Trandate

Aspen

Adrenerg alfa- og betareseptorblokker.

ATC-nr.: C07A G01

  

  Labetalol forbudt iht. WADAs dopingliste, med visse unntak/restriksjoner

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 5 mg/ml: 1 ml inneh.: Labetalolhydroklorid 5 mg, saltsyre/natriumhydroksid til pH 4, vann til injeksjonsvæsker.


TABLETTER, filmdrasjerte 100 mg og 200 mg: Hver tablett inneh.: Labetalolhydroklorid 100 mg, resp. 200 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171), paraoransje (E 110).


Indikasjoner

Injeksjonsvæske: Alvorlig hypertensjon, inkl. alvorlig svangerskapshypertensjon, når det er nødvendig å få blodtrykket raskt under kontroll. Kan brukes til å oppnå kontrollert hypotensjon under anestesi. Tabletter: Mild, moderat eller alvorlig hypertensjon. Svangerskapshypertensjon. Angina pectoris med samtidig hypertensjon.

Dosering

Injeksjonsvæske er beregnet for bruk hos sykehusinnlagte pasienter.
Alvorlig hypertensjon, inkl. alvorlig svangerskapshypertensjon: Injeksjonsvæske; bolusinjeksjon: Dersom det er nødvendig å senke blodtrykket raskt, skal en dose på 50 mg (10 ml) gis langsomt i.v. (i løpet av minst 1 minutt) og, hvis nødvendig, repeteres hvert 5. minutt til tilfredsstillende respons er oppnådd. Total dose bør ikke overstige 200 mg (40 ml). Maks. effekt oppnås vanligvis innen 5 minutter og virkningen varer vanligvis i ca. 6 timer, men kan vare i opptil 18 timer. Injeksjonsvæske; i.v. infusjon: En labetaloloppløsning på 1 mg/ml skal brukes, f.eks. innholdet av 2 ampuller (20 ml (= 200 mg)) fortynnet til 200 ml med 5% (50 mg/ml) glukoseoppløsning. Infusjonshastigheten bør normalt være rundt 160 mg/time, men kan justeres etter legens vurdering. Effektiv dose er vanligvis 50-200 mg, men infusjonen bør opprettholdes til tilfredsstillende respons er oppnådd. Større doser kan være nødvendig, spesielt hos pasienter med feokromocytom. Ved alvorlig svangerskapshypertensjon, bør infusjonen gis saktere i starten og økes etterhvert. Infusjonshastigheten bør starte på 20 mg/time og videre dobles hver halvtime inntil tilfredsstillende respons er oppnådd eller en infusjonshastighet på 160 mg/time er nådd.
Mild, moderat eller alvorlig hypertensjon: Tabletter: Behandling bør starte med 100 mg 2 ganger daglig. Om nødvendig kan dosen økes med 100 mg 2 ganger daglig og med et intervall på 2-14 dager. Mange pasienters blodtrykk kontrolleres med 200 mg 2 ganger daglig, men opptil 800 mg daglig kan gis, fordelt på 2 doser (400 mg × 2) daglig. Ved alvorlig refraktær hypertensjon har daglige doser på opptil 2400 mg (fordelt på 3 eller 4 doser) blitt gitt. Sykehusinnlagte pasienter med alvorlig hypertensjon kan ha daglig økning av dosen. Additiv hypotensiv effekt kan forventes hvis peroral labetalol brukes sammen med andre blodtrykkssenkende preparater, f.eks. diuretika, metyldopa osv. Ved overføring av pasienter fra slike preparater, skal tidligere behandling gradvis reduseres. Ved langtidskontroll av hypertensjon etter bruk av parenteral labetalol, skal peroral labetalolbehandling starte på 100 mg 2 ganger daglig.
Svangerskapshypertensjon: Tabletter: For alvorlig svangerskapshypertensjon, se ovenfor. Innledende dose på 100 mg 2 ganger daglig kan, om nødvendig, økes med ukentlige intervaller med 100 mg 2 ganger daglig. Alvorlighetsgraden av hypertensjon kan kreve et doseringsregime på 3 ganger daglig. Daglig dose på totalt 2400 mg skal ikke overskrides.
For å oppnå kontrollert hypotensjon under anestesi: Injeksjonsvæske: Det anbefales at startdosen med labetalolinjeksjon er 10-20 mg (2-4 ml) i.v., avhengig av pasientens alder og tilstand. Dersom tilfredsstillende hypotensjon ikke er oppnådd etter 5 minutter, skal en trinnvis doseøkning på 5-10 mg (1-2 ml) gis til et tilfredsstillende blodtrykksnivå er oppnådd. Gjennomsnittlig varighet av hypotensjon etter administrering av 20-25 mg (4-5 ml) er 50 minutter.
Ved andre årsaker til hypertensjon: Injeksjonsvæske: Gi infusjonen med en hastighet på 120-160 mg/time inntil en tilfredsstillende respons er oppnådd, og avbryt så infusjonen. Effektiv dose er vanligvis 50-200 mg, men større doser kan være nødvendig, spesielt hos pasienter med feokromocytom.
Angina pectoris med samtidig hypertensjon: Tabletter: Labetaloldosen er den som er nødvendig for å kontrollere hypertensjonen.
Seponering: Norsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering

Interaksjonsanalyse av legemiddellisten anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering kan gi økt/redusert virkning av gjenværende legemidler.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Se Forsiktighetsregler. Tabletter: Det kan være nødvendig med lavere perorale doser. Nedsatt nyrefunksjon: Se Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Ingen tilgjengelige data. Eldre: Tabletter: Ved oppstart av antihypertensiv behandling er vanlig startdose 100 mg 2 ganger daglig peroralt. Tilfredsstillende blodtrykkskontroll kan oppnås med lavere vedlikeholdsdoser enn de som kreves hos yngre pasienter.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæske: Forlikelig med følgende infusjonsvæske: 5% (50 mg/ml) dekstrose (= glukose), 0,18% natriumklorid og 4% dekstrose (= glukose), 0,3% kaliumklorid og 5% dekstrose (= glukose), Ringer-laktat. Er uforlikelig/skal ikke blandes med natriumhydrogenkarbonat injeksjonsvæske.
Administrering: Injeksjonsvæske: Gis i.v. Beregnet for sykehusinnlagte pasienter. Pasienten skal alltid ligge på rygg eller på venstre side når injeksjonsvæsken gis. Pasienten skal deretter bli liggende i 3 timer etter i.v. administrering, da kraftig postural hypotensjon kan forekomme. Se også Forsiktighetsregler. Tabletter: Skal tas med mat.

Kontraindikasjoner

Bør ikke brukes av pasienter med astma eller sykehistorie med obstruktive luftveissykdommer. Hjerteblokk grad II eller III (med mindre pacemaker er in situ), kardiogent sjokk og andre tilstander forbundet med alvorlig og forlenget hypotensjon eller alvorlig bradykardi. Ukompensert hjertesvikt. Ustabil/ukontrollert hjerteinsuffisiens. Syk sinussyndrom (inkl. sinoatrialt blokk) med mindre pacemaker er in situ. Prinzmetal-angina. Sinusknutedysfunksjon. Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Leversykdom: Forsiktighet må utvises. Alvorlig hepatocellulær skade i forbindelse med labetalolbehandling er rapportert (svært sjeldent). Leverskaden er vanligvis reversibel og har forekommet både etter korttids- og langtidsbehandling. Levernekrose er rapportert, i noen tilfeller med dødelig utfall. Passende laboratorieprøver bør utføres ved første tegn eller symptom på leverdysfunksjon. Dersom det er laboratoriebevis for leverskade eller pasienten har gulsott, skal labetalolbehandlingen stoppes og ikke gjenopptas. Spesiell forsiktighet må utvises ved bruk ved leversvikt, da disse har en langsommere metabolisme av labetalol enn hva normale pasienter har. Nedsatt nyrefunksjon: Forsiktighet må utvises ved bruk ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR = 15-29 ml/minutt/1,73 m2). Perifer vaskulær sykdom: Skal brukes med forsiktighet ved perifer vaskulær sykdom, da symptomer kan forverres. Det anbefales å utvise forsiktighet ved perifer arteriesykdom (Raynauds syndrom, claudicatio intermittens), da symptomer kan forverres. Alfablokkere kan motvirke den uheldige virkningen av betablokkere. AV-blokk grad I: Tatt i betraktning den negative virkningen av betablokkere på atrioventrikulær ledningstid, skal labetalol gis med forsiktighet ved AV-blokk grad I. Symptomatisk bradykardi: Hvis pasienten utvikler symptomatisk bradykardi, bør labetaloldosen reduseres. Diabetes mellitus: Forsiktighet må utvises ved ukontrollert diabetes mellitus eller diabetes mellitus som er vanskelig å kontrollere. Labetalol kan maskere tegn på hypoglykemi (takykardi og tremor) hos pasienter med diabetes. Den hypoglykemiske virkningen av insulin og orale hypoglykemika kan forsterkes av betablokkere. Tyreotoksikose: Betablokkere kan maskere tegn på tyreotoksikose, men thyreoideafunksjonsprøver endres ikke. Overfølsomhet for betablokkere: Risiko for anafylaktisk reaksjon: Når pasienter, med alvorlige anafylaktiske reaksjoner på ulike allergener i anamnesen, tar betablokkere, kan de bli mer reaktive overfor gjentatt eksponering, enten dette skjer ved uhell, i diagnostisk eller terapeutisk sammenheng. Slike pasienter kan bli ikke-responsive overfor de vanlige dosene av adrenalin som brukes til å behandle allergisk reaksjon. Adrenalin: Dersom pasienter som får labetalol trenger adrenalinbehandling, skal det brukes en redusert adrenalindose, da samtidig bruk av labetalol og adrenalin kan resultere i bradykardi og hypertensjon, se Interaksjoner. Ved alvorlig økt påvirkning av adrenalin, som ved feokromocytom, kan labetalol forårsake en paradoksal økning av blodtrykket. Hudutslett og/eller tørre øyne: Er rapportert i forbindelse med bruk av betablokkere. Insidensen av rapportene er lav, og i de fleste tilfeller har symptomene forsvunnet ved seponering. Dersom man ikke kan forklare en slik reaksjon på en annen måte, bør det vurderes gradvis seponering av legemidlet. Perioperativt atonisk irissyndrom, IFIS (Intraoperative Floppy Iris Syndrome): Forekomsten av IFIS (en variasjon av småpupillesyndrom) er observert under kataraktkirurgi hos noen pasienter som behandles med, eller har blitt behandlet med tamsulosin. Enkeltrapporter er også sett for andre α1-blokkere, og muligheten for en klasseeffekt kan ikke utelukkes. Ettersom IFIS kan føre til økt forekomst av kataraktkirurgiske komplikasjoner, skal kirurgen informeres om nåværende eller tidligere bruk av α1-blokkere før operasjonen. Hjertesvikt eller dårlig venstre ventrikkelfunksjon: Ekstra forsiktighet bør utvises hos pasienter med hjertesvikt eller nedsatt venstresidig systolisk funksjon. Labetalol er kontraindisert ved ukontrollert hjertesvikt, men kan brukes med forsiktighet hos pasienter som er godt kontrollert og er fri for symptomer. Hjertesvikt bør kontrolleres med passende behandling før bruk av labetalol. Bruk av betablokkere innebærer en fare for å utløse eller forverre hjertesvikt eller obstruktiv lungesykdom. Ved hjertesvikt må myokardets kontraktilitet opprettholdes og svikten kompenseres. Pasienter med nedsatt kontraksjonskraft, særlig eldre, må undersøkes regelmessig mhp. utvikling av hjertesvikt. Det anbefales på det sterkeste ikke å avslutte behandlingen med labetalol plutselig, spesielt hos pasienter med hjertesvikt og pasienter med angina pectoris (risiko for forverring av angina, hjerteinfarkt og ventrikkelflimmer). Metabolsk acidose og feokromocytom: Det må utvises forsiktighet ved metabolsk acidose og feokromocytom. Hos pasienter med feokromocytom kan labetalol kun administreres etter at tilstrekkelig alfa-blokkering er oppnådd. Kun injeksjonsvæske: Akutt blødning: Under anestesi kan labetalol maskere den kompenserende fysiologiske effekten av akutt blødning (takykardi og vasokonstriksjon). Det må derfor rettes spesiell oppmerksomhet mot blodtap og blodvolumet må opprettholdes. Administrering: Det er ønskelig å overvåke blodtrykk og hjerterytme etter injeksjon og under infusjon. De fleste pasienter vil få en liten senkning av hjerterytmen, alvorlig bradykardi er ikke vanlig, men kan kontrolleres ved å injisere 1-2 mg atropin i.v. Respiratorisk funksjon bør spesielt observeres hos pasienter med kjent nedsatt funksjon. Labetalol-injeksjon er gitt til pasienter med ukontrollert hypertensjon, og som allerede fikk hypotensive legemidler inkl. betablokkere, uten bivirkninger. Kun tabletter: Iskemisk hjertesykdom: Pasienter, spesielt de med iskemisk hjertesykdom, skal ikke avbryte/seponere labetalolbehandling plutselig. Seponering hos pasienter med iskemisk hjertesykdom skal gjøres gradvis i løpet av en periode på 7-10 dager, hvis mulig. Hjelpestoffer: Pasienter med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon bør ikke ta dette legemidlet pga. det inneholder laktose. Inneholder fargestoffet paraoransje som kan gi overfølsomhetsreaksjoner. Bilkjøring og bruk av maskiner: Preparatet antas ikke å påvirke evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner, men kan gi bivirkninger som svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, og dette kan nedsette reaksjonsevnen.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07A G01
Hypotensiv virkning til labetalol kan reduseres ved bruk i kombinasjon med prostaglandinsyntesehemmere (NSAID), dosejusteringer kan være nødvendig. Additive effekter kan oppstå med andre antihypertensiver. Samtidig bruk av labetalol og adrenalin kan resultere i bradykardi og hypertensjon, se Forsiktighetsregler. Det må utvises forsiktighet ved samtidig bruk av labetalol og kalsiumantagonister, spesielt kalsiumantagonister som påvirker kontraktiliteten og AV-ledningen negativt. Det bør utvises forsiktighet ved samtidig bruk av adrenalin, verapamil eller antiarytmika klasse I. Betablokkere har negativ inotrop effekt, men påvirker ikke den positive inotrope effekten av digitalis. Økt risiko for myokarddepresjon ved kombinasjon med antiarytmika klasse I (f.eks. disopyramid og kinidin) og amiodaron (antiarytmika klasse III). Fare for uttalt bradykardi og hypotensjon ved kombinasjon av labetalol med kalsiumantagonister med negativ inotrop effekt (f.eks. verapamil, diltiazem). Dette gjelder særlig hos pasienter med nedsatt ventrikkelfunksjon og/eller ledningsforstyrrelser. Ved overføring fra en kalsiumantagonist til en betablokker eller omvendt, må ny i.v. behandling ikke startes før det er gått minst 48 timer etter seponering av den tidligere behandlingen. Samtidig behandling med kalsiumantagonister som er dihydropyridinderivater (f.eks. nifedipin) kan gi økt risiko for hypotensjon og kan føre til hjertesvikt hos pasienter med latent kardial insuffisiens. Digitalisglykosider i kombinasjon med betablokkere kan øke atrioventrikulær overledningstid. Labetalol kan forsterke digoksins virkning når det gjelder å redusere ventrikkelfrekvensen. Betablokkere, spesielt ikke-selektive betablokkere, kan gi økt risiko for hypoglykemi hos diabetikere og maskere symptomer på hypoglykemi som takykardi og tremor samt forsinke normaliseringen av blodsukker etter insulinindusert hypoglykemi. Dosejustering av perorale antidiabetika og insulin kan være nødvendig. Forsiktighet må utvises ved generell anestesi av pasienter som bruker betablokkere. Betablokkere reduserer risikoen for arytmier ved anestesi, men kan føre til nedsettelse av reflektorisk takykardi og øke risikoen for hypotensjon ved anestesi. Ved valg av anestetikum bør det velges et middel med minst mulig grad av negativ inotrop effekt. Hjertefunksjonen må overvåkes nøye og ev. bradykardi pga. vagusdominans korrigeres med 1-2 mg atropin gitt i.v. Ved seponering hos pasienter som bruker både betablokkere og klonidin, må betablokkeren seponeres gradvis flere dager før klonidin seponeres. Dette for å minske en potensiell tilbakevendende (rebound) hypertensiv krise, som følge av seponering av klonidin. Tilsvarende, ved bytte fra klonidin til en betablokker, er det viktig å seponere klonidin gradvis og starte med behandlingen med betablokkeren flere dager etter at klonidin er seponert. Samtidig behandling med kolinesterasehemmere kan gi økt risiko for bradykardi. Samtidig behandling med alfastimulerende adrenergika kan gi økt risiko for blodtrykkstigning (f.eks. fenylpropanolamin og adrenalin) mens samtidig behandling med betastimulerende adrenergika gir gjensidig redusert effekt (antidot-effekt). Samtidig bruk av ergotaminderivater kan gi økt risiko for vasospastiske reaksjoner hos enkelte pasienter. Cimetidin kan øke biotilgjengeligheten av labetalol og forsiktighet bør utvises ved peroral dosering. Forsterket blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig behandling med f.eks. nitrater, antipsykotika (fentiazinderivater som f.eks. klorpromazin) og andre antipsykotika, antidepressiver. Labetalol har vist seg å øke biotilgjengeligheten av imipramin med >50% ved hemming av dets 2-hydroksylering og kan gi økt effekt av imipramin. Samtidig bruk av labetalol og TCA kan øke insidensen av tremor. Det må utvises forsiktighet ved samtidig behandling med inhalasjonsanestetika. Det er ikke nødvendig å avslutte behandling med labetalol før anestesi, men pasientene bør få i.v. atropin før anestesibehandlingen starter opp. Labetalol (injeksjonsvæske) kan forsterke de hypotensive effektene til flyktige anestetika. Kun injeksjonsvæske: Forsterket blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig behandling med f.eks. nitrater, antipsykotika (fentiazinderivater som f.eks. klorpromazin) og andre antipsykotika, antidepressiver.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Basert på human erfaring fra graviditet forventes det ikke at labetalol øker risikoen for medfødte misdannelser. Dyrestudier indikerer ikke teratogen effekt. Toksisitet er imidlertid observert på embryoføtal utvikling. Pga. den farmakologiske virkemåten til alfa- og beta-adrenoseptorblokkeringen, skal negative virkninger på fosteret/nyfødte ved bruk i senere stadier av svangerskapet (bradykardi, hypotensjon, respiratorisk depresjon, hypoglykemi) tas i betraktning, ettersom labetalol passerer over placenta. Nøye overvåkning i 24-48 timer etter fødsel er nødvendig. Betablokkere kan redusere blodtilstrømningen til livmoren. Labetalol skal kun brukes under svangerskap hvis fordelene for moren overgår risikoen for fosteret.
Amming: Små mengder (ca. 0,004-0,07% av morens dose) utskilles i morsmelk. Ingen bivirkninger er rapportert hittil. Forsiktighet skal utvises når labetalol gis til ammende.
Fertilitet: Ingen data.
Labetalol

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Immunsystemet: Positiv antinukleær antistoff, ikke assosiert til sykdom2. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme2. Hjerte/kar: Kongestiv hjertesvikt1,2, postural hypotensjon1,2,3 (mer vanlig ved svært høye doser eller hvis initiell dose er for høy eller hvis doseøkning er for rask). Immunsystemet: Hypersensitivitet1,2, medikamentfeber1,2. Lichenoid utslett2. Kjønnsorganer/bryst: Ejakulasjonssvikt2, erektil dysfunksjon1,2. Lever/galle: Økte leverfunksjonsverdier1,2. Luftveier: Nesetetthet1,2,3. Nevrologiske: Svimmelhet2,3, hodepine2,3, prikkende/kriblende følelse i hodebunnen2,3. Nyre/urinveier: Vannlatingsproblemer2. Øye: Tåkesyn2. Øvrige: Tretthet2,3, letargi2,3. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Oppkast2, magesmerter2. Hud: Svetting2,3. Luftveier: Bronkospasme1. Muskel-skjelettsystemet: Kramper2. Psykiske: Nedsatt humør2,3. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Bradykardi1,2. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hjerte/kar: Hjerteblokk1,2. Forverring av symptomer ved Raynauds syndrom1,2. Markant postural hypotensjon kan oppstå dersom pasienten reiser seg innen 3 timer etter å ha fått i.v. labetalol1. Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner som omfatter utslett, pruritus, dyspné og medikamentfeber eller angioødem1,2. Lever/galle: Hepatitt1,2, hepatocellulær gulsott1,2, kolestatisk gulsott1,2, hepatisk nekrose1,2. Tegn og symptomer på sykdommer i lever/galle er vanligvis reversible når preparatet seponeres. Muskel-skjelettsystemet: Toksisk myopati, systemisk lupus erythematosus2. Nevrologiske: Tremor ved behandling av hypertensjon under svangerskap2. Nyre/urinveier: Akutt urinretensjon2. Øye: Øyeirritasjon2. Øvrige: Ankelødem2,3. 1Injeksjonsvæske 2Tabletter 3Vanligvis forbigående og oppstår i løpet av de første få ukene av behandlingen.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Betydelige kardiovaskulære effekter må forventes, f.eks. overdreven, postural hypotensjon og noen ganger bradykardi. Oligurisk nyresvikt er rapportert etter massiv overdosering av labetalol peroralt. I ett tilfelle kan bruk av dopamin for å øke blodtrykket ha forverret nyresvikten.
Behandling: Pasienten skal plasseres liggende med bena høyt. Parenteral adrenerg/antikolinerg behandling skal gis etter behov for å forbedre sirkulasjonen. Hemodialyse fjerner <1% labetalol fra sirkulasjonen. Videre behandling bør være som klinisk indisert.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C07A G01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Senker blodtrykket ved å blokkere perifere arteriolære alfa-adrenoseptorer. Dermed reduseres perifer motstand, og gjennom samtidig betablokkering beskyttes hjertet mot reflekssympatisk arbeid som ellers ville oppstå. Hjertets minuttvolum reduseres ikke betydelig ved hvile eller etter moderat trening. Økning i systolisk blodtrykk under trening reduseres, men tilsvarende endringer i diastolisk trykk er stort sett normalt.
Absorpsjon: Raskt fra mage-tarmkanalen. Cmax 1-2 timer etter peroralt inntak. En betydelig first pass-metabolisme gir biologisk tilgjengelighet på ca. 25%, med betydelig variasjon.
Proteinbinding: Ca. 50%.
Fordeling: Kun ubetydelige mengder av labetalol krysser blod-hjerne-barrieren i dyrestudier.
Halveringstid: Ca. 4 timer.
Metabolisme: Hovedsakelig via konjugering til inaktive glukuronidmetabolitter.
Utskillelse: I feces via galle og i urin. <5% skilles ut uendret i urin og galle.

Oppbevaring og holdbarhet

Injeksjonsvæske: Oppbevares ved høyst 25°C. Beskyttes mot lys. Tabletter: Oppbevares ved høyst 25°C.

Andre opplysninger

Labetalol fluorescerer ved 412 nm og ved 334 nm (i alkalisk oppløsning) og vil derfor kunne interferere med, og forstyrre analysen av, visse fluorescerende stoffer, inkl. katekolaminer. Tilstedeværelsen av labetalolmetabolitter i urinen kan gi falskt forhøyede verdier av katekolaminderivater i urinen, når disse måles med fluorimetri eller fotometri. Ved screening av pasienter som mistenkes å ha et feokromocytom og som behandles med labetalol skal det brukes en spesifikk metode, som HPLC med fast-faseekstraksjon, til å bestemme katekolamin-nivåer. Labetalol er vist å redusere opptak av radioisotoper av type metaiodobenzylguanidin (MIBG). Forsiktighet bør derfor utvises ved tolkning av resultat av MIBG-scintigrafi.

Sist endret: 23.02.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

Injeksjonsvæske: 19.05.2016

Tabletter: 26.05.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Trandate, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg/ml5 × 20 ml (amp.)
196851
Blå resept
Byttegruppe
357,40CSPC_ICON

Trandate, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg250 stk. (boks)
179282
Blå resept
-
304,00CSPC_ICON
200 mg100 stk. (boks)
567510
Blå resept
-
208,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

adrenerg: Som virker med eller som adrenalin.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

claudicatio intermittens (åreforkalkning i benene, klaudikasjon, røykeben): Smerter i leggen pga. utilstrekkelig oksygentilførsel. Forekommer som regel ved anstrengelse av muskelen f.eks. ved gåing. Årsaken til claudicatio intermittens er åreforkalkning, som reduserer blodgjennomstrømningen i muskelen.

dekstrose (glukose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt, hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

sinoatrialt blokk (sa-blokk, sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

tyreotoksikose (hypertyreoidisme, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.