ACE-hemmer.

ATC-nr.: C09A A03

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C09A A03
Lisinopril
 
PNEC: 120 μg/liter
Salgsvekt: 143,98235 kg
Miljørisiko: Bruk av lisinopril gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Lisinopril har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Lisinopril er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 29.11.2016) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 10 mg og 20 mg: Hver tablett inneh.: Lisinoprildihydrat tilsv. lisinopril 10 mg, resp. 20 mg, mannitol, hjelpestoffer. Fargestoff: Rødt jernoksid (E 172).


Indikasjoner

Behandling av hypertensjon. Behandling av symptomatisk hjertesvikt. Korttidsbehandling (6 uker) hos hemodynamisk stabile pasienter innen 24 timer etter et akutt hjerteinfarkt. Behandling av nyresykdom hos hypertensive pasienter med type 2-diabetes og begynnende nefropati.

Dosering

Dosen bør individualiseres i forhold til pasientprofil og blodtrykksrespons.
Hypertensjon hos voksne: Preparatet kan brukes alene, eller i kombinasjon med andre antihypertensiver. Startdose: 10 mg. Pasienter med sterkt aktivert renin-angiotensin-aldosteronsystem (særlig renovaskulær hypertensjon, salt- og/eller volumtap, hjertesvikt, eller alvorlig hypertensjon) kan oppleve kraftig blodtrykksfall etter 1. dose. Startdose 2,5-5 mg er anbefalt hos disse pasientene og behandling bør igangsettes under medisinsk overvåkning. Vedlikeholdsdose: 20 mg 1 gang daglig. Hvis ønsket terapeutisk effekt ikke oppnås i løpet av 2-4 uker kan dosen økes. Maks. dosen ved langtidsbehandling i studier er 80 mg/dag. Samtidig behandling med diuretika: Symptomatisk hypotensjon kan opptre etter påbegynt lisinoprilbehandling. Dette er mer sannsynlig ved samtidig diuretikabehandling. Forsiktighet bør derfor utvises, da disse pasientene kan være volum- eller saltdepleterte. Hvis mulig, bør diuretikum seponeres 2-3 dager før lisinoprilbehandling påbegynnes. Hos hypertensive pasienter der det ikke er mulig å seponere behandlingen med diuretikum, bør lisinoprilbehandling begynne med 5 mg. Nyrefunksjon og serumkalium bør overvåkes. Påfølgende dosering bør tilpasses blodtrykksrespons. Hvis påkrevd kan diuretikumbehandling gjenopptas. Nedsatt nyrefunksjon: Lavere startdose er påkrevd. Dosering bør baseres på ClCR iht. følgende tabell:

ClCR (ml/minutt)

Startdose (mg/dag)

<10 (inkl. pasienter på dialyse)

2,51

10-30

2,5-5

31-80

5-10

1 Dose og/eller doseringsfrekvens justeres i forhold til blodtrykksrespons.Dosen kan titreres opp til blodtrykket er kontrollert, til maks. 40 mg daglig.
Hypertensjon hos barn 6-16 år: Begrensede data. Ingen data på andre indikasjoner, og preparatet anbefales derfor ikke til barn ved andre indikasjoner. Startdose: Kroppsvekt 20-50 kg: 2,5 mg 1 gang daglig. Kroppsvekt ≥50 kg: 5 mg 1 gang daglig. Vedlikeholdsdose: Kroppsvekt 20-50 kg: Tilpasses til maks. 20 mg daglig. Kroppsvekt ≥50 kg: Tilpasses til maks. 40 mg daglig. Doser >0,61 mg/kg, eller >40 mg er ikke undersøkt hos barn. Nedsatt nyrefunksjon: Lavere startdose eller økt doseringsintervall bør vurderes. Anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR <30 ml/minutt/1,73 m2).
Hjertesvikt hos voksne: Ved symptomatisk hjertesvikt bør lisinopril brukes som tilleggsbehandling sammen med diuretika, og når relevant, med digitalis eller betablokkere. Startdose: 2,5 mg daglig, under medisinsk overvåkning for å bestemme starteffekten på blodtrykket. Lisinoprildosen bør ikke økes med mer enn 10 mg om gangen, i intervaller på minimum 2 uker, til høyeste tolererte dose, maks. 35 mg 1 gang daglig. Dosejustering bør baseres på pasientens kliniske respons. Pasienter med høy risiko for symptomatisk hypotensjon, f.eks. ved saltmangel med eller uten hyponatremi, hypovolemi, eller ved bruk av store diuretikumdoser, bør hvis mulig få korrigert disse tilstandene før lisinoprilbehandling. Nyrefunksjon og serumkalium bør overvåkes.
Akutt hjerteinfarkt hos voksne: Pasienten bør, ved behov, få standardbehandling med trombolytika, acetylsalisylsyre og betablokkere. Glyseroltrinitrat i.v. eller transdermalt, kan også brukes sammen med lisinopril. Startdose (første 3 dager etter infarkt): Lisinoprilbehandlingen kan begynne innen 24 timer etter begynnende symptomer. Behandling bør ikke igangsettes ved systolisk blodtrykk <100 mm Hg. 1. dose 5 mg etterfulgt av 5 mg etter 24 timer, deretter 10 mg etter 48 timer og videre 10 mg 1 gang daglig. Pasienter med lavt systolisk blodtrykk (≤120 mm Hg) ved behandlingsstart, eller i løpet av de 3 første døgn etter infarktet, bør gis 2,5 mg. Vedlikeholdsdose: 10 mg 1 gang daglig. Ved hypotensjon (systolisk blodtrykk ≤100 mm Hg) kan det gis en daglig vedlikeholdsdose på 5 mg, med midlertidig reduksjon til 2,5 mg om nødvendig. Ved vedvarende hypotensjon (systolisk blodtrykk ≤90 mm Hg i >1 time) bør preparatet seponeres. Pasienten undersøkes på nytt etter 6 ukers behandling. Ved symptomer på hjertesvikt bør lisinoprilbehandlingen fortsette. Nedsatt nyrefunksjon: Ved kreatininclearance <80 ml/minutt bør første dose justeres i forhold til kreatininclearance.
Nyrekomplikasjoner ved diabetes mellitus: Hos hypertensive pasienter med type 2-diabetes og begynnende nefropati, anbefales lisinopril 10 mg 1 gang daglig, som ved behov kan økes til 20 mg 1 gang daglig, for å oppnå et diastolisk blodtrykk <90 mm Hg. Nedsatt nyrefunksjon: Ved kreatininclearance <80 ml/minutt bør startdosen justeres i forhold til kreatininclearance.
Spesielle pasientgrupper: Barn <6 år: Ingen erfaring og anbefales ikke. Eldre: Aldersrelaterte endringer i effekt- eller sikkerhetsprofilen er ikke sett for lisinopril. Når høy alder er forbundet med nedsatt nyrefunksjon, bør dosering gjøres iht. retningslinjene beskrevet ovenfor. Dosen bør deretter justeres ifølge blodtrykksrespons. Nyretransplanterte: Manglende erfaring med nylig nyretransplanterte pasienter gjør at lisinoprilbehandling ikke anbefales.
Administrering: Tas peroralt 1 gang daglig på omtrent samme tid. Tas med eller uten mat. Kan deles/knuses for å lette inntaket.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller annen ACE-hemmer. Angioødem i forbindelse med tidligere behandling med ACE-hemmere. Arvelig eller idiopatisk angioødem. 2. eller 3. trimester i svangerskap. Samtidig bruk av legemidler som inneholder aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Symptomgivende hypotensjon: Sees sjelden ved ukomplisert hypertensjon. Hypotensjon forekommer oftere hos volumdepleterte pasienter; f.eks. pga. diuretikabehandling, diettrelatert saltrestriksjon, dialyse, diaré eller oppkast, eller ved alvorlig renin-avhengig hypertensjon. Symptomatisk hypotensjon er observert ved hjertesvikt, med eller uten assosiert nedsatt nyrefunksjon, og vil mest sannsynlig forekomme ved med mer alvorlig grad av hjertesvikt. Ved økt risiko for symptomatisk hypotensjon bør pasienten overvåkes nøye ved behandlingsoppstart og dosejustering. Lignende vurderinger gjelder ved iskemisk eller cerebrovaskulær sykdom, der kraftig blodtrykksfall kan gi hjerteinfarkt eller cerebrovaskulære komplikasjoner. Ved hypotensjon plasseres pasienten i liggende stilling og om nødvendig gis i.v. infusjon av normal saltoppløsning. Forbigående hypotensiv respons er ikke kontraindikasjon mot videre dosering, som vanligvis kan gis uten problemer etter volumøkning og påfølgende blodtrykksstigning. Hos noen hjertesviktpasienter med normalt eller lavt blodtrykk, kan tilleggsreduksjon av blodtrykket forekomme. Effekten er forventet og vanligvis ikke grunn til å avslutte behandlingen. Ved symptomatisk hypotensjon kan dosereduksjon eller seponering være nødvendig. Hypotensjon ved akutt hjerteinfarkt: Behandling må ikke igangsettes ved akutt hjerteinfarkt hos pasienter med risiko for alvorlig forverring av hemodynamiske forhold etter behandling med en vasodilatator. Dette er pasienter med systolisk blodtrykk ≤100 mm Hg, eller kardiogent sjokk. I løpet av de første 3 dager etter et infarkt, bør dosen reduseres hvis blodtrykket er ≤120 mm Hg. Vedlikeholdsdoser bør reduseres til 5 mg eller midlertidig til 2,5 mg, hvis det systoliske blodtrykket er 100 mm Hg eller lavere. Hvis hypotensjon vedvarer (systolisk blodtrykk <90 mm Hg i > 1 time) bør lisinopril seponeres. Aorta og mitralklaffstenose/hypertrofisk kardiomyopati: Bør gis med forsiktighet til pasienter med mitralklaffstenose, eller obstruksjon i utløpet av venstre ventrikkel, slik som aortastenose eller hypertrofisk kardiomyopati. Nedsatt nyrefunksjon: Rutinemessig overvåkning av kalium og kreatinin er en del av normal medisinsk praksis for disse pasientene. Ved hjertesvikt kan hypotensjon, som følge av oppstart med en ACE-hemmer, lede til ytterligere svekkelse av nyrefunksjonen. Akutt nyresvikt, vanligvis reversibel, er rapportert i slike tilfeller. Hos noen pasienter med nyrearteriestenose, øker blodurinstoff og S-kreatinin ved behandling med ACE-hemmere. Økningene er vanligvis reversible etter seponering. Økte verdier er særlig sannsynlig ved nedsatt nyrefunksjon. Ved renovaskulær hypertensjon er det økt risiko for alvorlig hypotensjon og ytterligere reduksjon av nyrefunksjonen, og behandlingen bør igangsettes under nøye medisinsk overvåkning med lave doser og forsiktig dosetitrering. Behandling med diuretika kan bidra til ovennevnte, og disse bør seponeres og nyrefunksjonen overvåkes i de første ukene med lisinoprilbehandling. Økt S-urinstoff og S-kreatinin er sett hos noen hypertensive pasienter uten tilsynelatende renovaskulær sykdom. Økningen er vanligvis liten og forbigående, særlig ved samtidig bruk av diuretika, og er mer sannsynlig ved allerede nedsatt nyrefunksjon. Dosereduksjon og/eller seponering av diuretikum og/eller lisinopril kan være nødvendig. Behandling av akutt hjerteinfarkt bør ikke igangsettes ved tegn på nedsatt nyrefunksjon, definert som S-kreatinin >177 μmol/liter og/eller proteinuri >500 mg/24 timer. Hvis nedsatt nyrefunksjon utvikles under behandling (S-kreatinin >265 μmol/liter eller fordobling av før-behandlingsnivå) bør seponering overveies. Anafylaktoide reaksjoner: Angionevrotisk ødem er sjeldent rapportert. Preparatet må seponeres umiddelbart og pasienten må gis behandling og observeres nøye til hevelsen forsvinner. Selv i tilfeller der bare tungen er affisert, uten luftveisblokade, kan det kreves forlenget observasjon, da behandling med antihistaminer og kortikosteroider ikke alltid er tilstrekkelig. Dødsfall er svært sjeldent rapportert som følge av angioødem forbundet med larynksødem eller tungeødem. Pasienter med ødem av tunge, glottis eller larynks, vil sannsynligvis oppleve luftveisobstruksjon, særlig ved gjennomgått luftveiskirurgi. I slike tilfeller må øyeblikkelig hjelp gis. Pasienten bør være under nøye medisinsk overvåkning til fullstendig og vedvarende opphør av symptomer. Pasienter med angioødem i anamnesen, uavhengig av behandling med ACE-hemmer, kan ha økt risiko for angioødem ved behandling med en ACE-hemmer. Anafylaktoide reaksjoner er rapportert hos pasienter dialysert med «high flux»-membraner (f.eks. AN69) og samtidig behandlet med en ACE-hemmer. Hos disse pasientene bør det overveies å bruke en annen type dialysemembran eller en annen klasse hypertensiva. I sjeldne tilfeller har pasienter under LDL-lipoprotein aferese med dekstransulfat, opplevd livstruende anafylaktoide reaksjoner. Behandling med ACE-hemmere bør unngås før hver aferese. Pasienter som får ACE-hemmere under desensibiliserende behandling (f.eks. bie- og vepsegift), har opplevd anafylaktoide reaksjoner. Hos de samme pasientene uteble disse reaksjonene når ACE-hemmeren midlertidig ble seponert, men symptomene kom tilbake ved utilsiktet readministrering. Leversvikt: I svært sjeldne tilfeller er ACE-hemmere assosiert med et syndrom som starter med kolestatisk gulsott eller hepatitt og progredierer til raskt fulminant nekrose og (av og til) død. Mekanismen er ukjent. Ved utvikling av gulsott eller markert stigning av leverenzymer bør behandlingen avsluttes og pasienten bør få passende medisinsk oppfølging. Nøytropeni og agranulocytose: Nøytropeni, agranulocytose, trombocytopeni og anemi er rapportert. Ved normal nyrefunksjon og ingen andre kompliserende faktorer, forekommer nøytropeni sjeldent. Nøytropeni og agranulocytose er reversible etter seponering. Lisinopril bør brukes med stor varsomhet hos pasienter med vaskulær kollagen sykdom, pasienter som får immunsuppressiv behandling eller terapi med allopurinol eller prokainamid, særlig ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Noen av pasientene utviklet alvorlige infeksjoner, som i noen tilfeller ikke reagerte på antibiotika. Ved behandling av disse pasientene anbefales jevnlig måling av hvite blodceller og pasientene bør rådes til å rapportere ethvert infeksjonstegn. Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS): Samtidig bruk av ACE-hemmere, angiotensin-II resptorantagonister eller aliskiren er vist å gi økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Dersom dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, bør det skje under overvåkning av spesialist og hyppig oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin-II reseptorantagonister bør ikke brukes samtidig hos pasienter med diabetisk nefropati. Etnisitet: ACE-hemmere gir en høyere frekvens av angioødem hos sorte pasienter enn hos ikke-sorte pasienter. Hoste: Er rapportert ved bruk av ACE-hemmere. Kirurgi og anestesi: Lisinopril kan blokkere dannelse av angiotensin II sekundært til kompensatorisk frigjøring av renin, og hypotensjon kan oppstå under større kirurgiske inngrep eller ved anestesi med legemidler som gir blodtrykkssenkning. Hypotensjonen kan korrigeres ved volumøkning. Hyperkalemi: Økning i S-kalium er observert. Følgende pasientgrupper har økt risiko for hyperkalemi: Pasienter med redusert nyrefunksjon, diabetes mellitus, pasienter som bruker kaliumsparende diuretika (f.eks. spironolakton, triamteren eller amilorid), kaliumtilskudd og/eller kaliumholdige salterstatninger, eller pasienter som tar andre legemidler forbundet med økt S-kalium (f.eks. heparin, kombinasjonen trimetoprim/sulfametoksazol). Ved samtidig behandling med de ovennevnte legemidler er regelmessig måling av S-kalium anbefalt. Diabetespasienter: Ved behandling med orale antidiabetika eller insulin og ACE-hemmer bør blodsukker følges nøye den første måneden. Bilkjøring og bruk av maskiner: Det bør tas hensyn til at svimmelhet eller tretthet kan forekomme.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09A A03
Antihypertensiver: Et additivt fall i blodtrykket kan forekomme ved lisinopril i kombinasjon med andre antihypertensiver. Kombinasjon av lisinopril med legemidler inneholdende aliskiren bør unngås. Legemidler som kan øke risikoen for angioødem: Samtidig behandling med mTOR-hemmere (f.eks. temsirolimus, sirolimus, everolimus), nøytral endopeptidase (NEP)-hemmere (f.eks. racekadotril) eller vevsplasminogenaktivator kan øke risikoen for angioødem (f.eks. hevelse i luftveiene eller tungen, med eller uten svekket respirasjon). Diuretika: Samtidig bruk gir vanligvis additiv antihypertensiv effekt. Pasienter som allerede bruker diuretika og særlig de som nylig har begynt med slik behandling, kan av og til oppleve uttalt blodtrykksreduksjon når lisinoprilbehandlingen igangsettes. Muligheten for symptomatisk hypotensjon kan minimeres ved å avslutte diuretikabehandlingen før igangsetting av lisinoprilbehandlingen. Kaliumtilskudd, kaliumsparende diuretika, salterstatninger med kalium og andre legemidler som kan gi økt kaliumnivå: Tilfeller av hyperkalemi. Særlig ved nedsatt nyrefunksjon, kan uttalt økning i S-kalium opptre. Kaliumnivået bør overvåkes ved behov. Samtidig bruk av diuretikum som gir kaliumtap, kan motvirke hypokalemi. Litium: Reversible økninger i S-litium konsentrasjoner og toksisitet er rapportert ved samtidig bruk av litium. Samtidig bruk av tiaziddiuretika kan øke risikoen for litiumtoksisitet og forverre allerede eksisterende litiumtoksisitet. Kombinasjon med litium anbefales ikke, men hvis nødvendig må S-litiumnivåer måles hyppig. NSAID inkl. acetylsalisylsyre (ASA) ≥3 g/dag: Jevnlig bruk av NSAID (inkl. ASA ≥3 g/dag) kan redusere den antihypertensive effekten av en ACE-hemmer. NSAID og ACE-hemmere har en additiv effekt på økningen i S-kalium og kan gi forverret nyrefunksjon. Effektene er vanligvis reversible. I sjeldne tilfeller kan akutt nyresvikt oppstå, særlig hos pasienter med kompromittert nyrefunksjon, f.eks. eldre eller dehydrerte og kombinasjonen bør gis med forsiktighet. Gull: Nitrittreaksjoner (symptomer på vasodilatering inkl. rødme, kvalme, svimmelhet og hypotensjon, som kan være svært alvorlige) etter injeksjon med gull, forekommer med økt hyppighet under ACE-hemmerbehandling. Samtidig bruk av visse legemidler til bruk ved anestesi, TCA og antipsykotika, kan resultere i ytterligere blodtrykksreduksjon. Sympatomimetika kan redusere den antihypertensive effekten av ACE-hemmere. Samtidig bruk av antidiabetika kan gi ytterligere reduksjon av blodsukkeret, med fare for hypoglykemi. Dette opptrer hyppigere i løpet av de første ukene og ved nedsatt nyrefunksjon. Kotrimoksazol (trimetoprim/sulfametoksazol): Samtidig bruk gir økt risiko for hyperkalemi. Lisinopril kan brukes samtidig med ASA (kardiologiske doser), trombolytika, betablokkere og/eller nitrater.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Bør ikke brukes i 1. trimester av svangerskapet. Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Begrensede data kan ikke utelukke økt teratogeneserisiko ved bruk av ACE-hemmere. Med mindre videre bruk av ACE-hemmere anses som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet, bytte til alternativ antihypertensiv behandling. Ved påvist graviditet, bør preparatet seponeres umiddelbart, og hvis hensiktsmessig, alternativ behandling startes. ACE-hemmere kan ved bruk i 2. og 3. trimester medføre føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Ultralydundersøkelse for å undersøke nyrefunksjon og kranium anbefales hvis fosteret er eksponert for ACE-hemmere i 2. eller 3. trimester. Spedbarn eksponert for ACE-hemmere in utero bør observeres nøye for hypotensjon.
Amming: Ukjent om lisinopril går over i morsmelk. Anbefales ikke ved amming.
Lisinopril

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, oppkast. Hjerte/kar: Ortostatiske effekter (inkl. hypotensjon). Luftveier: Hoste. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kvalme, magesmerter, fordøyelsesbesvær. Hjerte/kar: Hjerteinfarkt eller cerebrovaskulære hendelser, muligens sekundært til uttalt hypotensjon hos høyrisikopasienter, hjertebank og takykardi. Raynauds fenomen. Hud: Utslett, pruritus. Kjønnsorganer/bryst: Impotens. Luftveier: Rhinitt. Psykiske: Labil sinnsstemning, parestesi, vertigo, smaksforstyrrelser, søvnforstyrrelser, hallusinasjoner. Undersøkelser: Økning i S-urea, S-kreatinin og leverenzymer. Hyperkalemi. Øvrige: Tretthet, asteni. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Redusert hemoglobin og hematokrit. Endokrine: Tilstand med SIADH. Gastrointestinale: Munntørrhet. Hud: Urticaria, alopesi, psoriasis, hypersensitivitet/angionevrotisk ødem, angionevrotisk ødem i ansiktet, ekstremiteter, lepper, tunge, glottis og/eller larynks. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti. Nyre/urinveier: Uremi, akutt nyresvikt. Psykiske: Mental forstyrrelse, olfaktoriske forstyrrelser. Undersøkelser: Økninger i S-bilirubin, hyponatremi. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Benmargsdepresjon, anemi, trombocytopeni, leukopeni, nøytropeni, agranulocytose, hemolytisk anemi, lymfadenopati, autoimmun sykdom. Gastrointestinale: Pankreatitt, hepatitt- enten hepatocellulær eller kolestatisk, gulsott, leversvikt, intestinalt angioødem. Hud: Svetting, pemfigus, toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnsons syndrom, erytema multiforme, kutant pseudolymfom. Luftveier: Bronkospasme, sinusitt, allergisk alveolitt/eosinofil pneumoni. Nyre/urinveier: Oliguri/anuri. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner. Psykiske: Symptomer på depresjon, synkope. Et symptomkompleks som inkl. én eller flere av følgende er rapportert: Feber, vaskulitt, myalgi, artralgi/artritt, positiv antinukleære antistoff (ANA), forhøyet senkningsreaksjon (SR), eosinofile og leukocytter, utslett, fotosensitivitet eller andre hudmanifestasjoner. Sikkerhetsdata antyder at lisinoprils sikkerhetsprofil hos hypertensive barn er sammenlignbar med den hos voksne.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Begrensede data mht. overdose.
Symptomer: Hypotensjon, sirkulatorisk sjokk, elektrolyttforstyrrelser, nyresvikt, hyperventilering, takykardi, palpitasjoner, bradykardi, svimmelhet, angst og hoste.
Behandling: I.v. infusjon av isoton saltoppløsning. Ved hypotensjon plasseres pasienten i sjokkposisjon. Hvis tilgjengelig kan angiotensin II-infusjon og/eller katekolaminer i.v. vurderes. Hvis tabletten er tatt nylig kan fjerning forsøkes (f.eks. emesis, ventrikkelaspirasjon, inntak av absorpsjonsmidler og natriumsulfat). Lisinopril kan fjernes ved hemodialyse. Pacemaker er indisert ved terapiresistent bradykardi. Vitale tegn, S-elektrolytter og kreatinin bør følges jevnlig.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C09A A03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemming av ACE gir redusert angiotensin II-konsentrasjon, som igjen resulterer i redusert vasopressoraktivitet og aldosteronutskillelse. Blodtrykkssenkende effekt antas å skyldes hemming av renin-angiotensin-aldosteronsystemet. Lisinopril virker antihypertensivt også ved lave reninnivåer. ACE er identisk med kininase II, et enzym som degraderer bradykinin. Ukjent hvorvidt økte bradykininnivåer medvirker til lisinoprils terapeutiske effekt.
Absorpsjon: Cmax oppnås normalt innen 7 timer. Ved akutt hjerteinfarkt inntrer Cmax ofte litt senere. Gjennomsnittlig absorpsjon ca. 25%, med interindividuell variasjon på 6-60%. Absolutt biotilgjengelighet reduseres med ca. 16% ved hjertesvikt. Nedsatt leverfunksjon hos cirrhotiske pasienter gir redusert absorpsjon (ca. 30%), men økt tilgjengelighet (ca. 50%) pga. redusert clearance. Absorpsjonen påvirkes ikke av matinntak.
Proteinbinding: Lisinopril synes ikke å være bundet til andre proteiner enn sirkulerende ACE.
Halveringstid: Ved gjentatt dosering er effektiv t1/2 12,6 timer. Clearance hos friske frivillige er ca. 50 ml/minutt. Synkende serumkonsentrasjoner medfører forlenget terminal fase, men dette bidrar ikke til akkumulering av legemidlet. Terminal fase representerer antagelig mettbar binding til ACE ved maks. lisinoprilabsorpsjon og er ikke doseproporsjonal.
Utskillelse: Uendret i urin.

Sist endret: 24.11.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

31.10.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Zestril, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg98 stk. (blister)
001888
Blå resept
Byttegruppe
115,10 (trinnpris 115,10)CSPC_ICON
20 mg98 stk. (blister)
001921
Blå resept
Byttegruppe
193,90 (trinnpris 193,90)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angionevrotisk ødem (angioødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

fordøyelsesbesvær (dyspepsi, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nefropati (nyresykdom): Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

uremi (urinforgiftning): Økt mengde avfallstoffer i blodet som følge av sviktende nyrefunksjon. Tretthet, kvalme, dårlig appetitt, brekninger, vekttap og plagsom hudkløe er typiske symptomer.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.