Avonex

Biogen

Interferon.

ATC-nr.: L03A B07

  

   Står ikke på WADAs dopingliste




INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 30 μg/0,5 ml (6 mill. IE): Hver ferdigfylte sprøyte/penn (0,5 ml) inneh.: Interferon beta-1a 6 mill. IE (30 μg), natriumacetattrihydrat, konsentrert eddiksyre, argininhydroklorid, polysorbat 20, vann til injeksjonsvæsker. Inneholder ikke humant serumalbumin.


Indikasjoner

Indisert til behandling av pasienter med diagnosen attakkpreget multippel sklerose (MS). I kliniske studier var dette karakterisert ved 2 eller flere akutte forverringer (attakk) i løpet av de 3 siste årene, uten påvist kontinuerlig progresjon mellom attakkene. Interferon beta-1a forsinker progresjon av funksjonsnedsettelsen og reduserer hyppigheten av attakkene. Preparatet er også indisert til behandling av pasienter som har hatt én episode av demyelinisering med en aktiv inflammatorisk prosess, hvis denne er alvorlig nok til å kreve behandling med kortikosteroider i.v., alternative diagnoser er utelukket, og det anses at pasienten har høy risiko for å utvikle tydelig klinisk MS. Behandling med interferon beta-1a bør avbrytes hos pasienter som utvikler progressiv MS.

Dosering

Behandling bør initieres under tilsyn av en lege som har erfaring i behandling av sykdommen.
Voksne: Anbefalt dose er 30 μg (6 mill. IE) i.m. 1 gang pr. uke. Ved bruk av ferdigfylt sprøyte kan dosen ev. titreres ved oppstart, ved å øke med 1/4 dose pr. uke, slik at full dose (30 μg/uke) oppnås den 4. uken. Alternativt kan 1/2 dose gis 1 gang pr. uke, før det økes til full dose, som deretter opprettholdes. Manuelt titreringsutstyr til bruk sammen med sprøyten er tilgjengelig for administrering av redusert dose. Så snart full dose er oppnådd kan ferdigfylt penn brukes etter tilstrekkelig opplæring. Før injeksjon og i ytterligere 24 timer etter hver injeksjon, anbefales det å gi et antipyretisk analgetikum for å dempe de influensalignende symptomene som er forbundet med administrering av interferon beta-1a. Symptomene forekommer vanligvis i løpet av de første behandlingsmånedene. Det er ikke kjent hvor lenge behandlingen bør vare. Klinisk evaluering av pasienten bør gjøres etter 2 års behandling, og ytterligere langtidsbehandling bør avgjøres av behandlende lege på individuelt grunnlag. Behandlingen bør seponeres dersom pasienten utvikler kronisk, progressiv MS. Klinisk erfaring tilsier at MS-pasienter kan få samtidig behandling med interferon beta-1a og kortikosteroider eller ACTH ved attakk.
Spesielle pasientgrupper: Barn og ungdom: 12-16 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Begrensede data indikerer at sikkerhetsprofilen ved bruk av 30 μg i.m. 1 gang pr. uke ligner den for voksne, men ingen doseringsanbefalinger kan gis. <12 år: Data mangler. Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Eldre: Ingen dosejustering er nødvendig.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegg. Legen kan ev. forskrive en 25 mm 25-gauge kanyle til i.m. injeksjon. Varmes til romtemperatur (uten bruk av eksterne varmekilder) i ca. 30 minutter før injeksjon. Oppløsningen skal bare brukes dersom den er helt fargeløs og ikke inneholder partikler. Til engangsbruk.
Administrering: Til i.m. bruk. Injeksjonsstedet bør endres hver uke. Anbefalt injeksjonssted ved bruk av ferdigfylt penn er øverste del av muskelen på yttersiden av låret. Dette bør også endres hver uke. Se pakningsvedlegg.

Kontraindikasjoner

Oppstart av behandling under graviditet. Tidligere overfølsomhet for naturlig eller rekombinant interferon beta eller noen av hjelpestoffene. Pågående alvorlig depresjon og/eller selvmordstanker.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet bør utvises og nøye oppfølging vurderes ved bruk ved alvorlig nyre- og leversvikt, og ved alvorlig benmargssuppresjon. Depresjon: Bør gis med forsiktighet ved tidligere eller pågående depressive lidelser, spesielt ved tidligere selvmordstanker. Depresjon og selvmordstanker forekommer hyppigere hos MS-pasienter og i forbindelse med bruk av interferon. Pasienten bør rådes til øyeblikkelig å rapportere alle symptomer på depresjon og/eller selvmordstanker til legen. Pasienter som viser tegn på depresjon bør overvåkes nøye under behandlingen og gis adekvat behandling. Seponering bør vurderes. Anfall: Bør bør gis med forsiktighet ved tidligere krampeanfall, og ved behandling med antiepileptika, spesielt hvis epilepsien ikke er tilstrekkelig kontrollert. Trombotisk mikroangiopati (TMA): TMA (inkl. dødelige tilfeller) er sett ved bruk av interferon beta, manifestert som trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP) eller hemolytisk-uremisk syndrom (HUS). Dette kan oppstå flere uker til flere år etter behandlingsstart. Tidlige kliniske tegn er trombocytopeni, nyoppstått hypertensjon, feber, CNS-symptomer (f.eks. forvirring, parese) og nedsatt nyrefunksjon. Laboratoriefunn som tyder på TMA er redusert blodplatetall, økt serum-LDH pga. hemolyse og schistocytter (erytrocyttfragmentering) på blodutstryk. Ved kliniske tegn på TMA anbefales derfor ytterligere testing av blodplatenivåer, serum-LDH, blodutstryk og nyrefunksjon. Ved diagnostisering av TMA er rask behandling nødvendig (plasmautskifting bør overveies), og umiddelbar seponering anbefales. Nyre: Nefrotisk syndrom med ulike underliggende nefropatier, inkl. fokal segmental glomerulosklerose (variant med kollaps), sykdom med minimal endring (MCD), membranoproliferativ glomerulonefritt og membranøs glomerulopati er rapportert på ulike tidspunkt i behandlingen og kan oppstå etter flere års behandling. Regelmessig kontroll av tidlige tegn eller symptomer, f.eks. ødem, proteinuri og nedsatt nyrefunksjon anbefales, spesielt ved økt risiko for nyresykdom. Rask behandling av nefrotisk syndrom er nødvendig, og seponering av interferon beta-1a bør vurderes. Lever: Leverskade, inkl. forhøyet nivå av leverenzymer, hepatitt, autoimmun hepatitt og leversvikt er observert, i noen tilfeller ved samtidig bruk av andre legemidler som er forbundet med leverskade. Pasienten bør overvåkes mht. tegn på leverskade, og forsiktighet utvises ved bruk sammen med andre legemidler som er forbundet med leverskade. Hjerte: Pasienter med hjertesykdom, slik som angina, kongestiv hjertesvikt eller arytmi, bør overvåkes nøye mht. forverring av klinisk tilstand under behandling med interferon beta-1a. Influensalignende symptomer som er forbundet med behandlingen, kan være belastende for pasienter med underliggende hjerteproblemer. Laboratorieverdier: Unormale laboratorieverdier er forbundet med bruk av interferoner. Foruten vanlige laboratorieprøver ved kontroll av pasienter med MS, anbefales måling av totalt antall leukocytter med differensialtelling, blodplatetall og blodkjemi inkl. leverfunksjonstester. Pasienter med benmargssuppresjon kan ha behov for ekstra overvåkning mht. totalt antall blodceller, inkl. differensialtelling og blodplatetall. Immunogenisitet: Pasienter kan utvikle antistoffer mot interferon beta-1a. Hos noen av disse kan antistoffene redusere aktiviteten av interferon beta-1a in vitro (nøytraliserende antistoffer). Nøytraliserende antistoffer er forbundet med en reduksjon av de biologiske effektene av preparatet in vivo, og det kan ev. være forbundet med redusert klinisk effekt. Det er anslått at maks. insidens for dannelsen av nøytraliserende antistoffer nås etter 12 måneders behandling. Data fra pasienter som har vært behandlet med preparatet i opptil 3 år tyder på at ca. 5-8% utvikler nøytraliserende antistoffer. Bilkjøring og betjening av maskiner: CNS-bivirkninger kan i mindre grad påvirke evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A B07
Interferoner reduserer aktiviteten av hepatisk CYP450-enzymer. Forsiktighet bør derfor utvises ved samtidig bruk av enkelte antiepileptika og antidepressiver.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Begrenset erfaring. Data tyder på økt risiko for spontanabort. Kvinner i fertil alder må bruke sikker prevensjon. Pasienter som blir gravide eller planlegger graviditet bør informeres om risiko for skadelige effekter, og seponering bør vurderes. Ved høy anfallshyppighet før oppstart av behandling, bør risiko for alvorlig anfall etter seponering, veies mot mulig økt risiko for spontanabort.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Pga. faren for alvorlige bivirkninger bør amming unngås eller behandlingen avbrytes.
Fertilitet: Manglende eggløsning er sett ved svært høye doser av beslektet form av interferon beta‑1a i dyrestudier.
Interferon beta|Interferoner (alfa, beta, gamma)

Bivirkninger

De hyppigste er influensalignende symptomer, slik som myalgi, feber, frysninger, svetting, asteni, hodepine og kvalme. Disse er hyppigere i starten av behandlingen. Dosetitrering ved oppstart reduserer intensitet og insidens av influensalignende symptomer. Forbigående nevrologiske symptomer som kan ligne forverring av MS kan forekomme etter injeksjon. Forbigående episoder av hypertoni og/eller alvorlig muskelsvekkelse som hindrer frivillige bevegelser kan forekomme når som helst under behandlingen. Episodene er av begrenset varighet, tidsmessig relatert til injeksjonene og kan oppstå igjen ved senere injeksjoner. I noen tilfeller er disse symptomene forbundet med influensalignende symptomer. Bivirkningsfrekvensen er uttrykt som pasientår. Svært vanlige (≥1/10 pasientår): Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Influensalignende symptomer, feber, frysninger, svetting. Vanlige (≥/100 til <1/10 pasientår): Gastrointestinale: Oppkast, diaré, kvalme. Hjerte/kar: Flushing. Hud: Utslett, økt svetting, kontusjon. Luftveier: Rhinoré. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkrampe, nakkesmerter, myalgi, artralgi, smerter i ekstremiteter, ryggsmerter, muskelstivhet, stivhet i muskler og skjelett. Nevrologiske: Hypoestesi, muskelspastisitet. Psykiske: Depresjon, søvnløshet. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Undersøkelser: Redusert antall lymfocytter, leukocytter og nøytrofile, redusert hematokrit, økt kalium i blodet, økt blodurea-nitrogen. Øvrige: Smerte, rødhet og blåmerker på injeksjonsstedet, asteni, smerte, fatigue, sykdomsfølelse, nattesvette. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100 pasientår): Hud: Alopesi. Kjønnsorganer/bryst: Metroragi, menoragi. Undersøkelser: Redusert platetall. Øvrige: Svie på injeksjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000 pasientår): Blod/lymfe: Trombotisk mikroangiopati inkl. TTP/HUS (klasseeffekt for interferon beta). Luftveier: Dyspné. Nyre/urinveier: Nefrotisk syndrom, glomerulosklerose. Ukjent frekvens: Pancytopeni, trombocytopeni, hypotyreoidisme, hypertyreoidisme, selvmord, psykose, angst, forvirring, emosjonell labilitet, nevrologiske symptomer, synkope (vanligvis enkeltepisode ved behandlingsstart som ikke skjer igjen ved påfølgende injeksjoner), hypertoni, svimmelhet, parestesi, kramper, migrene, kardiomyopati, kongestiv hjertesvikt, palpitasjoner, arytmi, takykardi, vasodilatasjon, leversvikt, hepatitt, autoimmun hepatitt, angionevrotisk ødem, pruritus, vesikuløst utslett, urticaria, forverring av psoriasis, systemisk lupus erythematosus, muskelsvekkelse, artritt, anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk, hypersensitivitetsreaksjoner (angioødem, dyspné, urticaria, utslett, kløende utslett), brystsmerter, vekttap, vektøkning, unormale leverfunksjonstester. På injeksjonsstedet: Reaksjon, inflammasjon, cellulitt, nekrose, blødning og abscess. Pulmonal arteriell hypertensjon (klasseeffekt for interferonpreparater, kan oppstå opptil flere år etter behandlingsoppstart).

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Ingen rapporterte tilfeller av overdosering. Ved overdosering skal pasienten imidlertid legges inn på sykehus til observasjon og gis egnet understøttende behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For interferoner L03A B

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Interferoner er naturlig forekommende cytokiner som produseres som en reaksjon på virusinfeksjoner og andre biologiske agens. De medierer antivirale, antiproliferative og immunmodulerende effekter. Bindes til spesifikke celleoverflatereseptorer. Denne bindingen starter en kaskade av intracellulære reaksjoner, som fører til uttrykk av tallrike interferoninduserte genprodukter og markører. Etter en enkel i.m. dose av interferon beta-1a forblir serumnivået av disse produktene forhøyet i 4-7 dager. Det er ukjent om virkningsmekanismen til interferon beta-1a ved MS er mediert på samme måte som de biologiske effektene nevnt ovenfor, fordi patofysiologien ved MS ikke er fullstendig klarlagt.
Absorpsjon: Maks. antiviral aktivitet i serum etter i.m. injeksjon oppnås etter 5-15 timer. Biotilgjengelighet ca. 40%. S.c. administrering kan ikke erstatte i.m. administrering.
Halveringstid: Ca. 10 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved 2-8°C (i kjøleskap). Skal ikke fryses. Kan oppbevares ved romtemperatur (15-30°C) i inntil 1 uke. Beskyttes mot lys.

Sist endret: 05.01.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

05/2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Avonex, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
30 μg/0,5 ml (6 mill. IE)4 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
017234
H-resept
-
7604,20CSPC_ICON
4 × 0,5 ml (ferdigfylt penn)
412547
H-resept
-
7604,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgetikum (analgetika, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angionevrotisk ødem (angioødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse, hjerterytmesykdom, hjertebank, proarytmi): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

ms (multippel sklerose): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nefropati (nyresykdom): Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.