FELLESKATALOGEN
Forgiftninger hos hund og katt
Nina Askim Vatne, seniorrådgiver, DVM, PhD
Ragnhild Skulberg, DVM, MVetMed
Dette kapittelet er utarbeidet som en veiledning til dyrehelsepersonell i behandlingen av pasienter med akutte forgiftninger.
Kapittelet gir anbefalinger for behandling, men det er behandlende veterinær som har det endelige ansvaret for valg og gjennomføring av behandling.
Kapittelet gir anbefalinger for behandling, men det er behandlende veterinær som har det endelige ansvaret for valg og gjennomføring av behandling.
Ved akutte forgiftninger hos dyr er det ofte vanskelig å fastslå hvilket giftstoff det er som har forårsaket tilstanden, samt hvilken mengde som kan være inntatt. Angivelser av doser som gir lett, moderat og alvorlig forgiftning er ofte basert på et begrenset antall kasus og bør derfor tolkes med varsomhet. Ved ukjent giftstoff er en generell behandling ofte eneste tiltak som kan iverksettes. Generell behandling er også første trinn i behandling av en akutt forgiftning med kjent giftstoff, og eneste behandling hvis antidot ikke er tilgjengelig. Vi har derfor satt opp noen prinsipper for generell behandling av akutte forgiftninger.
For de tilfellene hvor årsaksforholdene er klarlagt, og det kan skaffes antidot mot den aktuelle forgiftningen, har vi satt opp aktuelle antidoter.
Informasjon om dosering mv. ved de ulike forgiftningene, er i hovedsak basert på oppslagsbøker/lærebøker og publiserte artikler. Anbefalinger om doseringer er å betrakte som veiledende, og forfatterne vil ikke kunne påta seg ansvaret for bruken av preparater som ikke er godkjent for den aktuelle dyrearten.
GENERELL BEHANDLING
-
Behandling av perorale forgiftningerBrekkmiddel kan være indisert ved fare for moderat eller alvorlig forgiftning. Det er anbefalt at brekningsfremkalling utføres hos veterinær. I kapittelet brukes ventrikkeltømming som samlebegrep om brekkmiddel og ventrikkelskylling. Ved indikasjon for kun en av disse vil det være spesifisert. Ved vurdering av brekningsfremkalling skal det tas hensyn til dyrets kliniske tilstand, type agens som er inntatt, mengde og tid siden inntaket. Generelt kan det vurderes innen 1 time etter inntak ved inntak av flytende preparat og inntil 1-2 timer ved fast preparat (f.eks. tabletter, agens i pulverform). Brekningsfremkalling kan vurderes etter 2 timer ved inntak av tungtfordøyelig materiale som sopp og planter eller ved inntak av noen produkter som er inntatt i større mengder (f.eks. tyggegummi, sjokolade, rosiner, druer) og enkelte legemidler (f.eks. meprobamat, karbamazepin) som kan gi bezoardannelse i ventrikkel/tarm. Det kan også vurderes ved inntak av legemidler med depotformulering eller som gir nedsatt tarmmotorikk (f.eks. opioider, antikolinergika).
Generelt kan det anføres at brekninger ikke skal fremkalles dersom dette kan gjøre mer skade enn nytte. Brekkmiddel er kontraindisert om pasienten allerede har kastet opp, har nedsatt bevissthet, nedsatte faryngeale reflekser, kramper, risiko for å utvikle kramper eller ved inntak av etsende stoffer (f.eks. lut, sterke syrer, noen kvartære ammoniumsforbindelser). Det skal heller ikke brukes ved inntak av petroleumsdestillater (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit) eller til hunder med underliggende medisinske problemer (f.eks. megaoesophagus, laryngeal paralyse), pga. økt aspirasjonsrisiko. Hos brachiocephale raser bør brekkmiddel benyttes med varsomhet, og avveies mot økt risiko for aspirasjon hos disse rasene. Salt er kontraindisert som brekkmiddel da det kan forårsake hematemese, hypernatremi og alvorlige CNS-symptomer. Inntak av et lite måltid før administrering av emetika kan gi mer produktive brekninger.
Ropinirol øyedråper er førstevalg til hund. Doseringen er 1-8 dråper iht. vekt. Behandlingen kan gjentas en gang etter 15-20 minutter ved mangel på effekt.
Apomorfin er likestilt som førstevalg til hund, men det er ingen preparater med markedsføringstillatelse til hund i Norge. Doseringen er 0,01-0,04 mg/kg s.c, i.m. eller i.v. Behandlingen skal ikke gjentas. S.c. og i.m. administrering gir noe forsinket effekt. Ved forgiftning med opioider eller barbiturater må bruken av apomorfin avveies mot risiko for additiv CNS-depresjon og respirasjonsdepresjon.
Hydrogenperoksid 3% er sistevalget til hund når ropinirol eller apomorfin ikke er tilgjengelig. Doseringen er 1-2,2 ml/kg p.o., men maksimalt 50 ml/hund. Behandlingen kan gjentas en gang etter 15 minutter ved mangel på effekt. Vurder gastrointestinal beskyttende behandling i etterkant, se Antiinflammatoriske og antirevmatiske midler, ikke-steroide, QM01A.
Deksmedetomidin er førstevalget til katt. Dosering 0,01 mg/kg i.m. Deksmedetomidinets depressive effekt på sentralnervesystemet kan reverseres ved å gi 0,1 mg mg/kg atipamezol HCL i.m. eller sakte i.v.
Xylazin er andrevalget til katt i dosering 0,4-1,1 mg/kg i.m. eller s.c. Xylazinets depressive effekt på sentralnervesystemet kan reverseres ved å gi 0,1 mg/kg atipamezol HCl i.m. eller sakte i.v.
Medisinsk kullMedisinsk kull kan med fordel gis ved perorale inntak av potensielt toksisk dose giftstoff. Det gis enten direkte eller etter brekningsfremkalling. Ved brekningsfremkalling, gi antiemetika etter brekninger og før administrering av kull. Kull binder seg effektivt til forskjellige stoffer av en viss molekylstørrelse, slik at absorpsjonen reduseres. Det skal ikke gis ved inntak av etsende stoffer (f.eks. lut, sterke syrer, noen kvartære ammoniumsforbindelser) eller petroleumsprodukter (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit). Kull binder seg ikke eller dårlig til alkoholer, jern og andre metaller. Det må ikke gis samtidig med brekkmiddel, og det bør gå minst 3 timer mellom kull og annen peroral behandling. Det finnes flere preparater på markedet. Vurder valg av type medisinsk kull, og om preparatene er tilsatt tilsetningsstoffer med katarktisk effekt. Kombinasjonsbehandling ved valg av ulike kullpreparater kan bli aktuelt ved behov for gjentatte doser. Kull som inneholder substanser med katarktisk effekt (f.eks. sorbitol) kan lede til elektrolyttforstyrrelser.
Dosering (peroralt): Hund og katt: 1-5 g/kg aktivt kull med sorbitol. Standarddose er 2 g/kg. Ved bruk av kulltabletter må disse slemmes opp i vann før administrering (80 kulltabletter à 250 mg til 10 kg hund/katt; tilsvarer 2 g/kg). Ved inntak av legemiddel med depotformulering kan en ekstra dose 1-2 g/kg kull gis etter 4-6 timer. Ved inntak av stoffer som har enterohepatisk sirkulasjon kan gjentatte doser med 1-2 g/kg aktivt kull (ideelt uten sorbitol) gis hver 4-8 time i 24 timer. Ved gjentatt kulldosering må dyret ha fungerende tarmmotorikk.
VentrikkelskyllingVentrikkelskylling kan vurderes i noen tilfeller ved forventet alvorlig forgiftning der brekkmiddel ikke har gitt effekt eller er kontraindisert (f.eks. dyr med CNS-depresjon eller skjelvinger). Det er kontraindisert ved inntak av etsende produkter eller petroleumsdestillater. Den må utføres under generell anestesi og luftveiene beskyttes med en cuffet endotrakealtube. Ventrikkelskylling kan foretas med 5-10 ml/kg lunkent springvann eller fysiologisk saltvann. Siste skylling skal være uten mageinnhold, og medisinsk kull tilsettes som adsorberende materiale via sonden, før denne fjernes trygt for å redusere risiko for aspirasjon.
Lipidemulsjon/ILELipidemulsjon er en eksperimentell behandling som kan vurderes ved alvorlige forgiftninger med lipofile stoffer hos hund og katt der tradisjonell behandling ikke har vært effektiv. Forsøksvis dosering er 20% lipidemulsjon/ILE 1,5-4 ml/kg i.v. bolus over 5-15 minutter, fulgt av 0,25 ml/kg/minutt i.v. som en konstantrate infusjon i 30-60 minutter. Det bør benyttes et filter for administrering av legemidlet. Dosen kan gjentas etter 4 timer om kliniske tegn på forgiftning kommer tilbake. Monitorer serum og avbryt behandlingen ved lipemi.
Forgiftninger der lipidemulsjon har vist effekt er angitt nærmere under de spesifikke virkestoffene.
-
Behandling av forgiftninger etter inhalasjonDyret fjernes fra forgiftningskilden - helst ut i frisk luft. Dyret holdes varmt og mest mulig i ro. Oksygen ved behov. Dyreeier eller medhjelper må også beskytte seg selv mot forgiftning.
-
Behandling av kutane forgiftningerLanghårede dyr vurderes klippet før vask. Hud og hårlag vaskes med mildt, lunkent såpevann (håndsåpe, zalo eller lignende) med påfølgende skylling med rikelige mengder lunkent springvann. Sedasjon eller generell anestesi er ofte påkrevd for å utføre prosedyren og luftveiene må beskyttes med en cuffet endotrakealtube.
Ved kutan kontaminasjon av petroleumsdestillater (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit) kan det være nødvendig med gjentatte bad. Dyret bør få krage for å forhindre videre pelspleie og peroral forgiftning.
Dyret holdes varmt og i ro for å forhindre utvikling av hypotermi.
-
Behandling av øyeeksponeringerVed eksponering for irriterende agens skylles øynene om mulig med lunkent vann i 10 minutter. Krage vurderes for å forhindre selvskading av øynene. Dyret kan observeres hjemme. Ved tegn på irritasjon av øyet bør dyret undersøkes hos veterinær.
Ved eksponering for etsende stoffer skylles øynene om mulig hjemme med lunkent vann i 20 minutter. Dyret bør bruke krage om tilgjengelig for å hindre selvskading av øynene. Etter initial skylling skal dyret raskt til veterinær for videre langvarig skylling og symptomatisk behandling. Dette gjøres vanligvis under generell anestesi og luftveiene må beskyttes med en cuffet endotrakealtube for selve øyeskyllingsprosedyren. Ved eksponering for sterke syrer eller baser bør pH i tårevæsken i forniks måles før skyllingen avsluttes, for å påse at øyet er tilstrekkelig skylt. Målingen kan utføres med for eksempel pH-indikatorfeltet på en urinstrimmel. Før skyllingen avsluttes bør man tilstrebe en tilnærmet nøytral pH i forniks (ca. 7,5). Ideelt sett bør pH måles på nytt etter 10 og 30 minutter, for å sikre at den ikke endrer seg igjen. Etterfulgt av symptomatisk behandling.
SYMPTOMATISK BEHANDLING
I tillegg til de generelle behandlingsprinsippene som er nevnt, må det vurderes hvorvidt ytterligere symptomatisk behandling skal benyttes.
Ved hypotermi kan pasienten dekkes med ulltepper. Ved hypertermi kan pasienten avkjøles med våte omslag eller med vann. Ved tegn på alvorlig hypotermi eller hypertermi undersøkes dyret hos veterinær for trygg aktiv kontrollering av kroppstemperatur.
Annen symptomatisk behandling som kan være aktuell er væskebehandling, sjokkbehandling, behandling mot kramper og livreddende førstehjelp som adrenalininjeksjon ved hjertestans, kunstig respirasjon og respirasjonsstimulerende midler. Det anbefales å følge RECOVER sine retningslinjer for hjerte-lungeredning for hund og katt. Ved forgiftninger skal gjenopplivingen fortsette lenge, spesielt hos ellers friske dyr.
Førstelinjebehandling for krampestillende behandling er benzodiazepiner. Midazolam i.m. eller i.v. er førstevalget, men diazepam i.v. kan benyttes om midazolam ikke er tilgjengelig. Ved ukontrollerbare kramper (f.eks. status epilepticus) er det indisert å innsette videre medikamentell behandling for å få kontroll på krampene. Andrelinjebehandling mot kramper er vurdering av behov for å legge til fenobarbital i.v. og levetirazetam i.v. Tredjelinjebehandling innebefatter ytterligere medisinering med eksempelvis propofol, deksmedetomidin og ketamin. Ved behov for induksjon i dyp sedasjon eller anestesi beskyttes luftveier med endotrakealintubering, for å redusere risiko for aspirasjon og påfølgende intensiv overvåkning og -pleie, i tillegg til symptomatisk behandling.
Ved ulike nevrologiske tilstander sekundært til forgiftning, som økt agitasjon/eksitasjon eller som en paradoksal reaksjon etter behandling med benzodiazepiner (kan i noen tilfeller forventes), kan det bli behov for sedasjon som behandling. Det anbefales å utføre en individuelt tilpasset sedasjonsplan basert på klinikken til det enkelte dyret. Det henvises til spesiallitteratur.
SPESIFIKK BEHANDLING
Se Legemiddeloversikt, Planteforgiftninger og Andre forgiftningsagens. Kun akutt forgiftning hos hund og katt omtales, om ikke annet er presisert.
Opplysninger om behandling av forgiftninger kan fås fra følgende institusjoner:
NMBU Veterinærhøgskolen. Telefon: 67 23 00 00.
Giftinformasjonen Folkehelseinstituttet, Postboks 222 Skøyen, 0213 Oslo. Svarer kun på henvendelser fra veterinær og begrenset kapasitet til å svare på forgiftninger hos dyr. Telefon: 22 59 13 00, hele døgnet.