Ultravist

Bayer AB

Røntgenkontrastmiddel.

ATC-nr.: V08A B05

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 V08A B05
Jopromid
 
PNEC: 20 μg/liter
Salgsvekt: 0 kg
Miljørisiko: Bruk av jopromid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Jopromid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Jopromid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 18.08.2017) er utarbeidet av Bayer.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 150 mg I/ml, 240 mg I/ml, 300 mg I/ml og 370 mg I/ml: 1 ml inneh.: Iopromid 312 mg, resp. 499 mg, 623 mg og 769 mg, natriumkalsiumedetat (tilsv. natrium 0,01 mg), trometamol, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker. Ved 37°C: Osmolalitet: 0,33 osmol/kg, resp. 0,48 osmol/kg, 0,59 osmol/kg og 0,77 osmol/kg. Viskositet: 1,5 mPa × s, resp. 2,8 mPa × s, 4,7 mPa × s og 10 mPa × s. Tetthet: 1,158 g/ml, resp. 1,255 g/ml, 1,322 g/ml og 1,399 g/ml. pH 6,5-8.


Indikasjoner

Kun til diagnostiske formål. Angiografi og urografi, digital substraksjonsangiografi, kontrastmiddelforsterkning ved CT, artrografi, hysterosalpingografier.

Dosering

Intravaskulær administrering: Etter administrering bør pasienten holdes under observasjon i minst 30 minutter. Dosen er avhengig av alder, vekt, klinisk tilstand, teknikk som brukes og type undersøkelse. Ved sammenlignbar jodkonsentrasjon vil en bruke samme volum ikke-ionisk som ionisk kontrastmiddel. Vanligvis tolereres doser opptil 1,5 g jod/kg kroppsvekt godt. Følgende dosering anbefales: Urografi:

Pasientgruppe

Jod/kg kroppsvekt

Mengde (ml)/kg kroppsvekt

Voksne

0,3-0,6 g

Ultravist 240 1,3-2,6 ml
Ultravist 300 1,0-2,0 ml
Ultravist 370 0,8-1,6 ml

Premature <1 måned

1,2 g

Ultravist 240 5,0 ml
Ultravist 300 4,0 ml
Ultravist 370 3,2 ml

Spedbarn 1 måned-2 år

1,0 g

Ultravist 240 4,2 ml
Ultravist 300 3,0 ml
Ultravist 370 2,7 ml

Småbarn 2-11 år

0,5 g

Ultravist 240 2,1 ml
Ultravist 300 1,5 ml
Ultravist 370 1,4 ml

Barn ≥11 år

0,3 g

Ultravist 240 1,3 ml
Ultravist 300 1,0 ml
Ultravist 370 0,8 ml

Cerebral angiografi, voksne: 300 mg I/ml: Arteria carotis interna/externa 5-8 ml. Arteria vertebralis 5-6 ml. Arteria carotis comunis 10 ml. Arteria subclavia for visualisering av arteria vertebralis 10-20 ml. Arkusangiografi, voksne: 300 mg I/ml: 50-80 ml. Angiokardiografi, selektiv, voksne: 370 mg I/ml: 40-60 ml. Koronarangiografi, voksne: 370 mg I/ml: 5-8 ml. Pulmonalisangiografi, torakal aortografi, voksne: 300 mg I/ml: 50-80 ml. Abdominal aortografi, voksne: 300 mg I/ml: 40-60 ml. Ekstremitetsarteriografi, voksne: 300 mg I/ml: Overekstremitet 8-12 ml. Underekstremitet 20-30 ml. Ekstremitetsflebografi, voksne: 240 mg I/ml: Overekstremitet 50-60 ml. Underekstremitet 50-80 ml. 300 mg I/ml: Overekstremitet 15-30 ml. Underekstremitet 40-80 ml. Intravenøs digital substraksjonsangiografi (DSA), voksne: 240 mg I/ml, 300 mg I/ml eller 370 mg I/ml: 30-60 ml. Intraarteriell DSA, voksne: 150 mg I/ml: 10-200 ml. Dvs. at DSA krever mindre volum og lavere jodkonsentrasjon enn vanlig angiografi. Kontrastmiddelforsterkning ved computertomografi, hode, voksne: 240 mg I/ml: 1,5-2,5 ml/kg kroppsvekt. 300 mg I/ml: 1,0-2,0 ml/kg kroppsvekt. 370 mg I/ml: 1,0-1,5 ml/kg kroppsvekt. Helkropps CT, voksne: Dosering og injeksjonstid avhenger av organ, diagnostisk spørsmålsstilling og type skanner. Total jodmengde varierer vanligvis mellom 20-60 g. Kontroll av shunt for dialyse, voksne: 150 mg I/ml: Ca. 10 ml.
Andre administreringsveier: Artrografi, voksne: 240 mg I/ml, 300 mg I/ml eller 370 mg I/ml: 5-15 ml. Hysterosalpingografi, voksne: 240 mg I/ml: 10-25 ml.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering. Nedsatt nyrefunksjon: Iopromidutskillelsen er forlenget og lavest mulig dose bør gis for å redusere risikoen for ytterligere kontrastmiddelindusert nedsatt nyrefunksjon. Barn: Barn (≤1 år) og spesielt nyfødte er disponert for elektrolyttforstyrrelser og hemodynamiske endringer. Forsiktighet bør utvises ved dosebestemmelse, teknisk utførelse av radiologisk prosedyre og vurdering av pasientens status. Eldre ≥65 år: Ingen dosejustering.
Tilberedning/Håndtering: Skal ikke blandes med andre legemidler. Kontrolleres visuelt før bruk, og skal ikke brukes ved misfarging, innhold av partikler (inkl. krystaller) eller defekt beholder. For nærmere bruksanvisning, se pakningsvedlegg.
Administrering: Kontrastmiddel bør varmes opp til kroppstemperatur før administrering, pga. bedre toleranse og lettere injisering pga. redusert viskositet.

Kontraindikasjoner

Ingen absolutte.

Forsiktighetsregler

Skal ikke brukes ved myelografi, ventrikulografi eller sisternografi. Hysterosalpingografi skal ikke utføres ved graviditet eller ved akutt betennelsesprosess i bekken. Alle indikasjoner: Følgende advarsler og forsiktighetsregler gjelder for alle administreringsmåter, men nevnte risikoer er imidlertid større ved intravaskulær administrering. Overfølsomhet: Kan være forbundet med anafylaktoide reaksjoner/overfølsomhetsreaksjoner eller andre idiosynkratiske reaksjoner karakterisert ved kardiovaskulære, respiratoriske og kutane manifestasjoner. Kan gi milde til alvorlige allergilignende reaksjoner, inkl. sjokk. De fleste reaksjoner inntreffer innen 30 minutter etter administreringen, men forsinkede reaksjoner kan forekomme (etter flere timer/dager). Risikoen for overfølsomhetsreaksjoner er høyere ved tidligere reaksjoner på kontrastmiddel, ved tidligere bronkialastma eller andre allergitilstander. Ved kjent overfølsomhet for innholdsstoffene må fordelene ved bruk veies nøye opp mot risikoen. Det samme gjelder ved tidligere overfølsomhet for andre joderte kontrastmidler pga. økt risiko for overfølsomhet, inkl. alvorlige reaksjoner. Pasienter som opplever slike reaksjoner ved behandling med betablokkere, kan være resistente mot behandlingseffekten av betaagonister. Ved alvorlige overfølsomhetsreaksjoner er pasienter med kardiovaskulære lidelser mer utsatt for alvorlige, inkl. fatale følger. Overvåkning etter administrering anbefales pga. mulige overfølsomhetsreaksjoner. Beredskap for igangsetting av nødtiltak er nødvendig for alle pasienter. Ved økt risiko for akutt allergilignende reaksjon, tidligere moderat eller alvorlig akutt reaksjon, astma eller allergi som krever medisinsk behandling, bør premedisinering med kortikosteroider vurderes. Kontrastmiddel og profylakse skal ikke gis sammen. Overfølsomhetstesting med en liten testdose kontrastmiddel anbefales ikke, da dette ikke er av noen verdi for utfallet. Overfølsomhetstesting har av og til gitt alvorlige og livstruende reaksjoner. Thyreoideafunksjon: Ved kjent eller mistenkt hypertyreoidisme eller struma må fordelene ved bruk veies nøye opp mot risikoen, da hypertyreoidisme eller tyreotoksiske reaksjoner kan induseres. Prøver av thyreoideafunksjonen før administrering og/eller forebyggende tyreostatisk medisinering bør vurderes ved kjent eller mistenkt hypertyreoidisme. Hos nyfødte, spesielt premature, som har vært eksponert, enten via moren under svangerskapet eller i den første tiden etter fødsel, anbefales overvåkning av thyreoideafunksjonen, da eksponering for store jodmengder kan gi hypotyreoidisme som kan kreve behandling. CNS: Pasienter med CNS-forstyrrelser kan ha økt risiko for nevrologiske komplikasjoner. Disse forekommer hyppigere ved cerebral angiografi og lignende prosedyrer. Forsiktighet bør utvises ved mulig nedsatt krampeterskel, f.eks. ved tidligere krampeanfall eller samtidig bruk av visse legemidler. Faktorer som øker blod-hjerne-barrierens permeabilitet letter overføringen av kontrastmiddel til hjernevev og kan gi CNS-reaksjoner. Annet: Uttalt opphisselse, angst og smerte kan øke risikoen for bivirkninger eller forsterke kontrastmiddelrelaterte reaksjoner. Forsiktighet bør utvises for å minimere angst hos slike pasienter. Behovet for undersøkelse med iopromid må overveies meget nøye ved alvorlig nedsatt allmenntilstand. Eldre: Underliggende vaskulær patologi og nevrologiske lidelser utgjør en økt risiko for uønskede reaksjoner. Intravaskulær bruk: Nyre: Kontrastmiddelindusert nefrotoksisitet, som gir seg uttrykk i forbigående nedsatt nyrefunksjon, kan forekomme. Akutt nyresvikt kan forekomme i enkelte tilfeller. Risikofaktorer: Nedsatt nyrefunksjon, dehydrering, diabetes mellitus, multiple myelom/paraproteinemi, gjentatte og/eller høye doser. Adekvat hydrering må sikres hos alle pasienter før og etter intravaskulær administrering. Dette gjelder spesielt ved multiple myelom, diabetes mellitus, polyuri, oliguri, hyperurikemi, samt til nyfødte, spedbarn, små barn og eldre. Unngå ytterligere belastning på nyrene i form av nefrotoksiske legemidler, orale kolecystografiske midler, arterieklemmer, renal arteriell angioplastikk, større kirurgi etc., inntil kontrastmidlet er eliminert. Joderte kontrastmidler elimineres ved dialyse, og dialysepasienter med manglende nyrefunksjon kan få Ultravist ved radiologiske undersøkelser. Hjerte/kar: Ved signifikant hjertesykdom eller alvorlig koronarsykdom er det økt risiko for utvikling av klinisk relevante hemodynamiske endringer og arytmi. Ved klaffefeil og pulmonal hypertensjon kan kontrastmiddel gi uttalte hemodynamiske endringer. Reaksjoner som omfatter iskemiske EKG-forandringer og større arytmier er vanligere hos eldre og ved etablert hjertesykdom. Intravaskulær injeksjon kan fremkalle pulmonalt ødem ved hjertesvikt. I tillegg til kontrastmidlet kan flere faktorer bidra til utvikling av tromboemboliske hendelser, bl.a. varighet av undersøkelsen, antall injeksjoner, kateter- og sprøytemateriale, underliggende sykdomstilstander og samtidig medisinering. Ved vaskulær kateterisering bør man være oppmerksom på dette, og være svært nøye med angiografisk teknikk og hyppig skylling av kateter med fysiologisk saltvann (om mulig tilsatt heparin), samt minimere varighet av undersøkelsen slik at risiko for metoderelatert trombose og emboli minimeres. Bruk av plastsprøyter reduserer sannsynligheten for koagulasjon in vitro. Forsiktighet anbefales ved homocysteinuri pga. risikoen for trombose og emboli. Lever: Forsiktighet anbefales ved alvorlig nyreinsuffisiens, da samtidig alvorlig hepatisk dysfunksjon kan kraftig forsinke utskillelsen av kontrastmiddel. Annet: Ved feokromocytom kan det være økt risiko for hypertensiv krise. Premedisinering med alfablokkere anbefales. Det er rapportert alvorlig vaskulitt eller Stevens-Johnsons-lignende syndrom ved etablert autoimmun lidelse. Iopromid kan forverre symptomene ved myasthenia gravis. Akutt eller kronisk alkoholisme kan øke blod-hjerne-barrierens permeabilitet, og lette passasjen av kontrastmiddel til cerebralt vev og gi CNS-reaksjoner. Forsiktighet må utvises hos alkoholikere og stoffmisbrukere pga. muligheten for nedsatt anfallsterskel. Bruk i andre hulrom i kroppen: Graviditet skal utelukkes før hysterosalpingografi. Betennelse i eggleder kan øke risikoen for reaksjoner etter hysterosalpingografi.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se V08A B05
Ved akutt nyresvikt eller alvorlig kronisk nyresykdom kan eliminering av biguanider være redusert og gi akkumulering og utvikling av laktacidose. Bruk av kontrastmidlet kan gi nedsatt nyrefunksjon eller forverring av nedsatt nyrefunksjon, og pasienter som får metformin kan ha økt risiko for laktacidose, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon. Behov for avbrudd i metforminadministreringen bør vurderes, basert på nyrefunksjonsmålinger. Tidligere behandling (opptil flere uker tilbake) med interleukin-2 er forbundet med økt risiko for forsinkede reaksjoner på kontrastmidlet. Diagnostisering og behandling av sykdommer i skjoldkjertelen med tyreotrope radioisotoper kan være hemmet i flere uker etter administrering av kontrastmidlet pga. redusert opptak av radioisotoper.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten ved bruk under graviditet er ikke klarlagt da erfaring fra mennesker er utilstrekkelig. Dyrestudier indikerer ikke skadelige effekter. Ettersom røntgeneksponering i størst mulig grad bør unngås under graviditet, bør fordelen ved røntgenundersøkelse, med eller uten kontrastmiddel, veies mot mulig risiko.
Amming: Går i liten grad over i morsmelk. Sikkerhet ikke undersøkt, men det er lite sannsynlig at amming er skadelig for barnet.

Bivirkninger

Ved bruk i hulrom i kroppen oppstår de fleste reaksjoner noen timer etter administrering. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Oppkast, kvalme. Hjerte/kar: Brystsmerter/ubehag, hypertensjon, vasodilatasjon. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine, dysgeusi. Øye: Tåkesyn/synsforstyrrelser. Øvrige: Smerte/reaksjon på injeksjonsstedet (f.eks. smerte, varme1, ødem1, betennelse1 og skade på bløtvev1 ved ekstravasasjon), varmefølelse. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Abdominalsmerte. Hjerte/kar: Arytmi2, hypotensjon2. Immunsystemet: Overfølsomhets-/anafylaktoid reaksjon (anafylaktoid sjokk1,2, respirasjonsstans1,2, bronkospasme2, laryngealt2/faryngealt2 ansiktsødem, tungeødem1, laryngeale/faryngeale spasmer1, astma1,2, konjunktivitt1, lakrimasjon1, nysing, hoste, ødem i slimhinner, rhinitt1, heshet1, halsirritasjon1, urticaria, pruritus, angioødem). Luftveier: Dyspné2. Nevrologiske: Vasovagal reaksjon, forvirring, rastløshet, parestesi/hypoestesi, somnolens. Øvrige: Ødem. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Hjertestans2, hjerteiskemi2, palpitasjoner. Psykiske: Angst. Ukjent frekvens: Endokrine: Tyreotoksisk krise, tyreoid sykdom. Gastrointestinale: Dysfagi, forstørret spyttkjertel, diaré. Hjerte/kar: Hjerteinfarkt2, hjertesvikt2, bradykardi2, takykardi, cyanose2, sjokk2, tromboembolisk hendelse3, vasospasme3. Hud: Bulløs tilstand (f.eks. Stevens-Johnsons eller Lyells syndrom), utslett, erytem, hyperhidrose. Luftveier: Lungeødem2, nedsatt respirasjon2, aspirasjon2. Muskel-skjelettsystemet: Kompartmentsyndrom ved ekstravasasjon3. Nevrologiske: Koma2, hjerneiskemi/-infarkt2, slag2, hjerneødem2,3, kramper2, forbigående kortikal blindhet3, bevissthetstap, agitasjon, amnesi, tremor, taleforstyrrelser, parese/paralyse. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon3, akutt nyresvikt3. Øre: Hørselsforstyrrelser. Øvrige: Sykdomsfølelse, frysninger, pallor, fluktuasjoner i kroppstemperatur. Kontrastmiddelindusert encefalopati er normalt en akutt og reversibel nevrologisk forstyrrelse som kan gi amnesi, forvirringstilstand, agitasjon, forbigående kortikal blindhet, kramper, taleforstyrrelser, parese/paralyse eller koma. 1Kun sett etter markedsføring (hyppighet ikke kjent). 2Livstruende og/eller fatale tilfeller er rapportert. 3Kun sett ved intravaskulær bruk.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Intravaskulært:
Symptomer: Forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen, nyresvikt, kardiovaskulære komplikasjoner og lungekomplikasjoner. Overvåkning av væske- og elektrolyttnivå samt nyrefunksjon anbefales.
Behandling: Kompensere vann- og elektrolyttap ved infusjon. Opprettholdelse av vitale funksjoner. Nyrefunksjon monitoreres i minst 3 dager. Preparatet er dialyserbart.

Egenskaper

Klassifisering: Ikke-ionisk, vannløselig, trijodert kontrastmiddel.
Proteinbinding: Meget lav.
Fordeling: Distribueres svært hurtig i det ekstracellulære rom etter intravaskulær administrering. Krysser placentabarrieren hos kanin.
Halveringstid: Eliminasjons t1/2 er ca. 2 timer.
Utskillelse: Glomerulær filtrasjon. Nyreutskillelse er ca. 18% av dosen innen 30 minutter etter injeksjon, ca. 60% innen 3 timer etter injeksjon og 92% innen 24 timer etter injeksjon.

Oppbevaring og holdbarhet

Holdbar 10 timer etter anbrudd av beholder. Skal beskyttes mot lys og ioniserende stråling.

Sist endret: 08.06.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

24.05.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Ultravist, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg I/ml10 × 50 ml (glassflaske)
416917
-
-
1462,60CSPC_ICON
240 mg I/ml10 × 50 ml (hettegl.)
048549
-
-
1826,60CSPC_ICON
300 mg I/ml10 × 100 ml (glassflaske)
100016
-
-
3917,50CSPC_ICON
8 × 500 ml (glassflaske)
389361
-
-
15561,20CSPC_ICON
370 mg I/ml10 × 100 ml (glassflaske)
100032
-
-
4765,40CSPC_ICON
8 × 500 ml (glassflaske)
422436
-
-
18952,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

amnesi (hukommelsestap, minnetap): Kan referere til både kortvarig hukommelsestap eller varig svekket hukommelse.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

intravenøs (i.v., intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

struma (forstørret skjoldkjertel): Forstørret skjoldkjertel.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.