Antiviralt middel.

ATC-nr.: J05A G01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 J05A G01
Nevirapin
 
PNEC: 43 μg/liter
Salgsvekt: 12,474 kg
Miljørisiko: Bruk av nevirapin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Nevirapin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Nevirapin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 13.05.2016) er utarbeidet av Boehringer Ingelheim.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

DEPOTTABLETTER 400 mg: Hver depottablett inneh.: Nevirapin 400 mg, laktosemonohydrat 400 mg, hjelpestoffer.


TABLETTER, udrasjerte 200 mg: Hver tablett inneh.: Nevirapin 200 mg, laktosemonohydrat 318 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Nevirapin brukes i kombinasjon med andre antiretrovirale midler til behandling av hiv-1-infeksjon hos voksne, ungdom, barn i alle aldre (barn ≥3 år for depottabletter). Den kliniske erfaringen med nevirapin kommer hovedsakelig fra kombinasjonsbehandling med nukleoside revers transkriptasehemmere. Videre behandling med nevirapin bør velges ut fra klinisk erfaring og resistenstesting.

Dosering

Nevirapin skal administreres av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.
Voksne: Anbefalt dosering er 200 mg nevirapin (1 tablett) med umiddelbar frisetting de første 14 dagene (denne innledningsperioden bør anvendes da den har vist seg å redusere frekvensen av hudutslett), deretter 1 depottablett à 400 mg 1 gang daglig i kombinasjon med minst 2 andre antiretrovirale midler. Pasienter som allerede får behandling med Viramune tabletter 2 ganger daglig i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler, kan bytte til depottabletter 400 mg 1 gang daglig i kombinasjon med andre antiretrovirale midler uten en innledende periode med tabletter. Ved glemt dose <12 timer skal neste dose tas så snart som mulig. Ved glemt dose >12 timer tas neste dose til vanlig tidspunkt.
Barn ≥8 år eller eldre: Samme doseringsanbefalinger som for voksne ved vekt ≥43,8 kg.
Barn <8 år: Samme dosering som voksne ved vekt ≥25 kg eller kroppsoverflate ≥1,17 m2.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Til pasienter med nedsatt nyrefunksjon som behandles med dialyse, anbefales ytterligere en dose på 200 mg nevirapin etter hver dialysebehandling. For pasienter med ClCR ≥20 ml/minutt kreves ingen dosejustering. Se Forsiktighetsregler for toksiske reaksjoner som krever avbrudd av behandling med nevirapin. Pasienter som får utslett: Pasienter som får utslett ved dosering 200 mg/dag i løpet av innledningsperioden på 14 dager, skal ikke starte behandling med depottabletter 400 mg før utslettet har forsvunnet. Doseringen på 200 mg 1 gang daglig bør ikke fortsette utover 28 dager. På dette tidspunktet bør alternativ behandling vurderes pga. mulig risiko for undereksponering og resistens. Utslett overvåkes nøye. Pasienter som avbryter behandlingen i >7 dager skal starte det anbefalte doseringsregimet på nytt ved å benytte innledningsperioden over 2 uker.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Depottabletter: Svelges hele. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses eller deles. Tabletter: Skal ikke tygges. Skal ikke knuses eller deles.

Kontraindikasjoner

Hypersensitivitet for nevirapin eller noen av hjelpestoffene. Alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh grad C). Pasienter som før behandling har ASAT eller ALAT >5 × øvre referanseverdi, og hvor utgangsverdier ikke er stabilisert på <5 × øvre referanseverdi. Readministrering hos pasienter som har seponert behandlingen permanent pga. alvorlig hudutslett, utslett med allmennsymptomer, hypersensitivitetsreaksjoner eller klinisk hepatitt forårsaket av nevirapin. Readministrering til pasienter som ved tidligere nevirapinbehandling har hatt ASAT eller ALAT >5 × øvre referanseverdi og som har vist ny stigning av leverfunksjonsverdiene ved readministrering av nevirapin. Samtidig bruk av plantebaserte legemidler som inneholder johannesurt (prikkperikum) pga. risiko for redusert plasmakonsentrasjon og klinisk effekt av nevirapin.

Forsiktighetsregler

Skal kun brukes i kombinasjon med minst 2 andre antiretrovirale midler. Skal ikke brukes som eneste antiretrovirale middel siden monoterapi med antiretrovirale midler kan resultere i virusresistens. De første 18 ukene av behandlingen med nevirapin er en kritisk periode som krever nøye overvåking av pasientene for å oppdage mulige symptomer på alvorlige og livstruende hudreaksjoner (inkl. SJS og TEN) og alvorlig hepatitt/leversvikt. Risikoen for lever- og hudreaksjoner er størst de første 6 ukene. Kvinner og pasienter med høye CD4-tall er forbundet med økt risiko for leverbivirkninger dersom hiv-1 RNA i plasma er målbart (≥50 kopier/ml ved behandlingsstart). Hvis ikke fordelen ved behandlingen oppveier risikoen, skal nevirapin ikke initieres hos voksne kvinner med CD4-tall >250 celler/mm3 eller hos voksne menn med CD4-tall >400 celler/mm3 som har målbart hiv-1 RNA i plasma. Nevirapin må seponeres umiddelbart ved tegn eller symptomer på hepatitt, alvorlige hudreaksjon eller hypersensitivitetsreaksjon. Det er viktig å følge doseringsanbefalingene nøye, særlig innledningsperioden over 14 dager. Hudreaksjoner: Behandlingen må avbrytes permanent ved utvikling av alvorlige hudreaksjoner eller hudutslett med allmennsymptomer, f.eks. feber, blemmer, munnsår, konjunktivitt, ansiktsødem, muskel- og leddsmerter eller generell sykdomsfølelse. Pasienter som får alvorlige hudreaksjoner eller hudutslett med allmennpåvirkning skal seponere nevirapin og ta kontakt med lege. Disse pasientene må ikke behandles med nevirapin på nytt. Nøye overvåking av barn er meget viktig, særlig de første 18 ukene av behandlingen, da barn i mindre grad forventes å observere og rapportere hudreaksjoner. Ved mistanke om nevirapin-assosiert hudutslett, bør det tas leverfunksjonsprøver. Ved moderat til alvorlig forhøyede verdier (ASAT eller ALAT >5 × øvre referanseverdi) skal nevirapin seponeres permanent. Det synes å være risiko for å utvikle alvorlige hudreaksjoner når den anbefalte initiale doseringen på 200 mg/dag ikke følges eller når det går lang tid fra de første symptomene opptrer og til lege kontaktes. Kvinner synes å ha høyere risiko for å utvikle hudutslett enn menn. Behandling med høyere doser nevirapin enn anbefalt kan øke frekvensen og alvorlighetsgraden av hudreaksjoner som SJS og TEN. Samtidig bruk av prednison (40 mg/dag de første 14 dagene av nevirapinbehandlingen) har vist seg ikke å redusere insidensen av nevirapin-assosiert hudutslett, og kan forbindes med en økning i insidens og alvorlighetsgrad av hudutslett de første 6 ukene av nevirapinbehandlingen. Rabdomyolyse er observert hos pasienter som har utviklet hud- og/eller leverreaksjoner i forbindelse med nevirapinbehandling. Leverreaksjoner: Alvorlige og livstruende levertoksisitet, også fulminant hepatitt med dødelig utfall, er rapportert ved behandling med nevirapin. Alvorlig levertoksisitet, som transplantasjonskrevende leversvikt, er rapportert hos personer uten hiv-infeksjon som har fått gjentatte doser nevirapin som posteksponeringsprofylakse, en ikke godkjent indikasjon. Forhøyet ASAT eller ALAT >2,5 × øvre referanseverdi og/eller samtidig infeksjon med hepatitt B og/eller C ved start av antiretroviral behandling, inkl. regimer som innbefatter nevirapin, forbindes med en høyere risiko for leverbivirkninger (inkl. alvorlige og potensielt dødelige). Leverfunksjonen bør kontrolleres annenhver uke de første 2 måneder av behandlingen, etter 3 måneders behandling, deretter regelmessig. Det anbefales også at leverfunksjonen måles dersom pasienten viser tegn eller symptomer på hepatitt og/eller hypersensitivitet. Hvis ASAT eller ALAT er ≥2,5 × øvre referanseverdi før eller under behandling, bør leverfunksjonen kontrolleres oftere. Hvis ASAT eller ALAT øker til >5 × øvre referanseverdi, seponeres umiddelbart. Hvis ASAT og ALAT går tilbake til utgangsverdiene og pasienten ikke har kliniske tegn eller symptomer på hepatitt, hudutslett, allmenne symptomer eller andre funn som tyder på organdysfunksjon, kan behandling med nevirapin, etter individuell vurdering, startes på ny. I slike tilfeller kreves hyppigere leverfunksjonsmålinger. Hvis unormale leverfunksjonsverdier igjen oppstår, skal nevirapin seponeres permanent. Hvis klinisk hepatitt oppstår, skal nevirapin seponeres permanent. Sikkerhet og effekt er ikke klarlagt hos pasienter med signifikant underliggende leversykdom. Pasienter med kjent leverdysfunksjon inkl. kronisk aktiv hepatitt, har en økt frekvens av unormal leverfunksjon ved kombinasjonsbehandling med antiretrovirale midler. Øvrige: Nevirapin helbreder ikke hiv-1-infeksjonen. Pasientene kan fortsatt oppleve symptomer forbundet med avansert hiv-1-infeksjon, også opportunistiske infeksjoner. Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling har vist å redusere risikoen for seksuell overføring av hiv-infeksjon betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas iht. nasjonale retningslinjer. Barriereantikonsepsjon (f.eks. kondom) anbefales. Forsiktighet bør utvises når nevirapin administreres til pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh grad B). Når postmenopausal hormonbehandling brukes samtidig med nevirapin, bør den terapeutiske effekten følges. Vektøkning og økning i lipid- og glukosenivåene i blodet kan forekomme. Lipidøkning kan skyldes behandlingen. For monitorering av lipidnivåer og glukose i blodet henvises til etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Osteonekrose er rapportert, særlig hos pasienter med fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering for antiretroviral kombinasjonsbehandling. Det anses å være flere etiologiske faktorer (inkl. kortikosteroidbruk, alkoholbruk, alvorlig immunsuppresjon, høyere kroppsmasseindeks). Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet og bevegelsesproblemer. Inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener kan oppstå hos hiv-infiserte (immunt reaktiveringssyndrom) og forårsake alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer, særlig de første ukene eller månedene etter behandlingsstart. Alle symptomer på inflammasjon bør vurderes og behandles ved behov. Inneholder laktose og bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Depottabletter: Det er rapportert om rester i avføringen som ligner intakte depottabletter. Dette er ikke vist å påvirke behandlingseffekten.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A G01
Nevirapin induserer CYP3A og potensielt CYP2B6, med maks. induksjon innen 2-4 uker etter behandlingsstart. Substanser som følger denne metabolismen kan vise reduserte plasmakonsentrasjoner ved samtidig administrering med nevirapin. Samtidig bruk av efavirenz anbefales ikke pga. additiv toksisitet og fordi kombinasjonen ikke gir bedre effekt enn hver av substansene alene. Samtidig bruk av etravirin anbefales ikke pga. nedgang i plasmakonsentrasjonen og tap av terapeutisk effekt for etravirin. Interaksjon med delavirdin og rilpivirin er ikke undersøkt, og samtidig administrering med nevirapin anbefales ikke. Samtidig administrering av nevirapin med atazanavir/ritonavir medfører økt nevirapineksponering og redusert eksponering for atazanavir/ritonavir, og anbefales derfor ikke. Samtidig bruk av fosamprenavir anbefales kun dersom fosamprenavir gis sammen med ritonavir. Ved kombinasjon av nevirapin med lopinavir/ritonavir anbefales det å øke dosen av lopinavir/ritonavir til 533/133 mg (4 kapsler) eller 500/125 mg (5 × 100/25 mg tabletter) 2 ganger daglig med mat hos voksne, og til 300/75 mg/m2 2 ganger daglig med mat hos barn, da en reduksjon i lopinavir AUC, Cmin og Cmax er observert. Dette gjelder særlig ved mistanke om redusert følsomhet for lopinavir/ritonavir. Dosejustering av nevirapin er ikke nødvendig ved samtidig administrering med lopinavir. Økt risiko for granulocytopeni ved samtidig bruk av zidovudin, spesielt hos pediatriske pasienter, pasienter som får høyere zidovudindoser eller med lav benmargsreserve, spesielt de med langtkommet hiv-sykdom. Hos disse pasientene skal hematologiske parametre monitoreres nøye. Administrering sammen med ketokonazol reduserer AUC og Cmax for ketokonazol, mens nevirapinplasmakonsentrasjonen øker, samtidig administrering anbefales ikke. Samtidig bruk av elvitegravir og cobicistat sammen med nevirapin vil sannsynligvis resultere i endrede plasmanivåer for cobicistat og nevirapin, og kombinasjonen anbefales ikke. Ved samtidig administrering med klaritromycin reduseres eksponeringen for klaritromycin signifikant, mens eksponeringen for den aktive 14-OH klaritromycinmetabolitten øker. Da den aktive metabolitten har redusert aktivitet overfor mycobacterium avium intracellulært kompleks, bør alternativ behandling til klaritromycin, f.eks. azitromycin, vurderes. Nøye monitorering av leverfunksjon anbefales ved samtidig bruk av klaritromycin. Samtidig administrering av flukonazol fører til ca. 100% økning i eksponeringen for nevirapin sammenlignet med nevirapin gitt alene. Forsiktighet må utvises ved samtidig bruk, og pasientene må følges nøye. Ved samtidig bruk av itrakonazol bør doseøkning av itrakonazol vurderes. Samtidig administrering av boceprevir med legemidler som induserer eller inhiberer CYP3A4/CYP3A5 kan øke eller redusere eksponeringen og anbefales ikke. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av telaprevir da plasmakonsentrasjonen av telaprevir kan reduseres. Justering av telaprevirdosen bør vurderes. Nevirapin kan føre til redusert plasmakonsentrasjon av orale antikonsepsjonsmidler med etinyløstradiol og noretindron. Orale, hormonelle antikonsepsjonsmidler må ikke brukes som eneste antikonsepsjon. Farmakokinetiske parametre eller ovulasjonshemmende effekt av depot-medroksyprogesteronacetat (DMPA) endres ikke i nærvær av nevirapin. DMPA og nevirapin kan gis samtidig uten dosejustering. Nevirapin reduserer AUC og Cmax for metadon. Metadonpasienter som starter nevirapinbehandling bør følges med tanke på seponeringssymptomer, og metadondosen justeres ved behov. Rifampicin reduserer AUC, Cmax og Cmin for nevirapin. Samtidig administrering av rifampicin anbefales ikke. Rifabutin kan administreres samtidig med nevirapin uten dosejustering, og bør vurderes i stedet. Forsiktighet bør imidlertid utvises da enkelte pasienter kan oppleve stor økning i rifabutineksponering og har høyere risiko for rifabutintoksisitet. Samtidig bruk av nevirapin og warfarin kan føre til både økt og redusert koagulasjonstid. Antikoagulasjonsnivået må derfor følges nøye. Serumkonsentrasjonen av nevirapin kan reduseres ved samtidig bruk av plantelegemidlet johannesurt (prikkperikum). Plantelegemidler med johannesurt skal derfor ikke brukes samtidig med nevirapin. Nevirapinkonsentrasjonen kan øke når johannesurt seponeres. Justering av nevirapindosen kan være nødvendig. Ketokonazol og erytromycin gir signifikant inhibering av dannelsen av hydroksylerte nevirapinmetabolitter.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Passerer placenta. Tilgjengelige data indikerer ingen misdannelser eller toksiske effekter på fosteret eller det nyfødte barnet. Det foreligger ingen velkontrollerte kliniske studier på gravide. Det er ikke påvist teratogene effekter i reproduksjonsstudier i rotte og kanin. Forsiktighet må utvises ved forskrivning til gravide. Siden levertoksisitet forekommer hyppigere hos kvinner med CD4-tall >250 celler/mm3, med målbart hiv-1 RNA i plasma, bør dette tas i betraktning ved vurdering av terapien. Perorale antikonsepsjonsmidler bør ikke brukes som eneste prevensjonsmetode.
Amming: Går over i morsmelk og skal derfor ikke brukes ved amming. Det anbefales at hiv-smittede kvinner ikke ammer sine barn for å unngå overføring av hiv.
Fertilitet: Det er sett nedsatt fertilitet hos rotter i reproduksjonsstudier.
Nevirapin

Bivirkninger

De alvorligste bivirkningene er Stevens-Johnsons syndrom (SJS), toksisk epidermal nekrolyse (TEN), alvorlig hepatitt/leversvikt og legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer (se Forsiktighetsregler). Depottabletter (vedlikeholdsfase): Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Abdominalsmerter, kvalme, oppkast, diaré. Hud: Utslett (5,7%). Lever/galle: Hepatitt, inkl. alvorlig og livstruende hepatotoksisitet (1,6%). Nevrologiske: Hodepine. Undersøkelser: Unormale leverfunksjonsprøver, redusert fosfornivå i blodet, økt blodtrykk. Øvrige: Tretthet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi, granulocytopeni. Hud: SJS/TEN, som kan være fatal (0,6%), angioødem, urticaria. Immunsystemet: Hypersensitivitet (inkl. anafylaktisk reaksjon, angioødem, urticaria), legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer, anafylaktisk reaksjon. Lever/galle: Gulsott, fulminant hepatitt (som kan være fatal). Muskel-/skjelettsystemet: Artralgi, myalgi. Øvrige: Pyreksi. Tabletter (oppstartsfase): Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Abdominalsmerter, kvalme, diaré. Hud: Utslett (6,7%). Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Pyreksi, tretthet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Granulocytopeni. Gastrointestinale: Oppkast. Hud: SJS/TEN (som kan være fatal) (0,2%), angioødem, urticaria. Immunsystemet: Hypersensitivitet (inkl. anafylaktisk reaksjon, angioødem, urticaria), legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer, anafylaktisk reaksjon. Lever/galle: Gulsott, fulminant hepatitt (kan være fatal). Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, myalgi. Undersøkelser: Unormale leverfunksjonsverdier, redusert fosfor i blod, økt blodtrykk. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Anemi. Lever/galle: Hepatitt (inkl. alvorlig og livstruende levertoksisitet) (0,09%). Depottabletter og tabletter: Hudutslettene er vanligvis milde til moderate makulopapuløse, erytematøse huderupsjoner, med eller uten pruritus, lokalisert til kroppen, ansiktet og ekstremitetene. Hudutslettene forekommer alene eller i kombinasjon med legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer karakterisert ved hudutslett i forbindelse med allmenne symptomer som feber, artralgi, myalgi og lymfadenopati, samt sykdommer som hepatitt, eosinofili, granulocytopeni og nyredysfunksjon. Dødelige tilfeller av SJS, TEN og legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer er rapportert. De fleste av de alvorlige tilfellene av hudutslett inntrådte i løpet av de første 6 ukene av behandlingen. Forhøyede leverfunksjonsverdier som ALAT, ASAT, γ-GT, total bilirubin og alkalisk fosfatase er observert hos pasienter som får nevirapin. Asymptomatisk økning av γ-GT forekommer hyppigst. Gulsott og tilfeller av hepatitt med fatal utgang er rapportert. Vekt og nivåer av lipider og glukose i blodet kan øke ved antiretroviral behandling. Pankreatitt, perifer nevropati og trombocytopeni er rapportert når nevirapin er brukt i kombinasjon med andre antiretrovirale midler. Sjeldne tilfeller av lever- og nyresvikt er rapportert. Immunt reaktiveringssyndrom kan oppstå (se Forsiktighetsregler). Tilfeller av osteonekrose er rapportert. De hyppigst rapporterte bivirkningene hos barn er de samme som hos voksne, med unntak av granulocytopeni som er mer vanlig hos barn.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Tilfeller av overdosering ved doser 800-6000 mg daglig i inntil 15 dager. Pasientene har vist ødem, erythema nodosum, tretthet, feber, hodepine, søvnløshet, kvalme, lungeinfiltrat, hudutslett, svimmelhet, oppkast, forhøyede transaminaser og vekttap.
Behandling: Symptomene avtok ved seponering av nevirapin. Intet kjent antidot.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere J05A G

Egenskaper

Klassifisering: Ikke-nukleosid revers transkriptasehemmer (NNRTI) av hiv-1.
Virkningsmekanisme: Ikke-kompetitiv hemmer av hiv-1 revers transkriptase. Ingen biologisk signifikant hemmende effekt på hiv-2 revers transkriptase eller på eukaryot DNA polymerase α, β, γ, eller δ.
Absorpsjon: Depottabletter: Relativ biotilgjengelighet i forhold til 2 × 200 mg tabletter med umiddelbar frisetting er ca. 75%. Cmax er 2060 ng/ml målt ved et gjennomsnitt på 24,5 timer etter administrering av depottabletter 400 mg. AUC og Cmin for depottabletter er hhv. 80% og 90% av AUC og Cmin målt for tabletter 2 ganger daglig. Tabletter: Absolutt biotilgjengelighet: Ca. 93% etter inntak av 50 mg. Cmax ca. 2 μg/ml (7,5 μM) etter 4 timer. Cmax ved gjentatt dosering øker lineært i doseintervallet 200-400 mg/døgn. Ved dosering 400 mg/døgn er Cmax ved steady state ca. 5,7 μg/ml og Cmin ca. 3,7 μg/ml med AUC 109 μg/ml/time. Effekt over lang tid synes mest sannsynlig hos pasienter som har laveste plasmakonsentrasjon av nevirapin >3,5 μg/ml.
Proteinbinding: Ca. 60% ved plasmakonsentrasjoner i området 1-10 μg/ml.
Fordeling: Vd 1,21 liter/kg. Konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken er ca. 45% av plasmakonsentrasjonen.
Halveringstid: Ca. 45 timer etter en enkeltdose. 25-30 timer ved gjentatt dosering (200-400 mg/døgn), noe kortere hos barn.
Metabolisme: Gjennomgår omfattende biotransformasjon via CYP450-systemet (CYP3A) til en rekke hydroksylerte metabolitter.
Utskillelse: Hovedsakelig i urin som glukuronidkonjugater.

Sist endret: 25.01.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

23.08.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Viramune, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
400 mg30 stk. (blister)
383445
H-resept
Byttegruppe
2458,50CSPC_ICON

Viramune, TABLETTER, udrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
200 mg14 stk. (blister)
133551
H-resept
-
546,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

antikonsepsjon (prevensjon): Metoder som forhindrer uønsket svangerskap hos seksuelt aktive.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

cyp2b6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2B6-hemmere og CYP2B6-induktorer.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a5: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).