Tienam

Antibiotikum.

Står ikke på WADAs dopingliste

PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 500 mg: Hvert hetteglass inneh.: Imipenem 500 mg, cilastatinnatrium tilsv. cilastatin 500 mg, natriumhydrogenkarbonat 37,6 mg.

Indikasjoner

Voksne og barn >1 år: Til behandling av følgende infeksjoner: Kompliserte intraabdominale infeksjoner, alvorlig pneumoni inkl. sykehuservervet og respiratorassosiert lungebetennelse, intrapartum og postpartum infeksjoner, kompliserte urinveisinfeksjoner og kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner. Kan brukes til behandling av pasienter med febrile nøytropenier som mistenkes å ha opphav i bakterieinfeksjon. Behandling av bakteriemi som oppstår i forbindelse med, eller mistenkes å være forbundet med, noen av infeksjonene som er nevnt ovenfor. Det bør tas hensyn til offisielle retningslinjer for riktig bruk av antibakterielle midler.

Dosering

Daglig dose bør baseres på infeksjonstype og gis i likt fordelte doser basert på mottakelighetsgraden til patogenet(ne) og pasientens nyrefunksjon. Daglig maks. dose må ikke overskride 4000 mg/4000 mg pr. dag. For infusjonshastighet, se Administrering.
Voksne og ungdom med normal nyrefunksjon: Anbefalt dosering ved normal nyrefunksjon (Cl_CR ≥90 ml/minutt): 500 mg/500 mg hver 6. time eller 1000 mg/1000 mg hver 8. time eller hver 6. time. Infeksjoner mistenkt eller påvist pga. mindre følsomme bakteriearter (som Pseudomonas aeruginosa) og svært alvorlige infeksjoner (f.eks. hos pasienter med nøytropeni og feber) behandles med 1000 mg/1000 mg hver 6. time.
Voksne og ungdom med nedsatt nyrefunksjon: Dosen bestemmes med utgangspunkt i total daglig dose som vanligvis vil være egnet ved normal nyrefunksjon og fra tabellen velges aktuelt doseregime som er redusert iht. pasientens Cl_CR

Cl_CR (ml/minutt)	Hvis total daglig dose er 2000 mg/dag	Hvis total daglig dose er 3000 mg/dag	Hvis total daglig dose er 4000 mg/dag
≥90 (normal)	500 mg hver 6. time	1000 mg hver 8. time	1000 mg hver 6. time
Redusert dose for pasienter med nedsatt nyrefunksjon:
<90-≥60	400 mg hver 6. time	500 mg hver 6. time	750 mg hver 8. time
<60-≥30	300 mg hver 6. time	500 mg hver 8. time	500 mg hver 6. time
<30-≥15	200 mg hver 6. time	500 mg hver 12. time	500 mg hver 12. time

Ved Cl_CR <15 ml/minutt bør ikke pasienten få Tienam, med mindre hemodialyse initieres innen 48 timer.
Pasienter i hemodialyse: Ved behandling av pasienter med Cl_CR <15 ml/minutt som er i dialyse, brukes doseanbefaling som for pasienter med Cl_CR 15-29 ml/minutt (se tabell). Både imipenem og cilastatin elimineres fra sirkulasjonen ved hemodialyse. Pasienten bør få Tienam etter hemodialyse og i 12 timers intervaller regnet fra hemodialysens slutt. Dialysepasienter, særlig de med underliggende sykdom i sentralnervesystemet (CNS) bør overvåkes nøye. Pasienter i hemodialyse anbefales Tienam kun når fordelen oppveier den potensielle risikoen for kramper. Foreløpig er det utilstrekkelige med data til å kunne anbefale bruk av Tienam til pasienter i peritonealdialyse.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering anbefales. Nedsatt nyrefunksjon: Voksne og ungdom: Se dosering ovenfor. Barn: Kliniske data er utilstrekkelige for å kunne anbefale dosering til barn med nedsatt nyrefunksjon (serumkreatinin >2 mg/dl). Barn <1 år: Kliniske data er utilstrekkelige for å kunne anbefale dosering. Barn ≥1 år: Anbefalt dose er 15/15 eller 25/25 mg/kg administrert hver 6. time. Infeksjoner mistenkt eller påvist å være mindre følsomme pga. bakteriearter (som Pseudomonas aeruginosa) og veldig alvorlige infeksjoner (f.eks. pasienter med nøytropeni og feber) behandles med 25/25 mg/kg administrert hver 6. time. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig for eldre med normal nyrefunksjon.

Tilberedning/Håndtering: Rekonstituering: Innholdet i hvert hetteglass skal overføres til 100 ml 9 mg/ml natriumklorid infusjonsvæske. Ved spesielle forhold når 9 mg/ml natriumklorid ikke kan brukes av kliniske grunner, kan 50 mg/ml glukose brukes istedenfor. Start med å tilsette 10 ml væske til hetteglasset. Rist godt og overfør suspensjonen til infusjonsvæsken. NB! Suspensjonen er ikke til direkte infusjon. Gjenta ved å tilsette ytterligere 10 ml infusjonsvæske for å sikre at alt innholdet i hetteglasset er overført til infusjonsvæsken. Blandingen skal ristes til den er klar. Konsentrasjonen av rekonstituert oppløsning er ca. 5 mg/ml av både imipenem og cilastatin. Kan ikke blandes med infusjonsvæske som inneholder laktat. Kan administreres gjennom samme i.v. system som laktat infusjonsvæske. Skal ikke blandes med andre legemidler enn de som er nevnt ovenfor.

Administrering: Preparatet skal rekonstitueres og fortynnes ytterligere før administrering. Doser ≤500 mg/500 mg bør gis som i.v. infusjon over 20-30 minutter. Doser >500 mg/500 mg bør infunderes over 40-60 minutter. Hos pasienter som utvikler kvalme under infusjon, kan infusjonshastigheten reduseres.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for virkestoffene, hjelpestoffet eller andre andre karbapenemantibiotika. Alvorlig overfølsomhet (f.eks. anafylaktisk reaksjon, alvorlig hudreaksjon) for andre typer betalaktamantibiotika (f.eks. penicilliner eller cefalosporiner).

Forsiktighetsregler

Generelt: Ved valg av imipenem/cilastatin bør det tas hensyn til hvor godt preparatet er egnet basert på infeksjonens alvorlighetsgrad, forekomsten av resistens mot andre egnede antibiotika, og risikoen for seleksjon av karbapenemresistente bakterier. Hypersensitivitet: Alvorlige, og av og til fatale hypersensitivitetsreaksjoner (anafylaktiske reaksjoner), er rapportert for betalaktamer. Reaksjonene opptrer oftere hos personer med tidligere følsomhet for multiple allergener. Før behandlingen startes, bør tidligere hypersensitivitetsreaksjoner for karbapenemer, penicilliner, cefalosporiner, andre betalaktamer og andre allergener undersøkes nøye. Behandlingen avsluttes umiddelbart ved allergisk reaksjon på Tienam. Alvorlige anafylaktiske reaksjoner krever øyeblikkelig behandling. Lever: Leverfunksjon bør overvåkes nøye pga. risiko for levertoksisitet (transaminaseøkning, leversvikt og fulminant hepatitt). Leverfunksjonen hos pasienter med allerede eksisterende leversykdom bør overvåkes. Ingen dosejustering er nødvendig. Hematologi: En direkte eller indirekte Coombs test kan bli positiv under behandling med imipenem/cilastatin. Antibakterielt spektrum: Før oppstart av empirisk behandling, spesielt ved livstruende tilstander, bør det antibakterielle spekteret til imipenem/cilastatin tas hensyn til. Det bør utvises forsiktighet, pga. begrenset følsomhet hos spesifikke patogener knyttet til f.eks. bakterielle hud- og bløtdelsinfeksjoner. Bruk av imipenem/cilastatin er ikke egnet for behandling av disse infeksjonstypene med mindre patogenet allerede er dokumentert og kjent for å være følsom, eller ved svært sterk mistanke om at det mest sannsynlige patogenet(ene) er mottakelig for behandling. Samtidig bruk av et egnet anti-MRSA-middel kan være indisert der MRSA-infeksjoner er mistenkt eller påvist å være involvert. Samtidig bruk av aminoglykosid kan være indisert når Pseudomonas aeruginosa-infeksjoner er mistenkt eller påvist. Clostridium difficile: Antibiotikaassosiert kolitt og pseudomembranøs kolitt er rapportert og alvorlighetsgraden kan variere fra mild til livstruende. Det er viktig å vurdere denne diagnosen hos pasienter som utvikler diaré under eller etter bruk av imipenem/cilastatin. Seponering av behandling med imipenem/cilastatin og administrering av spesifikk behandling for Clostridium difficile bør vurderes. Peristaltikkhemmende legemidler bør ikke gis. Nedsatt nyrefunksjon: Imipenem/cilastatin akkumuleres hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Bivirkninger i CNS kan forekomme hvis dosen ikke justeres med hensyn på nyrefunksjonen. Meningitt: Anbefales ikke til behandling av meningitt. Sentralnervesystemet: CNS-bivirkninger som myoklon aktivitet, forvirringstilstander, eller krampeanfall er rapportert, spesielt når anbefalt dose overskrides. CNS-bivirkninger er oftest rapportert hos pasienter med CNS-lidelser (f.eks. hjerneskader eller tidligere krampeanfall) og/eller nedsatt nyrefunksjon, hvor doseakkumulering kan forekomme. Doseringsanbefalingen skal derfor følges nøye, spesielt hos disse pasientene. Antikonvulsiv behandling bør fortsette hos pasienter med kjente krampelidelser. Spesiell oppmerksomhet bør rettes mot nevrologiske symptomer eller kramper hos barn med kjent risiko for krampeanfall, eller ved samtidig behandling med legemidler som senker krampeterskelen. Hvis fokal tremor, myoklonus eller krampeanfall oppstår, bør pasientene vurderes nevrologisk og bli satt på antikonvulsiv behandling, dersom dette ikke allerede er initiert. Fortsetter CNS-symptomene bør Tienamdosen reduseres eller seponeres. Pasienter med Cl_CR ≤5 ml/minutt bør ikke få Tienam, med mindre hemodialyse initieres innen 48 timer. For hemodialysepasienter anbefales Tienam bare når fordelen oppveier potensiell risiko for krampeanfall. Natriuminnhold: 500 mg/500 mg inneholder 37,6 mg natrium (1,6 mEq) som bør tas hensyn til hos pasienter på saltfattig diett.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J01D H51

Liste over interaksjoner (5 treff):

	Antibakterielle midler til systemisk bruk J01 Tyfoid, oral, levende, svekket J07A P01 Vis detaljer Situasjonskriterium Gjelder kun peroral levende vaksine, ikke tyfoidvaksine for injeksjon. Gjelder ikke metenamin. Klinisk konsekvens Risiko for nedsatt vaksinerespons. Interaksjonsmekanisme Antibakterielle midler kan inaktivere vaksinen og hindre adekvat immunrespons. Justering av doseringstidspunkt WHO anbefaler at anbibiotika ikke skal tas 3 dager før og 3 dager etter inntak av levende peroral tyfoidvaksine. Nasjonalt Folkehelseinstitutt angir at samtidig bruk av antibiotika "er kontraindisert". Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Folkehelseinstituttet. Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell: Tyfoidvaksine. WHO. International travel and health. Vaccines. 2012.
	Imipenem og cilastatin J01D H51 Valproinsyre N03A G01 Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av valproat (inntil 90-95 % i kasuistikker). Stor risiko for kramper når valproat brukes på inidikasjonen epilepsi. Interaksjonsmekanisme Usikkert. Flere ulike mulige mekanismer er forselått: Redusert transport av valproat over tarmveggen, økt glukuronidering av valproat, nedsatt hydrolyse av glukuronidert valproat i tarm, økt renal utskillelse av valproat, endret proteinbinding av valprotat, samt endret distribusjonsvolum av valproat (økt transport inn i erytrocytter). Enzyminduksjon virker usannsynlig med tanke på at effekten kommer svært raskt, gjerne allerede i løpet av det første døgnet. Dosetilpasning Hvis ikke kombinasjonen kan unngås, må pasienten følges svært nøye med serumkonsentrasjonsmålinger valproat, fortrinnsvis flere ganger daglig de første døgnene, og man må være forberedt på å mangedoble valproatdosen og å gi valproat intravenøst. Legemiddelalternativer Valproat interagerer med alle typer karbapenemer. Karbamazepin, fenytoin og lamotrigin interagerer ikke med karbapenemer. Valg av alternativt middel må gjøres på individuell basis. Kildegrunnlag Kasusrapporter Kilder Mancl EE, Gidal BE. The effect of carbapenem antibiotics on plasma concentrations of valproic acid. Ann Pharmacother 2009; 43: 2082-7 Omoda K, Murakami T, Yumoto R et al. Increased erythrocyte distribution of valproic acid in pharmacokinetic interaction with carbapenem antibiotics in rat and human. J Pharm Sci 2005; 94: 1685–93.
	Imipenem og cilastatin J01D H51 Ganciklovir/valganciklovir J05A B06 - Ganciklovir J05A B14 - Valganciklovir Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt risiko for kramper (basert på en tidlig rapport til produsenten av ganciklovir). Interaksjonsmekanisme Additive farmakodynamiske effekter. Begge midlene øker risikoen for kramper også når de tas alene. I følge preparatomtalen for valganciklocir, bør midlene ikke kombineres med mindre den potensielle nytten oppveier en (teoretisk økt) ririko for kramper. Monitorering Det bør gjøres en vurdering av om pasienten av andre årsaker skulle ha redusert krampeterskel før oppstart med midlene, samt om andre alternativer kan benyttes hos den aktuelle pasienten med like god terapeutisk effekt. Legemiddelalternativer Må vurderes på individuelt grunnlag. Kildegrunnlag Kasusrapporter Kilder SPC Cymevene SPC Valcyte
	Antibakterielle midler til systemisk bruk J01 Warfarin B01A A03 Vis detaljer Situasjonskriterium Gjelder bredspektrede antibiotika gitt peroralt Klinisk konsekvens Kan gi økt antikoagulasjonseffekt med økt INR. Interaksjonsmekanisme Usikker mekanisme. Nedsatt produksjon av vitamin K fra tarmbakterier pga. antibiotikabruken er det mest trolige. Det er videre mulig at inntak av vitamin K via kosten vil være lavere ved pågående infeksjoner, og at dette også vil spille inn. Til sist kan antibiotika i seg selv øke INR hos enkelte pasienter via en direkte effekt på koagulasjonssystemet, noe som er vist for tetrasykliner. Dosetilpasning Dosebehovet av warfarin vil kunne være noe lavere ved samtidig bruk av antibiotika, spesielt bredspektrede antibiotika som gis peroralt. Pasienten bør følges opp med INR-målinger og warfarindosen tilpasses ut fra dette. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier og kasusrapporter Kilder Conly JM, Stein K, Worobetz L et al. The contribution of vitamin K2 (menaquinones) produced by the intestinal microflora to human nutritional requirements for vitamin K. Am J Gastroenterol 1994; 89: 915–23. Panneerselvam S, Baglin C, Lefort W et al. Analysis of risk factors for over-anticoagulation in patient receiving long-term warfarin. Br J Haematol 1998; 103: 422–4.
	Antibakterielle midler til systemisk bruk J01 Prevensjonsmidler med østrogen G02B B01 - Vaginalring med progestogen og østrogen G03A A - Progestogener og østrogener, faste kombinasjoner G03A A01 - Etynodiol og etinyløstradiol G03A A02 - Kingestanol og etinyløstradiol G03A A03 - Lynestrenol og etinyløstradiol G03A A04 - Megestrol og etinyløstradiol G03A A05 - Noretisteron og etinyløstradiol G03A A06 - Norgestrel og etinyløstradiol G03A A07 - Levonorgestrel og etinyløstradiol G03A A08 - Medroksyprogesteron og etinyløstradiol G03A A09 - Desogestrel og etinyløstradiol G03A A10 - Gestoden og etinyløstradiol G03A A11 - Norgestimat og etinyløstradiol G03A A12 - Drospirenon og etinyløstradiol G03A A13 - Norelgestromin og etinyløstradiol G03A A14 - Nomegestrol og østradiol G03A A15 - Klormadinon og etinyløstradiol G03A A16 - Dienogest og etinyløstradiol G03A A17 - Medroksyprogesteron og østradiol G03A B - Progestogener og østrogener, sekvenspreparater G03A B01 - Megestrol og etinyløstradiol G03A B02 - Lynestrenol og etinyløstradiol G03A B03 - Levonorgestrel og etinyløstradiol G03A B04 - Noretisteron og etinyløstradiol G03A B05 - Desogestrel og etinyløstradiol G03A B06 - Gestoden og etinyløstradiol G03A B07 - Klormadinon og etinyløstradiol G03A B08 - Dienogest og østradiol G03A B09 - Norgestimat og etinyløstradiol G03C A01 - Etinyløstradiol G03H B - Antiandrogener og østrogener G03H B01 - Cyproteron og østrogen Vis detaljer Klinisk konsekvens Mulig risiko for nedsatt antikonsepsjonseffekt. Både mellomblødninger og uønskede graviditeter er rapportert i enkelttilfeller, i hovedsak for for aminopenicilliner og tetrasykliner. Epidemiologiske studier har på den annen side ikke påvist noen overhyppighet av uønskede graviditeter, og farmakokinetiske studier har heller ikke påvist noen redukasjon av konsentrasjonen av etinyløstradiol ved samtidig behandling med antibiotika. Den kliniske relevansen av enkeltrapportene er derfor høyst usikker. Interaksjonsmekanisme Det er foreslått nedsatt enterohepatisk resirkulasjon av etinyløstradiol på grunn av nedsatt spalting av etinyløstradiol-glukuronid til etinyløstradiol av tarmbakterier. Imidlertid har dette ikke vært mulig å bekrefte i farmakokinetiske studier. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Back DJ, Breckenridge AM, MacIver M et al. The effects of ampicillin on oral contraceptive steroids in women. Br J Clin Pharmacol 1982; 14: 43–8. Grimmer SFM, Allen WL, Back DJ et al. The effect of cotrimoxazole on oral contraceptive steroids in women. Contraception 1983; 28: 53–9. Helms SE, Bredle DL, Zajic J et al. Oral contraceptive failure rates and oral antibiotics. J Am Acad Dermatol 1997; 36: 705–10. Kakouris H, Kovacs GT. Pill failure and non-use of secondary precautions. Br J Fam Plann 1992; 18: 41–4. London BM, Lookingbill DP. Frequency of pregnancy in acne patients taking oral antibiotics and oral contraceptives. Arch Dermatol 1994; 130: 392–3. Murphy AA, Zacur HA, Charache P et al. The effect of tetracycline on levels of oral contraceptives. Am J Obstet Gynecol 1991; 164: 28–33. Neely JL, Abate M, Swinker M et al. The effect of doxycycline on serum levels of ethinyl estradiol, norethindrone, and endogenous progesterone. Obstet Gynecol 1991; 77: 416–20. Scholten PC, Droppert RM, Zwinkels MGJ et al. No interaction between ciprofloxacin and an oral contraceptive. Antimicrob Agents Chemother 1998; 42: 3266–8.

Generaliserte (krampe)anfall er rapportert ved samtidig bruk av ganciklovir og Tienam, og preparatene bør derfor ikke brukes samtidig med mindre potensiell fordel oppveier potensiell risiko. Reduksjon i valproinsyrenivå til under terapeutisk nivå er rapportert når valproinsyre gis samtidig med karbapenemer. Redusert valproinsyrenivå kan føre til mangelfull anfallskontroll. Samtidig bruk av imipenem og valproinsyre/natriumvalproat er derfor ikke anbefalt og alternativ antibakteriell eller antikonvulsiv behandling bør vurderes. Samtidig administrering av antibiotika og warfarin kan forsterke warfarins antikoagulerende effekt. Økt antikoagulerende effekt av oralt administrerte antikoagulasjonsmidler, inkl. warfarin, hos pasienter som samtidig får antibakterielle midler er rapportert hyppig. Risikoen kan variere med underliggende infeksjon, alder og generell status hos pasienten, slik at antibiotikumets bidrag til INR-økning er vanskelig å vurdere. INR bør overvåkes hyppig under og like etter samtidig administrering av antibiotika og orale antikoagulantia. Samtidig administrering av Tienam og probenecid gir minimal økning i plasmanivåene og plasmahalveringstid for imipenem. Mengden av aktiv (ikke metabolisert) imipenem gjenfunnet i urin reduseres til ca. 60% av dosen når Tienam gis samtidig med probenecid. Samtidig administrering av Tienam og probenecid fordobler plasmanivået og halveringstiden til cilastatin, men har ingen innvirkning på mengden cilastatin gjenfunnet i urin. Interaksjonsstudier er kun gjennomført hos voksne.

Gå til interaksjonsanalyse

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten ved bruk under graviditet er ikke klarlagt da erfaring fra mennesker er utilstrekkelig. Studier med drektige aper har vist reproduksjonstoksisitet. Potensiell risiko for mennesker er ukjent. Skal bare brukes under graviditet hvis potensiell fordel oppveier mulig risiko for fosteret.

Amming: Imipenem og cilastatin utskilles i morsmelk i små mengder. Begge virkestoffene absorberes i liten grad etter peroral administrering, og det er derfor usannsynlig at diende barn vil bli utsatt for betydelige mengder. Dersom bruk anses som nødvendig, bør fordelen ved amming veies opp mot mulig risiko for barnet.

Imipenem|Cilastatin

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Eosinofili. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré. Hjerte/kar: Tromboflebitt. Hud: Utslett (f.eks. eksantematisk). Undersøkelser: Økning i serumtransaminaser, og alkalisk fosfatase i serum. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Pancytopeni, nøytropeni, leukopeni, trombocytopeni, trombocytose, Hjerte/kar: Hypotensjon. Hud: Urticaria, pruritus. Nevrologiske: Krampeanfall, myoklon aktivitet, svimmelhet, somnolens. Psykiske: Psykiske forstyrrelser inkl. hallusinasjoner og forvirringstilstander. Undersøkelser: Positiv direkte Coombs test, forlenget protrombintid, redusert hemoglobin, økning i serumbilirubin og serumkreatinin, økning i nitrogeninnholdet i blodurea. Øvrige: Feber, lokal smerte og fortykkelse ved infusjonsstedet, erytem ved infusjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, angioødem, Stevens-Johnsons syndrom, erythema multiforme, eksfoliativ dermatitt. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Lever/galle: Leversvikt, hepatitt. Nevrologiske: Parestesier, encefalopati, fokal tremor, smaksforstyrrelser. Gastrointestinale: Misfarging av tenner og/eller tunge. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, oliguri/anuri, polyuri, misfarging av urinen. Øre: Hørselstap. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Hemolytisk anemi, benmargsdepresjon. Gastrointestinale: Hemoragisk kolitt, magesmerter, halsbrann, glossitt, hypertrofi av tungepapiller, økt spyttproduksjon. Hjerte/kar: Cyanose, takykardi, palpitasjoner, rødming. Hud: Hyperhidrose, endring i hudstruktur. Infeksiøse: Gastroenteritt. Kjønnsorgan/bryst: Pruritus vulva. Lever/galle: Fulminant hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Polyartralgi, smerter i torakal ryggsøyle. Nevrologiske: Forverring av myasthenia gravis, hodepine, agitasjon, dyskinesi. Øre: Vertigo, tinnitus. Øvrige: Brystubehag, asteni/svakhet.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Er i samsvar med bivirkningsprofilen og kan inkludere krampeanfall, forvirring, tremor, kvalme, oppkast, hypotensjon, bradykardi.

Behandling: Det finnes ingen tilgjengelig informasjon om behandling av overdosering med Tienam. Imipenem/cilastatin kan fjernes ved hemodialyse, men nytten ved overdosering ukjent.

Se Giftinformasjonens anbefalinger: For karbapenemer J01D H

Egenskaper

Klassifisering: Kombinasjon av imipenem og cilastatin. Imipenem er et bredspektret betalaktamantibiotikum, et tienamycin, karbapenem. Cilastatin er en spesifikk enzyminhibitor, som hemmer metaboliseringen av imipenem i nyrene. Imipenem er resistent mot bakteriell betalaktamase, og har et meget bredt antibakterielt spektrum. Det omfatter flertallet grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe kokker og staver inkl. Staphylococcus aureus, enterokokker, Enterobacter, Pseudomonas aeruginosa, Bacteroides fragilis og gjelder enten de er betalaktamaseproduserende eller ikke. Imipenem har ikke effekt overfor Xanthomonas maltophilia (tidligere Pseudomonas maltophilia) og noen stammer av Pseudomonas cepacia. Noen meticillinresistente stafylokokker og noen gruppe D streptokokker er ikke følsomme for imipenem.

Virkningsmekanisme: Imipenem er en potent hemmer av bakterienes celleveggsyntese via spesifikk binding til de såkalte penicillin-bindende proteiner (med høyest affinitet til PBP 2 og PBP 1b). Dette gir en rask baktericid effekt. For de fleste species vil baktericid konsentrasjon være tilnærmet lik bakteriostatisk konsentrasjon. Cilastatin mangler antibakteriell effekt, men hemmer det renale enzym som inaktiverer imipenem i nyrene. Derved oppnås effektive konsentrasjoner av imipenem også i urinveiene.

Absorpsjon: Imipenem: C_max etter 20 minutters i.v. infusjon varierer fra 12-20 µg/ml for 250 mg/250 mg dose, 21-58 µg/ml for 500 mg/500 mg dose og 41-83 µg/ml for 1000 mg/1000 mg dose. Gjennomsnittlig C_max etter doser på 250 mg/250 mg, 500 mg/500 mg og 1000 mg/1000 mg er hhv. 17, 39 og 66 µg/ml. Ved disse dosene reduseres plasmanivået til ≤1 µg/ml i løpet av 4-6 timer. Cilastatin: C_max etter 20 minutters i.v. infusjon varierer fra 21-26 µg/ml for 250 mg/250 mg dose, 21-55 µg/ml for 500 mg/500 mg dose og fra 56-88 µg/ml for 1000 mg/1000 mg dose. Gjennomsnittlig C_max etter doser på 250 mg/250 mg, 500 mg/500 mg og 1000 mg/1000 mg er hhv. 22, 42 og 72 µg/ml.

Proteinbinding: Ca. 20% for imipenem, ca. 40% for cilastatin.

Halveringstid: Ca. 1 time etter i.v. infusjon, ved normal nyrefunksjon, gjelder begge stoffer.

Metabolisme: Når gitt alene metaboliseres imipenem i nyrene av dehydropeptidase-I. Individuell gjenvinning i urin varierer fra 5-40%, med en gjennomsnittlig gjenvinningsgrad på 15-20%. Cilastatin er spesifikk dehydropeptidase-I-enzymhemmer og hemmer effektivt metabolismen av imipenem slik at samtidig bruk av imipenem og cilastatin muliggjør oppnåelse av terapeutisk antibakterielt nivå både i urin og plasma.

Utskillelse: I urin, hovedsakelig uforandret (ca. 70%), gjelder begge stoffer.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Etter rekonstituering: Fortynnede oppløsninger bør brukes umiddelbart. Tiden fra rekonstitueringen starter til i.v. infusjon avsluttes skal ikke overskride 2 timer.

Utleveringsbestemmelser

Skal kun utleveres til bruk på menneske.

Sist endret: 08.01.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

18.12.2015

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

Tienam, PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	Refusjon¹ Byttegruppe	Pris (kr)²	R.gr.³	SPC
500 mg	10 × 20 ml (hettegl.) 110760	Blå resept -	1546,80	C	SPC_ICON

¹Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

²Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

³Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Ordforklaringer til teksten

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

aerob: I nærvær av oksygen. Innen medisinen angir ordet oftest en egenskap hos bakterier som innebærer at de krever oksygen i sitt nærmiljø for å kunne overleve. Det motsatte er ordet anaerob.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anaerob: Betyr oksygenfri. I medisinen er ordet oftest en karakteristikk av bakterier, som innebærer at de kan leve selv om det ikke er oksygen i miljøet deres. Det motsatte er aerob.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halsbrann (pyrose): En brennende følelse i brystet eller i halsen forårsaket av syre fra magesekken som kommer opp til spiserøret. Årsaken er som regel relatert til en redusert aktivitet av magesekkens lukkemuskel, spiserørsbrokk eller økt abdominalt trykk. Syrenøytraliserende legemidler, H₂-reseptorantagonister og protonpumpehemmere er type legemidler som kan brukes mot halsbrann.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertrofi: Forstørrelse av kroppsvev, celler eller organer uten det dannes nye celler.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intraabdominal infeksjon: Infeksjon i bukhulen. Bukhulen består av organer som magesekk, tolvfingertarm, tynntarm, tykktarm, lever, milt, bukspyttkjertel, nyrer, urinveier og urinblære.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytose (trombocytemi, høyt blodplatetall): Forhøyet antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.