Forsiktighetsregler: 

Insulinsensitivitet: Somatropin kan indusere insulinresistens og hos noen pasienter hyperglykemi. Pasienten bør observeres for tegn på glukoseintoleranse. I sjeldne tilfeller kan somatropinbehandling føre til diabetes mellitus type 2, men risikofaktorer som fedme (inkl. overvektige PWS-pasienter), familieanamnese, steroidbehandling eller underliggende nedsatt glukosetoleranse har vært til stede i de fleste tilfeller. Ved manifest diabetes mellitus kan justering av antidiabetikadosen være nødvendig når somatroptinbehandling initieres. Thyreoideafunksjon: Det er sett økt omdannelse av T₄ til T₃ under somatroptinbehandling. Effekten kan være klinisk relevant hos pasienter med sentral subklinisk hypotyreose, som teoretisk kan utvikle hypotyreose. Pasienter som får substitusjonsbehandling med tyroksin kan utvikle lett hypertyreose. Test av thyreoideafunksjon etter behandlingsstart med somatropin og etter dosejustering anbefales derfor sterkt. Somatropin reduserer serumnivået av kortisol. Klinisk relevans er begrenset. Substitusjonsbehandling med kortikosteroider bør likevel optimeres før behandlingsstart med somatroptin. Ved veksthormonmangel sekundært til behandling av malign sykdom, bør man være oppmerksom på tegn på residiv av malignitet. Hos pasienter med endokrine sykdommer, inkl. veksthormonmangel, kan epifysene i hoften gli fra hverandre oftere enn hos resten av befolkningen. Halting under somatropinbehandling bør undersøkes klinisk. Benign intrakraniell hypertensjon: Ved alvorlig og gjentatt hodepine, synsproblemer, kvalme og/eller oppkast, anbefales fundoskopi for papillødem. Dersom papillødem bekreftes bør man vurdere diagnosen benign intrakraniell hypertensjon, og veksthormonbehandlingen bør om nødvendig seponeres. Det foreligger ikke tilstrekkelige holdepunkter til å gi spesifikke råd om fortsatt veksthormonbehandling hos pasienter hvor den intrakranielle hypertensjonen er opphørt. Klinisk erfaring har imidlertid vist at man ofte kan gjenoppta behandlingen uten tilbakefall av intrakraniell hypertensjon. Dersom veksthormonbehandlingen gjenopptas må pasienten monitoreres nøye mht. symptomer på intrakraniell hypertensjon. Barn: Hos pasienter med PWS bør behandlingen alltid kombineres med kalorifattig diett. Dødsfall er rapportert i forbindelse med bruk av veksthormon hos pasienter med PWS og én eller flere av følgende risikofaktorer: Alvorlig fedme, svekket respirasjon, søvnapné i anamnesen eller uidentifisert luftveisinfeksjon. Pasienter med PWS bør utredes for øvre luftveisobstruksjon, søvnapné og luftveisinfeksjon før behandlingsstart med somatropin. Ved tegn på øvre luftveisobstruksjon bør dette behandles av spesialist før behandlingsstart med somatropin. Søvnapné bør utredes ved anerkjente metoder som polysomnografi eller oksymetri over natten, før start av veksthormonbehandling, og pasienten bør overvåkes ved mistenkt søvnapné. Ved tegn på øvre luftveisobstruksjon (inkl. start av eller økende snorking), bør behandlingen seponeres, og ny vurdering av øre-nese-hals foretas. Alle pasienter med PWS bør utredes for søvnapné og overvåkes ved mistenkt søvnapné. Alle pasienter med PWS bør overvåkes for tegn på luftveisinfeksjoner, for diagnostisering så tidlig som mulig og aggressiv behandling. Alle pasienter med PWS bør ha effektiv vektkontroll før og under somatropinbehandling. Skoliose er vanlig hos pasienter med PWS. Skoliose kan utvikles hos alle barn som vokser raskt. Tegn på skoliose bør overvåkes under behandling. Veksthormonbehandling øker ikke forekomsten eller graden av skoliose. Erfaring med langtidsbehandling av voksne og pasienter med PWS er begrenset. Hos lave SGA-barn/ungdommer bør andre medisinske årsaker eller behandlinger som kan forklare vekstforstyrrelsen utelukkes før behandlingsstart. Hos SGA-barn/ungdommer anbefales måling av fastende insulin og blodsukker før behandlingsstart og deretter årlig. Hos pasienter med økt risiko for diabetes mellitus (f.eks. familieanamnese med diabetes, fedme, alvorlig insulinresistens, acanthosis nigricans) bør oral glukosetoleransetest (OGTT) utføres. Veksthormon bør ikke gis ved manifest diabetes. Hos SGA-barn/ungdommer anbefales måling av IGF-1-nivået før behandlingsstart og deretter 2 ganger årlig. Hvis IGF-1-nivået ved gjentatte målinger overstiger +2 SD sammenlignet med referansen for alder og pubertetsstatus, kan det tas hensyn til forholdet IGF-1/IGFBP-3 ved dosejustering. Erfaring med oppstart av behandling hos SGA-pasienter nær pubertetsstart er begrenset og det anbefales derfor ikke å starte behandling like før pubertetsstart. Erfaring med pasienter med Silver-Russell syndrom er begrenset. Hos pasienter med akutt kritisk sykdomstilstand som følge av komplikasjoner etter åpen hjerte- eller bukkirurgi, multiple traumer eller akutt respirasjonssvikt, og behandlet med høye doser somatropin (5,3-8 mg/dag), er det sett økt dødelighet, se Kontraindikasjoner. Det foreligger ikke opplysninger om sikkerheten ved substitusjonsbehandling med veksthormon hos akutt kritisk syke pasienter, og mulig nytte ved fortsatt behandling i en slik situasjon bør veies mot potensiell risiko. Hos alle pasienter som utvikler annen eller tilsvarende akutt kritisk sykdom, bør mulig nytte av somatropinbehandling veies mot potensiell risiko.