Ceftriaxon Fresenius Kabi

Antibiotikum, tredjegenerasjons cefalosporin.

PULVER TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 1 g: Hvert hetteglass inneh.: Ceftriaksonnatrium tilsv. ceftriakson 1 g.

PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 2 g: Hvert hetteglass inneh.: Ceftriaksonnatrium tilsv. ceftriakson 2 g.

Indikasjoner

Behandling av følgende infeksjoner hos voksne og barn, inkl. spedbarn født til termin (fra fødselen): Bakteriell meningitt, ikke-nosokomial pneumoni, nosokomial pneumoni, akutt otitis media, intraabdominal infeksjon, komplisert urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt), infeksjon i ben og ledd, komplisert hud- og bløtvevsinfeksjon, gonoré, syfilis, bakteriell endokarditt. Kan brukes til: Behandling av akutt eksaserbasjon av kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) hos voksne. Behandling av disseminert Lyme-borreliose (tidlig stadium (II) og sent stadium (III)) hos voksne og barn, inkl. nyfødte fra ≥15 dager. Preoperativ profylakse mot infeksjoner på operasjonsstedet. Nøytropene pasienter med feber som antas å være forårsaket av en bakteriell infeksjon. Pasienter med bakteriemi som oppstår i forbindelse med, eller der det er mistanke om forbindelse med, noen av ovenstående infeksjoner. Generelt: Skal administreres sammen med andre antibiotika dersom antatt kausale bakterier ikke er følsomme for ceftriakson. Det skal tas hensyn til offisielle retningslinjer for hensiktsmessig bruk av antibakterielle midler.

Dosering

Dosen avhenger av alvorlighetsgrad, følsomhet, infeksjonssted og -type samt av pasientens alder og lever-/nyrefunksjon. Doseringene nedenfor er de generelt anbefalte dosene. I spesielt alvorlige tilfeller og ved dokumentert bakteriemi bør øvre del av det anbefalte doseområdet vurderes.
Voksne, eldre og barn >12 år (≥50 kg): Ikke-nosokomial pneumoni, akutt kolseksaserbasjon, intraabdominal infeksjon eller komplisert urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt): 1-2 g 1 gang daglig. Nosokomial pneumoni, komplisert hud- og bløtvevsinfeksjon eller infeksjon i ben og ledd: 2 g 1 gang daglig. Nøytropene pasienter med feber som antas å være forårsaket av bakteriell infeksjon, bakteriell endokarditt eller bakteriell meningitt: 2-4 g 1 gang daglig. Akutt otitis media: En i.m. enkeltdose på 1-2 g. Begrensede data tyder på at dersom pasienten er svært syk, eller tidligere behandling har sviktet, kan 1-2 g i.m. daglig i 3 dager være effektivt. Profylaktisk før operasjon mot infeksjoner på operasjonsstedet: Enkeltdose på 2 g. Gonoré: 500 mg som i.m. enkeltdose. Syfilis: Basert på begrensede data: 500 mg-1 g 1 gang daglig, ved nevrosyfilis økt til 2 g 1 gang daglig, i 10-14 dager. Nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning. Disseminert Lyme-borreliose (tidlig stadie (II) og sent stadie (III)): 2 g 1 gang daglig i 14-21 dager. Anbefalt behandlingsvarighet varierer, og nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning.
Nyfødte, spedbarn og barn <12 år (<50 kg): Intraabdominal infeksjon, komplisert urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt), nosokomial eller ikke-nosokomial pneumoni: 50-80 mg/kg 1 gang daglig. Komplisert hud- og bløtvevsinfeksjon, infeksjon i ben og ledd eller nøytropene pasienter med feber som antas å være forårsaket av bakteriell infeksjon: 50-100 mg/kg (maks. 4 g) 1 gang daglig. Bakteriell meningitt: 80-100 mg/kg (maks. 4 g) 1 gang daglig. Bakteriell endokarditt: 100 mg/kg (maks. 4 g) 1 gang daglig. Akutt otitis media: Til initial behandling kan det gis en i.m. enkeltdose på 50 mg/kg. Begrensede data tyder på at dersom barnet er svært sykt eller initial behandling har sviktet, kan 50 mg/kg i.m. daglig i 3 dager være effektivt. Profylaktisk før operasjon mot infeksjoner på operasjonsstedet: Enkeltdose på 50-80 mg/kg. Syfilis: Basert på begrensede data: 75-100 mg/kg (maks. 4 g) 1 gang daglig i 10-14 dager. Nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning. Disseminert Lyme-borreliose (tidlig stadium (II) og sent stadium (III)): 50-80 mg/kg 1 gang daglig i 14-21 dager. Anbefalt behandlingsvarighet varierer, og nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning.
Nyfødte 0-14 dager: Kontraindisert til premature nyfødte opptil en postmenstruell alder på 41 uker (gestasjonsalder + postnatalalder). Maks. daglig dose på 50 mg/kg skal ikke overskrides. Intraabdominal infeksjon, komplisert hud- og bløtvevsinfeksjon, komplisert urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt), nosokomial eller ikke-nosokomial pneumoni, infeksjon i ben og ledd eller nøytropene pasienter med feber som antas å være forårsaket av bakteriell infeksjon: 20-50 mg/kg 1 gang daglig. Bakteriell meningitt eller bakteriell endokarditt: 50 mg/kg 1 gang daglig. Akutt otitis media: Til initial behandling gis en i.m. enkeltdose på 50 mg/kg. Profylaktisk før operasjon mot infeksjoner på operasjonsstedet: Enkeltdose på 20-50 mg/kg. Syfilis: Basert på begrensede data: 50 mg/kg 1 gang daglig i 10-14 dager. Nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning.
Preoperativ profylakse: Ved preoperativ profylakse mot infeksjoner på operasjonsstedet bør ceftriakson gis 30-90 minutter før operasjon.
Behandlingsvarighet: Behandlingsvarigheten varierer avhengig av sykdomsforløpet. Administreringen bør fortsette 48-72 timer etter at pasienten er feberfri, eller det er tegn på bakteriell eradikering.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Dosejustering ikke nødvendig ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon, forutsatt at nyrefunksjonen er normal. Nøye klinisk monitorering for sikkerhet og effekt ved samtidig alvorlig nedsatt lever- og nyrefunksjon. Dosereduksjon ikke nødvendig ved nedsatt nyrefunksjon, forutsatt at leverfunksjonen er normal. Kun i tilfeller av preterminal nyresvikt (Cl_CR <10 ml/minutt) bør dosen ikke overstige 2 g daglig. Ceftriakson fjernes ikke ved peritoneal- eller hemodialyse. Nøye klinisk monitorering for sikkerhet og effekt anbefales, spesielt ved samtidig alvorlig nedsatt lever- og nyrefunksjon.

Tilberedning/Håndtering: Generelt: Rekonstituert oppløsning skal ristes i inntil 60 sekunder for å sikre fullstendig oppløsning av ceftriakson, og bør inspiseres visuelt. Kun klare oppløsninger uten synlige partikler kan brukes. I.v. infusjon: 1 g rekonstitueres med 10 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml. Oppløsningen skal deretter overføres til en egnet infusjonspose under kontrollerte og validerte aseptiske forhold, og fortynnes ytterligere med 9,5 ml fortynningsmiddel, som gir et sluttvolum på 20 ml og en konsentrasjon på 50 mg/ml. 2 g ceftriakson oppløses i 40 ml (50 ml hetteglass) natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml, til en konsentrasjon på 50 mg/ml. I.v. injeksjon: 1 g ceftriakson oppløses i 10 ml vann til injeksjonsvæsker, til en konsentrasjon på 100 mg/ml. Rekonstituert injeksjonsvæske har en svakt gul farge. I.m. injeksjon: 1 g ceftriakson oppløses i 3 ml 1% lidokainhydrokloridoppløsning, til en konsentrasjon 285 mg/ml. Skal ikke blandes i samme sprøyte med annet legemiddel enn 1% lidokainhydrokloridoppløsning ved i.m. bruk. Uforlikeligheter: Kalsiumholdige oppløsningsmidler (f.eks. Ringers oppløsning og Hartmanns oppløsning) skal ikke brukes til å rekonstituere ceftriakson eller til ytterligere fortynning av rekonstituert ceftriakson til i.v. administrering, siden det kan dannes bunnfall. Utfelling av ceftriaksonkalsium kan også skje når ceftriakson blandes med kalsiumholdige infusjonsvæsker i samme infusjonsslange. Ceftriakson og kalsiumholdige infusjonsvæsker skal derfor ikke blandes eller administreres samtidig. Ceftriakson er ikke blandbar med amsakrin, vankomycin, flukonazol og aminoglykosider, og må kun blandes med eller tilsettes angitte oppløsningsmidler.

Administrering: Administrering 2 ganger daglig (hver 12. time) kan vurderes ved doser >2 g daglig. I.v. administrering: Gis som i.v. infusjon over minst 30 minutter (foretrukket administreringsmåte) eller som langsom i.v. injeksjon over 5 minutter. Det anbefales å skylle infusjonsslangen med en av fortynningsmidlene ved slutten av infusjonen for å sikre at det totale preparatvolumet blir administrert. I.v. intermitterende injeksjon skal gis over 5 minutter, fortrinnsvis i større vener. Til spedbarn og barn opptil 12 år skal i.v. doser ≥50 mg/kg gis som infusjon. Til nyfødte skal i.v. doser gis over 60 minutter for å redusere risiko for bilirubin-encefalopati. I.m. administrering: Skal gis som dyp intragluteal injeksjon, forholdsvis i en stor muskel, og det skal ikke gis >1 g pr. injeksjonssted. I.m. administrering bør overveies dersom i.v. administrering ikke er mulig, eller er mindre hensiktsmessig for pasienten. I.v. administrering bør anvendes ved doser >2 g. Oppløsninger med lidokain skal ikke gis i.v. Preparatomtalen for lidokain bør følges.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for ceftriakson eller andre cefalosporiner. Tidligere alvorlig overfølsomhet (f.eks. anafylaktisk reaksjon) for ethvert annet betalaktamantibiotikum (penicillin, monobaktam eller karbapenem) i anamnesen. Premature nyfødte opptil en postmenstruell alder på 41 uker (gestasjonsalder + postnatalalder)¹. Fullbårne nyfødte (opptil en alder på 28 dager): -Med hyperbilirubinemi, gulsott, hypoalbuminemi eller acidose, da dette er tilstander der bilirubinbindingen sannsynligvis er redusert¹. -Med behov for (eller forventet behov for) i.v. kalsiumbehandling eller kalsiumholdige infusjonsvæsker, inkl. vedvarende kalsiumholdige infusjonsvæsker slik som parenteral ernæring, pga. risiko for utfelling av ceftriaksonkalsium. Brukes lidokain i oppløsningsmidlet, skal kontraindikasjoner for lidokain utelukkes før i.m. injeksjon av ceftriakson. Oppløsninger med lidokain skal aldri gis i.v. ¹In vitro-studier viser at ceftriakson kan fortrenge bilirubin fra dets bindingssteder på serumalbumin med en mulig risiko for bilirubin-encefalopati hos disse pasientene.

Forsiktighetsregler

Overfølsomhetsreaksjoner: Alvorlige (inkl. fatale) overfølsomhetsreaksjoner er sett. Ceftriakson skal da straks seponeres, og relevant akuttberedskap igangsettes. Før behandlingsstart, bør det fastslås om pasienten tidligere har opplevd alvorlige overfølsomhetsreaksjoner for ceftriakson, andre cefalosporiner eller andre betalaktamantibiotika. Forsiktighet utvises ved tidligere ikke-alvorlige overfølsomhetsreaksjoner for andre betalaktamantibiotika. Barn: Ceftriakson kan fortrenge bilirubin fra serumalbumin. Preparatet er kontraindisert til premature barn og fullbårne nyfødte som har risiko for å utvikle bilirubin-encefalopati. Immunmediert hemolytisk anemi og alvorlig hemolytisk anemi, inkl. dødelige tilfeller: Er sett hos både voksne og barn. Ved utvikling av anemi under behandling, bør diagnosen cefalosporinassosiert anemi overveies og ceftriakson seponeres inntil etiologien er bestemt. Langtidsbehandling: Komplett blodtelling bør utføres regelmessig. Kolitt/overvekst av ikke-følsomme mikroorganismer: Mild til livstruende antibiotikaassosiert kolitt og pseudomembranøs kolitt er sett. Det er derfor viktig å overveie denne diagnosen ved diaré under eller umiddelbart etter administrering. Seponering og initiering av spesifikk behandling mot Clostridium difficile bør overveies. Peristaltikkhemmende legemidler bør ikke gis. Superinfeksjoner med ikke-følsomme mikroorganismer kan forekomme. Alvorlig nedsatt lever-/nyrefunksjon: Se Dosering. Antibakterielt spektrum: Ceftriakson har et begrenset antibakterielt spektrum, og vil ofte være uegnet som eneste behandling av visse typer infeksjoner, med mindre patogenet allerede er bekreftet. Ved polymikrobielle infeksjoner, der mistenkte patogener inkluderer ceftriaksonresistente organismer, skal administrering av ytterligere et antibiotikum overveies. Bruk av lidokain: Brukes lidokain i oppløsningsmidlet, skal ceftriaksonoppløsningen kun gis som i.m. injeksjon, se Kontraindikasjoner. Gallestein: Hvis skygger sees ved ultralydskanning, bør utfelling av ceftriaksonkalsium vurderes. Skygger som feilaktig er vurdert å være gallestein, er påvist ved skanning av galleblæren, og er sett hyppigere ved ceftriaksondoser ≥1 g daglig. Forsiktighet bør utvises, særlig hos barn. Ved gallesteinsymptomer anbefales konservativ, ikke-kirurgisk behandling, seponering skal vurderes. Gallestase: Tilfeller av pankreatitt er sett, muligens som følge av galleobstruksjon. De fleste pasientene hadde risikofaktorer for gallestase og galleslam, f.eks. pasienter som tidligere hadde fått større behandling, hatt alvorlig sykdom og fått TPN. Ceftriaksonrelatert utfelling i gallen kan ikke utelukkes som en utløsende/medvirkende faktor. Nyrestein: Tilfeller av nyrestein, som er reversibel ved seponering, er sett. I symptomatiske tilfeller bør skanning utføres. Bruk til pasienter med nyrestein eller hyperkalsiuri i anamnesen vurderes ut fra nytte-/risikoforholdet. Interferens med serologiske tester: Interferens med Coombs test, og falskt positive resultater, kan forekomme. Preparatet kan også gi falskt positive resultater ved test for galaktosemi. Ikke-enzymatiske metoder til bestemmelse av glukose i urin kan gi falskt positive resultater. Under behandling bør uringlukose bestemmes enzymatisk. Natrium: Preparatet inneholder 82,8 mg natrium pr. gram (tilsv. 4,14% av WHOs anbefalte maks. daglige natriuminntak på 2 g for en voksen), og dette bør tas i betraktning hos pasienter på natriumfattig diett. Bilkjøring og bruk av maskiner: Bivirkninger (f.eks. svimmelhet) som kan påvirke evnen til å kjøre bil og bruke maskiner kan forekomme, og forsiktighet bør utvises.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Kalsiumholdige oppløsningsmidler: Skal ikke brukes til rekonstituering, fortynning, eller blandes i samme infusjonsslange som ceftriakson pga. mulig utfelling, se Tilberedning/Håndtering. Tilfeller av fatale reaksjoner med utfelling av ceftriaksonkalsium i lunger og nyrer hos premature og fullbårne nyfødte <1 måned er sett. Minst ett av barna hadde fått ceftriakson og kalsium på forskjellige tidspunkt og gjennom forskjellige i.v. slanger. Ceftriakson skal ikke til noen aldersgrupper blandes eller gis samtidig med kalsiumholdige infusjonsvæsker, heller ikke gis i forskjellige infusjonsslanger eller på forskjellige infusjonssteder. Til pasienter >28 dager kan ceftriakson og kalsiumholdige infusjonsvæsker imidlertid gis etter hverandre, dersom det brukes forskjellige infusjonsslanger og forskjellige -steder, eller dersom infusjonsslangen skiftes ut eller skylles svært grundig med fysiologisk natriumkloridinfusjonsvæske. Ved behov for kontinuerlig infusjon av kalsiumholdig TPN kan det overveies å bruke annen antibiotisk behandling. Dersom bruk av ceftriakson vurderes å være nødvendig for pasienter med vedvarende TPN-behov, kan TPN og ceftriakson gis samtidig, men via forskjellige infusjonsslanger og -steder. Alternativt kan TPN-infusjon stoppes mens det gis ceftriakson, og infusjonsslangen skylles mellom de 2 infusjonene. Orale antikoagulantia: Samtidig bruk kan potensere vitamin K-hemming og øke blødningsrisiko. Hyppig INR-måling bør utføres, og doseringen av vitamin K-antagonisten justeres under og etter ceftriaksonbehandling. Aminoglykosider: Motstridende dokumentasjon vedrørende potensielt økt nefrotoksisk effekt av aminoglykosider ved samtidig bruk med cefalosporiner. Anbefalt monitorering av aminoglykosidnivå (og nyrefunksjon) iht. klinisk praksis bør nøye overholdes i slike tilfeller. Kloramfenikol: Antagonistisk effekt ved samtidig bruk er sett i en in vitro-studie (ukjent klinisk relevans). Kalsiumholdige preparater: Ingen rapporter om interaksjon med orale kalsiumholdige preparater, eller mellom ceftriakson gitt i.m. og andre kalsiumholdige preparater (i.v. eller orale). Potente diuretika (f.eks. furosemid): Påvirkning av nyrefunksjon etter samtidig administrering av store doser ceftriakson er ikke sett. Probenecid: Samtidig administrering reduserer ikke eliminasjon av ceftriakson.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Passerer placentabarrieren. Begrensede data. Dyrestudier indikerer ingen direkte/indirekte skadelige effekter på embryo-/føtal, perinatal eller postnatal utvikling. Bør kun brukes under graviditet, og spesielt i 1. trimester, hvis fordeler oppveier risiko.

Amming: Utskilles i morsmelk i lave konsentrasjoner, men ved terapeutiske doser forventes ingen påvirkning av det diende barnet. Risiko for diaré og soppinfeksjon i slimhinnene kan imidlertid ikke utelukkes. Muligheten for sensibilisering skal tas i betraktning. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på en nytte-/risikovurdering.

Fertilitet: Reproduksjonsstudier har ikke vist tegn på negativ påvirkning av fertilitet.

Bivirkninger

Organklasse	Bivirkning
Blod/lymfe
Vanlige	Eosinofili, leukopeni, trombocytopeni
Mindre vanlige	Anemi, granulocytopeni, koagulopati
Ukjent frekvens	Agranulocytose, hemolytisk anemi¹
Gastrointestinale
Vanlige	Diaré¹, løs avføring
Mindre vanlige	Kvalme, oppkast
Ukjent frekvens	Glossitt, pankreatitt¹, stomatitt
Generelle
Mindre vanlige	Feber, flebitt, smerte på injeksjonsstedet
Sjeldne	Kuldeskjelvinger, ødem
Hud
Vanlige	Utslett
Mindre vanlige	Kløe
Sjeldne	Urticaria
Ukjent frekvens	Akutt generalisert eksantematøs pustulose, DRESS¹, erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom¹, toksisk epidermal nekrolyse¹
Immunsystemet
Ukjent frekvens	Anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk, anafylaktoid reaksjon, Jarisch-Herxheimer-reaksjon¹, overfølsomhet¹
Infeksiøse
Mindre vanlige	Genital soppinfeksjon
Sjeldne	Pseudomembranøs kolitt¹
Ukjent frekvens	Superinfeksjon¹
Lever/galle
Vanlige	Økte leverenzymer
Ukjent frekvens	Kjerneikterus, utfelling i galleblæren¹
Luftveier
Sjeldne	Bronkospasme
Nevrologiske
Mindre vanlige	Hodepine, svimmelhet
Ukjent frekvens	Krampeanfall
Nyre/urinveier
Sjeldne	Glukosuri, hematuri
Ukjent frekvens	Oliguri, utfelling i nyrene (reversibel)¹
Undersøkelser
Mindre vanlige	Økt kreatinin i blod
Ukjent frekvens	Falsk positiv Coombs test¹, falsk positiv galaktosemitest, falske positive resultater ved ikke-enzymatiske metoder til glukosebestemmelse i urin
Øre
Ukjent frekvens	Vertigo

Beskrivelse av utvalgte bivirkninger: Infeksjoner og parasittære sykdommer: Meldinger om diaré etter bruk av ceftriakson kan være forbundet med Clostridioides difficile. Relevant væske- og elektrolyttbehandling bør institueres. Utfelling av ceftriaksonkalsium: Sjeldne, alvorlige og i noen tilfeller dødelige bivirkninger (utfelling i lunger og nyrer) er rapportert blant premature og fullbårne nyfødte (alder <28 dager) behandlet med i.v. ceftriakson og kalsium. Den høye risikoen for utfelling hos nyfødte skyldes det lille blodvolumet og den lengre t_¹/₂ for ceftriakson sammenlignet med voksne. Tilfeller av utfelling i urinveiene er rapportert, primært hos barn som enten er behandlet med høye, daglige doser (f.eks. ≥80 mg/kg/dag) eller totaldoser på >10 g, og som hadde andre risikofaktorer (f.eks. dehydrering eller var sengeliggende). Kan være symptomatisk eller asymptomatisk og kan medføre obstruksjon av urinleder og akutt postrenal svikt, men er vanligvis reversibel ved ceftriaksonseponering. Utfelling i galleblæren er sett, primært ved doser over anbefalt standarddose. Insidensen synes å være lavere ved langsom infusjon (20-30 minutter). Er som regel asymptomatisk, men utfelling har i sjeldne tilfeller vært ledsaget av smerter, kvalme og oppkast (symptomatisk behandling anbefales). Utfelling er vanligvis reversibel ved ceftriaksonseponering.

Frekvens	Bivirkning
Vanlige
Blod/lymfe	Eosinofili, leukopeni, trombocytopeni
Gastrointestinale	Diaré¹, løs avføring
Hud	Utslett
Lever/galle	Økte leverenzymer
Mindre vanlige
Blod/lymfe	Anemi, granulocytopeni, koagulopati
Gastrointestinale	Kvalme, oppkast
Generelle	Feber, flebitt, smerte på injeksjonsstedet
Hud	Kløe
Infeksiøse	Genital soppinfeksjon
Nevrologiske	Hodepine, svimmelhet
Undersøkelser	Økt kreatinin i blod
Sjeldne
Generelle	Kuldeskjelvinger, ødem
Hud	Urticaria
Infeksiøse	Pseudomembranøs kolitt¹
Luftveier	Bronkospasme
Nyre/urinveier	Glukosuri, hematuri
Ukjent frekvens
Blod/lymfe	Agranulocytose, hemolytisk anemi¹
Gastrointestinale	Glossitt, pankreatitt¹, stomatitt
Hud	Akutt generalisert eksantematøs pustulose, DRESS¹, erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom¹, toksisk epidermal nekrolyse¹
Immunsystemet	Anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk, anafylaktoid reaksjon, Jarisch-Herxheimer-reaksjon¹, overfølsomhet¹
Infeksiøse	Superinfeksjon¹
Lever/galle	Kjerneikterus, utfelling i galleblæren¹
Nevrologiske	Krampeanfall
Nyre/urinveier	Oliguri, utfelling i nyrene (reversibel)¹
Undersøkelser	Falsk positiv Coombs test¹, falsk positiv galaktosemitest, falske positive resultater ved ikke-enzymatiske metoder til glukosebestemmelse i urin
Øre	Vertigo

¹Se Forsiktighetsregler.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Kvalme, oppkast og diaré.

Behandling: Symptomatisk. Ceftriaksonkonsentrasjonen kan ikke reduseres ved hemodialyse eller peritonealdialyse.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Ceftriakson binder til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemmer bakteriens celleveggsyntese (peptidoglykan), noe som fører til at bakteriecellen lyseres og dør. For informasjon om følsomme patogener, grenseverdier og resistens, se SPC.

Absorpsjon: Gjennomsnittlig peak-plasmanivå av ceftriakson etter i.m. injeksjon er ca. det halve av det som sees etter i.v. administrering av en ekvivalent dose. C_max etter en 1 g-dose (i.m.) er ca. 81 mg/liter (T_max 2-3 timer). AUC etter i.m. injeksjon tilsv. AUC etter i.v. administrering av en ekvivalent dose. Gjennomsnittlig peak-plasmanivå er ca. 120 og 200 mg/liter hhv. etter i.v. bolus av ceftriaksjon 500 mg og 1 g. Plasmanivå av ceftriakson er ca. 80, 150 og 250 mg/liter etter hhv. i.v. infusjon av 500 mg, 1 g og 2 g.

Proteinbinding: 95% til albumin (reversibelt) ved plasmakonsentrasjon <100 mg/liter. Bindingen kan mettes, og bundet fraksjon faller ved stigende konsentrasjoner (opptil 85% ved en plasmakonsentrasjon på 300 mg/liter).

Fordeling: Vd 7-12 liter. Konsentrasjoner et godt stykke over MIC for de mest relevante patogener kan påvises i vev, inkl. lunger, hjerte, galleveier/lever, tonsiller, mellomøre og neseslimhinne, ben, samt i cerebrospinal-, pleura-, prostata- og synovialvæske. En 8-15% økning i gjennomsnittlig C_max sees ved gjentatt administrering. Steady state nås i de fleste tilfeller innen 48-72 timer avhengig av administreringsvei. Ceftriakson penetrerer hjernehinnene. Penetrasjonen er størst ved hjernehinnebetennelse. Gjennomsnittlig C_max i cerebrospinalvæsken er opptil 25% av plasmanivået ved bakteriell meningitt, sammenlignet med 2% av plasmanivået hos friske. C_max i cerebrospinalvæsken nås ca. 4-6 timer etter i.v. injeksjon.

Halveringstid: Ca. 8 timer hos voksne. Plasmaclearance 10-22 ml/minutt. Renal clearance 5-12 ml/minutt. Hos eldre >75 år er gjennomsnittlige t_¹/₂ vanligvis 2-3 × høyere enn hos unge voksne. T_¹/₂ er forlenget hos nyfødte. Fra fødselen og inntil barna er 14 dager gamle, kan nivået av fritt ceftriakson ytterligere økes av faktorer som nedsatt glomerulær filtrasjon og endret proteinbinding. Hos barn er t_¹/₂ lavere enn hos nyfødte og voksne. Plasmaclearance og Vd av totalceftriakson er større hos nyfødte, spedbarn og barn enn hos voksne. Ceftriaksons farmakokinetikk er ikke-lineær, og alle grunnleggende farmakokinetiske parametre, bortsett fra t_¹/₂, er doseavhengige dersom de er basert på totallegemiddelkonsentrasjonen, som økes mindre enn proporsjonalt med dose. Ikke-lineariteten skyldes metning av plasmaproteinbindingen, og sees derfor for total-plasmaceftriakson, men ikke for fritt (ubundet) ceftriakson.

Utskillelse: 50-60% av ceftriakson utskilles uomdannet i urinen, primært ved glomerulær filtrasjon, mens 40-50% utskilles uomdannet via gallen.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Rekonstituert oppløsning: Rekonstituert oppløsning er kun til engangsbruk, og ubrukt oppløsning må kastes. Kjemisk og fysikalsk stabilitet er vist i 12 timer ved 25°C og i 2 dager ved 2-8°C. Av mikrobiologiske årsaker skal rekonstituert oppløsning brukes umiddelbart. Hvis det ikke brukes umiddelbart, er oppbevaringstider og -betingelser før administrering brukerens ansvar og bør normalt ikke overstige 24 timer ved 2-8°C, med mindre rekonstituering har funnet sted under kontrollerte og validerte aseptiske forhold.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Ceftriaxon Fresenius Kabi, PULVER TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
1 g	10 stk. (hettegl.) 456693		Blå resept Byttegruppe	1298,50	C

Ceftriaxon Fresenius Kabi, PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
2 g	10 stk. (hettegl.) 132384		Blå resept Byttegruppe	2471,50	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 03.12.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

10.05.2019

Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

Acidose (Syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

Agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

Anafylaktisk reaksjon (Anafylaksi, Anafylakse): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

Anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

Anemi (Blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

Antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

Antikoagulantia (Antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

Bakteriell meningitt: Bakteriell hjernhinnebetennelse. Vanlige symptomer er brekninger og høy feber samt hodepine, nakkestivhet, bevissthetsforstyrrelser og lysømfintlighet.

Bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.

Borreliose (Borreliainfeksjon): Borreliose er en infeksjon med Borrelia burgdorferi-bakterien, som man får via bitt av skogflått.

Clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

Diaré (Løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

Diuretika (Diuretikum, Urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

DRESS (Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer): Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (Drug Reaction with Eosinophilia and Systemic Symptoms - DRESS) er en immunologisk overfølsomhetsreaksjon og alvorlig form for legemiddelreaksjon som kan være dødelig.

Endokarditt (Betennelse i endokardiet): Betennelse i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

Eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

Erythema multiforme (Mangeformet erytem): En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av legemidler, infeksjoner eller sykdom.

Feber (Pyreksi, Febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Flebitt (Årebetennelse, Venebetennelse): Betennelse i en vene.

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Gallestein (Kolelitiasis, Cholelitiasis): Små steiner som dannes i galleblæren og blant annet består av kolesterol og kalk. Svært mange mennesker har gallestein uten å oppleve problemer. Noen ganger faller de imidlertid ned i gallegangene og gir tilstopping. Da kan sterke smerter oppstå under høyre ribbensbue, og man kan bli kvalm. I alvorlige tilfeller kan gulsott eller galleblærebetennelse oppstå.

Glukose (Dekstrose, Dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

Glukosuri (Glykosuri): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

Gonoré: Seksuelt overførbar sykdom som forårsaker smerte og utflod fra urinrøret. Sykdommen skyldes infeksjon med bakterien Neisseria gonorrhoeae og gir en alvorlig infeksjon som kan spre seg og gi blodforgiftning hos den som rammes. Ubehandlet gonoré kan hos kvinner i ca. 20% av tilfellene medføre bekkeninfeksjon og dermed økt risiko for infertilitet, svangerskap utenfor livmor og kroniske magesmerter kan også opptre. Hos menn kan ubehandlet gonoré forårsake forsnevring i urinrøret, bitestikkelbetennelse og kronisk prostatabetennelse. Diagnose stilles ved bakteriedyrking og kan behandles med antibiotika.

Granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

Gulsott (Ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

Hematuri: Blod i urinen.

Hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

Hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

I.m. (Intramuskulær, Intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Infeksjon (Infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

Intraabdominal infeksjon: Infeksjon i bukhulen. Bukhulen består av organer som magesekk, tolvfingertarm, tynntarm, tykktarm, lever, milt, bukspyttkjertel, nyrer, urinveier og urinblære.

Koagulopati (Koagulasjonssvikt): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

Kols (Kronisk obstruktiv lungesykdom): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

Kvalme: Kvalme er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

Nyrestein (Nefrolitiasis, Nefrolitt): Nyrestein dannes i nyrene fra avfallsstoffer fra urinen, og som kan sette seg fast i nyre eller urinleder. Stenene kan bestå av krystaller (50-95%) og av organisk materiale (5-50%). Vanligste årsakene til nyrestein er høy utskillelse av kalsium (kalk) eller lav utskillelse av sitrat i urinen.

Oliguri (Lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

Otitis media (Mellomørebetennelse, Inflammasjon i mellomøret): Infeksjon i mellomørets slimhinner. Øreverk.

Parenteral (Parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

Pneumoni (Lungeinflammasjon, Lungebetennelse): Inflammasjon i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

Steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

Stevens-Johnsons syndrom (SJS): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte legemidler, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

Stomatitt (Munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

Toksisk epidermal nekrolyse (TEN, Lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

Trombocytopeni (Trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

Urinveisinfeksjon (UVI): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

Urticaria (Elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

Ødem (Væskeoppsamling, Væskeopphopning, Væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.