Vitamintilskudd til voksne og barn >11 år,
som mottar parenteral ernæring.
Dosering
Voksne, ungdom og barn >11 år: 1 hetteglass daglig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyre-/leverfunksjon: Individualisert vitamintilskudd må vurderes
for å opprettholde tilstrekkelige vitaminnivå, og for å forebygge
vitamintoksisitet. Eldre: Det er ikke nødvendig å justere dosering kun
basert på alder. Legen bør imidlertid være oppmerksom på den økte
risikoen for tilstander som kan påvirke dosering hos denne pasientgruppen,
f.eks. flere sykdommer, polyfarmasi, underernæring, nedsatt stoffskifte,
og særlig lever-, nyre- og hjertesykdom, som kan medføre behov for
redusert dose eller doseringsfrekvens.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegg for rekonstituering. Må
ikke blandes med andre legemidler med mindre forlikelighet og stabilitet
er påvist. Kontakt Baxter for mer informasjon. Kontroller forlikelighet
med oppløsninger som gis samtidig i samme infusjonssett. Kan tilsettes
ernæringsblandinger med karbohydrater, fett, aminosyrer og elektrolytter
hvis kompatibilitet og stabilitet er bekreftet. Aseptiske teknikker
må følges ved blanding og tilberedning. Ikke bruk hvis emballasjen
er skadet. Bland forsiktig for å oppløse det lyofiliserte pulveret.
Før overføring fra hetteglasset, må pulveret være helt oppløst. Ikke
bruk preparatet hvis oppløsningen er uklar. Bland den endelige oppløsningen
grundig når preparatet anvendes som tilsetning i parenteral ernæring.
Etter tilsetning av preparatet til en parenteral ernæringoppløsning,
kontroller for unormal fargeendring og/eller forekomst av utfellinger,
uløselige komplekser eller krystaller. Ubrukt, rekonstituert oppløsning
må kastes, og skal ikke lagres for påfølgende blandinger, og destrueres
iht. lokale krav. Se gjeldende uforlikelighetsreferanser og retningslinjer
som nødvendig.
Administrering: Rekonstituert oppløsning gis som sakte i.v.
injeksjon (minimum 10 minutter) eller som infusjon i oppløsning med
glukose 50 mg/ml eller natriumklorid 9 mg/ml. Administrering kan fortsettes
i hele perioden hvor det gis parenteral ernæring.
Kontraindikasjoner
Overfølsomhet for innholdsstoffene, spesielt
vitamin B1, soyaprotein/-produkter (lecitin i micellen
er utvunnet fra soya) eller peanøttprotein/-produkter. Skal ikke brukes
til for tidlig fødte, spedbarn eller barn <11 år. Hypervitaminose
fra noen av vitaminene i preparatet. Alvorlig hyperkalsemi, hyperkalsiuri,
enhver behandling, sykdom og/eller lidelse som fører til alvorlig
hyperkalsemi og/eller hyperkalsiuri (f.eks. neoplasmer, benmetastase,
primær hyperparatyreoidisme, granulomatose. Kombinasjon med vitamin
A eller retinoider.
Forsiktighetsregler
Overfølsomhetsreaksjoner: Milde
til alvorlige systemiske overfølsomhetsreaksjoner er rapportert (inkl.
overfølsomhet for vitamin B1, B6, B12, folsyre og soyalecitin). Kryssallergi mellom soyabønne og peanøttprotein
er sett. Infusjonen/injeksjonen må stanses umiddelbart ved tegn/symptomer
på overfølsomhetsreaksjon. Vitamintoksisitet: For
å unngå overdose og toksiske effekter spesielt med vitamin A, D og
E, bør pasientens kliniske tilstand og vitaminkonsentrasjon overvåkes.
Spesielt hos pasienter som får ekstra vitamin eller ved langvarig
tilskudd fra andre kilder. Hypervitaminose A: Økt
risiko for hypervitaminose A og vitamin A-toksisitet (f.eks. hud-
og benabnormaliteter, dobbeltsyn, skrumplever) hos pasienter med protein
feilernæring, nedsatt nyrefunksjon (selv i fravær av vitamin A-tilskudd),
nedsatt leverfunksjon, liten kroppsstørrelse (f.eks. pediatriske pasienter)
og ved kronisk behandling. Akutt leversykdom med mettede vitamin A-lagre
i lever kan føre til manifestasjon av vitamin A-toksisitet. Hypervitaminose D: For mye vitamin D kan gi hyperkalsemi
og hyperkalsiuri. Økt risiko for vitamin D-toksisitet ved sykdom og/eller
lidelse som gir hyperkalsemi og/eller hyperkalsiuri, eller ved kronisk
vitaminbehandling. Hypervitaminose E: For mye vitamin
E kan gi langsom sårtilheling pga. blodplatedysfunksjon og blodkoagulasjonsabnormaliteter.
Økt risiko for vitamin E-toksisitet ved nedsatt leverfunksjon, blødningsforstyrrelse,
bruk av orale antikoagulantia, eller ved kronisk vitaminbehandling. Levereffekter: Overvåkning av leverfunksjonsparametre anbefales
spesielt ved gulsott eller andre tegn på kolestase. Økning i leverenzymer
er rapportert, inkl. isolert økning av ALAT ved inflammatorisk tarmsykdom.
Økning i gallesyrenivåer (totalt og individuelle gallesyrer, inkl.
glykokolsyre) er rapportert. Pga. tilstedeværelsen av glykokolsyre,
krever gjentatt og langvarig administrering ved gulsott eller signifikant
laboratoriekolestase, nøye overvåkning av leverfunksjonen. Forstyrrelser
i lever og galleveier, inkl. kolestase, leversteatose, fibrose og
cirrhose, som muligens kan føre til leversvikt, samt kolecystitt og
gallesten, er kjent for å utvikles hos enkelte pasienter som får parenteral
ernæring (inkl. vitaminsupplert parenteral ernæring). Ved unormale
laboratorieparametre eller andre tegn på forstyrrelser i lever og
galleveier bør lege med kunnskap om leversykdommer konsulteres, for
å identifisere mulige utløsende og medvirkende faktorer, samt mulige
terapeutiske og forebyggende intervensjoner. Nedsatt leverfunksjon: Ved nedsatt leverfunksjon kan det være behov for individuelt tilpasset
vitamintilskudd. Spesiell oppmerksomhet bør rettes mot forebygging
av vitamin A-toksisitet, fordi samtidig leversykdom er assosiert med
økt mottakelighet for vitamin A-toksisitet, særlig i kombinasjon med
kronisk høyt alkoholforbruk. Nedsatt nyrefunksjon: Behov for individuelt vitamintilskudd er avhengig av graden av nedsatt
nyrefunksjon og tilstedeværelsen av samtidige medisinske tilstander.
Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon, skal det legges særlig vekt på
å opprettholde tilstrekkelig vitamin D-status og forebygge vitamin
A-toksisitet. Generell monitorering: Den totale vitaminmengden
fra alle kilder slik som næringskilder, andre vitamintilskudd, eller
legemidler som inneholder vitaminer som inaktive ingredienser bør
vurderes. Pasientens kliniske tilstand og vitaminnivåer bør overvåkes
for å sikre adekvate nivåer. Det bør tas hensyn til at vitamin A,
B2 og B6 er følsomme for ultrafiolett lys (f.eks.
direkte eller indirekte sollys). I tillegg, kan tap av vitamin A,
B1, C og E øke med høyere nivåer av oksygen i oppløsningen.
Disse faktorene bør vurderes dersom tilstrekkelige vitaminnivåer ikke
er oppnådd. Når parenterale multivitaminer er eneste kilde til vitaminer
over en lengre periode, bør det overvåkes for tilstrekkelig tilskudd,
f.eks. vitamin A hos pasienter med trykksår, sår, brannsår, korttarmsyndrom
eller cystisk fibrose, vitamin B1 hos dialysepasienter,
vitamin B2 hos kreftpasienter, vitamin B6 ved
nedsatt nyrefunksjon. Behovet for individuelle vitaminer kan øke pga.
interaksjoner med andre legemidler. Mangeltilstander av ett eller
flere vitaminer korrigeres ved spesifikk supplering. Ved vitamin
B12-mangel: Evaluering av vitamin B12-status anbefales før oppstart ved risiko for vitamin B12-mangel og/eller når det er planlagt å gi tilskudd over flere uker.
Etter flere dagers administrering, kan individuelle mengder av både
cyanokobalamin (vitamin B12) og folsyre i preparatet være
tilstrekkelig til å resultere i økt antall røde blodlegemer, antall
retikulocytter og hemoglobinverdier hos noen pasienter med vitamin
B12-mangel-forbundet megaloblastisk anemi. Dette kan maskere
eksisterende vitamin B12-mangel som krever høyere doser
av vitamin B12 enn det som er i preparatet. Ved tolkning
av vitamin B12-nivåer, bør hensyn tas til at nylig inntak
av vitamin B12 kan resultere i normale nivåer, til tross
for en vevsmangel. Interferens med laboratorietester: Biotin kan interferere med laboratorietester basert på biotin/streptavidin-binding.
Dette kan gi feilaktig redusert/forhøyet prøvesvar avhengig av type
analyse. Risikoen er høyere hos barn og ved nedsatt nyrefunksjon,
og øker ved høyere doser. Ved tolkning av resultater må mulig interferens
med biotin inkluderes i vurderingen, særlig ved manglende sammenheng
med det kliniske bildet. Alternative tester som ikke påvirkes av interferens
med biotin bør brukes ved mistanke om interferens. Geriatrisk
bruk: Generelt bør dosejusteringer vurderes (redusere dosen
og/eller øke doseintervallene) og reflektere den høyere forekomsten
av nedsatt lever-, nyre- eller hjertefunksjon, og samtidig sykdom
eller medikamentell behandling. Dette preparatet inneholder 24 mg
natrium (1 mmol) pr. hetteglass. Tas i betraktning ved kontrollert
natriumdiett. Vitamin K må administreres separat, dersom dette er
nødvendig. Kompatibiliteten må testes før blanding med andre infusjonsoppløsninger,
spesielt når preparatet tilsettes to-komponent parenterale ernæringsblandinger
som kombinerer glukose, elektrolytter og aminosyrer, og tre-komponent
parenterale ernæringsblandinger som kombinerer glukose, elektrolytter,
aminosyrer og fett.
Interaksjoner
Forholdsregler bør tas
A11C A - Vitamin A, usammensatte
A11C A01 - Retinol (Vit A)
A11C A02 - Betakaroten
A11C B - Vitamin A og D i kombinasjon
B05X C - Vitaminer
V04C B01 - Vitamin-A-konsentrat
Etanol (96 %)
V03A B16 - Etanol
Situasjonskriterium
Gjelder inntak av store mengder alkohol over tid.
Klinisk konsekvens
Økt konsentrasjon av vitamin A ved enkeltinntak av etanol. Nedsatt konsentrasjon av vitamin A og økt risiko for leverskade ved stort kronisk inntak av alkohol.
Interaksjonsmekanisme
Enkeltinntak av alkohol hemmer av den oksidative metabolismen av vitamin A. Stort kronisk inntak av alkohol induserer metabolismen av vitamin A, inklusive dannelsen av potensielt levertoksiske vitamin A-metabolitter. Dårlig ernæring kna også spille en rolle ved stort kronisk inntak av alkohol.
Justering av doseringstidspunkt
Når substitusjon med vitamin A er indisert hos pasienter med kronisk alkoholisme, bør alkoholinntaket bedrenses så langt råd er og pasienten følges opp med leveenzymmålinger.
Interaksjoner mellom spesifikke vitaminer i
preparatet og andre midler må håndteres som nødvendig. Antiepileptika: Folsyre kan øke metabolismen av noen antiepileptika, slik som fenobarbital,
fenytoin, fosfenytoin og primidon (kan øke anfallsrisiko). Plasmakonsentrasjonene
av antiepileptika bør overvåkes ved samtidig bruk av folsyre og etter
seponering av dette. Deferoksamin: Økt risiko for
jern-indusert hjertesvikt pga. økt jernmobilisering av suprafysiologisk
vitamin C-tilskudd. For spesielle forholdsregler, se preparatomtalen
for deferoksamin. Ethionamid: Kan gi pyridoksinmangel. Fluoropyrimidiner (5-fluorouracil, kapecitabin, tegafur): Økt cytotoksisitet når kombinert med folsyre. Folatantagonister,
f.eks. metotreksat, sulfasalazin, pyrimetamin, triamteren, trimetoprim,
og høye doser av te-katekiner: Blokkerer konvertering av
folat til dets aktive metabolitter, og reduserer effekten av kosttilskudd. Folatantimetabolitter (metotreksat, raltitreksat): Folsyretilskudd
kan redusere antimetabolitteffektene. Pyridoksinantagonister,
inkl. cykloserin, hydralazin, isoniazid, penicillamin, fenelzin: Kan gi pyridoksinmangel. Retinoider, inkl. beksaroten: Øker risikoen for toksisitet ved samtidig bruk av vitamin A. Tipranavir mikstur: Inneholder 116 IE/ml vitamin E, som
er i overkant av daglig anbefalt inntak. Vitamin K-antagonister
(f.eks. warfarin): Forsterket antikoagulerende effekt av
vitamin E. Interaksjoner med ytterligere vitamintilskudd: Noen legemidler kan reagere med visse vitaminer ved vesentlig høyere
doser enn de som gis med dette preparatet. Dette bør tas i betraktning
ved vitaminer fra flere kilder, og pasienten bør overvåkes for slike
interaksjoner og håndteres deretter, når det er aktuelt. Andre
former for interaksjoner: Tilstedeværelsen av askorbinsyre
i blod og urin kan gi falske høye eller lave blodsukkermålinger i
enkelte testsystemer for urin og blodsukker, avhengig av hvilke reagenser
som brukes, inkl. teststrimler og håndholdte blodsukkermålere.
Graviditet, amming og fertilitet
Cyanokobalamin (= vitamin B12)
Ingen kjent risiko
Kolekalsiferol
Se vitamin D (Link)
Retinoider
Systemisk bruk: Isotretinoin og acitretin induserer med høy frekvens en rekke ulike misdannelser, bl.a. i sentralnervesystemet, ansikt og hjerte. Dokumentasjonen er mest omfattende for effekten av isotretinoin. Pga. lang halveringstid må retinoider seponeres i lang tid før en ev. graviditet. Det er liten erfaring med systemisk tilførsel av tretinoin til gravide, men en må regne med risiko for fosterskade. Også A-vitamin selv (retinol) kan i svært høye doser virke teratogent
Lokal bruk: Systemisk absorpsjon av tretinoin er begrenset. Lokal bruk ser ikke ut til å representere risiko for misdannelser. Data mangler foreløpig for adapalen
Se også de enkelte virkestoffene: acitretin(Link),isotretinoin (Link), tretinoin (Link)
Overgang til morsmelk angis som minimal (< 2 %), liten (2-5 %), moderat (5-10 %) eller høy (10-50 %) basert
på fraksjon av morens dose/kg kroppsvekt som barnet tilføres. (Barnets relative dose.)
Over 3-4 ukers bruk ansees som langtidsbehandling.
Overgang til morsmelk angis som minimal (< 2 %), liten (2-5 %), moderat (5-10 %) eller høy (10-50 %) basert
på fraksjon av morens dose/kg kroppsvekt som barnet tilføres. (Barnets relative dose.)
Over 3-4 ukers bruk ansees som langtidsbehandling.
Overgang til morsmelk angis som minimal (< 2 %), liten (2-5 %), moderat (5-10 %) eller høy (10-50 %) basert
på fraksjon av morens dose/kg kroppsvekt som barnet tilføres. (Barnets relative dose.)
Over 3-4 ukers bruk ansees som langtidsbehandling.
Overgang til morsmelk angis som minimal (< 2 %), liten (2-5 %), moderat (5-10 %) eller høy (10-50 %) basert
på fraksjon av morens dose/kg kroppsvekt som barnet tilføres. (Barnets relative dose.)
Over 3-4 ukers bruk ansees som langtidsbehandling.
Peroral bruk: Bruk av retinoider frarådes hos ammende pga. virkestoffenes toksisitet
Lokal bruk: Selv om systemisk absorpsjon av tretinoin og adapalen er liten, anbefales tilbakeholdenhet under ammeperioden pga. virkestoffenes toksisitet
Overgang til morsmelk angis som minimal (< 2 %), liten (2-5 %), moderat (5-10 %) eller høy (10-50 %) basert
på fraksjon av morens dose/kg kroppsvekt som barnet tilføres. (Barnets relative dose.)
Over 3-4 ukers bruk ansees som langtidsbehandling.
Overgang til morsmelk angis som minimal (< 2 %), liten (2-5 %), moderat (5-10 %) eller høy (10-50 %) basert
på fraksjon av morens dose/kg kroppsvekt som barnet tilføres. (Barnets relative dose.)
Over 3-4 ukers bruk ansees som langtidsbehandling.
I doser på 100 ganger daglig anbefalt dose kan pyridoksin virke laktasjonshemmende. Se vitaminer (Link)
Overgang til morsmelk angis som minimal (< 2 %), liten (2-5 %), moderat (5-10 %) eller høy (10-50 %) basert
på fraksjon av morens dose/kg kroppsvekt som barnet tilføres. (Barnets relative dose.)
Over 3-4 ukers bruk ansees som langtidsbehandling.
Barnet får mange viktige vitaminer gjennom morsmelken. Kolostrum inneholder spesielt høyt nivå av vitaminene E og A. For noen vitaminer vil økt tilførsel av vitaminer føre til økt innhold i morsmelken (B6, B12, D, E, K), mens for andre (A, B1, biotin, folat, C) vil økt tilførsel bare gi økt vitamininnhold i morsmelken når vitaminnivået hos mor er for lavt. Vitaminmangel hos brysternærte barn er blitt observert for vitamin D, K og B12.
Graviditet: Sikkerheten er ikke klarlagt. Kan gis under
graviditet. Hensyn må tas til indikasjon og dosering for å unngå overdosering
av vitaminer.
Amming: Anbefales ikke pga. risiko for overdosering
av vitamin A hos spedbarnet.
Fertilitet: Utilstrekkelig data.
Bivirkninger
Frekvensintervaller angis som følger: Svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10),
mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000),
svært sjeldne (<1/10 000), ukjent frekvens (kan ikke anslås ut i fra tilgjengelige data).
Organklasse
Bivirkning
Immunsystemet
Ukjent frekvens
Overfølsomhetsreaksjoner som ubehag
i brystet, utslett, urticaria, erytem, anafylaktisk sjokk
Overfølsomhetsreaksjoner for innholdsstoffene skyldes
hovedsakelig allergiske reaksjoner mot vitamin B1. Intensiteten
kan variere fra svært milde til alvorlige reaksjoner.
Frekvens
Bivirkning
Ukjent frekvens
Immunsystemet
Overfølsomhetsreaksjoner som ubehag
i brystet, utslett, urticaria, erytem, anafylaktisk sjokk
Overfølsomhetsreaksjoner for innholdsstoffene skyldes
hovedsakelig allergiske reaksjoner mot vitamin B1. Intensiteten
kan variere fra svært milde til alvorlige reaksjoner.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Økt risiko ved gjentatt
dosering, leversykdom eller feilernæring. Spedbarn: Enkeltinntak på
<25 000 IE forventes ingen symptomer. Barn: Inntak >300 000 IE
til sykehus. Enkeltinntak på 100 000-300 000 IE kan oftest sees an
hjemme. Voksne: Enkeltinntak >1 mill. IE til sykehus. Inntak på 4
mill. IE ga alvorlig forgiftning. 1 IE = 0,3 μg. Lang eliminasjonstid.
Klinikk: Økt intrakranielt trykk som kan gi hodepine,
kvalme, synsforstyrrelser, papillødem, irritabilitet, fontanelleutposing
(spedbarn) og CNS-påvirkning. Andre symptomer er elektrolyttforstyrrelser,
hudreaksjoner, ev. leddsmerter og leverpåvirkning.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Seponering
er viktig, også ved mindre inntak (unngå A-vitamintilskudd i 2-6 uker).
Symptomatisk behandling.
Akutt eller kronisk overdose av vitaminer (spesielt
A, B6, D og E) kan føre til symptomatisk hypervitaminose.
Risiko for overdose er spesielt høy når vitaminer fås fra flere kilder
og samlet tilskudd ikke samsvarer med pasientens individuelle behov,
samt ved økt mottakelighet for hypervitaminose.
Symptomer: Hovedsakelig de samme som ved for store doser
av vitamin A. Symptomer på akutt overdosering av vitamin A (doser
>150 000 IE): Gastrointestinale forstyrrelser, hodepine, økt intrakranielt
trykk, papillært ødem, psykiske forstyrrelser, irritabilitet, kramper,
forsinket generalisert hudavskalling. Symptomer på kronisk forgiftning
(langvarig tilskudd av vitamin A, som overstiger fysiologiske behov
hos individer som ikke har mangeltilstand): Forhøyet intrakranielt
trykk, kortikal hyperostose i lange knokler og for tidlig epifysefusjon.
Diagnosen baseres vanligvis på forekomst av ømme eller smertefulle
subkutane hevelser i lemmenes ekstremiteter. Røntgenbilder viser fortykkelser
av periost ved diafysene i ulna, fibula, kraveben og ribben. Kliniske
tegn på nevrotoksiske effekter: Pyridoksin (vitamin B6)
hypervitaminose og toksisitet (perifer nevropati, ufrivillige bevegelser)
er rapportert ved høye doser over en lengre periode, og ved kronisk
hemodialyse, der i.v. multivitaminer som inneholder 4 mg pyridoksin
administreres 3 ganger i uken.
Behandling: Avbryt administreringen og start klinisk indisert
tiltak, som redusert kalsiuminntak, økt diurese og rehydrering.
Egenskaper
Klassifisering: Steril, frysetørket blanding av vitamin A,
D, E, B1 (tiamin), B2 (riboflavin), B3 (nikotinamid), B5 (pantotensyre), B6 (pyridoksin),
B12, C, folsyre og biotin.
A11H A05
Biotin
Miljørisiko: Bruk av vitaminer gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 28.04.2020) er utarbeidet av Baxter.
Holdbarhet etter rekonstituering: 24 timer
ved 25°C. Bør brukes umiddelbart etter rekonstituering. Ferdig oppløsning
bør normalt ikke oppbevares lenger enn 24 timer ved 2-8°C, med mindre
rekonstitueringen er foretatt under kontrollerte og validerte aseptiske
forhold.
Pakninger, priser, refusjon og SPC
Cernevit, PULVER TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:
1Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.
2Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.
3Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.
4Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.
Sist endret: 06.08.2019 (priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:
14.12.2020
ALAT (Alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av
ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse.
Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes
for å stille diagnoser.
Allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe,
rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den
er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr.
En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.
Anemi (Blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment,
hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.
Antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved
konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene
hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder
seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist
som bindes til samme reseptor.
Antiepileptika (Antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.
Antikoagulantia (Antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik
at risiko for blodpropp reduseres.
ASAT (Aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller.
Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.
Cystisk fibrose: Arvelig forstyrrelse i stoffskiftet som hovedsakelig rammer
luftveiene og bukspyttkjertelen. Sykdommen medfører kraftig produksjon
av seigt slim i lungene. Dette hemmer luftstrømmen og det blir vanskelig
å puste. Slimet øker også infeksjonsrisikoen. Den økte slimmengden
fører til celledød i lungene og i bukspyttkjertelen. Symptomer er
hoste og pustebesvær, og ved infeksjon forekommer feber.
Erytem (Rødhet i huden, Hudrødme): Diffus rødhet i huden.
Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.
Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som
legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig
i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.
Glukose (Dekstrose, Dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse
på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker
for ulike preparater til parenteral bruk.
Gulsott (Ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne,
noe som gir en gulaktig farge.
Hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra
kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.
Hyperkalsemi (Kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker,
blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.
Hyperparatyreoidisme (Hyperparatyreose): En tilstand der biskjoldkjertlene produserer for mye paratyreoideahormon.
Disse hormonene regulerer kalsiumnivået i blodet, og en høy hormonproduksjon
fører til høyere kalsiumnivå. Dette kan gi opphav til tretthet, forstoppelse
og nervøsitet. Hyperparatyreoidisme kan noen ganger skyldes en svulst
i biskjoldkjertlene.
I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat
som skal gis intravenøst.
Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive
grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.
Inflammatorisk tarmsykdom (IBD): Begrepet brukes for en rekke kroniske inflammatoriske
sykdommer i tarmkanalen av ukjent årsak. De vanligste typene er ulcerøs
kolitt og Crohns sykdom.
Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss
handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må
de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket
betyr at bruken skal unngås helt.
Metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til
omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer.
Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre
metaboliseres til aktive metabolitter.
Metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel)
omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme).
Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre
metaboliseres til aktive metabolitter.
Parenteral (Parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering
av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta
et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten
er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs
administrering).
Skrumplever (Levercirrhose, Hepatisk cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev
i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen
celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose,
hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen
ødelegges.
Urticaria (Elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees
som røde vabler.
Ødem (Væskeoppsamling, Væskeopphopning, Væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig
beskrives dette som ‘vann i kroppen’.
Økt diurese (Polyuri, Økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye
urin.
γ-GT (Gammaglutamyltransferase, GGT): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer
inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring
av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).