Zometa

Novartis

Benresorpsjonshemmer, bisfosfonat.

ATC-nr.: M05B A08

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk

Opplæringsmateriell:

RMP-materiell i samarbeid med Legemiddelverket




Miljørisiko i Norge
 M05B A08
Zoledronsyre
 
PNEC: 31 μg/liter
Salgsvekt: 0,162309 kg
Miljørisiko: Bruk av zoledronsyre gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Zoledronsyre har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Zoledronsyre brytes ned i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 27.04.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 4 mg/100 ml: 1 ml inneh.: Zoledronsyremonohydrat tilsv. zoledronsyre 40 μg, mannitol, natriumsitrat, sterilt vann.


Indikasjoner

Forebygging av skjelettrelaterte hendelser (patologiske frakturer, ryggmargskompresjon, bestråling eller kirurgisk behandling av skjelettmetastaser, eller tumorindusert hyperkalsemi) hos voksne pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet. Behandling av voksne pasienter med tumorindusert hyperkalsemi (TIH).

Dosering

Skal kun forskrives og gis av leger med erfaring med i.v. bisfosfonater. Pasienten skal få utlevert pakningsvedlegg og pasientkort.
Forebygging av skjelettrelaterte hendelser ved utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet: Voksne og eldre: Anbefalt dose er 4 mg, gitt som 1 enkelt i.v. infusjon over minst 15 minutter hver 3.-4. uke. Pasienten bør også få 500 mg oralt kalsiumtilskudd og 400 IE D-vitamin daglig. Behandlingseffekten inntrer først etter 2-3 måneder.
Hyperkalsemi (albuminkorrigert serumkalsium ≥12 mg/dl eller 3 mmol/liter): Voksne og eldre: Anbefalt dose er 4 mg, gitt som 1 enkelt i.v. infusjon over minst 15 minutter. Pasienten må være godt hydrert før og under administrering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon ved forebygging av skjelettrelaterte hendelser ved utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet: Serumkreatinin og kreatininclearance (ClCR) bør bestemmes når behandling initieres hos pasienter med multippelt myelom eller metastatiske benlesjoner fra solide tumorer. ClCR beregnes ut fra serumkreatinin ved å bruke Cockcroft-Gault-formelen. Unødvendig med dosejustering ved ClCR >60 ml/minutt. Ved lett til moderat nedsatt nyrefunksjon anbefales redusert dosering, se tabellen. Anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon, dvs. ClCR <30 ml/minutt. Tabell: Tilberedning av reduserte doser infusjonsvæske, til pasienter med benmetastaser og lett til moderat nedsatt nyrefunksjon før behandling (ClCR <60 ml/minutt):

ClCR v/behandlingstart (ml/minutt)

Fjern følgende mengde infusjonsvæske (ml)

Erstatt med følgende volum steril
NaCl 9 mg/ml (0,9%), eller 5%
glukoseoppløsning til injeksjon (ml)

Justert dose (mg zoledronsyre i 100 ml)

50-60

12

12

3,5

40-49

18

18

3,3

30-39

25

25

3

Serumkreatinin bør måles før hver dose, og behandlingen holdes tilbake hvis nyrefunksjonen forverres. Behandlingen bør kun gjenopptas når serumkreatinin igjen er innenfor en økning på 10% av verdien ved behandlingsstart, og da med samme dose som før behandlingen ble avbrutt. Nedsatt nyrefunksjon ved behandling av TIH: Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon bør preparatet kun brukes etter nytte-/risikoevaluering. Unødvendig med dosejustering ved serumkreatinin <400 μmol/liter eller <4,5 mg/dl. Barn: Bør ikke brukes da sikkerhet og effekt ikke er klarlagt.
Tilberedning/Håndtering: Tilberedning av reduserte doser utføres aseptisk, og fortynnes med enten 0,9% natriumkloridoppløsning eller 5% glukoseoppløsning. Skal ikke blandes med kalsium eller andre infusjonsvæsker med toverdige kationer, som f.eks. Ringer-laktat oppløsning, og bør administreres alene i separat infusjonsslange.
Administrering: Til i.v. bruk. Infusjonstiden skal være ≥15 minutter.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for zoledronsyre, andre bisfosfonater eller noen av hjelpestoffene. Amming. Graviditet.

Forsiktighetsregler

Før administrering må pasientene vurderes for å sikre at de er tilstrekkelig hydrert. Overhydrering bør unngås ved risiko for hjertesvikt. Etter behandlingsstart bør hyperkalsemirelaterte metabolske parametre, som serumnivåene av kalsium, fosfat og magnesium, følges nøye. Hvis hypokalsemi, hypofosfatemi eller hypomagnesemi oppstår, kan det være nødvendig med tilleggsbehandling i en kort periode. Pasienter med ubehandlet hyperkalsemi har som regel en viss grad av nedsatt nyrefunksjon. Nøye oppfølging av nyrefunksjonen bør derfor vurderes. Pasienter som behandles med Zometa bør ikke behandles med andre bisfosfonater samtidig. Sikkerhet og effekt hos barn er ukjent og preparatet bør derfor ikke brukes til barn. Nedsatt nyrefunksjon: Hos pasienter med TIH med tydelig forverring av nyrefunksjonen bør det vurderes nøye hvorvidt den potensielle fordelen med behandling oppveier mulig risiko. For å avgjøre om pasienter med benmetastaser skal behandles for å forebygge skjelettrelaterte hendelser, bør det tas i betraktning at behandlingseffekten inntrer etter 2-3 måneder. Behandling med bisfosfonater er forbundet med tilfeller av nedsatt nyrefunksjon. Faktorer som kan øke risikoen for forverring av nyrefunksjonen inkluderer dehydrering, allerede nedsatt nyrefunksjon, gjentatte behandlinger med Zometa og andre bisfosfonater, samt bruk av andre nefrotoksiske legemidler. Selv om risikoen reduseres ved å administrere zoledronsyre over 15 minutter, kan forverring av nyrefunksjonen fortsatt forekomme. Forverring av nyrefunksjonen, inkl. utvikling til nyresvikt og behov for dialyse er rapportert etter oppstart, eller etter en enkeltdose. Økning i serumkreatinin kan også forekomme hos noen pasienter ved kronisk administrering av zoledronsyre med anbefalte doser til forebygging av skjelettrelaterte hendelser, men mindre hyppig. Lavere doser anbefales ved initiering av behandling hos pasienter med benmetastaser med lett til moderat nedsatt nyrefunksjon. Pga. potensiell innvirkning av zoledronsyre på nyrefunksjonen, mangel på kliniske sikkerhetsdata hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (serumkreatinin ≥400 μmol/liter eller ≥4,5 mg/dl hos pasienter med TIH, serumkreatinin ≥265 μmol/liter eller ≥3,0 mg/dl hos pasienter med kreft og benmetastaser), og kun begrensede farmakokinetiske data hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (ClCR <30 ml/minutt), anbefales ikke bruk hos denne pasientgruppen. Nedsatt leverfunksjon: Begrenset klinisk data ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Osteonekrose i kjeven: Rapporterte tilfeller. Ved åpne bløtvevslesjoner i munnen bør behandlingsstart eller et nytt behandlingsforløp utsettes, med unntak av medisinske nødstilfeller. Før behandlingsstart, anbefales en tannundersøkelse med forebyggende tannbehandling og en nytte-risikovurdering hos pasienter med samtidige risikofaktorer. Følgende risikofaktorer bør tas i betraktning ved vurdering av individuell risiko for utvikling av osteonekrose i kjeven: Potens av bisfosfonat (høyere risiko for høypotente preparater), administreringsmåte (høyere risiko ved parenteral administrering) og kumulativ dose av bisfosfonater, kreft, komorbide tilstander, røyking, samtidige behandlinger (kjemoterapi, angiogenesehemmere, strålingsbehandling mot hode og nakke, kortikosteroider), tidligere tannsykdom, dårlig munnhygiene, periodontal sykdom, invasive tannbehandlinger og dårlig tilpasset protese. Det bør oppfordres til god munnhygiene, rutinemessig tannlegesjekk, og umiddelbart å rapportere om ev. orale symptomer som dental mobilitet, smerte eller hevelse, eller sår som ikke gror eller væsker. Invasiv tannbehandling bør kun utføres etter nøye vurdering under behandling, og unngås ved nær tilknytning til behandling. Tannkirurgi kan forverre tilstanden hos pasienter som utvikler osteonekrose i kjeven under behandling med bisfosfonater. Selv om årsakssammenheng ikke er vist, bør tannkirurgiske inngrep unngås da tilhelingen etter inngrepet kan forlenges. Der tannbehandling er nødvendig foreligger det ingen data som antyder at seponering av bisfosfonatet reduserer risikoen. En behandlingsplan bør settes opp i samarbeid mellom lege og tannlege eller kjevekirurg med kompetanse i osteonekrose i kjeven. Midlertidig seponering bør vurderes inntil bedring og risikofaktorer reduseres om mulig. Osteonekrose i ytre øregang: Er sett, primært ved langtidsbruk. Mulige risikofaktorer inkluderer bruk av steroider og kjemoterapi og/eller lokale risikofaktorer som infeksjon eller traume. Ved øresymptomer som kronisk øreinfeksjon bør muligheten for osteonekrose i ytre øregang vurderes. Muskel-skjelettsmerter: Det er i sjeldne tilfeller rapportert om alvorlige, og i enkelte tilfeller funksjonsnedsettende smerter i ben, ledd og/eller muskulatur hos pasienter som bruker bisfosfonater. Atypiske frakturer i lårbenet: Atypiske subtrokantære frakturer og frakturer i diafysen i lårbenet er sett, primært ved langtidsbehandling for osteoporose. Disse tverrgående eller korte, skrå frakturene kan oppstå hvor som helst langs lårbenet, gjerne etter lite eller ingen forutgående traume. Noen pasienter har smerter i lår eller lyske, ofte knyttet til antatte symptomer på tretthetsbrudd, i uker eller måneder før diagnostisert med et komplett lårbensbrudd. Frakturene er ofte bilaterale så lårben på motsatt side må undersøkes ved brudd i lårbensskaftet. Disse frakturene heles dårlig. Seponering av bisfosfonatbehandling ved mistanke om atypiske frakturer i lårbenet er tilrådelig i påvente av vurdering av pasienten, basert på en individuell nytte-/risikovurdering. Pasientene oppfordres til å si ifra hvis de opplever smerter i lår, hofte eller lyske. Pasienter med slike symptomer bør undersøkelses med tanke på et ufullstendig lårbensbrudd. Hypokalsemi: Hypokalsemi, hjertearytmi og nevrologiske bivirkninger (inkl. kramper, hypoestesi og tetani) er rapportert, sekundært til tilfeller av alvorlig hypokalsemi. Alvorlig hypokalsemi med sykehusinnleggelse er rapportert, og kan i enkelte tilfeller være livstruende. Kalsiumnivå i serum bør måles og hypokalsemi må korrigeres før start av behandling. Pasienter bør få tilstrekkelig tilskudd av kalsium og D-vitamin. Bilkjøring/bruk av maskiner: Forsiktighet bør utvises, da bivirkninger som svimmelhet og søvnighet kan forekomme.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se M05B A08
Forsiktighet bør utvises når bisfosfonater gis sammen med aminoglykosider, kalsitonin eller loop-diuretika da disse legemidlene kan ha additiv effekt som resulterer i et lavere serumkalsiumnivå i lengre perioder enn nødvendig. Forsiktighet bør også utvises ved bruk sammen med andre potensielt nefrotoksiske legemidler. Hos pasienter med multippelt myelom kan risikoen for svekket nyrefunksjon øke når intravenøse bisfosfonater brukes i kombinasjon med talidomid. Forsiktighet skal utvises ved bruk sammen med antiangiogene legemidler, da økt forekomst av osteonekrose i kjeven er observert ved samtidig administrering.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Skal ikke brukes under graviditet og amming. Se Kontraindikasjoner. Fertile kvinner frarådes å bli gravide.
Zoledronsyre

Bivirkninger

En akuttfasereaksjon (omfatter bl.a. symptomer som skjelettsmerter, feber, fatigue, artralgi, myalgi, stivhet og artritt med påfølgende hevelse i ledd) er hyppig rapportert i løpet av 3 dager etter administrering. Disse symptomene opphører vanligvis i løpet av få dager. Svært vanlige (≥1/10): Øvrige: Hypofosfatemi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, nedsatt appetitt. Muskel-skjelettsystemet: Bensmerte, myalgi, artralgi, generell smerte. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Øye: Konjunktivitt. Øvrige: Feber, influensalignende syndrom (inkl. tretthet, frysninger, sykdomsfølelse og rødme), økt kreatinin og urinsyre i blod, hypokalsemi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, abdominale smerter, dyspepsi, stomatitt, munntørrhet. Hjerte/kar: Hypertensjon, hypotensjon, atrieflimmer, hypotensjon som medfører synkope eller sirkulatorisk kollaps. Hud: Kløe, utslett (inkl. erytematøst og makuløst utslett), økt svetting. Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner. Luftveier: Dyspné, hoste, bronkokonstriksjon. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer, osteonekrose i kjeven. Nevrologiske: Svimmelhet, parestesi, smaksforstyrrelser (dysgeusi), hypoestesi, hyperestesi, tremor, somnolens. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, hematuri, proteinuri. Psykiske: Angst, søvnforstyrrelser. Øye: Tåkesyn, skleritt og orbital inflammasjon. Øvrige: Hypomagnesemi, hypokalemi, asteni, perifert ødem, reaksjoner på injeksjonsstedet (inkl. smerte, irritasjon, hevelse, indurasjon), brystsmerte, vektøkning, anafylaktisk reaksjon/sjokk, urticaria. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Pancytopeni. Hjerte/kar: Bradykardi, hjertearytmi (sekundært til hypokalsemi). Immunsystemet: Angionevrotisk ødem. Luftveier: Interstitiell lungesykdom. Muskel-skjelettsystemet: Atypiske subtrokantære frakturer og frakturer i diafysen i lårbenet (klassebivirkning for bisfosfonater). Nyre/urinveier: Ervervet Fanconis syndrom. Psykiske: Forvirring. Øye: Uveitt. Øvrige: Artritt og hevelse i ledd som symptom på akuttfasereaksjon, hyperkalemi, hypernatremi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Muskel-skjelettsystemet: Osteonekrose i ytre øregang (klasseeffekt for bisfosfonater) og andre områder, inkl. lårben og hofte. Nevrologiske: Kramper, hypoestesi og tetani (sekundært til hypokalsemi). Øye: Episkleritt. Rapporterte tilfeller av osteonekrose i kjeven (se Forsiktighetsregler). Mange fikk i tillegg kjemoterapi og kortikosteroider og viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Pasienter som har fått høyere doser enn anbefalt, bør overvåkes nøye fordi nedsatt nyrefunksjon (inkl. nyresvikt) og unormaliteter i serumelektrolytter (inkl. kalsium, fosfat og magnesium) er observert. Hvis hypokalsemi oppstår, bør infusjon av kalsiumglukonat gis når det er klinisk indisert.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: M05B A08

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer osteoklastisk benresorpsjon. Spesifikk virkning på ben.
Proteinbinding: Ca. 56%.
Halveringstid: Rask bifasisk eliminasjon med t1/2 på 0,24 timer og 1,87 timer, etterfulgt av en eliminasjonsfase med terminal t1/2 på 146 timer. Ingen akkumulering av zoledronsyre i plasma etter multiple doser gitt hver 28. dag. Totalclearance ca. 5 liter/time uavhengig av dose.
Utskillelse: Via nyrene.

Sist endret: 18.07.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

13.07.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Zometa, INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
4 mg/100 ml100 ml (flaske)
450309
-
-
1377,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

episkleritt: Betennelse i det øverste laget av øyets senehinne, vanligvis kortvarig og enkel å behandle.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

frakturer: Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

multippelt myelom (myelomatose, benmargskreft, plasmacellemyelom): Kreft som kjennetegnes ved ukontrollert deling av plasmaceller i benmargen. Plasmacellene fortrenger plassen til andre celler i benmargen.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.