Antiviralt middel, nukleosid revers transkriptasehemmere.

ATC-nr.: J05A R04

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Opplæringsmateriell:

RMP-materiell i samarbeid med Legemiddelverket




Miljørisiko i Norge
 J05A F06
Abakavir
 
PNEC: 560 μg/liter
Salgsvekt: 252,3792 kg
Miljørisiko: Bruk av abakavir gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Abakavir har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Abakavir brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 26.03.2018) er utarbeidet av GlaxoSmithKline.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 J05A F05
Lamivudin
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 134,85155 kg
Miljørisiko: Bruk av lamivudin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Lamivudin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Lamivudin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 25.08.2017) er utarbeidet av GlaxoSmithKline.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 J05A F01
Zidovudin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av zidovudin kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Zidovudin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Zidovudin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 02.05.2016) er utarbeidet av GlaxoSmithKline.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 300/150/300: Hver tablett inneh.: Abakavirsulfat tilsv. abakavir 300 mg, lamivudin 150 mg, zidovudin 300 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult jernoksid (E 172), indigokarmin (E 132), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Trizivir er indisert for behandling av infeksjoner forårsaket av humant immunsviktvirus (hiv) hos voksne. Dette kombinasjonspreparatet erstatter de tre virkestoffene (abakavir, lamivudin og zidovudin) brukt hver for seg i samme doser. Det anbefales at behandlingen påbegynnes med at abakavir, lamivudin og zidovudin gis hver for seg de første 6-8 ukene. Valget av dette kombinasjonspreparatet bør ikke kun baseres på mulig bedret etterlevelse av forskrevet behandling, men hovedsakelig på forventet effekt og risiko knyttet til de tre nukleosidanalogene. Forbedret behandlingseffekt av Trizivir er hovedsakelig basert på resultater fra studier utført på behandlingsnaive pasienter eller pasienter med moderat erfaring med antiretroviral behandling og med ikke langt fremskredet sykdom. Hos pasienter med høy virusmengde (>100 000 kopier/ml), krever terapivalg særlig overveielse. Den virologiske suppresjonen som oppnås med dette trippel nukleosidregimet kan generelt være lavere enn det som oppnås med andre multibehandlingsregimer, dette inkluderer spesielt boostede proteasehemmere eller ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere. Bruk av Trizivir bør derfor kun vurderes ved spesielle tilfeller (f.eks. ved samtidig tuberkuloseinfeksjon). Alle pasienter, uavhengig av etnisitet, bør screenes for HLA-B*5701-allelet før initiering av behandling med abakavir. Pasienter med ukjent HLA-B*5701-status som tidligere har tolerert abakavir bør også screenes før gjenoppstart av abakavir. Kjente bærere av HLA-B*5701-allelet bør ikke bruke abakavir

Dosering

Behandlingen bør forskrives av lege med erfaring i behandling av hiv-infeksjon.
Voksne ≥18 år: Anbefalt dosering er 1 tablett 2 ganger daglig.
Dosejustering til pasienter med hematologiske bivirkninger: Det kan være nødvendig å justere dosen av zidovudin hvis hemoglobinnivået faller til under 9 g/dl eller 5,59 mmol/liter, eller hvis antall nøytrofile granulocytter faller til under 1 × 109/liter. Separate preparater av abakavir, lamivudin og zidovudin bør da benyttes.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ikke anbefalt ved moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon, med mindre det vurderes som nødvendig. Ved lett nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh 5-6) er det behov for grundig monitorering, inkl. monitorering av plasmanivået av abakavir om mulig. Nedsatt nyrefunksjon: Skal ikke gis ved dialysetrengende nyresvikt. Dosejustering av lamivudin og zidovudin kan være nødvendig ved nedsatt nyrefunksjon (ClCR ≤50 ml/minutt), preparatene anbefales gitt hver for seg. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Eldre >65 år: Det foreligger ingen farmakokinetiske data. Forsiktighet anbefales pga. aldersrelaterte forandringer som nedsatt nyrefunksjon og endring i hematologiske verdier.
Administrering: Tas med eller uten mat. Skal svelges hele.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Dialysetrengende nyresvikt. Pga. zidovudin, er preparatet kontraindisert hos pasienter med unormalt lavt nivå av nøytrofile granulocytter (<0,75 × 109/liter), eller unormalt lavt hemoglobinnivå (<7,5 g/dl eller 4,65 mmol/liter).

Forsiktighetsregler

Overfølsomhetsreaksjoner: Bærere av HLA-B*5701-allelet har økt risiko for overfølsomhetsreaksjoner for abakavir, men det kan også oppstå hos ikke-bærere. HLA-B*5701-status skal derfor alltid avklares før behandlingsstart. Pasienter med positiv HLA-B*5701-status, eller negativ HLA-B*5701-status som har hatt en mistenkt overfølsomhetsreaksjon under behandling med abakavir, skal ikke bruke Trizivir. Seponeres umiddelbart ved mistanke om overfølsomhetsreaksjon, og behandling med abakavir må aldri gjenopptas. Forsinket avbrudd i behandling etter utbruddet av overfølsomhet, kan resultere i en livstruende reaksjon. Etter en mistenkt overfølsomhetsreaksjon overfor abakavir, kan gjenopptagelse av abakavirbehandling medføre at symptomene kommer raskt tilbake (i løpet av noen timer). Tilbakefallet er vanligvis alvorligere enn den innledende reaksjonen, og kan omfatte livstruende hypotensjon og død. Symptomer på overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme når som helst under behandlingen, men er vanligst de første 6 ukene. Nesten alle overfølsomhetsreaksjoner mot abakavir omfatter feber og/eller utslett. Andre symptomer er beskrevet nærmere under Bivirkninger, bl.a. luftveissymptomer og gastrointestinale symptomer, som kan føre til feildiagnostisering av en overfølsomhetsreaksjon som luftveissykdom (lungebetennelse, bronkitt, faryngitt) eller gastroenteritt. I meget sjeldne tilfeller er det sett overfølsomhetsreaksjoner hos pasienter som gjenopptok abakavirbehandling, og som ikke hadde forutgående symptomer på overfølsomhetsreaksjon. Hvis behandlingen skal gjenopptas hos slike pasienter, må medisinsk assistanse være lett tilgjengelig. Laktacidose: Vanligvis assosiert med hepatomegali og hepatisk steatose, er rapportert ved bruk av zidovudin. Laktacidose har høy dødelighet og kan assosieres med pankreatitt, leversvikt eller nyresvikt. Laktacidose oppstår vanligvis etter noen få eller flere måneders behandling. Behandlingen bør avbrytes ved rask økning i aminotransferasenivåer, ved progressiv hepatomegali eller ved symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktacidose. Milde fordøyelsessymptomer (kvalme, oppkast og magesmerter), uspesifikt illebefinnende, manglende appetitt, vekttap, respirasjonssymptomer (rask og/eller dyp pust) eller nevrologiske symptomer (inkl. motorisk svekkelse) kan være indikatorer på utvikling av laktacidose (symptomatisk hyperlaktatemi). Forsiktighet må utvises når zidovoudin gis til pasienter (spesielt overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leversykdom og hepatisk steatose (inkl. visse legemidler og alkohol). Pasienter som samtidig er infisert med hepatitt C og som behandles med alfainterferon og ribavirin kan være særlig utsatt. Pasienter med økt risiko bør følges nøye. Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Se Graviditet, amming og fertilitet. Lipoatrofi: Behandling med zidovudin er assosiert med tap av underhudsfett, satt i sammenheng med toksisk effekt på mitokondriene. Forekomst og alvorlighetsgrad er relatert til den kumulative eksponeringen. Tapet av fett tydeligst i ansikt, armer, ben og setemuskulatur, er ikke nødvendigvis reversibelt ved bytte til behandlingsregime som ikke inneholder zidovudin. Pasienten skal overvåkes regelmessig for tegn på lipoatrofi. Ved mistanke om begynnende lipoatrofi, bør det byttes til et annet behandlingsregime. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økning i lipid- og glukosenivåene i blodet kan forekomme under antiretroviral behandling. For monitorering av lipidnivåer og glukose i blodet, vises det til etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig. Hematologiske bivirkninger: Anemi, nøytropeni og leukocytopeni (vanligvis sekundært til nøytropeni) kan forekomme hos pasienter som behandles med zidovudin, oftere ved høye zidovudin-doser (1200-1500 mg/dag) og hos pasienter med lave benmargsreserver før behandling, særlig ved fremskreden hiv-sykdom. Effekter på hematologiske parametre forekommer vanligvis først etter 4-6 ukers behandling, og bør følges nøye. For pasienter med fremskreden hiv-sykdom anbefales blodprøver annenhver uke de første 3 månedene og minst 1 gang i måneden deretter. Hos pasienter i tidlig stadium av hiv-sykdom kan blodprøver utføres sjeldnere, f.eks. hver måned til hver 3. måned. Dosejustering av zidovudin kan være nødvendig dersom alvorlig anemi eller benmargshemming forekommer under behandling, eller til pasienter som har lite benmargsreserver f.eks. hemoglobin <9 g/dl (5,59 mmol/liter) eller nøytrofile granulocytter <1 × 109/liter. Samtidig bruk av ribavirin med zidovudin er ikke anbefalt pga. økt risiko for anemi. Pankreatitt: Er i sjeldne tilfeller observert. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes behandlingen eller underliggende hiv-sykdom. Behandlingen bør avsluttes umiddelbart dersom kliniske funn, symptomer eller laboratorieverdier kan gi mistanke om pankreatitt. Leversykdom: Sikkerheten og effekten av Trizivir er ikke etablert hos pasienter med signifikant underliggende leversykdom. Ikke anbefalt ved moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale legemidler mot hepatitt B eller C, konsulter produktinformasjonen for disse legemidlene. Ved seponering av Trizivir hos pasienter med hepatitt B, anbefales periodisk monitorering av både leverfunksjonstester og markører for HBV-replikasjon, ettersom seponering av lamivudin kan resultere i en akutt forverring av hepatitt. Pasienter med tidligere leverdysfunksjon inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt forekomst av unormal leverfunksjon under behandling med antiretroviral kombinasjonsterapi, og må monitoreres etter standard praksis. Ved tegn på forverring av leversykdom hos slike pasienter, må det vurderes opphold eller avbrytelse av behandlingen. Barn og ungdom: Det er utilstrekkelig med data til å kunne anbefale bruk av preparatet. Immunt reaktiveringssyndrom: De første ukene eller månedene kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer, f.eks. cytomegalovirus retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jirovecii-pneumonier (PCP). Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. Autoimmune sykdommer (f.eks. Graves sykdom) er rapportert i den immune reaktiveringsfasen. Tidspunkt for utbrudd er imidlertid variabelt, og disse hendelsene kan forekomme mange måneder etter behandlingsstart. Osteonekrose: Rapportert i særlig grad hos pasienter med fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Opportunistisk infeksjoner: Pasienten bør informeres om at antiretroviral behandling ikke kurerer hiv-infeksjonen og opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner kan fortsatt utvikles. Pasienten bør derfor være under klinisk oppfølging av lege med erfaring i behandling av hiv-relaterte infeksjoner og komplikasjoner. Overføring av hiv: Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling har vist å redusere risikoen for seksuell overføring av hiv-infeksjon betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas iht. nasjonale retningslinjer. Myokardinfarkt: Observasjonsstudier har vist en forbindelse mellom myokardinfarkt og bruk av abakavir. Data fra observasjonelle kohorts og randomiserte studier kan verken avkrefte eller bekrefte en årsakssammenheng mellom abakavirbehandling og risiko for myokardinfarkt. Nødvendige forholdsregler bør tas for å redusere alle risikofaktorer som kan påvirkes (f.eks. røyking, hypertensjon og hyperlipidemi). Skal ikke tas sammen med andre legemidler som inneholder lamivudin eller legemidler som inneholder emtricitabin.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A R04
Ingen klinisk signifikante interaksjoner mellom abakavir, lamivudin og zidovudin. Abakavir metaboliseres via UGT-enzymer og alkoholdehydrogenase. Samtidig administrering av induktorer eller inhibitorer av UGT-enzymer eller legemidler som elimineres via alkoholdehydrogenase kan endre eksponeringen av abakavir. Zidovudin metaboliseres primært av UGT-enzymer, og samtidig administrering av induktorer eller inhibitorer av UGT-enzymer vil kunne endre eksponeringen av zidovudin. Lamivudin utskilles renalt. Aktiv renal sekresjon av lamivudin i urin skjer via OCT. Samtidig administrering av OCT-inhibitorer kan øke eksponeringen av lamivudin. Abakavir, lamivudin og zidovudin metaboliseres ikke i betydelig grad via CYP450, og inhiberer eller induserer heller ikke dette enzymsystemet. Det er derfor liten risiko for interaksjoner med antiretrovirale proteasehemmere, ikke-nukleosider og andre legemidler som metaboliseres via de viktigste P450-enzymene. Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne. In vitro antagonisme av anti-hiv-aktivitet mellom stavudin og zidovudin, kan resultere i nedsatt effekt av begge legemidlene, og kombinasjon anbefales ikke. Kombinasjonen atovakvon/zidovudin gir 33% økning i AUC for zidovudin (klinisk signifikans er ukjent). Det bør gå minst 2 timer mellom administrering av Trizivir og klaritromycin. Dosejustering av Trizivir ved kombinasjon med kotrimoksazol ved nedsatt nyrefunksjon. Når samtidig administrering av kotrimoksazol er nødvendig, må pasienten monitoreres klinisk. Høye doser av trimetoprim-sulfametoksazol til behandling av Pneumocystis jirovecii-pneumoni og toksoplasmose er ikke undersøkt, og bør unngås. Kombinasjonen flukonazol/zidovudin gir 74% økning i AUC for zidovudin (klinisk signifikans er ukjent). Monitorer for tegn på toksisitet av zidovudin. Kombinasjonen valproinsyre/zidovudin gir 80% økning i AUC for zidovudin (klinisk signifikans er ukjent). Monitorer for tegn på toksisitet av zidovudin. Lamivudin hemmer intracellulær fosforylering av kladribin in vitro, og kan medføre en mulig risiko for effekttap av kladribin. Samtidig bruk er derfor ikke anbefalt. I kombinasjon med metadon reduseres Cmax for abakavir med 35%, AUC for zidovudin øker med 43%, og CL/F for metadon øker med 22%. Klinisk signifikans av kombinasjon med metadon er ukjent, men tegn på toksisitet av zidovudin bør monitoreres. Dosejustering av metadon er lite sannsynlig, men retitrering kan være nødvendig hos enkelte. Klinisk signifikans av kombinasjon med probenecid er ukjent, men tegn på toksisitet av zidovudin bør monitoreres da AUC øker med 106%. Ingen dosejustering nødvendig ved kombinasjon med etanol. I kombinasjon med sorbitoloppløsning (3,2 g, 10,2 g, 13,4 g) og 300 mg enkeltdose av lamivudin mikstur, oppløsning synker AUC og Cmax for lamivudin med hhv. 14%, 32% og 36% og 28%, 52%, 55%. Unngå langvarig bruk sammen med legemidler som inneholder sorbitol eller andre osmotisk virkende sukkerholdige alkoholer (f.eks. xylitol, mannitol, laktitol, maltitol) når det er mulig. Vurder hyppigere overvåkning av virusmengden av hiv-1 når samtidig langvarig bruk ikke kan unngås. Samtidig bruk av ribavirin med zidovudin er ikke anbefalt pga. økt risiko for anemi. Samtidig behandling, særlig akutt, med potensielt nefrotoksiske eller benmargshemmende legemidler kan også øke risikoen for bivirkninger av zidovudin. Nyrefunksjon og hematologiske verdier bør følges nøye dersom samtidig bruk av Trizivir og noen av disse legemidlene er nødvendig, og ved behov bør dosen reduseres for ett eller flere av disse legemidlene. For ytterligere informasjon, se SPC.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Bruk av zidovudin hos gravide, med påfølgende behandling av det nyfødte barnet, har vist å redusere frekvens av maternal-føtal overføring av hiv. Virkestoffene i Trizivir kan hemme cellulær DNA-replikasjon. Zidovudin har vist å være transplacentær karsinogen i en dyrestudie og abakavir har vist å være karsinogen i dyremodeller. Klinisk relevans er ukjent. Risikoen for medfødte misdannelser hos mennesker er ikke sannsynlig basert på moderat datamengde fra gravide. Ved seponering av lamivudin hos gravide med hepatittsmitte, må det tas hensyn til mulighet for tilbakefall av hepatitt etter seponering. Nukleosid- og nukleotidanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Mitokondriell dysfunksjon er sett hos hiv-negative spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for hovedsakelig regimer som inneholder zidovudin. Disse funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling til gravide for å forhindre vertikal overføring av hiv.
Amming: Lamivudin, abakavir og zidovudin utskilles i morsmelk. Det anbefales at hiv-infiserte kvinner ikke under noen omstendigheter ammer, for å unngå overføring av hiv til barnet.
Fertilitet: Dyrestudier indikerer ingen effekt på fertilitet. Zidovudin påvirker ikke antall sædceller, sædmorfologi og -motilitet hos menn.
Abakavir|Lamivudin|Zidovudin

Bivirkninger

Relatert til abakavir: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré. Hud: Utslett (uten systemiske symptomer). Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Øvrige: Feber, letargi, tretthet, overfølsomhet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Pankreatitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Hud: Mangeformet erytem, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Stoffskifte/ernæring: Laktacidose. Relatert til lamivudin: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, magesmerter, diaré. Hud: Utslett, alopesi. Luftveier: Hoste, nesesymptomer. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, muskelsykdom. Nevrologiske: Hodepine, søvnløshet. Øvrige: Tretthet, utilpasshet, feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Nøytropeni, anemi (begge i noen tilfeller alvorlig), trombocytopeni. Lever/galle: Forbigående økning i leverenzymer (ASAT, ALAT). Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Økning i serumamylase, pankreatitt. Lever: Hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Aplasi av røde blodlegemer. Nevrologiske: Perifer nevropati (parestesi). Stoffskifte/ernæring: Laktacidose. Relatert til zidovudin: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Nevrologiske: Hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi, nøytropeni, leukocytopeni. Gastrointestinale: Oppkast, magesmerter, diaré. Lever/galle: Forhøyede blodverdier av leverenzymer og bilirubin. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi. Nevrologiske: Svimmelhet. Øvrige: Utilpasshet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni, pancytopeni med benmargshypoplasi. Gastrointestinale: Flatulens. Hud: Utslett, pruritus. Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Myopati. Øvrige: Feber, generelle smerter, asteni. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Aplasi av røde blodlegemer. Gastrointestinale: Pigmentering av slimhinne i munnen, smaksforstyrrelser, dyspepsi, pankreatitt. Hud: Pigmentering av negl og hud, urticaria, svetting. Lever/galle: Alvorlig hepatomegali med steatose. Luftveier: Hoste. Nevrologiske: Søvnløshet, parestesi, søvnighet, konsentrasjonsvansker, krampetrekninger. Psykiske: Angst, depresjon. Sirkulatoriske: Kardiomyopati. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, laktacidose uten hypoksemi. Urogenitale: Endret miksjonsfrekvens. Øvrige: Frysninger, brystsmerter, influensalignende syndrom, gynekomasti. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Aplastisk anemi. Utvalgte bivirkninger: Vær spesielt oppmerksom på følgende bivirkninger/parametre og se under Forsiktighetsregler hvordan disse skal håndteres: Overfølsomhetsreaksjoner, hematologiske parametre, lactacidose, lipoatrofi, metabolske parametre, osteonekrose og immunt reaktiveringssyndrom. Sikkerhetsprofilen hos barn er lik den hos voksne. Symptomer på overfølsomhet for abakavir: Nesten alle pasienter utvikler feber og/eller utslett (vanligvis makulopapuløst eller urticarialignende) som en del av syndromet. Andre symptomer omfatter kvalme, oppkast, diaré, abdominal smerte, munnsår, dyspné, hoste, sår hals, adult respiratory distress syndrome (ARDS), respirasjonssvikt, feber, letargi, utilpasshet, ødem, lymfadenopati, hypotensjon, konjunktivitt, anafylakse, hodepine, parestesi, lymfopeni, økte leverfunksjonsverdier, hepatitt, leversvikt, myalgi, i sjeldne tilfeller myolyse, artralgi, forhøyet kreatinfosfokinase, forhøyet kreatinin, nyresvikt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Enkeltdoser av abakavir opp til 1200 mg daglig, og døgndoser opp til 1800 mg er gitt til pasienter, ingen uventede bivirkninger ble rapportert.
Behandling: Pasienten bør overvåkes med tanke på toksisitet og nødvendig støttebehandling gis. Da lamivudin kan dialyseres, kan kontinuerlig hemodialyse forsøkes ved overdose, men denne behandlingen er ikke undersøkt. Hemodialyse og peritoneal dialyse synes å ha begrenset effekt på eliminasjon av zidovudin, men øker eliminasjonen av glukuronidmetabolitten.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For abakavir J05A F06, lamivudin J05A F05 og zidovudin J05A F01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Potente, selektive hemmere av hiv-1 og hiv-2. Metaboliseres intracellulært til lamivudin-TP, karbovir-TP (aktiv trifosfat av abakavir) og zidovudin-TP som hemmer hiv revers transkriptase og gir kjedeterminering av viralt DNA. Høy grad av synergisme med kombinasjon av lamivudin og zidovudin, der replikasjon av hiv i cellekultur hemmes. Abakavir viser synergi in vitro i kombinasjon med nevirapin og zidovudin, og virker additivt i kombinasjon med didanosin, stavudin og lamivudin. Hiv-1-resistens mot lamivudin in vitro involverer utvikling av en M184I eller M184V (mer vanlig) aminosyreforandring. In vitro-data antyder at fortsatt lamivudinbehandling kan gi gjenværende antiretroviral aktivitet. Initiering av behandling med følsomme nukleosid revers transkriptasehemmere bør imidlertid alltid foretrekkes fremfor å opprettholde lamivudinbehandlingen. Fortsatt lamivudinbehandling bør kun vurderes i tilfeller der ingen andre aktive nukleosid revers transkriptasehemmere er tilgjengelige. Viral resistens overfor abakavir er forbundet med spesifikke genotypiske forandringer i revers transkriptases kodon M184V, K65R, L74V og Y115F. Dette utvikles relativt langsomt og krever flere mutasjoner for en klinisk relevant stigning i EC50 i forhold til villtypevirus. Fenotypisk resistens mot abakavir krever M184V med minst en annen abakavir-selektert mutasjon, eller M184V med flere tymidinanaloge mutasjoner. Fenotypisk kryssresistens mot andre nukleosid revers transkriptasehemmere med M184V eller M184I-mutasjon alene er begrenset. Zidovudin, didanosin, stavudin, og tenofovir opprettholder antiretroviral aktivitet mot slike hiv-1-varianter.
Absorpsjon: Rask og god. Biotilgjengeligheten av abakavir, lamivudin og zidovudin hos voksne er hhv. ca. 83%, 80-85% og 60-70%.
Proteinbinding: Lamivudin <36%, zidovudin 34-38% og abakavir ca. 49%. Lamivudin har lineær kinetikk innenfor det terapeutiske doseområdet.
Fordeling: Vd er ca. 0,8 liter/kg for abakavir, 1,3 liter/kg for lamivudin og 1,6 liter/kg for zidovudin etter i.v. administrering. Abakavir, lamivudin og zidovudin når cerebrospinalvæsken (CSF), og CSF/serumnivå av lamivudin og zidovudin 2-4 timer etter administrering er ca. 0,12 for lamivudin og ca. 0,5 for zidovudin. CSF/plasma AUC for abakavir er 30-44%.
Halveringstid: Lamivudin 5-7 timer, zidovudin 1,1 time, abakavir ca. 1,5 time.
Metabolisme: Lamivudin metaboliseres i liten grad i lever. Ca. 50-80% av zidovudin elimineres via nyrene som zidovudin-5'-glukuronid. Abakavir metaboliseres hovedsakelig i lever.
Utskillelse: Lamivudin: Primært renalt (>70%) via kationtransportsystemet. Zidovudin: Renalt ved glomerulær filtrasjon og aktiv tubulær sekresjon. Abakavir: Primært via hepatisk metabolisme med påfølgende urinutskillelse, ca. 83%, resten via feces.

Sist endret: 10.04.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

26.01.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Trizivir, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
300/150/30060 stk. (blister)
094801
H-resept
-
6349,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

ards (akutt lungesviktsyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

erytem: Diffus rødhet i huden.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Halsbetennelse; skyldes ofte virus og går som regel over etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hepatomegali: Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hyperlipidemi: Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjert-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

nøytrofil granulocytt (nøytrofil leukocytt): Vanligste type hvite blodceller. Utgjør normalt 45-75% av totalt antall hvite blodceller.

nøytropeni: Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

overvekt (fedme): Overvekt og fedme (adipositas) er tilstander der kroppens depoter av fett er så store at det har helsemessige konsekvenser. Kroppsmasseindeks (BMI) mellom 25 og 30 defineres som overvekt, mens BMI over 30 defineres som fedme.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende ufelling av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

søvnløshet (insomni): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

toksoplasmose: Toksoplasmose skyldes parasitten Toxoplasma gondii. De fleste som smittes får ingen eller bare milde symptomer. Hos kvinner som smittes mens de er gravide, er toksoplasmose et problem, da smitten i noen tilfeller overføres til fosteret, og kan forårsake hjerne- eller øyeskader.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ugt: UGT (uridindifosfat-glukuronosyltransferase) er en guppe enzymer som sammen med CYP450 er viktig for nedbrytningen (metabolisme) av legemidler i kroppen.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.