Apresolin

Amdipharm

Antihypertensiv, perifer vasodilator.

ATC-nr.: C02D B02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



TABLETTER, drasjerte 25 mg: Hver tablett inneh.: Hydralazinhydroklorid 25 mg, sukrose, hjelpestoffer. Fargestoffer: Jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). Sukkerdrasjert.


Indikasjoner

Hypertensjon: Som tilleggsbehandling til andre antihypertensiver hos pasienter med moderat til alvorlig hypertensjon, hvor optimale doser av konvensjonell terapi ikke er tilstrekkelig. Kronisk stuvningssvikt: Hydralazin i kombinasjon med langtidsvirkende nitrater, kan forsøkes som tilleggsbehandling hos pasienter med moderat til alvorlig kronisk hjertesvikt, som ikke har tilstrekkelig effekt av optimalisert standardbehandling, eller som ikke tolererer verken ACE-hemmere eller angiotensin II-reseptorblokkere.

Dosering

Pga. den komplementære virkningsmekanismen kan kombinasjonen av hydralazin med betablokkere og diuretika igangsette antihypertensiv effekt ved lavere dosenivåer og motvirke ledsagende hydralazineffekter som takykardi og ødem.
Hypertensjon resistent mot annen terapi: Bør brukes i kombinasjon med andre blodtrykkssenkende midler, i første rekke betablokkere, eller diuretika. Kombinasjonen med betablokker er meget gunstig både fra effekt- og bivirkningssynspunkt. Behandlingen startes med små doser. Doseringen må alltid justeres iht. individuelt behov, og følgende anbefalinger skal følges: Behandlingen bør starte med lave hydralazindoser som, avhengig av pasientens respons, bør økes trinnvis for å oppnå optimal terapeutisk effekt og unngå bivirkninger så langt som mulig. Vanlig startdose på 25 mg 2 ganger daglig er vanligvis tilstrekkelig. Dosen kan økes etter behov innenfor det effektive vedlikeholdsdoseområdet på 50-200 mg daglig. Dosen bør imidlertid ikke overstige 100 mg daglig, uten å bestemme pasientens acetylator-fenotype, og hos kvinner.
Kronisk stuvningssvikt: Dosene varierer i stor grad fra pasient til pasient og er generelt høyere enn de som brukes i hypertensjonbehandling. Etter progressiv titrering ligger effektiv vedlikeholdsdose på gjennomsnittlig 50-75 mg hver 6. time. Hydralazin bør gis som tilleggsbehandling til konvensjonell behandling med digitalis og diuretika etter at ACE-hemmere er blitt forsøkt. For hjertesvikt gis hydralazin i kombinasjon med isosorbiddinitrat til pasienter som ikke tolererer ACE-hemmere eller angiotensin II-reseptorblokkere. Innledningsvis anbefales hydralazin 25 mg 3 ganger daglig. Hvis nødvendig kan dosen økes gradvis, forsøksvis ved ukentlige intervaller, opptil 75 mg 4 ganger daglig, dvs. 300 mg. Når systolisk blodtrykk er <95 mm Hg og/eller pulsen >110 slag pr. minutt og/eller det er oppstått intolerable bivirkninger, bør dosen reduseres til neste lavere nivå.
Behandlingskontroll: Under langtidsbehandling med hydralazin tilrådes halvårlige målinger av antinukleær faktor (ANF). Utvikling av positiv ANF krever kontinuerlig kontroll av ANF-titere.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon (alle indikasjoner): Ved moderat til alvorlig nyresykdom (ClCR <30 ml/minutt eller serumkreatinin >221 μmol/liter), eller leversykdom, må dosen eller doseringsintervall tilpasses klinisk respons for å unngå akkumulering av hydralazin. Barn og ungdom <18 år: Bruk anbefales ikke. Eldre: Kliniske data indikerer at det ikke er nødvendig med spesielle doseregimer. Økende alder påvirker hverken blodkonsentrasjonen eller systemisk clearance. Renal eliminasjon kan imidlertid påvirkes siden nyrefunksjonen svekkes med alderen.
Administrering: Tas oralt.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Idiopatisk systemisk lupus erythematosus (SLE) og beslektede sykdommer. Alvorlig takykardi og hjertesvikt med høyt minuttvolum (f.eks. ved tyreotoksikose). Myokardinsuffisiens som skyldes mekanisk obstruksjon (f.eks. ved tilstedeværende aorta- eller mitralstenoser eller konstriktiv perikarditt). Isolert høyresidig hjertesvikt som følge av pulmonal hypertensjon (dvs. cor pulmonale). Dissekerende aortaaneurisme. Porfyri.

Forsiktighetsregler

Virkning av hydralazin på sirkulasjonen kan fremheve visse kliniske tilstander. Stimulering av myokard kan utløse eller forverre ukontrollert eller ubehandlet angina pectoris. Hydralazin skal derfor kun gis til de pasienter med mistenkt eller sikker koronar arteriesykdom som allerede blir behandlet med en betablokker, eller i kombinasjon med andre egnede sympatolytika. Betablokkerbehandlingen bør startes noen dager før behandlingen med hydralazin. Pasienter som har overlevd et myokardinfarkt bør ikke få hydralazin inntil stabiliseringsfasen etter infarktet er oppnådd. Hydralazin kan gi anginaanfall og EKG-forandringer som antyder iskemi i myokard. Må derfor brukes med forsiktighet ved mistenkt koronar arteriesykdom eller akutt cerebrovaskulær sykdom. Immunsystemet: Langtidsbehandling med hydralazin (vanligvis >6 måneder) kan utløse et systemisk lupus erythematosus (SLE)-lignende syndrom, særlig ved doser >100 mg daglig. I sin milde form minner syndromet om revmatoid artritt (artralgi, noen ganger assosiert med feber, anemi, leukopeni, trombocytopeni og hudutslett) og er reversibelt ved seponering. I sin mer alvorlige form ligner det akutt SLE (samme manifestasjoner som mild form, i tillegg til pleuritt, pleural effusjon og perikarditt som sees oftere enn ved idiopatisk lupus: Nervesystem og nyrer er dermed sjeldnere involvert enn i idiopatisk lupus). Tidlig påvisning og diagnose samt relevant behandling (dvs. seponering av hydralazin og ev. langtidsbehandling med kortikosteroider), er svært viktig ved denne livstruende sykdommen og for å forebygge mer alvorlige komplikasjoner, som av og til kan være fatale. Særlig er symptomer fra nyrene mindre hyppige enn ved idiopatisk SLE mens pleuropulmonære symptomer samt perikarditt, er hyppigere. Siden slike reaksjoner oppstår oftere ved høyere doser, lengre eksponering overfor legemidlet og hos langsomme acetylatorer, anbefales en vedlikeholdsbehandling med lavest mulig effektive dose. Dersom doser på 100 mg daglig ikke gir adekvat effekt, bør pasientens acetylatorstatus evalueres. Langsomme acetylatorer og kvinner har økt risiko for utvikling av SLE-lignende syndrom. Disse pasientene bør derfor ikke behandles med doser >100 mg daglig, og de krever nøye oppfølging. Hurtige acetylatorer kan derimot ha dårlig effekt på doser på 100 mg daglig. Doseøkning hos disse pasientene medfører kun liten økning i risiko for utvikling av SLE-lignende syndrom. Ved langtidsbehandling med hydralazin er det tilrådelig å bestemme antinukleære faktorer (ANF) og utføre urinanalyser hver 6. måned. Mikrohematuri og/eller proteinuri, særlig sammen med positiv ANF-titer, kan være tidlig tegn på immunkompleks glomerulonefritt assosiert med SLE-lignende syndrom. Hvis åpenbare kliniske tegn/symptomer utvikles, skal legemidlet seponeres umiddelbart. Laboratorietester: Blodstatus og bestemmelse av ANF-titer bør utføres før behandlingsstart og senere med jevne mellomrom under behandlingen, selv om pasienten er asymptomatisk. Disse prøvene må også gjennomføres dersom pasienten utvikler artralgi, feber, brystsmerter, vedvarende uvelhet eller andre uventede tegn/symptomer. Ved en positiv ANF-titer må risikoen ved fortsatt hydralazinbehandling vurderes mot fordelene. Nervesystemet: Enkeltstående tilfeller av perifer nevritt er rapportert. Data tyder på at dette skyldes en antipyridoksin effekt, som kan reverseres ved administrering av pyridoksin eller seponering av legemidlet. Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Se Dosering.Hematologiske effekter: Uønskede hematologiske effekter som redusert hemoglobin og røde blodceller, leukopeni, agranulocytose og purpura, er rapportert i svært sjeldne tilfeller. Oppstår disse bør behandlingen seponeres. Ved kirurgi kan pasienter som behandles med hydralazin få blodtrykksfall. I slike tilfeller bør ikke adrenalin brukes siden den kardioakselererende effekten av hydralazin kan økes. Ved initial behandling av hjertesvikt bør spesiell forsiktighet utvises og pasienten følges nøye. Pasientens hemodynamiske status bør monitoreres med henblikk på tidlig påvisning av postural hypotensjon eller takykardi. Dersom behandling av hjertesvikt med hydralazin skal seponeres, bør dosen reduseres gradvis (unntatt ved alvorlige situasjoner som SLE-lignende syndrom eller bloddyskrasi). Dette for å forhindre utløsning eller forverring av hjertesvikt. Hydralazinbehandling kan medføre systemisk vaskulitt, inkl. ANCA(+)-vaskulitt, som gir lunge- og nyresyndrom («pulmonary renal syndrome», PRS) som er en kombinasjon av diffus alveolærblødning og hurtig progredierende glomerulonefritt («rapidly progressive glomerulonephritis», RPGN). Pasienten kan få alvorlig respirasjons- og/eller nyresvikt og trenge behandling i intensivavdeling. Syndromet utvikler seg til et fulminant tilfelle dersom det ikke behandles, og kan av og til bli fatalt. Hjelpestoffer: Sukrose: Bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse, glukose-galaktosemalabsorpsjon eller sukrose-isomaltasesvikt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Svimmelhet og hypotensjon kan oppstå under bruk, derfor er det tilrådelig å utvise forsiktighet ved bilkjøring eller ved bruk av maskiner. Hydralazin kan påvirke pasientens reaksjonsevne, særlig i behandlingsstarten.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C02D B02
Samtidig bruk av andre antihypertensiver (vasodilatorer (f.eks. minoksidil), kalsiumantagonister (f.eks. nifedipin og amlodipin), ACE-hemmere (f.eks. enalapril og ramipril), diuretika (f.eks. furosemid og hydroklortiazid), TCA (f.eks. imipramin og klomipramin), sterke beroligende midler (f.eks. haloperidol og prometazin), samt alkohol kan potensere den blodtrykkssenkende effekten til hydralazin. Særlig samtidig administrering av hydralazin kort tid før eller etter administrering av diazoksid kan gi økt hypotensjon. MAO-hemmere skal brukes med forsiktighet til pasienter som bruker hydralazin. Samtidig administrering av hydralazin og betablokkere, som har en sterk first-pass-effekt (f.eks. propanolol) kan øke biotilgjengeligheten av betablokkeren. Dosereduksjon av betablokkerne kan være nødvendig når de gis samtidig med hydralazin. Hypotensiv effekt av hydralazin kan muligens motvirkes når det brukes samtidig med NSAID, og en dosejustering kan være nødvendig. Pasienter som bruker hydralazin og utvikler hypotensjon bør ikke behandles med sympatomimetika (f.eks. epinefrin); hydralazin kan gi takykardi, og sympatomimetika kan forsterke dette.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kvinner som planlegger å bli gravide bør ikke bruke hydralazin. Hvis graviditet bekreftes hos kvinner som bruker hydralazin, bør behandlingen seponeres umiddelbart. Alvorlige bivirkninger hos gravide ved bruk er ikke sett, selv om omfattende erfaringer fra 3. trimester finnes. Dyreforsøk har vist teratogent potensial hos mus, men ikke hos andre dyrearter. Hydralazin passerer placenta. Forbigående tilfeller av trombocytopeni hos nyfødte når mødrene hadde blitt behandlet med hydralazin noen uker før fødselen, er rapportert. Hydralazin bør ikke brukes under de 2 første trimestrene, men legemidlet kan brukes senere i svangerskapet hvis det ikke finnes sikrere alternativer eller hvis selve sykdommen utgjør alvorlig risiko for moren eller barnet, f.eks. preeklampsi eller eklampsi.
Amming: Hydralazin går over i morsmelk, men tilgjengelige rapporter hittil antyder ingen bivirkninger for barnet. Mødre som bruker hydralazin kan amme, forutsatt at spedbarnet observeres mtp. uventede bivirkninger.
Fertilitet: Effekt av hydralazin på human fertilitet er ukjent. Noen signifikante effekter på fertilitet eller reproduksjon hos rotter er ikke sett.
Hydralazin

 

Bivirkninger

Beskrivelse av frekvensintervaller
Kan oppstå hos ca. 25% av pasientene. Noen av bivirkningene listet nedenfor, f.eks. takykardi, palpitasjoner, anginasymptomer, flushing, hodepine, svimmelhet, urticaria, tett nese og gastrointestinale forstyrrelser forekommer vanligvis ved behandlingsoppstart, spesielt hvis dosen økes raskt, og avtar vanligvis ved fortsatt behandling.
OrganklasseBivirkning
Blod/lymfe
Mindre vanligeAnemi, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni (med eller uten purpura)
SjeldneAgranulocytose, hemolytisk anemi, leukocytose, lymfadenopati, pancytopeni, splenomegali
Gastrointestinale
VanligeDiaré, gastrointestinal forstyrrelse, kvalme, oppkast
SjeldneParalytisk ileus
Generelle
Ukjent frekvensFeber
Hjerte
Svært vanligePalpitasjoner, takykardi
VanligeAngina pectoris
Mindre vanligeKongestiv hjertesvikt
Hud
Mindre vanligeUtslett
Immunsystemet
VanligeAntinukleær antistoff-positiv, SLE-lignende syndrom (av og til med fatalt utfall, se Forsiktighetsregler)
Mindre vanligeOverfølsomhetsreaksjoner (som pruritus, urticaria, vaskulitt, eosinofili, hepatitt)1
Kar
VanligeFlushing, hypotensjon
SjeldneParadoksal pressor-respons
Ukjent frekvensOrtostatisk hypotensjon
Lever/galle
Mindre vanligeGulsott, hepatomegali, unormal leverfunksjon (noen ganger i assosiasjon med hepatitt)
Ukjent frekvensHepatosplenomegali (mest vanlig når forbundet med SLE-lignende symptomer)
Luftveier
Mindre vanligeDyspné, pleuralsmerte, tett nese
Muskel-skjelettsystemet
VanligeArtralgi, hovne ledd, myalgi
Nevrologiske
VanligeHodepine
Mindre vanligeSvimmelhet
SjeldneParestesier (kan reverseres ved pyridoksintilførsel), perifer nevropati, polynevropati, tremor
Nyre/urinveier
Mindre vanligeHematuri (noen ganger assosiert med glomerulonefritt), proteinuri, økt kreatinin i blod
SjeldneAkutt nyresvikt, urinretensjon
Ukjent frekvensAkutt glomerulonefritt
Psykiske
Mindre vanligeAgitasjon, angst
SjeldneDepresjon, hallusinasjon
Stoffskifte/ernæring
Mindre vanligeNedsatt appetitt
Undersøkelser
Mindre vanligeVekttap
Øye
Mindre vanligeKonjunktivitt, økt lakrimasjon
SjeldneEksoftalmus
FrekvensBivirkning
Svært vanlige
HjertePalpitasjoner, takykardi
Vanlige
GastrointestinaleDiaré, gastrointestinal forstyrrelse, kvalme, oppkast
HjerteAngina pectoris
ImmunsystemetAntinukleær antistoff-positiv, SLE-lignende syndrom (av og til med fatalt utfall, se Forsiktighetsregler)
KarFlushing, hypotensjon
Muskel-skjelettsystemetArtralgi, hovne ledd, myalgi
NevrologiskeHodepine
Mindre vanlige
Blod/lymfeAnemi, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni (med eller uten purpura)
HjerteKongestiv hjertesvikt
HudUtslett
ImmunsystemetOverfølsomhetsreaksjoner (som pruritus, urticaria, vaskulitt, eosinofili, hepatitt)1
Lever/galleGulsott, hepatomegali, unormal leverfunksjon (noen ganger i assosiasjon med hepatitt)
LuftveierDyspné, pleuralsmerte, tett nese
NevrologiskeSvimmelhet
Nyre/urinveierHematuri (noen ganger assosiert med glomerulonefritt), proteinuri, økt kreatinin i blod
PsykiskeAgitasjon, angst
Stoffskifte/ernæringNedsatt appetitt
UndersøkelserVekttap
ØyeKonjunktivitt, økt lakrimasjon
Sjeldne
Blod/lymfeAgranulocytose, hemolytisk anemi, leukocytose, lymfadenopati, pancytopeni, splenomegali
GastrointestinaleParalytisk ileus
KarParadoksal pressor-respons
NevrologiskeParestesier (kan reverseres ved pyridoksintilførsel), perifer nevropati, polynevropati, tremor
Nyre/urinveierAkutt nyresvikt, urinretensjon
PsykiskeDepresjon, hallusinasjon
ØyeEksoftalmus
Ukjent frekvens
GenerelleFeber
KarOrtostatisk hypotensjon
Lever/galleHepatosplenomegali (mest vanlig når forbundet med SLE-lignende symptomer)
Nyre/urinveierAkutt glomerulonefritt

1Det finnes rapporter om vaskulitt som fører til pulmonal-renal syndrom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Viktigste kjennetegn er kardiovaskulære lidelser (som uttalt takykardi og hypotensjon) ledsaget av kvalme, svimmelhet, svette som kan føre til sirkulatorisk kollaps. Myokardiskemi med angina pectoris og hjertearytmier kan også forekomme. Andre kliniske tegn og symptomer kan være svekket bevissthet, hodepine og brekninger, samt tremor, kramper, oliguri og hypotermi.
Behandling: Legemidlet bør elimineres fra mage-tarmkanalen (fremkalling av brekninger, mageskylling, aktivt kull og ev. laksantia). Støttende behandling kan omfatte bruk av plasma expander eller i.v. væsker.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C02D B02

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hydralazin har en perifer vasodilaterende effekt ved direkte relaksasjon av glatt muskelvev i vaskulære resistenskar, hovedsakelig i arteriolene. Virkningsmekanismen på det cellulære plan er ikke fullstendig kjent. Da arteriolene dilateres i større grad enn venene, minimaliseres faren for postural hypotensjon og økningen i hjertets minuttvolum fremmes. Gjennomblødning i milt, hjerte, hjerne og nyrer øker med mindre blodtrykksfallet er svært uttalt. Påvirkning av kutan og muskulær karmotstand kan variere. Ved hypertensjon forårsaker hydralazin arteriær blodtrykkssenkning (diastolisk mer enn systolisk), samt økt hjertefrekvens, slagvolum og minuttvolum. Ved hjertesvikt vil dilatasjon av arterioler medføre en reduksjon i afterload noe som igjen fører til redusert arbeid for venstre ventrikkel. Slagvolum, renal blodgjennomstrømning og hjerteminuttvolum øker mens blodtrykket opprettholdes eller faller svakt.
Absorpsjon: Hurtig i mage-tarmkanalen og absorpsjonsgrad er variabel iht. pasientens acetylatorstatus. Cmax etter 1 enkelt oral 50 mg hydralazindose ble målt til 229 ± 20 ng/ml og 148 ± 15 ng/ml hos hhv. langsomme og hurtige acetylatorer. Tmax nås vanligvis innen 1 time. Systemisk biotilgjengelighet: 26-55%.
Proteinbinding: Ca. 88-90%.
Fordeling: Fordeles raskt og har spesifikk affinitet til muskelvev i arterieveggene. Vd 1,5 ± 1 liter/kg.
Halveringstid: Vanligvis 2-3 timer i plasma, men er betydelig lavere hos raske acetylatorer (i gjennomsnitt 45 minutter). T1/2 ved nedsatt nyrefunksjon er betydelig lengre (forlenget med opptil 16 timer ved ClCR <20 ml/minutt).
Metabolisme: Gjennomgår en doseavhengig first pass-effekt som er avhengig av pasientens acetylatorstatus. Systemisk metabolisme i lever skjer ved hydroksylering av ringsystemet og konjugering med glukoronsyre. Acetylatorstatus påvirker first pass-absorpsjonen, men i liten grad systemisk eliminasjon.
Utskillelse: Via nyrene, hovedsakelig som acetylerte og hydroksylerte metabolitter. Innen 24 timer etter inntak er ca. 80% av dosen gjenfunnet i urinen. Blodkonsentrasjon og systemisk clearance av apparent hydralazin hos eldre endres ikke med alder. Utskillelse via nyrene kan imidlertid påvirkes dersom nyrefunksjonen svekkes med alderen.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 30°C. Beskyttes mot fuktighet.

Sist endret: 23.07.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

01.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Apresolin, TABLETTER, drasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg100 stk. (boks)
197293
Blå resept
-
97,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bloddyskrasi: En ubalanse i blodets sammensetning som kan skyldes f.eks. en bakteriell infeksjon.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flushing (rødming): Plutselig varmefølelse, hudrødme

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, myokardreinfarkt, hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

splenomegali (forstørrelse av milten): Forstørrelse av milten. Milten er en del av lymfesystemet, som er en del av immunsystemet. Milten bryter blant annet ned gamle røde blodceller.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tyreotoksikose (hypertyreoidisme, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.