Carbamazepine Essential Pharma

Essential Pharma

Antiepileptikum.

ATC-nr.: N03A F01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N03A F01
Karbamazepin
 
PNEC: 2,5 μg/liter
Salgsvekt: 2 004,0267 kg
Miljørisiko: Bruk av karbamazepin gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Karbamazepin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Karbamazepin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 28.04.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

STIKKPILLER 125 mg og 250 mg: Hver stikkpille inneh.: Karbamazepin 125 mg, resp. 250 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Epilepsi. Komplekse partielle og enkle partielle anfall. Primærgeneraliserte anfall, sekundærgeneraliserte anfall med utvikling til tonisk kloniske anfallstyper. Blandede epilepsiformer.

Dosering

Stikkpiller brukes som erstatning for perorale formuleringer i perioder pasienten ikke er i stand til å innta karbamazepin peroralt (f.eks. ved bevisstløs tilstand). Behandlingstiden bør ikke overstige 7 døgn pga. manglende erfaring. Behandling med stikkpiller krever vanligvis 25% høyere dose sammenlignet med perorale formuleringer. Maks. døgndose bør ikke overstige 250 mg 4 × daglig med 6 timers mellomrom.
Seponering: Norsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering

Interaksjonsanalyse av legemiddellisten anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering kan gi økt/redusert virkning av gjenværende legemidler.

Brå seponering kan utløse anfall. Dersom det likevel er nødvendig med brå seponering bør overgang til annet antiepileptikum skje i kombinasjon med et egnet legemiddel, f.eks. diazepam (i.v. eller rektalt).
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Det bør foretas initial og regelmessig kontroll av leverfunksjonen, spesielt hos eldre og pasienter med leversykdom i anamnesen. Preparatet skal seponeres ved forverring av leversvikt eller aktiv leversykdom. Nedsatt nyrefunksjon: Det anbefales urinanalyse og måling av serumurea før oppstart og ved regelmessig kontroll. Hyponatremi kan oppstå og pasienter utsatt for hyponatremi, spesielt dersom disse er eldre, bør følges spesielt med kontroll av natriumbalansen. Hypotyreose: Pasienter med hypotyreose trenger økt dose av skjoldkjertelhormoner og monitorering av thyreoideafunksjonen anbefales.. Pasienter med han-kinesisk eller thailandsk opphav: Screenes for HLA-B*1502 før behandlingsstart, da allelet er en sterk indikator på risikoen for utvikling av alvorlig karbamazepinindusert Stevens-Johnsons syndrom. Se Forsiktighetsregler og SPC.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for hjelpestoffer, karbamazepin eller andre strukturelt nært beslektede forbindelser (f.eks. trisykliske antidepressiver). AV-blokk. Benmargsdepresjon. Tidligere hepatisk porfyri (f.eks. akutt intermitterende porfyri, porfyria variegata, porfyria cutanea tarda). Samtidig behandling med MAO-hemmere.

Forsiktighetsregler

Pasienter som behandles med karbamazepin bør få medisinsk oppfølging. Bør kun gis dersom klinisk effekt oppveier mulig risiko og kun under nøye oppfølging ved tidligere hjerte-, lever- eller nyreskade, og ved hematologiske bivirkninger som følge av annen medikasjon eller ved periodevis karbamazepinbehandling. Behandling med MAO-hemmer bør være avsluttet minst 2 uker før behandling med karbamazepin kan starte. Hematologiske effekter: Aplastisk anemi og agranulocytose er rapportert. Full blodstatus bør tas før behandlingen starter og deretter regelmessig under behandlingen. Forbigående eller vedvarende senkning av plater og antall hvite blodlegemer kan forekomme. Vanligvis er dette forbigående og det er lite trolig at dette signaliserer starten av aplastisk anemi eller agranulocytose. Dersom antallet hvite blodceller eller blodplater er lavt eller faller betraktelig i løpet av behandlingen, må pasienten følges med hyppige kontroller. Behandlingen bør avbrytes ved tegn til signifikant benmargsdepresjon. Pasienten bør gjøres oppmerksom på tidlige tegn eller symptomer på hematologiske, dermatologiske eller hepatiske reaksjoner, og må oppfordres til å kontakte lege umiddelbart ved feber, sår hals, utslett, munnsår eller hudblødninger. Alvorlige dermatologiske reaksjoner: Alvorlige hudreaksjoner, inkl. toksisk epidermal nekrolyse (TEN) og Stevens-Johnsons syndrom (SJS) er rapportert. Bør seponeres ved symptomer eller tegn på TEN eller SJS. Pasienten bør informeres om tegn og symptomer, og overvåkes nøye. SJS og TEN utvikles hovedsakelig i de første behandlingsmånedene, og behandlingen seponeres permanent hvis tilfelle. Det er økende belegg for at forskjellige humane leukocyttantigen (HLA)-alleler har betydning ved predisponering for immunmedierte bivirkninger. HLA-A*3101-allelet er forbundet med økt risiko for karbamazepininduserte hudreaksjoner (inkl. SJS, TEN, DRESS, AGEP og makulopapulært utslett) hos personer med europeisk og japansk avstamming. Forekomsten av HLA-A*3101-allelet varierer i stor grad mellom etniske populasjoner. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å anbefale screening for HLA-A*3101 før behandling med karbamazepin igangsettes. Er pasienten kjent HLA-A*3101-positiv, kan bruk av karbamazepin vurderes dersom fordelene oppveier risikoen. Ved karbamazepinbehandling er HLA-B*1502-allelet sterkt assosiert med risiko for utvikling av alvorlige hudreaksjoner som SJS/TEN hos individer av han-kinesisk og thailandsk opprinnelse. Disse skal om mulig screenes for HLA-B*1502 før behandlingsoppstart. Ved positiv test bør behandling unngås med mindre ikke annet alternativ foreligger. Negativ test for HLA-B*1502 gir lav risiko for SJS, men kan forekomme. Screening er generelt ikke anbefalt hos de som allerede bruker karbamazepin eller hvor HLA-B*1502-prevalensen er lav, da risiko for SJS/TEN stort sett er begrenset til de første behandlingsmånedene, uavhengig av HLA-B*1502-status. For ytterligere informasjon om prevalensen av (HLA)-alleler og screening, se SPC. Andre dermatolgiske reaksjoner: Milde hudutslett som isolert makulært eller makulopapulært eksantem kan oppstå, og er vanligvis forbigående og ufarlige. De forsvinner vanligvis i løpet av noen dager eller uker, enten ved fortsatt behandling eller dosereduksjon. Det kan være vanskelig å skille tidlige tegn på alvorlige reaksjoner fra milde og forbigående reaksjoner, og pasienten må derfor følges nøye med tanke på umiddelbar seponering dersom hudreaksjonen forverres ved fortsatt bruk. HLA-A*3101 er forbundet med mindre alvorlige kutane bivirkninger, som hypersensitivitetssyndrom uten kramper eller ikke-alvorlig utslett (makulopapulært utslett), og kan forutsi risikoen av disse reaksjonene. Hypersensistivitet: Karbamazepin kan utløse hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS). Skal straks seponeres ved tegn og symptomer på hypersensitivitetsreaksjoner. Ca. 25-30% av pasientene som opplever hypersensitivitetsreaksjoner ved bruk av karbamazepin vil kunne oppleve hypersensitivitetsreaksjoner ved bruk av okskarbazepin. Krysshypersensitivitet mellom karbamazepin og fenytoin kan også forekomme. Graviditet og kvinner i fertil alder: Karbamazepin kan være forbundet med fosterskade ved bruk under graviditet, se Graviditet, amming og fertilitet. Alle gravide og kvinner i fertil alder må få tilgang til egnet veiledning med tanke på risikoen forbundet med graviditet pga. den potensielle teratogene risikoen for fosteret. Kvinner i fertil alder bør bruke effektiv prevensjon under behandling og i 2 uker etter siste dose. Krampeanfall: Brukes med forsiktighet ved blandede epilepsiformer, inkl. atypiske og typiske absenser, da karbamazepin kan forverre krampeanfall. I tilfelle forverring av anfallene skal preparatet seponeres umiddelbart. En økning i anfallshyppigheten kan oppstå ved bytte fra orale formuleringer til stikkpiller. Lever- og nyrefunksjon, hyponatremi og hypotyreose: Se Dosering. Antikolinerge effekter: Karbamazepin har svak antikolinerg effekt, og pasienter med økt intraokulært trykk og urinretensjon må følges nøye. Karbamazepin kan gi munntørrhet. God munnhygiene er viktig. Psykiske effekter: Mulighet for å aktivere latente psykoser, og hos eldre konfusjon eller agitasjon. Det er vist en liten økning for risiko for selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd ved bruk av antiepileptika for flere indikasjoner. Pasienten bør overvåkes for tegn på selvmordstanker eller selvmordsrelatert atferd, og nødvendig behandling vurderes. Pasienten og pårørende bør oppfordres til å søke medisinsk hjelp omgående dersom selvmordstanker eller selvmordsrelatert atferd oppstår. Endokrine effekter: Pga. enzyminduksjon kan svikt i terapeutisk effekt av østrogen- og/eller gestagenpreparater forekomme. Gjennombruddsblødninger kan forekomme hos kvinner som bruker orale antikonseptiva, og påliteligheten av disse kan derfor påvirkes. Kvinner i fertil alder bør derfor benytte alternative prevensjonsmidler. Monitorering av plasmanivå: Serumkonsentrasjonen må følges nøye ved dramatisk økning i anfallsfrekvensen, verifisering av compliance, graviditet, behandling av barn og ungdom, ved mistenkt nedsatt absorpsjon eller toksisitet pga. annen samtidig medisinering. Forekomst av CNS-bivirkninger kan være tegn på relativ overdosering eller signifikant fluktasjon i plasmanivået. Kontroll av plasmanivået anbefales. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan påvirke reaksjonsevnen, spesielt i starten av behandlingen, og det må utvises forsiktighet ved bilkjøring eller bruk av maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N03A F01
CYP3A4 er det viktigste enzymet i dannelsen av den aktive metabolitten karbamazepin-10,11-epoksid. Effekt av behandlingen kan derfor påvirkes ved samtidig bruk av andre legemidler som metaboliseres via dette enzymsystemet. Karbamazepin er en potent CYP3A4-induktor, og kan redusere plasmakonsentrasjonen av andre legemidler som metaboliseres hovedsakelig av CYP3A4. For informasjn om legemidler som kan øke/redusere plasmanivået av karbamazepin, se SPC. Karbamazepin kan både øke og redusere plasmakonsentrasjonen av fenytoin. I enkelte tilfeller er plasmanivået av mefenytoin rapportert å øke. Kombinert bruk med litium, metoklopramid eller nevroleptika kan gi økte nevrologiske bivirkninger. Kan redusere pasientens alkoholtoleranse. Avholdenhet anbefales. Karbamazepin antagoniserer nondepolariserende muskelrelakserende midler, og en doseøkning av disse vil kanskje være nødvendig. Samtidig behandling med isoniazid kan øke isoniazidindusert levertoksisitet. Samtidig behandling med enkelte diuretika (hydroklortiazid, furosemid) kan gi symptomatisk hyponatremi. Samtidig bruk av karbamazepin og levetiracetam kan øke karbamazepinindusert toksisitet.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Grunnet enzyminduksjon kan redusert terapeutisk effekt av prevensjonsmidler inneholdende østrogen og/eller progesteron forekomme. Kvinner i fertil alder bør bruke alternativ (ikke-hormonell) prevensjon under behandling og i 2 uker etter siste dose. Passerer placenta. Ved bruk av karbamazepin og/eller valproinsyre under graviditet er det rapportert økt forekomst av nevralrørsdefekter hos nyfødte. Ved bruk av antiepileptika generelt under graviditet er det vist en overhyppighet av misdannelser hos barn sammenlignet med ikke-epileptikere. Et bredt spekter av misdannelser er rapportert, hvorav de hyppigst forekommende er defekter i CNS (anencefali, hydrocefali, mikrocefali, spina bifida), hjerte- og skjelettmisdannelser, hypospadi og leppe-ganespalte. Varig mental hemming og/eller forsinket mental og motorisk utvikling hos barnet kan oppstå. Effektiv antiepileptikabehandling må ikke avbrytes i løpet av graviditeten. Hvis forebyggelse av anfall svekkes eller opphører, kan dette føre til betydelig risiko for både mor og det ufødte barnet og denne risikoen kan være alvorligere enn risikoen for misdannelser. Generelt gjelder det at risiko for fosterskader er minst når monoterapi benyttes, når lavest mulig dose velges og når folattilskudd gis før og under graviditeten. Økt blødningsrisiko hos den nyfødte tilsier at vitamin K1 bør gis profylaktisk til moren siste måned før fødsel. Hos nyfødte bør protrombinnivået bestemmes og behandling med vitamin K1 vurderes. Enkelte tilfeller av neonatale anfall og/eller respirasjonsdepresjon og abstinenssymptomer (oppkast, diaré) hos barnet er rapportert ved bruk av karbamazepin i kombinasjon med annen antikonvulsiv behandling sent i svangerskapet. Karbamazepin skal bare brukes hvis fordelen oppveier risikoen.
Amming: Går over i morsmelk. Ett tilfelle av alvorlig hudhypersensitivitetsreaksjon hos brysternært barn foreligger. Preparatet bør derfor ikke brukes under amming. Dersom mor likevel ammer under behandling, bør barnet observeres for mulige hudreaksjoner og hepatobilliære effekter.
Karbamazepin

Bivirkninger

Initialt forekommer ofte doserelaterte CNS-bivirkninger (svimmelhet, hodepine, ataksi, døsighet, slapphet, dobbeltsyn), gastrointestinale forstyrrelser (kvalme, oppkast) og allergiske hudreaksjoner, spesielt ved for høy dose eller hos eldre. Reaksjonene vtar vanligvis etter noen dager, enten spontant eller ved midlertidig dosereduksjon Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Leukopeni. Gastrointestinale: Oppkast, kvalme. Hud: Urticaria (kan bli alvorlig), allergisk dermatitt. Nevrologiske: Ataksi, svimmelhet, søvnighet. Undersøkelser: Forhøyet gamma-glutamyltransferase (pga. hepatisk enzyminduksjon), vanligvis ikke klinisk relevant. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, eosinofili. Gastrointestinale: Munntørrhet, rektal irritasjon. Nevrologiske: Dobbeltsyn, hodepine. Stoffskifte/ernæring: Ødem, væskeretensjon, vektøkning, hyponatremi og redusert plasmaosmolalitet (pga. ADH-lignende effekt som i sjeldne tilfeller fører til vannintoksikasjon, etterfulgt av letargi, oppkast, hodepine, forvirringstilstand, nevrologiske forstyrrelser). Undersøkelser: Forhøyet alkalisk fosfatase i blodet. Øye: Akkommodasjonsvansker. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Diaré, konstipasjon. Hud: Eksfoliativ dermatitt, erytrodermi. Nevrologiske: Ukontrollerte bevegelser, nystagmus. Undersøkelser: Forhøyede transaminaser. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Leukocytose, lymfadenopati. Gastrointestinale: Abdominale smerter. Hjerte/kar: Ledningsforstyrrelser, hyper- eller hypotensjon. Hud: Systemisk lupus erythematosus-lignende syndrom, kløe. Immunsystemet: En forsinket multiorgan hypersensitivitetssykdom med ulike kombinasjoner av feber, utslett, vaskulitt, lymfadenopati, pseudolymfom, artralgi, leukopeni, eosinofili, hepatosplenomegali og unormale leverfunksjonsverdier og «vanishing bile duct»-syndrom (destruksjon av intrahepatiske galleganger). Andre organer kan også påvirkes (f.eks. lunger, nyrer, bukspyttkjertel, hjerte, tykktarm). Lever/galle: Gulsott, hepatitt (kolestatisk hepatocellulær eller blandet type). Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet. Nevrologiske: Orofacial dyskinesi, forstyrrelser i øyebevegelser, taleforstyrrelser (f.eks. dysartri, utydelig tale), choreoatetose, perifer nevropati, parestesier, pareser. Psykiske: Hallusinasjoner (visuelt og hørsel), depresjon, aggressivitet, agitasjon, rastløshet, forvirringstilstander. Stoffskifte/ernæring: Folsyremangel, redusert appetitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Agranulocytose, aplastisk anemi, pancytopeni, «pure red cell aplasia», anemi, megaloblastisk anemi, retikulocytose, hemolytisk anemi. Endokrine: Økning i blodprolaktin, galaktoré, gynekomasti. Gastrointestinale: Pankreatitt, glossitt, stomatitt. Hjerte/kar: Arytmier, atrioventrikulært blokk med synkope, bradykardi, kongestiv hjertesvikt, forverring av koronar hjertesykdom, sirkulatorisk kollaps, emboli, tromboflebitt. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, fotosensitivitetsreaksjoner, erythema multiforme, knuterosen, pigmenteringssykdommer, purpura, akne, økt svetting, håravfall, hirsutisme. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner, angioødem, hypogammaglobulinemi. Kjønnsorganer/bryst: Seksuell dysfunksjon/erektil dysfunksjon, unormal spermatogenese (med redusert spermtall og/eller motilitet). Lever/galle: Leversvikt, granulomatøs leversykdom, «vanishing bile duct»-syndrom. Luftveier: Pulmonær hypersensitivitet karakterisert ved f.eks. feber, dyspné, pneumonitt eller pneumoni. Muskel-skjelettsystemet: Forstyrrelser i benmetabolisme (redusert plasmanivå av kalsium og 25-hydroksykolekalsiferol), artralgi, myalgi, muskelspasmer. Nevrologiske: Nevroleptisk malignt syndrom, aseptisk meningitt med myoklonus og perifer eosinofili, dysgeusi. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt, nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon (f.eks. albuminuri, hematuri, oligouri, forhøyet urea/azotemi), urinretensjon, forstyrrelser i urinfrekvens. Psykiske: Aktivering av psykoser. Stoffskifte/ernæring: Akutt porfyri (akutt intermittert porfyri, og porfyria variegata), ikke-akutt porfyri (porfyria cutanea tarda). Undersøkelser: Forhøyede kolesterolverdier i blodet (inkl. HDL-kolesterol- og triglyseridverdier), unormal thyreoideafunksjonstest; reduksjon i L-tyroksin (fritt tyroksin, tyroksin, tri-jodotyronin) og økt TSH i blod, vanligvis uten kliniske manifestasjoner. Øre: Hørselsforstyrrelser (f.eks. tinnitus, hyper- eller hypoakusis, forstyrret oppfatning av tonefrekvens). Øye: Linsefordunkling, konjunktivitt, økt intraokulært trykk. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Benmargssvikt. Gastrointestinale: Kolitt. Hud: Akutt generalisert eksematøs pustulose (AGEP), likenoid keratose, onykomadese. Immunsystemet: Legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS). Infeksiøse: Reaktivering av infeksjon med humant herpesvirus 6. Muskel-skjelettsystemet: Tilfeller av redusert bentetthet, osteopeni, osteoporose og frakturer hos pasienter som har brukt karbamazepin over lang tid. Nevrologiske: Hukommelsessvikt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Se Giftinformasjonens anbefalinger: N03A F01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Stabiliserer hyperstimulerte nervemembraner (blokkerer Na-kanalene), forhindrer gjentatte utladninger, reduserer synaptisk overføring av impulser og hemmer frigjøring av glutamat.
Absorpsjon: 25% lavere enn for tabletter. Cmax nås innen 12 timer. En svak nedgang i Cmax og Cmin sammenlignet med tabletter. Steady state-plasmakonsentrasjonen av karbamazepin nås innen 1-2 uker.
Proteinbinding: 70-80%.
Fordeling: Konsentrasjonen i CSF og saliva er ca. 20-30% av plasmakonsentrasjonen. Vd: Ca. 0,8-1,9 liter/kg.
Halveringstid: Ved engangsdosering ca. 36 timer. Ved langtidsbehandling synker t1/2 til 16-24 timer pga. enzyminduksjon. Ved samtidig behandling med andre enzyminduserende antiepileptika vil t1/2 ytterligere forkortes til ca. 9-10 timer.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Store individuelle variasjoner, men vanligvis i området 17-50 μmol/liter.
Metabolisme: Nesten fullstendig i leveren der epoksidveien er viktigst. Flere metabolitter påvist. De viktigste metabolittene er 10,11-transdiolderivat og dets glukuronider.
Utskillelse: Hovedsakelig i metabolisert form i urinen (72%) og feces (28%). Barn kan behøve høyere doser karbamazepin (i mg/kg) enn voksne pga. økt eliminasjon av legemidlet. Ikke endret kinetikk for eldre.

Sist endret: 21.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

18.03.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Carbamazepine Essential Pharma, STIKKPILLER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
125 mg5 stk.
199649
Blå resept
-
1757,50CSPC_ICON
250 mg5 stk.
108265
Blå resept
-
2044,40CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

atrioventrikulært blokk (av-blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

folsyremangel (folatmangel): Folsyre er et B-vitamin som hovedsakelig finnes i lever, kjøtt og noen grønnsaker. Lavt folsyreinntak fører til anemi, men kan også skade fosteret under et svangerskap.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

frakturer: Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

galaktoré: Utskillelse av melk fra brystene uten at man ammer. Kan i spesielle tilfeller også ramme menn.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hdl: (HDL: high density lipoprotein) HDL er et stoff som transporterer kolesterol og andre fettstoffer i blodet. Siden HDL fjerner kolesterol fra blodkarvegger reduseres risikoen for hjerte-karsykdom.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

keratose: Unormal fortykkelse av hornlaget i huden. Se også solar keratose.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

nevroleptisk malignt syndrom (malignt nevroleptikasyndrom, mns): Samling av alvorlige symptomer (feber, muskelstivhet, autonom ustabilitet) som kan forekomme ved bruk av nevroleptika (antipsykotika). Sjelden og alvorlig tilstand som kan være fatal.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

sjs (stevens-johnsons syndrom): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

tyroksin (t4, tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt intraokulært trykk (forhøyet intraokulært trykk, forhøyet iop): Forhøyet væsketrykk i øyet.

økt svetting (hyperhidrose, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.