Buvidal

Camurus

Substitusjonsbehandling ved opioidavhengighet.

ATC-nr.: N07B C01

 

  Buprenorfin forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



DEPOTINJEKSJONSVÆSKE, oppløsning (ukentlig) i ferdigfylt sprøyte 8 mg, 16 mg, 24 mg og 32 mg: Hver ferdigfylte sprøyte (1 dose) inneh.: Buprenorfin 8 mg, resp. 16 mg, 24 mg og 32 mg, soyafosfatidylkolin, glyseroldioleat, vannfri etanol. Beregnet for ukentlig injeksjon.


DEPOTINJEKSJONSVÆSKE, oppløsning (månedlig) i ferdigfylt sprøyte 64 mg, 96 mg og 128 mg: Hver ferdigfylte sprøyte (1 dose) inneh.: Buprenorfin 64 mg, resp. 96 mg og 128 mg, soyafosfatidylkolin, glyseroldioleat, vannfri etanol. Beregnet for månedlig injeksjon.


Indikasjoner

Voksne og ungdom ≥16 år: Behandling mot opioidavhengighet innenfor rammen av medisinsk, sosial og psykologisk behandling.

Dosering

Skal kun administreres av helsepersonell. Passende forsiktighetsregler bør tas ved forskrivning og dispensering av preparatet, f.eks. oppfølgingsbesøk med klinisk overvåkning iht. pasientens behov. Preparatet skal ikke under noen omstendigheter utleveres til pasienten for hjemmebruk eller selvadministrering.
Forholdsregler som må tas før behandlingsoppstart: For å unngå å fremkalle abstinenssymptomer bør behandling innledes når objektive og klare tegn på mild til moderat abstinens kan påvises. Det må tas hensyn til type opioid brukt (dvs. lang- eller korttidsvirkende), hvor lenge det er siden forrige gang opioider ble brukt og graden av opioidavhengighet. For pasienter som bruker heroin eller korttidsvirkende opioider skal ikke 1. dose Buvidal gis før minst 6 timer etter at pasienten sist brukte opioider. For pasienter som får metadon bør metadondosen reduseres til maks. 30 mg/dag før behandling med Buvidal påbegynnes. Buvidal skal ikke gis før minst 24 timer etter siste metadondose. Buvidal kan utløse abstinenssymptomer hos pasienter med metadonavhengighet.
Behandlingsoppstart hos pasienter som ikke allerede bruker buprenorfin: Gi 4 mg sublingval buprenorfin, og observer i 1 time før 1. administrering av ukentlig Buvidal for å bekrefte toleranse. Anbefalt startdose av Buvidal er 16 mg, med ytterligere 1-2 doser på 8 mg med minst 1 døgns mellomrom, til en måldose på 24 mg eller 32 mg i den 1. behandlingsuken. Anbefalt dose for 2. behandlingsuke er totaldosen som ble gitt i løpet av startuken. Månedlig behandling kan startes opp etter behandlingsoppstarten med ukentlig Buvidal, når pasienten er stabilisert (≥4 uker, der det er praktisk).
Bytte fra sublingvale buprenorfinpreparater til Buvidal: Bytt direkte til ukentlig eller månedlig Buvidal, start etter den siste daglige sublingvale dosen. Nærmere overvåkning anbefales i perioden etter byttet. Daglige behandlingsdoser med sublingval buprenorfin og anbefalte tilsvarende doser med ukentlig og månedlig Buvidal:

Daglig dose sublingval buprenorfin

Ukentlig Buvidal-dose

Månedlig Buvidal-dose

2-6 mg

8 mg

-

8-10 mg

16 mg

64 mg

12-16 mg

24 mg

96 mg

18-24 mg

32 mg

128 mg

Merk at buprenorfindosen kan variere mellom sublingvale preparater.
Vedlikeholdsbehandling og dosejustering: Dosen kan økes eller reduseres, og pasienten kan veksle mellom ukentlig og månedlig dosering etter behov og behandlende leges kliniske vurdering iht. tabellen. Etter bytte vil pasienten trenge nærmere overvåkning. Anbefalt doseomregning av Buvidal-dose ved bytte fra ukentlig til månedlig dosering, eller motsatt: 16 mg ukentlig tilsvarer 64 mg månedlig, 24 mg ukentlig tilsvarer 96 mg månedlig og 32 mg ukentlig tilsvarer 128 mg månedlig.
Supplerende dosering: En ekstra Buvidal-dose på maks. 8 mg kan gis ved et ikke planlagt besøk mellom vanlige og månedlige doser, basert på pasientens midlertidige behov. Maks. dose pr. uke for pasienter på ukentlig behandling er 32 mg med en ekstra dose på 8 mg. Maks. dose pr. måned for pasienter på månedlig behandling er 128 mg med en ekstra dose på 8 mg.
Seponering: Ved seponering må legemidlets depotegenskaper og pasientens eventuelle abstinenssymptomer vurderes. Ved bytte til behandling med sublingval buprenorfin bør dette gjøres en uke etter siste ukentlige Buvidal-dose, eller en måned etter siste månedlige Buvidal-dose.
Tapt/uteblitt dose: For å unngå tapt dose kan den ukentlige dosen gis opptil 2 dager før eller etter det ukentlige tidspunktet, og den månedlige dosen kan gis opptil 1 uke før eller etter det månedlige tidspunktet. Dersom en dose uteblir skal neste dose gis så raskt som mulig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Bør brukes ved forsiktighet ved moderat nedsatt leverfunksjon, se Forsiktighetsregler. Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Nedsatt nyrefunksjon krever ikke dosejustering. Forsiktighet anbefales ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt). Se Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <16 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Eldre >65 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått, ingen doseanbefalinger kan gis. Dosejustering kan være nødvendig pga. mulighet for nedsatt nyre- eller leverfunksjon.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget for bruksanvisning.
Administrering: Gis kun s.c., som én enkelt injeksjon. Skal injiseres sakte og helt inn i det subkutane vevet på ulike områder (sete, lår, mage eller overarm). Hvert område kan ha flere injeksjonssteder. Injeksjonsstedene skal roteres for både ukentlige og månedlige injeksjoner. Det skal gå minimum 8 uker før ny injeksjon på et tidligere brukt injeksjonssted med ukentlig dose. Ingen kliniske data støtter ny injeksjon av månedlig dose på samme sted, men det er sannsynlig at dette er et sikkerhetsproblem. Behandlende lege må etter skjønn vurdere bestemmelsen om å injisere på nytt samme sted. Skal ikke gis intravaskulært, i.v., i.m. eller intradermalt. For å minimere risiko for feilbruk, misbruk og feildistribusjon, skal helsepersonell administrere preparatet. Ikke under noen omstendigheter skal pasienten ta preparatet med seg hjem eller selvadministrere. Ev. forsøk på å fjerne depotet skal overvåkes gjennom hele behandlingen.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Alvorlig respirasjonssvikt. Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Akutt alkoholisme eller delirium tremens.

Forsiktighetsregler

Administrering: Forsiktighet må utvises for å unngå utilsiktet injeksjon/feilbruk, se Dosering. Intravaskulær eller i.v. injeksjon vil gi en alvorlig skaderisiko, da preparatet danner en fast masse ved kontakt med kroppsvæsker, noe som potensielt kan gi skade på blodkar, okklusjon eller gi tromboemboliske hendelser. Depotegenskaper: Må tas hensyn til under hele behandlingen, inkl. oppstart og seponering. Pasienten må overvåkes for tegn/symptomer på økt/redusert buprenorfinnivå, spesielt ved samtidig legemiddelbruk og/eller morbiditeter. Respirasjonsdepresjon: En rekke dødsfall som følge av respirasjonsdepresjon er sett, spesielt ved kombinasjon med benzodiazepiner, eller når preparatet ikke er brukt iht. legens anvisninger. Dødsfall er også sett når buprenorfin er brukt i kombinasjon med beroligende midler som alkohol, gabapentinoider og andre opioider. Bør brukes med forsiktighet ved nedsatt lungefunksjon. Kan gi alvorlig respirasjonsdepresjon hos barn og ikke-opioidavhengige pasienter ved utilsiktet/tilsiktet inntak. CNS-depresjon: Kan gi døsighet, spesielt når det gis sammen med alkohol eller andre CNS-hemmende legemidler. Avhengighet: Kronisk tilførsel kan føre til opioidavhengighet. Hepatitt og leverreaksjon: Leverfunksjonstester og hepatittstatus anbefales før behandlingsstart. Pasienter som har virushepatitt, bruker andre legemidler (se Interaksjoner) og/eller har leverdysfunksjon er mer utsatt for leverskade. Regelmessig overvåkning av leverfunksjon anbefales. Tilfeller av akutt leverskade er sett, og underliggende faktorer må vurderes før forskrivning og under behandling. Ved mistanke om leverreaksjon er ytterligere evaluering mtp. seponering nødvendig. Dersom behandling fortsettes må leverfunksjon overvåkes nøye. Fremkalling av opioidabstinenssyndrom: Buprenorfin har gitt plutselige abstinenssymptomer hos opioidavhengige ved administrering før agonistvirkningen som følge av nylig opioidbruk eller misbruk, har avtatt. For å unngå dette må oppstart derfor først skje når det vises tydelige tegn/symptomer på mild til moderat abstinens. Seponering kan resultere i forsinket abstinenssyndrom. Nedsatt leverfunksjon: Pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon bør overvåkes for tegn/symptomer på fremkalt opioidabstinens, toksisitet eller overdose forårsaket av økte buprenorfinnivåer. Nedsatt nyrefunksjon: Metabolitter akkumuleres ved nyresvikt. Forsiktighet anbefales ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. QT-forlengelse: Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk med andre legemidler som forlenger QT-intervall, og hos pasienter med tidligere forlenget QT-syndrom eller andre risikofaktorer for QT-forlengelse. Akutt smertebehandling: For behandling av akutte smerter ved fortsatt bruk av Buvidal kan en kombinasjon av opioider med høy µ-opioidreseptoraffinitet (f.eks. fentanyl), ikke-opioidanalgetika og lokalbedøvelse være nødvendig. Titrering av orale eller i.v. korttidsvirkende smertelindrende opioider til ønsket smertestillende effekt kan kreve høyere doser. Pasienten bør overvåkes under behandlingen. Ungdom (16-17 år): Grunnet manglende data bør disse pasientene overvåkes spesielt nøye under behandlingen. Opioideffekter: Opioider kan gi ortostatisk hypotensjon. Opioider kan forhøye CSF-trykket og gi krampeanfall; bør derfor brukes med forsiktighet ved hodeskade, intrakranielle skader og ved andre omstendigheter der CSF-trykket kan øke, og ved tidligere krampeanfall. Bør brukes ved forsiktighet ved hypotensjon, prostatahypertrofi eller urethrastriktur. Opioidindusert miose, endringer i bevissthetsnivå eller endringer i pasientens smerteoppfatning som et symptom på sykdom kan påvirke pasientevaluering eller skjule diagnosen eller det kliniske forløpet av samtidig sykdom. Opioider bør brukes med forsiktighet ved myksødem, hypotyreose eller binyrebarkinsuffisiens (f.eks. Addisons sykdom). Opioider øker trykket i gallegangene, og bør brukes med forsiktighet ved dysfunksjon i galleveiene. Lateksoverfølsomhet: Kanylebeskyttelsen på sikkerhetssprøyten kan inneholde gummilateks som kan gi allergiske reaksjoner hos lateksfølsomme. Bilkjøring og bruk av maskiner: Har liten til moderat påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner hos opioidavhengige pasienter. Kan gi døsighet, svimmelhet eller svekket tankeevne, spesielt ved oppstart og dosejustering. Ved samtidig bruk av alkohol eller CNS-dempende legemidler vil effekten trolig være mer uttalt. Pasienten bør advares mot å kjøre eller bruke farlige maskiner under behandling inntil man vet hvordan pasienten påvirkes. Individuell anbefaling bør gis av behandlende helsepersonell.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N07B C01
Ingen interaksjonsstudier er utført. Bør brukes med forsiktighet sammen med benzodiazepiner, gabapentinoider, alkohol, andre opioidderivater (f.eks. metadon, analgetika og hostedempende midler), visse antidepressiver, sederende H1-reseptorantagonister, barbiturater, andre anxiolytika, antipsykotika, klonidin og beslektede substanser, opioidanalgetika, naltrekson og nalmefen, CYP3A4-hemmere og -induktorer og MAO-hemmere.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Utilstrekkelige data. Bør kun brukes under svangerskap hvis potensiell fordel oppveier potensiell risiko for fosteret. Brukt mot slutten av svangerskapet kan buprenorfin indusere respirasjonsdepresjon hos nyfødte, selv etter kort tids bruk. Langvarig bruk i løpet av de siste 3 månedene av svangerskapet kan føre til abstinenssyndrom hos den nyfødte (f.eks. hypertoni, neonatal tremor, neonatal uro, myoklonus eller kramper). Syndromet er vanligvis forsinket med flere timer til flere dager etter fødsel. Pga. buprenorfins lange t1/2 bør neonatal overvåkning i flere dager vurderes etter fødsel, for å redusere risikoen for respirasjonsdepresjon eller abstinenssyndrom.
Amming: Buprenorfin med metabolitter utskilles i morsmelk, og bør brukes med forsiktighet under amming.
Fertilitet: Ingen humane data.
Buprenorfin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Søvnløshet. Øvrige: Hyperhidrose, legemiddelabstinenssyndrom, smerter. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Lymfadenopati. Gastrointestinale: Forstoppelse, oppkast, magesmerter, flatulens, dyspepsi, munntørrhet, diaré, gastrointestinale sykdommer. Hjerte/kar: Palpitasjoner, vasodilatasjon, hypotensjon. Hud: Utslett, pruritus, urticaria. Immunsystemet: Overfølsomhet. Infeksiøse: Infeksjon, influensa, faryngitt, rhinitt. Kjønnsorganer/bryst: Dysmenoré. Luftveier: Hoste, dyspné, gjesping, astma, bronkitt. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, ryggsmerter, myalgi, muskelkramper, nakkesmerter, bensmerter. Nevrologiske: Somnolens, svimmelhet, migrene, parestesi, synkope, skjelving, hypertoni, taleforstyrrelser. Psykiske: Angst, agitasjon, depresjon, fiendtlighet, nervøsitet, unormale tanker, paranoia, avhengighet. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Undersøkelser: Unormale leverfunksjonstester. Øye: Tåreforstyrrelser, mydriasis, miose. Øvrige: Smerter på injeksjonsstedet, kløe på injeksjonsstedet, erytem på injeksjonsstedet, hevelse på injeksjonsstedet, reaksjon på injeksjonsstedet, indurasjon på injeksjonsstedet, masse på injeksjonsstedet, perifert ødem, asteni, uvelhet, feber, frysninger, neonatalt abstinenssyndrom, brystsmerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Makulært utslett. Infeksiøse: Cellulitis på injeksjonsstedet. Lever/galle: Økt ALAT, økt ASAT, økte leverenzymer. Øre: Vertigo. Øvrige: Betennelse på injeksjonsstedet, blåmerker på injeksjonsstedet, urticaria på injeksjonsstedet, svimmelhet under prosedyren. Ukjent frekvens: Hud: Erytem. Nyre/urinveier: Urinretensjon. Psykiske: Hallusinasjoner, euforisk sinnsstemning.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Respirasjonsdepresjon, som et resultat av CNS-hemming, er viktigste symptomet som krever behandling ved overdose, da dette kan føre til respirasjonsstans og død. Tidlige tegn på overdose kan også inkludere overdreven svette, søvnighet, amblyopi, miose, hypotensjon, kvalme, oppkast og/eller taleforstyrrelser.
Behandling: Generelle støttende tiltak, inkl. tett monitorering av respirasjons- og hjertestatus. Symptomatisk behandling av respirasjonsdepresjon, etterfulgt av standard intensivbehandling bør iverksettes. Bruk av opioidantagonist (f.eks. nalokson) anbefales. Buprenorfins lange virketid og Buvidals depoteffekt bør tas i betraktning når det bestemmes hvor lenge behandlingen må vare for å reversere effekten av overdose. Overdosesymptomer kan komme tilbake da nalokson skilles ut mye raskere enn buprenorfin.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: for buprenorfin N02A E01

Egenskaper

Klassifisering: Partiell opioidagonist/-antagonist som bindes til μ- og κ-opioidreseptorer i hjernen.
Virkningsmekanisme: Langsom reversibel binding til μ-opioidreseptorene.
Absorpsjon: Tmax ca. 24 timer etter injeksjon. Fullstendig biotilgjengelighet. Steady state nås ved den 4. ukentlige dosen.
Proteinbinding: Ca. 96%, primært til alfa- og beta-globulin.
Fordeling: Vd 1900 liter.
Halveringstid: 3-5 dager ved ukentlig injeksjon, 19-25 dager ved månedlig injeksjon. Cltot er 68 liter/time.
Metabolisme: Metaboliseres oksidativt ved 14-N-dealkylering til N-desalkyl-buprenorfin (norbuprenorfin) via CYP3A4 og ved glukuronidering av modersubstansen og den dealkylerte metabolitten.
Utskillelse: Hovedsakelig i feces (70%), resten via urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Skal ikke oppbevares i kjøleskap eller fryses.

Sist endret: 11.01.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

21.06.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Buvidal, DEPOTINJEKSJONSVÆSKE, oppløsning (ukentlig) i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
8 mg1 stk. (ferdigfylt sprøyte)
077555
-
-
1462,20ASPC_ICON
16 mg1 stk. (ferdigfylt sprøyte)
459423
-
-
1462,20ASPC_ICON
24 mg1 stk. (ferdigfylt sprøyte)
088677
-
-
1462,20ASPC_ICON
32 mg1 stk. (ferdigfylt sprøyte)
384837
-
-
1462,20ASPC_ICON

Buvidal, DEPOTINJEKSJONSVÆSKE, oppløsning (månedlig) i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
64 mg1 stk. (ferdigfylt sprøyte)
519722
-
-
6069,30ASPC_ICON
96 mg1 stk. (ferdigfylt sprøyte)
118046
-
-
6069,30ASPC_ICON
128 mg1 stk. (ferdigfylt sprøyte)
434601
-
-
6069,30ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

addisons sykdom: Sykdom som rammer binyrebarken og forverrer funksjonen. Normal produksjon av de viktige hormonene aldosteron og kortisol reduseres, hvilket medfører bl.a. tretthet, lavt blodtrykk, kvalme og svimmelhet. Sykdommen kan behandles ved å tilføre hormonene som legemidler.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

anxiolytika (anxiolytikum): Angstdempende og beroligende legemiddel.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysmenoré (menstruasjonssmerter, smertefull menstruasjon, menssmerter): Menstruasjonssmerter. Verkende eller krampeaktig smerte som oppstår under menstruasjon. Kan deles inn i primær eller sekundær dysmenoré. Vanlig dysmenoré er ofte primær, men hvis det finnes en kjent årsak til smertene som en sykdom, kalles den sekundær.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

mydriasis (mydriase, pupilldilatasjon): Utvidet pupill.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.