Adrenergikum, selektiv β2-stimulator.

ATC-nr.: R03A C02




Miljørisiko i Norge
 R03A C02
Salbutamol
 
Miljørisko: Miljøpåvirkning av salbutamol kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 29.08.2013) er utarbeidet av GlaxoSmithKline.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INHALASJONSAEROSOL, suspensjon 0,1 mg/dose: Hver dose inneh.: Salbutamol. sulf. aeqv. salbutamol. 0,1 mg, norfluran. (1,1,1,2-tetrafluoroethan.) q.s. Freonfri drivgass.


INHALASJONSPULVER 0,2 mg/dose i Diskus: Hver dose inneh.: Salbutamol. sulf. aeqv. salbutamol. 0,2 mg, lactos. (som inneh. melkeprotein) q.s.


INHALASJONSVÆSKE, endosebeholdere 0,5 mg/ml, 1 mg/ml og 2 mg/ml: Hver dose inneh.: Salbutamol. sulf. aeqv. salbutamol. 1,25 mg, resp. 2,5 mg og 5 mg, natr. chlorid., acid. sulfuric. ad pH 4, aqua steril. ad 2,5 ml.


INHALASJONSVÆSKE 5 mg/ml: 1 ml inneh.: Salbutamol. sulf. aeqv. salbutamol. 5 mg, benzalkon. chlorid., acid. sulfuric. q.s., aqua purif. ad 1 ml.


Indikasjoner:

Astma: Bronkospasme ved bronkialastma, kronisk bronkitt, emfysem og andre lungesykdommer hvor bronkokonstriksjon er en kompliserende faktor hos voksne, unge og barn. Se Dosering mht. rett valg av legemiddelform indisert til de ulike aldersgruppene.

Dosering:

Akutt bronkospasme hos voksne og barn ≥12 år: Inhalasjonsaerosol: 0,1-0,2 mg opptil 3-4 ganger daglig. Ved alvorlig obstruksjon kan dosen økes til 0,6 mg opptil 4 ganger daglig i samråd med lege. Inhalasjonspulver i Diskus: 0,2-0,4 mg ved behov.
Akutt bronkospasme hos barn <12 år: Inhalasjonsaerosol: Vanligvis 0,1 mg. Kan økes til 0,2 mg ved behov. Maks. 4 ganger daglig. Inhalasjonspulver i Diskus (indisert for barn 6-11 år): 0,2 mg ved behov. Maks. 4 ganger daglig.
Forebygging av allergi- eller anstrengelsesutløst bronkospasme hos voksne og barn ≥12 år: Inhalasjonsearosol: 0,1-0,2 mg 10-15 minutter før eksponering eller anstrengelse. Inhalasjonspulver i Diskus: 0,2 mg 10-15 minutter før eksponering eller anstrengelse.
Forebygging av allergi- eller anstrengelsesutløst bronkospasme hos barn <12 år: Inhalasjonsaerosol: Vanligvis 0,1 mg før eksponering eller anstrengelse. Kan økes til 0,2 mg ved behov. Inhalasjonspulver i Diskus (indisert for barn 6-11 år): 0,2 mg før eksponering eller anstrengelse.
Kronisk behandling hos voksne og barn ≥12 år: Inhalasjonsaerosol: Opptil 0,2 mg 4 ganger daglig. Inhalasjonspulver i Diskus: 0,2 mg 4 ganger daglig.
Kronisk behandling hos barn <12 år: Inhalasjonsaerosol: Opptil 0,2 mg 4 ganger daglig. Inhalasjonspulver i Diskus (indisert for barn 6-11 år): 0,2 mg 4 ganger daglig.
Rutinebehandling av kronisk bronkospasme (ikke-responderbar til vanlig behandling) og behandling av akutt alvorlig astma (status asthmaticus) hos voksne og barn ≥12 år: Inhalasjonsvæske 0,5 mg/ml, 1 mg/ml og 2 mg/ml: Startdose 2,5 mg ev. økende til 5 mg 1-4 ganger daglig etter behov. Høyere doser, opptil 40 mg daglig, kan gis under nøye medisinsk overvåkning ved behandling av alvorlig luftveisobstruksjon på sykehus. Inhalasjonsvæske 5 mg/ml: Intermitterende behandling kan gis inntil 4 ganger daglig.
Rutinebehandling av kronisk bronkospasme (ikke-responderbar til vanlig behandling) og behandling av akutt alvorlig astma (status asthmaticus) hos barn <12 år: Inhalasjonsvæske 0,5 mg/ml, 1 mg/ml og 2 mg/ml: Passende startdose er inntil 2,5 mg. Kan økes opptil 5 mg for barn >18 måneder. Behandlingen kan gis inntil 4 ganger daglig. Klinisk effekt hos barn <18 måneder er ukjent. For barn <4 år kan andre legemiddelformer være mer passende. Inhalasjonsvæske 5 mg/ml: Vanlig dose er 0,5 ml (2,5 mg) som skal fortynnes til 2 eller 2,5 ml med sterilt saltvann (0,9%). Noen barn >18 måneder kan trenge høyere dose, og dosen kan da økes til 5 mg. Intermitterende behandling kan gis inntil 4 ganger daglig. Klinisk effekt hos barn <18 måneder er ukjent. Da forbigående hypoksi kan forekomme bør oksygen som tilleggsbehandling vurderes. For barn <4 år kan andre legemiddelformer være mer passende.
Tilberedning/Håndtering: Inhalasjonsvæske 0,5 mg/ml, 1 mg/ml og 2 mg/ml: Er bruksklar, men kan fortynnes med sterilt saltvann (0,9%) hvis ønskelig. Inhalasjonsvæske 5 mg/ml: Kan brukes ufortynnet ved intermitterende administrering eller fortynnes med sterilt saltvann. Den fortynnede væsken inhaleres med forstøverapparat inntil aerosoldannelsen avtar.
Administrering: Se pakningsvedlegget til hvert preparat for nærmere instruksjoner for bruk. Inhalasjonsaerosol: Skal kun inhaleres. For barn <5 år anbefales bruk sammen med et inhalasjonskammer med ansiktsmaske. Pasienter som har koordineringsproblemer ved bruk av inhalasjonsaerosol bør bruke et inhalasjonskammer som hjelpemiddel. Pasienten bør instrueres nøye i riktig bruk av inhalatoren. Før bruk skal innsiden og utsiden av inhalatoren, inkl. munnstykket, sjekkes for løse gjenstander. Inhalasjonsteknikken må kontrolleres. Barn krever ofte oppsyn av en voksen for å sikre riktig teknikk. Inhalasjonspulver: Diskus skal kun brukes til inhalasjon. Inhalasjonsteknikk bør kontrolleres. Inhalasjonsvæske: Skal ikke injiseres eller svelges. Skal kun inhaleres vha. nebulisator. Innholdet i nebulisatoren må fornyes daglig. Administrering kan gjøres via ansiktsmaske, T-piece eller via endotrakeal intubasjon. Ved risiko for anoksi pga. hyperventilering bør oksygen legges til ventilert luft.

Kontraindikasjoner:

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Diskus: Alvorlig melkeproteinallergi.

Forsiktighetsregler:

Tyreotoksikose. Hypertensjon og hjerteinsuffisiens. Dose og doseringshyppighet bør bare økes i samråd med lege, da overdosering vil kunne være assosiert med bivirkninger. Kardiovaskulære effekter kan sees ved bruk av sympatomimetiske legemidler, inkl. salbutamol. Det er noen holdepunkter for at salbutamol er forbundet med myokardiskemi. Pasienter med underliggende alvorlig hjertesykdom (f.eks. iskemisk hjertesykdom, arytmi eller alvorlig hjertesvikt), bør informeres om å rådføre seg med lege ved brystsmerter eller andre symptomer på forverret hjertesykdom. Særlig oppmerksomhet anbefales ved vurdering av symptomer som dyspné og brystsmerter, ettersom de kan ha enten respiratorisk eller kardial opprinnelse. Potensielt alvorlig hypokalemi kan opptre ved beta2-agonist terapi, i hovedsak etter bruk av forstøvervæske. Hypoksi eller samtidig behandling med xantinderivater, steroider og diuretika kan forverre hypokalemien. I slike tilfeller bør serumkaliumnivået følges. Beta2-agonister kan indusere en reversibel metabolsk forandring, f.eks. økning i blodsukkernivå. Diabetikere kan være ute av stand til å kompensere for denne endringen, og utvikling av ketoacidose er rapportert. Samtidig administrering av kortikosteroider kan forverre denne effekten. Dersom pasienten må øke forbruket av beta2-agonister med kort virketid for å kontrollere astmasymptomene, tyder dette på en forverring av sykdommen. Plutselig og tiltagende forverring av astmasymptomene er potensielt livstruende, og en bør vurdere å starte eller øke kortikosteroidterapi. Inhalasjonsaerosol og inhalasjonspulver: Hvis effekten varer mindre enn 3 timer, kontaktes lege. Inhalasjonsvæsker: Pasienter som har fått store doser av andre sympatomimetika. Hvis dosen ikke gir den vanlige effekten ved hjemmebruk, bør lege kontaktes. Melkesyreacidose er rapportert svært sjeldent ved høye terapeutiske doser av forstøvet behandling, hovedsakelig hos pasienter med akutt astmaforverring. Økning i laktatnivå kan gi dyspné og kompensatorisk hyperventilering som kan feiltolkes som et tegn på astmabehandlingssvikt, og dermed føre til en uheldig intensivering av behandling med korttidsvirkende beta-agonister. Pasienten bør monitoreres for utvikling av forhøyet serumlaktat, og påfølgende metabolsk acidose. Inhalasjonsaerosol, inhalasjonspulver og inhalasjonsvæsker: Det er mulighet for at paradoksal bronkospasme kan oppstå som en umiddelbar økning i hvesing etter inntak. Dette bør behandles umiddelbart med en alternativ legemiddelform eller en annen hurtigvirkende inhalasjonsbronkodilatator, dersom det er tilgjengelig. Preparatet skal øyeblikkelig seponeres, og om nødvendig, en annen hurtigvirkende bronkodilatator startes for videre bruk.

Interaksjoner:

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se R03A C02
Ikke-kardioselektive betablokkere vil redusere eller blokkere effekten av salbutamol og kardioselektive betablokkere bør bare brukes med forsiktighet. Det er rapportert tilfeller av glaukom etter samtidig inhalasjon av ipratropiumbromid og salbutamol inhalasjonsvæske.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet:

Graviditet: Forbigående hypoglykemi er rapportert hos nyfødte premature etter beta2-agonist-behandling av moren. Økning av fosterets hjertefrekvens er påvist ved i.v. administrering av beta2-stimulatorer i behandling av premature rier. Salbutamol i store doser vil kunne hemme uteruskontraksjonen hos fødende. Dyrestudier med høye doser har vist at beta2-agonister har gitt typiske klasse-effekter hos fosteret (forlenget drektighet, ganespalte, forsinket forbening). Lang klinisk erfaring har ikke gitt holdepunkter for at dette har betydning ved terapeutiske doser. Preparatet kan brukes ved graviditet hvis fordelen oppveier en mulig risiko. Amming: Salbutamol utskilles i morsmelk. Det er lite sannsynlig at barn som ammes påvirkes i terapeutiske doser. Fertilitet: Ingen informasjon hos mennesker. Det er ikke sett uønskede effekter hos dyr.
Salbutamol

Bivirkninger:

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Tremor, hodepine og takykardi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Irritasjon i munn og svelg, muskelkramper og palpitasjoner. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hypokalemi (potensielt alvorlig). Perifer vasodilatasjon. Hypersensitivitetsreaksjoner inkl. angioødem, urticaria, bronkospasme, hypotensjon og kollaps. Hyperaktivitet. Arytmier inkl. atrieflimmer, supraventrikulær takykardi og ekstrasystoler. Paradoksal bronkospasme. Melkesyreacidose (kun inhalasjonsvæsker). Ukjent frekvens: Myokardiskemi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Symptomer: De vanligste symptomene på overdosering er forbigående farmakologiske effekter som f.eks. tremor, hodepine og takykardi. Hypokalemi kan oppstå og kaliumnivå i serum bør monitoreres. Melkesyreacidose er rapportert etter bruk av høye terapeutiske doser eller etter overdose. Serumlaktat bør overvåkes (spesielt ved vedvarende eller forverring av takypné til tross for andre tegn på bronkospasme slik som hvesing). Behandling: Se Giftinformasjonens anbefalinger R03C C02.

Egenskaper:

Virkningsmekanisme: Virker i terapeutiske doser hovedsakelig på β2-reseptorene i bronkialmuskulaturen. Virketid: Ved inhalasjon, bronkodilaterende effekt etter få minutter. Virkningens varighet minst 4 timer. Absorpsjon: Biotilgjengelighet ved oral administrering 50%. Mat reduserer absorpsjonshastigheten kun i ubetydelig grad, slik at biotilgjengeligheten av salbutamol ikke påvirkes. Ved inhalasjon vil 10-20% av administrert dose nå nedre luftveier. Resterende deponeres i inhalasjonsaerosol og munn/svelg. Den del av legemidlet som svelges absorberes fra mage-tarmkanalen og er gjenstand for en betydelig first pass-metabolisme. Proteinbinding: Ca. 10%. Halveringstid: 3-5 timer. Metabolisme: Både inhalert og svelget legemiddel metaboliseres i lever. Utskillelse: Delvis som uomdannet salbutamol og inaktiv metabolitt (4'-0-sulfat) hovedsakelig via nyrene. Størstedelen utskilles i løpet av 72 timer.

Oppbevaring og holdbarhet:

Inhalasjonsaerosol: Etter bruk skal beskyttelseshetten påsettes munnstykket igjen. Beskyttes mot frost og direkte sollys. Hvis metallbeholderen er kald ved bruk, kan virkningen reduseres. Inhalasjonspulver: Beskyttes mot frost og direkte sollys. Inhalasjonsvæske: Beskyttelse mot lys. 5 mg/ml: Når flasken er åpnet, må innholdet brukes innen 1 måned. Innholdet i nebulisatoren må fornyes daglig. Endosebeholdere: Holdbare i 3 måneder etter at folien er åpnet.

Sist endret: 22.02.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

30.11.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Ventoline, INHALASJONSAEROSOL, suspensjon:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,1 mg/dose200 doser
490540
Blå resept
-
63,60CSPC_ICON

Ventoline, INHALASJONSPULVER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,2 mg/dose i Diskus60 doser
124347
Blå resept
-
78,50CSPC_ICON

Ventoline, INHALASJONSVÆSKE, endosebeholdere:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,5 mg/ml60 × 2,5 ml
478461
Blå resept
-
99,00CSPC_ICON
1 mg/ml60 × 2,5 ml
536896
Blå resept
Byttegruppe
99,00CSPC_ICON
2 mg/ml60 × 2,5 ml
476606
Blå resept
Byttegruppe
166,80CSPC_ICON

Ventoline, INHALASJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg/ml20 ml (flaske m/gradert pipette)
059378
Blå resept
-
70,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenergikum: Substans som har samme effekt som de kroppsegne substansene adrenalin og noradrenalin. Disse substansene aktiverer det sympatiske nervesystemet og gir effekter som sammentrekning av blodårene, økt blodtrykk, økt hjertefunksjon, utvidelse av luftrørene i lungene og økt muskelspenning.

agonist: Et stoff som har egenskapen å påvirke, slik at noe forandres. I legemiddelsammenheng menes et legemiddel som kan forsterke eller påvirke visse aktiviteter som skjer i kroppens celler. Dette gjør legemiddelet ved å binde seg til noe i eller på en celle som kalles reseptor. Når legemiddelet er bundet til bindingsstedet (reseptoren) påvirkes eller forsterkes en aktivitet i cellen.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for et bestemt fremmed stoff. Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på den ukjente substansen som kalles et allergen. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

angioødem: Opphovning i huden, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Angioødem kan forekomme ved allergi, men også f.eks. varme, sollys og trykk kan være utløsende faktorer. Noen ganger oppstår angioødem ved legemiddelbruk.

arytmi (hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig rytme. Viser oftest til uregelmessig hjerterytme.

astma: Anfall av åndenød på grunn av kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

atrieflimmer: Atrieflimmer er det samme som forkammerflimmer, og er en hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

emfysem: Sykdomstilstand der alveolene i lungene blir ødelagt. Lungene mister sin elastisitet og det blir vanskeligere å puste. Dette fører til at utvekslingen av oksygen fra luften og karbondioksid (et avfallsstoff fra kroppen) forverres og oksygenmangel kan oppstå. Emfysem er ofte forårsaket av røyking, men kan også være arvelig. Lungemfysem og kronisk bronkitt gir sammen opphav til sykdommen kronisk obstruktiv lungesykdom (kols).

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyes kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kronisk bronkitt: Langvarig betennelse i lungenes luftrør. Sykdommen kjennetegnes av vedvarende økt slimutskillelse (mer enn 3 måneder i 2 år på rad), samt hoste. Kronisk bronkitt er ofte forårsaket av smittestoffer.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tyreotoksikose (hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.