Vancomycin Fresenius Kabi

Fresenius Kabi

Trisyklisk glykopeptidantibiotikum.

ATC-nr.: J01X A01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 J01X A01
Vankomycin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av vankomycin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Vankomycin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at vankomycin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 21.06.2017) er utarbeidet av Mylan Hospital.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER TIL KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 500 mg og 1 g: Hvert hetteglass inneh.: Vankomycinhydroklorid tilsv. vankomycin 500 mg, resp. 1 g.


Indikasjoner

Indisert i alle aldersgrupper for behandling av følgende indikasjoner: Kompliserte hud- og bløtvevsinfeksjoner (cSSTI). Ben- og leddinfeksjoner. Samfunnservervet lungebetennelse (community-aquired, CAP). Sykehuservervet lungebetennelse (hospital-aquired, HAP), inkl. ventilator-assosiert lungebetennelse (VAP). Infektiv endokarditt. Indisert i alle aldersgrupper for perioperativ antibakteriell profylakse ved stor risiko for å utvikle bakteriell endokarditt under store kirurgiske prosedyrer. Det bør tas hensyn til offisielle retningslinjer for korrekt bruk av antibakterielle midler.

Dosering

Skal gis i kombinasjon med andre antibakterielle midler, når det er aktuelt. Startdosen bør baseres på kroppsvekt. Senere dosejusteringer bør baseres på serumkonsentrasjon for å oppnå målrettede terapeutiske konsentrasjoner. Nyrefunksjon må tas i betraktning for påfølgende doser og administreringsintervall. For anbefalt behandlingstid, se SPC.
Monitorering av vankomycin serumkonsentrasjoner: Terapeutisk legemiddelovervåkning (TDM) må individualiseres basert på klinisk situasjon og behandlingsrespons; fra daglig monitorering hos noen hemodynamisk ustabile pasienter til minst én gang i uken hos stabile pasienter som viser behandlingsrespons. Ved normal nyrefunksjon bør serumkonsentrasjonen overvåkes 2. behandlingsdag, umiddelbart før neste dose. Hos pasienter på intermitterende hemodialyse, bør vankomycinnivåer vanligvis oppnås før hemodialysen starter. Terapeutisk bunnverdi i blod bør normalt være 10-20 mg/liter, avhengig av infeksjonssted og patogenets følsomhet. Bunnverdi 15-20 mg/liter er vanligvis anbefalt av kliniske laboratorier for å bedre dekke følsomme patogener med MIC ≥1 mg/liter. Modellbasert tilnærming kan brukes til å beregne tilpasset startdose og dosejusteringer basert på TDM.
Voksne og barn >12 år: Anbefalt dose: 15-20 mg/kg kroppsvekt hver 8.-12. time (ikke >2 g pr. dose). Hos alvorlig syke kan en belastningsdose på 25-30 mg/kg kroppsvekt gis for rask oppnåelse av ønsket vankomycinkonsentrasjon i serum.
Barn ≥1 måned-12 år: Anbefalt dose er 10-15 mg/kg kroppsvekt hver 6. time.
Nyfødte (fullbårne): Lege med erfaring i behandling av nyfødte bør rådføres i etablering av doseringsregime. Se også SPC for doseberegning.
Perioperativ profylakse av bakteriell endokarditt i alle aldersgrupper: Startdose 15 mg/kg kroppsvekt før induksjon av anestesi. Avhengig av operasjonsvarighet, kan ytterligere 1 dose være nødvendig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering. Nedsatt nyrefunksjon: Initial startdose etterfulgt av serumvankomycinmålinger i stedet for planlagt dosering bør vurderes, særlig ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller ved renal erstatningsbehandling (RRT). Startdosen skal ikke reduseres ved lett eller moderat nyresvikt. Ved alvorlig nyresvikt foretrekkes forlenget administreringsintervall i stedet for lavere daglige doser. Vankomycin er dårlig dialyserbar ved intermitterende hemodialyse. Ved bruk av high flux-membraner og kontinuerlig RRT øker utskillelsen, og krever generelt en erstatningsdose (vanligvis etter den intermitterende hemodialysen). Voksne: Dosejustering kan baseres på eGFR. Vanlig startdose er 15-20 mg/kg som kan gis hver 24. time ved ClCR 20-49 ml/minutt. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <20 ml/minutt) eller ved RRT, er riktig tid og mengde av påfølgende dose i stor grad avhengig av RRT-modalitet og bør baseres på serumvankomycinnivåer og gjenværende nyrefunksjon. Avhengig av klinisk situasjon, kan det vurderes å holde tilbake neste dose mens man venter på serumvankomycinmålinger. Hos kritisk syk pasient med nedsatt nyrefunksjon bør belastningsdosen ikke reduseres. Barn: Dosejustering til barn ≥1 år kan baseres på eGFR ved revidert Schwartz-formel, se SPC for beregning og doseringsanbefaling. For nyfødte og spedbarn <1 år, bør ekspertråd søkes da revidert Schwartz-formel ikke gjelder. Eldre: Lavere vedlikeholdsdoser kan være påkrevd pga. aldersrelatert redusert nyrefunksjon. Gravide: Betydelig høyere doser kan være nødvendig for å oppnå terapeutisk serumkonsentrasjon. Svært overvektige: Startdosen bør tilpasses individuelt iht. kroppsvekt.
Tilberedning/Håndtering: Innholdet i hvert 500 mg-hetteglass oppløses i 10 ml sterilt vann til injeksjonsvæsker. Innholdet i hvert 1 g-hetteglass oppløses i 20 ml sterilt vann til injeksjonsvæsker. Rekonstituert konsentrat skal fortynnes videre, umiddelbart etter rekonstituering. Egnede oppløsningsvæsker: Natriumklorid 9 mg/ml (0,9%), glukose 50 mg/ml (5%), natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) + glukose 50 mg/ml (5%) eller Ringer-acetat. Vankomycinkonsentrasjonen i infusjonsvæsken skal ikke overstige 5 mg/ml. Før bruk skal rekonstituert og fortynnet oppløsning inspiseres visuelt for partikler og misfarging. Kun klar, fargeløs og partikkelfri oppløsning skal brukes. Skal ikke blandes med andre legemidler enn de egnede infusjonsvæskene for fortynning, da det kan gi kjemisk/fysisk ustabilitet pga. oppløsningens lave pH. Blanding med alkaliske oppløsninger skal unngås.
Administrering: I.v. administrering, vanligvis som intermitterende infusjon. Skal kun gis som langsom i.v. infusjon over en periode på minst 1 time eller med maks. hastighet 10 mg/minutt (velg det som gir lengst infusjonstid), og som er tilstrekkelig fortynnet (se Tilberedning/Håndtering). Ved begrensning av væskeinntak kan oppløsning med konsentrasjon 500 mg/50 ml eller 1000 mg/100 ml gis, selv om risikoen for infusjonsrelaterte bivirkninger kan øke ved høyere konsentrasjoner. Kontinuerlig infusjon kan vurderes f.eks. ved ustabil vankomycinutskillelse.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Skal ikke gis i.m. pga. risiko for nekrose på administreringsstedet.

Forsiktighetsregler

Overfølsomhet: Behandlingen må avbrytes umiddelbart ved overfølsomhetsreaksjoner, og tilstrekkelige nødtiltak iverksettes. Bør brukes med forsiktig ved tidligere allergiske reaksjoner for teikoplanin, ettersom kryssoverfølsomhet, inkl. fatalt anafylaktisk sjokk, kan forekomme. Monitoriering: Leukocyttnivå bør overvåkes jevnlig ved administrering over en lengre periode, eller ved samtidig bruk av andre legemidler som kan gi nøytropeni eller agranulocytose. Alle som behandles med vankomycin bør følges opp med jevnlige blodprøver, urinprøver samt funksjonstester for lever og nyrer. Regelmessig monitorering av vankomycinnivå i blod er indisert ved høydoseterapi og langtidsbruk, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon eller nedsatt hørsel, og likeledes ved samtidig bruk av hhv. nefro- eller ototoksiske substanser. Antibakterielt spekter: Ikke egnet som monoterapi i behandling av enkelte infeksjoner, med mindre det er dokumentert eller stor sannsynlighet for at patogenet er følsomt. Rasjonell bruk av vankomycin bør ta hensyn til antibakterielt spekter, sikkerhetsprofil og egnetheten av standard antibakteriell terapi for den enkelte pasient. Ototoksisitet: Forbigående eller permanent, er rapportert ved tidligere døvhet, store i.v. doser eller tidligere behandling med annen ototoksisk substans (f.eks. aminoglykosid). Vankomycin bør unngås ved tidligere hørselstap. Døvhet kan etterfølges av tinnitus. Erfaring med andre antibiotika tyder på at døvhet kan være progressiv, tross avsluttet behandling. For å redusere risikoen for ototoksisitet, bør blodprøver tas regelmessig og hørselsfunksjon testes periodisk. Eldre er spesielt utsatt for hørselsskader. Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR): Ved administrering som rask støtdose (f.eks. over noen minutter) kan uttalt hypotensjon (inkl. sjokk og sjeldnere hjertestans), histaminlignende reaksjoner og makulopapuløst utslett eller erytematøst utslett (red man’s syndrome eller red neck syndrome) oppstå. Hyppigheten av IRR øker ved samtidig administrering av anestesimidler. Smerte og tromboflebitt er vanlig og kan være alvorlig. Hyppighet og alvorlighetsgrad kan reduseres ved langsom injeksjon av fortynnet oppløsning og ved regelmessig skifte av infusjonssted. Effekt og sikkerhet er ikke fastslått ved intratekal, intralumbar og intraventrikulær administrering. Hudreaksjoner: Stevens-Johnsons syndrom (SJS) er rapportert. Ved symptomer/tegn på SJS (f.eks. progressivt hudutslett med blemmer og slimhinnelesjoner), bør vankomycinbehandlingen avsluttes umiddelbart og spesialisert dermatologisk vurdering søkes. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering. Brukes med forsiktighet ved nyresvikt, inkl. anuri, ettersom muligheten for toksiske effekter er mye høyere ved høy konsentrasjon i blodet over tid. Risikoen for toksisitet er økt ved høye blodkonsentrasjoner eller langvarig terapi. Barn: Doseringsanbefalingene for barn, spesielt <12 år, kan føre til subterapeutiske vankomycinnivåer hos et betydelig antall. Sikkerheten ved økt vankomycindose er ikke godt nok vurdert, og doser >60 mg/kg/dag kan generelt ikke anbefales. Må brukes med særskilt forsiktighet hos premature og små barn, pga. umoden nyrefunksjon og mulig økning i serumkonsentrasjon av vankomycin, og blodkonsentrasjon bør overvåkes nøye. Samtidig administrering av vankomycin og anestesimidler er forbundet med erytem og histaminlignende rødming hos barn. Samtidig bruk av nefrotoksiske midler som aminoglykosidantibiotika, NSAID (f.eks. ibuprofen for lukking av patent ductus arteriosus) eller amfotericin B er forbundet med økt risiko for nefrotoksisitet, og hyppigere overvåkning av vankomycin serumnivå og nyrefunksjon er indisert. Eldre: Se Dosering. Pseudomembranøs enterokolitt: Ved alvorlig, vedvarende diaré, må muligheten for livstruende pseudomembranøs kolitt tas i betraktning (se Bivirkninger). Antidiarroika skal ikke gis. Superinfeksjoner: Langvarig bruk kan gi overvekst av resistente organismer. Nøye observasjon er nødvendig. Hvis superinfeksjon oppstår må adekvate tiltak iverksettes.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J01X A01
Samtidig bruk med anestetika er assosiert med erytem, histaminlignende utslett og anafylaktoide reaksjoner, og økt hyppighet av IRR. Risikoen for IRR kan reduseres ved å gi vankomycin i.v. over 60 minutter forut for innledning av anestesi. Samtidig eller påfølgende systemisk eller lokal bruk av andre potensielt oto-, nevro- eller nefrotoksiske midler, f.eks. amfotericin B, aminoglykosider, bacitracin, polymyksin B, kolistin, viomycin eller cisplatin, krever nøye monitorering. Økt risiko for nevromuskulær blokade ved samtidig bruk av vankomycin og nevromuskulære blokkere. Anestesiindusert myokarddepresjon kan forsterkes av vankomycin. Under anestesi, må dosene være godt fortynnet og administreres langsomt med nøye overvåkning av hjertefunksjon. Posisjonsendringer bør utsettes inntil infusjonen er fullført for å tillate postural justering.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Utilstrekkelig human erfaring mht. sikkerhet ved bruk under graviditet. Reproduksjonstoksiske studier tyder ikke på at utviklingen av embryoet, fosteret eller svangerskapsperioden påvirkes. Passerer imidlertid placenta, og potensiell risiko for embryonal og neonatal oto- og nefrotoksisitet kan ikke utelukkes. Bør derfor kun gis under graviditet når nødvendig, og først etter grundig nytte-/risikovurdering.
Amming: Utskilles i morsmelk, og bør derfor kun gis til ammende når andre antibiotika ikke har hatt effekt. Må gis med forsiktighet til ammende pga. potensielle bivirkninger hos barnet (forstyrrelser i tarmfloraen med diaré, kolonisering med gjærlignende sopp og mulig sensibilisering). Ammestopp bør vurderes.

Bivirkninger

Vanligst er tromboflebitt, pseudoallergiske reaksjoner og rødming på øvre del av kroppen (red neck syndrome) i forbindelse med for rask i.v. infusjon. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Blodtrykksfall1. Hud: Rødming på øvre del av kroppen (red man syndrome), eksantem, slimhinnebetennelse, kløe, urticaria. Luftveier: Dyspné, stridor. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon (manifestert primært ved økt serumkreatinin og -urea). Øvrige: Flebitt, rødme på overkroppen og i ansiktet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Øre: Forbigående eller permanent hørselsnedsettelse4. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Reversibel nøytropeni1, agranulocytose, eosinofili, trombocytopeni, pancytopeni. Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Vaskulitt. Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner, anafylaktiske reaksjoner2. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt, akutt nyresvikt. Øre: Vertigo, tinnitus3, svimmelhet. Øvrige: Legemiddelindusert feber, skjelving, smerter og muskelkramper i brystkasse og ryggmuskler1. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Gastrointestinale: Pseudomembranøs enterokolitt. Hjerte/kar: Hjertestans. Hud: Eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom, Lyells syndrom, lineær bulløs IgA-dermatose5. Ukjent frekvens: Legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS), oppkast, diaré og akutt tubulær nekrose. 1Reversibel nøytropeni sees vanligvis ≥1 uke etter start av i.v. behandling eller etter totaldose >25 g. 2Under eller kort tid etter hurtig infusjon, kan anafylaktoide reaksjoner, inkl. tungpustethet, forekomme. Reaksjonene avtar når administreringen stoppes, vanligvis mellom 20 minutter og 2 timer. Vankomycin bør administreres langsomt. Nekrose kan forekomme etter i.m. injeksjon. 3Tinnitus, muligens forløper til døvhet, er indikasjon på seponering. 4Ototoksisitet er primært sett ved høye doser, eller ved samtidig behandling med andre ototoksiske legemidler som aminoglykosider, eller ved eksiterende redusert nyrefunksjon eller hørsel. 5Bør seponeres ved mistanke om bulløs lidelse, og spesialisert dermatologisk vurdering bør gjennomføres.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Behandling: Understøttende behandling med opprettholdelse av glomerulær filtrasjon anbefales. Hemodialyse og peritoneal dialyse fjerner i liten grad vankomycin fra blodet. Hemoperfusjon med Amberlite resin XAD-4 har begrenset nytte.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J01X A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer celleveggsyntesen hos følsomme bakterier ved å binde seg med høy affinitet til celleveggens prekursorenhets D-alanyl-D-alanin-terminal, og har baktericid virkning på mikroorganismer under celledeling. I tillegg svekkes permeabiliteten til bakterienes cellemembran og RNA-syntese. Viser konsentrasjonsuavhengig aktivitet, med AUC dividert med MIC for målorganismen som primær prediktiv parameter for effekt. AUC/MIC-forhold på 400 er etablert som mål for å oppnå klinisk effekt. Dosering i øvre område og høy serum bunnkonsentrasjon (15-20 mg/liter) er nødvendig når MIC er ≥1,0 mg/liter. Se SPC for resistensmekanisme, synergisme og mikrobiell følsomhet.
Absorpsjon: Ved normal nyrefunksjon gir gjentatt i.v. infusjon av vankomycin 1 g (15 mg/kg) over 60 minutter gjennomsnittlig plasmakonsentrasjon på ca. 50-60 mg/liter, 20-25 mg/liter og 5-10 mg/liter hhv. umiddelbart, 2 timer og 11 timer etter fullført infusjon. Konsentrasjonen øker doseproporsjonalt. Plasmakonsentrasjonene som oppnås etter gjentatte doser ligner de som oppnås etter enkeltdose.
Proteinbinding: 30-55% ved serumkonsentrasjon 10-100 mg/liter.
Fordeling: Vd ca. 60 liter/1,73 m2 kroppsoverflate. Diffunderer lett over placenta og distribueres i navlestrengsblod. I ikke-inflammatoriske hjernehinner passerer vankomycin kun blod-hjernebarrieren i mindre omfang.
Halveringstid: 4-6 timer ved normal nyrefunksjon og 2,2-3 timer hos barn. Hos pasienter uten nyrefunksjon er t1/2 7,5 døgn.
Metabolisme: I svært liten grad.
Utskillelse: Plasmautskillelse er ca. 0,058 liter/kg/time og renal utskillelse ca. 0,048 liter/kg/time. De første 24 timene utskilles ca. 80% av dosen i urin ved glomerulær filtrasjon. Nedsatt nyrefunksjon forsinker utskillelsen. Biliær utskillelse er ubetydelig (<5% av dosen). Elimineres ikke effektivt ved hemodialyse eller peritoneal dialyse, men økt utskillelse er rapportert ved hemoperfusjon og -filtrasjon. Se SPC for farmakokinetikk hos svært overvektige og premature/nyfødte.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved ≤25°C i ytterkartongen for å beskytte mot lys. Fortynnet preparat skal fra et mikrobiologisk og fysiokjemisk synspunkt brukes umiddelbart.

Utleveringsbestemmelser

Skal kun utleveres til bruk på menneske.

Sist endret: 03.03.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

29.09.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Vancomycin Fresenius Kabi, PULVER TIL KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg1 stk. (hettegl.)
463558
Blå resept
Byttegruppe
148,70CSPC_ICON
1 g1 stk. (hettegl.)
459937
Blå resept
Byttegruppe
261,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

allergisk reaksjon (hypersensitivitetsreaksjon, overfølsomhetsreaksjon, overømfintlighetsreaksjon): Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

dermatose (hudsykdom): Ett samlenavn for alle hudsykdomer.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

endokarditt (betennelse i endokardiet): Betennelse i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.