hemmer kompetitivt hiv-1 revers transkriptase, noe som fører til DNA-kjedeterminering. Både emtricitabintrifosfat og tenofovirdifosfat er svake hemmere av mammalsk DNA-polymerase og har aktivitet mot hiv-1 og hiv-2. Kombinasjonsstudier med emtricitabin og tenofovir har vist additive til synergistiske effekter. Rilpivirin har aktivitet mot hiv-1, men kun begrenset aktivitet mot hiv-2.
Absorpsjon: Cmax av emtricitabin, tenofovir og rilpivirin etter hhv. 2,5 timer, 2 timer og 4-5 timer. Absolutt biotilgjengelighet av emtricitabin er 93%. Administrering sammen med et lett (390 kcal) eller et standard (540 kcal) måltid gir økt eksponering av rilpivirin og tenofovir i forhold til ved faste. Cmax og AUC for rilpivirin øker med hhv. 34% og 9% (lett måltid) og 26% og 16% (standard måltid). Cmax og AUC for tenofovir øker med hhv. 12% og 28% (lett måltid) og 32% og 38% (standard måltid). Emtricitabineksponering påvirkes ikke av mat.
Proteinbinding: Emtricitabin <4%, uavhengig av konsentrasjon i området 0,02-200 µg/ml, tenofovir <0,7% og 7,2% til hhv. plasma- og serumproteiner i konsentrasjonsområdet 0,01-25 µg/ml, rilpivirin ca. 99,7%, primært til albumin.
Fordeling: Vd ca. 1,4 liter/kg for emtricitabin og 800 ml/kg for tenofovir etter i.v. administrering.
Halveringstid: Ca. 10 timer for emtricitabin, ca. 12-18 timer for tenofovir og ca. 45 timer for rilpivirin. Tilsynelatende clearance av emtricitabin og tenofovir ca. 307 ml/minutt.
Utskillelse: Emtricitabin ca. 86% via nyrene, 13% som metabolitter, ca. 14% via lever. Tenofovir ca. 70-80% uendret via nyrene, ved filtrering og aktiv tubulær transport, etter i.v. administrering. Rilpivirin ca. 6,1% via nyrene, <1% uendret, ca. 85% via lever, ca. 25% uendret.

Sist endret: 15.08.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

04/2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Eviplera, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
200 mg/25 mg/245 mg30 stk. (boks)
441619
-
Byttegruppe
8421,60CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem: Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvening. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Bbetyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

cirrhose: Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diabetes insipidus: Diabetes insipidus er en sykdom der en kjertel i hjernen (hypofysen) ikke fungerer normalt. Dette kan bl.a. skyldes en svulst eller en hodeskade. Sykdommen gir sykelig stor urinmengde. Urinvolumet kan bli over 10 ganger større enn vanlig.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspepsi: Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

feber: Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens (oppblåsthet): Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

frakturer: Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatitt b: Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hyperglykemi: Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

konjunktivitt (øyekatarr): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreatininclearance (clcr): Angir hvor mange milliliter plasma som renses for kreatinin per minutt. Benyttes som mål på nyrenes funksjon.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytropeni: Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende ufelling av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

søvnløshet (insomni): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.