Adriamycin

Pfizer

Cytostatikum.

ATC-nr.: L01D B01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L01D B01
Doksorubicin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av doksorubicin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Doksorubicin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at doksorubicin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 18.01.2018) er utarbeidet av Janssen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 2 mg/ml: 1 ml inneh.: Doxorubicin. hydrochlorid. 2 mg, acid. hydrochlorid. q.s. ad pH 3, natr. chlorid et aqua ad iniect. ad 1 ml.


PULVER TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 10 mg og 50 mg: Hvert hetteglass inneh.: Doxorubicin. hydrochlorid. 10 mg, resp. 50 mg, lactos. methyl. parahydroxybenz. (E 218)


Indikasjoner

Brystcancer. Osteogent sarkom og Ewings sarkom. Bløtdelssarkom. Småcellet anaplastisk lungekarsinom. Malignt lymfom både av typen mb. Hodgkin og non-Hodgkin. Urogenitale og gynekologiske tumores som blærecancer, testiscancer og uteruscancer. Pediatriske solide tumores som rhabdomyosarkom, nevroblastom, Wilms tumor. Akutte leukemier. Forsøksvis ved: Prostatakarsinom. Thyreoideakarsinom. Ovariecancer, cervixcancer, vaginalcancer, hode- og halscancer, ventrikkelcancer.

Dosering

60-75 mg/m2 som engangsdose i.v. med 21 dagers intervall. Den laveste dosen skal gis til pasienter med myelosuppresjon. Alternativt kan 30 mg/m2/dag i 3 dager med 4 ukers mellomrom, eller ved cancer mammae, 20 mg pr. uke i.v. over 3-4 minutter, gis hver uke, spesielt ved palliativ behandling av pasienter som ikke tolererer den konvensjonelle behandlingen hver 3. uke. Dosereduksjon: Når preparatet gis i kombinasjon med andre cytostatika, skal dosen reduseres til 30-60 mg/m2. Ytterligere dosereduksjon bør gjøres om pasienten tidligere har fått strålebehandling mot mediastinum eller om andre antrasykliner er blitt gitt tidligere. Innen behandlingen innledes, anbefales en kontroll av leverfunksjonen vha. tester som ASAT, ALAT, ALP og bilirubin. Ved nedsatt leverfunksjon skal dosen reduseres etter følgende tabell:

Serumbilirubin (mmol/liter)

Anbefalt dose

24-50

1/2 normaldose

>50

1/4 normaldose

For å unngå kardiomyopatier, skal en total dose på 550 mg/m2 ikke overskrides.
Tilberedning/Håndtering: Pulver til injeksjonsvæske 10 mg, resp. 50 mg oppløses i 5 ml, resp. 25 ml sterilt vann eller natriumklorid injeksjonsvæske 9 mg/ml. Kan blandes med glukose infusjonsvæske 50 mg/ml.
Administrering: Preparatet bør gis som i.v. injeksjon ved pågående drypp med natriumklorid infusjonsvæske 9 mg/ml eller glukose infusjonsvæske 50 mg/ml. Oppløsningen injiseres i løpet av 2-5 minutter. For å sikre muligheten for å kunne gi intravenøs cytostatikabehandling i lengre tid, kan en arteriovenøs shunt innlegges innen behandlingen påbegynnes. Intravesikal instillasjon har vært forsøkt i forbindelse med blærecancer, se spesiallitteratur.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for doksorubicin, andre antrasykliner eller noen av hjelpestoffene. Skal ikke gis til pasienter med uttalt myelosuppresjon indusert av tidligere behandling med andre cytostatika eller ved strålebehandling. Alvorlig leversvikt. Tidligere behandling med antrasykliner opp til maksimal kumulativ dose.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet bør utvises ved hjertesykdom i anamnesen, tidligere behandling med antrasykliner eller ved tidligere strålebehandling mot mediastinum. Tidligere hjertesykdom øker risikoen for utvikling av kronisk kardiomyopati. Kontroll av venstre kammerfunksjon bør utføres for å kontrollere pasientens hjertetilstand. Kardiotoksisitet er en risiko ved antrasyklinbehandling. Tidlig kardiotoksisitet består hovedsakelig av sinustakykardi og/eller unormalt EKG. Takyarytmier, inkl. premature ventrikulære kontraksjoner og ventrikkeltakykardi, bradykardi samt AV-blokk og grenblokk, er også rapportert. Forsinket kardiotoksisitet utvikles vanligvis sent i behandlingsforløpet eller i løpet av 2-3 måneder etter avsluttet behandling, men er også rapportert måneder til år etter fullført behandling. Forsinket kardiomyopati vises ved redusert venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon og/eller tegn og symptomer på kongestiv hjertesvikt som dyspné, lungeødem, deklivt ødem, kardiomegali og hepatomegali, oliguri, ascites, pleuraeffusjon og galopperende hjerterytme. Subakutte effekter som perikarditt/myokarditt er også rapportert. Hjertefunksjonen bør vurderes før behandlingsstart, og overvåkes under hele behandlingen for å minimere risikoen for alvorlig nedsatt hjertefunksjon. Risikofaktorer for kardiotoksisitet inkluderer aktiv eller latent hjerte- og karsykdom, tidligere eller samtidig strålebehandling av mediastinal-/perikardial-området, tidligere behandling med andre antrasykliner eller antracendioner, og samtidig bruk av legemidler med hemmende virkning på hjertekontraktilitet eller kardiotoksiske legemidler (f.eks. trastuzumab). Doksorubicin bør ikke gis i kombinasjon med andre kardiotoksiske midler, med mindre hjertefunksjonen overvåkes nøye. Pasienter som får antrasykliner etter å ha avsluttet behandling med andre kardiotoksiske midler, særlig de med lang halveringstid som trastuzumab, kan også ha økt risiko for kardiotoksisitet. Hjertefunksjonen må overvåkes nøye ved høye kumulative doksorubicindoser og ved risikofaktorer. Kardiotoksisitet kan inntreffe ved lavere kumulative doser uavhengig av om det foreligger hjerterisikofaktorer. Barn og ungdom har økt risiko for utvikling av sent innsettende kardiotoksisitet. Kvinner kan ha større risiko enn menn. Periodisk evaluering av hjertefunksjonen anbefales. Det er sannsynlig at toksisiteten ved behandling med antrasykliner eller antracendioner er additiv. En nøye kontroll av leukocytter, erytrocytter og trombocytter kreves. Maks. myelosuppresjon inntreffer etter ca. 2 uker. Blodbildet normaliseres oftest etter 21 dager. Dosereduksjon eller forlengelse av doseintervallet skal foretas om blodbildet ikke normaliseres. Intravenøs antibiotika bør gis i tilfelle febril nøytropeni. Sirkulatoriske bivirkninger må spesielt overvåkes ved langstidsbehandling. Doksorubicin kan potensere toksisiteten av andre cytotoksiske medikamenter, og dosejustering kan være nødvendig. Forverring av syklofosfamidindusert hemoragisk cystitt og forsterket levertoksisitet av 6-merkaptopurin er rapportert. Strålingsindusert toksisitet (myokard, mucosa, hud og lever) er også rapportert. Den systemiske clearance av doksorubicin kan være redusert hos overvektige pasienter, og disse må følges nøye under behandling med full dose. For å minske risikoen for ekstravasal injeksjon som resulterer i vevsskader, bør doksorubicin gis under pågående væskeinfusjon. Unngå å sette drypp på håndryggen, nær ledd, sener eller store blodkar og nervestrenger, da skader grunnet ekstravasal tilførsel av cytostatika som regel blir vanskeligere å håndtere her. Doksorubicin er ytterst vevstoksisk og kan gi nekroser som er meget vanskelig å behandle, og med stor infeksjonsrisiko. Hvis pasienten angir mer enn en lett smerte ved injeksjonsstedet, avbrytes injeksjonen. En har forsøkt å lindre pasientens vansker gjennom å nedkjøle området og holde det nedkjølt i 24 timer. En bør overveie akutt eksisjon av det doksorubicininfiltrerte området, kontakt umiddelbart kirurg for bedømning av en ev. kirurgisk forholdsregel. Følg pasienten nøye etterpå, da nekroser kan opptre flere uker senere. Nekrotiske sår eksideres. Legemiddelet er sterkt vevstoksisk og kan gi skader på ubeskyttet hud.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01D B01
Doksorubicin metaboliseres av CYP3A4, CYP2D6 og P-glykoprotein (P-gp). Klinisk signifikante interaksjoner med hemmere av CYP3A4, CYP2D6, og/eller P-gp (f.eks. verapamil) er rapportert. Interaksjoner har resultert i økt konsentrasjon og klinisk effekt av doksorubicin. CYP3A4-induktorer (f. eks. fenobarbital, fenytoin, johannesurt) og P-gp-induktorer kan redusere doksorubicinkonsentrasjonen. Samtidig bruk av ciklosporin kan føre til økt AUC for doksorubicin og metabolitten doksorubicinol, muligens pga. reduksjon i doksorubicinclearance og reduksjon i doksorubicinolmetabolismen. Dette kan resultere i mer dyptgående og langvarig hematologisk toksisitet. Koma og kramper er beskrevet ved samtidig bruk med ciklosporin. Kombinasjoner med andre antitumorpreparater som kan være kardiotoksiske (f.eks. 5-fluorouracil, syklofosfamid, cisplatin, taksaner) samt samtidig bruk av kardioaktive substanser (f.eks. kalsiumkanalblokkere) krever nøye overvåking av hjertefunksjonen. Kombinasjon av doksorubicin og cytarabin har gitt tilfeller av blødninger, sårdannelse og nekrose i kolonmucosa hos pasienter med akutt myelogen leukemi.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Doksorubicin passerer placenta og kan forårsake skade på fosteret. Bør ikke gis under graviditet. Kvinner i fertil alder må bruke effektiv prevensjon.
Amming: Kan gå over i morsmelk. Skal ikke brukes under amming.
Fertilitet: Kvinner: Doksorubicin kan føre til infertilitet under behandling. Kan føre til amenoré. Eggløsning og menstruasjon kan komme tilbake etter avsluttet behandling. Prematur menopause kan oppstå. Menn: Doksorubicin er potensielt mutagent. Kan indusere kromosomskader i spermiene. Effektiv prevensjon må brukes.
Doksorubicin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Leukopeni, nøytropeni, anemi, trombocytopeni. Gastrointesintale: Mukosal inflammasjon/stomatitt, diaré, oppkast, kvalme. Hud: Palmar-plantar erytrodysestesisyndrom, håravfall. Infeksiøse: Infeksjon. Stoffskifte/ernæring: Redusert appetitt. Undersøkelser: Redusert ejeksjonsfraksjon, unormal EKG, unormale transaminaser, vektøkning1. Øvrige: Feber, asteni, frysninger. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Myelosuppresjon (doseavhengig og for det meste forbigående). Gastrointestinale: Øsofagitt, magesmerter. Hjerte/kar: Kongestiv hjertesvikt, sinustakykardi. Hud: Urticaria, utslett, hyperpigmentering av hud, hyperpigmentering av negl. Infeksiøse: Sepsis. Øye: Øyekatarr. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Embolisme. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Gastrointestinal blødning, erosiv gastritt, kolitt, mukosal misfarging. Hjerte/kar: AV-blokk, takyarytmi, grenblokk, sjokk, blødninger, tromboflebitt, flebitt, hetetokter. Hud: Fotosensitivitetsreaksjon, hypersensitivitet av bestrålt hud («radiation recall»-reaksjon), kløe, hudlidelser. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré, azoospermi, oligospermi. Nyre/urinveier: Kromaturi2. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering, hyperurikemi. Svulster/cyster: Akutt lymfocytisk leukemi, akutt myelogen leukemi (AML). Øye: Hornhinnebetennelse, lakrimasjon. Øvrige: Illebefinnende. Sekundær akutt myelogen leukemi (AML) med eller uten preleukemisk fase er rapportert hos enkeltpasienter behandlet med doksorubicin sammen med DNA-skadende antineoplastiske preparater. Slike tilfeller kan ha en kort latensperiode (1-3 år). Kliniske konsekvenser av myelosuppresjonen kan være feber, infeksjoner, sepsis/septikemi, septisk sjokk, blødninger, vevshypoksi eller død. To forskjellige typer av hjertepåvirkning er sett: Akutte forbigående EKG-forandringer som inntreffer i direkte forbindelse med eller noen timer etter administrering. Disse er i de fleste tilfeller reversible og har vanligvis ingen klinisk betydning. Kardiomyopatier, som ofte er doseavhengige og av alvorlig natur, kan utvikles selv lang tid etter seponering av behandlingen. De karakteriseres ofte av en minskning av QRS-kurven og raskt innsettende hjertedilatasjon, som ofte ikke svarer på behandling med preparater med inotrop effekt. 1Pasienter med tidlig brystkreft som får adjuvant behandling med doksorubicin. 21-2 dager etter administrering.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Høye engangsdoser kan forårsake myokardskader innen 24 timer og alvorlig myelosuppresjon innen ca. 2 uker. Behandling ved akutt overdosering er sykehusinnleggelse, intravenøs antibiotikabehandling, blodplate- og granulocytt transfusjoner, og symptomatisk behandling av de gastrointestinale- og hjertetoksiske manifestasjonene. Bruk av hematopoietiske vekstfaktorer kan vurderes. Kronisk overdosering, når den kumulative dosen overstiger 550 mg/m2, øker faren for kardiomyopati og kan resultere i hjertesvikt. Behandlingen vil da være digitalis, diuretika, perifere vasodilatorer og ACE-hemmere.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For antrasykliner og lignende substanser L01D B

Egenskaper

Klassifisering: Cytotoksisk antibiotikum av tetrasyklintype isolert fra Streptomyces peucetius var. caesius.
Virkningsmekanisme: Interkalerer i DNA og stabiliserer topoisomerase II og hindrer dermed nukleinsyresyntesen. Trigger DNA-kløving. Interagerer med og påvirker funksjonen til cellemembraner.
Proteinbinding: Ca. 75%.
Fordeling: Intravenøs administrering følges av rask fordeling til ekstravasale rom.
Halveringstid: 5-10 minutter. Plasmanivåene følger et flerfasisk forløp med terminal fase på 20-48 timer. Vdss er over 20-30 liter/kg.
Metabolisme: Raskt, hovedsakelig i lever. Metabolitten 13-OH-doksorubicinol har en viss antitumoreffekt.
Utskillelse: Ca. 5-10% utskilles via urinen de fem første dagene, mens 40-50% utskilles via gallen i løpet av syv dager. Redusert leverfunksjon, overvekt og økt plasmabilirubinkonsentrasjon gir en langsommere utskillelse.

Oppbevaring og holdbarhet

Pulver til injeksjonsvæske: Oppløsningen kan oppbevares i romtemperatur og skal brukes innen 12 timer. Oppløsningen skal beskyttes mot direkte sollys. Ved oppbevaring i kjøleskap skal oppløsningen brukes innen 24 timer. Injeksjonsvæske: Skal oppbevares i kjøleskap (2-8°C) og beskyttet mot direkte sollys. Påbegynt pakning kan oppbevares i romtemperatur og skal anvendes innen 12 timer. I kjøleskap innen 24 timer.

Andre opplysninger

Skal ikke blandes med heparin eller fluorouracil (f.eks. i samme i.v. infusjonspose eller ved Y-setet til samme infusjonslinje), da dette medfører utfelling. Det anbefales ikke å blande med andre legemidler. Dersom samtidig behandling med fluorouracil er nødvendig, anbefales det å skylle i.v.-linjen mellom de 2 administreringene. Kontakt med basisk oppløsning bør unngås da doksorubicin kan hydrolyseres. Pasienten bør informeres om at urinen kan bli rødfarget. Tørrsubstans eller ferdigblandet oppløsning skal ikke komme i kontakt med huden. Bruk beskyttelsesutstyr! Hvis doksorubicin i fast eller oppløst form kommer i kontakt med hud eller mucosa, skal det utsatte området omhyggelig vaskes med såpe og vann. Ved doksorubicin i øynene, skylles med saltvann. Hvis irritasjonen ikke har gitt seg etter 30 minutter skal øyelege kontaktes.

Sist endret: 03.11.2014
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

11.08.2014

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Adriamycin, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2 mg/ml10 ml (plasthettegl.)
505875
-
-
254,50CSPC_ICON
25 ml (plasthettegl.)
505883
-
-
581,80CSPC_ICON

Adriamycin, PULVER TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg1 × 10 mg (hettegl.)
012948
-
-
169,40CSPC_ICON
50 mg1 × 50 mg (hettegl.)
012963
-
-
802,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

akutt myelogen leukemi (aml): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi: Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bradykardi (refleksbradykardi, langsom puls): Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

brystcancer (brystkreft, brystsvulst, brysttumor, cancer mammae): Ondartet svulst i brystet hos kvinner. Står for ca. 30% av all kreftsykdom som rammer kvinner. Sykdommen kan behandles på mange måter, blant annet med kirurgi, stråling og kjemoterapi.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, fenobarbital (fenemal), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (naturlegemiddel).

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

embolisme (embolidannelse): En sykdomstilstand som oppstår av en plutselig tilstopping av blodstrømmen. Tilstoppingen skyldes en dannelse av en embolus som oftest stammer fra en blodpropp dannet et annet sted i blodsirkulasjonen. Embolisme kan også skyldes plakk av kolesterol, bakterieklumper, kreftceller eller injiserte substanser som luftbobler eller uoppløselige partikler som føres med blodet.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

ewings sarkom: En sjelden form for benkreft, de første symptomer er som regel smerter og hevelse. Sykdommen rammer hovedsakelig før 20-årsalder, og dobbelt så mange gutter som jenter. Behandlingen består av kjemoterapi (cellegift) i kombinasjon med kirurgi. Stråling brukes også for å kontrollere sykdommen.

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hepatomegali: Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hyperpigmentering: Økt pigmentering, særlig av hud, men kan også forekomme andre steder som negler og slimhinner. Tilstanden kan forårsakes av eksponering for lys, kjemikalier eller andre stoffer, eller skyldes en stoffskiftesykdom.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytropeni (neutropeni): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde &lt;500 ml/døgn.

overvekt (fedme): Overvekt og fedme (adipositas) er tilstander der kroppens depoter av fett er så store at det har helsemessige konsekvenser. Kroppsmasseindeks (BMI) mellom 25 og 30 defineres som overvekt, mens BMI over 30 defineres som fedme.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

trombocytopeni (trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vaginalcancer (vaginalkreft): Kreft i kvinnens vagina (skjede).

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ventrikkelcancer (ventrikkelkreft, magekreft, cancer ventriculi): Kreft i magesekken. På grunn av magesekkens bevegelighet kan svulsten blir stor før den gir symptomer.

wilms tumor (wilms svulst, nefroblastom): Nyrekreft som først og fremst forekommer hos barn.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.

øyekatarr (konjunktivitt, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.