Antiflogistikum.

ATC-nr.: M01A B05

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 M01A B05
Diklofenak
 
PNEC: 32 μg/liter
Salgsvekt: 2 274,581022 kg
Miljørisiko: Bruk av diklofenak gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Diklofenak har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Diklofenak brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 21.08.2018) er utarbeidet av GlaxoSmithKline Consumer Healthcare.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

KAPSLER, myke 12,5 mg og 25 mg: Hver kapsel inneh.: Diklofenakkalium 12,5 mg, resp. 25 mg, sorbitol, hjelpestoffer. Fargestoff: Kinolingult (E 104).


TABLETTER 12,5 mg: Hver tablett inneh.: Diklofenakkalium 12,5 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


TABLETTER 25 mg: Hver tablett inneh.: Diklofenakkalium 25 mg, sukrose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Korttidsbehandling av milde til moderate smerter som hodepine, tannpine, menstruasjonssmerter, muskel- og leddsmerter.

Dosering

Bivirkninger kan reduseres ved å bruke laveste effektive dose i kortest mulig tid. Beregnet til korttidsbruk mot akutte smerter opptil 3 dager (unntatt når forskrevet av lege). Dersom det er nødvendig med mer enn 3 dagers behandling hos ungdom ≥14 år, eller dersom symptomene blir verre, anbefales det å kontakte lege.
Kapsler/tabletter 12,5 mg: Voksne og barn ≥14 år: Initialt 1-2 kapsler/tabletter, etterfulgt av 1 eller 2 kapsler/tabletter hver 4.-6. time etter behov. Maks. dose er 6 kapsler/tabletter (75 mg) i løpet av ett døgn.
Kapsler/tabletter 25 mg: Voksne og barn ≥14 år: Initialt 1 kapsel/tablett, etterfulgt av 1 kapsel/tablett hver 4.-6. time etter behov. Maks. dose er 3 kapsler/tabletter (75 mg) i løpet av ett døgn.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever- og nyrefunksjon: Se Forsiktighetsregler. Tett medisinsk oppfølging kreves ved nedsatt leverfunksjon, pga. fare for forverring. Forsiktighet utvises ved mild til moderat nedsatt nyrefunksjon. Kontraindisert ved alvorlig lever- og nyresvikt. Barn og ungdom <14 år: Bruk er ikke anbefalt. Eldre: Av generelle medisinske årsaker bør det utvises forsiktighet hos eldre. Laveste effektive dose anbefales hos svake eldre pasienter og hos pasienter med lav kroppsvekt.
Administrering: Bør tas før mat for maks. effekt. Svelges hele med et glass vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Aktivt sår, blødning eller perforasjon i mage eller tarm. Tidligere gastrointestinal blødning eller perforasjon ved bruk av NSAID. Aktiv eller tidligere tilbakevendende gastrointestinale sår/blødning (2 eller flere atskilte tilfeller av bekreftet sår eller blødning). Graviditet i 3. trimester. Alvorlig lever- eller nyresvikt. Hjertesvikt (NYHA klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriesykdom og/eller cerebrovaskulær sykdom. Pasienter hvor acetylsalisylsyre eller andre NSAID har fremkalt astma, urticaria eller akutt rhinitt.

Forsiktighetsregler

Bivirkninger kan reduseres ved å bruke laveste effektive dose i kortest mulig tid. Samtidig bruk med andre NSAID, inkl. COX-2-hemmere, bør unngås. I sjeldne tilfeller kan allergiske reaksjoner mot diklofenak, inkl. anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, forekomme hos pasienter som ikke tidligere har vært eksponert for legemidlet. Diklofenak kan skjule tegn og symptomer på infeksjon. Ved langtidsbruk (>3 måneder) av analgetika med inntak annenhver dag eller oftere, kan hodepine utvikles eller forverres. Hodepine utløst av overforbruk av analgetika (MOH-medication-overuse headache) bør ikke behandles med doseøkning, men analgetika bør seponeres i samråd med lege. Kapsler 12,5 mg og 25 mg: Inneholder sorbitol, og anbefales ikke ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse. Tabletter 12,5 mg: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Tabletter 25 mg: Inneholder sukrose og bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse, glukose-galaktosemalabsorpsjon eller sukrase-isomaltasemangel. Gastrointestinale effekter: Dersom gastrointestinale blødninger eller sårdannelse opptrer, skal behandlingen stanses. Tett medisinsk oppfølging er påkrevd, og forsiktighet utvises ved symptomer på gastrointestinal sykdom, eller ved sykehistorie som tyder på gastrointestinale sår, blødninger eller perforasjoner. Risikoen øker med økt dose, ved tidligere magesår, spesielt ved blødning eller perforasjon. Hos pasienter med tidligere ulcer, spesielt ved komplikasjoner som blødning eller perforasjon og hos eldre, skal behandlingen initieres og opprettholdes med laveste effektive dose for å redusere risikoen for gastrointestinale hendelser. Kombinasjonsbehandling med beskyttende agens (f.eks. med protonpumpehemmere eller misoprostol) skal vurderes hos disse pasientene, og ved samtidig behandling med lavdose acetylsalisylsyre eller andre legemidler som øker faren for gastrointestinale hendelser. Pasienter med tidligere gastrointestinal forgiftning, spesielt eldre, bør kontakte lege ved ethvert uvanlig abdominalsymptom (spesielt gastrointestinal blødning). Forsiktighet bør utvises hos pasienter som samtidig bruker legemidler som øker risiko for sårdannelse eller blødning, som systemiske kortikosteroider, antikoagulantia, blodplateaggregasjonshemmere eller SSRI. Pasienter med ulcerøs kolitt eller Crohns sykdom må følges nøye, da slik sykdom kan forverres. Hepatiske effekter: Tett medisinsk oppfølging kreves ved nedsatt leverfunksjon, pga. fare for forverring. Ved langtidsbehandling bør leverfunksjonen overvåkes, da leverenzymverdiene kan øke. Behandlingen avbrytes hvis testverdiene er unormale over tid eller blir verre, hvis pasienten utvikler kliniske tegn eller symptomer som er forenlig med leversykdom, eller ved andre utslag (f.eks. eosinofili, utslett). Hepatitt kan oppstå uten varselsymptomer. Forsiktighet skal utvises ved hepatisk porfyri, da anfall kan utløses. Renale effekter: Væskeretensjon og ødem er rapportert under behandling med NSAID, og forsiktighet skal utvises ved hjertesvikt eller nedsatt nyrefunksjon, hypertensjon (nåværende eller tidligere), eldre, ved samtidig behandling med diuretika eller legemidler som kan nedsette nyrefunksjonen og ved redusert plasmavolum uansett årsak, f.eks. før og etter større operasjoner. I slike tilfeller skal nyrefunksjonen overvåkes. Ved avsluttet behandling vil verdiene vanligvis gjenopprettes til samme nivå som før behandlingsstart. Hudeffekter: Alvorlige hudreaksjoner, enkelte fatale, er rapportert, og diklofenak bør seponeres ved første tegn på hudutslett, mukosale lesjoner eller hypersensitivitet. Kardiovaskulære og cerebrovaskulære effekter: Pasienter med signifikante risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom (f.eks. hypertensjon, hyperlipidemi, diabetes mellitus, røyking) bør bare behandles med diklofenak etter nøye vurdering. Da risikoen kan øke med økt dose og behandlingsvarighet, bør laveste effektive dose brukes i kortest mulig tid. Pasienter bør rådes til å kontakte lege dersom symptomer vedvarer eller ikke bedres innen anbefalt behandlingstid. Data tyder på at bruk av diklofenak, spesielt i høye doser (150 mg daglig) og ved langtidsbruk, kan være forbundet med økt risiko for arterielle tromboser (f.eks. hjerteinfarkt eller hjerneslag). Data tyder ikke på økt risiko ved bruk av lave doser diklofenak (≤75 mg/dag) i inntil 3 dager mot smerter. Pasienten bør være oppmerksom på tegn og symptomer på alvorlige trombotiske hendelser (f.eks. brystsmerter, kortpustethet, svakhet, utydelig tale), som kan oppstå uten symptomer i forkant, og informeres om å oppsøke lege umiddelbart ved en slik hendelse. Hematologiske effekter: Ved forlenget behandling med diklofenak tilrådes blodanalyseovervåkning. Diklofenak kan hemme blodplateaggregasjonen midlertidig. Pasienter med hemostaselidelser skal overvåkes nøye. Eksisterende astma: Forverring av astma (såkalt intoleranse mot analgetika/analgesi-astma), Quinckes ødem eller urticaria sees hyppigere hos pasienter med astma, sesongbetont allergisk rhinitt, hoven nasal mucosa (nasale polypper), kols eller kroniske infeksjoner i luftveiene (spesielt hvis forbundet med allergisk rhinittlignende symptomer). Det anbefales at man er spesielt forsiktig ved behandling av disse pasientene (kriseberedskap). Dette gjelder også pasienter som er allergiske overfor andre substanser, og reagerer med f.eks. hudreaksjoner, kløe eller urticaria.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se M01A B05
Inkl. interaksjoner med høye doser diklofenak. Diklofenak kan medføre økt plasmakonsentrasjon av litium og digoksin. Effekten av diuretika og antihypertensiver (f.eks. betablokkere og ACE-hemmere) kan reduseres. Samtidig behandling med NSAID og ACE-hemmere kan også øke risikoen for akutt nyresvikt. Samtidig behandling med andre NSAID eller kortikosteroider kan øke hyppigheten av gastrointestinale bivirkninger. Samtidig bruk av diklofenak og antikoagulantia. eller midler med platehemmende effekt, kan øke blødningsrisikoen, og overvåkning av slike pasienter anbefales. Samtidig behandling med diklofenak og SSRI kan gi økt gastroinestinal blødningsrisiko. Enkelttilfeller av både hypo- og hyperglykemiske effekter som har krevd dosejustering av hypoglykemiske legemidler er rapportert, og overvåkning av blodglukosenivået anbefales. Diklofenak kan hemme tubulær nyreclearance av metotreksat og gi økte metotreksatnivåer. Forsiktighet bør utvises hvis NSAID gis <1 døgn før eller etter metotreksatbehandling, da blodkonsentrasjonen og toksisiteten av metotreksat kan stige. Effektene av NSAIDprostaglandiner i nyrene kan øke ciklosporins nefrotoksisitet. Det skal gis lavere diklofenakdoser til pasienter som behandles med ciklosporin. Samtidig behandling med kaliumsparende diuretika, ciklosporin, takrolimus eller trimetoprim kan være forbundet med økt serumkaliumnivå, som bør overvåkes hyppig. Enkelttilfeller av kramper etter samtidig bruk av NSAID og antibakterielle midler i kinolongruppen er rapportert. Ved samtidig bruk med fenytoin anbefales overvåkning av fenytoinplasmakonsentrasjonen, pga. forventet økt fenytoineksponering. Kolestipol og kolestyramin kan indusere forsinket eller nedsatt diklofenakabsorpsjon. Diklofenak anbefales gitt minst 1 time før eller 4-6 timer etter kolestipol/kolestyramin. Forsiktighet bør utvises ved samtidig behandling med potente CYP2C9-hemmere (som sulfinpyrazon og vorikonazol), da disse kan gi signifikant økning i diklofenakplasmakonsentrasjonen.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kontraindisert under 3. trimester. Hemming av prostaglandinsyntesen kan ha skadelige effekter på svangerskapsforløpet og/eller embryonal/føtal utvikling. Resultater fra epidemiologiske studier indikerer økt risiko for abort, kardiovaskulære misdannelser og gastroschisis etter bruk av prostaglandinsyntesehemmere tidlig i svangerskapet. Absolutt risiko for kardiovaskulære misdannelser er økt fra <1% til ca. 1,5%. Risikoen antas å øke med dose og behandlingsvarighet. Skal ikke brukes under 1. og 2. trimester hvis ikke strengt nødvendig. Dersom diklofenak brukes av kvinner som forsøker å bli gravide, eller i 1. og 2. trimester av svangerskapet, bør dosen være lav og behandlingsvarigheten så kort som mulig. Brukt i 3. trimester kan prostaglandinsyntesehemmere gi følgende effekter for fosteret: Kardiopulmonal toksisitet (med prematur lukking av ductus arteriosus og pulmonal hypertensjon), renal dysfunksjon (kan lede til nyresvikt og oligohydroamnion). For moren og det nyfødte barnet: Mulig forlenget blødningstid, en antiaggregerende effekt som kan forekomme selv ved svært lave doser, hemming av rieaktivitet og dermed forsinket eller forlenget fødsel.
Amming: Går over i morsmelk i små mengder. Skal ikke brukes under amming.
Fertilitet: Kan nedsette fertiliteten. Er ikke anbefalt til kvinner som forsøker å bli gravide. Seponering bør vurderes hos kvinner som har problemer med å bli gravide eller som undersøkes for ufruktbarhet.
Diklofenak

Bivirkninger

Frekvensene gjenspeiler data fra langtidsbehandling med høy dose (150 mg), og er forventet å være lavere ved kortvarig behandling med lav dose (≤75 mg daglig). De vanligste bivirkningene er gastrointestinale. Peptiske sår, perforasjoner og gastrointestinale blødninger, som kan være fatale, særlig hos eldre, kan forekomme1. Ødem, hypertensjon og hjertesvikt er rapportert under behandling med NSAID. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré, flatulens, dyspepsi, abdominalsmerte, nedsatt appetitt. Hud: Utslett. Lever/galle: Forhøyede transaminaser. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Øre: Vertigo. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Palpitasjoner, brystsmerter, hjertesvikt, hjerteinfarkt. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Gastritt, gastrointestinal blødning, hematemese, blodig diaré, melena, gastrointestinale sår (med eller uten blødninger eller perforeringer). Hud: Urticaria. Immunsystemet: Hypersensitivitet, anafylaktiske og anafylaktoide reaksjoner (inkl. hypotensjon og sjokk). Lever/galle: Hepatitt, gulsott, leversykdom. Luftveier: Astma (inkl. dyspné). Nevrologiske: Søvnighet. Øvrige: Ødem. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Trombocytopeni, leukopeni, anemi (inkl. hemolytisk og aplastisk anemi), agranulocytose. Gastrointestinale: Kolitt (inkl. blodig kolitt og forverring av ulcerøs kolitt eller Crohns sykdom), iskemisk kolitt, konstipasjon, stomatitt, glossitt, øsofagussykdommer, intestinal diafragmasykdom, pankreatitt. Hjerte/kar: Hypertensjon, vaskulitt. Hud: Bulløs dermatitt, eksem, erytem, erythema multiforme2, Stevens-Johnsons syndrom2, toksisk epidermal nekrolyse (Lyells syndrom)2, eksfoliativ dermatitt2, alopesi, fotosensibiliseringsreaksjoner, purpura, Henoch-Schönleins purpura, pruritus. Immunsystemet: Angioødem (inkl. ansiktsødem). Lever/galle: Fulminant hepatitt, hepatisk nekrose, leversvikt. Luftveier: Pneumonitt. Nevrologiske: Parestesi, svekket hukommelse, kramper, angst, tremor, aseptisk meningitt, dysgeusi, cerebrovaskulær hendelse. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, hematuri, proteinuri, nefrotisk syndrom, tubulointerstitiell nefritt, renal papillær nekrose. Psykiske: Desorientering, depresjon, søvnløshet, mareritt, irritabilitet, psykotiske forstyrrelser. Øre: Tinnitus, nedsatt hørsel. Øye: Synsnedsettelse, tåkesyn, diplopi. Diklofenak, spesielt i høye doser (150 mg daglig) og ved langtidsbehandling, kan være forbundet med økt risiko for arterielle tromboser (f.eks. hjerteinfarkt eller hjerneslag), se Forsiktighetsregler. 1Kan forekomme når som helst under behandlingen, med eller uten varselsymptomer eller tidligere tilfeller av alvorlige gastrointestinale reaksjoner. Konsekvensene er vanligvis mer alvorlige hos eldre. 2Risiko for slike reaksjoner synes å være størst tidlig i behandlingen, og har i de fleste tilfeller startet i løpet av 1. behandlingsmåned.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Det er ikke noe typisk klinisk bilde ved overdosering av diklofenak. Symptomer kan være oppkast, gastrointestinale blødninger, diaré, svimmelhet, tinnitus eller kramper. Ved forgiftning er akutt nyresvikt og leverskade mulig.
Behandling: Støttende og symptomatisk behandling bør gis ved komplikasjoner som hypotensjon, nyresvikt, kramper, gastrointestinal irritasjon og respirasjonsdepresjon. Forsert diurese, dialyse eller hemoperfusjon er trolig lite nyttig for å eliminere NSAID pga. høy grad av proteinbinding og uttalt metabolisme. Magetømming og bruk av aktivt kull kan overveies.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: M01A B05

Egenskaper

Klassifisering: Ikke-steroid antiinflammatorisk middel med analgetisk og antiinflammatorisk effekt.
Virkningsmekanisme: Hemmer prostaglandinbiosyntesen. Hurtig innsettende effekt, og derfor velegnet i behandling av akutte smertetilstander.
Absorpsjon: Raskt og fullstendig. Maks. plasmakonsentrasjon oppnås innen 25 minutter for kapslene og 30-35 minutter for tablettene, etter inntak av en enkelt dose på 2 kapsler/tabletter à 12,5 mg eller 1 kapsel/tablett à 25 mg tatt fastende. Absorbert mengde står i lineært forhold til dosert mengde. Absorpsjonsraten kan nedsettes etter matinntak (lavere Cmax, lengre Tmax). Ca. 50% gjennomgår first pass-metabolisme. Ingen akkumulering når anbefalt doseringsintervall følges.
Fordeling: Tilsynelatende Vd 0,12-0,17 liter/kg.
Halveringstid: 1-2 timer i plasma, 3-6 timer i synovialvæske.
Metabolisme: 2 av metabolittene er biologisk aktive, men biologisk aktivitet er mye mindre enn for diklofenak.
Utskillelse: Ca. 60% av dosen utskilles i urinen i form av metabolitter, <1% som uendret substans. Resten av dosen utskilles via galle og feces.

Pakninger uten resept

Kapsler/tabletter 12,5 mg 20 stk. og kapsler/tabletter 25 mg 10 stk. er unntatt fra reseptplikt.

Sist endret: 25.10.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

05.10.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Voltarol, KAPSLER, myke:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
12,5 mg20 stk. (blister)
075839
-
-
*FSPC_ICON
25 mg10 stk. (blister)
545555
-
-
*FSPC_ICON

Voltarol, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
12,5 mg20 stk. (blister)
148407
-
-
*FSPC_ICON

Voltarol, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg10 stk. (blister)
433959
-
-
*FSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

allergisk rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som utløses av allergifremkallende substanser, vanligvis pollen. Symptomer er nesetetthet, rennede nese og nysing.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiflogistikum (antiflogistika): Betennelsesdempende legemiddel.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

crohns sykdom (morbus crohn): Kronisk betennelsessykdom i tarmveggen.

cyp2c9-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP2C9. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2C9, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP2C9: Amiodaron, capecitabin, flukonazol, fluorouracil, fluvoksamin, gemcitabin, mikonazol, noskapin, sitaksentan, sulfametoksazol, tegafur, vorikonazol.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diplopi (dobbeltsyn): Dobbeltsyn.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hjerneslag (slag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kols (kronisk obstruktiv lungesykdom): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

melena: Sort avføring, oftest pga. blødning i mage-tarmkanalen. Blødning i magesekk eller tolvfingertarm vil ofte gi melena. Blødning i endetarm og i nedre del av tykktarm vil som regel gi rødlig blod i avføringen. Jerntilskudd kan også gi sort avføring, men har annen konsistens og lukt enn melena.

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

prostaglandin: Prostaglandiner omfatter en gruppe av hormonlignende stoffer som finnes i de fleste vev og organer i kroppen. Prostaglandiner påvirker blant annet blodtrykk, muskelspenninger, fettvev og immunsystemet.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

ulcerøs kolitt (kronisk tykktarmbetennelse): Betennelse i tykktarmen og endetarmen. I slimhinnen danner det seg sår. Tarmen tømmer seg ofte, hvilket gir løs avføring med slim og blod.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.