Tienam

MSD

Antibiotikum.

ATC-nr.: J01D H51

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 500 mg: Hvert hetteglass inneh.: Imipenem 500 mg, cilastatinnatrium tilsv. cilastatin 500 mg, natriumhydrogenkarbonat 37,6 mg.


Indikasjoner

Voksne og barn >1 år: Til behandling av følgende infeksjoner: Kompliserte intraabdominale infeksjoner, alvorlig pneumoni inkl. sykehuservervet og respiratorassosiert lungebetennelse, intrapartum og postpartum infeksjoner, kompliserte urinveisinfeksjoner og kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner. Kan brukes til behandling av pasienter med febrile nøytropenier som mistenkes å ha opphav i bakterieinfeksjon. Behandling av bakteriemi som oppstår i forbindelse med, eller mistenkes å være forbundet med, noen av infeksjonene som er nevnt ovenfor. Det bør tas hensyn til offisielle retningslinjer for riktig bruk av antibakterielle midler.

Dosering

Daglig dose bør baseres på infeksjonstype og gis i likt fordelte doser basert på mottakelighetsgraden til patogenet(ne) og pasientens nyrefunksjon. Daglig maks. dose må ikke overskride 4000 mg/4000 mg pr. dag. For infusjonshastighet, se Administrering.
Voksne og ungdom med normal nyrefunksjon: Anbefalt dosering ved normal nyrefunksjon (ClCR ≥90 ml/minutt): 500 mg/500 mg hver 6. time eller 1000 mg/1000 mg hver 8. time eller hver 6. time. Infeksjoner mistenkt eller påvist pga. mindre følsomme bakteriearter (som Pseudomonas aeruginosa) og svært alvorlige infeksjoner (f.eks. hos pasienter med nøytropeni og feber) behandles med 1000 mg/1000 mg hver 6. time.
Voksne og ungdom med nedsatt nyrefunksjon: Dosen bestemmes med utgangspunkt i total daglig dose som vanligvis vil være egnet ved normal nyrefunksjon og fra tabellen velges aktuelt doseregime som er redusert iht. pasientens ClCR

ClCR
(ml/minutt)

Hvis total daglig dose er
2000 mg/dag

Hvis total daglig dose er
3000 mg/dag

Hvis total daglig dose er
4000 mg/dag

≥90 (normal)

500 mg hver 6. time

1000 mg hver 8. time

1000 mg hver 6. time

Redusert dose for pasienter med nedsatt nyrefunksjon:

<90-≥60

400 mg hver 6. time

500 mg hver 6. time

750 mg hver 8. time

<60-≥30

300 mg hver 6. time

500 mg hver 8. time

500 mg hver 6. time

<30-≥15

200 mg hver 6. time

500 mg hver 12. time

500 mg hver 12. time

Ved ClCR <15 ml/minutt bør ikke pasienten få Tienam, med mindre hemodialyse initieres innen 48 timer.
Pasienter i hemodialyse: Ved behandling av pasienter med ClCR <15 ml/minutt som er i dialyse, brukes doseanbefaling som for pasienter med ClCR 15-29 ml/minutt (se tabell). Både imipenem og cilastatin elimineres fra sirkulasjonen ved hemodialyse. Pasienten bør få Tienam etter hemodialyse og i 12 timers intervaller regnet fra hemodialysens slutt. Dialysepasienter, særlig de med underliggende sykdom i sentralnervesystemet (CNS) bør overvåkes nøye. Pasienter i hemodialyse anbefales Tienam kun når fordelen oppveier den potensielle risikoen for kramper. Foreløpig er det utilstrekkelige med data til å kunne anbefale bruk av Tienam til pasienter i peritonealdialyse.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering anbefales. Nedsatt nyrefunksjon: Voksne og ungdom: Se dosering ovenfor. Barn: Kliniske data er utilstrekkelige for å kunne anbefale dosering til barn med nedsatt nyrefunksjon (serumkreatinin >2 mg/dl). Barn <1 år: Kliniske data er utilstrekkelige for å kunne anbefale dosering. Barn ≥1 år: Anbefalt dose er 15/15 eller 25/25 mg/kg administrert hver 6. time. Infeksjoner mistenkt eller påvist å være mindre følsomme pga. bakteriearter (som Pseudomonas aeruginosa) og veldig alvorlige infeksjoner (f.eks. pasienter med nøytropeni og feber) behandles med 25/25 mg/kg administrert hver 6. time. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig for eldre med normal nyrefunksjon.
Tilberedning/Håndtering: Rekonstituering: Innholdet i hvert hetteglass skal overføres til 100 ml 9 mg/ml natriumklorid infusjonsvæske. Ved spesielle forhold når 9 mg/ml natriumklorid ikke kan brukes av kliniske grunner, kan 50 mg/ml glukose brukes istedenfor. Start med å tilsette 10 ml væske til hetteglasset. Rist godt og overfør suspensjonen til infusjonsvæsken. NB! Suspensjonen er ikke til direkte infusjon. Gjenta ved å tilsette ytterligere 10 ml infusjonsvæske for å sikre at alt innholdet i hetteglasset er overført til infusjonsvæsken. Blandingen skal ristes til den er klar. Konsentrasjonen av rekonstituert oppløsning er ca. 5 mg/ml av både imipenem og cilastatin. Kan ikke blandes med infusjonsvæske som inneholder laktat. Kan administreres gjennom samme i.v. system som laktat infusjonsvæske. Skal ikke blandes med andre legemidler enn de som er nevnt ovenfor.
Administrering: Preparatet skal rekonstitueres og fortynnes ytterligere før administrering. Doser ≤500 mg/500 mg bør gis som i.v. infusjon over 20-30 minutter. Doser >500 mg/500 mg bør infunderes over 40-60 minutter. Hos pasienter som utvikler kvalme under infusjon, kan infusjonshastigheten reduseres.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for virkestoffene, hjelpestoffet eller andre andre karbapenemantibiotika. Alvorlig overfølsomhet (f.eks. anafylaktisk reaksjon, alvorlig hudreaksjon) for andre typer betalaktamantibiotika (f.eks. penicilliner eller cefalosporiner).

Forsiktighetsregler

Generelt: Ved valg av imipenem/cilastatin bør det tas hensyn til hvor godt preparatet er egnet basert på infeksjonens alvorlighetsgrad, forekomsten av resistens mot andre egnede antibiotika, og risikoen for seleksjon av karbapenemresistente bakterier. Hypersensitivitet: Alvorlige, og av og til fatale hypersensitivitetsreaksjoner (anafylaktiske reaksjoner), er rapportert for betalaktamer. Reaksjonene opptrer oftere hos personer med tidligere følsomhet for multiple allergener. Før behandlingen startes, bør tidligere hypersensitivitetsreaksjoner for karbapenemer, penicilliner, cefalosporiner, andre betalaktamer og andre allergener undersøkes nøye. Behandlingen avsluttes umiddelbart ved allergisk reaksjon på Tienam. Alvorlige anafylaktiske reaksjoner krever øyeblikkelig behandling. Lever: Leverfunksjon bør overvåkes nøye pga. risiko for levertoksisitet (transaminaseøkning, leversvikt og fulminant hepatitt). Leverfunksjonen hos pasienter med allerede eksisterende leversykdom bør overvåkes. Ingen dosejustering er nødvendig. Hematologi: En direkte eller indirekte Coombs test kan bli positiv under behandling med imipenem/cilastatin. Antibakterielt spektrum: Før oppstart av empirisk behandling, spesielt ved livstruende tilstander, bør det antibakterielle spekteret til imipenem/cilastatin tas hensyn til. Det bør utvises forsiktighet, pga. begrenset følsomhet hos spesifikke patogener knyttet til f.eks. bakterielle hud- og bløtdelsinfeksjoner. Bruk av imipenem/cilastatin er ikke egnet for behandling av disse infeksjonstypene med mindre patogenet allerede er dokumentert og kjent for å være følsom, eller ved svært sterk mistanke om at det mest sannsynlige patogenet(ene) er mottakelig for behandling. Samtidig bruk av et egnet anti-MRSA-middel kan være indisert der MRSA-infeksjoner er mistenkt eller påvist å være involvert. Samtidig bruk av aminoglykosid kan være indisert når Pseudomonas aeruginosa-infeksjoner er mistenkt eller påvist. Clostridium difficile: Antibiotikaassosiert kolitt og pseudomembranøs kolitt er rapportert og alvorlighetsgraden kan variere fra mild til livstruende. Det er viktig å vurdere denne diagnosen hos pasienter som utvikler diaré under eller etter bruk av imipenem/cilastatin. Seponering av behandling med imipenem/cilastatin og administrering av spesifikk behandling for Clostridium difficile bør vurderes. Peristaltikkhemmende legemidler bør ikke gis. Nedsatt nyrefunksjon: Imipenem/cilastatin akkumuleres hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Bivirkninger i CNS kan forekomme hvis dosen ikke justeres med hensyn på nyrefunksjonen. Meningitt: Anbefales ikke til behandling av meningitt. Sentralnervesystemet: CNS-bivirkninger som myoklon aktivitet, forvirringstilstander, eller krampeanfall er rapportert, spesielt når anbefalt dose overskrides. CNS-bivirkninger er oftest rapportert hos pasienter med CNS-lidelser (f.eks. hjerneskader eller tidligere krampeanfall) og/eller nedsatt nyrefunksjon, hvor doseakkumulering kan forekomme. Doseringsanbefalingen skal derfor følges nøye, spesielt hos disse pasientene. Antikonvulsiv behandling bør fortsette hos pasienter med kjente krampelidelser. Spesiell oppmerksomhet bør rettes mot nevrologiske symptomer eller kramper hos barn med kjent risiko for krampeanfall, eller ved samtidig behandling med legemidler som senker krampeterskelen. Hvis fokal tremor, myoklonus eller krampeanfall oppstår, bør pasientene vurderes nevrologisk og bli satt på antikonvulsiv behandling, dersom dette ikke allerede er initiert. Fortsetter CNS-symptomene bør Tienamdosen reduseres eller seponeres. Pasienter med ClCR ≤5 ml/minutt bør ikke få Tienam, med mindre hemodialyse initieres innen 48 timer. For hemodialysepasienter anbefales Tienam bare når fordelen oppveier potensiell risiko for krampeanfall. Natriuminnhold: 500 mg/500 mg inneholder 37,6 mg natrium (1,6 mEq) som bør tas hensyn til hos pasienter på saltfattig diett.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J01D H51
Generaliserte (krampe)anfall er rapportert ved samtidig bruk av ganciklovir og Tienam, og preparatene bør derfor ikke brukes samtidig med mindre potensiell fordel oppveier potensiell risiko. Reduksjon i valproinsyrenivå til under terapeutisk nivå er rapportert når valproinsyre gis samtidig med karbapenemer. Redusert valproinsyrenivå kan føre til mangelfull anfallskontroll. Samtidig bruk av imipenem og valproinsyre/natriumvalproat er derfor ikke anbefalt og alternativ antibakteriell eller antikonvulsiv behandling bør vurderes. Samtidig administrering av antibiotika og warfarin kan forsterke warfarins antikoagulerende effekt. Økt antikoagulerende effekt av oralt administrerte antikoagulasjonsmidler, inkl. warfarin, hos pasienter som samtidig får antibakterielle midler er rapportert hyppig. Risikoen kan variere med underliggende infeksjon, alder og generell status hos pasienten, slik at antibiotikumets bidrag til INR-økning er vanskelig å vurdere. INR bør overvåkes hyppig under og like etter samtidig administrering av antibiotika og orale antikoagulantia. Samtidig administrering av Tienam og probenecid gir minimal økning i plasmanivåene og plasmahalveringstid for imipenem. Mengden av aktiv (ikke metabolisert) imipenem gjenfunnet i urin reduseres til ca. 60% av dosen når Tienam gis samtidig med probenecid. Samtidig administrering av Tienam og probenecid fordobler plasmanivået og halveringstiden til cilastatin, men har ingen innvirkning på mengden cilastatin gjenfunnet i urin. Interaksjonsstudier er kun gjennomført hos voksne.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten ved bruk under graviditet er ikke klarlagt da erfaring fra mennesker er utilstrekkelig. Studier med drektige aper har vist reproduksjonstoksisitet. Potensiell risiko for mennesker er ukjent. Skal bare brukes under graviditet hvis potensiell fordel oppveier mulig risiko for fosteret.
Amming: Imipenem og cilastatin utskilles i morsmelk i små mengder. Begge virkestoffene absorberes i liten grad etter peroral administrering, og det er derfor usannsynlig at diende barn vil bli utsatt for betydelige mengder. Dersom bruk anses som nødvendig, bør fordelen ved amming veies opp mot mulig risiko for barnet.
Imipenem|Cilastatin

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Eosinofili. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré. Hjerte/kar: Tromboflebitt. Hud: Utslett (f.eks. eksantematisk). Undersøkelser: Økning i serumtransaminaser, og alkalisk fosfatase i serum. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Pancytopeni, nøytropeni, leukopeni, trombocytopeni, trombocytose, Hjerte/kar: Hypotensjon. Hud: Urticaria, pruritus. Nevrologiske: Krampeanfall, myoklon aktivitet, svimmelhet, somnolens. Psykiske: Psykiske forstyrrelser inkl. hallusinasjoner og forvirringstilstander. Undersøkelser: Positiv direkte Coombs test, forlenget protrombintid, redusert hemoglobin, økning i serumbilirubin og serumkreatinin, økning i nitrogeninnholdet i blodurea. Øvrige: Feber, lokal smerte og fortykkelse ved infusjonsstedet, erytem ved infusjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, angioødem, Stevens-Johnsons syndrom, erythema multiforme, eksfoliativ dermatitt. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Lever/galle: Leversvikt, hepatitt. Nevrologiske: Parestesier, encefalopati, fokal tremor, smaksforstyrrelser. Gastrointestinale: Misfarging av tenner og/eller tunge. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, oliguri/anuri, polyuri, misfarging av urinen. Øre: Hørselstap. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Hemolytisk anemi, benmargsdepresjon. Gastrointestinale: Hemoragisk kolitt, magesmerter, halsbrann, glossitt, hypertrofi av tungepapiller, økt spyttproduksjon. Hjerte/kar: Cyanose, takykardi, palpitasjoner, rødming. Hud: Hyperhidrose, endring i hudstruktur. Infeksiøse: Gastroenteritt. Kjønnsorgan/bryst: Pruritus vulva. Lever/galle: Fulminant hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Polyartralgi, smerter i torakal ryggsøyle. Nevrologiske: Forverring av myasthenia gravis, hodepine, agitasjon, dyskinesi. Øre: Vertigo, tinnitus. Øvrige: Brystubehag, asteni/svakhet.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Er i samsvar med bivirkningsprofilen og kan inkludere krampeanfall, forvirring, tremor, kvalme, oppkast, hypotensjon, bradykardi.
Behandling: Det finnes ingen tilgjengelig informasjon om behandling av overdosering med Tienam. Imipenem/cilastatin kan fjernes ved hemodialyse, men nytten ved overdosering ukjent.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For karbapenemer J01D H

Egenskaper

Klassifisering: Kombinasjon av imipenem og cilastatin. Imipenem er et bredspektret betalaktamantibiotikum, et tienamycin, karbapenem. Cilastatin er en spesifikk enzyminhibitor, som hemmer metaboliseringen av imipenem i nyrene. Imipenem er resistent mot bakteriell betalaktamase, og har et meget bredt antibakterielt spektrum. Det omfatter flertallet grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe kokker og staver inkl. Staphylococcus aureus, enterokokker, Enterobacter, Pseudomonas aeruginosa, Bacteroides fragilis og gjelder enten de er betalaktamaseproduserende eller ikke. Imipenem har ikke effekt overfor Xanthomonas maltophilia (tidligere Pseudomonas maltophilia) og noen stammer av Pseudomonas cepacia. Noen meticillinresistente stafylokokker og noen gruppe D streptokokker er ikke følsomme for imipenem.
Virkningsmekanisme: Imipenem er en potent hemmer av bakterienes celleveggsyntese via spesifikk binding til de såkalte penicillin-bindende proteiner (med høyest affinitet til PBP 2 og PBP 1b). Dette gir en rask baktericid effekt. For de fleste species vil baktericid konsentrasjon være tilnærmet lik bakteriostatisk konsentrasjon. Cilastatin mangler antibakteriell effekt, men hemmer det renale enzym som inaktiverer imipenem i nyrene. Derved oppnås effektive konsentrasjoner av imipenem også i urinveiene.
Absorpsjon: Imipenem: Cmax etter 20 minutters i.v. infusjon varierer fra 12-20 µg/ml for 250 mg/250 mg dose, 21-58 µg/ml for 500 mg/500 mg dose og 41-83 µg/ml for 1000 mg/1000 mg dose. Gjennomsnittlig Cmax etter doser på 250 mg/250 mg, 500 mg/500 mg og 1000 mg/1000 mg er hhv. 17, 39 og 66 µg/ml. Ved disse dosene reduseres plasmanivået til ≤1 µg/ml i løpet av 4-6 timer. Cilastatin: Cmax etter 20 minutters i.v. infusjon varierer fra 21-26 µg/ml for 250 mg/250 mg dose, 21-55 µg/ml for 500 mg/500 mg dose og fra 56-88 µg/ml for 1000 mg/1000 mg dose. Gjennomsnittlig Cmax etter doser på 250 mg/250 mg, 500 mg/500 mg og 1000 mg/1000 mg er hhv. 22, 42 og 72 µg/ml.
Proteinbinding: Ca. 20% for imipenem, ca. 40% for cilastatin.
Halveringstid: Ca. 1 time etter i.v. infusjon, ved normal nyrefunksjon, gjelder begge stoffer.
Metabolisme: Når gitt alene metaboliseres imipenem i nyrene av dehydropeptidase-I. Individuell gjenvinning i urin varierer fra 5-40%, med en gjennomsnittlig gjenvinningsgrad på 15-20%. Cilastatin er spesifikk dehydropeptidase-I-enzymhemmer og hemmer effektivt metabolismen av imipenem slik at samtidig bruk av imipenem og cilastatin muliggjør oppnåelse av terapeutisk antibakterielt nivå både i urin og plasma.
Utskillelse: I urin, hovedsakelig uforandret (ca. 70%), gjelder begge stoffer.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Etter rekonstituering: Fortynnede oppløsninger bør brukes umiddelbart. Tiden fra rekonstitueringen starter til i.v. infusjon avsluttes skal ikke overskride 2 timer.

Utleveringsbestemmelser

Skal kun utleveres til bruk på menneske.

Sist endret: 08.01.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

18.12.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Tienam, PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg10 × 20 ml (hettegl.)
110760
Blå resept
-
1546,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

aerob: I nærvær av oksygen. Innen medisinen angir ordet oftest en egenskap hos bakterier som innebærer at de krever oksygen i sitt nærmiljø for å kunne overleve. Det motsatte er ordet anaerob.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anaerob: Betyr oksygenfri. I medisinen er ordet oftest en karakteristikk av bakterier, som innebærer at de kan leve selv om det ikke er oksygen i miljøet deres. Det motsatte er aerob.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halsbrann (pyrose): En brennende følelse i brystet eller i halsen forårsaket av syre fra magesekken som kommer opp til spiserøret. Årsaken er som regel relatert til en redusert aktivitet av magesekkens lukkemuskel, spiserørsbrokk eller økt abdominalt trykk. Syrenøytraliserende legemidler, H2-reseptorantagonister og protonpumpehemmere er type legemidler som kan brukes mot halsbrann.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertrofi: Forstørrelse av kroppsvev, celler eller organer uten det dannes nye celler.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intraabdominal infeksjon: Infeksjon i bukhulen. Bukhulen består av organer som magesekk, tolvfingertarm, tynntarm, tykktarm, lever, milt, bukspyttkjertel, nyrer, urinveier og urinblære.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

rødming (flushing): Plutselig varmefølelse, hudrødme

somnolens (søvnighet, døsighet): Lett grad av nedsatt bevissthet.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytose (trombocytemi, høyt blodplatetall): Forhøyet antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.