Antidepressiv, serotonin- og noradrenalinreopptakshemmer.

ATC-nr.: N06A X16

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N06A X16
Venlafaksin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av venlafaksin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av venlafaksin kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at venlafaksin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 19.06.2018) er utarbeidet av Teva.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 37,5 mg: Hver tablett inneh.: Venlafaksinhydroklorid tilsv. venlafaksin 37,5 mg, laktosemonohydrat 27,45 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Brunt og gult jernoksid (E 172).


Indikasjoner

Depressive episoder. Forebygging av tilbakevendende depressive episoder.

Dosering

Voksne: Anbefalt startdose er 75 mg daglig fordelt på 2 eller 3 doser. Pasienter som ikke responderer på innledende behandling med 75 mg/dag, kan ha nytte av doseøkning opptil maks. dose på 375 mg/dag. Doseøkning kan foretas med intervaller på 2 uker eller mer. Dersom klinisk nødvendig pga. alvorlige symptomer, kan doseøkning foretas med hyppigere intervaller, men ikke mindre enn 4 dager. Doseøkninger bør kun skje etter klinisk vurdering pga. risiko for doserelaterte bivirkninger. Laveste effektive dose bør brukes. Pasienten bør behandles i en tilstrekkelig lang periode, vanligvis flere måneder eller lenger. Behandlingen bør revurderes regelmessig. Langvarig behandling kan også passe for forebygging av tilbakefall av depressive episoder («major depressive episodes» - MDE). I de fleste tilfeller er anbefalt dose ved forebygging av tilbakefall av MDE, den samme som den som brukes ved et aktuelt anfall. Behandling med antidepressiver bør fortsette i minst 6 måneder etter remisjon.
Seponering: Brå seponering må unngås. Dosen bør reduseres gradvis over en periode på minst 1-2 uker, for å redusere risiko for seponeringsreaksjoner. Hvis utålelige symptomer oppstår etter dosereduksjon eller avsluttet behandling, bør det vurderes å gjenoppta tidligere forskrevet dose. Legen kan deretter fortsette nedtrappingen, men mer gradvis.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ved lett og moderat nedsatt leverfunksjon bør det vanligvis vurderes å redusere dosen med 50%. Det kan imidlertid være ønskelig med individualisering av dosen, pga. interindividuelle variasjoner i clearance. Begrensede data for pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Forsiktighet bør utvises og dosereduksjon på >50% bør vurderes. Mulig nytte bør veies opp mot risikoen ved behandling. Nedsatt nyrefunksjon: Forsiktighet tilrådes selv om doseendring ikke er nødvendig ved glomerulær filtrasjonshastighet (GFR) 30-70 ml/minutt. Hos hemodialysepasienter og ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR <30 ml/minutt), bør dosen reduseres med 50%. Det kan være ønskelig med individualisering av dosen, pga. interindividuelle variasjoner i clearance. Barn og ungdom: Anbefales ikke. Studier ved alvorlig depresjon viser ikke effekt og støtter ikke bruk. Eldre: Dosejusteringer basert på alder alene er unødvendig. Forsiktighet bør imidlertid utvises ved faktorer som skyldes aldring, f.eks. mulighet for nedsatt nyrefunksjon, endringer i nevrotransmittersensitivitet og -affinitet. Laveste effektive dose bør brukes, og pasienten bør kontrolleres nøye ved behov for doseøkning.
Administrering: Bør tas sammen med mat til omtrent samme tid hver dag. Pasienter som behandles med raskt frisettende venlafaksin tabletter kan bytte over til depotkapsler med nærmeste tilsv. dose. Individuelle dosejusteringer kan være nødvendig.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Samtidig behandling med irreversible MAO-hemmere, pga. risiko for serotonergt syndrom. Venlafaksin må ikke påbegynnes før minst 14 dager etter avsluttet behandling med en irreversibel MAO-hemmer. Venlafaksin må avsluttes minst 7 dager før oppstart med en irreversibel MAO-hemmer.

Forsiktighetsregler

Depresjon er forbundet med økt risiko for selvmordstanker, selvskade og selvmord. Denne risikoen vedvarer inntil det oppstår signifikant bedring. Da det kan være at bedring ikke oppstår i løpet av de første ukene, bør pasientene overvåkes nøye inntil slik bedring oppstår. Pasientene, særlig de med høy risiko, bør følges nøye, særlig tidlig i behandlingen og etter doseendringer. Pasienten (og pårørende) bør gjøres oppmerksom på behovet for å overvåke muligheten for klinisk forverring, selvmordsatferd eller tanker og uvanlig endring i atferd, og å søke medisinsk råd straks ved symptomer. Barn og ungdom <18 år: Bør ikke brukes. Dersom en likevel bestemmer seg for å behandle, bør pasienten følges nøye mht. utvikling av selvmordssymptomer. Serotonergt syndrom: Serotonergt syndrom, en potensielt livstruende tilstand, kan forekomme, spesielt ved samtidig bruk av andre midler som kan påvirke det serotonerge nevrotransmittersystemet (inkl. triptaner, SSRI, SNRI, litium, sibutramin, johannesurt (prikkperikum), fentanyl med analoger, tramadol, dekstrometorfan, tapentadol, petidin, metadon og pentazocin), medisinske preparater som svekker serotoninmetabolismen som f.eks. MAO-hemmere, forløpere for serotonin (som tryptofantilskudd) eller antipsykotika eller andre dopaminantagonister. Hvis samtidig behandling med andre legemidler som kan påvirke de serotonerge og/eller dopaminerge nevrotransmittersystemene er klinisk indisert, anbefales det at pasientene overvåkes nøye for symptomer på serotonergt syndrom, spesielt ved behandlingsstart og ved doseøkninger. Samtidig bruk av serotoninforløpere (som f.eks. tryptofantilskudd) anbefales ikke. Trangvinklet glaukom: Mydriasis kan forekomme. Det anbefales nøye overvåkning av pasienter med økt intraokulært trykk eller risiko for akutt trangvinkelglaukom. Blodtrykk: Doserelatert økning i blodtrykk. Hypertensjon bør være under kontroll før behandlingsstart. Blodtrykk bør kontrolleres jevnlig ved behandlingsstart og etter doseøkning. Det bør utvises forsiktighet ved underliggende tilstander som kan forverres ved økning i blodtrykket, f.eks. ved redusert hjertefunksjon. Hjertefrekvens: Økning i hjertefrekvens kan forekomme, særlig ved høyere doser. Forsiktighet bør utvises ved underliggende tilstander som kan forverres ved økning i hjertefrekvens. Hjertesykdom og risiko for arytmier: Bør brukes med forsiktighet hos disse pasientene. Det er rapportert QTC-forlengelse, torsades de pointes (TdP), ventrikkeltakykardi og fatale hjertearytmier, spesielt ved overdosering eller andre risikofaktorer for QTC-forlengelse/TdP. Kramper: Kramper kan forekomme og venlafaksin bør introduseres med forsiktighet ved tidligere kramper, og vedkommende pasienter bør følges opp nøye. Behandlingen må avbrytes hos enhver pasient som utvikler kramper. Hyponatremi: Hyponatremi og/eller SIADH kan forekomme, spesielt hos pasienter som har væskemangel og som er dehydrerte. Eldre og pasienter som tar diuretika eller har væskemangel kan ha større risiko for dette. Unormal blødning: Risiko for blødninger kan være økt. Forsiktighet bør utvises hos pasienter som er predisponert for blødninger, inkl. pasienter på antikoagulantia og blodplatehemmere. Serumkolesterol: Klinisk relevante økninger i serumkolesterol er sett. Måling av serumkolesterol bør vurderes ved langvarig behandling. Vektreduserende midler: Samtidig administrering med vektreduserende midler anbefales ikke. Venlafaksin er ikke indisert for vekttap alene eller i kombinasjon med andre produkter. Mani/hypomani: Kan forekomme hos pasienter med stemningslidelser. Bør brukes med forsiktighet hos pasienter med tidligere bipolare lidelser eller med bipolare lidelser i familiehistorien. Aggresjon: Aggresjon er rapportert ved oppstart, doseforandringer og seponering. Venlafaksin bør brukes med forsiktighet ved tidligere aggresjon. Seponering: Seponeringssymptomer er vanlig, spesielt hvis behandlingen avbrytes brått. Hos de fleste er disse symptomene milde til moderate, men hos noen kan de være kraftige (se Bivirkninger). Det anbefales at venlafaksin nedtitreres gradvis over en periode på flere uker eller måneder, iht. pasientens behov. Akatisi/psykomotorisk rastløshet: Venlafaksin er forbundet med utvikling av akatisi, karakterisert av subjektiv, ubehagelig og stressende rastløshet og behov for å røre på seg, ofte i forbindelse med manglende evne til å sitte eller stå stille. Dette er mest sannsynlig i de første behandlingsukene. Doseøkning kan være skadelig hos pasienter som utvikler slike symptomer. Munntørrhet: Munntørrhet er rapportert hos 10% og kan øke risiko for karies. Pasienten bør informeres om viktigheten av tannhygiene. Diabetes: Ved diabetes kan behandling med venlafaksin forandre glykemisk kontroll. Dosejustering av insulin og/eller orale antidiabetika kan være nødvendig. Interaksjon med laboratorietester: Mulig falske positive resultater ved immunoassay screening av fencyklidin (PCP) og amfetamin i urin. Inneholder laktose: Bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Vurderingsevne, tenkning og motoriske ferdigheter kan påvirkes. Pasienten anbefales å utvise forsiktighet mht. bilkjøring og betjening av farlige maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N06A X16
Irreversible, ikke-selektive MAO-hemmere: Må ikke brukes i kombinasjon med ikke-selektiv irreversibel MAO-hemmer. Behandling med venlafaksin må ikke startes opp før minst 14 dager etter avsluttet behandling med irreversibel MAO-hemmer. Venlafaksin må seponeres minst 7 dager før oppstart av behandling med ikke-selektiv irreversibel MAO-hemmer. Reversible, selektive MAO-hemmere: Kombinasjon av venlafaksin med reversibel og selektiv MAO-hemmer, anbefales ikke pga. risiko for serotonergt syndrom. Etter behandling med reversibel MAO-hemmer kan det brukes en kortere seponeringsperiode enn 14 dager før venlafaksinbehandling startes. Venlafaksinbehandling bør avsluttes minst 7 dager før behandling med reversibel MAO-hemmer startes. Reversible, ikke-selektive MAO-hemmere: Linezolid bør ikke gis samtidig med venlafaksin. Serotonergt syndrom: Serotonergt syndrom kan forekomme, spesielt ved samtidig bruk av andre legemidler som kan påvirke det serotonerge nevrotransmittersystemet, legemidler som nedsetter serotoninmetabolismen, serotoninforløpere eller antipsykotika eller andre dopaminantagonister. CNS-aktive legemidler: Det bør utvises forsiktighet ved kombinasjon med andre CNS-aktive legemidler. Etanol: Pasienten bør rådes til å unngå alkohol. Forlengelse av QT-intervall: Risiko for QTC-forlengelse og/eller ventrikkelarytmier er økt ved samtidig bruk av andre legemidler som forlenger QTC-intervallet. Samtidig bruk bør unngås. CYP3A4-hemmere: Samtidig bruk kan øke nivået av venlafaksin, forsiktighet bør utvises. Effekt av venlafaksin på andre legemidler: Legemidler som metaboliseres av CYP450-isoenzymer: Litium: Serotonergt syndrom kan forekomme. Imipramin: Forsiktighet utvises ved samtidig bruk. Haloperidol: Farmakokinetisk interaksjon bør tas i betraktning ved samtidig behandling. Risperidon: Venlafaksin øker risperidons AUC med 50%, klinisk betydning ukjent. Metoprolol: Kan gi økt plasmakonsentrasjon av metoprolol, forsiktighet utvises ved samtidig bruk. Indinavir: Det er vist 28% reduksjon i AUC og 36% reduksjon i Cmax for indinavir. Klinisk betydning ukjent. Peroral antikonsepsjon: Utilsiktede graviditeter hos kvinner som har brukt perorale antikonsepsjonsmidler mens de har brukt venlafaksin er rapportert. Se SPC for ytterligere informasjon.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Utilstrekkelige data fra bruk hos gravide. I dyreforsøk er det sett reproduksjonstoksiske effekter. Venlafaksin bør bare brukes av gravide hvis forventet nytte klart overstiger mulig risiko. Seponeringssymptomer kan forekomme hos det nyfødte barnet hvis venlafaksin er brukt inntil eller kort tid før fødselen. Noen nyfødte som har vært eksponert for venlafaksin sent i 3. trimester har utviklet komplikasjoner som krever mating med sonde, respirasjonssupport eller forlenget sykehusopphold.
Amming: Venlafaksin og hovedmetabolitten går over i morsmelk. Risiko for det ammede barnet kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Venlafaksin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme, munntørrhet. Hud: Svette (inkl. nattesvette). Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Oppkast, diaré, forstoppelse. Hjerte/kar: Hypertensjon, vasodilatasjon (for det meste rødme), palpitasjoner. Kjønnsorganer/bryst: Menstruasjonsforstyrrelser assosiert med økt blødning eller uregelmessig blødning (f.eks. menoragi, metroragi), ejakulasjonsforstyrrelser, erektil dysfunksjon. Luftveier: Gjesping. Nevrologiske: Søvnighet, tremor, parestesi, hypertoni. Nyre/urinveier: Dysuri (for det meste urinhesitasjon), pollakisuri. Psykiske: Forvirringstilstand, depersonalisering, anorgasmi, nedsatt libido, nervøsitet, søvnløshet, unormale drømmer. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Øye: Redusert syn, inkl. uklart syn, mydriasis, akkommodasjonsforstyrrelser. Øre: Tinnitus. Øvrige: Asteni, tretthet, frysninger, økt kolesterolnivå i blodet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Gastrointestinal blødning. Hjerte/kar: Takykardi, ortostatisk hypotensjon. Hud: Angioødem, fotosensitivitetsreaksjoner, ekkymose, utslett, alopesi. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Akatisi, psykomotorisk rastløshet, synkope, myoklonus, unormal koordinasjon, balanseforstyrrelser, dysgeusi. Nyre/urinveier: Urinretensjon. Psykiske: Hallusinasjoner, derealisasjon, agitasjon, unormal orgasme (kvinner), apati, hypomani, bruksisme. Øvrige: Vektøkning, vektreduksjon. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Nevrologiske: Kramper. Nyre/urinveier: Urininkontinens. Psykiske: Mani. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Trombocytopeni, blodsykdommer, inkl. agranulocytose, aplastisk anemi, nøytropeni og pancytopeni. Endokrine: SIADH. Gastrointestinale: Pankreatitt. Hjerte/kar: Hypotensjon, blødning i slimhinnene, ventrikkelflimmer, ventrikkeltakykardi (inkl. torsades de pointes). Hud: Stevens-Johnsons syndrom, erythema multiforme, toksisk epidermal nekrolyse, pruritus, urticaria. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Lever/galle: Hepatitt, unormale leverfunksjonstester. Luftveier: Pulmonal eosinofili. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse. Nevrologiske: Malignt nevroleptikasyndrom (NMS), serotonergt syndrom, ekstrapyramidale forstyrrelser, inkl. dystoni og dyskinesi, tardive dyskinesier. Psykiske: Selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd, delirium, aggresjon. Stoffskifte/ernæring: Hyponatremi. Øre: Vertigo. Øye: Vinkelblokkglaukom. Øvrige: QT-forlengelse vist ved EKG, forlenget blødningstid, økt nivå av prolaktin i blodet, seponeringssymptomer. Barn og ungdom: Generelt er profilen for bivirkningsreaksjoner hos barn og unge (6-17 år) lik den som sees hos voksne. Som hos voksne er nedsatt appetitt, vekttap, økt blodtrykk og økt serumkolesterol observert. Ved pediatriske studier er selvmordstanker observert som bivirkning. Det er også rapportert et økt antall tilfeller av fiendtlighet, og særlig ved alvorlig depresjon; selvskading. Spesielt er følgende observert hos barn: Magesmerter, agitasjon, dyspepsi, ekkymose, epistakse og myalgi. Seponering: Seponering (spesielt brå seponering) fører ofte til seponeringssymptomer. Svimmelhet, sensoriske forstyrrelser (inkl. parestesi), søvnforstyrrelser (inkl. insomni og intense drømmer), agitasjon eller angst, kvalme og/eller oppkast, tremor, vertigo, hodepine og influensalignende syndrom er vanligst rapportert. Symptomene er som regel milde til moderate og selvbegrensende. Hos noen pasienter kan de imidlertid være alvorlige og/eller vedvarende.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Det er rapportert overdosering hovedsakelig sammen med alkohol og/eller andre legemidler. De vanligst rapporterte bivirkningene omfatter takykardi, endring i bevissthetsnivå (varierer fra somnolens til koma), mydriasis, kramper og oppkast. Andre rapporterte bivirkninger omfatter EKG-endringer (f.eks. forlenget QT-intervall, grenblokk, QRS-forlengelse), ventrikulær takykardi, bradykardi, hypotensjon, vertigo og dødsfall.
Behandling: Generelle støttende og symptomatiske tiltak anbefales.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N06A X16

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Effekten av venlafaksin og dets aktive hovedmetabolitt O-desmetylvenlafaksin (ODV) oppnås i hovedsak gjennom hemming av reopptak av serotonin og noradrenalin i CNS. Venlafaksin hemmer også i liten grad dopaminreopptak. Venlafaksin og ODV reduserer følsomheten hos betaadrenerge reseptorer både ved korttids- og langtidsbehandling. Venlafaksin og ODV er svært like mht. deres totale virkning på nevrotransmitterreopptak og reseptorbinding.
Absorpsjon: Cmax for venlafaksin og ODV oppnås i løpet av hhv. 2 og 3 timer.
Proteinbinding: Venlafaksin: 27%. ODV: 30%.
Halveringstid: Venlafaksin: 5 ± 2 timer. ODV: 11 ± 2 timer.
Metabolisme: I lever.
Utskillelse: Venlafaksin og metabolittene utskilles i hovedsak via nyrene. 87% av dosen gjenfinnes i urinen innen 48 timer.

Sist endret: 02.11.2015
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

08.07.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Venlix, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
37,5 mg28 stk. (blister)
094278
Blå resept
-
170,60 (trinnpris 94,50)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akatisi: Rastløshet, angst og manglende evne til å sitte stille. Tilstanden er en relativt vanlig bivirkning av behandling med nevroleptika (antipsykotika).

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

antikonsepsjon (prevensjon): Metoder som forhindrer uønsket svangerskap hos seksuelt aktive.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dystoni (endret muskelspenning): Unormal muskelspenning.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

ekkymose (blåmerke, blodutredelse): Liten hudblødning, gir blåmerke.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

karies (hull i tennene, tannråte): Karies er den vanligste sykdommen i munnhulen, og kan oppstå når det er ubalanse mellom bakteriene og miljøet i munnhulen. Bakteriene fordøyer sukker fra maten vår, og omdanner det til organiske syrer. Syren gir lavere pH-verdi (kalt et syreangrep), og tannens mineraler oppløses gradvis.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

mydriasis (mydriase, pupilldilatasjon): Utvidet pupill.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

snri: (SNRI: Serotonin-Norepinephrine Reuptake Inhibitors) Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og angstlidelser. De hemmer reopptak av signalstoffene serotonin og noradrenalin i nerveceller i sentralnervesystemet.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.