Xenetix

Guerbet

Røntgenkontrastmiddel.

ATC-nr.: V08A B11

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 250 mg I/ml, 300 mg I/ml og 350 mg I/ml: 1 ml inneh.: Iobitridol 548,4 mg, resp. 658,1 mg og 767,8 mg, natriumkalsiumedetat, trometamolhydroklorid, trometamol, natriumhydroksid, saltsyre (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Urografi, flebografi, angiografi og computertomografi.

Dosering

Dosering avhenger av undersøkelsens art og den benyttede teknikk. Ved gjentatte injeksjoner til voksne må dosen aldri overstige 4-5 ml/kg.

250 mg I/ml

Gjennomsnittlig dose ml/kg

Totalvolum (min.-maks.) ml

Flebografi

2,6

150-200

Thorax CT

2

95-170

Intraarteriell DSA

3,1

75-360

 

 

 

300 mg I/ml

Gjennomsnittlig dose ml/kg

Totalvolum (min.-maks.) ml

Urografi:

 

 

Rask injeksjon

1,2

50-100

Langsom injeksjon

1,6

100

 

 

 

CT kranium

1,4

20-100

CT helkropp

1,9

20-150

Intravenøs DSA

1,7

40-270

 

 

 

Arteriografi:

 

 

Cerebral

1,8

45-210

Nedre ekstremitet

2,8

85-300

 

 

 

Angiokardiografi:

 

 

Voksne

1,1

75-125

 

 

 

350 mg I/ml

Gjennomsnittlig dose ml/kg

Totalvolum (min.-maks.) ml

Urografi

1

50-100

CT kranium

1

40-100

CT helkropp

1,8

90-180

Intravenøs DSA

2,1

95-250

 

 

 

Arteriografi:

 

 

Perifer

2,2

105-205

Nedre ekstremitet

1,8

80-190

Abdominell

3,6

155-330

 

 

 

Angiokardiografi:

 

 

Voksne

1,9

65-270

Barn

4,6

10-130

Tilberedning/Håndtering: For å forhindre inkompatibilitet bør ingen andre medikamenter injiseres med samme sprøyte.
Administrering: Til i.v. bruk.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Forhistorie med en alvorlig straksreaksjon eller forsinket hudreaksjon på en jobitridol-injeksjon. Manifest tyreotoksikose.

Forsiktighetsregler

Ikke indisert for intratekal bruk. Alle pasienter bør være godt hydrerte både før og etter undersøkelsen. Overfølsomhet/intoleranse: Det er fare for allergiske reaksjoner. Den allergiske immunmekanismen er ikke doseavhengig, og immunoallergiske reaksjoner kan skje når som helst, uansett administreringsmåte. Kan forårsake milde eller alvorlige reaksjoner som kan være livstruende. De kan opptre straks (innen 60 minutter) eller være forsinket (opptil 7 dager). De er ofte uforutsigbare. Pga. faren for alvorlige reaksjoner må nødvendig utstyr for gjenopplivning være tilgjengelig for umiddelbar bruk. Pasienter som tidligere har opplevd en reaksjon etter å ha fått et jodert kontrastmiddel, har høyere risiko for å oppleve en ny reaksjon. De regnes derfor som risikopasienter. Identifiser risikopasienter før undersøkelsen ved grundig gjennomgang av journalene. Pasienter med kjent allergisk disposisjon og lav toleranse for jodprodukter bør premedisineres med antihistaminer og/eller kortikosteroider. Dette vil imidlertid ikke forhindre et alvorlig eller fatalt anafylaktisk sjokk. Under undersøkelsen må følgende tiltak være på plass; medisinsk overvåkning, permanent venetilgang og medisiner og utstyr for behandling av kontrastmiddelreaksjoner. Etter at kontrastmidlet er injisert må pasienten overvåkes i minst 30 minutter, siden de fleste alvorlige bivirkningene skjer i dette tidsrommet. Pasienten må informeres om muligheten for forsinkede reaksjoner (≤7 dager). Nedsatt nyrefunksjon: Da jobitridol elimineres via nyrene, kan det ved nedsatt nyrefunksjon være nødvendig å redusere dosen. Ved alvorlig nyreinsuffisiens bør kontrast bare benyttes på meget strenge kriterier. Joderte kontrastmidler kan føre til en forbigående endring i nyrefunksjonen eller forverre en eksisterende nyresvikt. Forebyggende tiltak omfatter: Identifiser risikopasienter, dvs. pasienter med dehydrering eller nedsatt nyrefunksjon, diabetes, alvorlig hjertesvikt, monoklonal gammopati (multippelt myelom, Waldenströms makroglobulinemi), nyresvikt etter administrering av jodert kontrastmiddel i anamnesen, barn <1 år, og eldre pasienter med aterom. Hvis nødvendig, hydrer med saltløsning. Unngå kombinasjoner med nefrotoksiske legemidler. Hvis dette ikke kan unngås, må laboratorieovervåkingen av nyrefunksjonen intensiveres. De aktuelle legemidlene er blant annet aminoglykosider, organoplatinaforbindelser, høye doser av metotreksat, pentamidin, foskarnet og visse antivirale midler (aciklovir, ganciklovir, valaciklovir, adefovir, cidofovir, tenofovir), vankomycin, amfotericin B, immunsuppressive midler som ciklosporin eller takrolimus, ifosfamid). La det gå minst 48 timer mellom to radiologiske undersøkelser med injeksjon av kontrastmidler, eller utsett ev. nye undersøkelser til nyrefunksjonen er normal. Unngå melkesyreacidose hos diabetikere som behandles med metformin ved å overvåke serumkreatininet. Normal nyrefunksjon: Behandling med metformin må seponeres før kontrastmiddelinjeksjonen og minst 48 timer etter, eller inntil normal nyrefunksjon er gjenopprettet. Unormal nyrefunksjon: Metformin er kontraindisert. I nødstilfeller: Hvis undersøkelsen er påtvingende, må det tas forholdsregler, dvs. avbryte metforminmedisinering, hydrere, overvåke nyrefunksjonen og sjekke for symptomer på melkesyreacidose. Joderte kontrastmidler kan brukes til pasienter som får hemodialyse, siden midlene skilles ut ved dialyse. Det bør innhentes godkjenning på forhånd fra hemodialyseavdelingen. Nedsatt leverfunksjon: Pasienter som har både lever- og nyresvikt har økt risiko for retensjon av kontrastmiddel, slik at spesielle hensyn er nødvendig. Astma: Det anbefales å stabilisere astma før injeksjon av et jodert kontrastmiddel. Pga. økt risiko for bronkospasme er spesiell varsomhet påkrevd for pasienter som har hatt astmaanfall i løpet av de siste 8 dagene før undersøkelsen. Skjoldkjertel: Joderte kontrastmidler kan interferere med thyreoideafunksjonstester, og kan redusere skjoldkjertelens evne til jodopptak i opptil 2 uker. Før det gis et jodert kontrastmiddel er det viktig å sjekke at det ikke er planlagt å utføre en scintigrafisk undersøkelse eller laboratorietester som berører skjoldkjertelen, eller å gi pasienten radioaktivt jod for terapiformål. Kontrastmidler vil forstyrre hormonkonsentrasjonene og jodopptaket i skjoldkjertelen eller metastaser av skjoldkjertelkreft, inntil jodinnholdet i urinen er normalisert. Etter injeksjon av et jodert kontrastmiddel, spesielt ved struma eller dystyreoidisme i forhistorien, er det risiko for enten forverring av hypertyreose eller utvikling av hypotyreose. Det er også en risiko for hypotyreose hos nyfødte som har fått et jodert kontrastmiddel, eller hvis moren har fått det. Ekstravasasjon: Ekstravasasjon er en ikke sjelden komplikasjon (0,04-0,9%) ved i.v. injeksjoner av kontrastmidler. De fleste skadene er små, men alvorlige skader som hudsår, vevsnekrose og muskellosjesyndrom kan opptre. Risiko- og/eller alvorlighetsfaktorene er pasientavhengige (dårlige eller skjøre blodårer) og metodeavhengige (bruk av motorisert injektor, større volum). Det er viktig å identifisere disse faktorene, optimalisere injeksjonsstedet og metoden i samsvar med dette og overvåke prosedyren før, under og etter injeksjonen. Kardiovaskulær sykdom: Hos pasienter med kardiovaskulær sykdom (som tidlig eller tydelig hjertesvikt, koronaropati, pulmonal hypertensjon, valvulopati, hjertearytmi) er risikoen for kardiovaskulære reaksjoner økt etter administrering av et jodert kontrastmiddel. Intravasal injeksjon kan gi pulmonalt ødem hos pasienter med manifest eller begynnende hjertesvikt, mens administrering ved pulmonal hypertensjon og hjerteklaff-forstyrrelser kan resultere i betydelige hemodynamiske endringer. Frekvens og alvorlighetsgrad synes å ha sammenheng med alvorlighetsgraden av hjertesykdommen. Risikoen for nyreskade som følge av administreringen, og også pga. selve kateteriseringen, kan øke ved alvorlig og kronisk hypertensjon. Iskemiske endringer i EKG og alvorlige hjerterytmeforstyrrelser er oftest sett hos eldre og hjertesyke. Svært sjeldne tilfeller av ventrikkelflimmer rett etter administrering er rapportert uten sammenheng med hypersensitivitetsreaksjoner. Sykdom i CNS: Nytte/risiko-forholdet må vurderes i hvert enkelt tilfelle ved sykdommer i sentralnervesystemet pga. faren for forverring av nevrologiske symptomer hos pasienter med et forbigående iskemisk anfall, akutt hjerneinfarkt, nylig intrakraniell blødning, hjerneødem eller idiopatisk eller sekundær (svulst, arr) epilepsi, og hvis det gjøres intraarteriell injeksjon på en alkoholisk pasient (akutt eller kronisk alkoholisme) eller andre rusavhengige pasienter. Feokromocytom: Pasienter med feokromocytom kan få hypertensiv krise etter intravaskulær injeksjon, og må overvåkes før undersøkelsen. Myasteni: Administrering av kontrastmiddel kan forverre symptomene på myasthenia gravis. Intensivering av bivirkningene: Bivirkninger kan intensiveres hos pasienter med uttalt agitasjon, angst eller smerter. Passende håndtering kan være påkrevet, f.eks. sedasjon. Forsiktighet bør også utvises ved bruk hos pasienter som lider av gikt, så vel som til barn eller pasienter med meget dårlig allmenntilstand.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se V08A B11
Ved samtidig behandling med metformin foreligger fare for melkesyreacidose. Joderte kontrastmidler endrer opptaket av radioaktivt jod i skjoldkjertelen i flere uker, noe som både kan føre til redusert opptak ved skjoldkjertelscintigrafi og redusere effekten av jod 131-behandling. For pasienter som har planlagt nyrescintigrafi med injeksjon av et radiofarmasøytisk legemiddel som skilles ut av nyretubuli, foretrekkes det å utføre denne undersøkelsen før det joderte kontrastmidlet injiseres. Betablokkere, vasoaktive stoffer, hemmere av angiotensinkonverterende enzym, angiotensinreseptorantagonister reduserer effekten av de kardiovaskulære kompensasjonsmekanismene som opptrer ved hemodynamiske forstyrrelser. Legen må være klar over dette før injeksjonen av det joderte kontrastmidlet, og egnet intensivutstyr må være tilgjengelig. Pga. faren for dehydrering som følge av diuretika, skal hydrering med vann og elektrolytter utføres før undersøkelse med joderte kontrastmidler, for å begrense risikoen for akutt nyresvikt. Faren for å få en reaksjon mot kontrastmidler øker hvis pasienten nylig er behandlet med interleukin-2 (i.v.), dvs. utslett, eller mer sjeldent lavt blodtrykk, oliguri eller nyresvikt. Høy konsentrasjon av joderte kontrastmidler i plasma og urin kan forstyrre in vitro-bestemmelse av bilirubin, proteiner og uorganiske stoffer (jern, kobber, kalsium og fosfat). Det anbefales ikke å utføre disse testene innenfor 24 timer etter undersøkelsen.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Den forbigående jodoverbelastningen etter injeksjon av moren kan føre til reversibel dystyreoidisme hos fosteret hvis undersøkelsen skjer etter >14 ukers amenoré. Røntgeneksponering bør i størst mulig grad unngås ved graviditet. Fordelen ved en røntgenundersøkelse, med eller uten joderte kontrastmidler, bør derfor avveies mot en mulig risiko.
Amming: Går i liten grad over i morsmelk. Isolert injeksjon av moren innebærer derfor liten risiko for bivirkninger hos barnet. Det anbefales likevel å avbryte ammingen i 24 timer etter injeksjon.
Fertilitet: Ingen data.
Iobitridol

Bivirkninger

Overfølsomhetsreaksjoner er vanligvis momentane (under injeksjonen eller i timen etter start av injeksjonen), men av og til forsinkede (en time til flere dager etter injeksjonen), og opptrer da i form av hudreaksjoner. Straksreaksjoner omfatter en eller flere påfølgende eller samtidige virkninger som vanligvis inkluderer hudreaksjoner, respirasjonsforstyrrelser eller kardiovaskulære forstyrrelser, som kan være første tegn på sjokk, og i sjeldne tilfeller føre til døden. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kvalme. Øvrige: Varmefølelse. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Oppkast, brekninger. Hjerte/kar: Takykardi, hypotensjon. Hud: Angioødem, ansiktsødem, urticaria (avgrenset eller omfattende), erytem, pruritus. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Luftveier: Dyspné, hoste, tranghet i halsen, nysing. Nevrologiske: Presynkope (vasovagal reaksjon), tremor, parestesi. Øre: Vertigo. Øvrige: Utilpasshet, kuldefølelse, smerte på injeksjonsstedet. Svært sjeldne (<1/10 000): Endokrine: Forstyrrelser i skjoldkjertelen. Gastrointestinale: Buksmerter. Hjerte/kar: Hjertestans, hjerteinfarkt (hyppigere etter intrakoronar injeksjon), arytmi, ventrikkelflimmer, angina pectoris, sirkulasjonskollaps. Hud: Akutt generalisert eksantematøs pustulose, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, eksem, makulopapuløst utslett (alle som forsinkede hypersensitivitetsreaksjoner). Immunsystemet: Anafylaktisk sjokk, anafylaktisk reaksjon, anafylaktoid reaksjon. Luftveier: Respirasjonsstans, lungeødem, bronkospasme, laryngospasme, larynksødem. Nevrologiske: Koma, kramper, hukommelsestap, hodepine, søvnighet. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, anuri. Psykiske: Agitasjon, forvirring. Undersøkelser: Forhøyet kreatinin i blod. Øre: Nedsatt hørsel. Øye: Forbigående blindhet, synsforstyrrelser, fotofobi. Øvrige: Nekrose og inflammasjon på injeksjonsstedet etter ekstravasasjon, ødem på injeksjonsstedet. Ukjent frekvens: Hjerte/kar: Hypertensjon, torsades de pointes, koronar arteriespasme. Bivirkninger rapportert for andre joderte kontrastmidler: Gastrointestinale: Akutt pankreatitt (etter ERCP), buksmerter, diaré, forstørret ørespyttkjertel, økt spyttsekresjon, forstyrret smaksans. Hud: Erythema multiforme. Nevrologiske: Paralyse, parese, hallusinasjoner, taleforstyrrelser. Undersøkelser: Unormalt EEG, forhøyet blodamylase. Øvrige: Tromboflebitt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Dersom en svært høy dose kontrastmiddel administreres, må tapet av vann og elektrolytter kompenseres med tilpasset hydrering. Nyrefunksjonen må monitoreres i minst 3 dager. Hemodialyse kan foretas om nødvendig.

Egenskaper

Klassifisering: Ikke-ionisk, vannløselig, trijodert, lavosmolært røntgenkontrastmiddel for intravaskulær bruk.
Proteinbinding: Lav, og iobitridol fordeles i den ekstracellulære væsken.
Fordeling: Vd: 0,18-0,23 liter/kg.
Halveringstid: I plasma: 11/2-2 timer.
Utskillelse: Uforandret i urinen innen 1 døgn.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i originalpakning beskyttet mot lys og <30°C.

Sist endret: 14.11.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

01.07.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Xenetix, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
250 mg I/ml25 × 50 ml (hettegl.)
047134
-
-
4868,50CSPC_ICON
10 × 100 ml (hettegl.)
047449
-
-
3772,00CSPC_ICON
300 mg I/ml25 × 20 ml (hettegl.)
046896
-
-
2359,30CSPC_ICON
25 × 50 ml (hettegl.)
047019
-
-
5300,70CSPC_ICON
10 × 100 ml (hettegl.)
047043
-
-
3940,30CSPC_ICON
10 × 200 ml (hettegl.)
046466
-
-
7711,80CSPC_ICON
10 × 500 ml (hettegl.)
446716
-
-
18970,00CSPC_ICON
350 mg I/ml25 × 20 ml (hettegl.)
046581
-
-
2739,30CSPC_ICON
25 × 50 ml (hettegl.)
046615
-
-
6107,80CSPC_ICON
10 × 100 ml (hettegl.)
046110
-
-
4529,40CSPC_ICON
10 × 200 ml (hettegl.)
046201
-
-
8884,80CSPC_ICON
10 × 500 ml (hettegl.)
504944
-
-
21915,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fotofobi (lysskyhet, okulær lysoverfølsomhet): Lysømfintlighet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreose (hypertyreoidisme, tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

multippelt myelom (myelomatose, benmargskreft, plasmacellemyelom): Kreft som kjennetegnes ved ukontrollert deling av plasmaceller i benmargen. Plasmacellene fortrenger plassen til andre celler i benmargen.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

struma (forstørret skjoldkjertel): Forstørret skjoldkjertel.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

waldenströms makroglobulinemi: Sjelden kreftsykdom i B-lymfocytter (lymfecelle). Sykdommen fører til økt innhold av protein (makroglobulin) i blodplasma, hvilket gjør at blodet blir tykt og viskøst (seigt).

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt spyttsekresjon (hypersalivasjon, sialoré, økt salivasjon): Hypersalivasjon (sialoré) er overflod av spytt og kan være et stort problem ved visse nevrologiske sykdommer.