Zestoretic

AstraZeneca

ACE-hemmer og diuretikum.

ATC-nr.: C09B A03

  

  Hydroklortiazid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Oppbevaring og holdbarhet | Pakninger, priser og refusjon

Miljørisiko i Norge
 C03A A03
Hydroklortiazid
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 178,001213 kg
Miljørisiko: Bruk av hydroklortiazid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Hydroklortiazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Hydroklortiazid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 C09A A03
Lisinopril
 
PNEC: 120 μg/liter
Salgsvekt: 136,544472 kg
Miljørisiko: Bruk av lisinopril gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Lisinopril har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Lisinopril er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 29.11.2016) er utarbeidet av AstraZeneca.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 20 mg/12,5 mg: Hver tablett inneh.: Lisinoprildihydrat tilsv. lisinopril 20 mg, hydroklortiazid 12,5 mg, mannitol, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Hypertensjon når monoterapi med ACE-hemmer ikke har gitt tilstrekkelig effekt.

Dosering

Preparatet gis etter initial dosetitrering med monopreparater. Generelt kan dosen økes dersom ønsket terapeutisk effekt ikke oppnås i løpet av 2-4 uker på en gitt dose.
Hypertensjon: 1 tablett daglig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Tiazider kan være uegnet ved nedsatt nyrefunksjon. De er ineffektive ved ClCR på 30 ml/minutt. Skal ikke brukes som initialbehandling ved nedsatt nyrefunksjon. Ved ClCR 30-80 ml/minutt brukes preparatet først etter titrering av de enkelte komponenter. Anbefalt initialdose av lisinopril for slike pasienter er 5-10 mg. Se også Forsiktighetsregler. Barn: Sikkerhet og effekt hos barn er ikke undersøkt. Eldre: I kliniske studier der lisinopril og hydroklortiazid ble administrert samtidig, var det ingen aldersrelatert forandring i effekt eller tolerabilitet.
Administrering: Bør tas til samme tid hver dag. Svelges med minst et 1/2 glass vann. Kan tas med eller uten mat. Zestoretic: Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

2. og 3. trimester av svangerskapet. Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre ACE-hemmere, hydroklortiazid eller andre sulfonamidderivater. Arvelig eller idiopatisk angioødem. Alvorlig lever- eller nyresvikt (ClCR <30 ml/minutt). Angioødem i anamnesen som skyldes tidligere bruk av ACE-hemmer. Anuri. Hyponatremi, hyperkalsemi, behandlingsrefraktær hypokalemi. Addisons sykdom og symptomatisk hyperurikemi. Samtidig bruk av aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Symptomgivende hypotensjon og elektrolytt-/væskeforstyrrelser: Symptomatisk hypotensjon er sjelden ved ukomplisert hypertensjon. Vanligere ved forstyrrelser i væske- eller elektrolyttbalansen, f.eks. ved diuretikabehandling, saltrestriksjon, dialyse, brekninger, diaré eller alvorlig reninavhengig hypertensjon. Jevnlige kontroller av serumelektrolytter bør foretas hos slike pasienter. Pasienter med økt risiko for symptomatisk hypotensjon bør overvåkes nøye ved behandlingsstart og dosejustering. Spesielt bør pasienter med iskemisk hjertesykdom eller cerebrovaskulær sykdom holdes under nøye observasjon. Kraftig blodtrykksfall kan hos disse pasientene resultere i hjerteinfarkt eller cerebrovaskulær hendelse. Dersom hypotensjon oppstår, legges pasienten ned, og om nødvendig gis infusjon av fysiologisk saltvann. Forbigående hypotensjon er vanligvis ikke en kontraindikasjon for fortsatt behandling. Etter at plasmavolum og blodtrykk er korrigert, kan behandlingen fortsettes ev. med lisinopril eller hydroklortiazid alene. Ved symptomatisk hypotensjon, kan det være nødvendig med en dosereduksjon eller seponering av lisinopril/hydroklortiazid. Aorta- og mitralstenose/hypertrofisk kardiomyopati: Forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter med mitralstenose og obstruksjon av blodstrøm fra venstre ventrikkel slik som aortastenose eller hypertrofisk kardiomyopati. Dobbelblokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS): Samtidig bruk av ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister eller aliskiren er vist å gi økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Dobbelblokade av RAAS ved disse kombinasjonene er derfor ikke anbefalt. Dersom dobbelblokade vurderes som absolutt nødvendig, må det kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister bør ikke brukes samtidig hos pasienter med diabetisk nefropati. Nedsatt nyrefunksjon: Tiazider er ikke effektive ved ClCR ≤30 ml/minutt (dvs. moderat/alvorlig nedsatt nyrefunksjon). Preparatet bør ikke gis ved ClCR 30-80 ml/minutt med mindre titrering av de individuelle komponenter har vist at det er behov for de doser som inngår i kombinasjonen. Ved hjertesvikt kan hypotensjon oppstå etter oppstart av behandling med ACE-hemmere, noe som kan føre til ytterligere reduksjon i nyrefunksjon. Det er rapportert akutt nyresvikt, som vanligvis er reversibel, i slike tilfeller. Hos noen pasienter med bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterie til eneste gjenværende nyre, er økt blodurinstoff og serumkreatinin observert med ACE-hemmere. Økningene er vanligvis reversible etter seponering. Økte verdier er mest sannsynlig hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Dersom renovaskulær hypertensjon også er tilstede, øker dette risiko for uttalt hypotensjon og nyresvikt. Hos disse pasientene bør behandling startes med lave doser og forsiktig dosetitrering under nøye medisinsk overvåkning. Siden diuretika kan være en medvirkende årsak, bør nyrefunksjonen monitoreres de første ukene under behandlingen. Noen pasienter har fått økt blodurinstoff og serumkreatinin ved samtidig behandling med lisinopril og diuretika. Det er mer sannsynlig at dette oppstår hos pasienter med eksisterende nedsatt nyrefunksjon. Det kan være behov for dosereduksjon og/eller seponering av diuretika og/eller lisinopril. Tidligere diuretikabehandling: Diuretikabehandling skal seponeres 2-3 dager før initiering av lisinopril/hydroklortiazid. Dersom dette ikke er mulig bør behandling startes kun med lisinopril 5 mg. Nyretransplantasjon: Bør ikke brukes, da det ikke foreligger erfaring. Anafylaktoide reaksjoner hos dialysepasienter: Bruk av lisinopril/hydroklortiazid er ikke indisert hos pasienter som har behov for dialyse ved nyresvikt. Det bør vurderes å bruke en annen type dialysemembran eller en annen klasse antihypertensiva. Anafylaktoide reaksjoner forbundet med LDL-aferese: I sjeldne tilfeller har pasienter som behandles med ACE-hemmere mens de gjennomgår LDL-aferese med dekstransulfat, fått livstruende anafylaktiske reaksjoner. Disse symptomene kan unngås ved midlertidig seponering av behandlingen med ACE-hemmer før hver aferese. Leversykdom: Tiazider skal brukes med forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon eller progressiv leversykdom, da selv små forandringer i væske- og elektrolyttbalansen kan utløse leverkoma. I sjeldne tilfeller er ACE-hemmere forbundet med et syndrom som starter med kolestatisk gulsott eller hepatitt og utvikles til fulminant nekrose og (noen ganger) død. Mekanismen bak dette er ukjent. Pasienter som får lisinopril/hydroklortiazid og utvikler gulsott eller betydelig forhøyning av leverenzymer, bør seponere Zestoretic og følges opp medisinsk. Kirurgi/anestesi: Da lisinopril blokkerer angiotensin II-dannelsen sekundært til kompensatorisk reninfrigjøring, kan det oppstå hypotensjon under større kirurgiske inngrep eller ved anestesi med midler som gir blodtrykkssenkning. Dersom hypotensjon oppstår og dette antas å være årsaken, kan det korrigeres ved økning av plasmavolumet. Metabolske og endokrine effekter: Hos diabetespasienter som behandles med orale antidiabetika eller insulin, bør glykemisk nivå overvåkes nøye den første behandlingsmåneden med ACE-hemmer. Tiazidterapi kan gi nedsatt glukosetoleranse. Dosejustering av antidiabetika, inkl. insulin, kan være nødvendig. Økning i kolesterol- og triglyseridnivåer kan være forbundet med tiaziddiuretikaterapi. Tiazidbehandling kan utløse hyperurikemi og/eller urinsyregikt hos noen pasienter. Lisinopril kan imidlertid øke urinutskillelsen av urinsyre og derved motvirke den hyperurikemiske effekten av hydroklortiazid. Elektrolyttubalanse: For alle pasienter som får diuretikabehandling, bør det foretas regelmessig bestemmelse av serumelektrolytter med passende intervaller. Tiazidbehandling, inkl. hydroklortiazid, kan forårsake ubalanse i væske eller elektrolytter (hypokalemi, hyponatermi og hypokloremisk alkalose). Hyponatremi kan oppstå hos ødempasienter i varmt vær. Kloridmangel er vanligvis mild og krever ikke behandling. Tiazider har vist å øke urinutskillelse av magnesium, noe som kan resultere i hypomagnesemi. Tiazider kan redusere kalsiumutskillelsen i urinen og forårsake en intermitterende og svak økning av serumkalsium. Markert hyperkalsemi kan tyde på skjult hyperparatyreoidisme. Tiazider bør seponeres før undersøkelse av parathyreoideafunksjonen. Hyperkalemi: Forhøyet serumkalium er sett hos enkelte pasienter som behandles med lisinopril. Pasienter med risiko for å utvikle hyperkalemi inkl. pasienter med nyreinsuffisiens, diabetes mellitus, pasienter som bruker kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd og/eller kaliumholdige salterstatninger eller pasienter som bruker andre legemidler som er forbundet med økning i serumkalium (f.eks. heparin). Dersom det er nødvendig å bruke de ovennevnte legemidlene samtidig, anbefales regelmessig kontroll av serumkalium. Diabetes: Hos diabetespasienter som behandles med orale antidiabetika eller insulin, skal glykemisk kontroll overvåkes nøye den første behandlingsmåneden med ACE-hemmer. Hypersensitivitet/angioødem: Angionevrotisk ødem med hevelse i ansiktet, ekstremiteter, leppe, tunge, glottis og/eller larynks er rapportert (sjelden). Dette kan forekomme når som helst under behandlingen. Krever øyeblikkelig seponering, behandling og nøye observasjon av pasienten til symptomene forsvinner. Selv i tilfeller der bare tungen er affisert, uten luftveisblokade, kan det kreves forlenget observasjon, da antihistamin- og kortikosteroidbehandling ikke alltid er tilstrekkelig. Dødsfall er svært sjeldent rapportert. Pasienter med ødem av tunge, glottis eller larynks, vil sannsynligvis oppleve luftveisobstruksjon, særlig ved gjennomgått kirurgi i luftveiene. I slike tilfeller må det gis øyeblikkelig hjelp. Dette kan medføre bruk av adrenalin og/eller vedlikehold av åpne luftveier. Pasienter med angioødem i anamnesen kan ha økt risiko for angioødem. Samtidig bruk av enkelte legemidler og ACE-hemmere kan øke risikoen for angioødem. Hos pasienter som behandles med tiazider, kan overfølsomhetsreaksjoner oppstå, med eller uten allergi eller bronkialastma i anamnesen. Eksaserbasjon eller aktivering av systemisk lupus erythematosus er rapportert ved tiazidbruk. Desensibilisering: Pasienter under behandling med ACE-hemmer har utviklet anafylaktoide reaksjoner ved samtidig desensibiliserende behandling med insektgift (f.eks. årevingegift). De samme pasientene unngikk reaksjonene dersom ACE-hemmeren ble midlertidig seponert før hver desensibilisering, men ved feilaktig reinstitusjon av ACE-hemmer under desensibilisering vendte reaksjonen tilbake. Nøytropeni/agranulocytose: Nøytropeni/agranulocytose, trombocytopeni og anemi er rapportert hos pasienter som får ACE-hemmere. Lisinopril bør brukes med ekstrem forsiktighet hos pasienter med kollagen vaskulær sykdom som får immunsupprimerende behandling, behandling med allopurinol eller prokainamid, eller en kombinasjon av disse kompliserende faktorene, spesielt hos pasienter som allerede har nedsatt nyrefunksjon. Enkelte av disse pasientene utviklet alvorlig infeksjon, som i enkelte tilfeller ikke responderte på intensiv antibiotikabehandling. Dersom lisinopril brukes hos slike pasienter anbefales det å overvåke antall hvite blodceller regelmessig, og pasienten bør instrueres i rapportere tegn på infeksjon. Etnisitet: ACE-hemmere fører til høyere forekomst av angioødem hos sorte enn hos ikke-sorte pasienter og lisinopril kan være mindre effektivt i å senke blodtrykket hos sorte enn hos ikke-sorte pasienter. Hoste: Er rapportert ved bruk av ACE-hemmere. Hosten karakteriseres av å være uproduktiv, vedvarende og forsvinner ved seponering. Antidoping-test: Kan gi positivt analyseresultat i en antidoping-test. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienten bør informeres om at preparatet kan gi svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, ved dosejustering og i kombinasjon med alkohol, men at disse effektene er individuelle. Det bør tas hensyn til at svimmelhet og tretthet tidvis kan oppstå ved bilkjøring og bruk av maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09B A03
Et additivt blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig bruk med andre antihypertensiver. Samtidig bruk av aliskiren bør unngås. Samtidig bruk av glyceryltrinitrat og andre nitrater eller andre vasodilatatorer kan redusere blodtrykket ytterligere. Dobbelblokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS) ved kombinasjon av ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister eller aliskiren er forbundet med høyere frekvens av bivirkninger som hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Kombinasjonen lisinopril/hydroklortiazid og litium anbefales ikke, og serumlitium bør kontrolleres regelmessig dersom samtidig bruk av ACE-hemmere og tiaziddiuretika er nødvendig. Bruk av kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd, kaliumholdige salterstatninger og andre legemidler som kan øke serumkaliumnivåer (f.eks. heparin, trimetoprim-sulfametoksazol) kan føre til signifikant økning av serumkalium, spesielt hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon eller diabetes mellitus. Dersom samtidig behandling er påkrevet, må denne gjennomføres med forsiktighet og med hyppige serumkaliummålinger. Legemidler som induserer torsades de pointes bør brukes med forsiktighet. Samtidig bruk av ACE-hemmer med visse anestetika, TCA og antipsykotika, kan føre til ytterligere reduksjon i blodtrykket. Samtidig langtidsbruk av NSAID kan redusere den blodtrykkssenkende effekten av ACE-hemmere. NSAID og ACE-hemmere kan ha en additiv effekt på forverring av nyrefunksjon. Akutt nyresvikt kan oppstå, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon, hos eldre eller dehydrerte. Nitrittreaksjoner (symptomer på vasodilatasjon inkl. rødme, kvalme, svimmelhet og hypotensjon, som kan være svært alvorlig) etter injeksjon med gull (f.eks. natriumaurotiomalat), er rapportert hyppigere hos pasienter som behandles med ACE-hemmere. Sympatomimetika kan redusere den antihypertensive effekten. Samtidig bruk av ACE-hemmere og antidiabetika kan føre til hypoglykemisk effekt og risiko for hypoglykemi. Dette er mest uttalt i de første ukene av kombinasjonsbehandlingen, samt hos pasienter med redusert nyrefunksjon. Hydroklortiazid kan forsterke elektrolyttubalansen, spesielt hypokalemi. Økt nivå av serumkalsium pga. redusert ekskresjon kan oppstå når kalsium gis samtidig med tiaziddiuretika. Hypokalemi indusert av tiazidbehandling kan øke risiko for digitalistoksisitet. Samtidig administrering av kolestyramin eller kolestipol reduserer absorpsjonen og utskillelsen av hydroklortiazid med hhv. 85% og 43%. Sulfonamiddiuretika bør tas minst 1 time før eller 4-6 timer etter disse legemidlene. Hydroklortiazid kan øke effekten av ikke-depolariserende skjelett- og muskelavslappende midler (f.eks. tubokurarin). Samtidig bruk av ACE-hemmer og tiazider med trimetoprim gir økt risiko for hyperkalemi. Hypokalemi indusert av tiazidbehandling kan øke risikoen for sotalolutløst arytmi. Samtidig bruk av ACE-hemmer og allopurinol øker risiko for nyreskade, og kan føre til økt risiko for leukopeni. Samtidig bruk av ACE-hemmer og ciklosporin øker risiko for nyreskade og hyperkalemi. Samtidig bruk av ACE-hemmer og cytostatika, immunsuppressiver eller prokainamid kan føre til økt risiko for leukopeni. Samtidig bruk av ACE-hemmer og lovastatin gir økt risiko for hyperkalemi. Den kaliumsparende effekten av hydroklortiazid kan forventes å bli forsterket av legemidler assosiert med kaliumtap og hypokalemi. Hypokalemi kan sensibilisere eller forsterke responsen hjertet får fra toksiske effekter av digitalis (f.eks. økt ventrikulær irritabilitet). Behandling med tiaziddiuretika kan svekke glukosetoleransen. Behovet for andre antidiabetika, inkl. insulin, kan bli økt, redusert eller forbli uendret. Hypokalemi kan utvikles ved samtidig bruk av steroider eller adrenokortikotropt hormon (ACTH). Absorpsjonen av hydroklortiazid reduseres av kolestipol eller kolestyramin. Tiaziddiuretika kan øke serumkalsium pga. redusert utskillelse. Hvis kalsiumtilskudd eller vitamin D må forskrives, bør serumkalsiumnivået overvåkes og dosen justeres tilsvarende. Den hyperglykemiske effekten av diazoksid kan forsterkes av tiazider. Tiazider kan øke risikoen for bivirkninger forårsaket av amantadin. Tiazider kan redusere renal utskillelse av cytotoksiske legemidler (f.eks. syklofosfamid, metotreksat) og potensere deres myelosuppressive effekter. Postural hypotensjon kan bli forverret ved samtidig inntak av alkohol, barbiturater eller anestetika. Samtidig behandling med ciklosporin kan øke risikoen for hyperurikemi og urinsyregiktlignende komplikasjoner. Samtidig behandling med mTOR-hemmere (f.eks. temsirolimus, sirolimus, everolimus), nøytral endopeptidase (NEP)-hemmere (f.eks. racekadotril) eller vevsplasminogenaktivator kan øke risikoen for angioødem.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Behandling bør ikke startes under graviditet. Anbefales ikke i 1. trimester. Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Det er ikke tilstrekkelig epidemiologisk grunnlag for å konkludere med at eksponering for ACE-hemmere i 1. trimester gir økt risiko for teratogenese, men en liten risiko kan ikke utelukkes. Med mindre videre bruk av ACE-hemmere anses som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet, bytte til alternativ antihypertensiv behandling. Ved påvist graviditet, bør preparatet seponeres umiddelbart, og hvis hensiktsmessig, alternativ behandling startes. Eksponering for ACE-hemmere i 2. eller 3. trimester kan medføre føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Fosterets nyrefunksjon og kranium bør kontrolleres med ultralyd ved eksponering i 2. eller 3. trimester. Spedbarn bør observeres nøye for hypotensjon hvis mor har brukt ACE-hemmere under svangerskapet. Hydroklortiazid passerer over i placenta. Bør ikke brukes ved svangerskapsødem, ved høyt blodtrykk under svangerskapet eller ved svangerskapsforgiftning, dersom det ikke foreligger en fordelaktig effekt på sykdomsforløpet. Bør ikke brukes ved essensiell hypertensjon hos gravide, utenom i svært sjeldne situasjoner der annen behandling ikke kan benyttes.
Amming: Bruk ikke anbefalt under amming. Behandlingsalternativ med etablert sikkerhetsprofil bør benyttes, spesielt under amming av nyfødte eller for tidlig fødte spedbarn. Dersom lisinopril/hydroklortiazid brukes under amming skal dosene holdes så lave som mulig.
Hydroklortiazid|Lisinopril

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, oppkast. Hjerte/kar: Ortostatiske effekter (inkl. ortostatisk hypotensjon). Luftveier: Hoste. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine, synkope. Nyre/urinveier: Renal dysfunksjon. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kvalme, magesmerter, fordøyelsesbesvær. Hjerte/kar: Hjerteinfarkt eller cerebrovaskulær hendelse, muligens som resultat av betydelig hypotensjon hos høyrisikopasienter, palpitasjoner, takykardi, Raynauds syndrom. Hud: Utslett, kløe. Kjønnsorganer/bryst: Impotens. Lever/galle: Forhøyede leverenzymer, forhøyet bilirubin. Luftveier: Rhinitt. Nevrologiske: Parestesi, vertigo, smaksforstyrrelser. Psykiske: Humørendringer, søvnforstyrrelser, hallusinasjoner. Stoffskifte/ernæring: Urinsyregikt, hyperglykemi. Undersøkelser: Økning i urea, økning i S-kreatinin, økning i leverenzymer, redusert hemoglobin, hyperkalemi. Øvrige: Tretthet og asteni, ubehag i brystet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Reduksjon i hemoglobin og hematokrit. Endokrine: SIADH. Gastrointestinale: Munntørrhet. Hud: Hypersensitivitet/angionevrotisk ødem: Angionevrotisk ødem i ansiktet, ekstremiteter, lepper, tunge, glottis og eller larynks, urticaria, alopesi, psoriasis. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti. Nevrologiske: Luktforstyrrelser. Nyre/urinveier: Uremi, akutt nyresvikt. Psykiske: Mental forvirring. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hyperurikemi, hyperkalemi. Undersøkelser: Redusert hematokrit, økninger i S-bilirubin, hyponatremi. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Benmargsdepresjon, anemi, trombocytopeni, leukopeni, nøytropeni, agranulocytose, hemolytisk anemi, lymfadenopati, autoimmun sykdom. Gastrointestinale: Pankreatitt, intestinalt angioødem. Hud: Diaforese, pemfigus, toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnsons syndrom, erythema multiforme, kutant pseudolymfom. Et symptomkompleks er rapportert som inkl. en eller flere av følgende: Feber, vaskulitt, myalgi, artralgi/artritt, positiv test på antinukleære antistoffer (ANA), forhøyet senkningreaksjon (SR), eosinofile og leukocytter, utslett, fotosensitivitet eller andre hudmanifestasjoner. Lever/galle: Hepatitt - enten hepatocellulær eller kolestatisk, gulsott, leversvikt. Luftveier: Bronkospasme, sinusitt, allergisk alveolitt/eosinofil pneumoni. Nyre/urinveier: Oliguri/anuri. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Aplastisk anemi. Gastrointestinale: Irritasjon i magen, forstoppelse. Hjerte/kar: Postural hypotensjon, rødme, nekrotiserende angitt (vaskulitt, kutan vaskulitt). Hud: Lysømfintlighetsreaksjoner, lupus erythematosus-lignende reaksjoner i hud, reaktivering av kutan lupus erythematosus, anafylaktiske reaksjoner. Immunsystemet: Anafylaktisk/anafylaktoid reaksjon. Infeksiøse: Sialoadenitt. Luftveier: Respirasjonslidelse (inkl. pneumonitt og pulmonært ødem). Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper, muskelsvakhet. Nevrologiske: Dårlig appetitt, ørhet. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt. Psykiske: Rastløshet, depresjon. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, glukosuri, elektrolyttubalanse (inkl. hyponatremi, hypokalemi, hypokloremisk alkalose og hypomagnesemi), økt kolesterol og triglyserider. Øye: Xantopsi, forbigående sløret syn. Øvrige: Feber, svakhet. Bivirkninger som er rapportert for lisinopril og hydroklortiazid i monoterapi er også sannsynlige bivirkninger av Zestoretic.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Det foreligger begrensede opplysninger om overdosering med preparatet. Behandles symptomatisk med korreksjon av dehydrering, elektrolyttforstyrrelser og hypotensjon. Tømming av ventrikkel, ventrikkelskylling etter nylig inntak. Pasienter holdes under nøye observasjon. Lisinopril: Symptomer ved overdose kan inkludere alvorlig hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser, sirkulatorisk sjokk, hyperventilering, takykardi, palpitasjoner, bradykardi, svimmelhet, angst, hoste og nyresvikt. Etter inntak av overdose, bør pasienten overvåkes nøye. Behandling avhenger av symptomenes alvorlighetsgrad og natur. Behandling for å hindre absorpsjon og øke utskillelsen bør iverksettes. Dersom alvorlig hypotensjon oppstår, bør pasienten plasseres i sjokkstilling og gis rask infusjon av fysiologisk saltvann. Behandling med angiotensin II og/eller katekolaminer kan være aktuelt. ACE-hemmere kan fjernes fra sirkulasjonen ved hemodialyse. Pacemaker er indikert ved terapiresistent bradykardi. Bruk av høy-flux polyakrylonitril dialysemembraner bør unngås. Vitale tegn, serumelektrolytter og kreatinin bør monitoreres hyppig. Hydroklortiazid: Symptomer pga. elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypokloremi, hyponatremi) og dehydrering pga. høy diurese. I tillegg kan symptomer som bevisstløshet (inkl. koma), kramper, parese, hjertearytmier og nyresvikt oppstå. Bradykardi og større vagale reaksjoner behandles med atropin. Ved samtidig tilførsel av digitalis kan hypokalemi indusere arytmier.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For lisinopril C09A A03 og hydroklortiazid C03A A03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: ACE-hemmer og diuretikum med additiv blodtrykkssenkende effekt. ACE katalyserer omdannelsen av angiotensin I til angiotensin II som har sterkt vasokonstriktorisk effekt og som stimulerer aldosteronsekresjonen. Lisinoprils blodtrykkssenkende effekt skyldes sannsynligvis hovedsakelig hemming av renin-angiotensin-aldosteronsystemet med reduserte plasmakonsentrasjoner av angiotensin II og aldosteron. Også pasienter med lav-renin hypertensjon får imidlertid redusert sitt blodtrykk. Hydroklortiazid er et tiaziddiuretikum og antihypertensivum som øker plasmareninaktiviteten. Hydroklortiazid hemmer renal reabsorpsjon av elektrolytter i distale tubuli og øker utskillelsen av natrium, klor, kalium, magnesium, hydrogenkarbonat og vann. Utskillelsen av kalsium kan bli redusert. Hydroklortiazid starter diurese innen 2 timer, med topp etter ca. 4 timer og varer 6-12 timer. Den kaliumtapende effekten av tiazider reduseres vanligvis av den kaliumsparende effekten av lisinopril.
Absorpsjon: Cmax av lisinopril nås normalt innen 7 timer. Ved akutt hjerteinfarkt noe senere. Absolutt biotilgjengelighet reduseres med ca. 16% hos pasienter med hjertesvikt.
Proteinbinding: Lisinopril: Kun ACE-binding.
Fordeling: Lisinopril krysser blod-hjerne-barrieren i liten grad. Hydroklortiazid krysser placenta, men ikke blod-hjerne-barrieren.
Halveringstid: Ved gjentatt dosering har lisinopril en effektiv t1/2 på 12,6 timer og clearance er ca. 50 ml/minutt. Hydroklortiazid: T1/2 6-15 timer. Minst 61% av dosen elimineres uforandret innen 24 timer.
Utskillelse: Lisinopril: Hovedsakelig uendret via urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 30°C. Beskyttes mot lys.

Sist endret: 14.12.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

23.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Zestoretic, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg/12,5 mg98 stk. (blister)
028035		Blå resept
Byttegruppe		248,50 (trinnpris 201,00)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

addisons sykdom (primær binyrebarksvikt): Sykdom som rammer binyrebarken og forverrer funksjonen. Normal produksjon av de viktige hormonene aldosteron og kortisol reduseres, hvilket medfører bl.a. tretthet, lavt blodtrykk, kvalme og svimmelhet. Sykdommen kan behandles ved å tilføre hormonene som legemidler.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

aldosteron: Hormon som produseres i binyrebarken og regulerer nivået av natrium og kalium i blodet. Aldosteron gjør at kroppen sparer på natrium, men kvitter seg med kalium. Med natrium følger vann, noe som betyr at mindre vann forsvinner fra kroppen gjennom urinen. Vannmengden i blodet øker, noe som fører til forhøyet blodtrykk.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaforese (hyperhidrose, overdreven svetting): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

ekskresjon (utskillelse): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

fordøyelsesbesvær (dyspepsi, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukosuri (glykosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hyperparatyreoidisme (hyperparatyreose): En tilstand der biskjoldkjertlene produserer for mye paratyreoideahormon. Disse hormonene regulerer kalsiumnivået i blodet, og en høy hormonproduksjon fører til høyere kalsiumnivå. Dette kan gi opphav til tretthet, forstoppelse og nervøsitet. Hyperparatyreoidisme kan noen ganger skyldes en svulst i biskjoldkjertlene.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

uremi (urinforgiftning): Økt mengde avfallstoffer i blodet som følge av sviktende nyrefunksjon. Tretthet, kvalme, dårlig appetitt, brekninger, vekttap og plagsom hudkløe er typiske symptomer.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

xantopsi: En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som gult.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.